Up and down and sideways

Easter / etdrysskanel.com

Nå tar jeg påskeferie! Det blir godt, kjenner jeg, etter ei merkelig uke. På den ene siden har jeg blant annet kjøpt utypiske brudesko og vært på min første metalkonsert på evigheter, og på den andre siden har jeg fått triste nyheter om at en fin fyr har gått bort. Han hadde likt både skoene og konserten, det er jeg viss på.

Han ga meg min første jobb i serveringsbransjen, da jeg var en nyutdannet sommelier helt uten erfaring. Han mente at jeg hadde talent, og viste meg stor tillit fra start, og det betød så mye for meg. Vi jobbet tett sammen i to år, og han lærte meg en hel masse. Vi hadde utallige møter (som alltid dro ut, fordi vi endte opp med å diskuterte film og musikk), vi gikk på smakinger, vi gjorde endringer og la planer, vi drakk kaffe og cava, vi moret oss, både på og utenom jobb. Han var ikke bare en sjef eller en kollega, han ble en kompis. Vanligvis er jeg den første som sier «jeg er glad i deg», hihi, men i dette tilfellet var det ham, og så kunne jeg følge opp ved å si det samme med et stort smil. Det var slik han var; en type som ga av seg selv og som spredde glede. Han hadde venner overalt, han kjente folk i alle miljøer, han hadde vært innom så mange steder og gjort så mye rart. Han var en imponerende og inspirerende fyr, med mørk humor og mange jern i ilden. Han kunne være uforutsigbar, men han stilte alltid opp når det gjaldt. Han tok seg seg kanskje vann over hodet iblant, men han landet alltid på beina. En arbeidshest, en sjarmør og en rakker. Oslos uteliv ville ikke vært det samme uten ham. Man visste aldri hvor han dukket opp, man kunne treffe på ham hvor som helst, og han hadde alltid en stor klem på lur. Nå er det veldig rart at jeg aldri kommer til å snuble borti ham igjen. Han ble bare 48 år, og han etterlater seg enormt mange som kommer til å savne klemmene hans. Det skjedde brått, og det hele er fryktelig trist. Jeg kommer til å tenke på ham blant annet når det blir snakk om filmen Sideways, når det spilles bossanova, når jeg ser fine hawaiiskjorter eller når jeg drikker en ordentlig god cocktail. Jeg vet ikke når bisettelsen blir, og selv om jeg gruer meg, så er det godt at det ikke gjelder noen antallsbegrensninger for tida, for jeg er sikker på at det vil dukke opp ekstremt mye folk. Jeg har tenkt å låne ei hawaiiskjorte og gå i den, for det vet jeg at han hadde satt pris på.

Det tar litt tid før jeg stabiliserer meg emosjonelt i slike tilfeller, men nå venter i hvert fall et avbrekk. Jeg har tre feriedager foran meg, som skal tilbringes på hytta med familien, og så skal jeg jobbe i tebutikken på lørdag, og så har jeg to feriedager til, som blir tilbragt her i byen. Jeg håper på en fin blanding av ro og aktivitet. Først og fremst vil jeg bare være omgitt av mine kjære og føle meg takknemlig for alt vi har.

God påske, dere! Ta vare på hverandre. Fortell noen at dere er glade i dem. Jo oftere, jo bedre.

– – – – –
In other words: Oslo recently lost a good guy. For an English version, please use the translation widget.

Monday musings

Ny uke, den siste i mars, kan det virkelig stemme? Denne måneden har virkelig flydd forbi, men det er vel ganske klassisk at dagene går fortere når våren kommer for alvor. Det går fort rundt i hodet mitt også, skal jeg si dere. Her kommer et knippe ting jeg lurer og tenker på for tida!


Foto: Windows Spotlight

Kan man forelske seg i ei bru? Svaret er selvfølgelig ja, for Windows viste meg et bilde av dragebrua i Da Nang i Vietnam i morges, og se, for et mesterverk! Noen har kanskje fått det med seg i årenes løp, at jeg er litt ekstra glad i drager. Enten jeg finner dem i en butikk i New York, et smug i Edinburgh, en borg sør i Tyskland, ei hemmelig handlegate i London eller et slott i Kraków! Denne brua er med andre ord heeeelt meg, og den spruter til og med ild, muaha! Da Nang er herved satt opp på lista over drømmereisemål.

Hvordan vil torsdagens generalforsamling i boligaksjeselskapet gå for seg? Jeg har klart å forville meg inn i styret, haha, og det er så typisk, for jeg vil jo bare hjelpe til, og så ender jeg opp med å si ja til for mye og ta meg vann over hodet. Jeg lærer en masse, i det minste, og nå blir det i hvert fall generalforsamling på torsdag, den første vi har kunnet gjennomføre fysisk siden jeg ble styremedlem. Det blir spennende.

Hva er det med hele den Tate-LaBianca-drapssaken fra 1969 som gjør at den fortsatt lever i populærkulturen den dag i dag? Jeg kjente ikke til historien i noen særlig grad før jeg så Once Upon a Time in Hollywood da den kom i 2019, men da måtte jeg sette meg litt inn i saken i ettertid, for å forstå filmen bedre. Det var svært ubehagelig lesning. Jeg hadde hørt om Charles Manson, liksom, men ellers visste jeg ikke stort om selve drapene – og det er jo ikke så rart, med tanke på at de fant sted i USA i 1969, nesten 20 år før jeg ble født. Saken dukket opp igjen i brettspillet Time Stories forleden – vi spiller det med et vennepar, og scenarioet vi holder på med nå (Estrella Drive fra 2017), er også basert på de samme hendelsene. Tenk at de fortsatt brukes som utgangspunkt for slike ting, 50 år etter. Er det fordi flere av ofrene var berømte? Fordi drapene var så bestialske? Fordi Manson selv var så fullstendig forrykt? Det er vel en kombinasjon, kanskje. Ordentlig fælt er det uansett, også i dag.

Når kan jeg ta min aller første tur med den nye trikken? Den er visstnok skikkelig stilig! Jeg har sett den på avstand to ganger, og jeg kjenner flere som har tatt den, og jeg gleder meg til sjansen byr seg for min del!

Er det verdt å se Cruella kun for kostymenes del? De ble jo nettopp premiert med en Oscar, så det er nok en del inspirerende antrekk i omløp, i tillegg til et par veldig dyktige damer i hovedrollene. Filmen skal visst få en oppfølger også. Jeg har ikke prioritert å se den, men det bør jeg kanskje endre på? Forresten så har jeg lyst til å se Drive My Car, som vant prisen for beste utenlandske film, og som ligger på HBO.

Hva skjedde med trafikken i Carl Berner-krysset rundt klokka ett i dag? Det stoppet opp i alle retninger i en liten evighet – fra kjøkkenvinduet kunne jeg plutselig kunne telle 15 busser som sto bom stille samtidig. Den firkantede rundkjøringen («firkjøringen»?) er morsom, men jeg vet at en del bilister helst unngår den, og det skal kanskje litt mindre til før det stokker seg akkurat der.

