A little life update, in D minor, before the summer holidays

Cortado / etdrysskanel.com

Det går opp og ned her i livet, og selv om jeg som regel fokuserer på de lyse sidene ved tilværelsen, tenkte jeg å vie et innlegg til noen mindre positive ting fra den siste tida.

Her kommer en liten tilstandsrapport, rett og slett, denne gangen i moll i stedet for i dur!

Jeg har sagt opp stillingen min som sommelier. Det er gøy å jobbe med vin, og jeg har trivdes veldig godt på Sorgenfri, men jeg har fått tid til å tenke og kjenne litt etter denne våren. Da jeg ble permittert og begynte å tilbringe mer tid hjemme, sammen med Jonasflotte, innså jeg hvor mye jeg savner det å faktisk kunne ta helg sammen, og så ha fri i to dager. Jeg har hatt lørdagsjobber så lenge jeg kan huske, nesten, men to døgn med fri hver eneste uke er jo helt utrolig behagelig? Dessuten er det veldig godt å ikke begynne på jobb når alle andre er ferdige på jobb, og så gå glipp av hele kvelden, som andre tross alt bruker til å samles og kose seg. I to og et halv år har jeg i praksis jobbet hver torsdag, fredag og lørdag kveld. Jeg har gått glipp av så mange helgeturer, feiringer og sammenkomster. Jeg har hatt dårlig samvittighet hver eneste gang jeg har bedt om fri på fredager eller lørdager, og kun gjort det når noe har føltes tilstrekkelig viktig. Jeg har stått på som bare folk i serveringsbransjen må gjøre. Jeg har kommet sent hjem etter ti timer lange vakter og kollapset på sofaen nærmere midnatt på lørdag, og så brukt hele søndagen på å hente meg inn igjen. Slikt tærer på overskuddet, det er ikke til å komme fra. Da jeg ble tvunget til å ta et steg tilbake, merket jeg at jeg var sliten. Jeg føler meg ferdig med denne arbeidssituasjonen. Jeg vil jobbe når andre jobber, og så ha fri når andre har fri. Det er ikke for mye forlangt, faktisk. Jeg fortjener det. Dessuten er stemningen i bransjen ganske så anspent for tida, og usikkerheten føles stor. Jeg har derfor valgt å trappe opp frilansingen på hjemmekontoret, ta på meg mer tekstejobb og legge opp løpet selv, for det kjennes tryggere og mer riktig nå. På sikt håper jeg kanskje å få meg en relevant deltidsjobb på dagtid, for jeg liker å arbeide med lukt og smak og formidling. Kanskje i en butikk som selger te, kaffe, ost, olivenolje eller andre godsaker? Vi får se. Inntil videre er jeg i hvert fall fornøyd med avgjørelsen jeg har tatt, selv om det alltid er både skummelt og vemodig å si opp en jobb man liker. Jeg var innom Sorgenfri for å ta en siste kaffe, hente sakene mine og ta farvel med kollegene mine i går, og ansettelsen min opphører offisielt i morgen. Det hele er litt trist, men det føles rett.

(Jeg fortsetter med vinbloggen min, da! I tida framover, når ting stabiliserer seg, håper jeg å kunne fokusere mer på kurs og smakinger. Det å dele vinglede og gode smaksopplevelser på den måten, for eksempel på restauranter og hos vinklubber, eller i bursdager og utdrikningslag, er noe av det beste jeg vet! Jeg mistet en del slike oppdrag i vår, da alt ble avlyst, men jeg håper at det tar seg opp igjen til høsten.)

Jeg vet forresten ikke hva som skjer med dagpengene når jeg forteller NAV at jeg har sluttet. Foreløpig har jeg ikke fått noen dagpenger i det hele tatt, selv om det er snart fire måneder siden jeg ble permittert. Heldigvis holder jeg meg flytende! Jeg har klart meg så langt, og nå er det verste over, så jeg klarer meg framover også. Jeg lurer på hvordan det går med dem som mistet hele inntekten sin, om de fortsatt ikke har fått sine dagpenger heller? Jeg krysser fingrene for at det går seg til, både for min egen og andres del, snarest mulig.

Jeg synes fortsatt at det er litt tungt å bevege seg rundt i hovedstaden. Det er fremdeles teip, skilt og formaninger overalt. «Ikke reis hvis du ikke må.» «Vær mest mulig hjemme.» «Kun to personer i lokalet om gangen!» «Hold avstand!» «Vennligst ikke kom inn bare for å titte!» Greit, greit, jeg skal holde meg unna… Samtidig er det stadig flere steder som åpner igjen, og ganske mange nordmenn oppfører seg nå som om ingenting har skjedd, ser det ut som? Vi får vel bare vente på neste smittestigning, for den kommer nok, og håpe at den ikke blir for stor – samt gjøre vårt beste for ikke å bidra til den selv.

Jeg savner klemmer </3

Til slutt tenkte jeg å nevne et par småting som ikke har noe med pandemien å gjøre. Den føles tidvis ganske altoppslukende, men det er tross alt andre ting som foregår i bakgrunnen.

Jeg har fått prøveresultatene fra sykehuset etter dette lille inngrepet, og de er dessverre ikke sikre på at de har fått med seg alt. Det betyr at jeg kanskje må opereres på nytt, men det får jeg ikke vite mer om før jeg skal til oppfølging om flere måneder, så det tar jeg som det kommer. For øvrig skal jeg snart ta andre dose med HPV-vaksine på apoteket, det blir bra.

Apropos apoteket: Det virker som at Menthulatum på tube er i ferd med å forsvinne? Det er utsolgt overalt, det er helt umulig å få tak i. Hva i svingende skal man gjøre nå? Dette er selvfølgelig en filleting i det store bildet, haha, men jeg bruker det som universalmiddel, hver eneste dag, og har gjort det hele livet. Familien vår har vært Menthulatum-folk i minst tre generasjoner. Nå virker det som at vi må bli Kløver-folk i stedet, og kjøpe petrolatum på gule bokser i stedet for grønne tuber. Vi får se hvordan det går!

Sånn, da var dere oppdatert på både stort og smått, sånt som ikke nødvendigvis er så stas, som som likefullt er en del av livet. Jeg synes det må være rom for å skrive og snakke om slike ting også. Jeg er riktignok så lite vant med dette fokuset at hele innlegget føles som klaging? Jeg kommer nok til å fortsette å legge mer vekt på det positive enn det negative, slik det faller meg naturlig, men nå vet dere i hvert fall hvordan det står til.

Jeg er jo så heldig, jeg har det jo så bra på alle måter, og jeg har stor tro på sommeren og høsten som ligger foran oss. Om det så blir mye slit og lite penger i tida som kommer, er ikke det noe nytt for meg, hoho. Uansett tar jeg ferie nå! Nå skal jeg gjøre hva jeg vil, sammen med han jeg liker best, i fire uker framover. Fy søren, dette blir herlig!

God sommer, kjære venner!

– – – – –
In other words: Okay, so here’s a little update on things that aren’t great at the moment, but that are a part of life. Although I usually focus on the positive, I want to be able to write and talk about those other things as well, so I just wanted to share some rather big news and some smaller stuff from recent months.
Let’s start with the fact that I’ve quit my job as a sommelier. It was a tough decision, because I really like working with wine, and I’ve been very happy at the restaurant. However, when I became temporarily laid off because of the pandemic, I was forced to take a step back, and I got some time to think, and a new feeling showed up. Relief. For the past two and a half years, since I started working in the service industry, I have basically worked every Thursday, Friday and Saturday night. I’ve missed countless weekend getaways, celebrations and gatherings. I’ve felt guilty every single time I’ve applied for a night off, and my weekends have been one day, Sunday, and often I’ve been so beat after a ten-hour, late-night shift on Satursay that I’ve spent all of that day recovering. This business is brutal, and although I’ve had fun, I’ve also had enough. When I suddenly got to spend more time with by fellow, and we got to start our weekends together, and those weekends lasted two full days, I realised how much I’ve missed this. I no longer want to start work when everyone else gets off work, I want to work during the day and have evenings off, like most people do. It can’t be too much to ask. I deserve it. I’ve decided to ramp up my freelancing, because the way things are in the restaurant business now, it doesn’t feel any less uncertain than staying there. I stopped by the restaurant and had one last coffee and bid my collegues farewell yesterday, and my contract ends tomorrow. It’s scary and sad to leave a job you like, but I know this was the right call, and I have faith in the future.
I’ll keep writing my wine blog, though, and I do hope that when things stabilise, I’ll be able to host tastings and stuff again, like I used to before everything was cancelled. I also hope that I will get a little bit of support from the government at some point, since everyone who’s been laid off is entitled to it, although there is a certain system overload at the moment, and nothing has happened for the almost four months that have passed. At least I’ve been able to stay afloat, and I still will if nothing ever comes.
I still find it strange and unnerving to move about with all the tape and signs and regulations. «Do not travel if you do not have to.» «Stay at home as much as possible.» «Keep your distance!» «Only two people at a time!» «Please do not enter only to have a look!» Fine, I’ll stay away, but it brings me down. We do what we have to, but I don’t have to like it, right? I just want to hug my friends again. Things have gotten a lot better here, places keep reopening, but some people seem to act like nothing’s happened, and we do expect a new rise. When it comes, we’ll just have to hope that it’s not too big, and do our best not to contribute to it ourselves.
Finally there are a few little things that have nothing to do with the pandemic, believe it or not. I got the test results from this little surgery, and it turns out they can’t guarantee that they got it all, so I might have to do the whole thing again. I’ll cross that bridge when and if I come to it, of course, but at least I’m getting my second dose of the vaccine at my local pharmacy soon. While I’m there I also like to pick up some mentholatum, but now it has become impossible to find anywhere, it’s sold out all over, and apparently it is disappearing from the Norwegian market. This is a trifle, of course, when we look at the big bicture, but I use it every day, for all sorts of things, and I have done my whole life. My family have sworn to this stuff for at least three generations. We’ll have to find an alternative and see how it works out!
There we go, things big and small, which aren’t the greatest. I just wanted to keep you in the loop. I’m not used to all this negativity, I feel like I’m complaining, but at least now you know what’s going on. After all, though, I am so fortunate and so happy in pretty much every way, and everything is going to work out. Besides, my holidays start now! I’m going to spend the next four weeks doing whatever I want, side by side with my favourite person. It’s going to be wonderful! Happy summer, my dears!

#blackouttuesday

EZIDdVWX0AAJBzn-1024x1024
Illustrasjon: Shirien Damra

Det koker i gatene for tida. I dag skal George Floyd begraves. Han er den foreløpig siste i en forferdelig lang rekke ofre for rasistisk motivert politivold i USA, og endelig har saken fått den oppmerksomheten den fortjener. I etterkant har også drapet på Breonna Taylor  kommet fram i lyset, selv om det fant sted for snart tre måneder siden. Rasismen ligger og ulmer, til enhver tid, og den er mye verre enn et visst virus som ellers opptar oss i disse dager.

For ei uke siden la jeg, som så mange andre, ut et svart bilde på Instagram, merket med #blackouttuesday, fordi jeg ville uttrykke min støtte for saken. Siden da har jeg tenkt mye. Det holder ikke. Nå er det tirsdag igjen, og jeg vil gjøre mer. Naturligvis er jeg anti-rasist, men selv om det er en selvfølge for meg, er det kanskje ikke klart for andre med mindre jeg forteller hvor jeg står. Jeg har en plattform i form av denne bloggen, og selv om den er liten, vil jeg bruke den for å løfte saken og bidra i den grad jeg kan. Jeg er ingen samfunnsdebattant, jeg er ingen ekspert, men jeg er et medmenneske, og det holder. Egentlig får denne situasjonen meg til å ville gråte hele tida, men det kommer det ikke noe godt ut av, så jeg gråter litegrann, og så skriver jeg i stedet. Nå stiller jeg meg kanskje laglig til for hogg, men den siste uka har det blitt så åpenbart at vi trenger alle stemmer i denne utvekslingen. Vi som tross alt står på sidelinja, vi som er lykkelig uberørt av det som skjer, vi bidrar til å opprettholde problemet hvis vi ikke prøver å gjøre noe med det. Her kommer derfor en hvit, privilegert kvinnes tanker om det som foregår nå, og om hva vi kan gjøre for å skape endring.

I dette innlegget kommer jeg til å bruke ord som jeg ellers aldri ville brukt, bare så det er sagt, for å få fram poengene mine. Det er ubehagelig å skrive og ubehagelig å lese slike ord, men det er nødvendig iblant.

La meg begynne med å si at dersom du er hvit i huden, som meg, så tenker du kanskje at dette ikke egentlig er ditt problem. Det rammer jo ikke deg, og du har tross alt nok med ditt eget. Det kan jeg forstå, det er lett å tenke slik når det foregår så mye annet, og det er krevende å sette seg inn i en sak når man ikke selv kjenner den på kroppen. Samtidig er dette en sak som man ikke klarer å ikke la seg opprøre av, når man først skraper litt i overflaten. Bildene og ordene er så fæle. Det er så ubehagelig. Det gjør vondt å ta det innover seg. Folk blir drept av politiet. Folk blir systematisk undertrykket. Folk blir truet og trakassert. Heldigvis skjer det ikke her i Norge, tenker vi, så vi ser på det som noe fjernt, og noe som andre må rydde opp i. Vi rister det av oss. Dessverre skjer det her også.

Dette skjer. Hvor ofte er du blitt stoppet av politiet, uten å ha gjort noe som helst?
Dette skjer. Hvor mange slike kommentarer har du fått når du har bidratt i lokalsamfunnet?
Dette skjer. Hvor mange ganger har du våknet til slike meldinger fra fremmede?
Ingen ganger? Da regner jeg med at du er hvit i huden, som meg. Flaks for oss, da.

Dette skjer, også her i Norge.

