Grey and gold

Grey and gold / etdrysskanel.com

Det bøtter ned her i dag. Det passer meg bra, ikke bare fordi jeg hadde håpet på et regjeringsskifte, men fordi det ikke er noe sted jeg heller vil være akkurat nå enn inne i denne leiligheten! Jeg har ikke ord for hvor godt det føles å være tilbake i vårt tidligere krypinn i Oslo. Hele kroppen verker etter flere dager med slit; jeg har skrammer og blåmerker overalt, og kan nok ikke peke ut en eneste muskel som ikke er støl. (Det gjør vondt bare å bevege fingrene rundt på tastaturet.) Likevel er jeg så fornøyd og lettet, og jeg kjenner meg mer hjemme enn jeg har gjort på et helt år, til tross for at det fortsatt står flytteesker i alle hjørner. (Vi må dessuten ta flere turer tilbake til huset, vi er ikke på langt nær ferdige med flyttingen, men har kommet et stykke på vei) Jeg har fordelt noen kjære småting, slike som gjør meg glad, for eksempel katten som passer på sølvringene mine. Den står i vinduskarmen og glimter i det lille lyset som slipper gjennom det tykke skylaget. Grått og gyldent, det stemmer bra. I dag skal jeg tekste og pakke ut om hverandre, i mitt eget tempo. Jeg skal ta så mange kaffepauser som søvnunderskuddet måtte kreve, og bare fokusere på det positive. I går måtte jeg løpe etter trikken i regnet med en tung sekk på ryggen, men jeg smilte likevel. Litt fordi jeg så at jeg kom til å rekke den, men mest fordi jeg jeg tenkte: «Jeg løper etter trikken i regnet med en tung sekk på ryggen, men jeg gjør det i Oslo.» Nå bor vi her igjen, nemlig. Endelig.

– – – – –
In other words: The rain is pouring down outside. I don’t mind, not just because I had hoped the result of yesterday’s general election would be different, but because I really don’t want to leave this apartment! There is nowhere I’d rather be. We’re back in our old flat for a while, in Oslo, and I feel more at home than I’ve done for the past year – even with lots of boxes everywhere. My entire body is aching after several days of non-stop moving, I’m bruised and battered, but so happy. I’ve places some little trinkets here and there, of the kind that makes me smile, like the cat that looks after my silver rings. He’s in the window, and reflects what little light gets through the heavy layer of clouds. Grey and gold, that’s just right. I’m going to work and unpack today, at my own pace, taking as many coffee breaks as my sleep-deprived mind needs, and only focus on the positive. Yesterday I had to run to catch the tram, in the rain, with a heavy rucksack on, but I was smiling. A little because I could tell I’d make it, but mainly because I was thinking: «I’m running to catch the tram, in the rain, with a heavy rucksack on, but I’m doing it in Oslo.» Now we live here again. Finally.

Advertisements

Moving on

Autumn

Tenk at jeg snart bor i Oslo igjen. Nå skal det pakkes og kastes og doneres og vaskes, og så skal det bæres og dyttes og kjøres og flyttes! Om alt går etter planen, kan vi legge oss på søndagskvelden i nygammel bolig – vi skal bo en stund i leiligheten vi forlot da vi flyttet til London. (Om noen synes utviklingen er litt vanskelig å følge nå, så kan jeg trøste dere med at situasjonen er omtrent like forvirrende for oss…) De neste månedene blir spennende, for vi har lyst til å kjøpe noe nytt sammen etterhvert! Herlighet, tanken på boliglån gir meg frysninger, men jeg skjønner at det er fornuftig. Det må føles helt spesielt å flytte inn i noe man faktisk eier, og etter mange korte opphold her og der, ser jeg fram til å kunne bo meg til for en litt lengre periode. Det skal riktignok skje ganske mye før den tid, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg til dette med visninger og budrunder! Vi bød faktisk på en leilighet allerede for en måned siden, men fikk den ikke. Det var min første budrunde, og den emosjonelle påkjenningen var stor – som forventet, haha! Nå vet jeg i hvert fall hvordan det foregår, og er bedre forberedt til neste gang. Det er jo ikke så rart at det ligger mye følelser i det å kjøpe bolig, eller i det å flytte fra ett sted til et annet – det handler tross alt om rammen rundt selve tilværelsen. Livet, liksom. Nå er jeg veldig klar for å fortsette livet i Oslo, for det føles litt som at det har stått på pause siden vi flyttet ut hit. Dette blir så bra, det er bare snakk om å bite tennene sammen i noen dager og gjøres alt som gjøres må, og så kan vi senke skuldrene og skåle i champagne og legge oss i nytt sengegøy når vi er ferdige. Gleder meg allerede.

God helg, dere! Neste gang vi «snakkes» er denne frøkna tilbake i Tigerstaden, hoho!

– – – – –
In other words: We’re moving house this weekend! Back to Oslo and to the apartment we left when we moved to London. At least for a few months, while we’re looking for something new and bigger together. It’s all a bit confusing, even to us, and the thought of a mortgage freaks me out, but I also know it’s sensible and that everything will turn out well. We just have to get through this weekend (and then we have an emotional time ahead of us, but we’ve already lost one bidding war, so at least I know what to expect the next time we want to make an offer on a flat). It’s going to be worth it when we have a new place, together, that’s ours. The first step will be moving back to Oslo, so now it’s just a matter of getting everything done in the next couple of days. Then we can relax and have champagne and go to sleep in fresh bed sheets when we’re finished on Sunday evening. Looking forward to it already. Enjoy your weekend!

Five little things we can all do for the planet

Green / etdrysskanel.com

Åh, sensommer. Det er så frodig og grønt ute for tida! Jeg blir litt ekstra glad i omgivelsene, og litt ekstra oppmerksom på hvordan mine valg og handlinger påvirket miljøet. Her kommer derfor fem raske tips til ting vi alle kan gjøre for å dra i riktig retning!

