Ever onward

«Jeg kunne ikke dy meg, for du satt der i din egen verden…»
En bekjent kom bort til meg på trikken. Han er fotograf, og hadde knipset dette bildet.

Foto: Haakon Hoseth

Klokka var halv elleve på en fredagskveld, og jeg var på vei hjem etter ei vakt på vinbaren. Litt sliten, kanskje. Jeg vet akkurat hva jeg holdt på med, for det første jeg gjør etter jobb er å sjekke om det har dukket opp noen nye leiligheter i det lagrede søket mitt på Finn. Da ser jeg tydeligvis slik ut. Analyse-fjeset. Beliggenhet og størrelse. Felleskostnader og oppbevaringsplass. Kvadratmeterpris og våtromsbevis. Vurdere, sammenligne, mentalt møblere. Er det plass til gjesteseng langs den veggen der? Får man sol på balkongen? Hvor mange andre har sett på annonsen hittil? Vi har vært på mange visninger de siste ukene, senest i dag, og vi har flere budrunder i vente. Jeg gruer meg. Det kverner i hodet til enhver tid. Også en sen kveld på trikken, når er på vei gjennom byen og tilfeldigvis blir foreviget. Jeg synes det er tydelig at jeg har mye å tenke på, og jeg gleder meg til vi endelig lykkes med å skaffe oss en leilighet sammen. Da kommer jeg til å være mer sosial, mer til stede i øyeblikket, mer avslappet og fornøyd. Da kan jeg se tilbake på disse månedene (og på dette bildet) og smile, fordi jeg er på plass i et nytt hjem med min kjære.

Det er rart å se seg selv fra utsida, liksom! Vanligvis er man jo klar over at et bilde blir tatt. Dessuten synes jeg det er så imponerende at dyktige fotografer får helt dagligdagse scener til å se stilige ut. I dette tilfellet er det altså snakk om Haakon Hoseth – her er Instagram-profilen hans! Han gjør veldig mye kult!

– – – – –
In other words: An acquaintance came over on the tram one evening. He’s a photographer and had just taken my picture. I had no idea, and I think you can tell from the photo that I was far away, and that I have a lot on my mind these days. I was on my way home from work at the wine bar, around ten thirty on a Friday night, and I was checking if any new flats had popped up in my saved search. Analysing their location and size and pricing and storage space. We go to loads of open houses these days, and there are more bidding wars coming up. I dread it. It is always weighing on me, like when I’m on the tram, being transported through the city. I think you can clearly see that in this picture, but one day I’ll be able to look back at these months (and this photo) and smile, because I’ve moved into a new home with my love.
It’s strange to see myself like this, because normally I’m aware of when my picture is being taken! I also think it’s impressive how good photographers can make any dull scene look cool. In this case it was Haakon Hoseth, who is found here on Instagram. He does lots of cool stuff!

Reklamer

New arrival

Årets kvinnedag ble ganske spesiell for min del. Denne gangen tenkte jeg mest på én kvinne, søsteren min, som lå på sykehuset, og på ei jente, datteren hennes, som ble født torsdag formiddag. Jeg er blitt tante! Nå er hun her!

New arrival / etdrysskanel.comDette er nytt for hele familien. Tenk at vår neste generasjon er i gang! Tenk at min lillesøster, min kjære Taran, er blitt mor! Det føles fjernt, men fint. Senere denne uka skal jeg hilse på den nyankomne, som jeg gleder meg til etterhvert å kunne lese høyt for, synge for, leke med og lære viktige ting, som at man ikke skal bry seg om hva andre måtte tenke, og at det inni betyr mer enn det utenpå, og at den 8. mars er en merkedag av flere grunner, ikke bare fordi det er fødselsdagen hennes.

(Med tida ser jeg fram til å introdusere henne for Harry Potter, Kaizers Orchestra, morsomme tegneserier, engasjerende dataspill og gamle filmer i svart/hvitt. Bare for å nevne noe. Kanskje liker hun ikke noe av det, hoho, men det er greit – hun bør i hvert fall få sjansen!)

