A bit of bliss

September / etdrysskanel.com

Vi sitter i stua en kveld, med hver vår tekopp og hver vår bok, vi har gått en tur i den friske høstlufta, spist middag og sett en film, vi leser og hører på musikk mens det mørkner ute, og etter en stund merker jeg at han ser på meg, og så ser jeg tilbake, og så sier han at han bare har det så fint akkurat nå, og så sier jeg at det har jeg også, og så fortsetter vi å lese, og jeg får tårer i øynene, for vi er så utrolig heldige, vi bor sammen, vi bor så bra, vi har det så bra, og tenk at man kan kose seg så mye helt uten videre, helt i det små, tenk at man kan være så fornøyde med bare å sitte i samme rom, tenk at vi møttes i det hele tatt, og at vi har vært kjærester så lenge, men at vi ikke tar ting for gitt, at vi fortsatt har slike øyeblikk hvor takknemligheten tar oss, hvor vi blir helt varme og ydmyke, fordi vi er så inderlig glade i hverandre og så tilfredse med tilværelsen vi har bygget opp sammen. Fy søren.

– – – – –
In other words: We’re sitting in our living room one evening, with a book and cuppa each, we’ve been out for a walk in the crisp weather, had our dinner and watched a film, we’re reading and listening to music while the darkness falls outside, and after a while I can feel him looking at me, and I look back, and he says he’s just so happy right now, and I say I am too, and we continue reading, and I feel tears in my eyes, because we’re so fortunate, we live together, we live well, we are well, and to think that we can have such a good time doing almost nothing, just being in the same room, to think that we even met at all, and that we’ve been a couple for such a long time, but that we don’t take things for granted, that we still have moments like these where gratitude suddenly grips us, making us all warm and humble, because we love each other so dearly and we’re so content with the life we’ve built together. Bloody hell.

Six months in

Kjære dagbok. Nå er det seks måneder siden pandemien kom til landet og påvirket alle sider av tilværelsen. Mitt forrige slike innlegg, etter seks uker, ligger her. Tenk at dette skulle vare så lenge!

Jeg var permittert fra sommelierjobben i nesten fire måneder. Så sluttet jeg. (Det kan man lese mer om i denne litt dystre oppdateringen, hihi.) Siden da har det gått drøyt to måneder, og selv om dette kanskje ikke er det beste tidspunktet for å være på jobbjakt, krysser jeg fingrene for at det går seg til før året er omme. Jeg fikk også dagpenger til slutt, i starten av august, og det har vært et fint tilskudd i dette ganske magre halvåret. Jeg nyyyter å ha helgefri, og som jeg var inne på her, fikk vi til slutt orden på ting da dette pokkers viruset forpurret bryllupsplanene våre. Nå føles altså situasjonen mer stabil enn på lenge, og det er godt.

Jonasflotte hadde hjemmekontor i nesten tre måneder. Han jobber for et stort foretak med mange ansatte, som må ta sine forholdsregler. Da en liten andel etterhvert fikk lov til å vende tilbake til kontoret etter sommerferien, var han blant de aller første. Nå drar han på jobb hver dag, på sykkel, og han har alltid sekk på ryggen, slik at han kan ta med seg jobbmaskinen hjem igjen hvis det skulle bli nye restriksjoner.

I vår og sommer har vi gått og syklet mer enn noen gang, og valgt mindre folksomme veier til målet. På den ene siden er det litt slitsomt å hele tiden måtte tenke på hvor og når det er mest folk, men på den andre siden har vi oppdaget nye ting og gjenoppdaget gamle favoritter. Oslo er en by som har vanvittig mye å by på, og som stadig overrasker, selv for oss som bor her og har gjort det i mange år.

August / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com
Six months / etdrysskanel.com

Håndtrykket har forsvunnet. Folk hilser med føttene og albuene, eller ved å vinke. Jeg synes det er rart å møte nye mennesker for tida – det føles merkelig å ikke kunne hilse ordentlig, mer formelt, på en helt ukjent person.

Veldig mange arrangementer blir avlyst eller utsatt, slik er det fremdeles, men en del kulturinntrykk går det an å få digitalt. Vi har fortsatt å «gå på» konserter på nett, og har sett blant andre Kvelertak og Death by Unga Bunga siden sist, og det er i hvert fall kjekt å slippe å stå i kø for å skaffe øl! Årets Summer Games Done Quick ble nesten som vanlig, selv om alle spillerne satt hjemme hos seg selv. I kveld skal jeg se Radioresepsjonens direktesending fra Rockefeller!

August / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com

Jeg har også vært på kino flere ganger siden de gjenåpnet for publikum, og egentlig er det jo bare digg at det er færre folk og bedre plass i salen, hoho.

Vi har fortsatt å spille spill over nett med min storebror, som bor på Hamar. Jeg kan virkelig anbefale The Room-serien til dem som liker mysterier og hjernetrim, og disse spillene egner seg veldig godt hvis man vil spille flere, ved at én styrer og alle tenker høyt sammen. Vi har rundet de tre første spillene i løpet av sommeren.

Jeg har brukt symaskinen en hel del, både til å reparere og sy om kjoler og skjørt, og til å lage nye ting, for eksempel en topp av et gammelt putevar.

Six months / etdrysskanel.com

Vi har sydd tøymunnbind av stoffrester, og bruker dem når det er anbefalt. Skal jeg være heeelt ærlig, synes jeg faktisk at det ser ganske kult ut, litt sånn superhelt-aktig? Jeg har en tøypose med rene munnbind som bor i veska, for de veier jo ingenting. Når jeg må bruke kollektivtransport og ser at det er mye folk ombord, spriter jeg hendene og tar på meg et. Ikke er det vanskelig, ikke er det ubehagelig. Hvis man kjøper eller lager typen som kan brukes igjen og igjen, er det heller ikke dyrt. Når vi vasker dem om kvelden, tørker de til dagen etter, og Jonasflotte og jeg har fire stykker hver, slik at vi alltid har noen som er klare til bruk. Jeg synes med andre ord at hele opplegget er helt uproblematisk, og jeg skulle ønske at flere Osloborgere fulgte anbefalingene. Samtidig er det mange som er flinke, og en del som bruker det ellers også, så folk med munnbind er blitt et helt dagligdags syn. Vi får se hvor lenge anbefalingene blir stående og hvordan situasjonen utvikler seg videre.

August / etdrysskanel.com

Dette halvåret har vi vært mer ute enn noen gang, føler jeg. Det har vært mest legitimt å møte andre folk utendørs, så selv før det egentlig ble varmt nok, har vi sittet ute med puter og pledd og avstand. Vi har nemlig store piknikbord i hagen, der vi kan fordele oss godt utover, og de er gull verdt for tida! (Når man nå spiser sammen, bruker alle eget redskap for å forsyne seg, eller man har separate skåler med mat/snacks til hver person eller hvert par.)

Six months in / etdrysskanel.comDa sommerværet endelig kom, ble parken treffsted nummer én, og det var morsomt å se hvordan folk var plassert!

Six months in / etdrysskanel.comInnad i hver gjeng har vi sittet i store sirkler.

Six months in / etdrysskanel.comDen berømte, beryktede meteren. Jeg ser på sosiale medier at mange ikke lenger bryr seg om å holde på den, og henger rundt halsen på hverandre som før, og det føles rart for en som følger reglene. Nå er det faktisk blitt slik at jeg reagerer på å se folk hilse og klemme i filmer og TV-serier, haha, selv om de er spilt inn lenge før pandemien brøt ut. Folkehelseinstituttet sier at man nå kan omgås sine nærmeste som normalt, så jeg klemmer familien når jeg ser dem. Ellers har jeg ikke klemt noen på et helt halvår, med tre unntak som jeg kan huske. Vanligvis er jeg en sånn som tar initiativ til å klemme, en sånn som liker fysisk kontakt, og jeg savner inderlig å kunne klemme vennene mine. Hadde jeg ikke hatt Jonasflotte å klemme på, ville jeg vært helt utafor, haha.

Jeg er blitt en kløpper på mobilbestilling. Det har vi alle. Det er slutt på å kjøpe i baren, man fikser det ved bordet.

August / etdrysskanel.comSom regel må man sitte ved bordet sitt med mindre man skal hente en bestilling eller bruke toalettet.

Sinx months in / etdrysskanel.comOfte er det bordservice, og i begynnelsen var det litt gøy å se at folk som alltid har stått bak baren, nå faktisk måtte snakke med folk og forholde seg til gjestene sine på en helt ny måte.

Det var også litt morsomt å se de store begrensningene føre til ørsmå uteserveringer.
Six months in / etdrysskanel.comFire bord på et område der det vanligvis står femti… Sånn var det i starten. Nå er det mindre strengt, men utestedene skal fortsatt ha én meter mellom bordene, med mindre det er fysiske skiller der, og én meter mellom alle gjester som ikke bor sammen, også når de sitter ved samme bord. Mange steder, både serveringssteder og butikker, har også et maksantall for antall besøkende som får være inne samtidig. For øvrig er det forbudt å servere alkohol etter midnatt, og det er fremdeles ikke lov å samle mer enn 20, 50 eller 200 mennesker, avhengig av typen arrangement. Lurer på hvor lenge det vil fortsette å være slik?

Jonasflotte og jeg har brukt Oslomarka mer enn noensinne dette halvåret. For en vanvittig luksus å ha så mye skog lett tilgjengelig, selv om man bor midt i byen.

Six months in / etdrysskanel.comVi prøver å støtte uavhengige aktører i tøffe tider. Et brød her, en blomsterbukett der, en kaffe her, en pizza der – det er kjekt å legge igjen litt penger for å vise at vi bryr oss, og prøve å bidra til at favorittene våre overlever. Gleden var veldig stor da barene kunne gjenåpne 6. mai, så vi har gått aktivt inn for å bruke alle dem vi liker best, særlig de små, fordi de måtte ha stengt så lenge og fortsatt har begrensede åpningstider. Dessuten har det jo vært utepilssesong, hoho!

Six months in / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com

Det er også hyggelig å kunne støtte vinland som sliter, så jeg har kjøpt noen ekstra flasker fra for eksempel Italia, Spania, Frankrike og Sør-Afrika. Vi har blant annet drukket bobler med et passende navn. (Les mer om vinen her!)

Six months in / etdrysskanel.comDet er ikke til å komme fra at mange serveringssteder har måttet flytte, stramme inn eller legge ned i løpet av pandemi-perioden. Jeg blir trist av å se de mange tomme lokalene i byen. Samtidig blir det spennende å se hva som dukker opp når dette er over.

Oppslag og påminnelser om smittevern er blitt en selvfølge i det offentlige rom.

