On work and wages

Money / etdrysskanel.com

Jeg tjener mindre enn alle jeg kjenner, sånn omtrent. Det gjør meg ingenting. Jeg har nemlig større frihet enn alle jeg kjenner, sånn omtrent, og det er mye viktigere for meg.

Tanken om å skrive litt om (frilans)økonomi har ligget i bakhodet en stund, og da jeg fikk et ønske om det i kommentarfeltet forleden, ble idéen satt ut i praksis. Det er jo kjekt å kunne skrive om sånt jeg vet at noen vil lese om, og å kunne dele mine tanker og erfaringer på dette feltet!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det er viktigere å ha det bra enn å gjøre det bra. Sånn er det for meg, i hvert fall, og sånn synes jeg det bør være. Vi får ett liv utlevert, og jeg har ikke tenkt å bruke åtte timer hver dag på noe jeg ikke liker, bare for å tjene penger. Jeg vil ikke gjøre noe som føles feil for meg, kun for å fylle opp en konto. (Jeg har for eksempel aldri søkt på jobber i tabloide aviser eller kommersielle radiokanaler. Jeg har rett og slett ikke lyst. Noen vil sikkert fnyse av slike prinsipper, og det har de all rett til. Jeg kjenner for øvrig mange flinke folk som jobber i slike medier, altså!) Dette betyr i praksis at jeg jobber mindre enn jeg kunne gjort, men at jeg i større grad jobber med det jeg ønsker. Jeg disponerer tida selv, og trives veldig godt som frilanser, men jeg har langt mindre utbetalt i måneden enn folk med faste, trygge jobber. (Om vil ha tips til hvordan du kan tjene mye penger, må du altså lete et annet sted.) Dette er helt greit for meg, for jeg har ikke stort forbruk eller dyre vaner. Så lenge det går rundt, og jeg i tillegg har litt penger til overs som jeg kan bruke på sånt som gjør meg glad, er jeg fornøyd.

En annen ting jeg bør nevne med én gang: Jeg er ikke spesielt flink til å spare. Ikke bare for å spare, liksom. Hvis jeg har noe konkret jeg trenger penger til, derimot, er det stort sett ikke noe problem å legge til side en viss sum med jevne mellomrom. For eksempel har jeg spart opp til mange reiser og flere utenlandsopphold på den måten – både året i Paris og året i London var noe jeg forberedte i mer enn ett år i forkant. Det jeg synes er vanskelig, er å sette av mye penger til diffuse formål langt inn i framtida. Bolig, for eksempel. Jeg kunne nok fint gått gjennom livet som leietaker i stedet for boligeier, om jeg bare hadde meg selv å tenke på, for jeg vil helst fortsette med å dra ut og bo borte i perioder. Da passer det fint å slippe boliglån og forpliktelser. Nå har jeg jo riktignok en formidabel kjæreste å ta hensyn til, som er mye flinkere til å se det store bildet enn meg, og på sikt vil vi kanskje kjøpe oss et hjem sammen, så i den senere tid har jeg begynt med BSU. Jeg vet at det er fornuftig, men jeg liker det ikke. Jeg vil heller reise vekk pengene, hoho!

Jeg har aldri hatt fast jobb, for det har jeg aldri søkt på, for det har jeg aldri hatt lyst på. Jeg har derfor aldri fått lønn og goder som fast ansatt. Min inntekt og mitt personlige forbruk har alltid vært beskjedne. Dette er absolutt ikke noe jeg skammer meg over eller synes er pinlig. Det er noe jeg er helt åpen om og faktisk godt fornøyd med, fordi det krever en viss selvdisiplin. Jeg vet at overgangen fra fast jobb til frilanslivet kan være brå og brutal for noen, men vi mennesker er tilpasningsdyktige vesener. Alle kan justere pengebruken etter livssituasjonen, bare de får litt tid til å legge om vanene sine og tankegangen sin.

For dem som er litt usikre på hva frilansing egentlig innebærer: I stedet for å ha én arbeidsgiver som gir en lønn og trekker skatt, er man sin egen sjef. Man tar på seg oppdrag for ulike kunder (så mange man vil) og sender dem faktura for utført jobb. Når man får innbetalt pengene, lønner man seg selv og setter av penger til skatt, som man så betaler inn til staten. Dette kalles forskuddsskatt, fordi den beregnes utifra en prognose i begynnelsen av året. Man forteller staten hvor mye man tror man vil tjene, og så beregner de hvor mye man skal skatte, og så betaler man det selv underveis. Det virker nok skummelt for mange, men systemet er ganske enkelt å forholde seg til når man først kommer inn i det!

Jeg har satt opp ei liste over sånt som kan være kjekt å vite for dem som frilanser eller vurderer å begynne.