Bildet er fra den dagen da søsteren min trodde at hun bare skulle spise vafler hos ei venninne, og vi overrasket henne med fullt hus og kaker og alkoholfri sprudlevin. Da visste vi ikke når den lille jenta ville dukke opp, så vi gjettet på dagen og tidspunktet, og på lengde og vekt. Jeg bommet på alt, men det gjør ikke noe, for nå vet vi.

Jeg er lettet, glad og stolt. Hun er min niese, og hun har fått det flotte navnet Fiona. Nå er hun her.

– – – – –
In other words: This Women’s Day was a weird one for me, because I only thought of one woman, my sister, and one girl, her daughter, who was born on that date. She’s here! I became and aunt on Thursday! It feels so strange that my little sister is now a mother, haha. This is a wholly new situation for our entire family. Later this week I’m meeting the newcomer, and I’m so exited to – with time – read and sing to her, play with her and teach her important things. You know, like we shouldn’t care what others might think, and that what’s inside is more important than the outside, and why the 8th of March is an important date, not just because it’s her birthday. (In due time I’d love to introduce her to Harry Potter, my favourite bands, fun comics, cool video games and old black and white films. Just to mention a few things. She might not like any of them, haha, but I think she should get the chance, at least!) The photo is from a day about a month ago when my sister thought she was just having waffles with a friend, and we surprised her with a full house and cakes and non-alcoholic bubbly. At that point we didn’t know when the little one would show up, so we guessed the date and time, as well as the weight and the length. I got everything wrong, but that doesn’t matter, because now we know. I am relieved, happy and proud. She has been given the lovely name Fiona, and she is my niece. She’s here!

Who are they?

Winter / etdrysskanel.com

Jeg så en mann kaste sjokoladepapir ut av bilvinduet i dag. Før jeg rakk å reagere, hadde han kjørt avsted. Med et barn i baksetet. Et barn som vil vokse opp og tro at den slags er greit. Er det slik det skjer? Er det slik sånne folk vokser fram?

Jeg pleier ikke å bruke tid på negativitet, men jeg er visst litt sint i dag, hoho.
Jeg bare lurer sånn på hvem de er, de som ikke tenker på andre enn seg selv.

De som fester tyggis under bord, de som har skitne sko i setet på bussen, de som kaster søppel på bakken.
De som sniker i køer, som går inn på trikken før andre får gått ut, de som tviholder på sitteplassen sin selv om den gamle mannen helt tydelig har mer behov for den.
De som ikke tilbyr seg å hjelpe til med noe, de som aldri deltar på dugnad, de som ikke forstår at man iblant bør gjøre ting selv om man ikke har så lyst, fordi det bidrar positivt til fellesskapet eller betyr mye for noen andre.
De som ikke smiler og som ikke svarer når noen hilser på dem, de som ikke sier «unnskyld», «vær så snill» eller «takk».
De som bruker mobilen under filmen når de er på kino, de som ikke går fra bordet når telefonen deres ringer, de som avbryter samtaler for å sjekke om det har skjedd noe på en eller annen app eller dings.
De som gir blaffen i kildesortering, de som kjøper og bruker og kaster og sløser helt uten skrupler, de som nekter å vike en eneste tomme for miljøet som omgir oss og generasjonene som følger etter oss.
Bare for å nevne noe.

Jeg forstår at alle har sitt å stri med. Alle har dårlige dager iblant, inkludert meg (da prøver jeg riktignok å unngå at det går utover andre). Jeg vet at ingen har energi til å tenke på alt, og at enkelte har nok med seg selv. Jeg skjønner at mange sliter med angst, depresjon eller andre usynlige problemer. Likevel kan det umulig være slik at absolutt alle i bybildet på en tilfeldig hverdag går rundt og har det så gjennomført forferdelig at de mister absolutt all årvåkenhet og empati. Hvem er de folka som kunne og burde brydd seg, men som ikke gjør det likevel?

Det er ikke egentlig meningen å moralisere, og dere må gjerne kalle meg gammeldags, men likevel: Jeg ser på det som en selvfølge å være høflig og hensynsfull. Jeg mener at dette er verdier som ikke blir mindre, men mer viktige i vår moderne verden. Iblant føler jeg meg likevel helt alene om å tenke på andre. Det er faktisk ganske strevsomt og nedslående. Jeg anstrenger meg for å ta hensyn til dem rundt meg, men føler meg ofte omringet av folk som tilsynelatende bare bryr seg om seg selv.