-Legge et handlenett i veska. Jeg har i flere år prøvd å være flink til å ta med meg nett når jeg har gått for å handle, men har ofte endt opp med å måtte be om pose på mer spontane butikkbesøk. Gjennombruddet kom da jeg skjønte at jeg faktisk kunne ha et nett boende i veska, haha – at jeg ikke hadde tenkt på det før? Jeg slår en strikk rundt det når det ikke er i bruk, slik at det ikke hekter seg fast i ting og nesten ikke tar opp plass i det hele tatt. Nå har jeg alltid nett parat, og trenger aldri plastpose på butikken!
Green / etdrysskanel.com-Bruke plastposer flere ganger, når man først har dem. Har det ligget sko i en pose, kan man ha søppel i den etterpå. En brødpose kan tømmes for smuler og benyttes om igjen. Så lenge det ikke går hull på dem, og så lenge man ikke selv ødelegger dem ved å rive dem opp i stedet for å knyte dem opp, man man bruke plastposer i alle størrelser mange ganger. Jeg har en frysepose i toalettmappa som jeg legger sjampo og fuktighetskrem i for å unngå lekkasjer, og den har jeg brukt til det formålet i over ett år, og den er like fin. I ryggsekken jeg reiser med har jeg også en, en sånn med lynlås som man får på flyplassen til å legge væsker i når man går gjennom sikkerhetskontrollen, og den har vært i bruk like lenge. I stedet for å ta en ny hver gang, bruker jeg den jeg allerede har. Tenk, så mange fullt brukbare plastposer man sløser vekk når man bare kaster dem uten å tenke.

-Ha ei flaske eller kanne med vann stående i kjøleskapet, som man heller fra og fyller på heller enn å tappe vann rett fra springen, for det går gjerne mange liter mens man venter på at det skal bli tilstrekkelig kaldt. Da kan man dessuten smaksette vannet med sitrus eller noe annet man liker. (I tillegg bør man skru av vannet når man pusser tenner og når man såper seg inn i dusjen, men det regner jeg med at dere gjør allerede, godtfolk!)

Green / etdrysskanel.com-Reparere, selge eller gi bort ting i stedet for å kaste dem, og kjøpe brukt heller enn nytt. Dette er også noe jeg regner med at folk gjør fra før, men jeg ble oppmerksom på konseptet «fiksefest» i vår, og syntes det var en så morsom idé. Man møter opp og får ting reparert, eller stiller med kunnskap eller reservedeler som kan hjelpe andre. (Det blir Fiksefest for elektronikk i Oslo 3. september!) Om noe ikke kan reddes, prøver jeg å være flink til å kjøpe brukt når jeg først må gå til innkjøp av noe – det er jo bedre for både lommeboka og for miljøet, og som en bonus er det bedre for samvittigheten også. Er det ikke fint å tenke på at vi kan overta hverandres ting, at nye eiere kan få glede av dem, heller enn at fullt brukbare gjenstander havner på dynga, og at flere produseres i hopetall av skruppelløse kapitalister? Det synes jeg, i hvert fall!

-Følge min venn Stine Friis sin ferd mot en mer miljøvennlig hverdag. I tillegg til bloggen har hun også en Instagram-konto og en Youtube-kanal. Hun legger fram interessant informasjon og lure løsninger på en personlig og fin måte, slik at det ikke blir avskrekkende, men inspirerende.

Det er godt å vite at man kan gjøre små ting i det daglige som bidrar positivt i den store sammenhengen!

Håper dere får en god, grønn start på den nye uka!

Green / etdrysskanel.comIn other words: Oh, summer. My surroundings are so lush and green these days, and it has made me think about the environment. I try to be aware of the effects of my actions and choices, and here are five things we can all do to make a positive change!
– Put a totebag in our bag. You’ll always have one handy when you go grocery shopping, and if you fold it up and put an elastic around it, it takes up very little room. – When you do have to get a plastic bag of some sort, use it several times. I have a small one (the kind meant for bread and such) in my toiletry bag to prevent leaks from my shampoo bottle, and I’ve used the same one for more than a year. Same thing in my travel bag, I have a little plastic ziplock bag from the airport that you put liquids in at security, and that one has also served me for the past year. Why get a new one every time when they last for ages? – Put a bottle or jug of water in the fridge, so that you won’t have to keep the tap running to get the right temperature. Lots of water is wasted that way (and I trust that everyone already turns the water off when they brush their teeth and soap up in the shower, right?). – Bring your broken things to a «restart party» instead of throwing them away. I recently discovered this concept, and it’s so clever! You can bring your own stuff, or just volunteer your expertise or spare parts to help others. Such a good idea. – Follow my friend Stine Friis (she has an Instagram account and a Youtube channel, with English translations on most of her new stuff) on her journey towards a more sustainable life. Inspiring!
I wish you a good, green week!

These days

Home office / etdrysskanel.com

Ute er det skybrudd, og regnet hamrer mot ruta, men inne er det varmt, og jeg trenger ikke forlate huset i det hele tatt. I går hadde jeg tre ærend rundt omkring, men i dag sto det bare hjemmekontor på planen. Jeg merker at det tunge været gjør meg litt ekstra trøtt, så kanskje henter jeg meg en kaffekopp til før jeg tar fatt på en ny episode som skal tekstes. Det er snakk om en naturserie til National Geographic, så kanskje lærer jeg noe nytt før arbeidsdagen er omme!

(Bildet er forresten fra mandag, da det var oppholdsvær, og jeg kunne hente noen bringebær fra buskene bak huset før jeg slo meg ned ved datamaskinen. Hverdagsluksus på veldig høyt nivå, altså.)

Jeg har vasket håret mitt fire ganger siden vi kom hjem fra skogsturen, men det lukter fortsatt bål. Det gjør egentlig ingenting, for jeg tror man må helt tett inntil for å merke det, så nært som stort sett bare Jonasflotte kommer, og han lukter sannsynligvis helt likt.

Jeg er telefonvakt for tida, for foreldrene mine er i USA ut måneden, og min fars nummer er viderekoblet til meg. Hittil i dag har jeg mottatt fem oppringninger fra fremmede som lurer på ting eller trenger hjelp til noe, og svart og bidratt etter beste evne. Heldigvis er jeg glad i å snakke i telefonen. Jeg har gjort det mye som journalist, og jeg er flink til det. Ja, det er faktisk en ferdighet man kan ha. Noen blir helt rare og dølle på telefonen, som om personligheten deres forsvinner så snart de hører summetonen? Jeg gir av meg selv, og jeg merker at jeg får folk til å smile og og til å slappe av. Det må vel være en god egenskap, selv om det visstnok blir stadig færre unge som ringer hverandre. Kommunikasjon baseres på tekst og bilder. Nå høres jeg skikkelig gammel ut, men jeg ville synes det var synd om en hel generasjon mistet evnen til å snakke i telefonen.