Sinx months in / etdrysskanel.com
Sinx months in / etdrysskanel.com
Six months / etdrysskanel.com

Det er fortsatt håndsprit overalt, og man vasker eller spriter seg som det første man gjør når man går inn et sted. Det virker som at mange har fått seg en vekker når det gjelder håndhygiene! (Personlig har jeg alltid antibac i veska – ikke bare nå, men ellers også. Det har jeg hatt i mer enn ti år, siden de første småflaskene dukket opp for reisebruk. Velkommen etter, alle sammen! Jeg er en sånn person som ikke kan spise noe med hendene uten å vite at de er rene, så dette er ikke nytt for meg, hoho. Kanskje det er en medvirkende årsak til at jeg er sjeldent syk?)

Hjemme har jeg øvd på klassiske kjøkkenferdigheter, som panering.Six months in / etdrysskanel.comJonasflotte har begynt å bake brød! Hvem skulle trodd det? Flaks for meg, da!

Six months / etdrysskanel.comVi har brukt balkongen mye. Det gjør vi uansett i sommerhalvåret, men i vår, da alle ble bedt om å holde seg hjemme, var det ekstra godt å kunne være ute uten å faktisk gå ut, haha.

Sinx months in / etdrysskanel.comHverdagsgledene blir ekstra viktige i turbulente tider. For eksempel har jeg hatt hellet med meg på avocado-fronten en stund nå; de kanskje fem eller seks siste har vært helt perfekte!

Sinx months in / etdrysskanel.comJeg har fortsatt med Duolingo etter at jeg begynte igjen i mars, og jeg har også beholdt kveldsgymnastikken. Jeg har brukt mindre penger enn vanlig dette halvåret, og det er jo egentlig veldig praktisk, med tanke på at jeg har tjent mindre enn vanlig. 2020 ser ut til å bli et år uten en eneste utenlandsreise, og det er utypisk meg, men dette er jo likt for alle. Vi hadde egentlig tenkt å besøke venner i England og Irland denne høsten, men det må vente. Om ikke annet, er det jo fint om folk får et mer bevisst forhold til det å fly, og at den lave flytrafikken virker positivt inn på miljøet. Er vi heldige, veier det kanskje opp for den uhorvelige mengden plast som ble brukt til å pakke inn individuelle rundstykker ved hotellfrokostene under buffetforbudet?

Vi får bare krysse fingrene for at det kommer en vaksine om ikke så altfor lenge. Det virker som at mange begynner å gå lei av restriksjonene, og det skjønner jeg godt, for det gjør jeg jo selv også, men vi kan ikke slutte å overholde dem av den grunn. Vi som strengt tatt ikke trenger å være redde for å bli syke, må likevel vise hensyn, fokusere på det store bildet og tenke på andre enn oss selv. Det samholdet som rådet i starten, det savner jeg nå, etterhvert som folk glemmer eller går lei og slutter å bidra. Samtidig er det mange som er flinke, og jeg vil være blant dem. Vi er jo så heldige i utgangspunktet, vi som bor i et velfungerende land som ikke er særlig hardt rammet. Dugnaden fortsetter! Dette klarer vi! En vakker dag er krisen over! Jeg håper at når vi ser tilbake på denne tida, vil vi være fornøyde med hvordan vi taklet den, tross alt. Politikere og privatpersoner, unge og gamle, gjør så godt de kan i en helt ny og ukjent situasjon. Jeg gjør i hvert fall mitt beste, og denne rare perioden kommer jeg til å huske resten av livet.

– – – – –
In other words: Dear diary… Here’s another summary of our life during the pandemic, six months in – here’s my former one, from six weeks in.
I was temporarily laid off from my job for four months, and then I quit, as I wrote about in this slightly sombre post. The last two months I’ve been looking for something new, and I hope and believe I’ll be able to find a new part-time job before the end of the year. I do love having the weekends off, and as mentioned here, we’ve been able to get our wedding planning back on track after the virus messed it up. Things feel relatively stable now, all things considered. My fellow worked from home for three months, and then got to return to the office, but he has a bag for his work computer at the ready, in case the situation changes and he has to bring it home again.
We mainly use our feet and our bikes to get around now, and we try to avoid crowded places or busy times. It’s a bit of a hassle to always have to think about it, but we’ve discovered new streets and statues and parks this way, and rediscovered old favourites. I love Oslo.
The handshake has disappeared. We say hi with our feet or our elbows, or just by waving. I always feel a bit awkward now when I meet someone for the first time, because we don’t have an official greeting anymore.
Most big events are still cancelled or postponed, but many have become digital, and we keep «going to» concerts and watching streams from home. I do like not having to queue for drinks! We’ve also continued playing games online with my brother, who lives a couple of hours away. I can really recommend the series of The Room games for those who like mysteries and puzzles and want to do something together apart. One person plays and streams the game, and everyone talks and solves it together. We’ve finished all three games over the summer.
I’ve used my sewing machine quite a bit this spring and summer, to mend skirts and dresses and make a few new garments, like this top out of an old pillowcase. We’ve also used leftover fabric to sew face masks, and we wear them when it’s recommended, which is on public transport during rush hour. I do try to avoid public transport these days, but I always keep some clean masks in a little sack in my bag, just in case. It’s no trouble at all, really. People in masks have become something you see every day. To be honest, I think it looks pretty cool, in a superhero kind of way?
We’ve spent more time outdoors than ever, I feel, in the forests here in Oslo, in parks, in our garden. If we’ve been social, we’ve been outside. We try to keep one metre between us and others at all times. At this point it’s even strange to see people close to each other in films and TV series, haha. I haven’t hugged anyone for six months, apart from my closest family members, when I see them, and my fellow. I sorely miss hugging my friends!
If you go to a bar or a restaurant, you order on your phone, and you’re not supposed to leave your table and move around unless you have to. The number of tables has been greatly reduced to keep the distance. There are also still strict rules for how many people that can be gathered in one place. It is sad to see that many places have had to cut back, move or close down. The empty shop fronts are a sad sight.
We’ve tried to support local businesses as much as possible. When things started to reopen, it became important to us to use our favourite bars regularly (especially the small ones), since they had to be closed for almost two months, and opening hours and alcohol serving is still limited. We’ve enjoyed lots of utepils, beer outdoors, which is a fleeting and very sought after thing in this cold country! I’ve also made sure to buy wine from some other countries where that industry has been struggling.
There are still dispensers of hand sanitiser everywhere, and signs and posters telling people to keep their distance and wash their hands. It seems like quite a few have gotten a wake-up call when it comes to hygiene? Personally I’ve always carried a bottle of hand sanitiser in my bag, for more than ten years, since I’m the kind of person who can’t eat something with my hands without knowing they are clean. I did it before it was cool, haha.
At home I have perfected my crumbing skills, and my fellow has started baking bread. Who would have thought? We’ve used our balcony more than ever, and enjoyed little things, like perfect avocados, to the max.
I’ve kept using Duolingo since I restarted in March, and I’ve also continued with my evening exercises. I’ve spent less money than usual during these six months – that’s convenient, considering that I’ve earned less. It now looks like 2020 without a single trip abroad, which is very rare for me, but at least we’re all in the same boat. We really wanted to visit friends in England and Ireland this autumn, but that will have to wait. On the plus side, I think this might have made some people more conscious of their air travel (those short business trips have got to go, guys), and when we fly less, it’s so much better for the planet. Maybe the dip in emissions can make up for a little bit of all the disposable plastic stuff people have had to use during the pandemic?
I really hope a vaccine will be developed and made available soon. Until then, we just have to keep working together to follow the recommendations and restrictions, even though we are growing tired of them. I have to say that I miss the camaraderie from the first couple of months, because a lot of people seem to be slacking off, but we need to keep the measures up until this is over. Let’s all contribute! We can do this! One day the crisis will be over! When we look back at this time, I hope we’ll be able to say that we did well under the circumstances, that we tackled something we’d never experienced before in a good way. I’m doing my best, and I know this is something I’ll always remember.

A little life update, in D minor, before the summer holidays

Cortado / etdrysskanel.com

Det går opp og ned her i livet, og selv om jeg som regel fokuserer på de lyse sidene ved tilværelsen, tenkte jeg å vie et innlegg til noen mindre positive ting fra den siste tida.

Her kommer en liten tilstandsrapport, rett og slett, denne gangen i moll i stedet for i dur!

Jeg har sagt opp stillingen min som sommelier. Det er gøy å jobbe med vin, og jeg har trivdes veldig godt på Sorgenfri, men jeg har fått tid til å tenke og kjenne litt etter denne våren. Da jeg ble permittert og begynte å tilbringe mer tid hjemme, sammen med Jonasflotte, innså jeg hvor mye jeg savner det å faktisk kunne ta helg sammen, og så ha fri i to dager. Jeg har hatt lørdagsjobber så lenge jeg kan huske, nesten, men to døgn med fri hver eneste uke er jo helt utrolig behagelig? Dessuten er det veldig godt å ikke begynne på jobb når alle andre er ferdige på jobb, og så gå glipp av hele kvelden, som andre tross alt bruker til å samles og kose seg. I to og et halv år har jeg i praksis jobbet hver torsdag, fredag og lørdag kveld. Jeg har gått glipp av så mange helgeturer, feiringer og sammenkomster. Jeg har hatt dårlig samvittighet hver eneste gang jeg har bedt om fri på fredager eller lørdager, og kun gjort det når noe har føltes tilstrekkelig viktig. Jeg har stått på som bare folk i serveringsbransjen må gjøre. Jeg har kommet sent hjem etter ti timer lange vakter og kollapset på sofaen nærmere midnatt på lørdag, og så brukt hele søndagen på å hente meg inn igjen. Slikt tærer på overskuddet, det er ikke til å komme fra. Da jeg ble tvunget til å ta et steg tilbake, merket jeg at jeg var sliten. Jeg føler meg ferdig med denne arbeidssituasjonen. Jeg vil jobbe når andre jobber, og så ha fri når andre har fri. Det er ikke for mye forlangt, faktisk. Jeg fortjener det. Dessuten er stemningen i bransjen ganske så anspent for tida, og usikkerheten føles stor. Jeg har derfor valgt å trappe opp frilansingen på hjemmekontoret, ta på meg mer tekstejobb og legge opp løpet selv, for det kjennes tryggere og mer riktig nå. På sikt håper jeg kanskje å få meg en relevant deltidsjobb på dagtid, for jeg liker å arbeide med lukt og smak og formidling. Kanskje i en butikk som selger te, kaffe, ost, olivenolje eller andre godsaker? Vi får se. Inntil videre er jeg i hvert fall fornøyd med avgjørelsen jeg har tatt, selv om det alltid er både skummelt og vemodig å si opp en jobb man liker. Jeg var innom Sorgenfri for å ta en siste kaffe, hente sakene mine og ta farvel med kollegene mine i går, og ansettelsen min opphører offisielt i morgen. Det hele er litt trist, men det føles rett.