Hvem er disse menneskene? Er du ett av dem? I så fall har jeg en oppfordring:
Bruk et øyeblikk på selvransakelse, og forsøk deretter å løfte blikket og vie en tanke til dine medborgere. Såpass skylder du oss. Vi andre prøver nemlig å skape et bedre samfunn for alle.
Du, derimot, fortjener å leve i et samfunn hvor alle tenker slik som deg.

– – – – –
In other words: I saw a man throw a chocolate wrapper through his car window yesterday. Before I could react he had driven off, with a child in the backseat. A child that will grow up thinking that it’s okay to litter. Is this how it happens? Is this how those people materialise? I don’t normally spend time on negativity, but I seem to be in an angry mood today, haha. I just really wonder who they are. The people who only think about themselves.
The people who leave their chewing gums under tables, who put their dirty shoes up on the bus seats, who throw litter on the ground.  The people who sneak in queues, who insist on getting on the train before others can get off, who never give up their seat. The people who never show up and never offer to help, who don’t seem to get that sometimes you should do something for the greater good or because it would make someone else happy. Those who don’t smile or respond when someone greets them, those who never say «sorry» or «please» or «thank you». The people who use their phone during the film at the cinema, those who never leave the table when their phone rings, those who can’t have a conversation without checking some app or doodad or other. Those who don’t give a damn about recycling, who buy and consume and throw away without scruples, who won’t budge an inch for the environment and the coming generations. Just to name a few things.
I understand that every person has his or her own issues. Everybody has bad days, myself included (although I try not to let that have a negative impact on others). No one has the capacity to think of everything at once, and certain people have more than enough with thinking about themselves. Some people struggle with anxiety, depression or other invisible problems. I recognise this, and yet I know for a fact that not EVERYONE around me at any give time is absolutely miserable, to the point where all their awareness and empathy is completely vanished. What about all the people who could and should care, but don’t?
Call me old-fashioned, but I believe it is elementary and natural to be polite and considerate. I think these are values that become more, not less, important in our modern society, yet sometimes I feel completely alone in caring about others. It is draining and discouraging. I go out of my way in consideration of my fellow human beings, but I often feel surrounded by people who apparently only think about themselves.
Who are they? Are you one of them? If that is the case, I have an appeal. Please take a moment to do some soul-searching, and then try to spare a thought for others. You owe us that much. The rest of us are trying to create a better world for everyone, you see. You, on the other hand, deserve to live in a society where everyone thinks like you.

Friendly reminder

Café / etdrysskanel.com
Café / etdrysskanel.com

Hei, dere. Tenkte bare å minne om at noe av det fineste man kan gjøre med sin kjære, eller en venn, eller ganske enkelt i sitt eget selskap, er å lese på kafé. Ta med seg ei bok som lukter godt og får en til å smile. Finne seg en bortgjemt krok og sitte så lenge man vil. Veksle mellom å kikke på folk på gata og å forsvinne inn i en annen verden. Kjøpe seg en bolle og en kopp med noe varmt – og huske koden til bankkortet, i motsetning til hva jeg gjorde sist, hoho. Knotet så lenge at det ble sperret, så jeg måtte ringe banken for å ordne opp! De ga meg en vennlig påminnelse om at jeg burde ha en PIN som er lett å huske… Nå er det blitt så mange tall og koder og annet viktig å forholde seg til i den nye jobben at det virker som at hodet mitt ikke har plass til mer? Jeg merker at jeg trenger mye søvn i disse dager, for helt nye hverdagsrutiner krever omstilling. Derfor er det ekstra fint å kunne gå en tur i vintersola når den titter fram, og å få litt luft og holde hånda til sin favorittperson, og å koble helt av i noen timer, og å ha to bankkort.