Noen generelle tips for frilansere:

  • Opprett et enkeltpersonsforetak og gå på Skatteetatens kostnadsfrie kurs, som alle nye foretakseiere får tilbud om. Sett deg inn i reglene som gjelder for ditt arbeidsfelt. Hva er skattefritt? Hvor mye skal jeg skatte? Må jeg tenke på moms? Dette er sånt som varierer.
  • Send ut faktura til kundene dine så snart et oppdrag er utført, og bruk standard 14 dagers forfall for å skape flyt.
  • Hold oversikt over fakturaene dine med et faktureringsprogram. Jeg bruker Conta Faktura, helt gratis, og er godt fornøyd med det!
  • Ha en separat konto for forskuddsskatt, og før skatten over dit med én gang du får betalt. Det er ikke dine penger.
  • Sett av litt mer til skatt enn nødvendig, så har du til en eventuell skattesmell (noe som er helt normalt for frilansere, nettopp fordi vår arbeidsmengde og vår økonomi er så utforutsigbar).
  • Tilpass forskuddsskatten underveis hvis du tjener mer enn forventet, slik at sjansen for skattesmell blir mindre.
  • Gi deg selv lønn når du har lagt av penger til skatt og faste utgifter. Den kan gjerne være lik hver måned, slik at du setter overskuddet vekk – om du tjener mindre enn vanlig i mars, kan du spe på med penger du la til side i februar, og slik skape kontinuitet og balanse.
  • Vær utadvendt og oppsøkende for å skaffe oppdrag. Som din egen sjef må du selv finne arbeid, så ta kontakt med mulige kunder. Trykk gjerne opp visittkort, bruk LinkedIn, ta initiativ.

Er det noe jeg har glemt? Om du selv frilanser og har gode innspill, gi gjerne lyd fra deg i kommentarfeltet!

Når vi først er så godt i gang på pengefronten, og ettersom jeg er vant til å ha beskjedne midler, følger jeg opp med ei liste til.

Noen generelle tips for alle med tidvis knapp økonomi:

  • Lag budsjett og før regnskap. (Her finnes det sikkert også gratisprogrammer man kan bruke, men jeg har bare satt opp mitt eget system i Excel – begynte da jeg var 17 år, da jeg først flyttet hjemmefra og måtte forholde meg til eget forbruk. Det er veldig praktisk å ha oversikt over hva pengene går til!)
  • Finn ut hva du egentlig synes det er verdt å bruke penger på, og kutt ned på andre ting.
  • Sett av 10 % av inntektene dine til sparing eller uforutsette utgifter, slik at du alltid har noe å falle tilbake på.
  • Ikke gå inn i butikker med mindre du faktisk behøver noe. (Det virker som at noen ser på shopping som en hobby, og det forstår jeg liksom ikke?)
  • Utsett nedbetaling av studielånet ditt i perioder når du har lite å rutte med. Man kan få betalingsutsettelse i inntil tre år, helt uten videre.
  • Ikke bruk penger du ikke har. (Jeg har aldri hatt kredittkort, for eksempel.)
  • Ta ut kontanter hvis du vet at du har lite du kan bruke. Hvis du for eksempel har tusen kroner i lommepenger til den siste uka før du får lønn, så gå i minibanken og legg dem i lommeboka, slik at de blir noe helt konkret og begrenset. Når de er borte, så er de borte.

Her er det sikkert mange studenter og frilansere som har egne tips! Kom gjerne med dem!

Om noen lurer på noe, skal jeg svare i kommentarfeltet etter beste evne.

I samfunnet vårt har folk en lei tendens til å tenke at det å lykkes er synonymt med å tjene mye penger. Er ikke det ganske rart, og ganske synd? Jeg synes man skal se nærmere på ordet. Lykkes. Lykke. Det handler om å leve lykkelig, hvis man er heldig. Jeg vil så mye heller være glad enn rik.

– – – – –
In other words: I make less money than pretty much everyone I know. I don’t mind. I have more freedom than pretty much everyone I know, and that’s more valuable to me. I think it’s so much more important to be well than to be wealthy. As a freelancer I make my own rules, and I love it. I’ve never had a steady job, because I’ve never applied for one. I have a modest income, but as long as it covers my expenses and I also have a little extra money to spend on stuff that makes me happy, I’m content. A reader asked me a question about my personal economy as a freelancer, and I’ve tried to sum it up, along with my thoughts on the whole subject, in this post.
I’m not quite sure how the whole tax thing works in other countries, so I’m not going to translate my list of recommendations for other freelancers, but the second one is a more general list of suggestions for everyone who has limited funds at times:
– Make a budget every month and write down all your expenses along the way. I’ve done this since I was 17, when I first left home and had to make ends meet on my own. It’s good to know where the money goes. – Find out what you actually think is worthy of your time and money, and stop spending on other things. – Put 10 % of your income aside for savings and as a buffer in case of unforeseen circumstances. – Don’t enter a shop unless you need something in there. (Some people see shopping as a hobby, and that’s something I just don’t understand.) – Don’t use money you don’t have. I’ve never had a credit card, only debit ones. – If you have a limited amount of money left to use at the end of the month, go to the ATM and withdraw it to make it more concrete and easier to keep track of.
There you have it! There is no shame in a modest income, if you ask me, because the most important thing is to be happy. Sadly, in our culture «being successful» is often interpreted as «making a lot of money». It think that’s no good – there is so much more to life than money, and I consider a happy person a successful one.
If you have any questions, or any tips of your own, let me know!

On kindness

Light between the trees / etdrysskanel.com

Om jeg fikk velge, ville jeg gjerne bli husket som et godt menneske, en person som var snill mot andre. Jeg synes det er så viktig, men det virker som at mange glemmer det vekk. De tenker vel at de har nok med seg selv i en travel hverdag, og vi kan alle føle det slik iblant, men det skal så lite til. Det å gi folk rundt seg – enten man kjenner dem eller ikke – et smil og noen vennlige ord er en enkel gest, men det kan ha enorm betydning og få uante ringvirkninger. Det høres ut som en klisjé, og det er det kanskje også, men det er likevel helt sant. Jeg prøver alltid å være snill.