(Jeg fortsetter med vinbloggen min, da! I tida framover, når ting stabiliserer seg, håper jeg å kunne fokusere mer på kurs og smakinger. Det å dele vinglede og gode smaksopplevelser på den måten, for eksempel på restauranter og hos vinklubber, eller i bursdager og utdrikningslag, er noe av det beste jeg vet! Jeg mistet en del slike oppdrag i vår, da alt ble avlyst, men jeg håper at det tar seg opp igjen til høsten.)

Jeg vet forresten ikke hva som skjer med dagpengene når jeg forteller NAV at jeg har sluttet. Foreløpig har jeg ikke fått noen dagpenger i det hele tatt, selv om det er snart fire måneder siden jeg ble permittert. Heldigvis holder jeg meg flytende! Jeg har klart meg så langt, og nå er det verste over, så jeg klarer meg framover også. Jeg lurer på hvordan det går med dem som mistet hele inntekten sin, om de fortsatt ikke har fått sine dagpenger heller? Jeg krysser fingrene for at det går seg til, både for min egen og andres del, snarest mulig.

Jeg synes fortsatt at det er litt tungt å bevege seg rundt i hovedstaden. Det er fremdeles teip, skilt og formaninger overalt. «Ikke reis hvis du ikke må.» «Vær mest mulig hjemme.» «Kun to personer i lokalet om gangen!» «Hold avstand!» «Vennligst ikke kom inn bare for å titte!» Greit, greit, jeg skal holde meg unna… Samtidig er det stadig flere steder som åpner igjen, og ganske mange nordmenn oppfører seg nå som om ingenting har skjedd, ser det ut som? Vi får vel bare vente på neste smittestigning, for den kommer nok, og håpe at den ikke blir for stor – samt gjøre vårt beste for ikke å bidra til den selv.

Jeg savner klemmer </3

Til slutt tenkte jeg å nevne et par småting som ikke har noe med pandemien å gjøre. Den føles tidvis ganske altoppslukende, men det er tross alt andre ting som foregår i bakgrunnen.

Jeg har fått prøveresultatene fra sykehuset etter dette lille inngrepet, og de er dessverre ikke sikre på at de har fått med seg alt. Det betyr at jeg kanskje må opereres på nytt, men det får jeg ikke vite mer om før jeg skal til oppfølging om flere måneder, så det tar jeg som det kommer. For øvrig skal jeg snart ta andre dose med HPV-vaksine på apoteket, det blir bra.

Apropos apoteket: Det virker som at Menthulatum på tube er i ferd med å forsvinne? Det er utsolgt overalt, det er helt umulig å få tak i. Hva i svingende skal man gjøre nå? Dette er selvfølgelig en filleting i det store bildet, haha, men jeg bruker det som universalmiddel, hver eneste dag, og har gjort det hele livet. Familien vår har vært Menthulatum-folk i minst tre generasjoner. Nå virker det som at vi må bli Kløver-folk i stedet, og kjøpe petrolatum på gule bokser i stedet for grønne tuber. Vi får se hvordan det går!

Sånn, da var dere oppdatert på både stort og smått, sånt som ikke nødvendigvis er så stas, som som likefullt er en del av livet. Jeg synes det må være rom for å skrive og snakke om slike ting også. Jeg er riktignok så lite vant med dette fokuset at hele innlegget føles som klaging? Jeg kommer nok til å fortsette å legge mer vekt på det positive enn det negative, slik det faller meg naturlig, men nå vet dere i hvert fall hvordan det står til.

Jeg er jo så heldig, jeg har det jo så bra på alle måter, og jeg har stor tro på sommeren og høsten som ligger foran oss. Om det så blir mye slit og lite penger i tida som kommer, er ikke det noe nytt for meg, hoho. Uansett tar jeg ferie nå! Nå skal jeg gjøre hva jeg vil, sammen med han jeg liker best, i fire uker framover. Fy søren, dette blir herlig!

God sommer, kjære venner!

– – – – –
In other words: Okay, so here’s a little update on things that aren’t great at the moment, but that are a part of life. Although I usually focus on the positive, I want to be able to write and talk about those other things as well, so I just wanted to share some rather big news and some smaller stuff from recent months.
Let’s start with the fact that I’ve quit my job as a sommelier. It was a tough decision, because I really like working with wine, and I’ve been very happy at the restaurant. However, when I became temporarily laid off because of the pandemic, I was forced to take a step back, and I got some time to think, and a new feeling showed up. Relief. For the past two and a half years, since I started working in the service industry, I have basically worked every Thursday, Friday and Saturday night. I’ve missed countless weekend getaways, celebrations and gatherings. I’ve felt guilty every single time I’ve applied for a night off, and my weekends have been one day, Sunday, and often I’ve been so beat after a ten-hour, late-night shift on Satursay that I’ve spent all of that day recovering. This business is brutal, and although I’ve had fun, I’ve also had enough. When I suddenly got to spend more time with by fellow, and we got to start our weekends together, and those weekends lasted two full days, I realised how much I’ve missed this. I no longer want to start work when everyone else gets off work, I want to work during the day and have evenings off, like most people do. It can’t be too much to ask. I deserve it. I’ve decided to ramp up my freelancing, because the way things are in the restaurant business now, it doesn’t feel any less uncertain than staying there. I stopped by the restaurant and had one last coffee and bid my collegues farewell yesterday, and my contract ends tomorrow. It’s scary and sad to leave a job you like, but I know this was the right call, and I have faith in the future.
I’ll keep writing my wine blog, though, and I do hope that when things stabilise, I’ll be able to host tastings and stuff again, like I used to before everything was cancelled. I also hope that I will get a little bit of support from the government at some point, since everyone who’s been laid off is entitled to it, although there is a certain system overload at the moment, and nothing has happened for the almost four months that have passed. At least I’ve been able to stay afloat, and I still will if nothing ever comes.
I still find it strange and unnerving to move about with all the tape and signs and regulations. «Do not travel if you do not have to.» «Stay at home as much as possible.» «Keep your distance!» «Only two people at a time!» «Please do not enter only to have a look!» Fine, I’ll stay away, but it brings me down. We do what we have to, but I don’t have to like it, right? I just want to hug my friends again. Things have gotten a lot better here, places keep reopening, but some people seem to act like nothing’s happened, and we do expect a new rise. When it comes, we’ll just have to hope that it’s not too big, and do our best not to contribute to it ourselves.
Finally there are a few little things that have nothing to do with the pandemic, believe it or not. I got the test results from this little surgery, and it turns out they can’t guarantee that they got it all, so I might have to do the whole thing again. I’ll cross that bridge when and if I come to it, of course, but at least I’m getting my second dose of the vaccine at my local pharmacy soon. While I’m there I also like to pick up some mentholatum, but now it has become impossible to find anywhere, it’s sold out all over, and apparently it is disappearing from the Norwegian market. This is a trifle, of course, when we look at the big bicture, but I use it every day, for all sorts of things, and I have done my whole life. My family have sworn to this stuff for at least three generations. We’ll have to find an alternative and see how it works out!
There we go, things big and small, which aren’t the greatest. I just wanted to keep you in the loop. I’m not used to all this negativity, I feel like I’m complaining, but at least now you know what’s going on. After all, though, I am so fortunate and so happy in pretty much every way, and everything is going to work out. Besides, my holidays start now! I’m going to spend the next four weeks doing whatever I want, side by side with my favourite person. It’s going to be wonderful! Happy summer, my dears!

#blackouttuesday

EZIDdVWX0AAJBzn-1024x1024
Illustrasjon: Shirien Damra

Det koker i gatene for tida. I dag skal George Floyd begraves. Han er den foreløpig siste i en forferdelig lang rekke ofre for rasistisk motivert politivold i USA, og endelig har saken fått den oppmerksomheten den fortjener. I etterkant har også drapet på Breonna Taylor  kommet fram i lyset, selv om det fant sted for snart tre måneder siden. Rasismen ligger og ulmer, til enhver tid, og den er mye verre enn et visst virus som ellers opptar oss i disse dager.

For ei uke siden la jeg, som så mange andre, ut et svart bilde på Instagram, merket med #blackouttuesday, fordi jeg ville uttrykke min støtte for saken. Siden da har jeg tenkt mye. Det holder ikke. Nå er det tirsdag igjen, og jeg vil gjøre mer. Naturligvis er jeg anti-rasist, men selv om det er en selvfølge for meg, er det kanskje ikke klart for andre med mindre jeg forteller hvor jeg står. Jeg har en plattform i form av denne bloggen, og selv om den er liten, vil jeg bruke den for å løfte saken og bidra i den grad jeg kan. Jeg er ingen samfunnsdebattant, jeg er ingen ekspert, men jeg er et medmenneske, og det holder. Egentlig får denne situasjonen meg til å ville gråte hele tida, men det kommer det ikke noe godt ut av, så jeg gråter litegrann, og så skriver jeg i stedet. Nå stiller jeg meg kanskje laglig til for hogg, men den siste uka har det blitt så åpenbart at vi trenger alle stemmer i denne utvekslingen. Vi som tross alt står på sidelinja, vi som er lykkelig uberørt av det som skjer, vi bidrar til å opprettholde problemet hvis vi ikke prøver å gjøre noe med det. Her kommer derfor en hvit, privilegert kvinnes tanker om det som foregår nå, og om hva vi kan gjøre for å skape endring.

I dette innlegget kommer jeg til å bruke ord som jeg ellers aldri ville brukt, bare så det er sagt, for å få fram poengene mine. Det er ubehagelig å skrive og ubehagelig å lese slike ord, men det er nødvendig iblant.

La meg begynne med å si at dersom du er hvit i huden, som meg, så tenker du kanskje at dette ikke egentlig er ditt problem. Det rammer jo ikke deg, og du har tross alt nok med ditt eget. Det kan jeg forstå, det er lett å tenke slik når det foregår så mye annet, og det er krevende å sette seg inn i en sak når man ikke selv kjenner den på kroppen. Samtidig er dette en sak som man ikke klarer å ikke la seg opprøre av, når man først skraper litt i overflaten. Bildene og ordene er så fæle. Det er så ubehagelig. Det gjør vondt å ta det innover seg. Folk blir drept av politiet. Folk blir systematisk undertrykket. Folk blir truet og trakassert. Heldigvis skjer det ikke her i Norge, tenker vi, så vi ser på det som noe fjernt, og noe som andre må rydde opp i. Vi rister det av oss. Dessverre skjer det her også.