Går det muligens mot russisk tilbaketrekning i Ukraina? Herlighet, jeg håper det. Dette varer og rekker, det er så trist.

Hvor rart ville det være om jeg ringte på hos fremmede i naboblokka og sa at jeg gjerne vil være vennen deres? Gaaanske rart, det skjønner jeg, men det pleide å være slik jeg gikk fram i barnehagen og på barneskolen, hvis jeg traff noen som jeg likte. Jeg bare ruslet bort og spurte: «Skal skal vi være venner?» Det ville kanskje fungere i voksen alder også? Saken er nemlig den at denne naboen har fire pinball-spill i stua si, så det er åpenbart snakk om en dødskul person! Jeg har aldri sett ham eller henne, og aner ikke hva vedkommende heter, men jeg kikker inn i leiligheten hver eneste gang jeg går forbi, og hvis jeg en dag ser noen i vinduet, så tror jeg faktisk at jeg kommer til å vinke.

Hva slags sko vil jeg gifte meg i? Burde jeg prøve å finne et par skikkelige pumps i god tid før bryllupet? Jeg er veldig i tvil, for egentlig bryr jeg meg ikke om fottøy i det hele tatt; jeg er blitt superkjedelig på skofronten, jeg vil bare ha komfort og anvendelighet, og går nå nesten utelukkende med svarte sko fra Clarks eller Ecco. Sånn sett er det jo dumt å kjøpe et par i gull, sølv eller grønt til bryllupet, som jeg ville bruke lite ellers? Samtidig er dette muligens en fin anledning til å utfordre meg selv litt, og kanskje jeg vil føle meg ekstra pyntet om jeg ser ned på noe annet enn svarte føtter? Uansett er det vanskelig å finne sko brukt, for man må jo gå dem inn til de passer ens egen fot. Dermed blir det eventuelt et nytt par, og jeg vil som kjent ikke kjøpe noe nytt med mindre jeg må. Ordentlige sko er dessuten ikke billig, og for meg er det slik at det eneste som rettferdiggjør at man kjøper noe nyprodusert, er god kvalitet. Det må i det minste være noe som varer. Et nytt par med slike pumps vil sannsynligvis ende opp med å koste mer enn selve kjolen! ( Den er vintage, så klart <3 ) Er det legitimt, liksom? Jeg vet virkelig ikke. Jeg får tenke litt til.

Har jeg Oslos reneste vinduer akkurat nå? Det er ganske sannsynlig, vil jeg si. Det er så værhardt her oppe at jeg stort sett må pusse vinduer minst annenhver måned gjennom hele året, så jeg er blitt rene proffen! Jeg tok en runde i helga, og vasket rutene i balkongrekkverket også, og nå fryder jeg meg over hvor fint det er blitt.

Da vet dere litt om hva som rører seg i toppen her for tida! Hva tenker dere på i disse dager, mine venner?

– – – – –
In other words: These are some things I’m wondering and thinking about these days! For an English version, please use the translation widget!

Tankespinn på en tirsdag

Gratulerer med dagen til alle damer!
Det er motsetningsfylte tider, for vårsola gjør meg så glad, og krigen gjør meg så trist, og selv om jeg vet at det ikke hjelper at jeg gråter ved frokostbordet eller på trikken, så skjer det iblant likevel. Jeg skulle forresten gjerne møtt opp på 8. mars-markering i dag, slik jeg pleier, særlig med tanke på at det ikke ble noe i 2020 eller 2021, men jeg har dessverre ikke anledning, ettersom en forskyvning i arbeidsplanen gjør at jeg må jobbe i kveld for å rekke en innleveringsfrist. Sånn er (frilans)livet, og jeg håper det er mange andre som har mulighet til å ta turen. Sist var det rekordstort oppmøte, hvis jeg husker riktig? Det må jo ha vært i 2019, og da sluddet det, så jeg var kald til beinet lenge før appellene vår over. Det blir i det minste mye mer behagelige forhold for dem som tropper opp på Youngstorget i kveld! Ellers har min niese bursdag i dag, hun blir fire år, så vi skal videoringes etterhvert. Jeg gleder meg til å synge for henne gjennom skjermen, og i helga blir det ordentlig feiring på hytta med familien. Det blir skikkelig stas. Tror vi kommer til å stå på ski også, og det ser jeg også veldig fram til, for det er evigheter siden sist! Jeg har vokst opp med slalåmski, med turer til Trysil, Hafjell og Gol, med tungt utstyr og mange opphold i diverse varmestuer, med «knivsnø» i bratte heng og puddersnø utenfor løypene, og fått sååå mange gode minner. Nå er det intenst hyggelig å se at lille Fiona tar sine første turer i bakken, at hun ploger og øver og smiler stort, for jeg har også vært en fireåring på slalåmski, jeg vet akkurat hvordan det er! Jeg gleder meg for øvrig til å høre lyden av stavtuppene som danser mot isen når jeg står i skiheisen – det har alltid vært, og vil alltid være, en av mine absolutte yndlingslyder. Lyden av en ølboks som åpnes ligger også høyt oppe på lista, hoho. Jeg drakk øl i dusjen (det beste i verden) da vi gjorde oss klare for fest på lørdag kveld – ja, fest! Den første siden gjenåpningen, for en glede! Jeg bakte appelsinkake, og den ble god, og vi moret oss med en lappelek, og likevel ligger det et visst alvor over alle sammenkomster for tida. Det blir alltid snakk om krigen, alle kjenner noen, alle donerer penger og krysser fingrene, for hva mer kan man gjøre? Jeg håper det går seg til, jeg håper de ordner opp, jeg orker liksom ikke tenke på alternativet, og vi har alle nok å tenke på allerede, om vi ikke skal gå rundt og frykte atombomber i tillegg. Vi får bare krysse fingrene. Nå må jeg jobbe videre, dette har jeg egentlig ikke tid til, men jeg ville bare stikke innom, på kvinnedagen, på en bursdag, på en tirsdag, på en tilfeldig dag. Jeg håper den er god for deres del.

– – – – –
In other words: Just some random Tuesday thoughts! Happy Women’s Day to all my fellow ladies, by the way! For an English version, please use the translation widget.

One to ten

November / etdrysskanel.com

Da teller vi litt, tenker jeg!

Én: Rotte på skjermen i den nye serien And Just Like That, som bygger videre på Sex and the City – eller gjør den egentlig det? Jeg sitter ofte igjen med følelsen av at de som skriver denne serien, nesten ikke har sett den første, og ikke egentlig kjenner rollefigurene. Hvis du har lyst til å gi folk helt nye liv og nye personligheter, kan du like gjerne gi dem nye navn også, og bare begynne på nytt. Det er så mye som ikke virker naturlig for dette persongalleriet, som vi tross alt har fulgt så lenge. For øvrig føles mye påtatt woke, synes jeg, og dessuten får man følelsen av at folka er i søttiårene i stedet for i femtiårene? Det hele er ganske merkelig, må jeg si. Foreløpig er rotta, som er godt synlig i et hjørne seks minutter ut i den sjette episoden, det jeg liker best med hele serien, haha!