Jeg er hyggelig mot telefonselgere. De gjør bare jobben sin. (Jeg har riktignok reservert meg mot telefonsalg, men det ringer jo en og annen lykkejeger iblant likevel, eller noen som lurer på om jeg vil delta i en undersøkelse. Har jeg tid, sier jeg alltid ja til å svare på spørsmålene deres.)
Jeg gir småpenger til tiggere. Det gjør vondt å se at mange bare ignorerer dem – det minste man kan gjøre er å se dem i øynene når man går forbi, om man så ikke har mynter å avse. Gjerne smile eller hilse også. Anerkjenne at de er der, at de er mennesker.
Jeg spør om jeg kan bidra når jeg ser noen i bybildet som bærer tungt, virker bortkomne, gråter eller på andre måter ser ut som at de kunne trenge litt hjelp. Det er ikke å blande seg, det er å bry seg.

På en av mine tyngste dager i høst, da jeg sørget over vennen min og egentlig ikke ville gjøre noe som helst, og toget var forsinket og jeg sto og frøs i vinden på perrongen, fikk jeg øye på en middelaldrende mann med hvit stokk som så veldig forvirret ut. Det slo meg at det må være vanskelig å holde orden på tidspunkt og plattformer når man ikke kan lese om endringene på infoskjermene, så jeg gikk bort og spurte ham om det var noe han var usikker på, og om jeg kanskje kunne hjelpe ham ombord på toget i ettermiddagstrengselen. Han ble så glad! Da toget kom, sa jeg «nå tar jeg tak i armen din, om det er i orden», for han kunne jo ikke se hva jeg gjorde, og så gikk vi sammen inn i vogna, og jeg fant et ledig sete til ham, og han var overstrømmende takknemlig. Det var fint å se ham smile, og godt å vite at han kom seg dit han skulle, og resten av dagen følte jeg meg bedre, fordi hans glede farget av på meg.

Man tenker gjerne store tanker i begynnelsen av et nytt år, men det er ofte små ting som skal til for å gjøre hverdagen litt finere. Samfunnet vårt blir hva vi gjør det til, så vær så snill: Vær snill.

– – – – –
In other words: If I could choose, I would love to be remembered as a good person, a person who was kind to others. I think kindness is so important, but it seems like a lot of people just forget it. Giving people around you – whether you know them or not – a smile and a friendly word is a small gesture, but it can mean a great deal and make huge ripples. It sounds like a cliché, and maybe it is, but that’s because it is true. I always try to be kind.
I’m nice to telemarketers. They are only doing their job. (I’m in the Do Not Call registry, but some phone me up anyway, to sell something or ask me to participate in some sort of survey. If I have time, I always answer their questions.)
I give to beggars on the street. It hurts to watch as people ignore them completely – the least you can do is look them in the eyes. They are human beings, after all.
I ask if I can be of assistance when I see people carrying a heavy load, looking lost, crying or otherwise seeming in need of a little help. That’s not meddling, it is caring.
On one of my darkest days this fall, when I was mourning my friend and didn’t really want to do anything and the train was delayed and I was freezing on the windy platform, I spotted a middle-aged man with a white cane who looked very confused. It hit me that it must be so difficult to keep track of the times and the platforms when you can’t read about the changes on the info screens, so I went over and asked him if I could help him get on his train in the afternoon rush. He accepted my help with a big, grateful smile, and I helped him get on board and find a seat when the train arrived, and he was so thankful. It was nice to see him light up and good to know that he got where he was going, and it made me feel better, too.

At the beginning of a new year we often make lofty promises, but little acts of kindness are all it takes to make the world a slightly better place. Please be kind.

The year 2016 – goodbye and good riddance, really

Mint green shirt dress

Nå er det tid for å se tilbake på året som har gått! Jeg oppsummerer 2016 ved å svare på 20 spørsmål.

Gjorde du något 2016 som du aldrig gjort förut?

Ja! Jeg opprettet vinbloggen Vin og vegetar, skaffet meg ordentlige briller, startet en podcast (som jeg skal lage mer av i 2017), utforsket nye steder og gjorde en masse greier innen oppussing som var helt nye for meg.

Vilka länder/städer besökte du?

Jeg tilbragte mesteparten av året i London, men var også to ganger i Frankrike (først i Paris og så i Normandie). Innad i England dro vi til York, Bath, Brighton, Oxford og Dover.  Etter at vi flyttet tilbake til Norge reiste jeg til først tilbake til London en tur i september, så til Canada litt senere, og så til Roma i desember. Med andre ord har jeg vært en hel del på farten, og det er jo slik jeg helst vil ha det!

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år?

Ja, flere venner, bekjente og slektninger formerte seg. Blant annet fikk to av mine nærmeste venninner hver sin lille jente i sommer – som attpåtil ble gitt det samme navnet! Så morsomt!

Dog någon som stod dig nära?

Ja, dessverre. Min venn Kristian, som jeg reiste til Canada med i september, gikk bort i oktober. Han døde av kreft og ble bare 27 år gammel. Det er så tragisk. Begravelsen hans er noe av det sørgeligste jeg har opplevd noensinne, og jeg får stadig tårer i øynene når jeg tenker på ham. Jeg kan fortsatt ikke helt tro det.

Gjorde någonting dig riktigt glad?

Canada-eventyret, fine ord og mye støtte fra kjæresten min, besøk av venner og familie mens vi bodde i utlandet, en audition, London. Dessuten: Dette, så sent som denne uka. Jeg sendte inn en kort tekst til utviklerne av det nye dataspillet Thimbleweed Park, og den ble trukket fram og presentert som én av to favoritter, blant tusen innsendte bidrag!