Dette skjer. Hvor ofte er du blitt stoppet av politiet, uten å ha gjort noe som helst?
Dette skjer. Hvor mange slike kommentarer har du fått når du har bidratt i lokalsamfunnet?
Dette skjer. Hvor mange ganger har du våknet til slike meldinger fra fremmede?
Ingen ganger? Da regner jeg med at du er hvit i huden, som meg. Flaks for oss, da.

Dette skjer, også her i Norge.

Det finnes ulike grader av rasisme, og ofte er det snakk om fremmedfrykt, fordommer, diskriminering og uvitenhet. Det er mer enn ille nok. Samtidig finnes det jo folk som faktisk mener at mennesker med andre hudfarger er mindre verdt. Den typen ekstrem og fanatisk rasisme, som blir til slaveri og nazisme og annet grums, den er selvfølgelig den verste. Den har en sterk forankring i det tidligere slaveholdet i USA, og den slags rasister har vi vel ikke i Norge? Vi vil vifte det vekk, men dessverre skjer det her også.

Dette skjer. La oss ikke glemme at det er under ett år siden en ung mann fra Bærum skjøt og drepte sin egen søster, og så løsnet skudd inne i en moské og prøvde å ta livet av så mange som mulig, fordi han mente at det pågår en rasekrig.

Dette skjer. Også her i Norge.

Greit, da har vi slått fast at rasisme ikke bare er et problem i USA, den finnes her hjemme også. Jeg synes det er ordentlig skummelt, det at folk går rundt med slike holdninger. Det rammer uskyldige mennesker, i stort og smått, hver eneste dag. Dette er ikke noe vi andre kan akseptere, om det så ikke går direkte utover oss selv.

Som Banksy sa: «People of colour are being failed by the system. The white system. Like a broken pipe flooding the apartment of the people living downstairs. This faulty system is making their life a misery, but it’s not their job to fix it. They can’t – no-one will let them in the apartment upstairs.» Dette er et veldig godt bilde, synes jeg. Når en vannlekkasje i overetasjen ødelegger leiligheten og tilværelsen til dem som bor i underetasjen, og folka i overetasjen har reist på ferie, kan man ikke forvente at de som bor i underetasjen selv skal ordne opp, for de slipper jo ikke inn i overetasjen, der lekkasjen er.

Hverdagsrasismen, i form av forskjellsbehandling, er den som er aller mest utbredt. Svarte i USA, for eksempel, har dårligere vilkår enn hvite gjennom hele livet. De vokser opp i fattigere deler av byene, de går på skoler med mindre ressurser. De får lavere utdannelse, lavere inntekt og lavere gjennomsnittlig levealder enn hvite. De får også høyere risiko for å havne i fengsel, høyere risiko for å rammes av diverse sykdommer og høyere risiko for å dø brått av for eksempel hjerteinfarkt og slag, fordi de blir nedprioritert på sykehusene. Hele systemet motarbeider dem, for det er utviklet og opprettholdt av hvite, og undertrykkelsen fortsetter. Slik er det, til en viss grad, også her i Norge. Barn med innvandrerbakgrunn kommer skjevt ut fra start, de får ikke de samme mulighetene som hvite barn, og de møtes med fordommer hele veien, som gjør det vanskeligere for dem å oppnå de samme godene som hvite voksne tar for gitt. Bare fordi de har mørk hud i et hvitt system. Det hele er blodig urettferdig.

Dette er vårt felles ansvar, og det er vi hvite som må være pådrivere for å skape endringer, fordi svarte ikke får tilgang til de arenaene der endringen skjer. Dette kan sammenlignes med kvinnenes kamp for stemmerett og andre rettigheter for hundre år siden. Kvinner demonstrerte for å gjøre seg hørt, for de kunne ikke selv endre lovene, nettopp fordi de ikke fikk innpass der lovene ble endret. Det måtte noen opplyste, fremadrettede menn til for å hjelpe dem med å utjevne forskjellene. Nå, når vi skal jevne ut nye forskjeller, må det noen hvite folk med kunnskap, empati og rettferdighetssans til. Vi kan ikke forvente at svarte skal kunne vinne denne kampen på egenhånd, men så er det heller ikke deres kamp. Det er vår. Dette angår oss alle.

La oss si at vi ikke har lyst til å være en del av problemet lenger, da, men en del av løsningen! Å, det føles bra å ha kommet hit! Det er ikke så lett å Hvordan kan vi selv bidra, i det små, her hjemme? Hva kan vi gjøre?

-Slutte å bruke ordet «neger». Jeg vet at det fortsatt er i bruk. Det burde ikke være nødvendig å minne om dette i år 2020, men det er et belastet, begrensende ord. Det sier ingenting om personen det brukes om, og veldig mye om personen som bruker det. «Neger» er nedsettende og utdatert, det er som «mongo» eller «soper». Jeg husker at disse ordene ble brukt da jeg var liten, men det er ingen oppegående mennesker som bruker dem lenger, fordi vi har fått et mer åpent og inkluderende samfunn opp gjennom årene. Heldigvis.
Her kommer noen vanlige innvendinger fra folk som av en eller annen grunn er veldig glade i dette ordet:
-«De bruker det jo selv!» Ja, og det kan de gjøre, nettopp fordi det er dem det handler om. Det blir det samme måte som at overvektige kan omtale seg selv som tjukke, men du ville ikke brukt det ordet om dem. Om du ser at en butikk har fått inn klær som ville passe din overvektige venninne, sier du ikke: «Nå har de klær til feite folk, som deg.» Du sier at de har tatt inn større størrelser. Om hun har en dårlig dag og omtaler seg selv som tjukk, sier du at nei, hun er da bare omfangsrik, rund, stor. Når noen fyller år og klager på at de er blitt gamle, sier vi nei, du er da bare moden, du har masse livserfaring! Vi er vant til å tilpasse språket vårt etter dem vi snakker med, for ikke å såre dem. Det kalles fintfølelse, det er snakk om respekt og folkeskikk, og det at noen bruker et nedsettende ord om seg selv, betyr ikke at vi skal bruke det om dem.
-«Det var jo greit å si det før!» Ja, for da var kloden større og kunnskapen mindre. I de dager da røyking ble markedsført som godt for kroppen, da var det greit å si det, for da visste man ikke bedre.
-«Det står i sanger og bøker, og det er unaturlig at det endres på!» Mange synes det er synd når gode, gamle klassikere blir modernisert. Dette har naturligvis skjedd til alle tider, ting skrives om og oppdateres hele tida, men det er merkelig nok ekstra vanskelig for folk å gi slipp på ordet «neger» i sangtekster og barnebøker. Selvfølgelig skal man lese gamle tekster med utgangspunkt i tida de ble skrevet i, men det er det bare vi voksne som kan, det har ikke barn forutsetninger til. Derfor er det kanskje greiest å erstatte noen av ordene som nå har fått negative assosiasjoner med årene, eller som rett og slett ikke gir noen mening i utgangspunktet. La oss ta faren i Pippi Langstrømpe (1945), som pleide å være «negerkonge», og som i dag er «sydhavskonge». Er ikke det mer talende, da? Poenget er jo at han er langt unna Pippi, at han er i sydligere strøk. Han er ingen aktiv del av barndommen hennes, fordi han oppholder seg på den andre siden av kloden. Det sier mye om tidspunktet for utgivelsen av boka, at det da var noe fjernt og eksotisk ved folk med mørk hud. I dag bor det jo mennesker med alle hudfarger over hele verden, så om ordet fikk stå som det var, kunne han jo like gjerne vært konge i England eller Danmark. Dessuten er det altså et nedlatende ord, som det hadde vært greit om vi ikke videreførte til barna som vokser opp i dag. (Astrid Lindgren uttalte for øvrig selv at hun var misfornøyd med ordvalget i ettertid, og hun hadde selv vært med på å redigere utgaven av boka der ordlyden ble endret. Hun var ei klok dame som levde lenge, og som oppfattet endringene i samfunnet rundt seg.)
Den aller beste grunnen til ikke å bruke ordet «neger», er at det ikke sier noe som helst, det er håpløst overfladisk. Det er som ordet «brilleslange», liksom. Du ville sannsynligvis ikke sagt at du så to brilleslanger i parken – i hvert fall ikke om du faktisk ville at folk skulle skjønne hva du sa. Folk ville jo måtte spørre om det var snakk om menn eller damer, unge eller gamle, og hvorfor du omtaler dem som «brilleslanger». Greit, de hadde tilfeldigvis briller, men hva så? Det du egentlig sier når du bruker ordet «neger», er følgende: «Jeg så et annet menneske, og jeg hverken vet eller bryr meg om hvor personen kommer fra, hva slags språk personen snakker, hvilket kjønn personen har, hvor gammel personen er eller hvilke personlige egenskaper vedkommende måtte ha, for det eneste jeg la merke til, og det eneste jeg synes er viktig å få fram, var at dette mennesket var mørkere i huden enn meg. Så grunn er jeg.»

-Slutte å omtale folks hudfarge i det hele tatt, når den ikke er relevant. Pleier du alltid å beskrive huden til folk, også når de ser ut som deg selv? Ikke? Ville du ikke sagt at du så en hvit person, så ikke si at du så en svart person. Ikke si «en av våre nye landsmenn», «en innvandrer», «en guling», «en svarting», «en neger» eller noe annet og enda verre heller. Jaså, personen så annerledes ut enn deg, men det er da ikke poenget? Det er vel en annen grunn til at du forteller denne historien? Du ville trolig ikke sagt at du så en rødhåret person miste en melkekartong, eller en person med grønne øyne som mistet en melkekartong, hvis poenget ditt er at du så noen miste en melkekartong. Hvordan vedkommende så ut, er som regel helt unødvendig å nevne.
Når vi fortsetter å understreke det hvis folk ikke er hvite i huden, opprettholder vi en oppfatning om at hvit hud er normen. Når noen sier «ei gammel dame», ser vi automatisk for oss ei hvit, gammel dame. Når noen sier «to små jenter», ser vi automatisk for oss to hvite, små jenter. Det bør ikke være slik. Det er akkurat som at når noen sier «en lege» eller «en advokat», og så ser vi for oss en mann. Man må liksom si «en kvinnelig lege» og «en kvinnelig advokat» for at folk skal se for seg ei dame. Egentlig burde vi måtte si «en mannlig lege» og en «en mannlig advokat», for det kunne jo like gjerne vært ei dame i utgangspunktet! Nå er vi over på kjønn, men akkurat slik er det med hudfarge også, og poenget er at det finnes gamle maktstrukturer i språket vårt. Vi tenker kanskje ikke over det før noen gjør oss oppmerksomme på det, men det ligger mye mellom linjene når vi sier helt dagligdagse ting. Neste gang du skal omtale en person, om du ikke ville nevnt at vedkommende var hvit, ikke si at vedkommende tilfeldigvis var svart. Hva har det med saken å gjøre?