To: Nye typer potetgull jeg har vært på utkikk etter i det siste. Den ene fant jeg endelig i dag, det er den fra Maarud med rømme og pepper – to av mine favorittsmaker i ett! Jeg har lett etter den helt siden jeg smakte den på besøk hos en venn før jul, hoho. Den andre er den nye varianten fra Sørlandschips, tror jeg, med Gastromat! Lurer på om det er godt?

Tre: Doser med vaksine jeg kommer til å ha fått ved lunsjtider på mandag! Det går unna her i Oslo, så både Jonasflotte og jeg skal nå få den såkalte oppfriskningsdosen – og selv om jeg naturligvis skulle ønske at disse vaksinene først gikk til land som trenger dem mer enn vi gjør, kan jeg jo ikke gjøre annet enn å takke ja når jeg får tilbudet? Jeg håper virkelig at vaksinedekningen i verden vil jevne seg ut med tida.

Fire: Forsøk jeg trengte i dag på å klare punktet under.

Fem: Antallet bokstaver i hvert ord som legges ut på Wordle, der man skal gjette og tenke seg fram til en ny løsning hver dag. Gøy for oss som liker bokstavleker!

Seks: Dager på rad jeg tok hjemmetester i forrige uke. Det er foreløpig ny rekord, haha. Nysene kommer tett, og tårene renner, hver eneste gang.

Sju: Foreløpig påmeldte til en pub crawl i London i mars. Jeg ble så glad da jeg mottok den invitten (selv om det er for tidlig for oss å reise dit)! Brorparten av vennegjengen vår der jobber nemlig i helsevesenet, og han som inviterer er selv røntgenlege på sykehus, så når de nå planlegger en pubrunde i vår, sier det litt om korona-utviklingen i England den siste tida. Veldig lovende!

Åtte: Personer jeg kjenner her i Oslo som har fått påvist Covid-19 i løpet av den siste uka, og grunnen til at mitt eget forbruk av hjemmetester har vært så høyt. Foreløpig har jeg sluppet unna, men det virker som at planen nå er at alle skal få det på et tidspunkt, bare helst ikke samtidig? I så fall er det vel bare et spørsmål om tid for min egen del også. Så lenge jeg ikke får problemer med lukt og smak (jeg driver tross alt med te og vin), så går det sikkert helt greit. Kanskje noen som leser har egne erfaringer? Gikk det greit med dere?

Ni: Episoder i serien Avenue 5, som vi nylig har sett på HBO Max. (Kjekt at det finnes godbiter der, ettersom jeg er ganske skuffet over And Just Like That!) Det er en engelsk-amerikansk samproduksjon, en slags sci-fi-serie med mange kjente fjes, en utypisk og overraskende og ganske absurd affære, haha. Jeg likte den godt!

Ti: Hverdagsgleder fra den siste tida, på rekke og rad, sånn avslutningsvis! Todagershelg når man er vant til å jobbe på lørdager – herlighet, for en luksus! Kaffe på balkongen, med varme klær og sitteunderlag. Lukta av gran som sprer seg når vi støvsuger, ettersom vi ikke har byttet pose siden før jul, og den er full av barnåler. Gode ord fra fremmede som leser bloggen (tusen takk, jeg blir så glad!) som er innom butikken for å kjøpe te. Det å kunne ta opp boller fra fryseren. Nypussede vinduer. Fristende oppskrifter som tilfeldigvis består av sånt man allerede har. En ny utvidelse til et dataspill man er glad i. Merkbart mer lys om ettermiddagen, en måned etter solsnu. To øl på en bar i nabolaget i går, mine første ute siden alkoholforbudet ble opphevet. Stas!

God helg, folkens!

– – – –
In other words: Just a little list! For an English version, please use the translation widget. Happy weekend!

A look at 2021

Det er tid for den tradisjonelle oppsummeringen av fjoråret her på bloggen! I år som i fjor er jeg egentlig litt ambivalent til å ta fatt på den, hoho. På den ene siden er jeg mest glad i å fokusere på det positive, som dere vet, men på den andre siden vil jeg være ærlig om hvordan 2021 har vært, og det har naturlig nok vært preget av pandemien i svært stor grad. Jeg gleder meg til å kunne se tilbake på denne tida om noen år, og da er jeg sikkert glad for at jeg gikk grundig til verks i dette innlegget, selv om det kan bli litt tungt å skrive – og å lese. Hent deg en kopp kaffe eller te, og behold munnbindet på til du har satt deg på din anviste plass, og så hopper vi i det.

Staycation / etdrysskanel.comVi begynner med en kronologisk gjennomgang av månedene!

(Som jeg sa i fjor også: Deler av denne oppsummeringen vil kanskje oppfattes som klaging, men jeg forbeholder meg faktisk retten til å være ærlig om mine egne følelser på min egen blogg, haha.)

Januar brukte denne husholdningen egentlig bare på å hente seg inn etter november og desember. Som tidligere nevnt var to familemedlemmer døden nær i juleferien, og det var aldeles forferdelig. Heldigvis overlevde begge to, men ettervirkningene varte i mange måneder, og påkjenningen var stor for alle.

Gold nuggets / etdrysskanel.comI slutten av januar kom mutantene. Gjennom hele februar hadde Oslo de strengeste tiltakene så langt, og de fleste butikker måtte stenge. (Tebutikken vår fikk holde åpent, men kundene var fulle av bekymring, og jeg ble skreket til og kjeftet huden full av en illsint vaksinemotstander på jobb, så det var ikke akkurat kjempestemning likevel.) Innbyggerne i hovedstadenn fikk ikke omgås andre mennesker i det hele tatt, og Oslo ble en spøkelsesby for alvor. Her hjemme fortsatte vi å pynte oss på lørdagskvelder for å få en følelse av forskjell i ukedagene, og jeg plukket fram små gleder og håpet på bedre tider.

Oslo, one year afterMars kom med årsdagen for begynnelsen av pandemien her til lands, og med enda flere innstramminger – da man ikke trodde at det kunne bli strengere. Det var ingen lyse utsikter, liksom. Her mistet jeg håpet om at det ville gå seg til, og ble nærmest apatisk. Vi valgte å bøte på situasjonen med en liten staycation!

Staycation / etdrysskanel.comSå kom påsken, som ble veldig fin! April bragte ellers med seg vanvittig mye vind, ny permittering fra jobb og ny utsettelse av bryllup, og noe som føltes som en liten eksistensiell krise, hahahuff. Jeg lærte et nytt ord, languishing, og skrev denne oppdateringen med både negative og positive ting.

Easter / etdrysskanel.comI mai gikk naboen vår bort, og det regnet omtrent hver eneste dag, og omprioritering av vaksinene førte til at vi havnet helt, helt, helt bakerst i køen. (Jeg var forsåvidt enig i den prioriteringen, men det var likevel ingen morsom beskjed å få.) Her kom det også nye mutanter inn i bildet. Samtidig kunne jeg begynne på jobb igjen, og våren kom med mange gleder, og 17. mai ble markert med en beskjeden, men veldig hyggelig feiring, pluss noen tilbakeblikk.