Det finnes ulike grader av rasisme, og ofte er det snakk om fremmedfrykt, fordommer, diskriminering og uvitenhet. Det er mer enn ille nok. Samtidig finnes det jo folk som faktisk mener at mennesker med andre hudfarger er mindre verdt. Den typen ekstrem og fanatisk rasisme, som blir til slaveri og nazisme og annet grums, den er selvfølgelig den verste. Den har en sterk forankring i det tidligere slaveholdet i USA, og den slags rasister har vi vel ikke i Norge? Vi vil vifte det vekk, men dessverre skjer det her også.

Dette skjer. La oss ikke glemme at det er under ett år siden en ung mann fra Bærum skjøt og drepte sin egen søster, og så løsnet skudd inne i en moské og prøvde å ta livet av så mange som mulig, fordi han mente at det pågår en rasekrig.

Dette skjer. Også her i Norge.

Greit, da har vi slått fast at rasisme ikke bare er et problem i USA, den finnes her hjemme også. Jeg synes det er ordentlig skummelt, det at folk går rundt med slike holdninger. Det rammer uskyldige mennesker, i stort og smått, hver eneste dag. Dette er ikke noe vi andre kan akseptere, om det så ikke går direkte utover oss selv.

Som Banksy sa: «People of colour are being failed by the system. The white system. Like a broken pipe flooding the apartment of the people living downstairs. This faulty system is making their life a misery, but it’s not their job to fix it. They can’t – no-one will let them in the apartment upstairs.» Dette er et veldig godt bilde, synes jeg. Når en vannlekkasje i overetasjen ødelegger leiligheten og tilværelsen til dem som bor i underetasjen, og folka i overetasjen har reist på ferie, kan man ikke forvente at de som bor i underetasjen selv skal ordne opp, for de slipper jo ikke inn i overetasjen, der lekkasjen er.

Hverdagsrasismen, i form av forskjellsbehandling, er den som er aller mest utbredt. Svarte i USA, for eksempel, har dårligere vilkår enn hvite gjennom hele livet. De vokser opp i fattigere deler av byene, de går på skoler med mindre ressurser. De får lavere utdannelse, lavere inntekt og lavere gjennomsnittlig levealder enn hvite. De får også høyere risiko for å havne i fengsel, høyere risiko for å rammes av diverse sykdommer og høyere risiko for å dø brått av for eksempel hjerteinfarkt og slag, fordi de blir nedprioritert på sykehusene. Hele systemet motarbeider dem, for det er utviklet og opprettholdt av hvite, og undertrykkelsen fortsetter. Slik er det, til en viss grad, også her i Norge. Barn med innvandrerbakgrunn kommer skjevt ut fra start, de får ikke de samme mulighetene som hvite barn, og de møtes med fordommer hele veien, som gjør det vanskeligere for dem å oppnå de samme godene som hvite voksne tar for gitt. Bare fordi de har mørk hud i et hvitt system. Det hele er blodig urettferdig.

Dette er vårt felles ansvar, og det er vi hvite som må være pådrivere for å skape endringer, fordi svarte ikke får tilgang til de arenaene der endringen skjer. Dette kan sammenlignes med kvinnenes kamp for stemmerett og andre rettigheter for hundre år siden. Kvinner demonstrerte for å gjøre seg hørt, for de kunne ikke selv endre lovene, nettopp fordi de ikke fikk innpass der lovene ble endret. Det måtte noen opplyste, fremadrettede menn til for å hjelpe dem med å utjevne forskjellene. Nå, når vi skal jevne ut nye forskjeller, må det noen hvite folk med kunnskap, empati og rettferdighetssans til. Vi kan ikke forvente at svarte skal kunne vinne denne kampen på egenhånd, men så er det heller ikke deres kamp. Det er vår. Dette angår oss alle.

La oss si at vi ikke har lyst til å være en del av problemet lenger, da, men en del av løsningen! Å, det føles bra å ha kommet hit! Det er ikke så lett å Hvordan kan vi selv bidra, i det små, her hjemme? Hva kan vi gjøre?

-Slutte å bruke ordet «neger». Jeg vet at det fortsatt er i bruk. Det burde ikke være nødvendig å minne om dette i år 2020, men det er et belastet, begrensende ord. Det sier ingenting om personen det brukes om, og veldig mye om personen som bruker det. «Neger» er nedsettende og utdatert, det er som «mongo» eller «soper». Jeg husker at disse ordene ble brukt da jeg var liten, men det er ingen oppegående mennesker som bruker dem lenger, fordi vi har fått et mer åpent og inkluderende samfunn opp gjennom årene. Heldigvis.
Her kommer noen vanlige innvendinger fra folk som av en eller annen grunn er veldig glade i dette ordet:
-«De bruker det jo selv!» Ja, og det kan de gjøre, nettopp fordi det er dem det handler om. Det blir det samme måte som at overvektige kan omtale seg selv som tjukke, men du ville ikke brukt det ordet om dem. Om du ser at en butikk har fått inn klær som ville passe din overvektige venninne, sier du ikke: «Nå har de klær til feite folk, som deg.» Du sier at de har tatt inn større størrelser. Om hun har en dårlig dag og omtaler seg selv som tjukk, sier du at nei, hun er da bare omfangsrik, rund, stor. Når noen fyller år og klager på at de er blitt gamle, sier vi nei, du er da bare moden, du har masse livserfaring! Vi er vant til å tilpasse språket vårt etter dem vi snakker med, for ikke å såre dem. Det kalles fintfølelse, det er snakk om respekt og folkeskikk, og det at noen bruker et nedsettende ord om seg selv, betyr ikke at vi skal bruke det om dem.
-«Det var jo greit å si det før!» Ja, for da var kloden større og kunnskapen mindre. I de dager da røyking ble markedsført som godt for kroppen, da var det greit å si det, for da visste man ikke bedre.
-«Det står i sanger og bøker, og det er unaturlig at det endres på!» Mange synes det er synd når gode, gamle klassikere blir modernisert. Dette har naturligvis skjedd til alle tider, ting skrives om og oppdateres hele tida, men det er merkelig nok ekstra vanskelig for folk å gi slipp på ordet «neger» i sangtekster og barnebøker. Selvfølgelig skal man lese gamle tekster med utgangspunkt i tida de ble skrevet i, men det er det bare vi voksne som kan, det har ikke barn forutsetninger til. Derfor er det kanskje greiest å erstatte noen av ordene som nå har fått negative assosiasjoner med årene, eller som rett og slett ikke gir noen mening i utgangspunktet. La oss ta faren i Pippi Langstrømpe (1945), som pleide å være «negerkonge», og som i dag er «sydhavskonge». Er ikke det mer talende, da? Poenget er jo at han er langt unna Pippi, at han er i sydligere strøk. Han er ingen aktiv del av barndommen hennes, fordi han oppholder seg på den andre siden av kloden. Det sier mye om tidspunktet for utgivelsen av boka, at det da var noe fjernt og eksotisk ved folk med mørk hud. I dag bor det jo mennesker med alle hudfarger over hele verden, så om ordet fikk stå som det var, kunne han jo like gjerne vært konge i England eller Danmark. Dessuten er det altså et nedlatende ord, som det hadde vært greit om vi ikke videreførte til barna som vokser opp i dag. (Astrid Lindgren uttalte for øvrig selv at hun var misfornøyd med ordvalget i ettertid, og hun hadde selv vært med på å redigere utgaven av boka der ordlyden ble endret. Hun var ei klok dame som levde lenge, og som oppfattet endringene i samfunnet rundt seg.)
Den aller beste grunnen til ikke å bruke ordet «neger», er at det ikke sier noe som helst, det er håpløst overfladisk. Det er som ordet «brilleslange», liksom. Du ville sannsynligvis ikke sagt at du så to brilleslanger i parken – i hvert fall ikke om du faktisk ville at folk skulle skjønne hva du sa. Folk ville jo måtte spørre om det var snakk om menn eller damer, unge eller gamle, og hvorfor du omtaler dem som «brilleslanger». Greit, de hadde tilfeldigvis briller, men hva så? Det du egentlig sier når du bruker ordet «neger», er følgende: «Jeg så et annet menneske, og jeg hverken vet eller bryr meg om hvor personen kommer fra, hva slags språk personen snakker, hvilket kjønn personen har, hvor gammel personen er eller hvilke personlige egenskaper vedkommende måtte ha, for det eneste jeg la merke til, og det eneste jeg synes er viktig å få fram, var at dette mennesket var mørkere i huden enn meg. Så grunn er jeg.»

-Slutte å omtale folks hudfarge i det hele tatt, når den ikke er relevant. Pleier du alltid å beskrive huden til folk, også når de ser ut som deg selv? Ikke? Ville du ikke sagt at du så en hvit person, så ikke si at du så en svart person. Ikke si «en av våre nye landsmenn», «en innvandrer», «en guling», «en svarting», «en neger» eller noe annet og enda verre heller. Jaså, personen så annerledes ut enn deg, men det er da ikke poenget? Det er vel en annen grunn til at du forteller denne historien? Du ville trolig ikke sagt at du så en rødhåret person miste en melkekartong, eller en person med grønne øyne som mistet en melkekartong, hvis poenget ditt er at du så noen miste en melkekartong. Hvordan vedkommende så ut, er som regel helt unødvendig å nevne.
Når vi fortsetter å understreke det hvis folk ikke er hvite i huden, opprettholder vi en oppfatning om at hvit hud er normen. Når noen sier «ei gammel dame», ser vi automatisk for oss ei hvit, gammel dame. Når noen sier «to små jenter», ser vi automatisk for oss to hvite, små jenter. Det bør ikke være slik. Det er akkurat som at når noen sier «en lege» eller «en advokat», og så ser vi for oss en mann. Man må liksom si «en kvinnelig lege» og «en kvinnelig advokat» for at folk skal se for seg ei dame. Egentlig burde vi måtte si «en mannlig lege» og en «en mannlig advokat», for det kunne jo like gjerne vært ei dame i utgangspunktet! Nå er vi over på kjønn, men akkurat slik er det med hudfarge også, og poenget er at det finnes gamle maktstrukturer i språket vårt. Vi tenker kanskje ikke over det før noen gjør oss oppmerksomme på det, men det ligger mye mellom linjene når vi sier helt dagligdagse ting. Neste gang du skal omtale en person, om du ikke ville nevnt at vedkommende var hvit, ikke si at vedkommende tilfeldigvis var svart. Hva har det med saken å gjøre?

-Slutte å bruke ordet «hudfarget» om fargen beige. Dette måtte jeg selv gjøres bevisst på denne uka, dette hadde jeg aldri tenkt over. Herlighet, dette begynner jo allerede i barnehagen! «Kan du sende meg den hudfargede fargeblyanten?» Når vi lærer barn at «hudfarget» betyr beige, lærer vi dem samtidig at dersom folk har andre farger på huden, så er det unntak fra hovedregelen, og de er annerledes. Det er ikke bare navlebeskuende, det er jo feil. Folk som er lyse i huden, er tross alt i mindretall i verden. Da er det ganske rart å ta utgangspunkt i den hudtonen du selv tilfeldigvis har, noe så subjektivt, når det er snakk om noe objektivt. Si oransje, si beige, si lysebrun. Bruk et ord som faktisk forteller hvilken farge det er snakk om. Vi ville da aldri sagt at et bygg var «hårfarget». Hår kan jo ha mange farger. Er bygget brunt, svart, rødt, grått, gult eller hvitt? Det ville vært helt meningsløst å si at noe var «hårfarget», og det er helt meningsløst å si at noe er «hudfarget».

-Slutte å snakke om demonstrasjonene her hjemme fra et smittefareperspektiv. De brøt ikke mot smittevernbestemmelsene, ifølge jussprofessoren og politiadvokaten, og deltagerne tok sine forholdsregler med munnbind og håndsprit, og det hele foregikk utendørs. Smittefaren er nok større når folk sitter tett sammen på barer og drikker øl i timevis, men det er det selvfølgelig ingen som klager på. Dessuten er det slik at i et globalt og historisk perspektiv, har rasismen tatt så uendelig mange flere menneskeliv enn Corona-viruset. Det er selvsentrert og smålig å fokusere på smittesiden i stedet for selve saken. Jeg vet at saken er ubehagelig å forholde seg til, og derfor er det lett å bare avskrive hele greia og gjemme seg bak pandemien, men dette er tross alt et mye større og viktigere formål. Nå har vi akkurat opplevd en krise, hele verdens befolkning, som har gjort det tydelig at alle land og mennesker i verden er i samme båt, vi er like. Det er mer åpenbart enn noen gang før at vi må samarbeide for å få bukt med virus. Det samme gjelder selvfølgelig når vi skal kjempe mot rasismen. Vi må heie og hjelpe hverandre framover, ikke holde hverandre igjen.

Se der, alle disse punktene går på å ikke gjøre ting. Så enkelt! Vi bare lærer oss å tenke over dem, unngå dem og bli ferdig med dem. Det er jo ingenting i verden som er så lett som å ikke gjøre noe!

Så kommer vi til sånt man faktisk kan og bør gjøre.

-Signere denne underskriftskampanjen hos Amnesty, og denne hos Change, som begge gjelder George Floyd, og denne for Breonna Taylor (her kan man bruke 01000 som postnummer). Det er faktisk det aller, aller minste man kan gjøre, det å sette navnet sitt på ei liste, for å vise at man ikke synes politiet bør kunne ta livet av folk helt uten videre. Vi som er hvite i huden, kan ringe politiet når vi føler oss truet. Hvem ringer du til når det er politiet som utgjør trusselen? Ved å skrive under på slike opprop, viser vi at vi bryr oss om den urettferdigheten som rammer andre. For oss handler det om 30 sekunder med tastetrykk, for andre handler det om liv og død.

-Lese seg opp på det som skjer, lytte til det som blir fortalt, og så videreformidle det.

-Donere penger til Black Lives Matter-bevegelsen, her.

-Se serien Dear White People på Netflix. Den både underholder og utfordrer, og jeg har lært mye av den. For ei lang liste med andre ting man kan se på, høre på og lese fra folk med mye mer oversikt enn meg, klikk her.