I går brukte jeg en time i et studio, på dubbing. Jeg spilte en astronaut, en robot og en racerbil, hoho. Siden nyttår har jeg fått bidra til noen animasjonsserier for barn, og det er en drøm som har gått i oppfyllelse! Det å leke med stemmen er noe av det morsomste jeg gjør, så jeg føler meg veldig heldig. Tidligere i sommer hørte jeg meg selv i en ferdig produksjon for første gang, og det var helt fjernt og kjempefestlig! Jeg er vant til å høre min egen stemme, etter mange år med radio, men det var likevel helt spesielt å se den komme fra en figur på skjermen. Apropos radio fikk jeg i forrige uke endelig gjort alvor av planene om å lage en sommersending med en tidligere kollega, og det var sååå gøy å være på lufta igjen! Det er virkelig noe helt eget ved direktesendt radio.

Jeg kjøpte feil havremelk forleden, og endte opp med noe skvip som inneholder 0,5 prosent fett. Jeg er usikker på hvordan jeg skal bli kvitt en hel literskartong, når jeg synes den er så smakløs og utvannet at den ikke engang kan brukes i kaffen. Heldigvis har den lang holdbarhet, så jeg rekker nok å finne på noe lurt (og forslag mottas med takk).

Der kom den sjette oppringningen! Nå ser jeg at tida har gått fortere enn forventet, så jeg skal angripe den neste episoden – etter først å ha angrepet en ny kaffekopp, ja.

Ha ei fortsatt fin uke, mine kjære! Det er så hyggelig å kunne dele litt uhøytidelig tankespinn med dere iblant!

– – – – –
In other words: It’s raining, but I can stay indoors all day, and these are just some random thoughts from the home office. Please excuse the lacking translation, it’s just that time got away from me, and I have to get cracking with translating a new episode for National Geographic. Hopefully I learn something new today!

33 life lessons from my first three decades of living

Balloons / etdrysskanel.com

Tusen takk for alle gratulasjoner! Jeg fikk en formidabel bursdag og en fenomenal start på det nye tiåret!

Jeg føler ikke nødvendigvis at jeg har store mengder av livsvisdom å øse av, haha, men samtidig er jeg godt fornøyd med livet jeg har skapt meg så langt. Her kommer derfor ei liste med 33 ting jeg har lært i løpet av mine første 30 år på denne planeten.

-Kjøp tannbørste med myk bust. Vi pusser alle for hardt, og man vil jo helst beholde tennene lengst mulig.

-Er du i tvil om du skal gå ut, så gå ut. De store opplevelsene venter ikke i sofakroken.

-Hvis man ikke roter, behøver man ikke å rydde. Bare legg ting der de hører hjemme etter å ha brukt dem, så blir det aldri rotete.

-Smil. Til andre og for deg selv. Det koster så lite og gir så mye. Smilet ditt er et verktøy, et våpen og det fineste smykket som finnes.

-Stå opp tidlig om morgenen, også når du ikke må, for å få mest mulig ut av dagen. Har du vanskelig for å komme deg opp, så sett vekkerklokka eller legg mobilen på den andre siden av rommet, slik at du må ut av senga for å slå av alarmen!

-Gi ting du ikke trenger og penger du kan avse til folk som behøver dem mer enn deg.

-I festlige lag: Drikk like mye vann som øl eller vin, og slutt å innta alkohol ved midnatt. «Da blir det ikke morsommere», pleier foreldrene mine å si, og de har helt rett.

-Gi faen i hva andre mener om hva du gjør, hvordan du ser ut, hvem du er. Det er ditt liv. Lev det slik du helst vil.

-Hold kontakt med venner og familie. De er det viktigste vi har. Dessuten: Vil du arrangere fest, så gjør det. Ingen anledning er for liten til å samle fine folk!

Just because-Ikke ta livet for gitt, det kan ta slutt når som helst.

-Styr unna sladreblader og tabloidaviser. De tilfører ikke noe viktig. VG har helt rett i at dagen ikke er den samme uten – den er bedre.

-Spør når det er noe du lurer på. Du virker ikke dum, du virker interessert.

-Noen sier at man må lide for skjønnheten. Det er bare tull. Livet er for kort for uoppnåelige idealer og selvforskyldte lidelser. Føl deg vel. Vær deg selv.

-«Det er det arbeidet man aldri begynner på som tar lengst tid.»
(Dette er så godt sagt! Dette sitatet lærte jeg i tenårene av Gammel’n Gamgod, faren til Samvis, da jeg leste Ringenes Herre. Ja, jeg har vært en glad geek hele livet.)

-Vær ydmyk. Vær takknemlig. Du vant i lotto da du ble født, sånn omtrent.

-Invester i gode sko. Det er bedre å ha noen få par som er behagelige, anvendelige og slitesterke enn 40 par som gir deg gnagsår og egentlig bare passer til ett plagg.

-Ikke sammenligne deg med andre. Det er så vanskelig, men så viktig. Alle har ulike forutsetninger her i livet. Du blir aldri som andre, men de blir heller aldri som deg.

-I klesveien, uansett anledning, er det som regel alltid bedre å være litt for pyntet enn motsatt. Klær skaper folk – det synes når man føler seg fin!

Floral-Vær snill med kroppen din. Du har den å takke for alle de gode opplevelsene dine. Det spiller ingen rolle hvordan den ser ut (og heller ikke hvordan andre menneskers kropper ser ut), men at den fungerer og at du har det bra med deg selv.

-Fokuser på det positive og prøv å gjøre det beste ut av enhver situasjon.

-Bruk ørepropper på konsert. Lyden blir bedre (det er sant, bare prøv!), og man vil jo helst beholde hørselen sin livet ut.