Och ledsen?

Alle de dyktige, inspirerende, kjente og kjære menneskene som har gått bort i løpet av de siste tolv månedene. Mange var altfor unge. Året begynte med Lemmys begravelse, og siden fulgte Bowie, Prince, Alan Rickman, Muammad Ali, Gene Wilder, Lenoard Cohen, George Michael og Carrie Fisher, bare for å nevne noen. Herlighet, det har vært forferdelig.

Vad spenderade du mest pengar på?

Husleie i London og sommelierutdannelse(r). Veldig verdt det.

Vad var din största framgång 2015?

Jeg ble sommelier! Hurra!

Bästa boken du läste?

Det ble passende nok 16 bøker i 2016. Det er mindre enn vanlig, men jeg får komme sterkere tilbake på bokfronten neste år… Min største leseropplevelse var nok Slaughterhouse Five, som jeg har anbefalt her.

Favoritserie?

Av nye produksjoner var det Stranger Things og Master of None, tror jeg. Jeg så også en del britiske serier som ikke er nye, men som vi oppaget i år. Hadde håpet at den nye Gilmore Girls-sesongen skulle være knall, men ble dessverre skuffet.

Bästa filmen?

The Hateful Eight (som jeg tror kom i 2015, men som jeg så på nyåret) og Zootopia. To heeeelt forskjellige filmer.

Vad gjorde du på din födelsedag 2016?

Jeg tilbragte den i Hyde Park i sola, og dagen fikk et eget innlegg her!

Blev du kär i år?

Jeg fortsatte å være kär i Jonasflotte!

Vad önskar du att du gjort mer?

Vært sammen med venner, nå i høst, etter at vi flyttet hjem. Hjemkomsten og tilværelsen her ble ikke som jeg hadde håpet, hovedsakelig på grunn av renoveringen, så jeg satser på å være mer sosial i året som kommer.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?

Jeg har vært mer trist enn tidligere, først og fremst i høst. Det har gått opp og ned, men jeg har i perioder ikke hatt det særlig bra. Det er det flere grunner til, og jeg håper på mer glede i 2017.

Vem saknade du?

De fleste, helt fram til august, da vi flyttet tilbake fra London. Siden da: Folka i London. Haha, er det ikke det ene, er det som kjent det andre! Ellers: Daniel, som bor i Roma og som jeg endelig fikk sett igjen i desember. Vicky, som jeg ser altfor sjeldent i utgangspunktet. Kristian.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år?

Jeg vil bruke mindre tid på oppussing og mer tid på sånt jeg har lyst til, sammen med folk jeg er glad i. Enkelt og greit.

Mest stolt över?

Sommelier-tittelen, tror jeg.

Vilket datum från år 2016 kommer du alltid att minnas?

Dagen da USA valgte sin nye president. Jeg forstår fortsatt ikke at det kunne skje, eller at han faktisk tar over i januar, eller hva som skjer i verden. (Les mine tanker om temaet her.) For øvrig har hele året har utmerket seg som et kjipt år, med Brexit, Trump, terror og tristesse, og i tillegg har vi mistet så mange fine folk. Et annus horribilis, som Queen Elizabeth ville sagt. Jeg er på mange måter glad for at det er over.

Högsta önskan just nu?

At enkelte politiske overraskelser ikke får så store skadevirkninger som fryktet. At folk blir mer tolerante. At året som kommer blir, i det store og det hele, et bedre år enn året som har gått.

Spørsmålene er hentet fra Clara sin årlige sammenfatning, forresten, og oppsummeringen min fra i fjor finnes her.

Takk for alle fine opplevelser og gode minner, 2016! Nå er jeg mer enn klar for 2017!

– – – – –
In other words: Here is a little summary of 2016, in the form of questions and answers. I’m afraid I haven’t the time to translate everything this time, but all in all this year has been quite a strange one for me. I spent the first part in London, and loved it, but when I moved back to Norway my life suddenly looked very different from what I has expected. This autumn has been tough, but I’ve learned a lot, and I hope there are happier times ahead. Luckily there have been travels and adventures to take my mind off things, and my biggest personal achievement was becoming a sommelier in September. Then, in October, a friend of mine dies from cancer. He was only 27 years old, and the thought of him still brings tears to my eyes. Also, this year’s many celebrity deaths have been heartbreaking. So many amazing, inspiring people have died, a lot of them way too young, and when you add Brexit, Trump, terror and tristesse to the mix, I’m glad that this year is over. Let’s go, 2017!

What now? Onwards and upwards!

Sky / etdrysskanel.com

Dette er ingen politisk blogg, men det er godt å skrive når det stormer i hodet.

I månedsvis har Trump fått oss til å himle med øynene, og vi har ledd av hans tullete uttalelser og hans store ambisjoner. Så satte latteren seg fast i halsen, og så ble den til tårer i går morges, da vi sto opp og det var klart at han blir USAs neste president, et av verdens mektigste mennesker. Uventet og uvirkelig.

Dette handler ikke bare om ham. Ikke for meg, i hvert fall. Helt siden vi fikk Fremskrittspartiet i regjering i 2013 – noe jeg fortsatt synes føles fremmed – har jeg hatt en slags indre uro. Allerede da slet jeg med å forstå hva som foregikk. Hvor er vi på vei, liksom?