Out and about / etdrysskanel.comFor å oppsummere pandemi-tilværelsen så langt: De to siste månedene i 2020 og de fem første i 2021 utgjorde den tyngste perioden jeg har opplevd i livet. Lockdown i sju måneder i strekk var en stor og krevende utfordring for denne byen og menneskene som bor her. Selvfølgelig fantes det mange lyspunkter også, men når jeg tenker tilbake på det første halvåret i 2021, blir jeg bare lei meg.

Oslo, one year afterSååååå, i overgangen til juni, begynte det å skje noe. Da kom starten på gjenåpningen av hovedstaden, og så kom sola, og lettelsen og gleden var enorm! «Nå skal vi få gjøre noe annet enn å gå tur i nabolaget», sa byrådet på pressekonferansen, og jeg gråt av glede.

Det kom ytterligere lettelser etter tre uker, fra 17. juni, og vi brukte den første sommermåneden til å gjøre litt av alt vi hadde savnet så sårt.

Mot slutten av juni kunne jeg også slutte med munnbind bak disken i butikken, etter åtte måneder. (Jeg tilbragte noen uker i en liten bølgedal i forbindelse med at hele det stygge fjeset mitt ble synlig igjen, haha, men ellers var det såååå godt å endelig slippe munnbind på jobb.)

Så, den 27. juni, på dagen et halvt år etter at den første vaksinen ble satt i Norge, fikk jeg min første dose! To dager senere fikk Jonasflotte sin. Vi var storfornøyde, og feiret med bobler! Det skulle bare mangle!

Vaksinevin / etdrysskanel.comDen neste sommermåneden, juli, var akkurat det vi trengte. Øvrige lettelser, ferie og mye fint vær. Vi tok flere små turer ut av Oslo, og traff familie og venner, tilbragte blant annet noen netter hjemme hos foreldrene mine, for første gang siden før pandemien. Kjempekoselig, alt sammen! Her delte jeg litt av alt det fine vi fylte sommeren med!

Summer 2021 / etdrysskanel.comAugust ble en brå overgang etter ferien, med stigende smitte og mye usikkerhet, pluss at en venn av familien gikk bort. Plutselig var tallene høyere enn noensinne, det ble satt nye smitterekorder i mange dager på rad, uten at det ble innført nye tiltak, og da føltes det faktisk nesten rart, det også? Det var motsetningsfylte tider, liksom. (Noen serveringssteder i hovedstaden åpnet igjen først i august, etter å ha holdt stengt i ti måneder i sammenhengende, og en tidligere kollega av meg begynte på jobb igjen etter å ha vært permittert i 17 måneder i strekk. Samtidig var det mangel på folk overalt, og det er det fortsatt – de fleste steder i Oslo har stadig reduserte åpningstider og innskrenket meny. Bransjen kommer til å trenge lang tid på å stabilisere seg.)

2021 / etdrysskanel.comI begynnelsen av september fikk både Jonasflotte og jeg andre dose av vaksinen! Ordene «ikke reis med mindre du må» forsvant fra kollektivtransporten (selv om munnbindpåbudet besto), og det føltes som en skikkelig oppgradering. Jeg hadde kjørt kollektivt kun til og fra jobb og andre viktige ting i nesten et år, men plutselig var det greit å hoppe på trikken hvis det begynte å regne på vei hjem, liksom. Det skal ikke mer til!

Lørdag 25. september klokka 16.00 var gjenåpingen av landet et faktum! Her i hovedstaden lå det en sky av glede og lettelse i gatene, og her er innlegget om hva jeg tenkte og følte da.

Brighter / etdrysskanelOktober ble en virvelvind. Vi følte at vi levde på lånt tid, og gjorde alt vi endelig kunne gjøre igjen. Friheten og alle mulighetene var berusende! (Vi skulle også egentlig giftet oss, men jeg er faktisk glad for at vi hadde valgt å utsette igjen, ettersom bryllupet vårt for mange ville blitt den første festen på halvannet år, og mange ikke hadde fått sin andre vaksinedose ennå, og gjestene fra utlandet ikke hadde kunnet ta turen, og ikke minst fordi all planleggingen og hele opptakten til bryllupet hadde blitt en verkebyll av uvisshet for oss. Vi får komme tilbake til det når alt er litt enklere.)

Alle i Oslo satte enorm pris på det å kunne treffes i det hele tatt, og gjøre sånt som ikke hadde vært lov eller legtimt eller lurt på så lang tid. De minste ting, som det å spise ute med venner på en hverdag, var en voldsom luksus.

September / etdrysskanel.comOgså november var for det meste fin og fri. Vi altså fikk nesten to måneder med en tilværelse som var så godt som normal, og det var vidunderlig, og her oppsummerte jeg litt av alt det fine vi rakk å gjøre!

På den annen side måtte min kjære opereres i november. Det var et lite inngrep, men det krevde narkose, så det var godt å få det overstått, og godt at operasjonen var vellykket.

Mot slutten av måneden fikk vi bekreftet våre bange anelser. Det kom en ny mutasjon, nye smitterekorder og nye lokale restriksjoner rundt om i landet. Til slutt ble det innført nye nasjonale tiltak, og vi måtte begynne med munnmind på jobb igjen, og plutselig ble alt avlyst, og det var ikke noe særlig å være tilbake der. Når det er sagt, så investerte vi i en stasjonær PC her hjemme, og det var stort!

Snow / etdrysskanel.comSå gikk vi inn i årets siste måned, og smittetall og strømpriser var det eneste de snakket om på nyhetene. Det kom flere restriksjoner i desember, i form av to store innstramminger før jul. Vi fikk snø hele første halvdel av måneden, og det var herrrrrlig, men den regnet bort på Luciadagen. Fra 15. desember var det ny delvis nedstenging, noe som var et hardt slag for ulike bransjer, for ikke å snakke om befolkningen ellers, kanskje særlig her i Oslo. (I det minste hadde jeg rukket å gå til frisøren først, hoho!) Uansett visste Jonasflotte og jeg at denne desembermåneden ikke kunne bli like ille som den forrige, så det var et fint sikkerhetsnett. Vi koste oss mest mulig hjemme gjennom hele desember, og etterhvert kom det mer snø, og til slutt kom juleferien, som ble kjempefin!

– – – – –

Joda, det føltes demotiverende å avslutte 2021 omtrent slik det hadde begynt, men det var ikke annet å gjøre enn å håpe på det beste og fokusere på det positive. Det har vi fortsatt med hittil i 2022, og selv om jeg er grusomt lei av hele denne «det går bra etter forholdene» og «vi gjør det beste ut av situasjonen»-greia, så har vi jo ikke noe annet valg. Jeg har ingen forventninger eller forhåpninger knyttet til året som nå ligger foran oss. Ingen. Jeg vil bare ha det best mulig. Vanligvis ser jeg framover og gleder meg til merkedager og planer, men da jeg så inn i spåkula ved årsskiftet, så jeg ingenting – bare en tykk tåke av munnbind og pressekonseranser og uvisshet. Vi får glede oss over det vi har her og nå, og ellers ta det som det kommer, og det meste blir en bonus.