-Slutte å bruke ordet «hudfarget» om fargen beige. Dette måtte jeg selv gjøres bevisst på denne uka, dette hadde jeg aldri tenkt over. Herlighet, dette begynner jo allerede i barnehagen! «Kan du sende meg den hudfargede fargeblyanten?» Når vi lærer barn at «hudfarget» betyr beige, lærer vi dem samtidig at dersom folk har andre farger på huden, så er det unntak fra hovedregelen, og de er annerledes. Det er ikke bare navlebeskuende, det er jo feil. Folk som er lyse i huden, er tross alt i mindretall i verden. Da er det ganske rart å ta utgangspunkt i den hudtonen du selv tilfeldigvis har, noe så subjektivt, når det er snakk om noe objektivt. Si oransje, si beige, si lysebrun. Bruk et ord som faktisk forteller hvilken farge det er snakk om. Vi ville da aldri sagt at et bygg var «hårfarget». Hår kan jo ha mange farger. Er bygget brunt, svart, rødt, grått, gult eller hvitt? Det ville vært helt meningsløst å si at noe var «hårfarget», og det er helt meningsløst å si at noe er «hudfarget».

-Slutte å snakke om demonstrasjonene her hjemme fra et smittefareperspektiv. De brøt ikke mot smittevernbestemmelsene, ifølge jussprofessoren og politiadvokaten, og deltagerne tok sine forholdsregler med munnbind og håndsprit, og det hele foregikk utendørs. Smittefaren er nok større når folk sitter tett sammen på barer og drikker øl i timevis, men det er det selvfølgelig ingen som klager på. Dessuten er det slik at i et globalt og historisk perspektiv, har rasismen tatt så uendelig mange flere menneskeliv enn Corona-viruset. Det er selvsentrert og smålig å fokusere på smittesiden i stedet for selve saken. Jeg vet at saken er ubehagelig å forholde seg til, og derfor er det lett å bare avskrive hele greia og gjemme seg bak pandemien, men dette er tross alt et mye større og viktigere formål. Nå har vi akkurat opplevd en krise, hele verdens befolkning, som har gjort det tydelig at alle land og mennesker i verden er i samme båt, vi er like. Det er mer åpenbart enn noen gang før at vi må samarbeide for å få bukt med virus. Det samme gjelder selvfølgelig når vi skal kjempe mot rasismen. Vi må heie og hjelpe hverandre framover, ikke holde hverandre igjen.

Se der, alle disse punktene går på å ikke gjøre ting. Så enkelt! Vi bare lærer oss å tenke over dem, unngå dem og bli ferdig med dem. Det er jo ingenting i verden som er så lett som å ikke gjøre noe!

Så kommer vi til sånt man faktisk kan og bør gjøre.

-Signere denne underskriftskampanjen hos Amnesty, og denne hos Change, som begge gjelder George Floyd, og denne for Breonna Taylor (her kan man bruke 01000 som postnummer). Det er faktisk det aller, aller minste man kan gjøre, det å sette navnet sitt på ei liste, for å vise at man ikke synes politiet bør kunne ta livet av folk helt uten videre. Vi som er hvite i huden, kan ringe politiet når vi føler oss truet. Hvem ringer du til når det er politiet som utgjør trusselen? Ved å skrive under på slike opprop, viser vi at vi bryr oss om den urettferdigheten som rammer andre. For oss handler det om 30 sekunder med tastetrykk, for andre handler det om liv og død.

-Lese seg opp på det som skjer, lytte til det som blir fortalt, og så videreformidle det.

-Donere penger til Black Lives Matter-bevegelsen, her.

-Se serien Dear White People på Netflix. Den både underholder og utfordrer, og jeg har lært mye av den. For ei lang liste med andre ting man kan se på, høre på og lese fra folk med mye mer oversikt enn meg, klikk her.

-Snakke med barn om at folk ser forskjellige ut, og kjøpe mer varierte bøker til dem, med bilder av personer med flere hudtoner. Jeg bladde for eksempel i denne i hylla på postkontoret i går, og den virket helt nydelig! (Det finnes sikkert en masse andre gode eksempler der ute – om det er noen foreldre som leser, må dere gjerne tipse.)

-Våge å si folk imot når de sier tankeløse ting. Som regel er det ikke egentlig rasisme som motiverer slike utsagn, det er bare uvitenhet, det er latskap, det er dårlige vaner, det er systemet som omgir oss. Ingen er født rasist, men alle blir født inn i et system, og systemet kan være rasistisk, uten at man merker det. Det er ikke vår feil, men det er vårt ansvar å gjøre hva vi kan for å forandre det. Vi må begynne med oss selv og med våre nærmeste.

Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet, om dere har flere tips til hvordan vi kan bidra i kampen for rettferdighet og likeverd. Som nevnt innledningsvis er jeg ingen ekspert, jeg er bare en vanlig person som tilfeldigvis har hvit hud og som gjerne vil hjelpe til, hvis jeg kan.

Hva er det Edmund Burke skal ha sagt?
«The only thing necessary for the triumph of evil, is for good men to do nothing».

Eller, som vår egen Arnulf Øverland har skrevet:
«Du skal ikke tåle så inderlig vel / den urett som ikke rammer deg selv.»

Dette vet vi.
Nå er det på tide at vi får opp øynene og prøver å skape endring.
Alle sammen, sammen.

– – – – –
In other words: My thoughts on the protests these days, from a Norwegian point of view, with examples of how these happenings are reflected here, and how we can help. I’m no expert, and I have a tiny platform, but if I can use it to promote an anti-racist standpoint and maybe make someone think, I want to try. I’m sorry, I’m all tapped out from writing this, so I don’t have it in me to translate it all. I just want white people to be cautious of what they say and what they do, and join me in making an effort, however small, to create a better world for everyone.

A different virus, a small surgery, a vaccine and something all women should do

«Prøven viste celleforandringer, og du henvises videre til spesialist.» Å, flotters.

Her kommer noe så sjeldent som en liten helseoppdatering, hoho.

I fjor høst var jeg hos fastlegen min og tok en celleprøve av livmorhalsen. Kvinner i Norge får påminnelser i posten hvert tredje år. Det er det en grunn til, vet dere. Det kan skje ting på den tida, og det hadde det gjort hos meg. (Sist jeg tok celleprøve var i 2016.) Nå hadde det altså dukket opp noe rusk, det hadde oppstått celleforandringer, og jeg fikk time hos en gynekolog for å undersøke saken nærmere. Hun tok en vevsprøve, og jeg ventet på svar i noen lange uker, og det viste seg at jeg hadde et forstadium til kreft i livmorhalsen. Det er altså ikke kreft ennå, men om man ikke oppdager det og behandler det, vil det utvikle seg til kreft over tid. Jeg fikk vite at det trolig ville gått fem år i mitt tilfelle. 300 kvinner rammes av livmorhalskreft i Norge hvert år. Jeg slipper å bli en av dem, fordi dette ble oppdaget før det gikk så langt, og jeg ble henvist videre til sykehus for behandling. Systemet fungerer! Dette er jo fenomenalt!

En av de siste dagene i april var jeg inne til en liten operasjon på Ullevål sykehus. De fjernet den delen av livmorhalsen der celleforandringene satt. Det var litt styrete, med diverse Corona-tiltak på gang, og litt skummelt, ettersom jeg aldri har gjort noe sånt før, men det var raskt overstått og gikk helt fint. Legen og sykepleieren var så hyggelige, og jeg lå der og sang for meg selv for å tenke på noe annet, hihi. I ukene etter inngrepet skal man unngå kraftig fysisk aktivitet, og det har jo faktisk vært lettere enn vanlig akkurat i disse dager, når man uansett er så mye hjemme! Hell i uhell, kan man si – og uansett er jeg veldig glad for at operasjonen ikke ble utsatt, ettersom den har vært planlagt siden februar. Jeg er så takknemlig for at de ansatte i helsevesenet står på for oss andre, pandemi eller ikke. Nå er altså inngrepet overstått, og det føles bra. I etterkant har jeg hatt ganske vekslende form, jeg har tilbragt en del tid på sofaen, men jeg driver og stabiliserer meg nå, og snart er jeg på topp igjen!

A different virus / etdrysskanel.comLivmorhalskreft skyldes humant papillomavirus (HPV), som er svært utbredt, men som stort sett ikke gir noen symptomer. De aller, aller fleste får dette viruset i løpet av livet, og så blir de friske igjen av seg selv, uten noen gang å være klar over at de har vært smittet. Hos andre forårsaker altså viruset celleforandringer, som igjen kan utvikle seg til kreft. Derfor får alle barn nå tilbud om gratis HPV-vaksine som en del av vaksinasjonsprogrammet, og alle kvinner mellom 25 og 80 år oppfordres til jevnlige celleprøver. Man kan også vaksinere seg i voksen alder, noe jeg nå er i gang med, for å unngå at dette skjer igjen. Sammen kan vi faktisk så godt som utrydde livmorshalskreft!

HPV-vaksinen settes i tre omganger. Jeg fikk den første dosen i forrige uke. Man kan få andre dose etter to måneder, og så den tredje seks måneder etter den andre. Resept skaffer man hos lege eller gynokolog, og vaksinen kan settes i apotek. Det er forbasket dyrt, hver dose koster 1500 kroner, men om alternativet er å få kreft, nå som jeg vet at jeg er disponert for det, er det en liten pris å betale til sammenligning… Jeg skal inn til oppfølgingstime hos gynekologen om et halvt år, for å sjekke hvordan det står til med livmorhalsen etter inngrepet, og om åtte måneder vil jeg være ferdig med vaksineringen også. Da håper jeg at denne saken er ute av verden for alltid. Dette har naturlig nok vært en ubehagelig prosess og periode på mange måter, men herlighet, alt kunne vært så mye verre, og i den store sammenhengen er jeg så heldig. Det er vi alle. Tenk at vi har et system som passer på oss, som gjør at vi kan få bukt med dette problemet før det blir alvorlig.