– – – – –
In other words: Hey, you guys. I just wanted to remind you that one of the best things you can do with your darling, or a friend, or in your very own company, is go to a café and read. Bring a book that smells good and makes you smile. Find a quiet nook and sit as long as you like. Alternate between looking at the people on the street and disappearing into another world beyond the pages. Buy a bun and a warm drink – and try to remember your bank card code, as opposed to what I did last time, haha. I tried too many times, so my card became locked, and I had to phone the bank! They gave me a friendly reminder to use a PIN that’s easy for me to remember… There are just so many numbers and codes and other important things to keep track of in my new job, so it seems like there is quite simply no more room in my head? I need more sleep these days, too, because a new everyday routine takes some adjustment. All the more reason to go for a stroll in the winter sun when it shows its face, and to get some fresh air and hold my boyfriend’s hand, and to relax and rewind for a couple of hours, and to have two bank cards.

2017 in retrospect

Nå tenkte jeg at vi kunne ta en titt på året som gikk, og så pynter jeg innlegget med noen av bildene som ble best likt på min Instagram-profil i løpet av 2017! Spørsmålene er hentet fra den årlige oppsummeringen til Clara, forresten!

Vi bare hopper i det, dere.

Gjorde du något 2017 som du aldrig gjort förut?
Ja, en hel del! Blant annet begynte jeg å jobbe på Champagneria, og jeg kjørte elbil, holdt flere vinkurs, bidro til et dataspill, akte i Korketrekkeren, åpnet sprudlevin med sabel og begynte å gå med hatt, hoho!

Genomdrev du någon stor förändring?
Jeg besto det som kanskje var mitt livs siste eksamen. Kanskje studenttilværelsen er over for godt? Rart å tenke på! Slik sett var året todelt, med studier fram til sommeren. Ellers var det Lillestrøm / Oslo som ble den store skillelinja, for de første ti månedene dreide seg mye om oppussing av huset der, men i høst flyttet Jonasflotte og jeg hjem til Tigerstaden. Åh, det er så godt å være her igjen.

Vem saknade du?
Venner i utlandet.

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år?
Ja! Tre av mine beste venninner ble mødre for første gang. Dessuten var jeg i tre bryllup i år. Etablererfasen fortsetter, hoho.

Vilka länder/städer besökte du?
Jeg var tilbake i London tre ganger, i mars, mai og september. I mai var jeg også i Frankrike, nærmere bestemt i Chablis og i Champagne. I sommer var jeg i Risør, og i desember var jeg på en førjulstur til Trondheim.

Gjorde någonting dig riktigt glad?
Humla, den sykkelen min. KitchenAid-maskinen jeg fikk til jul i fjor (som nå dessverre er pakket ned i en flytteeske). Turene og bursdagsfeiringen. Jonasflotte. Vennene mine og familien min.

Och ledsen?
Terror. Utsettelser. Valgresultatet. Det å hele tida måtte velge vekk ting, fire på kravene og tenke «nei, det får vi vente med til vi er på plass i ny leilighet». (Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli ganske lei av å bo på midlertidig basis, med klær og gjenstander pakket ned og stuet bort…) Pluss myggen i Lillestrøm, som ødela sommeren, hahahuff.

Bästa köpet?
Solbriller med styrke, kanskje? For øvrig har jeg handlet lite i år, slik jeg pleier, og kjøpt enda mer brukt enn vanlig. Flinka.

Vad spenderade du mest pengar på?
BSU. Kjedeliiiiiiiiiiiiiig.

Vad var din största framgång 2017?
Jeg avsluttet min andre sommelierutdannelse, fikk dubbe jevnlig og skaffet meg en skikkelig spennende deltidsjobb!

Bästa boken du läste?
Jeg leste veldig lite i 2017 sammenlignet med andre år – det første halvåret gikk det bare i pensum, og det siste halvåret har jeg ikke hatt så mye tid eller overskudd, så det ble bare ti bøker totalt. De jeg likte best var Harpiks av Ane Riel og Library of Souls av Ranson Riggs.

Favoritserie?
Jeg likte blant annet Glow, Friends from College og A Series of Unfortunate Events, pluss to stykker som ikke kom i år, men som jeg oppdaget først nå: Grace & Frankie og Dirk Gently’s Holistic Detective Agency. Dessuten har jeg tittet litt på serier som jeg selv har vært med på å dubbe, bare for moro skyld – utrolig gøy og sært å se!