-Det er bedre å angre på ting man har gjort enn på ting man ikke har gjort. Samtidig skal man ikke gjøre sånt man virkelig ikke vil. Tenk og kjenn godt etter, og gjør det som føles riktig.

-Ha alltid lave forventninger. Slik minsker sjansen for å bli skuffet, og man kan heller bli positivt overrasket.

-Unngå folk som tar mer enn de gir.

-Til Helvete med Janteloven. Den ligger latent i de fleste av oss, men ikke la den ødelegge din egen glede over å få til noe, eller hindre deg i å glede deg på noen andres vegne.

-Ha alltid musserende vin i kjøleskapet. (Dette var mitt nyttårsforsett i 2013, og jeg har aldri sett meg tilbake, hoho.)

Six years, Et dryss kanel-Legg vekk bekymringer for ting du ikke kan endre på. Det å vente på eksamensresultater eller tilbakemelding på jobbintervjuet, for eksempel – du får ikke gjort noe med det, så det er like greit å bare tenke på noe annet.

-Hvis han/hun ikke vil ha deg, vil du ikke ha ham/henne heller. Det kan ta tid å innse det, men det blir klart til slutt.

-Spis ostepop med gaffel.

-Man kan få til det meste, så lenge man tør å prøve. Kanskje går det ikke på første forsøk, men det betyr ikke at det ikke går. Vær like tålmodig med deg selv som du ville vært med andre! Det er ikke noe galt ved ikke å få det til, heller. Det er bedre å prøve og mislykkes enn ikke å prøve i det hele tatt.

-Ikke gå inn i butikker med mindre du faktisk trenger noe der inne. Det er så enkelt.

-Noen dager handler bare om å holde ut, og sånn er det for alle, og det er helt greit. Livet er urettferdig og vanskelig iblant, men det går som regel over.

-Vær snill.

Sånn, det var det jeg hadde å komme med!

Ellers får man det meste man trenger i låta Everybody’s Free (to Wear Sunscreen) som kom da jeg var tolv år. Jeg husker at alle andre på min alder syntes den var veldig kjedelig, for de hørte bare en monoton låt med snakk i stedet for sang, mens jeg faktisk lyttet til teksten. Den er skrevet av Mary Schmich. Jeg likte den da, og jeg liker den i dag.

«Det er nå det begynner», sa moren min forleden. Jeg tror virkelig at tiåret som ligger foran meg kan bli mitt beste hittil!

Jeg tar med meg alle disse mer eller mindre kloke ordene videre, og håper å plukke opp enda flere på veien.

November– – – – –
In other words: Thank you for the birthday wishes! I had a blast on my 30th birthday! This feels great, and although I’m no sage, I’m quite happy with the life I’ve created for myself so far, and I’ve picked up some things ver the years. Let me share some of them with you!
– Buy toothbrushes with soft bristles. We all brush too hard, you know, but we want to keep our teeth. – At parties: Drink as much water as beer or wine, and stop drinking at midnight. – «It’s the job that’s never started as takes longest to finish.» It’s Sam Gamgee’s old man who says this, in the Lord of the Rings, and it has been one of my favourite quotes since I was a teenager. (Oh yes, I’ve always been a merry geek.) – Minimise clutter. You don’t ever have to tidy up if you give things a designated spot and then put them back there when you’ve used them. – Keep in touch with friends and family. They’re what’s really important. Also, if you want to throw a party, just do! No excuse is too small! – If you’re not sure whether to go out, go out. The new and exciting stuff awaits you there, not on the couch in front of the telly. – Smile. To others and to yourself. Your smile is a weapon, a tool and the prettiest piece of jewellery. – Better over dressed than under dressed. – Get up early in the morning, even when you don’t have to, to get lots of of each day. If you have trouble getting out of bed, put your alarm clock or your mobile phone or whatever wakes you across the room from your bed, so you have to rise and walk to turn the alarm off! – Give money and things you don’t need to those less fortunate than yourself. – Some say that beauty takes sacrifice, but that’s just bollocks. Don’t suffer to fit some stupid, unattainable standard. – Avoid tabloids and gossip magazines. They don’t add anything of value. – Ask shen there is something you don’t know. You won’t seem stupid, you’ll just seem interested. – Don’t take life for granted, it can end at any time. – Invest in good shoes. It’s better to have a few pairs that are comfortable and versatile than 40 pairs that hurt and only work with one outfit each. – Don’t compare yourself to others. It’s so difficult, but at least try. Everybody has a different starting point in life. You will never be like someone else, but they will never be like you. – Be good to your body. You have your body to thank for every good experience you’ve ever had. It doesn’t matter what it looks like (nor anyone else’s), but that it functions, and that you feel good about yourself. – Look on the bright side and make the most of every situation. – It’s better to regret something you did than something you didn’t do. Then again, don’t do anything that feels really wrong. Think things through and do what’s right for you. – If he or she doesn’t want you, you don’t want himor her either. It might take a while, but it will become clear. – Use earplugs at concerts. They make the sound better (it’s true, just try it), and you want to keep your sense of hearing for as long as you can. – Don’t give a damn about what other might think about what you do, what you wear, who you are. It’s your life to lead the way you want. – Eat cheese doodles with a fork. – You can do pretty much anything, as long as you dare to try. It might not work on the first try, but that doesn’t mean it will never happen, so be as patient with yourself as you’d be with someone else. Also, there is nothing wrong with not succeeding. It is better to have tried and failed than never to have tried. – Keep your expectations low. The chances of disappiontment are lower, and you can be positively surprised instead! – Avoid people who take more than they give. – Be big enough to congratulate others on their victories, and don’t belittle your own. – Some days are all about holding on, staying in there, and it’s like that for all of us. Life is unfair and really tough at times, but it normally blows over. – Try not to worry about things you can’t change or influence, like your exam results. Think about something else. – Always keep a bottle of bubbly in the fridge. This was my New Year’s resolution in 2011, and I never looked back, haha. – Be humble. Be grateful. You won the lottery when you were born, basically. – Don’t enter shops unless you actually need something in there. So simple. – Be kind.
Otherwise, I think Everybody’s Free (to Wear Suncreen) is full of great advice. It was a hit song when I was twelve, and I remember that everyone else my age thought it was really dull, because they just heard a slow beat and a voice, but I actually listened to the lyrics. They were written my Mary Scmhich. I liked them then, and I like them now.
I truly believe that this coming decade can be my best yet! I’m going to take all this stuff I’ve learned with me on my journey, and hope to pick up lots of more words of wisdom (?) on the way.