A different virus / etdrysskanel.comForresten, dere: Jeg er absolutt ingen ekspert på noe av dette, jeg har prøvd å forklare saken slik jeg har forstått situasjonen. Om dere lurer på noe, er det bare å spørre, og så kan jeg svare etter beste evne, basert på min egen erfaring. Ellers bør man naturligvis forholde seg til offisielle kilder når det gjelder slike temaer, og man får mye relevant informasjon hos Kreftregisteret og hos Folkehelseinstituttet.

Jeg vet at mange kvier seg for gå til fastlegen eller gynekologen og klatre opp i den kjipe stolen. Jeg vet at mange kaster brevene fra Kreftregisteret. Jeg vet at mange utsetter slike celleprøver, eller dropper det helt. Ikke gjør det. Bare få det overstått. Sannsynligvis er alt i orden, null stress, ingen grunn til bekymring. Om noe mot formodning skulle være i gjære, så får du orden på det før det utvikler seg. Med andre ord har man ingenting å tape, men alt å vinne. Bare gjør det. Kort sagt: #sjekkdeg

– – – – –
In other words: «Your test results show cell changes, and you will be referred to a specialist». Oh, great. We interrupt our regular programming with a little health update. This autumn I went to my GP for a routine pap test, since we get letters from the health authorities every three years here in Norway, encouraging us to get a check-up. The last time I went was in 2016, and since then something had happened. I was sent to a gynocologist, who took a tissue sample, and I waited for a few long weeks. It turned out that I had a pre-stage to cervical cancer. Not cancer, but what becomes cancer if it’s not treated – in my case I was told it would probably have developed into cancer within five years. I’m so glad they caught it beforehand! The system works! I was referred again, to a local hospital, and in late April, three weeks ago, I went in for a little operation. They removed the part of my cervix where the cell changes were found. Hopefully they got it all, and I won’t have to think about this ever again. I’m so grateful the procedure wasn’t postponed because of the Corona virus situation – there were extra procedures in place, sure, but everything went well and as planned. I’m so thankful for the work that our health workers do for us, pandemic or no pandemic, and so happy this is now behind me. Problem solved before it even really became a huge problem. I’ve had to take it easy for a good while after the surgery, but it has been less of a bother in this strange moment in time, where we all spend so much time at home anyway. Good timing, after all. Now I’m also getting vaccinated, because cervical cancer is caused by the human papilloma virus (HPV). It is very common, most people actually get it at some point in their lives, and it usually just clears up on its own without the person ever knowing they were infected. In other cases, though, like mine, it causes cell changes, which again can cause cancer. No thanks, not if I can help it. The vaccine is really expensive, but if the alternative is cervical cancer, not that I know I’m predisposed for it, it’s a small price to pay. I’ve just gotten the the first of injections, and ‘ll get the next two doses in two months and eight months from now. (All children can now get it for free in Norway, by the way, as a part of the official vaccination program, so hopefully the virus will be much less common in a generation or two.) In six months I’m going back to the gyno to check how the cervix has been doing after the procedure, and hopefully by the start of next year this is something I’ll never have to think about again. (By the way, I’m absolutely no expert on any of this, I’ve just explained the situation as I understand it. If you have any questions, feel free to ask, and I can answer based on my experience, but really we should keep to our official sources for info about this kind of stuff. I found helpful information through the websites of the cancer foundation and the national health service here in Norway.) This hasn’t been fun, but I feel so lucky. We all are, if we live in a country where there is a system in place to nip this problem in the bud. Apparently cervical cancer can more or less be extinguished in the future, if we do our part with vaccines and pap tests. Don’t throw away the letters, don’t postpone or drop the testing, just go and get it over with. Most likely everything’s perfectly fine, nothing to worry about. On the off-chance that something is going on, it can be dealt with before it’s a big deal. We have everything to gain and nothing to lose. No one likes sitting in that chair, but it’s definitely worth it.

Life in the age of Corona

Kjære dagbok. Det er nå seks uker siden unntakstilstanden tok til. Her kommer en statusrapport og en beskrivelse av hvordan hverdagen vår arter seg. Denne perioden kommer vi nok alle til å huske og referere til så lenge vi lever, og jeg vil ikke glemme de små, dagligdagse detaljene.

(Er det noen som har lest eller sett Love in the Age of Cholera, forresten? Jeg klarte ikke å dy meg for referansen i overskriften, hoho, men jeg kjenner ikke egentlig denne fortellingen i det hele tatt. Har den på lista mi!)

Det er rart å ikke kunne jobbe. Restauranten er fortsatt stengt, og alle er permittert. Jeg kjenner at jeg savner det trivelige lokalet, de herlige kollegene mine og den gode følelsen av å gi gjestene en positiv opplevelse. Ingen vet når dørene vil åpne igjen. Jeg har søkt om dagpenger, og sender inn meldekort til NAV annenhver uke. Jeg har ikke fått noe foreløpig, men håper at det utbetales noe om ikke så lenge, for snart vil jeg begynne å merke nedgangen i inntekt. Sannsynligvis prioriterer de folk som er permittert fra heltidsstillinger, og det er jo bra. I mitt tilfelle er det «bare» omtrent 60 % av inntektsgrunnlaget som er borte. Jeg kunne søkt om forskudd på dagpengene før påske, men jeg tenkte at det var mange som trengte det mer enn meg, så jeg valgte å ikke gjøre det, for ikke å belaste systemet mer enn nødvendig. Nå lurer jeg på hvor lenge jeg kan utsette det før jeg blir nødt til å søke om forskudd. Jeg vil helst ikke bidra til enda større pågang hos NAV, så det hadde vært godt å slippe. Heldigvis har jeg fortsatt den andre halvparten av inntekten min, fra tekstejobben! Jeg prøver å ta på meg flere oppdrag for å bøte på lønnstapet, og det går sånn passe. Jeg har klart meg helt greit så langt, og krysser fingrene for at det fortsetter slik.

Lockdown / etdrysskanel.com(For øvrig eier jeg jo egen bolig, og bor sammen med en fyr som ikke er permittert, så det er ikke som at jeg havner på gata om det drøyer en stund til, altså.)

Det er kjekt å føle at man utretter noe, at man får noe ut av denne tida, i hvert fall innimellom. Jeg synes ikke man skal stille for store krav til seg selv, for det er helt greit å ha dager der man føler seg nedfor og tiltaksløs – vi står midt oppi en global krise, tross alt. Samtidig er det naturlig for meg å prøve å gjøre det beste ut av enhver situasjon, og Jonasflotte er samme type. Derfor har vi laget ei liste over lure gjøremål som vi kan kikke på når vi har overskudd. For eksempel har vi vasket og gjort klar balkongen for våren, limt en kjøkkenstol, renset lufteventiler, ryddet i skuffer og skap, satt i stand syklene, aviset fryseren, oljet dører og hatt et lite syverksted, der vi lagde servietter av restestoff, lappet bukser og stoppet strømper. Det er snakk om småting, men det kjennes veldig bra likevel, det å kunne krysse av ting på lista. Dessuten går det framover med bryllupsplanleggingen!

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Jeg har for øvrig tatt opp igjen Duolingo, etter flere års opphold, og i mellomtida har det dukket opp mye nytt, så det er kjekt. Jeg har også begynt med kveldsgymnastikk igjen, litt sånn i det små, for jeg har tidvis sovet dårlig siden denne perioden begynte, og da føles det bra å svi av litt energi før man sikter mot senga.

Det er rart å aktivt unngå andre. Jeg tenker på det hele tida, at jeg ikke skal gå for nær folk på fortauet. Jeg krysser gata eller tar omveier ved behov, særlig når jeg ser eldre, slik at de ikke skal føle seg utsatt. Det er fortsatt litt uvant å se mennesker med munnbind, men det er blitt tilnærmet vanlig å se sperrebånd, oppstablede møbler og avstandsteip på bakken. Det står flasker med håndsprit ved alle inngangsdører, og i en del butikker sitter det vakter som slipper inn én og én person. I kassene er det satt opp plexiglass, og kontantbetaling er uaktuelt. Alle kan være smittebærere, ingen vet hvem som har eller har hatt viruset, og mange er redde for å få det. Vi gjør en felles innsats for å beskytte risikogruppene og begrense spredningen. Enkelte oppfører seg som om verden er i ferd med å gå under, de hamstrer mat og dopapir, de sprer frykt og usannheter. I den andre enden av skalaen finner vi folk som virker å gi totalt blaffen, som nekter å forlate de dyre hyttene sine eller overholde karantenereglene, som setter andre i fare ved kun å tenke på seg selv. Det finnes så mange former for idioti, og de fleste kommer dessverre tydeligere fram i spesielle omstendigheter. Vi får bare fokusere på det vi kan gjøre noe med, vi får gå foran med et godt eksempel, og vente til det går over. Forresten så tror jeg at den hyppige bruken av ordet «dugnad» er grunnen til at jeg har hatt så veldig lyst på vafler i det siste, hoho!

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Det er tungt å være i sentrum for tida, synes jeg. I gater og på torg der det vanligvis er mye folk å se, er det nå nesten ingen. På uteserveringene, der det skulle myldret på solvarme vårdager, er det tomt. Kontorbygg er forlatt, butikker og spisesteder er stengt, det er oppslag på dører og gitter foran vinduer. Jeg blir trist. Det hele minner meg om tida etter 22. juli, tror jeg. Det er noe feil med en by uten folk.

Det er hyggelig at folk står sammen og støtter hverandre. I etasjen vår har naboene jevnlig kontakt. Jeg har sagt til de eldre at vi gjerne kan handle for dem, hvis de helst ikke vil gå ut, og til barnefamilien at de kan komme til oss for å låne bøker, filmer eller spill, ettersom bibliotekene er stengt. På stolen ved heisen legger folk fra seg bøker som kan være til glede for andre. I hjelpegruppene på Facebook er det stor aktivitet. Jeg har gitt bort et stort puslespill til en fremmed, for vi var ferdige med det, og det er mange som har mye tid og lite å gjøre i disse dager. Folk lufter hunder og henter medisiner for dem som sitter i karantene, og stiller med flagg og ballonger i bakgården når gamle har bursdag. Dessuten har alle like slitte tupper, siden frisørene er stengt, og like tørre hender etter ekstra mye vann, såpe og sprit, haha. Vi er i samme båt, alle sammen, og det er så godt å se at medmenneskeligheten blomstrer i motgang.