Bästa filmen?
The Arrival, Moana («You’re Welcome» ble for øvrig årets låt for min del, haha!) og Blade Runner 2049.

Vad gjorde du på din födelsedag 2017?
Det var 30-årsdagen min! Hipp hurra! Jeg benyttet anledningen til å ha hageselskap, ettersom vi tross alt bodde i hus, og til å ha dagsfest, ettersom datoen falt på en offentlig fridag! Vi fylte bøtter med isbiter og poser med smågodt, og seksti stykker kom fra fjern og nær for å feire, og det var sol, og folk satt i gresset og hadde med seg så mye fint, og jeg svinset rundt og var glad og rørt, og festen foregikk i ti timer. Bursdagen min kunne ikke vært bedre.

Något du önskade dig och fick?
Jobbe med dubbing og på vinbar! Vintur og sykkel til bursdagen min! Heldiggrisen!

Något du önskade dig och inte fick?
Drømmeleiligheten. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da vi deltok i vår første budrunde, og det ble typisk nok et tårevått drama som varte i nesten tre timer, og som endte med at vi tapte. Jeg kjente på en reell sorg lenge etterpå, og det er fortsatt en del av meg som føler at en finere leilighet finner vi aldri… Krysser fingrene for at den delen tar grundig feil, og nå som jeg har vært gjennom denne prosessen en gang, satser jeg på at det går lettere de neste gangene. Det er vel helt vanlig å gå på noen smeller før man endelig vinner en budrunde, så jeg skal prøve å bli mer tykkhudet, og så håper jeg at det ordner seg til slutt.

Vad önskar du att du gjort mer?
Lest bøker og tilbragt tid med venner.

Vad önskar du att du gjort mindre?
Tatt tog. Pusset opp. Ventet.

Vilket datum från år 2017 kommer du alltid att minnas?
Noen helt herlige 30-årslag (inkludert mitt eget!), dagene i Frankrike og den uka i mars da vi hadde sju venner fra London på besøk. Det var intenst fint.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Alt i alt var dette året omtrent som 2016, og disse to utmerker seg nok som slitsomme år for meg. Det er greit, ingen kan ha det bra hele tida. Nå er jeg riktignok ganske sikker på at det snart snur, og det blir godt å kunne ta tak i hverdagen når jeg endelig får anledning til det. Jeg skal skape meg den tilværelsen jeg vil ha, slik jeg har pleid å gjøre, med han jeg liker best, og den tanken gjør meg glad.

Högsta önskan just nu?
At huset blir solgt, og at vi finner en fin leilighet sammen.

 

Sånn var det!

Til slutt kan vi kanskje se litt på hvilke blogginnlegg dere likte best i året som gikk?

Desidert flest klikk og kommentarer fikk innlegget om rare reaksjoner man får om man ikke ønsker seg barn. Det brukte jeg laaang tid på å skrive, og jeg var veldig nervøs da jeg la det ut. Noen negative kommentarer fulgte, det var som forventet, men jeg ble først og fremst overrasket over hvor mange positive tilbakemeldinger jeg fikk, både på bloggen, på Facebook og på epost. Teksten ble også delt på to større nettsteder i etterkant, noe som var gøy, og som førte til enda større engasjement. Jeg er glad for at jeg turte å klikke på publiseringsknappen.

Blant de personlige innleggene var også tekster om det å være snill, om usikkerhet og om det å leve som frilanser på lite penger, og de ble godt mottatt. Dessuten la jeg fram 33 ting jeg har lært så langt i livet, og det slo an. Det er så fint å kunne dele tankene sine med dere, og så hyggelig med god respons.

Noen mer praktiske innlegg ble også godt likt! Blant annet om fem ting vi kan gjøre for planeten, sju hacks til hjemmet og fire endringer jeg har gjort i år. Det er jo ikke til å komme unna at det er kjekt med konkrete tips og triks, hoho.

Tusen takk for at dere leser, og legger igjen spor, og får meg til å smile!

Jeg er spent på hva 2018 bringer!