For øvrig er det slik, i hvert fall for meg, at denne krisen blir vanskeligere å distansere seg fra både fordi den varer så lenge og fordi den gjelder en hel verden. Mer enn fem millioner mennesker har dødd. Store bransjer blør, mange helsevesen kneler, og hele land sliter med å få det til å gå rundt. Selv når pandemien i perioder strengt tatt ikke påvirker hverdagen så mye her i Norge, så herjer den fortsatt overalt ellers også, i større eller mindre grad, og det tar liksom aldri slutt. Det hele er forferdelig, sånn rent objektivt, samme hvor mye eller lite vi nordmenn er berørt. Selv når jeg personlig har det bra, vet jeg at det er altfor mange andre som lider. Jeg er jo vanvittig privilegert, tross alt, og jeg orker nesten ikke ta det inn, alt sammen. Det gjør meg så trist.

Om vi skal se på 2022 i lys av 2021 og 2020, sånn helt for min egen del:
Hvis det nye året ikke har ti av tolv måneder som er preget av restriksjoner, blir det automatisk bedre enn de to forrige.
Hvis det nye året ikke medfører noen permittering fra jobb, blir det automatisk bedre enn de to forrige.
Hvis det nye året ikke byr på noen operasjon for hverken meg eller min kjære, blir det automatisk bedre enn de to forrige.
Hvis det nye året ikke bringer med seg en ny utsettelse av bryllupet vårt, blir det automatisk bedre enn de to forrige.
Det burde ikke være for mye forlangt, skulle man tro, men vi får se.

Jeg sier som i fjor, for det skulle jo vise seg å ikke bare gjelde 2020, men også 2021: Jeg er fullt klar over at jeg er heldig, og at mange hadde et dårligere år enn meg, men jeg håper at de fleste hadde et bedre år enn meg.

– – – – – –

Så til de klassiske spørsmålene!
(De kommer fra Claras årlige liste, som dere kanskje husker, og nå svarer jeg faktisk på dem for sjuende år på rad.)

Gjorde du något 2020 som du aldrig gjort förut? Jeg var i klatrepark (SÅ MORSOMT), holdt min første tesmaking, overnattet i kuppeltelt, snekret vindusskodder, hadde live-lunsj på Instagram (vurderer å gjøre det igjen?), feiret jul på ei hytte og utforsket nye deler av Oslo. Dessuten ble jeg koronavaksinert, så klart!

2021 / etdrysskanel.comGenomdrev du någon stor förändring? Nei. Der 2020 føltes som en voldsom omveltning, føltes 2021 bare som en eneste lang stillstand.

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? Ja, flere! Det er vel ikke så rart at det kom mange barn i 2021, med tanke på situasjonen i samfunnet, men det er fortsatt flere nye verdensborgere jeg ikke har fått hilst på – og av samme grunn er det jo ikke så rart, det heller.

Vilket datum från år 2022 kommer du alltid att minnas? 26. mai, datoen for den første delvise gjenåpningen av Oslo, og 25. september, datoen for gjenåpningen av landet. Det var gøy så lenge det varte! For øvrig husker jeg faktisk at jeg fikk et håndtrykk den 27. august, da vi var på et sted med lite smitte, og det var første gang noen hadde tatt meg i hånda på halvannet år. Det føltes merkelig intimt etter så lang tid!

Dog någon som stod dig nära? Ikke i nærmeste familie eller nærmeste vennekrets, heldigvis, men vi mistet en god nabo og en god venn av familien, dessverre.

Vilka länder besökte du? Ingen, så klart. For andre år på rad. Huhei, hvor det går.

Gjorde någonting dig riktigt glad? Regjeringsskiftet (selv om jeg gjerne skulle sett at det rødgrønne var enda litt mer både rødt og grønt, hehe) og lettelsene og gjenåpningene gjennom året (selv om de forsvant igjen etter en stund). Dette ble liksom året der det meste skjedde med forbehold, der det som regel fantes skår i gleden og ting aldri ble ordentlig bra.

2021 / etdrysskanel.comSaknade du något under år 2021 som du vill ha år 2022? Et bryllup, hahahuff. Ellers har det vel skortet på det aller meste, men først og fremst overskudd. Jeg har hatt mye mindre energi og tatt mye mindre initiativ enn hva som er vanlig for meg, og det har fått meg til å føle meg som en dårlig venn og samboer, men det kommer nok igjen etterhvert.

Vad önskar du att du gjort mer? Foruten alt vi ikke har kunnet gjøre, altså? Sydd mer, kanskje? Jeg er egentlig fornøyd med hvordan jeg har brukt tida i år, med tanke på hvilke begrensinger som stort sett har vært i spill.

Vad önskar du att du gjort mindre? Måttet utsette og avlyse ting. Sittet ute i nedbør og kulde fordi vi ikke har kunnet treffe folk innendørs. Gått med munnbind. (Jeg er så inderlig lei av tørr og irritert hud i ansiktet, lei av dugg på brillene, lei av å sprite hendene før og etter jeg tar det på og av, lei av å ha vondt bak ørene, lei av dårligere kommunikasjon med kundene i butikken, lei av å ikke få i meg nok vann, lei av den ekle, klamme tungpustetheten som kommer når man har hatt på seg munnbindet for lenge – og samtidig er jeg selvfølgelig ENDA mer lei av folk som ikke bruker munnbind når de burde gjort det. En litt mer rettferdig fordeling hadde kanskje vært greit?)

2021 / etdrysskanel.comFavoritserier från året som gått? The Good Place, The Mandalorian, Atlanta og Only Murders in the Building, og så WandaVision, som var helt rå. Jeg syntes forresten at gjenforeningen med Friends-gjengen var veldig hyggelig. (Gråt en hel del, ja.) Her legger jeg inn film også! Jeg synes at Soul og Dune utmerket seg, og dessuten så jeg The Lighthouse, som ikke er fra 2021, men som var knallbra.

Bästa boken du läst i år? I 2021 leste jeg 18 stykker. Jeg har lest en del kjente og kjære bøker opp igjen, sikkert fordi jeg har hatt behov for litt trygghet, hihi. Blant det som var nytt for meg, likte jeg nok The Illustrated Man (en novellesamling av Ray Bradbury), The Amulet of Samarkand (den første boka om Bartimaeus, fra Jonathan Stroud) og The Ten Thousand Doors of January (av Alix E. Harrow) best.

Beste spill? Dette punktet har jeg selv lagt til, og i 2021 koste jeg meg veldig med Ginger Island-utvidelsen til mitt kjære Stardew Valley. Jeg spilte også The Witness, som jeg er skikkelig stolt av at jeg klarte å runde, på egenhånd og uten å ha sjekket en eneste løsning. Det var en real utfordring, hoho! På brettspillfronten er det Time Stories som vinner, altså. For et genialt konsept.