❤️

Hei, dere! Jeg er hjemme igjen, og jobber for å oppdatere meg på flere fronter, og må bare innom med en liten hilsen: Tusen takk for responsen på det forrige innlegget! Jeg har fått mange tilbakemeldinger, her inne og på Facebook, og de er nesten utelukkende positive. Det er så godt å vite at man ikke er alene!

Jeg setter veldig stor pris på kommentarene deres, og jeg gleder meg til å svare på hver og én av dem. Det vil kanskje ta noen dager, nå som ting står litt på hodet her med utpakking og eksamenspugging og 17. mai-forberedelser, så derfor vil jeg bare si det til alle i plenum: Hjertelig takk for at dere leser, og for at dere er så fine!

– – – – –
In other words: Hi! I’m home, and trying to catch up on several fronts, and I just had to drop by with a quick note: Thank you for the response to my last post! I have received lots of feedback, almost exclusively positive, and it’s so good to know you’re not alone. I really appreciate every single comment, and I’m looking forward to answering them, it just might take a few days since this week is quite chaotic. That’s why I wanted to say it to everyone at once: Thank you for reading and being so lovely.

10 things not to say to someone who doesn’t want kids

Jeg reiser på tur i morgen, så det passer bra å publisere et litt skummelt innlegg før jeg drar!

Blooms / etdrysskanel.comAdvarsel: Dette er langlesning. Jeg har jobbet med denne lista i ukevis. Den består av ti kommentarer jeg ofte får når jeg forteller folk at jeg ikke ønsker meg barn. Det er riktignok ikke noe jeg pleier å trekke fram eller snakke høyt om, nettopp fordi det vekker ganske sterke reaksjoner. Hvorfor er det slik? I det opplyste og frigjorte tjueførste århundre?

Det er ikke til å komme unna at de fleste får barn (eller at jeg skiller meg ut som den individualisten jeg er). Likevel blir jeg overrasket iblant, for det virker som at folk blir støtt når jeg sier at jeg ikke har lyst det, og mange går i forsvar. Som om jeg angriper dem. De får plutselig en amper innstilling, de ramser opp grunner til at de er glade i (eller gleder seg til å få) sine egne barn, og de gir meg nærmest aggressive argumenter for hvorfor jeg også burde formere meg. Hvorfor er det slik? Hvorfor tar mange foreldre min individuelle mening som en personlig fornærmelse?

Det er som om de hører noe helt annet enn det jeg faktisk sier. Jeg synes det er merkelig, synd og slitsomt. Folk kommer med noen ganske rare uttalelser i slike situasjoner, og nå vil jeg presentere ti eksempler. Jeg prøver alltid å være ydmyk og forståelsesfull når jeg snakker med folk om dette, altså, men nå tar jeg meg den frihet å skrive det jeg faktisk tenker når jeg får disse kommentarene.

Ti ting du ikke bør si til noen som ikke vil ha barn (og mine tanker om tilsvar)

– Du har ikke møtt den rette.
Oi, det var nedlatende sagt. Hva vet vel du om det? Dessuten: Jo, det har jeg faktisk (selv om jeg ikke ser sånn på det), men jeg har ikke lyst på barn likevel. For noen kan det nok være slik at visse instinkter våkner opp når de finner noen de vil dele livet med. For andre, for eksempel de som ikke trenger noen livspartner for å være lykkelige og føle seg hele, er det ikke sånn. Det handler om to ulike ting: Jeg er helt sikker på at det ikke finnes noen som jeg passer og har det bedre sammen med enn kjæresten min. Samtidig har jeg fortsatt ikke lyst på barn. Det ene utløser ikke automatisk det andre. Ikke hos alle. For øvrig er det jo slik at noen skaffer seg barn uten å ha funnet «den rette». De gjør det på egenhånd, fordi de har så lyst på barn at de ikke lar en gammeldags, romantisk forestilling stoppe seg. Med andre ord er det ikke alltid slik at kjærlighet og barn er uløselig forbundet, i hverken den ene eller den andre retningen.

– Barn er meningen med livet.
Her mangler det et ord: «mitt». Det du mener å si, er nok: «Barn er meningen med livet mitt». Så fint for deg, da. Så hyggelig å høre. Du vet at folk er forskjellige, sant? At det som gjør livet meningsfylt for den ene kan føles meningsløst for den andre? Tenk på alle som opp gjennom historien har levd sine liv uten barn. Har du virkelig lyst til å hevde at livene deres manglet mening? Folk som Jane Austen, Ludwig van Beethoven, Virginia Woolf, Edgar Allan Poe, Simone de Beauvoir, Leonardo da Vinci, Tove Jansson, Isaac Newton, Oprah Winfrey, Nikola Tesla og Florence Nightingale, for eksempel, som på ulike måter har bidratt til samfunnet opp gjennom årtier og århundrer?
Forresten: Hvis det du mener å si er at vi mennesker må formere oss for ikke å dø ut, at vi egentlig bare er primitive skapninger som skal sikre artens overlevelse i det store bildet, så er det en helt annen debatt. Vi skiller oss fra dyrene ved at vi tenker kompliserte tanker, har fri vilje og tar veloverveide valg. Om du virkelig mener at livet bare går ut på overlevelse og at alle ekstra elementer er overflødige, kan du jo flytte ut i skogen og gå naken rundt og bare spise og sove, og se 1) hvor mange som har lyst til å yngle med deg, og 2) hvor meningsfylt den tilværelsen føles.