– – – – – – –
In other words: Here’s a summary of 2017, decorated with some of my most liked Instagram posts from last year!
Did you do anything in 2017 that you’d never done before? Yes, quite a few things! I started a new job, held wine classes, drove an electrical car, learned to open bottles of fizz with a sabre and started sporting a hat, just to mention some! Did you go through any transitions? I passed what might have been the very last exam of my life. No more studying, ever? That’s quite a feeling! The main thing, though, is that my fellow and I moved back to Oslo after spending more than a year living in and renovating a house in a nearby town, and this change is the biggest and happiest in a long time. The first ten months of this year were all about the house, but now we’re back in Oslo, and it’s so great. What were your biggest accomplishments? My second sommelier title, getting to dub kids’ shows regularly, the new job. Where did you travel? I went back to London three times, and in May I went on a lovely wine trip to France, to Chablis and Champagne. Here in Norway I visited Risør and Trondheim. Who did you miss? My friends abroad. What made you really happy? My new bike, my KitchenAid mixer (which sadly is now packed away), the trips I took, my birthday celebration, plus my boyfriend, friends and family. What made you sad? Terrorism, the election result here in Norway, and always having to forsake things because of our temporary living situations. (I’m getting tired of thinking «no, this will have to wait» and keeping most of my stuff in boxes.) Plus all the mosquitoes that ruined summer, haha. I wish I was joking, but I’m not. Something you wanted and got: The new job, and a new bike! Lucky me! Something you wanted and didn’t get: Our dream flat. We ended up in a long bidding war, and then we lost, and I grieved for a while after. Part of me still thinks we’ll never find a more perfect place, but I hope that part is wrong! The best thing you bought: My prescription sunglasses, maybe? I spent little money, as usual, and I thrifted more stuff than ever before. Good girl. What did you spend the most money on? Saving to buy a flat. Boooriiiing. What did you do on your birthday? It was my 30th, and I made the most of our suburban living situation and the fact that it was a bank holiday, so I hosted a daytime garden party! Sixty people came, and it lasted ten hours. I was so happy and touched, and had such a magical day. Best reads: I only read ten books this year, which is ridiculously low number for me, but my favourites were a Danish book called Harpiks and Library of Souls by Ransom Riggs. Best films: The Arrival, Moana (and «You’re Welcome» were totally my song of the year, haha!) and Blade Runner 2049. Best TV series: I liked Glow, Friends from College and A Series of Unfortunate Events, plus two which are older, but that I only discovered this yeat: Grace & Frankie and Dirk Gently’s Holistic Detective Agency. I also had great fun watching some of the kids’ shows I’ve helped dub, just for laughs!
Wish I did more: Read books and spent time with friends. Wish I did less: Spent time on trains, or renovating, or just waiting. A date to remember: Some great 30th birthday parties (including my own!), the trip to France and the time when seven friends from London came to Oslo. It was amazing. Were you more happy or more sad than previous years? 2017 was about the same as 2016, and these years aren’t going down in history as great years for me, but I’m certain things are looking up. What do you want for this year? For the house to sell, and then for us to find an apartment together. That’s about it!
Lastly, here are some of the most popular blog posts from 2017: On kindness, Five little things we can all do for the planet, On work and wages, Seven hacks for the home, 33 life lessons from my first three decades of living, Four changes I’ve made this year and, last but definitely not least, 10 things not to say to someone who doesn’t want kids. It means a lot to me that I can share my thoughts with you. Thank you so much for reading and commenting and making me smile!

Sweet somethings

October / etdrysskanel.com

Jeg vet ikke hvor uttrykket «sweet nothings» på engelsk kommer fra, men så er jeg heller ikke særlig glad i kjærlighetserklæringer. Jeg liker ikke kliss, jeg liker ikke svulstige fraser. Jeg føler at ordene mister all mening når de blir for store, liksom. Kanskje er det nettopp der det ligger, kanskje er det nettopp derfor de bruker det begrepet, fordi ordene ender opp med ikke å bety noe som helst?

Følgende utveksling på sengekanten en kveld i forrige uke var dermed langt mer i min – og vår – ånd. Jeg husker ikke hvem som sa hva, og jeg husker heller ikke absolutt alle utsagnene, for vi holdt det gående en stund, men jeg husker disse:

Du er som å oppdage en ny sesong av en favorittserie på Netflix.
Du er som å få ei pakke i posten man hadde glemt at var på vei.
Du er som å legge seg i nytt sengetøy etter en lang dag.
Du er som å ha pizzarester i kjøleskapet.
Du er som å finne en hundrelapp i lommen på ei jakke man ikke har brukt siden i fjor.
Du er som å våkne av seg selv noen minutter før vekkerklokka ringer.