Vad var din största framgång på jobbet 2020? Jeg har lært så mye om te i 2021, gjennom jobben i Palais des Thés, og jeg holdt altså min første te- og vinsmaking i november! På frilansfronten fikk jeg en ganske stor rolle der jeg dubbet på engelsk for første gang, og det var dødsgøy.

Största framgång på det privata planet? Vaksinen! To doser! Ellers er jeg kanskje blitt liiiiiiiiiiitt mindre grunnleggende misfornøyd med utseendet mitt, om jeg skal tenke etter? Sånt blir jo mindre viktig oppi det hele, og jeg har dessuten prøvd å legge ut flere bilder av meg selv, som en slags eksponeringsterapi, haha.

Största misstaget? Jeg har ikke hatt anledning til å begå så mange feil, egentlig, så det er jo positivt!

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år? Ganske mye ledsnare, gitt, enda mer enn i 2020. Den evige ufriheten og uvissheten tærer ganske mye på meg. 2021 var på mange måter som en berg- og dalbane, men det gikk dessverre langt mer ned enn opp.

Vad spenderade du mest pengar på? Vi har brukt en del tusenlapper på dyre hurtigtester, i hvert fall! Nei, god mat og god vin her hjemme, kanskje? Det har ikke vært så mye annet å bruke pengene på… Foruten håndkrem til slitne hender!

2021 / etdrysskanel.com

Bästa köpet? En ny kontorstol, som nevnt her, og flere fine vintageplagg – og så selvfølgelig Bertha!

Något du önskade dig och fick? Jeg fikk flere bøker som sto på ønskelista. Dessuten fikk vi støpejernsgryte her i heimen, og det føltes som en skikkelig level up, haha.

Något du önskade dig och inte fick? Et bryllup og en normal hverdag som varte. Takk som spør.

Vad gjorde du på din födelsedag 2021? Jeg inviterte til en liten samling i hagen, og det var veldig stas!

Vad fick dig att må bra? Oppgraderingen med ny stol og ny skjerm på hjemmekontoret, som gjorde godt for ryggen og skuldrene mine. Nok vann og nok søvn, som alltid. Klemmer, de gangene det har vært greit – det er som om noen av spenningene i kroppen slipper taket når jeg får klemme familien min. Flere runder med ordentlig vintervær her i hovedstaden. Musserende vin. Leiligheten vår, som er lys og luftig – når man først må være hjemme hele tida, er det veldig godt å ha et hjem man stortrives i. Mørk sjokolade. Analoge aktiviteter. Gode samtaler og latter – jeg merker hvor mye det gir meg å bare sitte i samme rom som vennene mine.

Vem saknade du? ALLE, i år igjen. Hva skulle man gjort uten digitale samlinger?

2021 / etdrysskanel.comMest stolt över? Foruten The Witness, haha? Jeg er stolt av at vi har gjort vårt for fellesskapet, stolt av at vi har satt andres behov foran våre egne hele veien, stolt av at vi holder ut.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? Det blir liksom så tydelig at disse spørsmålene er laget lenge før det kom en pandemi som snudde alt på hodet… Svaret er selvfølgelig fravær av nevnte pandemi.

Högsta önskan just nu? Ja, nå kan du gjette. At stormen vi står i skal blåse over, og at livet skal bli slik det var.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år? Å nei, du lurer ikke meg. Jeg er klok av skade, og har helt sluttet å tenke langt fram i tid. Jeg har ingen forsetter, ingen planer, ingen forventninger. Jeg sitter stille i båten, og håper bare på et bedre 2022.

– – – – –

Så er det tid for en liten meta-runde helt til slutt! Som jeg har nevnt tidligere, har jeg vært innom tanken om å legge bloggen på hylla. Plutselig føltes det vanskelig å holde hjulene i gang, når det ikke skjedde noe som helst og overskuddet var forsvunnet… Det ligger mye arbeid bak mitt lille hjørne på det store internettet; et innlegg som tar to minutter å lese, tar to timer å skrive, og jeg vil at bloggingen skal være lystbetont. I starten av året laget jeg en leserundersøkelse, og fikk mange svar (hjertelig takk!), og oppsummerte resultatene og tankene mine her. Jeg er glad for å kunne fortsette å blogge, på mine egne premisser, når jeg har tid og energi til det.

Årets mest leste innlegg går i moll. 2020-oppsummeringen, innlegget fra «årsdagen» for pandemien og den kjipe oppdateringen i vår var blant dem som fikk mange klikk. Dette gamle London-innlegget fra kattekaféen og dette eldgamle Paris-innlegget fra Merci har også ligget høyt, sikkert fordi folk drømmer seg vekk litt når de ikke kan reise noe sted? Denne oppskriften på tyttebærkake var dessuten veldig populær, i år som i fjor. Så hyggelig!

– – – – – –

Vi avslutter med et lappeteppe av mine mest likte bilder fra Instagram i 2021!

BestNine2021/ etdrysskanel.comHer er det høy vintagefaktor, hoho!

Det er ordentlig fint at både bloggen og Instagram-profilen fungerer nesten som digitale dagbøker. Jeg kan bla i dem og huske alle de fine tingene jeg gledet meg over oppi alt det tunge, og bli minnet på hvor mye jeg har å være takknemlig for.

Jeg håper at dere som leser også kan se tilbake på mye bra i 2021, og at vi alle har et bedre 2022 foran oss.

Hvis du har lest helt ned hit, så fortjener du ei gullstjerne! Jeg setter så stor pris på følget. Takk og vær så god! ⭐

– – – – –
In other words: The traditional (and very long) summery of the year that has passed. It wasn’t great, haha, and all I want is for this year to be better than the two last ones. For an English version, please use the translation widget!

The new normal

«Velkommen tilbake til hverdagen», sa Bent. Han hadde tydelig klump i halsen, og hos meg trillet tårene. Etter mer enn 560 dager og 200 pressekonferanser kom meldingen om gjenåpningen av landet og slutten på restriksjonene. På fredagen gikk jeg rundt og prøvde å ta det innover meg, men det var ikke lett. Dette er surrealistisk og stort!

På lørdag, litt før klokka tre, tok jeg min siste kollektivtur med munnbind på. Det var strålende sol da jeg gikk av bussen, og jeg var sååå glad for å kunne ta av meg det hjemmesydde tøymunnbindet, én gang for alle!

Reopening / etdrysskanel.com(Jeg har brukt munnbind i gjennomsnitt hver eneste dag i over et år. Tenk om jeg hadde visst at det var slik det skulle bli, da vi sydde våre egne tøymunnbind i fjor sommer? Jeg er faktisk glad for at vi ikke visste hva vi hadde i vente. Sånn er det forsåvidt nå også, nå som jeg endelig kan vaske dem en siste gang og legge dem vekk. Kanskje kommer jeg til å måtte finne dem fram igjen, men det vil jeg ikke tenke på nå. Nå fokuserer jeg på de gode nyhetene.)

Dette var altså på selveste gjenåpninsdagen, og da holdt jeg passende nok min første vinsmaking siden i fjor, i et 60-årslag. Vi var en liten og veldig fornøyd gjeng som hadde bobler i glassene da klokka slo fire, og vi skålte og klemte, og det var et så fint øyeblikk. Gleden og lettelsen er enorm.