– Det er bare en fase / Du vil ombestemme deg.
La meg begynne med å medgi at du muligens har rett. Man skal aldri si aldri, og det er alltid lov å endre mening, og stranger things have happened. Når det er nevnt, synes jeg at også dette er en håpløst nedlatende kommentar. Det er ikke noe forståelsesfult eller støttende utsagn. Du kunne like gjerne sagt: «Jeg vet bedre enn deg, du har bare ikke skjønt det ennå.» Er det slik du pleier å reagere når noen forteller deg at de har lyst til å studere bilogi, eller at de vil flytte til utlandet? Når noen har tatt et bevisst valg som kan få stor innvirkning på framtida deres, pleier du da å overkjøre dem som en utålmodig bedreviter? Om det så viser seg at vedkommende ombestemmer seg etterhvert, er det likevel hyggelig av deg å respektere dem i mellomtida. Hvis dagen kommer, bør du forresten prøve å holde deg for god til å si «hva var det jeg sa?», men du er trolig typen til det også.

-Du er egoistisk.
Dette er en gjenganger! Det er faktisk en ganske vanlig oppfatning at folk som velger å ikke få barn er egoister. Jeg synes det er veldig merkelig, men jeg tror kritikerne tenker som så: «De som har barn er selvoppofrende, fordi de setter barnets beste foran sitt eget (ellers er man en dårlig forelder). De som ikke har barn, setter altså seg selv først. Det gjør dem til egoister.»
La oss bare få klarhet i hva egoisme egentlig er for noe. La oss si at hele verden går under og at alt ligger i ruiner og at det bare er to mennesker igjen på kloden. Den ene personen finner en sjokolade, kanskje den siste som finnes. Da ville det være egoistisk av vedkommende å spise hele selv. Det er en annen person der, og den ene personen bør ta hensyn til den andre personen, ikke sette seg selv først. La oss så si at det er én person igjen på kloden. Vedkommende finner en sjokolade. De færreste ville synes at det var egositisk om den personen spiste hele sjokoladen da? Det finnes ikke noen annen person å ta hensyn til, og man er ikke egoistisk med mindre man setter seg selv foran andre. Slik er situasjonen her også. Jeg har ikke noe barn, det er hele poenget. De som ikke kan få det, synes du at de er egoister? De har heller ikke barn, vet du, men det gjør dem selvfølgelig ikke til selvsentrerte mennesker – for man kan ikke være egoist med mindre man har noen andre å nedprioritere. Det å si at det er egoistisk å ikke få barn, blir som å si at det er dårlig gjort av EU å holde Narnia utenfor.
Hva er det så de mener? Prøver de egentlig å si: «Jeg ofrer mye for barna mine, så det bør du også gjøre»? Det er i så fall ordentlig smålig, men jeg får den følelsen iblant, følelsen av at folk synes det er urettferdig at jeg slipper å forholde meg til ting som de må slite med. Saken er bare den at det må de ikke. Ingen i våre dager, i vårt samfunn, må få barn. De har valgt det selv. Derfor er det ikke urettferdig, og det har ingenting med meg og mitt valg å gjøre.

– Det er unormalt.
Faktisk var det noen som sa dette til meg en gang. En voksen mann. Med en litt sånn irettesettende tone. Vel, la meg bare si det slik at «normalt» er et subjektivt begrep. Det som er helt hverdagslig og selvfølgelig for noen, er eksotisk og uvanlig for andre, og omvendt. Dette skulle man tro at de fleste visste og var enig om, men det gjelder visst ikke deg. (Sånn sett er det kanskje du som skiller deg ut?) For meg er det helt utenkelig å slenge en slik unødvendig og lite gjennomtenkt bemerkning i ansiktet på noen, men for deg er det tydeligvis helt greit. Normalt, om du vil. Du kan ta med deg normalen din et annet sted og spare meg for denslags, takk.

– Du vet ikke hva du går glipp av.
Dette er en interessant kommentar av flere grunner. For det første er det selvfølgelig enda en nedlatende og litt fiendtlig innstilt uttalelse, en slags «jeg vet bedre enn deg» blandet med «da kan du bare ha det så godt». Tenk om man hadde sagt dette til folk i andre situasjoner? Hva om en vennegjeng skal ut på tur og én person ikke kan være med fordi han eller hun ikke har råd? «Du vet ikke hva du går glipp av, Henrik. Du får bare gjøre noe annet i stedet, da, men du kommer til å angre, for vi kommer til å ha det hyggeligere enn deg.» Det er en uhøflig og usympatisk tilbakemelding.
For det andre: Jeg mener det er omvendt. Det er ikke jeg som ikke vet hva jeg går glipp av, for alle vet jo hvordan et gjennomsnittlig familieliv fortoner seg, og jeg kan legge opp livet mitt helt annerledes. Det er du som ikke vet hva du går glipp av. Hvordan hadde livet ditt sett ut om du valgte som meg? Kanskje du kunne begynt å jobbe med noe helt annet? Kanskje du kunne realisert den store drømmen du hadde som ung? Kanskje du kunne flyttet til utlandet? Det går selvfølgelig an å gjøre disse tingene med barn også, men når man får barn, blir ens prioriteringer endret. Det er helt naturlig, og det er helt riktig. Samtidig er det slik at når man får barn, godtar man en viss strukturering av livet sitt de neste 18 årene. Bleier og søvnunderskudd. De første skrittene og ordene. Barnehage. Tegninger på kjøleskapet. Kjøring og henting. Markblomster i små hender. Barneskole. Stort smil og ny ransel. Leksehjelp. Hjemme-fra-jobb-med-sykt-barn. Tur til Legoland. Foreldremøter. Stolt publikum på teateroppsetning. Ungdomsskole. Pubertet og usikkerhet. Flyktige forelskelser. Kakebakst til skoleavslutningen. Sommerjobb. Videregående. Nye impulser. Øvelseskjøring. Russebil med vennegjengen. Studieretning. Hybel. Så forlater fugleungene redet, og man ser tilbake på nesten to tiår som har vært givende og uvurderlige, men kanskje uten de store overraskelsene. Jeg har tenkt gjennom dette. Jeg vet hva jeg takker nei til, hvordan livet mitt kunne sett ut om jeg valgte annerledes, men det vet faktisk ikke du.