Dessuten husker jeg hvor glad jeg ble og hvor godt jeg sov den natta.

Jeg velger meg hverdagsromantikken.

– – – – –
In other words: I don’t know where the expression «sweet nothings» comes from, but then I’m not really into lyrical love declarations. I’m not a hopeless dreamer, I don’t like mushiness. I feel like the words lose their meaning when their are too big, you know? Maybe that’s exactly what the expression is about? In any case, the following exchange, from before we went to sleep one evening last week, was so much more me, more us. I can’t remember who said what, and I can’t even remember all the things we said, but I do remember these:
You’re like discovering a new season of a favourite series on Netflix. You’re like receiving a postal parcel I’d forgotten about. You’re like lying down in fresh bedclothes after a long day. You’re like having pizza leftovers in the fridge. You’re like finding a ten pound note in the pocket of a coat I haven’t worn since last year. You’re like waking up a couple of minutes before the alarm goes off.
I also remember how happy it made me and how well I slept that night. I choose everyday romance.

Grey and gold

Grey and gold / etdrysskanel.com

Det bøtter ned her i dag. Det passer meg bra, ikke bare fordi jeg hadde håpet på et regjeringsskifte, men fordi det ikke er noe sted jeg heller vil være akkurat nå enn inne i denne leiligheten! Jeg har ikke ord for hvor godt det føles å være tilbake i vårt tidligere krypinn i Oslo. Hele kroppen verker etter flere dager med slit; jeg har skrammer og blåmerker overalt, og kan nok ikke peke ut en eneste muskel som ikke er støl. (Det gjør vondt bare å bevege fingrene rundt på tastaturet.) Likevel er jeg så fornøyd og lettet, og jeg kjenner meg mer hjemme enn jeg har gjort på et helt år, til tross for at det fortsatt står flytteesker i alle hjørner. (Vi må dessuten ta flere turer tilbake til huset, vi er ikke på langt nær ferdige med flyttingen, men har kommet et stykke på vei) Jeg har fordelt noen kjære småting, slike som gjør meg glad, for eksempel katten som passer på sølvringene mine. Den står i vinduskarmen og glimter i det lille lyset som slipper gjennom det tykke skylaget. Grått og gyldent, det stemmer bra. I dag skal jeg tekste og pakke ut om hverandre, i mitt eget tempo. Jeg skal ta så mange kaffepauser som søvnunderskuddet måtte kreve, og bare fokusere på det positive. I går måtte jeg løpe etter trikken i regnet med en tung sekk på ryggen, men jeg smilte likevel. Litt fordi jeg så at jeg kom til å rekke den, men mest fordi jeg jeg tenkte: «Jeg løper etter trikken i regnet med en tung sekk på ryggen, men jeg gjør det i Oslo.» Nå bor vi her igjen, nemlig. Endelig.

– – – – –
In other words: The rain is pouring down outside. I don’t mind, not just because I had hoped the result of yesterday’s general election would be different, but because I really don’t want to leave this apartment! There is nowhere I’d rather be. We’re back in our old flat for a while, in Oslo, and I feel more at home than I’ve done for the past year – even with lots of boxes everywhere. My entire body is aching after several days of non-stop moving, I’m bruised and battered, but so happy. I’ve places some little trinkets here and there, of the kind that makes me smile, like the cat that looks after my silver rings. He’s in the window, and reflects what little light gets through the heavy layer of clouds. Grey and gold, that’s just right. I’m going to work and unpack today, at my own pace, taking as many coffee breaks as my sleep-deprived mind needs, and only focus on the positive. Yesterday I had to run to catch the tram, in the rain, with a heavy rucksack on, but I was smiling. A little because I could tell I’d make it, but mainly because I was thinking: «I’m running to catch the tram, in the rain, with a heavy rucksack on, but I’m doing it in Oslo.» Now we live here again. Finally.