Nå fjernes skilt og klistremerker med avstandskrav og antallsbegrensninger – det er omriss og limrester på dører og vinduer over hele byen. Sperrebåndene på bussen er borte. Nå kan kaféer og restauranter ta i bruk den andre halvparten av møblene sine, som har stått stuet sammen på bakrommet i evigheter, og de trenger ikke lenger ha bordservering, så vi kan begeve oss fritt rundt i lokalene. (Lørdag ettermiddag kjøpte jeg en øl i baren for første gang siden mars 2020!) Utesteder kan åpne dørene, folk kan innta dansegulvene, og mange langtidspermitterte får endelig begynne på jobb igjen. Stabler med esker fulle av munnbind blir dyttet langt inn på lageret. Det blir mulig å hoppe på trikken eller stikke innom butikken uten å tenke. Serveringssteder kan få vanlige åpningstider, konsertsteder kan børste støvet av utstyret sitt, og på kinoene kan alle seter brukes. Snart vil det dukke opp diverse kulturarrangement, innendørs, uten påmelding i forkant. Spontaniteten vender tilbake. Nå våkner byen til liv for alvor. Det er veldig uvant, men det er så godt.

Jeg vet at vi ikke er ferdige med pandemien, hverken her eller i andre deler av verden, men jeg vet også at vi må lære oss å leve med dette viruset. Jeg vet at noen ikke føler seg helt klare for en hverdag uten restriksjoner, og det er helt greit – vi tar dette i vårt eget tempo, hver og én. Samtidig er det mange som har levd tilnærmet normalt i lang tid allerede, og noen har vært så heldige at de nesten ikke er blitt berørt av pandemien i det hele tatt. Nå jevner det seg ut, nå går det seg til, nå ser vi framover, nå skal vi sammen finne fram til den nye normalen. Jeg håper det blir bra. Jeg håper vi slipper store tilbakefall, flere innstramminger og nye mutanter, men jeg tar ingenting for gitt. Det føles helt uvirkelig at vi nå kan leve som vi gjorde før, men når myndighetene og helsevesenet sier at det er trygt å gjenåpne helt, så regner jeg med at de har rett i det. De sier liksom: «Vi tar over nå, vi har kapasitet til å takle eventuelle nye smittebølger. Dere har gjort nok, takk for hjelpen, nå kan dere slappe av.» Det er en tung bør som nå er blitt løftet vekk fra skuldrene våre, og vi har båret på den veldig lenge. Da er det ikke rart om vi ikke klarer å rette opp ryggen med det samme.

Jeg var ikke ute på noe tettpakket dansegulv på lørdag, og jeg har ikke tenkt meg utenlands i år, og jeg trenger nok litt tid på å omstille meg. Dette har vært en stor og langvarig påkjenning, og man rister ikke av seg sånt over natta – det er tross alt halvannet år siden sist vi levde som normalt. Det har satt spor, psykisk og fysisk. (Huden på hendene og i ansiktet kommer i hvert fall til å bære preg av pandemien en stund til, hahahuff.) Husker vi egentlig hvordan ting pleide å være, for viruset kom? Jonasflotte og jeg har vært strenge med oss selv gjennom hele denne perioden, for vi har vært vårt ansvar bevisst, og jeg er stolt over innsatsen vi har lagt ned. Jeg er stolt av hele Oslo, egentlig, og av alle som har bidratt i dugnaden og holdt ut hele veien. Vi har ofret oss for de sårbare og for fellesskapet, og det fortjener vi honnør for, alle sammen. Jeg kan se tilbake på denne tida og vite at jeg gjorde det jeg kunne. Det var ikke lett, men det var det eneste rette, og jeg klarte det. Vi klarte det.

Tenk at målstreken er nådd og at hverdagen venter. Jeg tør nesten ikke tro det, men det virker faktisk som at det er sant. Herlighet, er det over? De sier det er over.

Gratulerer med gjenåpningen, alle sammen! Hipp hurra!

– – – – –
In other words: Norway officially reopened completely on Saturday. I could take off my mask and not put one back on, and things are supposed to go back to normal now. Unreal! For an English version, please use the traslation widget.

Stitches

Det er en stund siden nå, men jeg fikk spørsmål om jeg ikke kunne fortelle litt om hvordan det går med syprosjektet. Det kan jeg selvfølgelig gjøre! Bedre sent enn aldri, vel?

Det har gått tre år siden jeg kjøpte meg symaskin. Herlighet, det høres veldig lenge ut! Min oppfatning av tid er riktignok blitt forskjøvet og rar som følge av pandemien, så det er kanskje ikke så merkelig. Uansett, noen husker kanskje min aller første oppdatering, der jeg hadde sydd inn og om et skjørt? Jeg kan rapportere om at jeg har brukt den nye versjonen av skjørtet mer enn jeg brukte den gamle, så det var en god start! Siden den gang har Stitch og jeg vært ute på eventyr mang en gang, med litt ujevne mellomrom, haha.

La oss se på noen (litt kornete?) bilder fra Instagram, av sånt jeg har sydd!

Topp av gammelt sengetøy! Dette stripete putetrekket trengte bare noen hull og noen sømmer for å få et nytt liv.

Man kan også jobbe i motsatt retning. For flere år siden kjøpte jeg ei nerdete og nostalgisk t-skjorte til Jonasflotte, som bare kom i én størrelse, og den var altfor stor. Jeg har lenge tenkt at det burde gå an å lage putetrekk av den, og det gjorde det. Alex Kidd bor på sofaen hos oss!

Jeg syntes det var greit å jobbe med bomullsstoff og helt enkle prosjekter i begynnelsen, mens jeg gjorde meg kjent med maskinen og de mange måtene den kan brukes på. (Jeg var jo heeeelt grønn i starten, jeg hadde aldri så mye som tredd en symaskin før. Da var det kjekt å ha Ninas syrom, en Youtube-kanal med videoer som viser en masse grunnleggende ting på en grundig måte. Dessuten fikk jeg ei fin sybok – denne! – til jul.) Jeg har ikke bilder av de aller første tingene jeg sydde, for det var kjedelige greier; jeg laget for eksempel tøyservietter av hullete kjøkkenhåndklær. Perfekt for en nybegynner! Jeg har også sydd tøyposer som vi har liggende i tursekken, for det er alltid praktisk å kunne skille ting fra hverandre og ikke måtte bruke plastposer. Som sagt, denne kategorien er ikke særlig spennende, men det føles faktisk veldig bra å lage bruksting! Dessuten vet jeg jo at tidligere generasjoner var mye flinkere til å benytte og tilpasse det de hadde fra før, så dette er en tradisjon som det er hyggelig å føre videre – og så er det bra for lommeboka og miljøet samtidig. Fulltreffer!

Jeg har laget noen få, små gaver, som ei sovemaske. Her brukte jeg kun restematerialer – avkapp av lilla silkestoff fra ei billigkasse, og strikk og kantebånd fra mormors gamle syskrin.