Tenk på Brexit, som kom like brått på. Ingen skjønte hva som skjedde. Det var så rart å bo i London da, og høre nyhetsoppdateringene og samtalene på pubene, etterhvert som landet forsonte seg med sin nye framtid. Samtidig var det fem millioner flere briter som stemte for å forlate EU enn som stemte for å bli. Det er mange. Folket talte, og de sendte et klart og tydelig signal.

Tenk på Front National i Frankrike, og på SVP i Sveits, som har modernisert og pyntet på gamle fordommer og gjort braksuksess med dem.

Tenk på Sverigedemokraterna, som stadig uttaler drøye og diskriminerende ting, blant annet gjennom absurde kampanjer i det offentlige rom, men som likevel gjør det sterkt på målingene.

Tenk på alle de hårreisende tingene folk (også i Norge) fikk seg til å skrive og si i fjor høst, i forbindelse med flyktningekrisen.

Tenk på Trump, som altså er USAs neste president, til tross for at han virker å være en løgnaktig, sexistisk, diskriminerende riking som mangler både politisk erfaring og alminnelig folkeskikk. Et tilbakeslag for kvinner, for minoriteter og for miljøet.

Alt dette henger sammen. Store deler av den vestlige verden virker å surfe på en slags populistisk høyrebølge. Dette vitner om at millioner av mennesker tenker og føler helt andre ting enn meg. De ser bakover («make America great again«) heller enn framover. De tenker «oss og dem» heller enn «vi». De vil bygge murer i stedet for bruer.

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, og det er frustrerende. Det er jo snakk om helt vanlige mennesker, i mange ulike land. «Folk flest» er visst folk jeg ikke omgås, folk jeg ikke forstår. Jeg skjønner ikke hvem de er eller hva de ønsker. Hvordan har vi havnet her, og hva vil skje videre?

Utviklingen gjør meg bekymret og motløs, men skuffelse og oppgitthet til tross: Jorda snurrer videre, og vi må gjøre det beste ut av situasjonen, og snart kan det snu. Det er som mørkest rett før det lysner, og jeg utvekslet smil med en fremmed på toget i går. Det finnes håp. I de små tingene, og i de store folkebevegelsene. Vi er mange som vil ha et mer åpent og inkluderende samfunn. Vi må ta standpunkt og ta diskusjonene. Vi må ikke miste håpet, for vi har medmenneskelighet og toleranse, og vi har hverandre.

– – – – –
In other words: This is not a political blog, but it feels good to write when your head is spinning. Yesterday morning we woke up to the news that Trump will be the next president of the USA, one of the most powerful people on Earth, and laughter turned to tears. It was so unexpected and feels so unreal. To me, this is not just about the Donald. I am worried about a general movement in the Western world.
Here in Norway the Progressive Party ended up in goverment in 2013, and ever since then I’ve been a little anxious. Think about Brexit. That was just as unexpected, and it was so strange to live in London when people voted, and to hear the news and the conversations afterwards, when people fought to grasp their new future. Then again, five million more Brits voted to leave than to stay. The people spoke, and they sent a powerful signal. Think about the Front National in France and the SVP in Switzerland, which have dressed up a lot of old prejudice and become very successful. Think about the way a lot of people react to the immigrant crisis, the awful things they say and write. Think about the Sweden Democrats, the party with increasing popularity which uses obscene advertising to get points across. And then there is Trump, who won the election, even though he is seems to be a lying, sexist, racist rich guy with no political experience and no manners. A setback for women, for minorities and for the environment.
These things are all connected. They show that the Western world is surfing on some sort of populist, right-wing wave, and that there are millions of people who feel and think very differently from me. They look to the past rather than the future («make American great again»), they see «us and them» instead of «we», they want to build walls instead of bridges. I can’t relate to this, and it’s frustrating. We’re talking ordinary people here, all over the world. It seems like I don’t know the people and don’t get the people. I don’t understand what they want. How did we get here, and what’s going to happen now?
This development worries me, but even with the disappointment and the confusion: The world keeps turning, and we have to make the best of the situation, and the tide will turn one day. The night is at its darkest right before dawn, and I exchanged smiles with a stranger on the train yesterday morning. There is hope, in the the little things and in large movements. There are many of us who want a more open and including society, and we have to make a stand and take those discussions. We can’t lose hope, because we have compassion and tolerance, and we have each other.

Everyday differences in England

Kulturforskjeller er herlig. Når man lever hverdagslivet sitt i et annet land, selv et land vi ser på som ganske likt vårt eget, gjør de seg gjeldende på både den ene og den andre måten. Nå er det tre måneder siden vi forlot London, og jeg har tenkt litt på hva som pleide å være annerledes i det daglige.

Her kommer altså ei liste over små og store ting som er forskjellig når man kommer fra Norge og bor i England!

– Køkulturen. Den er fenomenal. Britene venter på tur, de er tålmodige og strukturerte. Jeg har lest et sted at dette bunner i en slags stilltiende forståelse av at alle kommer fram til slutt, alle får med tida. Det føles definitivt slik hvis man for eksempel står og venter ved to heiser, og når den ene heisen åpnes og den ene delen av folkemengden går inn, blir den andre delen stående og vente på sin heis. Den kommer snart, dette går fint. Dessuten vet alle hvordan man skal oppføre seg i ei rulletrapp – man står på høyre side og går forbi på venstre. Turister er lette å få øye på, for de står midt på trinnet, slik at ingen kan passere.