-Snakke med barn om at folk ser forskjellige ut, og kjøpe mer varierte bøker til dem, med bilder av personer med flere hudtoner. Jeg bladde for eksempel i denne i hylla på postkontoret i går, og den virket helt nydelig! (Det finnes sikkert en masse andre gode eksempler der ute – om det er noen foreldre som leser, må dere gjerne tipse.)

-Våge å si folk imot når de sier tankeløse ting. Som regel er det ikke egentlig rasisme som motiverer slike utsagn, det er bare uvitenhet, det er latskap, det er dårlige vaner, det er systemet som omgir oss. Ingen er født rasist, men alle blir født inn i et system, og systemet kan være rasistisk, uten at man merker det. Det er ikke vår feil, men det er vårt ansvar å gjøre hva vi kan for å forandre det. Vi må begynne med oss selv og med våre nærmeste.

Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet, om dere har flere tips til hvordan vi kan bidra i kampen for rettferdighet og likeverd. Som nevnt innledningsvis er jeg ingen ekspert, jeg er bare en vanlig person som tilfeldigvis har hvit hud og som gjerne vil hjelpe til, hvis jeg kan.

Hva er det Edmund Burke skal ha sagt?
«The only thing necessary for the triumph of evil, is for good men to do nothing».

Eller, som vår egen Arnulf Øverland har skrevet:
«Du skal ikke tåle så inderlig vel / den urett som ikke rammer deg selv.»

Dette vet vi.
Nå er det på tide at vi får opp øynene og prøver å skape endring.
Alle sammen, sammen.

– – – – –
In other words: My thoughts on the protests these days, from a Norwegian point of view, with examples of how these happenings are reflected here, and how we can help. I’m no expert, and I have a tiny platform, but if I can use it to promote an anti-racist standpoint and maybe make someone think, I want to try. I’m sorry, I’m all tapped out from writing this, so I don’t have it in me to translate it all. I just want white people to be cautious of what they say and what they do, and join me in making an effort, however small, to create a better world for everyone.

A different virus, a small surgery, a vaccine and something all women should do

«Prøven viste celleforandringer, og du henvises videre til spesialist.» Å, flotters.

Her kommer noe så sjeldent som en liten helseoppdatering, hoho.

I fjor høst var jeg hos fastlegen min og tok en celleprøve av livmorhalsen. Kvinner i Norge får påminnelser i posten hvert tredje år. Det er det en grunn til, vet dere. Det kan skje ting på den tida, og det hadde det gjort hos meg. (Sist jeg tok celleprøve var i 2016.) Nå hadde det altså dukket opp noe rusk, det hadde oppstått celleforandringer, og jeg fikk time hos en gynekolog for å undersøke saken nærmere. Hun tok en vevsprøve, og jeg ventet på svar i noen lange uker, og det viste seg at jeg hadde et forstadium til kreft i livmorhalsen. Det er altså ikke kreft ennå, men om man ikke oppdager det og behandler det, vil det utvikle seg til kreft over tid. Jeg fikk vite at det trolig ville gått fem år i mitt tilfelle. 300 kvinner rammes av livmorhalskreft i Norge hvert år. Jeg slipper å bli en av dem, fordi dette ble oppdaget før det gikk så langt, og jeg ble henvist videre til sykehus for behandling. Systemet fungerer! Dette er jo fenomenalt!

En av de siste dagene i april var jeg inne til en liten operasjon på Ullevål sykehus. De fjernet den delen av livmorhalsen der celleforandringene satt. Det var litt styrete, med diverse Corona-tiltak på gang, og litt skummelt, ettersom jeg aldri har gjort noe sånt før, men det var raskt overstått og gikk helt fint. Legen og sykepleieren var så hyggelige, og jeg lå der og sang for meg selv for å tenke på noe annet, hihi. I ukene etter inngrepet skal man unngå kraftig fysisk aktivitet, og det har jo faktisk vært lettere enn vanlig akkurat i disse dager, når man uansett er så mye hjemme! Hell i uhell, kan man si – og uansett er jeg veldig glad for at operasjonen ikke ble utsatt, ettersom den har vært planlagt siden februar. Jeg er så takknemlig for at de ansatte i helsevesenet står på for oss andre, pandemi eller ikke. Nå er altså inngrepet overstått, og det føles bra. I etterkant har jeg hatt ganske vekslende form, jeg har tilbragt en del tid på sofaen, men jeg driver og stabiliserer meg nå, og snart er jeg på topp igjen!

A different virus / etdrysskanel.comLivmorhalskreft skyldes humant papillomavirus (HPV), som er svært utbredt, men som stort sett ikke gir noen symptomer. De aller, aller fleste får dette viruset i løpet av livet, og så blir de friske igjen av seg selv, uten noen gang å være klar over at de har vært smittet. Hos andre forårsaker altså viruset celleforandringer, som igjen kan utvikle seg til kreft. Derfor får alle barn nå tilbud om gratis HPV-vaksine som en del av vaksinasjonsprogrammet, og alle kvinner mellom 25 og 80 år oppfordres til jevnlige celleprøver. Man kan også vaksinere seg i voksen alder, noe jeg nå er i gang med, for å unngå at dette skjer igjen. Sammen kan vi faktisk så godt som utrydde livmorshalskreft!

HPV-vaksinen settes i tre omganger. Jeg fikk den første dosen i forrige uke. Man kan få andre dose etter to måneder, og så den tredje seks måneder etter den andre. Resept skaffer man hos lege eller gynokolog, og vaksinen kan settes i apotek. Det er forbasket dyrt, hver dose koster 1500 kroner, men om alternativet er å få kreft, nå som jeg vet at jeg er disponert for det, er det en liten pris å betale til sammenligning… Jeg skal inn til oppfølgingstime hos gynekologen om et halvt år, for å sjekke hvordan det står til med livmorhalsen etter inngrepet, og om åtte måneder vil jeg være ferdig med vaksineringen også. Da håper jeg at denne saken er ute av verden for alltid. Dette har naturlig nok vært en ubehagelig prosess og periode på mange måter, men herlighet, alt kunne vært så mye verre, og i den store sammenhengen er jeg så heldig. Det er vi alle. Tenk at vi har et system som passer på oss, som gjør at vi kan få bukt med dette problemet før det blir alvorlig.

A different virus / etdrysskanel.comForresten, dere: Jeg er absolutt ingen ekspert på noe av dette, jeg har prøvd å forklare saken slik jeg har forstått situasjonen. Om dere lurer på noe, er det bare å spørre, og så kan jeg svare etter beste evne, basert på min egen erfaring. Ellers bør man naturligvis forholde seg til offisielle kilder når det gjelder slike temaer, og man får mye relevant informasjon hos Kreftregisteret og hos Folkehelseinstituttet.

Jeg vet at mange kvier seg for gå til fastlegen eller gynekologen og klatre opp i den kjipe stolen. Jeg vet at mange kaster brevene fra Kreftregisteret. Jeg vet at mange utsetter slike celleprøver, eller dropper det helt. Ikke gjør det. Bare få det overstått. Sannsynligvis er alt i orden, null stress, ingen grunn til bekymring. Om noe mot formodning skulle være i gjære, så får du orden på det før det utvikler seg. Med andre ord har man ingenting å tape, men alt å vinne. Bare gjør det. Kort sagt: #sjekkdeg

– – – – –
In other words: «Your test results show cell changes, and you will be referred to a specialist». Oh, great. We interrupt our regular programming with a little health update. This autumn I went to my GP for a routine pap test, since we get letters from the health authorities every three years here in Norway, encouraging us to get a check-up. The last time I went was in 2016, and since then something had happened. I was sent to a gynocologist, who took a tissue sample, and I waited for a few long weeks. It turned out that I had a pre-stage to cervical cancer. Not cancer, but what becomes cancer if it’s not treated – in my case I was told it would probably have developed into cancer within five years. I’m so glad they caught it beforehand! The system works! I was referred again, to a local hospital, and in late April, three weeks ago, I went in for a little operation. They removed the part of my cervix where the cell changes were found. Hopefully they got it all, and I won’t have to think about this ever again. I’m so grateful the procedure wasn’t postponed because of the Corona virus situation – there were extra procedures in place, sure, but everything went well and as planned. I’m so thankful for the work that our health workers do for us, pandemic or no pandemic, and so happy this is now behind me. Problem solved before it even really became a huge problem. I’ve had to take it easy for a good while after the surgery, but it has been less of a bother in this strange moment in time, where we all spend so much time at home anyway. Good timing, after all. Now I’m also getting vaccinated, because cervical cancer is caused by the human papilloma virus (HPV). It is very common, most people actually get it at some point in their lives, and it usually just clears up on its own without the person ever knowing they were infected. In other cases, though, like mine, it causes cell changes, which again can cause cancer. No thanks, not if I can help it. The vaccine is really expensive, but if the alternative is cervical cancer, not that I know I’m predisposed for it, it’s a small price to pay. I’ve just gotten the the first of injections, and ‘ll get the next two doses in two months and eight months from now. (All children can now get it for free in Norway, by the way, as a part of the official vaccination program, so hopefully the virus will be much less common in a generation or two.) In six months I’m going back to the gyno to check how the cervix has been doing after the procedure, and hopefully by the start of next year this is something I’ll never have to think about again. (By the way, I’m absolutely no expert on any of this, I’ve just explained the situation as I understand it. If you have any questions, feel free to ask, and I can answer based on my experience, but really we should keep to our official sources for info about this kind of stuff. I found helpful information through the websites of the cancer foundation and the national health service here in Norway.) This hasn’t been fun, but I feel so lucky. We all are, if we live in a country where there is a system in place to nip this problem in the bud. Apparently cervical cancer can more or less be extinguished in the future, if we do our part with vaccines and pap tests. Don’t throw away the letters, don’t postpone or drop the testing, just go and get it over with. Most likely everything’s perfectly fine, nothing to worry about. On the off-chance that something is going on, it can be dealt with before it’s a big deal. We have everything to gain and nothing to lose. No one likes sitting in that chair, but it’s definitely worth it.

Life in the age of Corona

Kjære dagbok. Det er nå seks uker siden unntakstilstanden tok til. Her kommer en statusrapport og en beskrivelse av hvordan hverdagen vår arter seg. Denne perioden kommer vi nok alle til å huske og referere til så lenge vi lever, og jeg vil ikke glemme de små, dagligdagse detaljene.

(Er det noen som har lest eller sett Love in the Age of Cholera, forresten? Jeg klarte ikke å dy meg for referansen i overskriften, hoho, men jeg kjenner ikke egentlig denne fortellingen i det hele tatt. Har den på lista mi!)

Det er rart å ikke kunne jobbe. Restauranten er fortsatt stengt, og alle er permittert. Jeg kjenner at jeg savner det trivelige lokalet, de herlige kollegene mine og den gode følelsen av å gi gjestene en positiv opplevelse. Ingen vet når dørene vil åpne igjen. Jeg har søkt om dagpenger, og sender inn meldekort til NAV annenhver uke. Jeg har ikke fått noe foreløpig, men håper at det utbetales noe om ikke så lenge, for snart vil jeg begynne å merke nedgangen i inntekt. Sannsynligvis prioriterer de folk som er permittert fra heltidsstillinger, og det er jo bra. I mitt tilfelle er det «bare» omtrent 60 % av inntektsgrunnlaget som er borte. Jeg kunne søkt om forskudd på dagpengene før påske, men jeg tenkte at det var mange som trengte det mer enn meg, så jeg valgte å ikke gjøre det, for ikke å belaste systemet mer enn nødvendig. Nå lurer jeg på hvor lenge jeg kan utsette det før jeg blir nødt til å søke om forskudd. Jeg vil helst ikke bidra til enda større pågang hos NAV, så det hadde vært godt å slippe. Heldigvis har jeg fortsatt den andre halvparten av inntekten min, fra tekstejobben! Jeg prøver å ta på meg flere oppdrag for å bøte på lønnstapet, og det går sånn passe. Jeg har klart meg helt greit så langt, og krysser fingrene for at det fortsetter slik.

Lockdown / etdrysskanel.com(For øvrig eier jeg jo egen bolig, og bor sammen med en fyr som ikke er permittert, så det er ikke som at jeg havner på gata om det drøyer en stund til, altså.)

Det er kjekt å føle at man utretter noe, at man får noe ut av denne tida, i hvert fall innimellom. Jeg synes ikke man skal stille for store krav til seg selv, for det er helt greit å ha dager der man føler seg nedfor og tiltaksløs – vi står midt oppi en global krise, tross alt. Samtidig er det naturlig for meg å prøve å gjøre det beste ut av enhver situasjon, og Jonasflotte er samme type. Derfor har vi laget ei liste over lure gjøremål som vi kan kikke på når vi har overskudd. For eksempel har vi vasket og gjort klar balkongen for våren, limt en kjøkkenstol, renset lufteventiler, ryddet i skuffer og skap, satt i stand syklene, aviset fryseren, oljet dører og hatt et lite syverksted, der vi lagde servietter av restestoff, lappet bukser og stoppet strømper. Det er snakk om småting, men det kjennes veldig bra likevel, det å kunne krysse av ting på lista. Dessuten går det framover med bryllupsplanleggingen!

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Jeg har for øvrig tatt opp igjen Duolingo, etter flere års opphold, og i mellomtida har det dukket opp mye nytt, så det er kjekt. Jeg har også begynt med kveldsgymnastikk igjen, litt sånn i det små, for jeg har tidvis sovet dårlig siden denne perioden begynte, og da føles det bra å svi av litt energi før man sikter mot senga.