Jeg følte meg veldig heldig som fikk hente syskrinet hennes hjem hit, og jeg gleder meg over å bruke fine, gamle ting derfra.

Jeg satte meg som mål å sy mitt første plagg fra bunnen i løpet av 2019. Det klarte jeg! Jeg allierte meg med guruen Gertie Hirsch, og fulgte framgangsmåten i denne videoen til punkt og prikke. Jeg brukte stoff fra et dynetrekk med Eiffeltårn og poststempel på (perfekt motiv!) og holdt på i lang tid, for jeg hadde aldri brukt mønster før, og det var i det hele tatt mye ved denne prosessen jeg aldri hadde vært borti tidligere. Resultatet er jeg derfor veldig tilfreds med.Det er ganske drøyt å gå med et plagg man har laget helt selv, synes jeg!

Våren 2020 sydde jeg også en kjole fra bunnen, denne gangen uten mønster og mål. Jeg fikk en idé da jeg fant en gammel duk, så jeg laget en tegning, jeg klippet og sydde i vei, litt sånn etter innfallsmetoden, og laget stropper og belte av rester. Kjolen ble helt enkel, men ganske så fin.

Jeg tenkte ikke på at det tykke stoffet i denne duken ville krølle seg sammen og bli et mareritt å stryke etter hver vask, hoho, så denne har jeg dessverre ikke brukt stort. Nå er planen å sy den om igjen (jeg tror jeg tar toppen og lager strandveske!), for det er visst en grunn til at sånt stivt og slitesterkt stoff ikke vanligvis brukes til kjoler… Man lærer så lenge man lever!

I fjor sommer sydde vi tøymunnbind av stoffrester. De har vært i kontinuerlig rotasjon siden da, og er det fortsatt. Jeg hadde ærlig talt ikke trodd at de skulle holde så lenge, men selvgjort er velgjort, i hvert fall i akkurat denne sammenhengen! Bildet under er fra forsommeren i år, da jeg tilfeldigvis hadde på meg skjørt og tøymunnbind sydd i samme stoff. Det var altså helt på slump, og det var ikke engang åpenbart for andre enn meg, men det føltes som at jeg tok «gjennomført antrekk» til et nytt nivå, haha!

I starten av 2021 oppdaterte jeg sofaen vår igjen. Jeg lagde nemlig et putetrekk av en kjole som var blitt for liten, som hadde et mønster som ligner på piksler! Den var i et glatt stoff som jeg syntes det var litt vanskelig å sy i, men jeg er kjempefornøyd med denne puta – og her lagde jeg lukking med knapper for første gang.

Nerdete interiør, det gjør meg så glad!

Så, i vår, kunne jeg endelig gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge. Jeg brukte stoff som hadde ligget klart i mange år, og sydde meg en eplekjole!

Denne er også veldig enkel, men den ble akkurat slik jeg hadde sett for meg. Her har jeg også sydd uten mønster, og uten å ta mål. Det er visst denne typen uformell søm jeg synes er aller morsomst. Jeg er en så strukturert person på de fleste områder, så det er godt å kunne være kreativ uten å være så veldig nøye. Det tror jeg faktisk at jeg har litt godt av! Det er fortsatt slik at det jeg lager er ujevnt og skjevt, men det gjør meg ingenting. Nå har jeg flere plagg i garderoben som jeg har laget helt selv, og det er jeg faktisk ganske stolt av.

Jeg har også brukt symaskinen til å legge opp skjørt og kjoler. Tidlig i fjor kunne jeg gå til anskaffelse av et vintageskjørt som hadde potensial, men som ikke var perfekt – et skjørt som jeg to år tidligere ikke kunne kjøpt. Det passet i livet, men ikke i lengden, så jeg tok det med hjem og la det opp, og nå er det blant favorittene i garderoben. For en drøm å kunne tilpasse et funn på denne måten! Senere samme år la jeg opp en vintagekjole som jeg allerede hadde, men som jeg ikke brukte så mye, fordi lengden var en litt rar mellomting. Jeg la opp den også, så nå passer den høyden min bedre, og nå føler jeg meg såpass fin i den at jeg brukte den på 17. mai i fjor. Dessuten har jeg brukt symaskinen til å bytte strikk i livet på minst fem vintagekjoler, slik at de sitter bedre i midjen og kan brukes uten belte – plutselig føles de nesten som nye. Det er en seier hver gang jeg kan tilpasse et gammelt plagg!

Jeg har forresten innsett at jeg aldri blir blant dem som frekventerer Stoff & Stil og tryller fram de lekreste kreasjoner hele tida. Klimaangsten sitter dypt nok til at det kjennes feil å kjøpe splitter nytt stoff og produsere helt nye klær, liksom. Jeg vil ikke bidra til etterspørsel etter nyproduserte stoffer, når det finnes så mye gammelt og fint fra før, og det er altfor mange greier på denne kloden allerede, så jeg vil ikke lage flere uten videre. Når jeg syr, bruker jeg ting og plagg og stoff som allerede eksisterer, og gjør dem om til noe annet. Det føles riktig.

Sånn, det var en liten oppSØMmering av syprosjektet mitt så langt! (Kunne ikke dy meg.)

Jeg skulle egentlig gjerne sydd enda mer, jeg det hadde jeg nok gjort hvis jeg ikke hadde måttet sitte ved stuebordet. Selv om lyden av symaskinen er suuuperfin, så er den høy nok til at det fungerer dårlig for min samboer å lese, høre på musikk eller se på TV når jeg er i aksjon. Som regel er jeg også såpass konsentrert og oppslukt at jeg ikke kan holde en samtale gående samtidig som jeg syr, haha. Med andre ord føles det litt begrensende når Stitch og jeg inntar stua, så det skjer som regel bare hvis Jonasflotte er ute eller bortreist. I en framtidig bolig ser jeg kanskje for meg å ha symaskinen stående framme, kanskje på et eget rom, sammen med alt tilbehør, utstyr og stoff. Slik det er i dag, henter jeg ting fra fire ulike steder i leiligheten når jeg skal sy, fordi det ikke er plass til å ha dem samlet noe sted. (Det fungerer helt fint, men det tar litt tid å pakke ut og pakke vekk diverse ting.) Nåvel, det er kjekt å ha noen mål for neste hjem, hoho!

Hva er så planene framover? Jeg har en kjole jeg bruker lite som jeg vurderer å lage skjørt av, og så kommer jeg kanskje til å lage en solgul sommerkjole til neste sesong, som tidligere nevnt her på bloggen. Ellers får vi se når inspirasjonen slår ned neste gang, som et lyn fra klar himmel, og jeg plutselig står med stoffsaksa i hendene… Jeg vil ha dette som et kreativt utløp uten forpliktelser og forventninger, så jeg tar det litt som det kommer. Jeg er ikke kjempeflink til å sy, og det blir jeg nok aldri, men jeg koser meg med det i mitt eget tempo. Stitch og jeg tar én søm av gangen!

– – – – –
In other words: I was asked to share a bit about my sewing so far, so here we are! For an English version, please use the translation widget.