– Målesystemet. Yards, pounds, stone, feet, miles og inches brukes fortsatt i dagligtalen, og kan være ganske så forvirrende for oss som er vant til det metriske system. Melka kommer ikke i literskartonger, men i søte flasker på en pint.

Breakfast / etdrysskanel.com– Tabloidavisene. De er sååå mye verre enn hva vi er vant til hjemmefra. De boltrer seg i paparazzi-bilder og persondrama, de trykker rykter og usannheter, de byr på lettkledde midtsidepiker… For noe ræl.

– Pubkulturen. Selvfølgelig. Jeg savner den sånn. Det ligger puber overalt, og mellom fem og åtte er de alle stappfulle, for da tar folk seg en pint (en drøy halvliter) eller to etter jobb. Det er så koselig! Franskmennene har sin vin, og engelskmennene har sin ale. (Det er annerledes enn pilsnerølet vi får i baren her til lands – ale er mer komplekst og variert på smak, inneholder mindre kullsyre og serveres ved litt høyere temperatur.) I Norge blir man gjerne uglesett og stemplet som alkoholiker hvis man drikker hver dag, men i England er det helt normalt. Det å ta seg én øl er ingen stående vits, som her hos oss, det er noe folk praktiserer. Gjerne i dress eller drakt, fordi de kommer rett fra kontoret. Det handler ikke om alkoholen; man tar seg et glass fordi det er fint å samles utenfor arbeidsplassen, fordi det er godt og sosialt. (Hvis britene faktisk drikker for å bli fulle, derimot, tyr de gjerne til shots. Plutselig er det noen som har spandert sprit på hele bordet. Det er uvant – og skummelt, haha!) Forresten er det fortsatt slik at de fleste damer drikker half-pints heller enn hele pints. Ølglass i ordinær størrelse er liksom forbeholdt menn. Spar meg for de holdningene der, altså. Jeg er stor jente og vil ha en stor øl, takk.

London / etdrysskanel.com– Doble kraner. Åh, jeg skulle sånn ønske at dette bare var en hul klisjé, at det ikke lenger var slik, men nei. Vaskeservanter er stort sett av typen med to kraner, slike som er utformet for at man skal kunne ha propp i sluket og tappe i vaskevann med behagelig temperatur. De er selvfølgelig aldri utstyrt med proppen, for hvem ville vel finne på å lage seg vaskevann på et offentlig toalett? I stedet må man velge mellom å skru på det iskalde eller det glovarme vannet, og bedrive håndtortur hver gang man skal vaske seg. Idiotisk.

– Tekulturen. Britene drikker stadig store mengder te; denne klassiske stereotypien består! Det er ikke nødvendigvis god te, det er som oftest tynt, kjedelig skvip fra pose. Her i Norge har vi jo fått en slags terevolusjon de siste ti årene, og man får kjøpt alskens spennende ting i løsvekt, så folk eksperimenterer med grønn te, hvit te, oolong og årgangste. Disse tingene er jo tilgjengelige i England også, men når folk tilbyr deg «a cuppa», er det stort sett bare én type te de sikter til. Det masseproduserte, svarte standardbrygget som familien har sverget til i generasjoner. Enten Twinings, Lipton, Barry’s, PG eller Tetley. Gjerne med masse melk og sukker. Vanen er viktigere enn smaken, liksom.

London / etdrysskanel.com– Tohjulinger med L. Merkelig nok er 90 % av alle Londons mopeder og lettmotorsykler utstyrt med en rød L, en sånn man setter på for å vise at føreren er under opplæring. Man kan jo være så naiv å tro at absolutt alle holder på å ta lappen, men det handler nok mer om at de håper folk skal ta hensyn til dem, og at de vil kjøre som gærninger uten at det blir slått ned på.

– Mildere klima og høyere luftfuktighet. Dette er jo ingen overraskelse – England ligger lenger sør enn Norge, og ettersom De britiske øyer er nettopp øyer, er det mye mer fuktighet i lufta enn her. Det medfører flere og større insekter, mer mugg og råte og mer krusete hår, men samtidig betyr det grønt gress og blomster i bedene gjennom hele vinteren.

London / etdrysskanel.com– Venstrekjøring og -gange. En kjent klassiker! Bilene har rattet på venstre side, og alt er motsatt i trafikken, og som fotgjenger skal man stå til høyre og gå til venstre. Jeg synes faktisk sånt er lettere å venne seg til enn fra – jeg kan fortsatt være usikker på hvor jeg skal se når jeg skal krysse en vei her i Norge, eller prøve å sette meg inn på feil side av bilen. Full forvirring, hoho!

– Prisforskjellene. Husleiene er omtrent like høye som i Oslo og Paris, etter min erfaring, men mat og uteliv er langt rimeligere. På den annen side er London faktisk en av verdens dyreste byer når det gjelder kollektivtransport. Ta for eksempel månedskort, slike man jo gjerne kjøper når man bor i en by og vil kunne reise fritt omkring, av typen som i Oslo koster rundt 750 kroner for en voksen. Det tilsvarende koster 2500 kroner i London. Absurd! Som londoner kjøper man kontantkort i stedet, og fyller på med jevne mellomrom. Oyster Card <3

London / etdrysskanel.com– Potetgull. Britene tror at det er mat? Voksne mennesker kan finne på å spise en pose potetgull og kalle det lunsj, og det er vanlig å sende porsjonsposer med barna på skolen hver dag. Ikke rart de blir stadig tyngre, kanskje.