Det er rart å aktivt unngå andre. Jeg tenker på det hele tida, at jeg ikke skal gå for nær folk på fortauet. Jeg krysser gata eller tar omveier ved behov, særlig når jeg ser eldre, slik at de ikke skal føle seg utsatt. Det er fortsatt litt uvant å se mennesker med munnbind, men det er blitt tilnærmet vanlig å se sperrebånd, oppstablede møbler og avstandsteip på bakken. Det står flasker med håndsprit ved alle inngangsdører, og i en del butikker sitter det vakter som slipper inn én og én person. I kassene er det satt opp plexiglass, og kontantbetaling er uaktuelt. Alle kan være smittebærere, ingen vet hvem som har eller har hatt viruset, og mange er redde for å få det. Vi gjør en felles innsats for å beskytte risikogruppene og begrense spredningen. Enkelte oppfører seg som om verden er i ferd med å gå under, de hamstrer mat og dopapir, de sprer frykt og usannheter. I den andre enden av skalaen finner vi folk som virker å gi totalt blaffen, som nekter å forlate de dyre hyttene sine eller overholde karantenereglene, som setter andre i fare ved kun å tenke på seg selv. Det finnes så mange former for idioti, og de fleste kommer dessverre tydeligere fram i spesielle omstendigheter. Vi får bare fokusere på det vi kan gjøre noe med, vi får gå foran med et godt eksempel, og vente til det går over. Forresten så tror jeg at den hyppige bruken av ordet «dugnad» er grunnen til at jeg har hatt så veldig lyst på vafler i det siste, hoho!

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Det er tungt å være i sentrum for tida, synes jeg. I gater og på torg der det vanligvis er mye folk å se, er det nå nesten ingen. På uteserveringene, der det skulle myldret på solvarme vårdager, er det tomt. Kontorbygg er forlatt, butikker og spisesteder er stengt, det er oppslag på dører og gitter foran vinduer. Jeg blir trist. Det hele minner meg om tida etter 22. juli, tror jeg. Det er noe feil med en by uten folk.

Det er hyggelig at folk står sammen og støtter hverandre. I etasjen vår har naboene jevnlig kontakt. Jeg har sagt til de eldre at vi gjerne kan handle for dem, hvis de helst ikke vil gå ut, og til barnefamilien at de kan komme til oss for å låne bøker, filmer eller spill, ettersom bibliotekene er stengt. På stolen ved heisen legger folk fra seg bøker som kan være til glede for andre. I hjelpegruppene på Facebook er det stor aktivitet. Jeg har gitt bort et stort puslespill til en fremmed, for vi var ferdige med det, og det er mange som har mye tid og lite å gjøre i disse dager. Folk lufter hunder og henter medisiner for dem som sitter i karantene, og stiller med flagg og ballonger i bakgården når gamle har bursdag. Dessuten har alle like slitte tupper, siden frisørene er stengt, og like tørre hender etter ekstra mye vann, såpe og sprit, haha. Vi er i samme båt, alle sammen, og det er så godt å se at medmenneskeligheten blomstrer i motgang.

Lockdown / etdrysskanel.comDet er både rart og hyggelig at Jonasflotte har hjemmekontor. (Han må sannsynligvis belage seg på å jobbe hjemmefra helt fram til sommerferien.) Kaffeforbruket vårt har skutt i været, hoho. Vanligvis tar vi en Nespresso-kapsel hver til frokost, men nå lager vi ei stor presskanne hver morgen. Vi ordner oss som vanlig, for det hjelper på produktiviteten å føle seg presentabel og klar til dyst! (Jeg har aldri vært noe joggebuksemenneske uansett.) Han sitter som regel ved spisestuebordet fram til lunsj, og jeg sitter ved skrivebordet, og så bytter vi om ettermiddagen. Vi er heldige som bor i en leilighet med god plass og mye lys, med flere rom og flere steder man kan sitte og jobbe. Vi kan lukke dører og hverken se eller høre hverandre i flere timer av gangen. Det beste er likevel at vi kan spise lunsj sammen hver dag! Overgangen er naturlig nok størst for hans del, for han er tross alt vant til å jobbe på et kontor, omgitt av kolleger, mens jeg har hjemmekontor til vanlig også. Han sitter ofte i telefonen eller i videomøter, mens jeg oversetter og skriver og holder på med mitt. Jeg merker at jeg havner bakpå med seriene mine, ettersom jeg vanligvis pleier å se en episode i lunsjen når jeg spiser alene, og at jeg ikke kan synge like høyt og mye, haha – og nå som begge to er hjemme hele tida, må vi støvsuge mye oftere enn vanlig!

Noen ganger spiser vi lunsjen vår ute på en benk i hagen.

Lockdown / etdrysskanel.com

Vi hører nyheter på radio ved frokosten om morgenen, som alltid, men jeg følger ikke nyhetsbildet noe tettere for tida. Jeg blir bare trist, irritert og motløs av det, jeg har ikke noe behov for å følge spredningen fra døgn til døgn eller land til land. Jeg får med meg det viktigste hver dag, og det holder for meg.

Det er kjekt å kunne støtte små butikker og uavhengige aktører i disse dager. Vi passer på å kjøpe kaffe, blomster, bakverk og andre småting hos våre lokale favoritter – de som fortsatt har åpent, da. Vi bestiller også litt mer take away-mat enn før, fra steder der vi gjerne skulle spist nå, og fortsatt ønsker å ha muligheten til å spise når dette er over. Drikke også, faktisk. Utsalget til Grünerløkka Brygghus er gull verdt!

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Det er rart å være så lite sosial, og det er rart å ikke kunne klemme folk. I løpet av de siste seks ukene har jeg klemt på én person, og det er Jonasflotte. Flaks at han er favoritten min, da, og at jeg får så mange klemmer jeg vil! Om jeg hadde bodd alene nå, ville jeg nok vært heeelt sultefôret på selskap og fysisk kontakt. Alt av kaffeavtaler, lunsjtreff, middager, bursdagsfester og øvrige sammenkomster, alt er avlyst og utsatt. Jeg liker å treffe venner jevnlig, jeg er glad i å ha sosiale ting i kalenderen, og jeg er en klemmer. Jeg savner å klemme.

Ved noen få tilfeller har vi truffet andre folk. (Fire ganger, for å være nøyaktig, på seks uker. Det er helt ekstremt.) Da har vi vært utendørs, med god avstand mellom oss. Én gang har vi også støtt på kjente når vi har vært ute på tur, og gleden over et tilfeldig sammentreff har vel aldri vært større. Det er sååå godt å se og høre folk på ordentlig!

Easter 2020 / etdrysskanel.comDet er merkelig å bo i en by uten alkoholservering. Det har vært forbudt i Oslo kommune siden 21. mars. Verst tenkelige tidspunkt, haha, for vårens første utepils er jo et høydepunkt hvert år – frihetsfølelsen og fryden når man endelig kan ta seg en øl og kjenne sola i ansiktet samtidig, den er stor. I år er det ingen som vet helt når det vil skje. Nå har altså Oslo vært en tørrlagt by i en hel måned. Det kan da vel ikke ha hendt siden forbudstida? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg gleder meg veldig til jeg kan gå ut og bestille en øl igjen, eller ta meg et glass på en vinbar. Det sies at alkoholforbudet vil bli opphevet i begynnelsen av mai? Inntil videre tar vi fredagspilsen på balkongen, eller på en benk i parken, eller i sofaen, med selskap gjennom en skjerm. Det er tross alt veldig kjekt, det også. Det ligger mye glede i godt drikke – og i god mat også, selvfølgelig. Vi lager og spiser masse digg her hjemme; avslappet kosemat og spennende oppskriftsmat om hverandre.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Det er godt å vite at vi en dag kan se kinofilmer igjen, bruke biblioteket igjen, gå på konsert igjen, delta på festivaler igjen, dra på helgeturer igjen, arrangere middagsselskap igjen og invitere til fest igjen. Akkurat nå føles det veldig fjernt, alt sammen, men en vakker dag…

Hverdagsluksusen står sterkt for tida. Perfekt avocado, nytt sengetøy, hjemmebakte scones og kveldssol på soverommet? Ja, takk.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Det å bake gir meg sjelefred. Nå har jeg ikke noen eller noe å bake til, så det er litt kjedelig. Jeg fryser ned det jeg kan, og om jeg ikke har mer plass i fryseren, men vil bake likevel, lager jeg meg sjokoladekake i en kopp. (Oppskrift her!)

Lockdown / etdrysskanel.comDet er fint å kunne omgås venner og familie digitalt, og å få kulturelle impulser gjennom skjermen. Vi rigger oss til foran TV-en, PC-en eller tablet-en. Hittil har vi strømmet tre metallkonserter, det er stas. Vi har også for eksempel tatt noen øl, spilt yatzy, deltatt på quiz, prøvd oss på et escape room og vært med på et mordmysteriespill, hoho. Hva skulle man gjort uten FaceTime, Skype, Teams og Zoom?

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Vi ser også på at min bror spiller VR-spillet Half Life: Alyx! Det er så bra og så fett, og samtidig skikkelig skummelt – jeg er sååå glad for at jeg slipper å spille det selv, haha.

Lockdown / etdrysskanel.comDet er rart å tenke på at 1. mai blir annerledes, og ikke minst at 17. mai blir annerledes. Jeg vil gå i tog på arbeidernes dag, slik jeg pleier, og så vil jeg nyyyyte nasjonaldagen fra morgen til kveld, som alltid – det er nok min absolutte yndlingsdag! (I år må jeg riktignok kanskje jobbe, noe som egentlig fortoner seg som en liten katastrofe for meg, hoho, så slik sett blir den nok annerledes uansett.) Bursdagen min i starten av juni, som jeg vanligvis feirer ved å samle folk, blir kanskje også annerledes? Det er vanskelig å si når alle disse tiltakene vil mykes opp eller oppheves, vanskelig å si når alt går tilbake til det vanlige – og vanskelig å vite hva «det vanlige» egentlig består i når dette er over. Nå er i hvert fall barnehager og småskoler i ferd med å åpne igjen, og det lover godt. Dessuten får frisøren min gjenåpne til uka, og jeg krysser fingrene for at hun har en ledig time før 17. mai.

Vi pleier å gå ut én gang hver dag – iblant to, på de aller fineste dagene. Såpass må man kunne tillate seg; det er jo ikke portforbud, og vi er ikke i karantene/isolasjon eller i risikogruppene, og vi unngår kollektivtransport. Jonasflotte og jeg går eller sykler lange turer, og noen ganger ser vi oss ut et mål og tar ut en kompasskurs, for å få følelsen av å være på ekskursjon, haha. Vi velger områder og gater med lite folk, og vi holder avstand til andre hele tida, overalt. Man blir jo faktisk vant til det, å sky unna. Det er ikke naturlig for meg, men det er normalen akkurat nå. Ute i byen ser man hyggelige hilsener, regnbuer i vinduer og andre tegn på at folk tenker på hverandre – og på at tida ikke står stille, selv om det iblant føles slik.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
April / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Om kveldene gjør vi koselige ting, og velger gjerne analoge aktiviteter. Det er fint å kunne lese, fargelegge, spille brettspill og kortspill, se film og høre på podcasts. Jeg leser en lang, klassisk roman, og drømmer meg vekk til overdådige sosietetsball.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Jeg har dessuten sendt noen ekstra postkort i det siste, for man skal ikke glemme den gode, gamle papirkorrespondansen heller, hihi.

Lockdown / etdrysskanel.comNår helga kommer, prøver vi å få den til å skille seg fra hverdagene. Sene, store frokoster, mye tid utendørs, ekstra god mat, ei flaske vin på deling… Hver lørdagkveld pleier vi å pynte oss, bare for vår egen del.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Ute er det vår. Endelig. I starten av unntakstilstanden måtte vi ta på oss våre varmeste klær når vi skulle sitte på balkongen, og vi utepilset på trass med snø i lufta. Nå er det plutselig fjorten grader i skyggen, og på de fineste dagene kan jeg sitte der og lese uten jakke. Trærne blomstrer, utsikten vår blir stadig grønnere, og sola går ikke ned over byen før klokka halv ni om kvelden. For en fryd.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Vi gjør vårt beste for å overholde regler og råd fra styresmaktene, men jeg har brutt retningslinjene én gang. Da jeg spurte min kjære søster om hun ville være forloveren min, og hun sa ja, begynte vi begge å gråte, og vi måtte gi hverandre en stor, tårevåt klem. Ring smittevernsmyndighetene, om dere vil, og gi meg en bot. Det var verdt det.

