Er det noen som husker TV-serien Judging Amy? Jeg minnes at jeg så på den som tenåring, på tirsdagskveldene. Jeg syntes hovedpersonens mor, spilt av Tyne Daly, hadde så utrolig fint hår. Lange, tykke, blanke lokker – som var helt grå. Noe så flott!

Jeg har en grå stripe i luggen. Et knippe litt uregjerlige hårstrå som skinner i sølv. Jeg synes de er fine. Jeg gjør faktisk det – jeg kunne løyet, så klart, men det gjør jeg ikke. Jeg liker at de skiller seg ut og glitrer og gjør litt som de vil.

Jeg la merke til mine første grå hår som tjuetreåring, og det var ingen dramatikk forbundet med den oppdagelsen. Jeg bryr meg faktisk ikke. Jeg synes ikke det er stygt, jeg føler meg ikke gammel. Dette er helt naturlig, og jeg er disponert for det – i min familie dukker gjerne de grå hårene opp ganske tidlig. Slik er det bare, og jeg har hverken lyst til eller behov for å skjule mine grå strå.

Om noen synes at mine grå hår er heslige å se på, så er det jo deres problem, ikke mitt.

Jeg har skrevet en tekst om dette for Oh Chérie, som handler om at jeg synes det er synd hvis folk føler seg presset til å farge håret når de oppdager noen grå hår. Jeg mener det er rart og unødvendig å se på grått hår som noe stygt og skrekkelig. Derfor blir jeg alltid glad når jeg ser at andre jenter og damer holder hodet høyt, selv om hodet har noen grå hårstrå! (Som når Mariell skrev om dette for noen måneder siden.)

Dere må gjerne klikke dere inn og lese artikkelen min, for jeg har veldig lyst til å høre hva dere synes – jeg setter jo sånn pris på innspill fra dere som leser! Dette er dessuten en type sak som jeg ikke vanligvis tar opp her inne, og som kan være vanskelig å skrive om. Jeg vil så absolutt ikke støte noen, men jeg vet at det kan skje. Jeg synes likevel at det er interessant å se nærmere på slike fenomen, og vil altså dele disse tankene med deree.

Her er et utdrag fra teksten:

En må trå varsomt rundt dette emnet. For mange er synlig aldring et ømtålig tema. Det er noe de ikke vil tenke på, noe de ikke vil oppleve, og noe de absolutt ikke vil konfronteres med når prosessen først er i gang. Det er personlig, det er sårt. Det er likt for alle, men kan likevel føles urettferdig. Det er mange som glemmer at dette foregår gjennom hele livsløpet, og at dette voldsomme ungdomspresset er noe samfunnet prakker på oss.

Når tipper det over, egentlig? Når går det å bli eldre fra å være positivt til å bli negativt? Vi feirer åtteårsdager med den største selvfølgelighet, uten at bursdagsjenta kvier seg for å fortelle seg hvor gammel hun er blitt. Ingen gutt vil høre at han ser ut som en elleveåring hvis han er tolv år gammel. Kanskje er han til og med tolv år og ni måneder, altså… Så kommer tenårene – stor stas! – og deretter tjueårene, og når man fyller tjuefem, får man høre at man er “halvveis til femti”.

Da er det slutt, virker det som. Når første halvdel av tjueårene er over, bør man begynne å jobbe for aldri å bli eldre. Da blir det verre for hvert år. Da er det ikke snakk om å omfavne og akseptere alderen sin, men å leve i fornektelse til sine dagers ende. Med hårfarge i den ene hånda og uoppnåelige idealer i den andre.

Ellers takk. Jeg vil ikke flykte fra meg selv resten av livet. Jeg vil ikke endre på utseendet mitt fordi samfunnet forventer det av meg. Jeg vil forsone meg med alderen min og utseendet mitt, og ikke minst med at de to henger sammen, og at de kommer til å endre seg i takt.

Resten av teksten ligger altså her. Kom gjerne med tilbakemeldinger, på Oh Chérie-siden eller i kommentarfeltet her inne. Hva er deres tanker om andres eller egne grå hår?

– – – – –

In other words: I have written an article for a Norwegian online magazine about grey hair. My first greys appeared several years ago, and I’ve never tried to conceal them – they are part of who I am, and I don’t want to hide from myself or alter my looks to please others. I am tired of the obsession with youth in today’s society, fuelled by the huge beauty corporations who make millions off of our personal insecurities. I don’t care what the ladies in the commercials say – I don’t think it’s fair that women should have to colour their hair to feel attractive. Dyeing one’s hair for fun is another thing, of course (we’re free to do whatever we want with our appearance, and that’s a privilege, not a problem). The problem arises, the way I see it, when women feel pressured to start colouring their hair as soon as they discover their first grey. It shouldn’t have to be that way, because grey hair is natural and nothing to be afraid of. It’s also wildly unfair that while male celebrities are called «silver foxes» when their temples turn grey, female celebrities are mocked on the front page of gossip magazines when their grey hairs show up. Women are supposed to always look younger, never grow older. The beauty industry is telling us that if we look our age, we lose. I don’t agree. I refuse to change my appearance to fit into this superficial picture, and that’s what my article is about. I’m sorry I can’t translate the whole thing for ye, but please share if ye have any thoughts on this subject!