– Klasseforskjellene. Dette er noe av det mest frustrerende ved det britiske samfunnet, synes jeg. Det er fortsatt slik at de som blir født med rett etternavn får alle dører åpnet for seg, mens andre må slite hele livet for å oppnå de samme mulighetene. Om de sistnevnte lykkes, må de hele tida forsvare arbeiderklassebakgrunnen sin, mens de ressurssterke bombarderes med mistro og misunnelse fra de som føler seg forbigått. På den ene siden av byen har folk herskapshus, sportsbil, nanny og barn som går på privatskole, og på den andre siden har folk tre jobber for å kunne kjøpe mat, betale strømregningen og kanskje gi barna sjansen til å studere. Det finnes selfølgelig sosiale forskjeller her i Norge også, men godene i vårt samfunn blir likevel langt mer rettferdig fordelt.

London / etdrysskanel.com– Teppegulv. Nok en klassiker! Britene bryr seg ikke om allergier og inneklima. De vil ikke at det skal være lett å gjøre rent. De fnyser av parkettgulv (man ser det jevnlig i sånne boligjakt-programmer, dersom en internasjonalt innstilt sjel har vært modig nok til å rive ut gulvteppet). De vil ha tykke, myke vegg-til-vegg-tepper, helst i alle rom. I vårt bygg var det teppegulv i oppgangen. I OPPGANGEN, det var det første som møtte oss innenfor ytterdøra, mellom de ulike leilighetene. Som om huseieren ville forsikre seg om at mest mulig skitt utenfra fikk bli med inn, til glede for alle.

– Hjemlevering. Dette kommer jo sakte, men sikkert hit også. I London har alle de store dagligvarekjedene ordninger for hjemlevering av matvarer, slik at man slipper å gå i butikken, og det koster gjerne bare en femtilapp i måneden for så mange leveranser man vil. Ethvert spisested som tilbyr ta-med-mat tilbyr også å kjøre maten hjem til deg, og det er som regel helt gratis. Her til lands må man jo gjerne ut med hundreogfemti kroner! Det er også slik at nettbutikker tilbyr gratis levering (ikke bare postforsendelse, men levering på døra) når man handler for en viss sum. For eksempel kan man kjøpe en eske med vin og få den rett hjem uten kostnad. SAVN.

Wine– Solkrem. Britene er kjent for å være bleke, rødhårede og fregnete, og selv om de egentlig er like varierte i utseendet som alle andre, tar de ingen sjanser når det gjelder å beskytte huden sin mot sola. Det er vanskelig å oppdrive noe med mindre enn faktor 30 – det meste i butikkene har 50. I sommer endte vi opp med å spørre pent om våre besøkende kunne ta med seg en vanlig åtter fra Norge.

– Regulering av alkohol og fyrverkeri. Det er ikke noe stress å kjøpe en liter med vodka på en lurvete kiosk klokka tre om natta, men hvis du vil gi barna stjerneskudd på nyttårsfesten, da må du oppsøke egne butikker med fyrverkerilisens.

– Rør og isolasjon. Britiske boliger slutter å fungere i minusgrader. De bygges gjerne bare av uisolerte betongvegger, så det blir ofte like kaldt inne som ute, og vannrør legges ikke inni eller under huset, men utenpå. Det sier seg selv at det ikke skal mye frost til før rørene tetter seg eller springer lekk. Dette er jo bare dumt.

London / etdrysskanel.com– Brød. Vi skandinaver skal ikke ta gjærbaksten vår for gitt! Selv den kjedeligste kneipp er skikkelig mat i sammenligning med den kritthvite loffen, oftest ferdig oppskåret og stappfull av konserveringsmidler, som engelskmennene foretrekker. To skiver loff med syltetøy er en helt vanlig lunsj for skolebarn – det er jo bare luft og sukker! Grovbrød kan være skikkelig vanskelig å oppdrive på vanlige butikker, så det er best å gå på bakeriet. Det er ikke sikkert at de har det der heller, da. Det er tross alt for helsekost å regne.

– Vaskemaskin på kjøkkenet. Den er gjerne intergrert i kjøkkeninnredningen, og de fleste briter foretrekker altså å vaske klær på kjøkkenet heller enn på badet. Jeg aner ikke hvorfor.

– Mer klor og kalk i vannet. Britisk vann er ikke særlig godt, men man blir vant til det etterhvert (og etter tre årsopphold i ulike land har jeg visst mistet evnen til å smake klor i det hele tatt). Det dannes et belegg av kalk på alle kraner, og vannkokeren må renses jevnlig med eddik eller sitron. Vannet sliter på hud og hår, særlig i lengden. Vi nordmenn er jo bortskjemte med veldig rent og godt vann. Heldiggriser!

Om noen skulle være i tvil: Jeg er og blir anglofil, og London er og blir min favorittby. Lengter tilbake.

Har jeg glemt noe, dere? I så fall er det bare å si ifra! Jeg tar meg ei brødskive med brunost så lenge.