– – – – – –
In other words: It has now been six week since this lockdown begun. I don’t keep a diary, so I wanted to write a post about what our everyday lives are like these days. (By the way, has anyone actually read or seen Love in the Age of Cholera? I couldn’t help myself, I had to nod to the title here, but I don’t actually know the story at all. It’s on my list!)
I am still temporarily laid off from my job as a sommelier, because the restaurant is closed, and nobody knows when it will reopen. I’ve applied for unemployment benefits, but nothing has happened yet, and I will soon start to notice that half of my income is gone. Luckily I have the other half, my freelance work, to fall back on. I try to take on more, and it could have gone better, but it also could have gone worse. I’m going to be okay in any case, since I own my home and share it with a person whose job is unaffected, and that’s a very good feeling. Well, my fellow does work from home now, and he will probably have to for at least another two months. It is both strange and nice to spend every work day at home together. We are very fortunate to have a flat with several rooms, doors we can close between us, windows that give lots of light and several places we can sit and work, and switch between. We can also have lunch together every day, that’s a nice bonus! We both get ready in the morning, just like we would normally. I’m not a sweatpants person, never have been, I like to feel presentable even when I’m just at home on my own.
We listen to the news on the radio with breakfast in the morning, as usual, but I don’t spend any more time following the developments – that just makes me feel sad, angry and helpless. I have no need to follow the spread from hour to hour and from country to country. I get the most important updates every day, and that’s good enough for me.
It’s so strange to be outside in the city now. It is almost deserted. Everything is closed, there are notices on doors and shutters on windows, and the streets, squares and patios which should be full of people on sunny days, are empty. It makes me sad to see. There is something quite wrong about a city with no people in it. The places that are still open have tape everywhere, telling you to keep your distance, and bottles of disinfectant by the door, and no cash payment, and glass panes to protect the cashiers, and sometimes even guards at the entrance, making sure that only one person enters at a time. We do our best to comply with everything, we avoid other people, but it still feels unnatural to me.
I don’t think people should put too much pressure on themselves during this time, but I’m the kind of person who likes to look on the bright side and try to make the most of every situation, as is my fiancé. We’ve made a list of little things we can do when we have the energy for it – small chores like tidying up in kitchen cabinets and drawers, fixing a wobbly chair, cleaning a vent, oiling some door hinges and so on. One day we had a little sewing workshop, patching clothes and making cloth napkins out of leftover fabric. It’s nothing huge, but it feels good to accomplish something. What’s more, we’re making wedding planning progress!
We try to support local shops, the few that are still open. After all, flowers and coffee and baked goods and local beers make us feel better, too! We also have take-out slightly more often than usual, also in an attempt to ensure that the places we miss now will still be there, and not just as take-out places, when this blows over. It is almost impossible to find an eatery where you can sit down these days, but there would be no costumers anyway. What’s more, there is no serving of alcohol in the city of Oslo, and there hasn’t been for a month. I don’t think this has happened since the prohibition years, one hundred years ago? It feels so strange to live in a place where you can’t go out for a beer anywhere. We do have beers at home, on our balcony or in the park, though. We’re Norwegians, after all. Having beer outdoors after a long, cold winter is huge for us, haha. I also miss going to the cinema, to concerts, to the library… I wonder when society will start to come back alive. All kindergartens and schools have been closed for these six weeks, but some are now slowly reopening. We’ll see how that goes, we’re all hopeful.
It is really nice to see people coming together now, helping each other. We’re all in this together. (We all have split ends, too, since all the hairdressers are closed, and dry hands from all the washing and sanitising, haha.)
Everyday luxuries are even more important than usual these days. A perfect avocado, fresh bedding, home baked scones and evening sun in our bedroom? Yes, please. Also, when I feel like baking but have no people or event to bake for and no more room in the freezer, I make myself a micro mug cake. (Recipe here!)
I miss being social, I miss my friends and family. We are not supposed to be more than five people together, and even then we’re supposed to keep one metre apart outdoors and two metres apart indoors. Over the past six week we have seen other people four times. Outdoors, apart, no hugs. Once we also met a couple of friends by chance when we were out, and it was such a treat! Seeing and hearing people in real life is such a treat nowadays. However, we’ve got digital hangouts down to an art. We’ve had beers with friends, played yatzy and had a quiz night with my family, we’ve even played an escape room game and a murder mystery game. It really helps. What would we do without FaceTime, Skype, Teams and Zoom? I’m a hugger, by the way, so if I didn’t have a fellow I can hug as often as I want to, I would probably be hugging random objects compulsively right about now.
We usually leave the house once every day. We can go out, since we are healthy and not in quarantine/isolation, and not in any of the at-risk groups, and we avoid public transport. We take long walks or go for bike rides, and we choose parts of town with less people. Sometimes we set a course and bring a compass with us when we go out, to get the feeling of an excursion, haha.
In the evenings we do stuff at home, indoors, and it’s cosy. We read, watch films, listen to podcasts, play board games or card games, and so on. I’ve now read a third of my long, classic novel. I’ve also sent more post cards lately, since there is something special about correspondence on paper.
We try to make the weekends feel different from the weekdays. Long, lazy breakfasts, more time outdoors, no laundry. We also dress up every Saturday night, just for ourselves.
In the meantime, spring has arrived for real. When we had our first after work beers on the balcony, six weeks ago, there was snow in the air. Now the whole world has come alive, there are flowers and blooming trees and new, almost impossibly green leaves everywhere, and the sun doesn’t set until eight thirty in the evening. Nature doesn’t know what’s going on, and nature doesn’t care, and spring brings me such joy.
We do our best to follow all the new rules and regulations, but I’ve broken them once. It was when I asked if my dear sister would be my maid of honour, and she said yes, and we both started crying, and we had to give each other a huge hug. Call the authorities and hand me a fine. It was worth it.

A very grateful Gryffindor

Herlighet, dere. Tusen takk.
Jeg har fått så mange gode ord den siste uka. Her på bloggen, på Facebook, på Instagram, på telefon, på SMS. Fra inn- og utland, på norsk og engelsk. Fra nære venner, fra familiemedlemmer, fra folk jeg gikk på skole med for ti og tjue år siden, fra trofaste lesere, fra fremmede. Fra folk som bryr seg, folk som kjenner seg igjen, folk som har tatt seg tid til å uttrykke støtte, som sier fine ting om teksten og om hun som står bak den. Det betyr enormt mye for meg, jeg er helt overveldet. Det tar meg lang tid å svare alle sammen, jeg har måttet ta pauser og legge det vekk litt, jeg har sittet med tårer i øynene og lest hvert eneste ord. Tusen, tusen takk.

Det var skikkelig skummelt å publisere dette innlegget om selvbilde, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Som regel er man aldri alene om det som er vondt og vanskelig – både heldigvis og beklageligvis. Mange har valgt å dele sine egne erfaringer, sine egne tunge tanker, med meg. Det gjør meg ydmyk og nesten beæret. Takk for tilliten. På den ene siden er det fint å vite at man ikke er ensom om noe, og på den andre skulle jeg ønske at ingen av oss trengte å gå rundt og føle at vi ikke er bra nok. Egentlig er vi jo det, alle som én, selv når det ikke føles slik. Dessuten er vi altså sammen om dette.

Jeg har også fått mange interessante tilbakemeldinger fra folk som tolker situasjonen på ulike måter, fått en del tankevekkende og inspirerende innspill, og til og med noen velmente smekk på lanken. Tenk å ha så reflekterte og omtenksomme lesere? Som både støtter og utfordrer meg? For et enormt privilegium. Jeg setter så stor pris på det, dere aner ikke. Jeg skal samle alle de fine tingene jeg har fått høre den siste uka, og lese dem på dager når jeg har mest lyst til å gjemme meg, hihi. Jeg tipper at det vil komme flere slike dager, men jeg håper og tror at jeg er blitt sterkere av den verste perioden der, og at jeg aldri vil havne så langt nede igjen. (Om det skulle skje, vet jeg nå at jeg kan snakke med noen om det.) Tvert imot skal jeg jobbe videre med dette, og prøve å klatre stadig høyere. Jeg vet at jeg har dere i ryggen, og den tanken gjør meg helt varm av glede.

Mange skriver at jeg er modig som deler. Det er snilt sagt av dere. Jeg har faktisk fått høre det ganske jevnlig helt siden jeg var liten. Jeg har jo som regel gjort alltid det jeg har hatt lyst til, gjort min egen greie og gått min egen vei, selv om det har vært skummelt – samme om det har vært snakk om å stå på scener, flytte til nye byer og land alene, gå mot strømmen som frilanser eller skrive om tunge temaer. Det er jo verdt det, nesten helt uten unntak, å utfordre seg selv litt. Det er kanskje ikke tilfeldig at jeg er en griffing, hoho.

Jeg har kjøpt en presang til meg selv, noe jeg har ønsket meg i… tja, femten år? Det er en geeky gave, selvfølgelig. Det begynner å bli lenge siden sist jeg kjøpte noe nytt, men jeg har ikke klart å finne det brukt, hverken i bruktbutikker eller på nett, selv om jeg har vært på utkikk i månedsvis. Akkurat i disse dager er det uansett ekstra fint å kunne støtte lokale forretninger. Derfor gikk jeg til Outland og kjøpte meg et offisielt Harry Potter-skjerf, en kopi av de man ser i filmene, som viser hvilket Galtvort-hus jeg tilhører. (Ifølge Rowlings egen Valghatten-test, så klart, fra tida da det fortsatt het Pottermore.) Jeg tok det flotteste og dyreste de hadde, the deluxe edition, fordi jeg fortjener det, muaha.

Gryffindor / etdrysskanel.com Griffing-skjerfet gir meg mye glede. Vi går turer – i god avstand fra andre – i den varmende vårsola. Jeg føler meg altså så fin i det!

Til meg, fra meg, fordi jeg er modig.

Gryffindor / etdrysskanel.comForresten: Om dere ser meg ute i byen, kom gjerne bort og si hei! Det er faktisk en del folk som har skrevet at de har hatt lyst til å hilse på, men ikke har turt. Jeg blir alltid veldig glad! Det er så fint å vite at dere finnes der ute, og jeg har alltid klemmer til dem som vil ha!

Jeg føler meg så heldig, dere. Jeg har åpenbart verdens beste lesere og støttespillere, og jeg er så takknemlig.

——
In other words: Oh my goodness, you guys. The support I have received this past week, since publishing this post, has been overwhelming. Here on the blog, on Facebook, on Instagram, by phone, by text. From friends and family, from old acquantances, from loyal readers, from strangers. It has been heartwarming, and it means so much to me. Many people have also shared their own stories, and I feel humbled and honoured by that. We are not alone, and that’s good to know, although I wish none of us had to walk around with these feelings of inadequacy. Insecurities are a part of human nature, I guess, and we’re in this together. I am going to take all your kind words with me going forward, I’m going to continue working on myself, continue climbing. I know there will be lots of more tough days, but I hope it will never get as bad as it was, and if that should happen, I now know that I can talk to people about it. I have also gotten many interesting comments from people who see the situation in a different light, offering new perspectives, and I’ve even received a few friendly, but stern words. I’m so fortunate to have people who care, people who support me and people who challenge me. I appreciate it more than I’m able to express. A lot of people say I’m brave. I’ve actually heard that quite a bit throughout my life, since I’ve always done my own thing, moved around and found my own path. Maybe it’s no coincidence that I’m a Gryffindor! After publishing the post I bought myself a present. A geeky gift, of course. I went to a local shop (they need us in these strange times) and purchased an official Harry Potter scarf that represents my Hogwarts house, a replica of the ones they wear in the films. I have wanted one for what, fifteen years? I even sprung for the deluxe edition, because I deserve it, muaha. Now we take walks – in a good distance from other people – in the spring sunshine, and it makes me so happy. To me, from me, for being brave.
I feel so fortunate, my friends. I clearly have the best readers and social circles in the world, and I’m so grateful.

On being called ugly, on self-image and self-esteem

Nå er det dags. Unntakstilstand eller ei. Dette innlegget skulle det ta lang tid å begynne på, lang tid å skrive, lang tid å oversette og lang tid å publisere. Om det kan bidra til litt mer forståelse eller få noen til å føle seg litt mindre alene der ute, så er det verdt det.

Jeg har alltid hatt dårlig selvbilde, men alltid hatt god selvtillit. Disse to tingene henger ikke nødvendigvis sammen, i hvert fall ikke for meg. Inntil i fjor vår, da en dum kommentar fra en fremmed fyr gjorde meg usikker på absolutt alt. Det tok meg to måneder å kare meg opp igjen fra det hullet i bakken han dyttet meg ned i. Tenk at noen få ord kan få slike ringvirkninger. Han skulle bare ha visst. Jeg velger å dele erfaringen her, like mye for min egen del som for noen andres. Jeg forventer ikke egentlig at noen skal lese hele denne teksten, men det har vært viktig for meg å skrive den.

Oneself / etdrysskanel.comJeg har vært innom temaet før, i dette innlegget, da jeg besluttet å bli flinkere til å vise fram skjørt og kjoler her inne. Det ble jeg, selv om jeg har motarbeidet meg selv i alle disse årene. Det er tross alt ikke noe nytt for meg, det å føle meg utilstrekkelig på denne fronten. Det er jo greit å sette ting i perspektiv. Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet eller komplimenter (de tar jeg tross alt aldri til meg uansett, hahahuff). Jeg skriver det fordi at jeg kanskje ikke framstår som en person som sliter med en tung, forkrøplet tvil, men jeg er det likevel, og har vært det så lenge jeg kan huske. Alle har sitt å stri med. Jeg smiler som regel på alle bilder, men det er fordi jeg tenker at når man ser ut som jeg gjør, må man gjøre sitt for å veie opp.

Jeg har ikke utseendet med meg. Dette er altid noe jeg alltid har visst, noe jeg forsonte meg med for godt over tjue år siden. Jeg vokste opp med ei nydelig søster, så jeg var «hun andre». Det har som regel vært helt greit, for jeg har mange andre positive egenskaper, som selvfølgelig er mye viktigere. Jeg vet at jeg er et godt menneske, at jeg er oppegående og omtenksom, at jeg har humor og kunnskaper og ferdigheter, så det gjør ikke noe at jeg ikke er noe særlig å se på. I enkelte sammenhenger er det til og med positivt; jeg kan ha rent platoniske vennskap, og andre jenter og damer føler seg ikke truet når de blir kjent med meg. Det rare er at folk rundt meg ikke anerkjenner denne tankegangen, det har vist seg vanskelig å føre en reflektert samtale om temaet, fordi folk automatisk sier en imot når man forsøker å ta det opp. Hvorfor reagerer folk så sterkt når man prøver å snakke om det å være under middels attraktiv?
Det er et kjent faktum at folk man liker, blir penere i ens øyne. Beauty is in the eye of the beholder, som det heter. Våre venner og familiemedlemmer blir ekstra vakre, fordi vi er så glade i dem. Slik sett er det kanskje ikke så rart at folk i min egen omgangskrets protesterer når jeg prøver å diskutere selvbilde og selvtillit. «Nei, hold opp, du ser da bra ut!» I deres øyne gjør jeg kanskje det, og det er selvfølgelig hyggelig, men jeg er i aller beste fall ordinær. Det vet jeg godt, og det er helt greit. Jeg har andre positive sider.

«I win them over with my personality», som Miranda sier i Sex and the City (The Real Me, s4e2, 2001). Jeg kjente meg umiddelbart igjen i den replikken. Jeg har hatt kjærester og sånt opp gjennom årene, og det har vært folk som jeg har hatt mye til felles med, og som har trivdes i selskap med meg. Jeg vet at jeg er verdt å snakke med, verdt å omgås, at jeg vokser på folk om de lærer meg å kjenne.

«Hvis man går fort og ler mye, merkes det ikke at man er stygg.» Dette er et annet sitat jeg liker, hoho. Jeg vet at det er ment som humor, men jeg husker at da jeg leste det, på barneskolen en gang, tenkte jeg: «Ja! Stygg er jeg jo, men jeg gjør begge deler allerede. Sånn flaks!»