Lockdown / etdrysskanel.comDet er både rart og hyggelig at Jonasflotte har hjemmekontor. (Han må sannsynligvis belage seg på å jobbe hjemmefra helt fram til sommerferien.) Kaffeforbruket vårt har skutt i været, hoho. Vanligvis tar vi en Nespresso-kapsel hver til frokost, men nå lager vi ei stor presskanne hver morgen. Vi ordner oss som vanlig, for det hjelper på produktiviteten å føle seg presentabel og klar til dyst! (Jeg har aldri vært noe joggebuksemenneske uansett.) Han sitter som regel ved spisestuebordet fram til lunsj, og jeg sitter ved skrivebordet, og så bytter vi om ettermiddagen. Vi er heldige som bor i en leilighet med god plass og mye lys, med flere rom og flere steder man kan sitte og jobbe. Vi kan lukke dører og hverken se eller høre hverandre i flere timer av gangen. Det beste er likevel at vi kan spise lunsj sammen hver dag! Overgangen er naturlig nok størst for hans del, for han er tross alt vant til å jobbe på et kontor, omgitt av kolleger, mens jeg har hjemmekontor til vanlig også. Han sitter ofte i telefonen eller i videomøter, mens jeg oversetter og skriver og holder på med mitt. Jeg merker at jeg havner bakpå med seriene mine, ettersom jeg vanligvis pleier å se en episode i lunsjen når jeg spiser alene, og at jeg ikke kan synge like høyt og mye, haha – og nå som begge to er hjemme hele tida, må vi støvsuge mye oftere enn vanlig!

Noen ganger spiser vi lunsjen vår ute på en benk i hagen.

Lockdown / etdrysskanel.com

Vi hører nyheter på radio ved frokosten om morgenen, som alltid, men jeg følger ikke nyhetsbildet noe tettere for tida. Jeg blir bare trist, irritert og motløs av det, jeg har ikke noe behov for å følge spredningen fra døgn til døgn eller land til land. Jeg får med meg det viktigste hver dag, og det holder for meg.

Det er kjekt å kunne støtte små butikker og uavhengige aktører i disse dager. Vi passer på å kjøpe kaffe, blomster, bakverk og andre småting hos våre lokale favoritter – de som fortsatt har åpent, da. Vi bestiller også litt mer take away-mat enn før, fra steder der vi gjerne skulle spist nå, og fortsatt ønsker å ha muligheten til å spise når dette er over. Drikke også, faktisk. Utsalget til Grünerløkka Brygghus er gull verdt!

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Det er rart å være så lite sosial, og det er rart å ikke kunne klemme folk. I løpet av de siste seks ukene har jeg klemt på én person, og det er Jonasflotte. Flaks at han er favoritten min, da, og at jeg får så mange klemmer jeg vil! Om jeg hadde bodd alene nå, ville jeg nok vært heeelt sultefôret på selskap og fysisk kontakt. Alt av kaffeavtaler, lunsjtreff, middager, bursdagsfester og øvrige sammenkomster, alt er avlyst og utsatt. Jeg liker å treffe venner jevnlig, jeg er glad i å ha sosiale ting i kalenderen, og jeg er en klemmer. Jeg savner å klemme.

Ved noen få tilfeller har vi truffet andre folk. (Fire ganger, for å være nøyaktig, på seks uker. Det er helt ekstremt.) Da har vi vært utendørs, med god avstand mellom oss. Én gang har vi også støtt på kjente når vi har vært ute på tur, og gleden over et tilfeldig sammentreff har vel aldri vært større. Det er sååå godt å se og høre folk på ordentlig!

Easter 2020 / etdrysskanel.comDet er merkelig å bo i en by uten alkoholservering. Det har vært forbudt i Oslo kommune siden 21. mars. Verst tenkelige tidspunkt, haha, for vårens første utepils er jo et høydepunkt hvert år – frihetsfølelsen og fryden når man endelig kan ta seg en øl og kjenne sola i ansiktet samtidig, den er stor. I år er det ingen som vet helt når det vil skje. Nå har altså Oslo vært en tørrlagt by i en hel måned. Det kan da vel ikke ha hendt siden forbudstida? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg gleder meg veldig til jeg kan gå ut og bestille en øl igjen, eller ta meg et glass på en vinbar. Det sies at alkoholforbudet vil bli opphevet i begynnelsen av mai? Inntil videre tar vi fredagspilsen på balkongen, eller på en benk i parken, eller i sofaen, med selskap gjennom en skjerm. Det er tross alt veldig kjekt, det også. Det ligger mye glede i godt drikke – og i god mat også, selvfølgelig. Vi lager og spiser masse digg her hjemme; avslappet kosemat og spennende oppskriftsmat om hverandre.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Det er godt å vite at vi en dag kan se kinofilmer igjen, bruke biblioteket igjen, gå på konsert igjen, delta på festivaler igjen, dra på helgeturer igjen, arrangere middagsselskap igjen og invitere til fest igjen. Akkurat nå føles det veldig fjernt, alt sammen, men en vakker dag…

Hverdagsluksusen står sterkt for tida. Perfekt avocado, nytt sengetøy, hjemmebakte scones og kveldssol på soverommet? Ja, takk.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Det å bake gir meg sjelefred. Nå har jeg ikke noen eller noe å bake til, så det er litt kjedelig. Jeg fryser ned det jeg kan, og om jeg ikke har mer plass i fryseren, men vil bake likevel, lager jeg meg sjokoladekake i en kopp. (Oppskrift her!)

Lockdown / etdrysskanel.comDet er fint å kunne omgås venner og familie digitalt, og å få kulturelle impulser gjennom skjermen. Vi rigger oss til foran TV-en, PC-en eller tablet-en. Hittil har vi strømmet tre metallkonserter, det er stas. Vi har også for eksempel tatt noen øl, spilt yatzy, deltatt på quiz, prøvd oss på et escape room og vært med på et mordmysteriespill, hoho. Hva skulle man gjort uten FaceTime, Skype, Teams og Zoom?

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Vi ser også på at min bror spiller VR-spillet Half Life: Alyx! Det er så bra og så fett, og samtidig skikkelig skummelt – jeg er sååå glad for at jeg slipper å spille det selv, haha.

Lockdown / etdrysskanel.comDet er rart å tenke på at 1. mai blir annerledes, og ikke minst at 17. mai blir annerledes. Jeg vil gå i tog på arbeidernes dag, slik jeg pleier, og så vil jeg nyyyyte nasjonaldagen fra morgen til kveld, som alltid – det er nok min absolutte yndlingsdag! (I år må jeg riktignok kanskje jobbe, noe som egentlig fortoner seg som en liten katastrofe for meg, hoho, så slik sett blir den nok annerledes uansett.) Bursdagen min i starten av juni, som jeg vanligvis feirer ved å samle folk, blir kanskje også annerledes? Det er vanskelig å si når alle disse tiltakene vil mykes opp eller oppheves, vanskelig å si når alt går tilbake til det vanlige – og vanskelig å vite hva «det vanlige» egentlig består i når dette er over. Nå er i hvert fall barnehager og småskoler i ferd med å åpne igjen, og det lover godt. Dessuten får frisøren min gjenåpne til uka, og jeg krysser fingrene for at hun har en ledig time før 17. mai.

Vi pleier å gå ut én gang hver dag – iblant to, på de aller fineste dagene. Såpass må man kunne tillate seg; det er jo ikke portforbud, og vi er ikke i karantene/isolasjon eller i risikogruppene, og vi unngår kollektivtransport. Jonasflotte og jeg går eller sykler lange turer, og noen ganger ser vi oss ut et mål og tar ut en kompasskurs, for å få følelsen av å være på ekskursjon, haha. Vi velger områder og gater med lite folk, og vi holder avstand til andre hele tida, overalt. Man blir jo faktisk vant til det, å sky unna. Det er ikke naturlig for meg, men det er normalen akkurat nå. Ute i byen ser man hyggelige hilsener, regnbuer i vinduer og andre tegn på at folk tenker på hverandre – og på at tida ikke står stille, selv om det iblant føles slik.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
April / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Om kveldene gjør vi koselige ting, og velger gjerne analoge aktiviteter. Det er fint å kunne lese, fargelegge, spille brettspill og kortspill, se film og høre på podcasts. Jeg leser en lang, klassisk roman, og drømmer meg vekk til overdådige sosietetsball.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Jeg har dessuten sendt noen ekstra postkort i det siste, for man skal ikke glemme den gode, gamle papirkorrespondansen heller, hihi.

Lockdown / etdrysskanel.comNår helga kommer, prøver vi å få den til å skille seg fra hverdagene. Sene, store frokoster, mye tid utendørs, ekstra god mat, ei flaske vin på deling… Hver lørdagkveld pleier vi å pynte oss, bare for vår egen del.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Ute er det vår. Endelig. I starten av unntakstilstanden måtte vi ta på oss våre varmeste klær når vi skulle sitte på balkongen, og vi utepilset på trass med snø i lufta. Nå er det plutselig fjorten grader i skyggen, og på de fineste dagene kan jeg sitte der og lese uten jakke. Trærne blomstrer, utsikten vår blir stadig grønnere, og sola går ikke ned over byen før klokka halv ni om kvelden. For en fryd.

Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com
Lockdown / etdrysskanel.com

Vi gjør vårt beste for å overholde regler og råd fra styresmaktene, men jeg har brutt retningslinjene én gang. Da jeg spurte min kjære søster om hun ville være forloveren min, og hun sa ja, begynte vi begge å gråte, og vi måtte gi hverandre en stor, tårevåt klem. Ring smittevernsmyndighetene, om dere vil, og gi meg en bot. Det var verdt det.