– – – – –
In other words: Cultural differences are so fun! They appear over time when you live your everyday life in another country, even a country which is pretty similar to your own. These are some of the things I noticed during our year in London.
– The imperial system. It’s so confusing, but not without charm, and I love the cute pints of milk. – Prices. Rents are high, but we’re used to that from Norway, and food and drink is quite a bit cheaper. Public transport, however, is very expensive in London. – The pub culture. Love it and miss it! – The tabloids. My goodness, they are so tacky, with their paparazzi photos and their sensationalism and their scantily clad girls. – The fact that every driver on two wheels (on mopeds and motorbikes) seems to be in training. 90 % of all the bikes you see in London have a big red L on the back, probably so that delivery guys can drive like maniacs. – Regulation of alcohol and fireworks. You can buy a bottle of vodka at any little kiosk in the middle of the night, but to buy sparklers for Bonfire Night you need to find a place with a special license. – Crisps. It’s not food, people. – Double faucets. You have to choose between washing your hands in ice cold water or scolding hot water. – Tea. An oldie and a goodie! The English still drink lots of tea, and it’s not interesting or varied stuff, it’s mainly those boring teabags from one of the big brands. Could it be that the habit is more important then the actual taste? – Carpeted floors. Another classic. Why on earth would you want that all over your house? It’s hard to clean and makes the air heavy to breathe. Where we lived there was even a full carpet in the hallway between the apartments, as soon as you came in through the front door, which soaked up all the dirt from outside. Yuck. – The queues. The Brits really know how to form an orderly line and wait their turn. It’s lovely. They also know how to use escalators; you can easily tell who’s a tourist when they block the passage. – The whole class thing. We do not have nobility in Norway, and so those traditions and attitudes have disappeared, and our society is more equal. It seems like tings are evening out in England too, though! – Home deliveries. I love how this is so normal and so cheap! In Norway they charge you fifteen pounds extra! – Plumbing and insulation. British houses, man. Why are the pipes outside, so that they clog or burst when there’s frost, and why is there no insulation in those concrete walls? get your act together, British builders. – Sunscreen. I dare you to find one that’s not a full sun block, factor 30 and 50 seems to be the norm. – Bread. Dull white pan bread with no substance and no taste, pre-cut and full of preservatives. We Scandinavians like the proper, wholemeal stuff. – The climate is milder and the humidity is higher. This is no surprise, but it’s so odd to see green grass through the winter! – Brits want their washing machine in the kitchen. Strange. – Driving and walking on the left. This is quite easy to get used to, but now I’m confused when crossing the road here in Norway! – – The water contains lots of calcium. Oh, looks like it’s time to treat the kettle with lemon juice again… We Norwegians are so spoiled when it comes to water, though, with our mountains and glaciers.
If anyone’s in doubt: I’m still a hopeless anglophile, and London is still my favourite city in the world. I miss it loads. Let me know if I’ve forgotten something!

Midweek musings

Glimpse / etdrysskanel.com

Det ligger fortsatt ballonger på gulvet i alle rom, som stammer fra helgas bursdagsfest for Jonasflotte. De begynner å bli slitne og støvete, men jeg lar dem ligge likevel, for synet av dem gjør meg glad. Tilværelsen er full av kontraster. Jeg har brettet sammen den tørre klesvasken og satt på oppvaskmaskinen, og føler meg relativt fornøyd med dagens innsats så langt, selv om jeg fortsatt går i morgenkåpe. På tide å sikte mot dusjen og finne ut hva jeg skal ha på meg. Det blir nok en kjoooole. Jeg har hjemmekontor i dag, og det er lyst utenfor vinduet ved skrivebordet, og jeg skal tekste to episoder av en koselig animasjonsserie. I kjøleskapet er det restemat som jeg kan spise til lunsj, og det er bestandig en bonus. De siste dagene har foruten bursdagsfesten inneholdt blant annet vinsmaking, middagsbesøk (vi har fått innviet de nye spisestuestolene!) og sosialisering med venninner, og i kveld er det litt godt å ikke ha noen planer i det hele tatt. Samtidig prøver jeg å ikke tenke for mye, det er fint å ha noe konkret å beskjeftige seg med, jeg føler meg rastløs og litt rar. Tror det er fordi begravelsen er først på tirsdag, og selv om jeg har sluttet å gråte, ligger det en slags hul tomhet bak i hodet. Kanskje jeg skal gå en tur i dag, for å få litt frisk luft mellom episodene, og kanskje jeg skal stikke innom bakeriet når jeg først er ute. Det er noe helt eget ved varme bakervarer, noe trygt og riktig, og midt i uka er det lov til å unne seg noe ekstra godt. Ellers også, for øvrig. Fordi man trenger det, eller bare fordi.

– – – – –
In other words: There are still balloons on the floor everywhere, because we celebrated my boyfriend’s birthday this weekend, and life is full of constrasts. I’ve had some busy days, and today I get to fold the laundry, do dishes and work from home. This evening I have no specific plans, and even though it’s nice to have some spare time, sometimes I like not having time to think, because I feel restless and strange. It might be because the funeral is still six days away, and although I’ve stopped crying, there is a hollow emptiness in the back of my mind. I’m going to take a walk later, and to buy baked goods on my way home. There is something grounding and right about baked goods.

Roses

Roses / etdrysskanel.com

Fordi det ikke alltid er så lett å finne de rette ordene.
Fordi en venn er blitt borte, så altfor ung.
Fordi livet kan være ubeskrivelig urettferdig og veldig vondt, og samtidig byr det på så mye fint, og det er lett å glemme i tunge tider.
Fordi alt vi kan gjøre er å minnes de som faller fra, og ta dem med oss videre ved å tenke på dem.
Fordi vi må nyte livet mens vi kan.

– – – – –
In other words: Because some things are difficult to express. Because a friend is gone, and he was way too young. Because life can be terribly unfair and cruel, and yet has so much joy on offer, and that’s easy to forget in tough times. Because all we can do is remember the ones who fall off, and bring them with us by thinking about them. Because we have to enjoy life while we can.