Om jeg kommer inn i et rom fullt av fremmede, tenker jeg som regel: «Uff, her var det mange pene folk. Her passer jeg ikke inn. Vi får håpe noen har lyst til å snakke med meg likevel.» Jeg mener jo faktisk at jeg har noe å melde, så jeg krysser fingrene for at de jeg støter på har tid til å bli kjent med personen bak det lite attraktive fjeset.

Når jeg ser meg rundt, og ser folk som åpenbart har et avslappet forhold til utseendet sitt, eller til og med er fornøyde med det, kan jeg ikke skjønne hvordan de har det. Det er liksom helt normalt å legge ut bilder av ansiktet sitt på sosiale medier bare fordi man kjeder seg, eller fordi det tilfeldigvis var godt lys et sted, eller fordi man er fornøyd med sminken eller håret sitt den dagen, eller fordi man bare «felt cute«. Altså, dette aner jeg ikke hvordan føles? Jeg kan ikke kjenne meg igjen i det hele tatt. Jeg vil helst ikke at ansiktet mitt skal synes. Det er ikke tilfeldig at mitt første blogginnlegg med antrekk så slik ut, eller at profilbildet på Et dryss kanel-siden ser slik ut. Det er ikke tilfeldig at jeg aldri har laget en video til bloggen, eller at jeg aldri har spilt inn en sang og lagt den ut på Youtube, selv om jeg kunne ha god lyst til begge deler. (Det er heller ikke tilfeldig at jeg valgte radio i stedet for TV som retning innen journalistikken, i et langt større perspektiv.) Det går forsåvidt opp og ned, som alt annet, og iblant kan jeg glimte til og spørre om Jonasflotte kan ta et bilde av meg i en eller annen sammenheng, slik at jeg kan dele det på bloggen. Som regel for å vise fram en kjole, eller et sted, eller en aktivitet. Jeg var der, jeg også. Noen ganger tar jeg dem selv også, fordi jeg vil vise dere noe, eller fordi jeg føler at jeg burde, ettersom jeg selv synes det er hyggelig å se bilder av bloggerne jeg følger. De fleste slike bilder legger jeg aldri ut. Jeg klarer ikke. Dette blogginnlegget illustrerer jeg nå med bilder fra 2019 som jeg aldri publiserte, fordi jeg skammet meg over hvordan jeg så ut.

Oneself / etdrysskanel.comTenkte å tipse om at man kan gjøre en stor genser retrofin ved å slå et belte rundt. Det ble ikke noe av, høhø.

Jeg er høy og slank fra naturens side, det er flaks, men der stopper det. Jeg har ikke tykt hår og fyldige lepper, jeg har ikke perfekt hud og store øyne, jeg har ingen søt, liten nese, jeg har ikke noe rundt og symmetrisk fjes. Ansiktet mitt er en samling av annensorteringsdeler, liksom. Det har jeg alltid visst. Jeg kunne selvfølgelig brukt mye tid og penger på å prøve å bli noe jeg ikke er. Jeg kunne fått extentions og brukt en masse sminke, og jeg kunne operert meg for å få alt det jeg ikke har. Det er tross alt ganske vanlig i dag å gjøre puppene større og nesa mindre, leppene mer markerte og rynkene mindre synlige. Det har aldri falt meg inn. Jeg har aldri farget håret, bruker ikke noe annet enn leppestift (fordi jeg synes det er gøy!) og har ikke så mye som plukket et øyenbryn noen gang. Til tross for at jeg aldri har vært fornøyd med hvordan jeg ser ut. Selvtilliten vinner over selvbildet. Dette får være bra nok, tenker jeg, for det betyr jo egentlig ingenting!

Problemene oppstår når denne tanken blir utfordret og veltet. I fjor vår var vi i California. I Los Angeles var det en mann på metroen som kalte meg stygg. Han sa det høyt, så alle hørte det, helt uten videre. Jeg hadde ikke så mye som sett på ham, men han hadde tydeligvis sett meg, for han ropte: «Hey, ugly-ass white girl! I wouldn’t touch you with a stick! You look like a bird!» Jeg var den eneste jenta med hvit hud i vogna, så det var ingen tvil om at det var rettet mot meg. Egentlig er det jo latterlig, men det var faktisk ikke det minste morsomt. Han traff mitt ømmeste punkt, og jeg sank sammen i setet. Annen kritikk kan prelle av, fordi jeg vet bedre. Hadde han kalt meg dum, for eksempel, ville jeg visst at han tok feil. Han sa ikke det, for han hadde jo ikke rukket å få noe inntrykk av meg i det hele tatt. Han sa at jeg var stygg. Det kan jeg ikke forsvare meg mot, det kan jeg ikke benekte eller motbevise. Om han synes det, så er det slik for ham, akkurat som for meg. Som regel slipper man å forholde seg til sånt, til andres negative førsteinntrykk, fordi de aller fleste har folkeskikk nok til å holde slike synspunkter for seg selv. Denne fyren var nok ikke helt edru, men det gjorde ikke situasjonen noe mindre ubehagelig. Jeg var ikke forberedt på at en voksen mann skulle håne meg offentlig på denne måten. Det var uventet, og det gjorde vondt.

Det er ikke første gang jeg er blitt kalt stygg, og jeg kan ikke helt forklare hvorfor det traff meg så hardt. Kanskje fordi jeg var omgitt av folk, av solbrune, smellvakre California-mennesker, og følte meg ekstra utilstrekkelig. Kanskje fordi jeg nylig var blitt forlovet og var ekstra emosjonell. Kanskje nettopp fordi Jonasflotte satt ved siden av meg og hørte det hele. Kanskje fordi det var en av de første dagene på turen, så vi hadde reist mye og sovet lite de siste døgnene. Kanskje bare fordi at jeg var enig i det som ble sagt.

Slik så det ut inni hodet mitt.

«Jeg vet da at jeg er stygg, men du trenger vel ikke fortelle det til meg? Tenk hva du vil, men det der var dårlig gjort. Du behøver vel ikke si det høyt, slik at alle hører det? Du kjenner meg ikke, vi har aldri snakket sammen, vi har ikke engang hatt øyekontakt. Hva har jeg gjort deg? Er jeg så ubehagelig å se på? Hvor stygg må man være for at noen skal ha behov for å si det, helt ut av det blå? Uff, tenk på alle de andre i vogna. De sier ingenting, men de tenker nok det samme. De skulle sikkert ønske at jeg ikke var her, de er bare høfllige, de lider i stillhet. Hvordan er det ordtaket lyder? «Fra barn og fulle folk får man høre sannheten.» Det stemmer på en prikk. Han sa bare det som alle de andre tenker. Jeg burde slutte å utsette folk rundt seg for utseendet mitt, jeg burde holde meg inne.»

På dette tidspunket kjente jeg at noe hadde gått i stykker. Noe bak ribbeina mine hadde gått i knas. Denne fremmede mannen hadde revet ned noe jeg hadde brukt mange år på å bygge opp, nemlig troen på at det indre betyr mer enn det ytre. Jeg har gått rundt i tredve år og tenkt at så lenge jeg er snill og blid og meg selv, er jeg god nok. Det stemte visst ikke.

Det burde vel ikke overraske meg at noe sånt skjer i en by som Los Angeles. Den er kjent for å være overfladisk, og den innfridde, for i LA reklameres det for klær som er «insta-worthy«, og botox markedsføres som medisin, og man ser haugevis av opererte, feilfrie folk rundt seg hele tida. Selbruning, store pupper, blekede tenner, blondt hår, stram hud. Alle plakater er retursjerte, alle på TV ser ut som dokker, alle knipser selfies hele tida. Utseendet ditt er merkevaren din. Sånn sett var det kanskje et sjokk for denne fyren å se et under middels pent, usminket fjes.

Metro-turen var over, og vi gikk ut av vogna og ut av stasjonen. Jonasflotte fulgte med på kartet, og ante ikke hvordan jeg hadde det – det hadde han selvfølgelig ingen forutsetning for å vite.

Inni hodet mitt var det fortsatt fullt kaos.

«Tenk at jeg går rundt med fargerike klær og leppestift? Jeg må være helt idiot. Tenk å ta plass i offentligheten på den måten når man er så stygg. Sånne som meg burde kle seg utelukkende i brunt, og i hvert fall ikke bruke leppestift som trekker folks oppmerksomhet mot ansiktet. Lipstick on a pig, sier man på engelsk. Det uttrykket handler om deg, Synne. Det er ingen vits i å prøve å forbedre sånt som åpenbart er defekt, alle ser jo hva som er greia. Uskyldige mennesker. Disse stakkars folka burde få slippe. Ikke se dem i øynene. Ikke utsett dem for det. Se i bakken, krøk deg sammen, gjør deg minst mulig. La dem slippe å se på deg. Det er ille nok at familien din og vennene dine må forholde seg til deg hele tida, om du ikke skal drive og plage fremmede i tillegg. Se ned. Ikke snakk med noen. Gjem deg.»

Her gikk vi på gata i Downtown Los Angeles midt på dagen. Det var folk overalt, og jeg ville bare forsvinne.

«Herlighet, at folk orker å henge med deg i det hele tatt? Vennene dine er nok bare vennene dine fordi de synes synd på deg. Dessuten får du dem til å se bedre ut på bilder, det er jo positivt. The ugly friend, det er en kjent rolle, en jobb som noen må gjøre, og det er naturligvis deg. Du får bare være glad for at noen orker å omgås deg i det hele tatt, og prøve å gjøre det hyggelig for dem. The ugly girlfriend, derimot, det er ikke en greie. Herlighet, du må bare gi slipp på ham, du må sette ham fri, dette har pågått lenge nok. Det begynte sannsynligvis som et veldedighetsprosjekt fra hans side, og nå har det gått altfor langt. Han får sannsynligvis betalt? Om han ikke er hypnotisert, da? Uansett er det bare et spørsmål om tid før han skjønner at han har kastet bort ti år av livet sitt, eller før han får pengene han ble lovet for å forbarme seg over deg. Enten det, eller så ser han det faktisk ikke, og i så fall er det jo bare synd på ham. Uansett må dette ta slutt, og alle bildene må slettes. Lurer på hva folk tenker når de ser dere avbildet sammen? Skjønnheten og udyret. Jeg tipper at alle snakker om det, de skjønner ikke at han holder ut, de ler bak ryggen deres. Herlighet, tenk på eventuelle bryllupsbilder? De ville bli spredd på alskens nettsider, til spott og spe, folk ville henge ham ut. Så pinlig! Tenk at du faktisk har tenkt at det kommer til å hende, at det blir bryllup! Om dere gifter dere, blir han fanget. Det kan ikke skje. Han må være hjernevasket, han vet ikke sitt eget beste. Bryt forlovelsen, få slutt på det, gi ham friheten sin tilbake.»

På dette tidspunktet var jeg helt overbevist om at livet mitt, slik jeg kjenner det, var over. Vi måtte åpenbart gå hvert til vårt, vi måtte flytte fra hverandre og selge leiligheten, hele hverdagen måtte brytes opp, hele tilværelsen var ødelagt. Det fylte meg med en stor sorg. Jeg kjente at den bygget seg opp i brystet, jeg kjente tårene i øynene, og til slutt måtte jeg bare si til Jonasflotte at jeg trengte et sted å gråte. Vi gikk til en slags mathall der vi skulle spise lunsj, og vi avtalte å møtes igjen om ti minutter, og så gikk jeg ned på toalettet, inn i en bås, og hulket hjelpeløst.

Jeg fortrengte det hele som best jeg kunne på resten av turen. Jeg sov dårlig, felte mange tårer i dusjen og la ut flere bilder der ansiktet mitt ikke syntes, men jeg sa ikke noe om hvordan jeg hadde det, for jeg ville ikke legge en demper på stemningen, jeg ville ikke at tungsinnet mitt skulle gå utover Jonasflotte. Så kom vi hjem til Norge, og det slo meg i bakken.

Oneself / etdrysskanel.comVille vise at vi var på Grefsenkollen. Det ble heller ikke noe av, høhø.

I nesten to måneder gikk jeg rundt med disse tankene. Hver eneste dag, hver eneste time. De virvlet rundt i hodet konstant og overalt. Hjemme, på jobb, ute i byen. Morgen og kveld og i drømme. Det var utmattende. Jeg var så sliten og lei, så trist og nedkjørt, så sint og frustrert. Jeg ville helst ikke omgås folk, helst ikke treffe venner, helst ikke jobbe, helst ikke få øyekontakt med noen. Det hemmet meg sosialt og tappet meg for tiltakslyst og energi. Jeg gjorde mitt beste for å skjule det når jeg hadde folk rundt meg, men jeg gråt og hyperventilerte i enerom, og lå våken om nettene. Det føltes utrolig håpløst å ikke kunne gjøre noe; jeg er jo født slik, jeg kan ikke noe for det!

I denne perioden var jeg bombesikker på at vennene mine egentlig ikke orket synet av meg, og at familien min tilbragte tid med meg kun fordi de følte at de måtte. At alle kolleger gremmet seg over meg, og at alle gjester på jobb helst ville snu i døra så snart de så fjeset mitt. At kjæresteforholdet, samboerskapet og forlovelsen var bygget på et veddemål. At alle så på meg med avsky eller medynk. At jeg var et veldedig formål som folk donerte tiden sin til, utelukkende fordi de følte seg forpliktet. At jeg var til bry og til skam for alle. Dette virker ikke ekstremt, usannsynlig eller absurd, det var åpenbart, soleklart, selvfølgelig. Jeg sa de frykteligste ting til meg selv i speilet, og jeg mente dem. Det var bare et spørsmål om tid før folk satte foten ned og konfronterte meg, før korthuset ville falle sammen, og alt tok slutt. Jeg var avslørt. Jeg gikk rundt og ventet, i sorg og frykt, på at livet mitt skulle rakne.