– – – – – –
In other words: It has now been six week since this lockdown begun. I don’t keep a diary, so I wanted to write a post about what our everyday lives are like these days. (By the way, has anyone actually read or seen Love in the Age of Cholera? I couldn’t help myself, I had to nod to the title here, but I don’t actually know the story at all. It’s on my list!)
I am still temporarily laid off from my job as a sommelier, because the restaurant is closed, and nobody knows when it will reopen. I’ve applied for unemployment benefits, but nothing has happened yet, and I will soon start to notice that half of my income is gone. Luckily I have the other half, my freelance work, to fall back on. I try to take on more, and it could have gone better, but it also could have gone worse. I’m going to be okay in any case, since I own my home and share it with a person whose job is unaffected, and that’s a very good feeling. Well, my fellow does work from home now, and he will probably have to for at least another two months. It is both strange and nice to spend every work day at home together. We are very fortunate to have a flat with several rooms, doors we can close between us, windows that give lots of light and several places we can sit and work, and switch between. We can also have lunch together every day, that’s a nice bonus! We both get ready in the morning, just like we would normally. I’m not a sweatpants person, never have been, I like to feel presentable even when I’m just at home on my own.
We listen to the news on the radio with breakfast in the morning, as usual, but I don’t spend any more time following the developments – that just makes me feel sad, angry and helpless. I have no need to follow the spread from hour to hour and from country to country. I get the most important updates every day, and that’s good enough for me.
It’s so strange to be outside in the city now. It is almost deserted. Everything is closed, there are notices on doors and shutters on windows, and the streets, squares and patios which should be full of people on sunny days, are empty. It makes me sad to see. There is something quite wrong about a city with no people in it. The places that are still open have tape everywhere, telling you to keep your distance, and bottles of disinfectant by the door, and no cash payment, and glass panes to protect the cashiers, and sometimes even guards at the entrance, making sure that only one person enters at a time. We do our best to comply with everything, we avoid other people, but it still feels unnatural to me.
I don’t think people should put too much pressure on themselves during this time, but I’m the kind of person who likes to look on the bright side and try to make the most of every situation, as is my fiancé. We’ve made a list of little things we can do when we have the energy for it – small chores like tidying up in kitchen cabinets and drawers, fixing a wobbly chair, cleaning a vent, oiling some door hinges and so on. One day we had a little sewing workshop, patching clothes and making cloth napkins out of leftover fabric. It’s nothing huge, but it feels good to accomplish something. What’s more, we’re making wedding planning progress!
We try to support local shops, the few that are still open. After all, flowers and coffee and baked goods and local beers make us feel better, too! We also have take-out slightly more often than usual, also in an attempt to ensure that the places we miss now will still be there, and not just as take-out places, when this blows over. It is almost impossible to find an eatery where you can sit down these days, but there would be no costumers anyway. What’s more, there is no serving of alcohol in the city of Oslo, and there hasn’t been for a month. I don’t think this has happened since the prohibition years, one hundred years ago? It feels so strange to live in a place where you can’t go out for a beer anywhere. We do have beers at home, on our balcony or in the park, though. We’re Norwegians, after all. Having beer outdoors after a long, cold winter is huge for us, haha. I also miss going to the cinema, to concerts, to the library… I wonder when society will start to come back alive. All kindergartens and schools have been closed for these six weeks, but some are now slowly reopening. We’ll see how that goes, we’re all hopeful.
It is really nice to see people coming together now, helping each other. We’re all in this together. (We all have split ends, too, since all the hairdressers are closed, and dry hands from all the washing and sanitising, haha.)
Everyday luxuries are even more important than usual these days. A perfect avocado, fresh bedding, home baked scones and evening sun in our bedroom? Yes, please. Also, when I feel like baking but have no people or event to bake for and no more room in the freezer, I make myself a micro mug cake. (Recipe here!)
I miss being social, I miss my friends and family. We are not supposed to be more than five people together, and even then we’re supposed to keep one metre apart outdoors and two metres apart indoors. Over the past six week we have seen other people four times. Outdoors, apart, no hugs. Once we also met a couple of friends by chance when we were out, and it was such a treat! Seeing and hearing people in real life is such a treat nowadays. However, we’ve got digital hangouts down to an art. We’ve had beers with friends, played yatzy and had a quiz night with my family, we’ve even played an escape room game and a murder mystery game. It really helps. What would we do without FaceTime, Skype, Teams and Zoom? I’m a hugger, by the way, so if I didn’t have a fellow I can hug as often as I want to, I would probably be hugging random objects compulsively right about now.
We usually leave the house once every day. We can go out, since we are healthy and not in quarantine/isolation, and not in any of the at-risk groups, and we avoid public transport. We take long walks or go for bike rides, and we choose parts of town with less people. Sometimes we set a course and bring a compass with us when we go out, to get the feeling of an excursion, haha.
In the evenings we do stuff at home, indoors, and it’s cosy. We read, watch films, listen to podcasts, play board games or card games, and so on. I’ve now read a third of my long, classic novel. I’ve also sent more post cards lately, since there is something special about correspondence on paper.
We try to make the weekends feel different from the weekdays. Long, lazy breakfasts, more time outdoors, no laundry. We also dress up every Saturday night, just for ourselves.
In the meantime, spring has arrived for real. When we had our first after work beers on the balcony, six weeks ago, there was snow in the air. Now the whole world has come alive, there are flowers and blooming trees and new, almost impossibly green leaves everywhere, and the sun doesn’t set until eight thirty in the evening. Nature doesn’t know what’s going on, and nature doesn’t care, and spring brings me such joy.
We do our best to follow all the new rules and regulations, but I’ve broken them once. It was when I asked if my dear sister would be my maid of honour, and she said yes, and we both started crying, and we had to give each other a huge hug. Call the authorities and hand me a fine. It was worth it.

A very grateful Gryffindor

Herlighet, dere. Tusen takk.
Jeg har fått så mange gode ord den siste uka. Her på bloggen, på Facebook, på Instagram, på telefon, på SMS. Fra inn- og utland, på norsk og engelsk. Fra nære venner, fra familiemedlemmer, fra folk jeg gikk på skole med for ti og tjue år siden, fra trofaste lesere, fra fremmede. Fra folk som bryr seg, folk som kjenner seg igjen, folk som har tatt seg tid til å uttrykke støtte, som sier fine ting om teksten og om hun som står bak den. Det betyr enormt mye for meg, jeg er helt overveldet. Det tar meg lang tid å svare alle sammen, jeg har måttet ta pauser og legge det vekk litt, jeg har sittet med tårer i øynene og lest hvert eneste ord. Tusen, tusen takk.

Det var skikkelig skummelt å publisere dette innlegget om selvbilde, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Som regel er man aldri alene om det som er vondt og vanskelig – både heldigvis og beklageligvis. Mange har valgt å dele sine egne erfaringer, sine egne tunge tanker, med meg. Det gjør meg ydmyk og nesten beæret. Takk for tilliten. På den ene siden er det fint å vite at man ikke er ensom om noe, og på den andre skulle jeg ønske at ingen av oss trengte å gå rundt og føle at vi ikke er bra nok. Egentlig er vi jo det, alle som én, selv når det ikke føles slik. Dessuten er vi altså sammen om dette.

Jeg har også fått mange interessante tilbakemeldinger fra folk som tolker situasjonen på ulike måter, fått en del tankevekkende og inspirerende innspill, og til og med noen velmente smekk på lanken. Tenk å ha så reflekterte og omtenksomme lesere? Som både støtter og utfordrer meg? For et enormt privilegium. Jeg setter så stor pris på det, dere aner ikke. Jeg skal samle alle de fine tingene jeg har fått høre den siste uka, og lese dem på dager når jeg har mest lyst til å gjemme meg, hihi. Jeg tipper at det vil komme flere slike dager, men jeg håper og tror at jeg er blitt sterkere av den verste perioden der, og at jeg aldri vil havne så langt nede igjen. (Om det skulle skje, vet jeg nå at jeg kan snakke med noen om det.) Tvert imot skal jeg jobbe videre med dette, og prøve å klatre stadig høyere. Jeg vet at jeg har dere i ryggen, og den tanken gjør meg helt varm av glede.

Mange skriver at jeg er modig som deler. Det er snilt sagt av dere. Jeg har faktisk fått høre det ganske jevnlig helt siden jeg var liten. Jeg har jo som regel gjort alltid det jeg har hatt lyst til, gjort min egen greie og gått min egen vei, selv om det har vært skummelt – samme om det har vært snakk om å stå på scener, flytte til nye byer og land alene, gå mot strømmen som frilanser eller skrive om tunge temaer. Det er jo verdt det, nesten helt uten unntak, å utfordre seg selv litt. Det er kanskje ikke tilfeldig at jeg er en griffing, hoho.

Jeg har kjøpt en presang til meg selv, noe jeg har ønsket meg i… tja, femten år? Det er en geeky gave, selvfølgelig. Det begynner å bli lenge siden sist jeg kjøpte noe nytt, men jeg har ikke klart å finne det brukt, hverken i bruktbutikker eller på nett, selv om jeg har vært på utkikk i månedsvis. Akkurat i disse dager er det uansett ekstra fint å kunne støtte lokale forretninger. Derfor gikk jeg til Outland og kjøpte meg et offisielt Harry Potter-skjerf, en kopi av de man ser i filmene, som viser hvilket Galtvort-hus jeg tilhører. (Ifølge Rowlings egen Valghatten-test, så klart, fra tida da det fortsatt het Pottermore.) Jeg tok det flotteste og dyreste de hadde, the deluxe edition, fordi jeg fortjener det, muaha.

Gryffindor / etdrysskanel.com Griffing-skjerfet gir meg mye glede. Vi går turer – i god avstand fra andre – i den varmende vårsola. Jeg føler meg altså så fin i det!

Til meg, fra meg, fordi jeg er modig.

Gryffindor / etdrysskanel.comForresten: Om dere ser meg ute i byen, kom gjerne bort og si hei! Det er faktisk en del folk som har skrevet at de har hatt lyst til å hilse på, men ikke har turt. Jeg blir alltid veldig glad! Det er så fint å vite at dere finnes der ute, og jeg har alltid klemmer til dem som vil ha!

Jeg føler meg så heldig, dere. Jeg har åpenbart verdens beste lesere og støttespillere, og jeg er så takknemlig.

——
In other words: Oh my goodness, you guys. The support I have received this past week, since publishing this post, has been overwhelming. Here on the blog, on Facebook, on Instagram, by phone, by text. From friends and family, from old acquantances, from loyal readers, from strangers. It has been heartwarming, and it means so much to me. Many people have also shared their own stories, and I feel humbled and honoured by that. We are not alone, and that’s good to know, although I wish none of us had to walk around with these feelings of inadequacy. Insecurities are a part of human nature, I guess, and we’re in this together. I am going to take all your kind words with me going forward, I’m going to continue working on myself, continue climbing. I know there will be lots of more tough days, but I hope it will never get as bad as it was, and if that should happen, I now know that I can talk to people about it. I have also gotten many interesting comments from people who see the situation in a different light, offering new perspectives, and I’ve even received a few friendly, but stern words. I’m so fortunate to have people who care, people who support me and people who challenge me. I appreciate it more than I’m able to express. A lot of people say I’m brave. I’ve actually heard that quite a bit throughout my life, since I’ve always done my own thing, moved around and found my own path. Maybe it’s no coincidence that I’m a Gryffindor! After publishing the post I bought myself a present. A geeky gift, of course. I went to a local shop (they need us in these strange times) and purchased an official Harry Potter scarf that represents my Hogwarts house, a replica of the ones they wear in the films. I have wanted one for what, fifteen years? I even sprung for the deluxe edition, because I deserve it, muaha. Now we take walks – in a good distance from other people – in the spring sunshine, and it makes me so happy. To me, from me, for being brave.
I feel so fortunate, my friends. I clearly have the best readers and social circles in the world, and I’m so grateful.