– Hva med de som ikke kan?
Det er trist når folk som virkelig ønsker å lage egne barn, ikke har anledning til det. Likevel er det da vitterlig ikke slik at jeg kan gjøre det på deres vegne? Hvordan ville det bedre situasjonen for dem? Livet er urettferdig, og det vil alltid være slik at noen har muligheter de velger å ikke benytte seg av. Det at du har gode nok karakterer til å komme inn på legestudiet, betyr ikke at du MÅ bli lege, selv om det finnes folk som skulle ønske at de kom inn. Solidaritet er en dyd, men det finnes grenser. Det å si at jeg burde få barn fordi at noen ikke kan, blir som å si at alle som tåler hunder må ha hund på vegne av allergikerne, eller at alle med velfungerende bein må løpe maraton på vegne av rullestolbrukerne. Det er ikke slik det fungerer.

– Da får jo ikke foreldrene dine barnebarn!
Ikke gjennom meg, nei. Det stemmer. Skulle ønske jeg slapp unna uttrykket «livets dessert», men det er ikke så lett. Barnebarn er visstnok helt ubeskrivelig fantastisk, så hvordan kan jeg frarøve foreldrene mine en slik fryd? For å være helt ærlig, så har jeg i perioder hatt dårlig samvittighet på grunn av slike kommentarer. Jeg er intenst glad i foreldrene mine, og vil gjerne glede dem, men denne uttalelsen skurrer på flere måter. For det første tror jeg først og fremst at foreldrene mine vil at jeg skal være glad og gjøre det jeg har lyst til. Jeg tror ikke det hadde føltes riktig for dem om jeg skulle gjennomgå en slik voldsom livsendring mot min vilje, bare for at de skulle få noen å leke med og skjemme bort i helgene.
For det andre: Det er ikke slik at man skylder foreldrene sine noe bare fordi man tilfeldigvis ble født. Vi hadde ingenting vi skulle sagt, plutselig en dag fantes vi bare, og det er en urimelig tanke at vi så skal stå i gjeld til foreldrene våre livet ut. Heldigvis går tida framover, og i dag er det mindre vanlig enn før at sønner og døtre tvinges til å utdanne seg innen foreldrenes felt eller overta familiebedrifter de ikke vil drive. Det er også mindre vanlig å tenke at man kaster skam over familien om man ikke produserer arvinger. Heldigvis. Det var jo en utbredt oppfatning i sin tid, men i dag høres det håpløst gammeldags ut.
For det tredje: Ville du sagt det samme til noen som ikke har mulighet til å få barn? «Å, foreldrene dine må være så skuffet?» For å være ærlig, skjønner jeg ikke helt hvorfor man trekker inn foreldrene i det hele tatt. Jeg mener vi har kommet lenger enn som så.

– Hva om alle tenkte som deg?
Åh, det hadde vært fint. Jeg skjønner at dette er ment å få meg til å si «uff, da hadde menneskeheten gått til grunne, jeg bør nok produsere tre unger på rappen for å unngå at det skjer», men slik er det ikke. Jeg har kjent etter og tenkt etter, og så har jeg funnet ut at barn er noe jeg ikke har behov for. Hvis flere hadde gjort det, og faktisk tatt et bevisst standpunkt til barn i det hele tatt, hadde kanskje ikke overbefolkningen og hungersnøden på jorda vært like store problemer som de er i dag. Realiteten er jo at veldig mange finner ut at de venter barn uten nødvendigvis å ha tenkt gjennom det i forkant, så menneskeheten ville nok bestått, og vel så det.

– Hvem skal ta vare på deg som gammel?
Det får vi se på, men la meg snu på det. Var det derfor du fikk barn? For å kunne bruke dem som slaver? For å kunne gi dem dårlig samvittighet og kreve at de tar seg av deg den dagen du ikke klarer deg selv? I så fall er det du som er egoistisk.

Puh! Dere skjønner kanskje hvorfor jeg ikke snakker så høyt om dette i sosiale lag? Det blir som regel ikke noen særlig hyggelig konversasjon. Jeg prøver som sagt å være imøtekommende, så jeg pleier som regel ikke å si noe av det som står her – jeg bare mumler noe om at folk er forskjellige, før jeg bytter samtaleemne. I de tilfellene hvor jeg prøver å sette spørsmålstegn ved folks argumenter, blir de som regel opprørte. Vi skriver 2017, men det er fortsatt ikke vanlig eller sosialt akseptert å velge bort morsrollen. (Menn som ikke vil bli fedre, derimot, får ikke de samme reaksjonene. Det er en annen diskusjon.)

Mange sier forresten «du ville jo blitt et god mor». Jeg vet at noen ikke liker den kommentaren, men personlig synes jeg ikke at det er problematisk. Jeg skjønner at vedkommende sannsynligvis tror at jeg er selvkritisk og redd for ikke å strekke som forelder, og at de vil berolige meg. Det er riktignok ikke det som er greia for min del – jeg vet at jeg kunne blitt en god mor, jeg har bare ikke lyst. Så enkelt er det faktisk.

Det er altså ikke som om jeg hater unger, la meg understreke det. Tvert imot så synes jeg det kan være ganske fint å tilbringe tid med dem og få et lite innblikk i livene deres (noe man kan gjøre uten å være forelder selv), og jeg synes det er flott at de gir folk så mye glede. Jeg har bare ikke noe behov for å skape mine egne.

Det er ikke vanskelig å få barn, det viser folketallet på kloden. Jeg kunne trolig hatt fire unger i dag, om jeg hadde villet. Det som er vanskelig, er å ta stilling til om man faktisk ønsker noe som hele samfunnet forventer av deg, og så ta beslutningen om å gå mot strømmen. Når du treffer noen som er reflekterte nok og modige nok til å si at de ikke har lyst på barn, kan du jo vurdere å komme dem i møte med respekt. De fortjener det. Du må gjerne være nysgjerrig, men du trenger ikke være nedlatende, defensiv eller dømmende. Disse menneskene har ikke gjort deg noenting. De tenker annerledes enn deg, bare, og det står de fritt til. Man kommer langt med litt toleranse.

Jeg liker forresten ikke ordet «barnløs» når det er snakk om å velge et liv uten barn. Endelsen -løs brukes som regel i negativt ladede ord, der noe egentlig er ønskelig, men mangler. Skruppelløs, arbeidsløs, husløs, arveløs, respektløs. Derfor bruker jeg – og mange med meg – ordet «barnfri» i stedet. Et barnfritt liv er noe man velger. Når det er snakk om ufrivillig barnløshet, er altså den andre endelsen mer på sin plass, og jeg forstår at det kan oppleves som en stor sorg.