Det skjedde ikke. Merkelig nok. Etterhvert virket faren litt mindre, og jeg ble vel lei av å vente. Jeg begynte å si nye ting til speilbildet mitt, for å gjøre det beste ut av situasjonen i mellomtida, for sånn er jeg skrudd sammen. Det startet beskjedent, med ørsmå oppmuntringer av typen «når du har en avtale, og skal treffe noen som egentlig ikke vil ha noe med deg å gjøre, kommer du i det minste tidsnok». Det var da noe. Det var godt å kjenne en liten gnist av positivitet, midt oppi all håpløsheten. Egentlig er det jo naturlig for meg å tenke positivt, det føltes kjent. Gnisten lyste opp i mørket, og vokste seg gradvis større over tid. «Du er i hvert fall i stand til å gi gjestene en god vinopplevelse. Du fikk i det minste venninnene dine til å le, selv om de sikkert helst ville vært et annet sted. Du klarer i hvert fall lage god mat. Du kan i det minste synge, selv om du ikke ser ut i måneskinn.» Gradvis, dag for dag, fikk jeg tilbake opplevelsen av at jeg var verdt noe likevel.

Jeg har prøvd å jobbe systematisk med disse følelsene. Det har vært en krevende prosess. Til slutt klarte jeg altså å klatre opp fra det mørket jeg hadde havnet nedi. Sakte, men sikkert. Jeg greide å overtale meg selv om at det ikke var så farlig. Jeg fant tilbake til den forsonelsen jeg alltid har gått rundt med, til tanken om at jeg ikke ser bra ut, men at det får være greit. Til tanken om at om noen ikke liker hvordan jeg ser ut, er det ikke mitt problem, men deres. Da jeg endelig kjente at tåken begynte å lette, at knuten i brystet omsider løste seg opp, var lettelsen helt enorm. Jeg er stolt av at jeg lyktes med å holde den indre stemmen i sjakk, at jeg ikke gjorde noe dumt og støtte mine nærmeste fra meg, at jeg holdt ut til jeg fikk ryddet opp i hodet mitt. Jeg klarte det på egenhånd, for de gangene jeg prøvde å snakke med noen om disse tingene, ble jeg som nevnt avfeid. «Nå får du gi deg», liksom. Det var ikke vondt ment fra dem jeg forsøkte å forklare det til, for de visste jo ikke hvordan jeg hadde det og hvor dypt det stakk, men det gjorde det ikke noe lettere å måtte takle de tunge tankene alene. Når noen sier at de sliter med noe, er det viktig at vi prøver å møte dem med forståelse, samme hvor rart og tåpelig det måtte låte.

Tåpelig, tufsete, flaut. Ja, det er pinlig å være over 30 år og fortsatt være så usikker på utseendet sitt at det blir et problem. Jeg trodde dette var noe man vokste av seg, men det er visst ikke det. Heldigvis er det nå snart et år siden dette skjedde, og over et halv år siden det var ordentlig ille, men usikkerheten blusset opp igjen med jevne mellomrom gjennom hele 2019, og gjør det fortsatt iblant. Det gjør meg forlegen og trist, og så får jeg dårlig samvittighet, for egentlig er dette bare en filleting, egentlig er jeg jo så privilegert og heldig, og så føler jeg meg enda mer utilstrekkelig, og så blir jeg enda mer trist. Det er en ond sirkel som jeg håper at det blir lettere å bryte etterhvert.

Det er rart for min egen del også, å lese det jeg skrev da det sto på som verst. Man tenker jo ikke klart, man blir rent paranoid. Jeg husker at jeg fikk en ny følger på Instagram i vår, noen uker etter at vi kom hjem fra USA, som gikk langt tilbake på profilen min og likte omtrent alle bilder der jeg viste antrekk og ansikt. Jeg ble faktisk lei meg, jeg tenkte: «Greit, jeg skjønner at du synes det er morsomt å se på bilder av meg, at du sitter og ler der hjemme, men du trenger vel ikke like dem, du behøver da ikke spotte meg på den måten!» Det sier jo litt om hva slags mental tilstand jeg var i. Nå har jeg det bedre. Alle positive ord preller av, bevares, men det er sånn det pleier å være for min del, hoho. Neste gang et voksent menneske kaller meg stygg, ute blant folk, høyt og tydelig, helt uprovosert og uten videre, regner jeg med å takle det bedre. Det beste hadde jo riktignok vært om jeg slapp. Det aller beste hadde vært om folk bare sluttet å si kjipe ting om andres utseende, men det er vel for mye forlangt i vår overfladiske verden.

Jenter og damer forventes å være fine å se på. Det har jeg aldri vært. Det vil si, jeg er ofte pent kledd, og jeg kan føle meg fin i et skjørt eller en kjole. Det var sikkert en medvirkende årsak til at jeg sluttet med bukser for over ti år siden. Det er jo kjekt å være pen i tøyet når man ikke er pen i fjeset.

Jeg forsøker å tenke at utseendet mitt vitner om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Det er tross alt helt utrolig, det at jeg eksisterer i det hele tatt, og at jeg er et resultat av så mange tilfeldigheter og genetiske særpreg. Når jeg kommer over bilder av foreldrene mine som unge, eller når det knipses bilder av oss sammen i dag, er det hyggelig å se likheten. Jeg skulle bare ønske at trekkene som er så kledelige hos dem, og som jeg har arvet, kunne kollidert i trynet mitt på en litt mer vellykket måte.

Dette er, som dere skjønner, noe jeg har hatt med meg hele livet. Så sent som i år fant jeg et annet sitat jeg kjente meg igjen i. I Agatha Christie-boka A Pocket Full of Rye (1953) står følgende presentasjon: «She was a tall, long-legged girl, not beautiful but with a charm that was made up of vitality and a warm-hearted personality.» Det er jo meg, hoho! Christie byr alltid på svært treffende beskrivelser, og hun er ikke redd for å skrive at folk ikke er pene, hun forholder seg til folks utseende på en helt nøytral måte. Sånn skulle jeg ønske at det var i større grad, og jeg synes uansett at sjarm er viktigere enn skjønnhet. Hvem gjør vel ikke det, egentlig? Hvem er det egentlig som mener at utsiden betyr mer enn innsiden? Når folk dør, står ikke andre i begravelsen og sier «det er trist at han/hun er borte, for han/hun var så fin å se på». Da snakker vi selvfølgelig om vedkommendes personlighet. Personlighet har jeg, det vet jeg jo.

Det går altså greit for tida. Nå er det som vanlig i hodet mitt, slik det har pleid å være. Jeg ser meg minst mulig i speilet, liksom, men slik har det alltid vært. (Da vi flyttet til London i 2015, for eksempel, hang det et digert speil på den ene veggen i stua i leiligheten vår. Jeg vil helst slippe påminnelser om hvordan jeg ser ut, så det var plagsomt den første måneden – jeg merket at det gjorde meg nedtrykt, men det var ikke aktuelt å fjerne speilet, for det fikk rommet til å virke større og lysere, og jeg ville ikke behøve å si noe til kjæresten min. Til slutt ble jeg heldigvis vant til det, vant til å ikke se ditover når jeg oppholdt meg i stua. Det meste går seg jo til.) Jeg prøver å være bevisst på hvordan jeg tenker. Jeg vil jo være glad, jeg vil beholde tilværelsen slik den er, jeg vil gifte meg med favorittfyren min, og jeg vil helst ikke føle meg stygg i mitt eget bryllup. Jeg vet at jeg trolig kommer til å gjøre det likevel, for det er jo liksom standard-innstillingen min, men jeg jobber med det.

Jeg tvinger meg selv til å legge ut noen bilder av meg på bloggen og på Instagram likevel. Hver eneste gang jeg får det til, er det en seier. Jeg prøver å gjøre det med jevne mellomrom, i forsøk på en slags normalisering og bevisstgjøring. Det må faktisk være lov å ta plass på sosiale medier, som i hverdagen for øvrig, selv om man ser under middels bra ut. (Jeg mister for øvrig Instagram-følgere hver eneste gang jeg legger ut et bilde av meg. Hver eneste, bidige gang, helt uten unntak. I rest my case, haha.) Jeg har ikke orket å publisere noen skikkelige se-min-kjole-innlegg her på bloggen siden den kjipe hendelsen i fjor vår, men det kommer nok. Jeg har godt av å gjøre det, og andre har godt av å se slike bilder. Som en påminnelse om at det går en masse helt ordinære mennesker rundt her på jorda, selv om vi ikke alltid gjør så mye ut av oss. Vi er her, og vi er like mye verdt som de vakre folka. Kanskje mer, fordi vi må jobbe hardere for alt. Vi får ingenting gratis. Ingen har hjulpet meg opp og fram bare fordi de likte synet av meg. Alt jeg har oppnådd og utrettet i livet, har jeg klart på egenhånd. Det føles bra.

Jeg stoler på mine egne evner og egenskaper, jeg holder fast ved selvtilliten når selvbildet falmer. Alle har sine lodd i livet. Dette er et av mine. Ser man stort på det, er det jo bare lommerusk å være misfornøyd med utseendet sitt. Mitt dårlige selvbilde har fulgt meg hele veien, og nå har jeg gjenvunnet balansen, fått igjen fotfestet, funnet tilbake til forsonelsen. Jeg trenger ikke være pen, jeg er bra nok som jeg er. Hører du, drittfyr fra metroen i Los Angeles? Jeg har kanskje ikke utseendet med meg, men jeg er et godt menneske, i motsetning til deg. Det er og blir viktigere, samme hva du måtte mene, samme hva du måtte finne på å si. Jeg gir faen i hva du synes, faktisk.

Oneself / etdrysskanel.com– – – – –
In other words: Here we are. Lockdown or no lockdown, it’s time. It has taken me very long to start this post, to write this post, to translate this post and to publish this post. If it can create a little more understanding or make someone make a bit less alone, it’s worth it.
I’ve always had a positive self-esteem, but a negative self-image, if that makes sense. It does to me. I’ve always trusted my abilities, but disliked my appearance. Those two things have nothing to do with each other, right? I mean, what a person looks like and what their personality is like, what kind of qualities they have, those are different things. I think we should all be considered good enough as-is. I’ve never coloured my hair, plucked my eye brows or worn any make-up apart from lipstick. I don’t care about those things, and I figure most other people don’t either. I’ve gone through life thinking that as long as I’m a good person who does her best, it doesn’t matter what I look like, because people will judge me based on what I do, not how I look. That’s not always the case, of course, and last spring I got a reminder, and it made me question everything. It took me months to find my footing after an uncomfortable incident on the metro in Los Angeles.
First, let me say that that the way I look is something I came to terms with early in life. I’m not writing this to get sympathy, I don’t need it, and I’m writing as much for my own sake as for anyone else’s. I know I’m not a looker, I never have been, and that’s okay. I grew up with a beautiful sister, I was always the other one, but I’ve known all along that if people just get to know me, they’ll find I’m worth talking to. «I win them over with my personality», just like Miranda says in Sex and the City (The Real Me, s4e2, 2001). I remember instantly relating to that line when I first heard it. I know I have things to offer, I have empathy, humour, skills and talents, people just have to look past my lackluster appearance. In today’s society, though, where selfies is the new currency, I feel very out of place. I see people everywhere who are clearly okay with, or even happy with, the way they look. People who take and share pictures of themselves all the time, because they like what they see in the mirror. I mean, I have absolutely no idea how that feels? I do post pictures of myself now and then, I make myself do it, for several reasons. For instance, I myself like it when people whose blogs I follow show their faces now and then. For the most part, though, I just want to share something I’ve done or something I’ve worn. (I actually wrote another post about this a few years ago, when I wanted to start sharing vintage finds more often.) I’d always prefer to do it without actually showing my face, though. My very first outfit post on my old blog – which has since been imported here – looked like this, and that’s no coincidence. I sometimes take pictures of myself that I can’t bring myself to share, because I’m so ashamed of how I look. I usually always smile in photos, though, because I feel like when I look the way I do, I should smile to try and make up for it. I guess I don’t look like someone battling a crippling self-doubt at all times, but I am. Whenever I actually do publish a photo of myself, here on the blog or on Instagram, it’s a huge personal victory for me. It’s always uncomfortable, but I think it’s good for me, and it’s also good for normalisation of less-than-average appearances on social media. (I lose Instagram followers every time, you know. Every single time, without exception. I rest my case, haha.) I’m using photos from 2019 that I could never publish to illustrate this post.
Okay, so we went to California last spring, and we were on the metro in Los Angeles. A man suddenly said, out of the blue, loud and clear so that everyone in the carriage heard it: «Hey, ugly-ass white girl! I wouldn’t touch you with a stick! You look like a bird!» I was the only female with white skin in the carriage, so he was definitely talking to me. It took me a moment to realise it, because I hadn’t even seen the man, much less had eye contact with him, interacted with him or spoken to him in any way, but he had certainly seen me! Everyone fell silent. It was such an uncomfortable situation. I said nothing, I didn’t look at the guy. I just felt everyone’s eyes on me, pitying me, studying the face of the girl who was ugly enough to provoke that kind of reaction. It’s not the first time I’ve been called ugly, but I guess it was the first time in my adult life, being called out by another adult. Usually grown-ups have sufficient social skills to keep thoughts like this to themselves. I don’t think this guys was entirely sober, but that didn’t make it any less uncomfortable. I can’t really explain why it hit me so hard, though – I guess maybe because we were surrounded by tan, fit, picture perfect Californians and I already felt inadequate, or because it was so totally out of the blue, or because I’d recently become engaged and was a bit emotional to begin with, or because my fellow was sitting right next to me and heard it, or because we had travelled far and slept little in the previous days – or quite simply because I agreed with what the man said.
Inside my head it looked like this: «Okay, I know I’m ugly, but did you have to say it out loud in front of all these people? How bad does it have to be for someone to feel the need to urgently express it? Synne, you need to hide. You need to stop exposing others to your appearance. These are innocent people. Everyone else is probably thinking the same thing, they wish you weren’t here, and that guy just had the guts to let you know. Others are suffering in silence. This has to stop.» At this point I could feel something breaking inside of me, something falling apart in my chest. That guy tore down something I had spent so many years building up, the belief that how you look doesn’t matter as long as you’re a good person. Well, that obviously wasn’t true. Especially not in Los Angeles, the most superficial place on the planet. Maybe he had never seen a less-than-average person without a full face of make-up on? It must have been a shock. Now we were off the metro and on the street in Downtown LA, there were people everywhere, and I was spiralling. «Oh my goodness, I’m wearing colourful clothes and bright lipstick. I must be an idiot. Synne, people like you should wear only brown clothing and definitely no make-up. You know the expression «lipstick on a pig»? That’s about you. There is no point in decorating a defective face. It’s obvious, people immediately see what your deal is, and they wish they didn’t have to. Don’t do this to them. Don’t make them have to look at you. Make yourself as small as you can. Hide.» I just wanted to disappear, and I couldn’t focus on anything, I could only hear the voice inside my head. «How do people even manage to spend time with you? Your friends probably see it as a kind of charity work. You make them look better in photos, thought, that’s something. The ugly friend, that’s a known role that someone has to play, and obviously it’s you. The ugly girlfriend, however, is not a thing. My gosh, this has been going on for too long. Your relationship probably started as a dare or a bet from his side, and now he’s stuck. Everyone is laughing behind your backs. It is just a matter of time before he dumps you and gets the money someone promised him. You actually thought there would be a wedding, didn’t you? What a ridiculous notion. Maybe he is brainwashed? He doesn’t know what’s best for him, and you can’t take advantage. You need to stop this. Break it off. Give him his freedom.» At this point I was convinced that my life as I knew it was over. We’d have to cancel the wedding, split up, move apart, sell our flat and never talk again, and I’d have to rebuild my existence. It filled me with sorrow. I could feel it building up in me, my eyes filled with tears, and I told my boyfriend that I needed a place to cry. We were now arriving at the food hall where we were getting lunch, so we agreed to meet in ten minutes, and I went to the toilets and wept helplessly. For the rest of our trip I compartmentalised the issue as best I could. I lay awake at night, I cried in the shower, but I tried not to let anything show, because I didn’t want to ruin our holiday, I didn’t want my fellow to be affected by my sadness. When we arrived home, it struck me down.
These spiralling thoughts was my reality for two months. This was going on in my mind every day, every hour, all the time. It was exhausting. It was crippling. I didn’t want to spend time with friends, didn’t want to see my family, didn’t want to work, didn’t want to go outside at all. I was so sure that it was for the best. I wanted to shelter people from my appearance. These thoughts did not seem extreme to me, they seemed perfectly logical and warranted. I was so low, so frustrated, and it felt really hopeless, because it’s not my fault that I look like this, and what was I supposed to do? I didn’t want to tell anyone how I was feeling, I didn’t want to be a bother (to an even greater extent), and in any case I figured that everyone around me were on the brink of giving up on me and pushing me away, so I was afraid. I felt like I’d been living a lie that had now been exposed. I was simply something appalling that people endured. I said the most awful things to myself in the mirror, and I meant them. I really thought that any moment someone would put their foot down and put a stop to the charade that was my life. I was just walking around waiting for everything to unravel.
It didn’t. Time passed. After a while I guess I got tired of waiting, and since that’s the way I’m wired, I wanted to make the best of a bad situation. I started saying some new things to my reflection. Little things like «when you have a coffee date with a friend, who actually wishes he or she didn’t have to spend time with you, at least you’re on time». It was something, a little spark of positivity. That felt nice, and since I’m usually a positive person, it felt familiar. The spark lit up the darkness a bit, and it grew stronger and brighter over time. «At least you’re able to give the costumers at work a good wine pairing, even though they probably lose their appetite looking at you. At least you made your family laugh, although they are all probably ashamed of you. At least you can cook a good dinner for you and your fellow, who is counting the days until he can leave you. At least you can sing, even though you’re hideous.» Gradually, day by day, I regained the feeling that I was still worth something. I slowly managed to make my way back to the place where I used to be, where I know that what I do is more important than how I look, and that if someone doesn’t like looking at me, that is not my problem, it’s theirs. When the tide began to turn, when I could feel the dark waters receding, the relief was immense. It was like I hadn’t breathed properly for months. I have since tried to work systematically with these feelings and thoughts and patterns, and I’ve slowly been digging my way back up from the dark hole I was in. I’m quite proud of having made it, to be honest. I’m happy I didn’t do anything stupid while I was down there, I’m glad I didn’t uproot my life and push everyone away. I managed to hang in there until I could regain control of my mind. I made it through. It still comes back to haunt me regularly, but I’m able to shake it off after a while. It always makes me feel awful, though, because I know I’m actually such a fortunate and privileged person, and it’s shameful to get so caught up in my own insecurities. And at my age, I’ve passed 30! I thought this was something people grew out of, but I guess not, at least not everyone. I feel like a self-centered loser for letting this affect me so much, and then I feel terribly guilty, because really it’s just a stupid little thing, and I have so much to be happy about, and then I feel even more inadequate, and I get even more down. It’s a viscous circle that I hope will become easier to break with time.
I feel better these days, I’m doing okay. I can’t take a compliment for the life of me, haha, but I’ve always been like that. I know I’m not much to look at, but I also know that’s not what defines me. The next time a grown man calls me ugly, out of the blue, in public, I hope I’ll deal with it in a better way. The best thing, though, would be if it just didn’t happen again. The best thing would be if we stopped commenting on each other’s appearance and stopped caring so much about looks. No luck there, I think, in today’s superficial, selfie-driven society. Girls and women especially are expected to be pretty, and when we’re not, it makes us feel out of place. It’s so unfair. I try to think of my face as a testament to where I come from, it is after all a mix of my family’s genes through the generations. That’s nice, but I still wish there features could have collided in my face in a more pleasing way, haha. As you understand, the self-image issue is something I’ve carried with me all my life, and something I’ve come to terms with. I found another quote lately, earlier this year, which I also related to right away. I came across this description in the Agatha Christie novel
A Pocket Full of Rye (1953): «She was a tall, long-legged girl, not beautiful but with a charm that was made up of vitality and a warm-hearted personality.» That’s me! I really don’t mind being that person. I just wish appearance wasn’t such a big deal. It really isn’t, when we look at the big picture. When push comes to shove, most people will agree that it’s more important to be good than to be good-looking. I mean, when people die, it’s not like we go to their funerals and say «it’s such a pity she’s gone, because she was so pleasant to look at». We remember people for their personality. That I have, that I know.
So, these days my head is more or less where it used to be. I try to be conscious of my thoughts. I want to be happy, I want to be social, I want to keep my life the way it is, I want to marry my favourite, I don’t want to feel ugly in my own wedding. (I probably will, since that’s kinda my default setting, but I’m working on it.) I still force myself to publish pictures of myself now and then, on the blog and on Instagram. For my own sake, and for others’, as a reminder that there are less-than-average-looking people out there, although we’re less visible in the selfie stream. We’re here, and we’re worth just as much as the beautiful people, maybe more, since we have to work harder for everything, we don’t get anything for free. No one lifts us up and helps us forward simply because they like looking at us. All the things I have accomplished in my life, I’ve done on my own. That feels good. I trust my own abilities, I hold on to my self-esteem when my self-image falters. It’s just a minor issue, after all. I have regained my balance and found my footing once more, I’ve returned to where I was, in the knowledge that I don’t have to be pretty, I’m good enough as I am. Do you hear me, mean guy from the metro in Los Angeles? I’m not a looker, but I’m a good person, as opposed to you. That’s more important, no matter what you think, no matter what you might say. I actually don’t give a fuck about your opinion.

These strange days

March / etdrysskanel.com

 
Oi. Plutselig var det unntakstilstand. God fredag den 13. til alle, jeg håper dere har det bra etter forholdene. Jeg har katteører på, dagen til ære, men jeg er usikker på hva kvelden, helga og de neste ukene bringer. Det føltes ganske fjernt å høre statsministeren og helseministeren legge fram de nye reglene og forbudene i går, sant? Det ble en ganske merkelig arbeidsdag på restauranten der jeg jobber som sommelier, for vi måtte legge om helt – og plutselig kom NRK innom, og før jeg visste ordet av det, sto jeg på direktesendt TV og snakket om grep vi hadde gjort. Man vet aldri hvor man ender opp, altså… På vei hjem var jeg det eneste mennesket som ventet på bussen på Nationaltheatret, og det har aldri skjedd før. Bussens fremre dører var stengt, og det var sperrebånd ved de første seteradene, for å unngå nærkontakt mellom sjåføren og de få passasjerene. I dag er det rart å se utover byen, for gatene ligger nesten øde. Når folk først møtes, snakker alle om viruset, om smittefare og karantene og tomme butikkhyller. Det føles litt som å være midt i en zombie-film, haha! For ei tid vi lever i, dere.

Jeg er ikke redd for å bli smittet, for det er det jo ingen grunn til å være, med mindre man tilhører en risikogruppe. For meg personlig får situasjonen og de nye retningslinjene først og fremst økonomiske følger, ettersom restauranten nå holder stengt. For oss i serveringsbransjen, som gjerne har deltidsansettelser og timelønn, er det så enkelt som at når vi ikke jobber, får vi ingen penger. Omtrent 60 % av inntektsgrunnlaget mitt forsvant over natta. Skummelt! Likevel er jeg blant de heldige, for jeg har tross alt to bein å stå på, så jeg tar på meg mer tekstejobb og håper å kunne veie opp mest mulig på den måten. Flaks! Dessuten bor jeg i en leilighet som er stor nok til at to personer kan ha hjemmekontor samtidig (Jonasflotte må også være hjemme nå), og vi har jo ingen små barn å passe på, for eksempel, så det er tross alt ganske ordnede forhold her hos oss. Jeg sender noen varme tanker til dem som plutselig står fullstendig uten inntekt, og til dem som har to ukers intens huskestue à la «hele familien er hjemme hele tida» foran seg.

For øvrig er det selvfølgelig en stor sosial og kulturell innskrenkning. Dette aspektet gjør meg faktisk ganske trist. Konserten vi hadde gledet oss til så lenge? Avlyst. Åpningsfesten på nye Deichman Bjørvika? Avlyst. Jubileumsfestivalen jeg skulle på? Avlyst. Dessuten kan vi jo ikke gå på kino, vi kan ikke ta en øl på stampuben vår, vi kan ikke gå på biblioteket. Så rart det føles! Det er selvfølgelig småtteri i den store sammenhengen, men det er utrolig uvant. Her må jeg også sjenke en tanke til dem som har det slik hele tida, rundt omkring i verden, av ulike grunner. Når ens frihet blir begrenset fra offentlig hold, medfører det et visst ubehag. Dette er jo bare midlertidig, men det er virkelig ikke noe stas. Heldigvis har de fleste av oss bøker i bokhylla, brettspill i skapet og mengder av filmer og serier tilgjengelig på Netflix. Vi får bare gjøre det beste ut av det, og forholde oss til det hele på en saklig og sindig måte, og vente til det normaliserer seg.

Jeg vil også sende en tanke til dem som faktisk er i risikogruppene, så klart. Jeg forstår at dette føles skremmende når viruset utgjør en fare. Nå gjør vi alle vårt for å verne om de som er sårbare, og jeg håper tiltakene virker. Jeg får lyst til å legge lapper på dørmatta til naboene mine, de som faktisk er utsatt, og høre om det er noe jeg kan gjøre for dem. Ville det vært rart? Jeg vet ikke. Det er jo ingen av oss som har vært i en slik situasjon før. Det føles i hvert fall godt å stå sammen i slike tider – selv om vi også skal stå en meter fra hverandre, haha.

Om ikke annet, er dette en interessant opplevelse og erfaring. Dette kommer vi til å huske. Jeg håper vi kan se tilbake på denne perioden og disse grepene som noe vi lærte av, og som noe som samlet oss, og som noe som faktisk fungerte.

La oss ikke hamstre mat, for det er ikke nødvendig. La oss fortsette å vaske hendene ofte og ordentlig – alle oppegående mennesker gjør da det uansett? La oss ikke bruke helsevesenets tid og ressurser med mindre vi faktisk må. La oss forholde oss til myndighetene, ikke tabloidene. La oss ikke spre frykt eller gjøre situasjonen verre enn den er. La oss ta det med ro, og se hvordan dette utvikler seg videre.

Alt godt til alle!

– – – –
In other words: Oh my, we’re suddenly in crisis mode. The Norwegian government has recently taken some drastic measures to prevent further spreading of the virus. Al the schools and kindergardens in the country have closed, as well as all nightclubs, public pools, gyms and other places where people are close together and the risk of contamination is high. Shops are still open, but some people are hoarding food, and the streets are almost deserted, and it feels like we’re living a zombie film. For me, the main problem is going to be an economical one. The restaurant where I work as a sommelier is now closed until further notice, and 60 % of my income is gone. Luckily, I have another leg to stand on, so I’m taking on more freelance subtitling work for the time to come, and I hope it won’t be too bad. Also, fortunately our flat is big enough for my fellow and I to work from home at the same time, since he’s not allowed to go to his office anymore. This whole situation in tense and intense, but other people are much more severely affected than us, and my heart goes out to them. Then we have the social and cultural limitations. We had concert tickets for later this month. Cancelled. I was going to a festival. Cancelled. I had looked forward to a launch party. Cancelled. The cinemas are closed, the libraries are closed. People are urged to stay at home. Good thing that most of us have books and boardgames in our shelves, and thank goodness for Netflix! We’ll just have to make the most of the situation and ride it out. After all, we are doing this for the parts of the population who are vulnerable. I myself am not afraid of cathing this virus, as there is no reason to be, since it is not dangerous for those who are not already at risk, but of course I do not want to put others in danger. We just have to do our part at the moment, all of us, so as not to make matters worse. Hopefully these measures will have positive effects, and we can look back at this period as something that we did together, something that worked. Let’s take it easy, let’s get our info from reliable sources, let’s not exaggerate or spread more fear, let’s keep washing our hands and using our heads. Let’s keep calm and see how the situation progresses. All the best to everyone!