Moren min har alltid sagt noe lurt og fint. Helt siden jeg var liten, da jeg spurte (slik barn gjør) om hvorfor min grandtante og grandonkel ikke hadde barn. Så rart, alle andre har jo det? «Ikke alle vil eller kan få barn,» sa moren min, «men det betyr ikke at de ikke lever fullverdige liv.» Det tok jeg til meg og med meg, kanskje fordi jeg hele tida har følt meg litt utenfor. Jeg er så glad for at moren min er en så innsiktsfull person, og at hun valgte å svare tydelig og ærlig på et slikt spørsmål. Det har gjort det lettere å snakke om dette med foreldrene mine. Det har jeg gjort, og de er veldig støttende, og det setter jeg enormt stor pris på. Snart fyller jeg 30 år, og selv om presset til å etablere seg og stifte familie øker, så kommer det ikke fra dem. Det gjør meg heldig, og jeg føler meg fri til å leve det livet som passer meg best.

Jeg tar gjerne imot innspill på dette innlegget. Jeg vet at det er flere som tenker og føler det samme som meg, og som får de samme reaksjonene og spørsmålene, selv om man ofte føler seg forferdelig alene om dette. Vi er ikke alene, og vi er ikke forpliktet til noe.

Nå skal jeg legge fra meg både pensum og blogg, og tilbringe fire dager i London! Vi snakkes i begynnelsen av neste uke!

– – – – – –
In other words: I normally don’t bring this up, because I get so many strange reactions. Why do people become all defensive and aggravated when I say I don’t want children? I try to be humble and understanding, but I really don’t get why my personal choice is such a big deal for other people. Here are ten regular comments, and my thoughts about them.
– You just haven’t met the right person. Yes, I have. He’s amazing, and we’re so happy together, and I still don’t want kids, because that’s a completely different matter.
– But children are the meaning of life! There’s a word missing here: «my». What you’re trying to say is that kids give your life meaning, and that’s great, but people are different, remember?
– You don’t know what you’re missing. Okay, this is an interesting one, not only because it’s really condescending, but because I don’t think it’s true. I think it’s the other way around – you’re the one who don’t know what you’re missing. You could be doing something completely different with your life. You could have started a new carreer, or made that old childhood dream come true, or moved to another country. On the other hand, we all know what regular family life looks like. We sign up for it when we choose to have kids. Changing nappies and losing sleep, first steps and words, kindergarden, driving and picking up, drawings on the fridge, elementary school, helping with homework, flowers for mum and dad, staying home from work when they’re ill, trips to Legoland, PTA meetings, baking for the cake sale, being a proud spectator when they’re in a play, secondary school, puberty, fleeting crushes, upper secondary, teaching them to drive, helping them cram for exams, and then seing them move out to go to uni. Of course you can change things up a bit, and when you look back it has been so rewarding, but not particularly surprising. I’ve thought this through, I know what my life would be like if I chose differently. You, however, do not.
– It’s just a phase / You’ll change your mind. That’s entirely possible. Until that happens, Id love it if your were respectful of my choice and dropped that sanctimonious tone. Also, I might not change my mind, and in that case you’re just narrow minded.
– What if everyone thought like you? Oh, that would be amazing. If more people actually thought this through and made a conscious decision. Considering how many children are born because their parents just weren’t careful, or by parents who don’t want them, or into war / poverty / other difficult circumstances, the world would be a less over populated place, and more people could get the food and resources they need and deserve, and it’s not like we’d die out any time soon.
– It’s selfish. This is a classic, and I just don’t get it. Do people not know what it means to be selfish? Egotistical behaviour means putting yourself before others. If there are two people and one chocolate bar left on the surface of the Earth, and one person eats the choclate without sharing, that’s selfish. If there is only one person and she eats it, she’s not selfish. She’s not putting himself first, because there are no others. I’m not putting myself first, because there are no others. That’s the whole point. I have no kids. People who don’t have kids because they can’t have kids, would you call them selfish? Of course not, since they are not putting themselves before anyone else, and to be selfish, that’s what you have to do. Saying it’s selfish not to have kids is like saying the EU are mean because they won’t include Narnia.
– That’s not normal. (Yes, someone actually said this to me once. A grown man.) Well, normal is a subjective term. Everyone knows that. Except you, apparently. Now who’s the odd man out?
– But then your parents won’t have any grandchildren! Well, that’s true, not through me. I’ve actually felt bad because of this, because I love my parents and I like to make them happy. Then again, they want me to be happy too, so they would not want me to do something huge and life-changing against my will just so they can have someone to play with and spoil on the weekends. What’s more, you can’r seriously think that when we are born – something that we get no say in, something that just suddenly happens to us – we’re indebted to our parents for the rest of our lives? It’s not like we owe them grandchildren, regardless of what we want ourselves. Also, society moves forward. We no longer think that people bring shame on the family name when they don’t produce heirs. Come on, we’re past this.
– What about the people who can’t have children? – Well, I feel for them, but do you reall believe that I should do it on their behalf? How would that solve anything? Life is unfair. Some people get good grades and can go to medical school, but they don’t have to, just because other wish they had good enough grades to get in. Solidarity is one thing, but come on. Saying I should have kids because some people can’t is like saying everyone with functioning legs have to run marathons on behalf of wheelchair users. Life doesn’t work like that.
– Who’s going to take care of you when you grow old? Let me turn this around. Is that why you have or want to have kids? So you can guilt them into caring for you when you’re old? If that’s the case, you’re the selfish one.
It’s not like I hate kids or anything, let me just underline that. I quite like spending time with them, actually, and I think it’s great that they give people lots of joy, I just don’t have the urge to create my own.

My mother has always said that you can live a full life without children. I’m so lucky my parents aren’t pressuring me – but as you can see there is plenty of pressure from others, now that I’m getting closer to 30. I’m not going to let it get to me, and I want to tell others facing the same thing that you are not alone.