❤️

Hei, dere! Jeg er hjemme igjen, og jobber for å oppdatere meg på flere fronter, og må bare innom med en liten hilsen: Tusen takk for responsen på det forrige innlegget! Jeg har fått mange tilbakemeldinger, her inne og på Facebook, og de er nesten utelukkende positive. Det er så godt å vite at man ikke er alene!

Jeg setter veldig stor pris på kommentarene deres, og jeg gleder meg til å svare på hver og én av dem. Det vil kanskje ta noen dager, nå som ting står litt på hodet her med utpakking og eksamenspugging og 17. mai-forberedelser, så derfor vil jeg bare si det til alle i plenum: Hjertelig takk for at dere leser, og for at dere er så fine!

– – – – –
In other words: Hi! I’m home, and trying to catch up on several fronts, and I just had to drop by with a quick note: Thank you for the response to my last post! I have received lots of feedback, almost exclusively positive, and it’s so good to know you’re not alone. I really appreciate every single comment, and I’m looking forward to answering them, it just might take a few days since this week is quite chaotic. That’s why I wanted to say it to everyone at once: Thank you for reading and being so lovely.

10 things not to say to someone who doesn’t want kids

Jeg reiser på tur i morgen, så det passer bra å publisere et litt skummelt innlegg før jeg drar!

Blooms / etdrysskanel.comAdvarsel: Dette er langlesning. Jeg har jobbet med denne lista i ukevis. Den består av ti kommentarer jeg ofte får når jeg forteller folk at jeg ikke ønsker meg barn. Det er riktignok ikke noe jeg pleier å trekke fram eller snakke høyt om, nettopp fordi det vekker ganske sterke reaksjoner. Hvorfor er det slik? I det opplyste og frigjorte tjueførste århundre?

Det er ikke til å komme unna at de fleste får barn (eller at jeg skiller meg ut som den individualisten jeg er). Likevel blir jeg overrasket iblant, for det virker som at folk blir støtt når jeg sier at jeg ikke har lyst det, og mange går i forsvar. Som om jeg angriper dem. De får plutselig en amper innstilling, de ramser opp grunner til at de er glade i (eller gleder seg til å få) sine egne barn, og de gir meg nærmest aggressive argumenter for hvorfor jeg også burde formere meg. Hvorfor er det slik? Hvorfor tar mange foreldre min individuelle mening som en personlig fornærmelse?

Det er som om de hører noe helt annet enn det jeg faktisk sier. Jeg synes det er merkelig, synd og slitsomt. Folk kommer med noen ganske rare uttalelser i slike situasjoner, og nå vil jeg presentere ti eksempler. Jeg prøver alltid å være ydmyk og forståelsesfull når jeg snakker med folk om dette, altså, men nå tar jeg meg den frihet å skrive det jeg faktisk tenker når jeg får disse kommentarene.

Ti ting du ikke bør si til noen som ikke vil ha barn (og mine tanker om tilsvar)

– Du har ikke møtt den rette.
Oi, det var nedlatende sagt. Hva vet vel du om det? Dessuten: Jo, det har jeg faktisk (selv om jeg ikke ser sånn på det), men jeg har ikke lyst på barn likevel. For noen kan det nok være slik at visse instinkter våkner opp når de finner noen de vil dele livet med. For andre, for eksempel de som ikke trenger noen livspartner for å være lykkelige og føle seg hele, er det ikke sånn. Det handler om to ulike ting: Jeg er helt sikker på at det ikke finnes noen som jeg passer og har det bedre sammen med enn kjæresten min. Samtidig har jeg fortsatt ikke lyst på barn. Det ene utløser ikke automatisk det andre. Ikke hos alle. For øvrig er det jo slik at noen skaffer seg barn uten å ha funnet «den rette». De gjør det på egenhånd, fordi de har så lyst på barn at de ikke lar en gammeldags, romantisk forestilling stoppe seg. Med andre ord er det ikke alltid slik at kjærlighet og barn er uløselig forbundet, i hverken den ene eller den andre retningen.

– Barn er meningen med livet.
Her mangler det et ord: «mitt». Det du mener å si, er nok: «Barn er meningen med livet mitt». Så fint for deg, da. Så hyggelig å høre. Du vet at folk er forskjellige, sant? At det som gjør livet meningsfylt for den ene kan føles meningsløst for den andre? Tenk på alle som opp gjennom historien har levd sine liv uten barn. Har du virkelig lyst til å hevde at livene deres manglet mening? Folk som Jane Austen, Ludwig van Beethoven, Virginia Woolf, Edgar Allan Poe, Simone de Beauvoir, Leonardo da Vinci, Tove Jansson, Isaac Newton, Oprah Winfrey, Nikola Tesla og Florence Nightingale, for eksempel, som på ulike måter har bidratt til samfunnet opp gjennom årtier og århundrer?
Forresten: Hvis det du mener å si er at vi mennesker må formere oss for ikke å dø ut, at vi egentlig bare er primitive skapninger som skal sikre artens overlevelse i det store bildet, så er det en helt annen debatt. Vi skiller oss fra dyrene ved at vi tenker kompliserte tanker, har fri vilje og tar veloverveide valg. Om du virkelig mener at livet bare går ut på overlevelse og at alle ekstra elementer er overflødige, kan du jo flytte ut i skogen og gå naken rundt og bare spise og sove, og se 1) hvor mange som har lyst til å yngle med deg, og 2) hvor meningsfylt den tilværelsen føles.

– Det er bare en fase / Du vil ombestemme deg.
La meg begynne med å medgi at du muligens har rett. Man skal aldri si aldri, og det er alltid lov å endre mening, og stranger things have happened. Når det er nevnt, synes jeg at også dette er en håpløst nedlatende kommentar. Det er ikke noe forståelsesfult eller støttende utsagn. Du kunne like gjerne sagt: «Jeg vet bedre enn deg, du har bare ikke skjønt det ennå.» Er det slik du pleier å reagere når noen forteller deg at de har lyst til å studere bilogi, eller at de vil flytte til utlandet? Når noen har tatt et bevisst valg som kan få stor innvirkning på framtida deres, pleier du da å overkjøre dem som en utålmodig bedreviter? Om det så viser seg at vedkommende ombestemmer seg etterhvert, er det likevel hyggelig av deg å respektere dem i mellomtida. Hvis dagen kommer, bør du forresten prøve å holde deg for god til å si «hva var det jeg sa?», men du er trolig typen til det også.

-Du er egoistisk.
Dette er en gjenganger! Det er faktisk en ganske vanlig oppfatning at folk som velger å ikke få barn er egoister. Jeg synes det er veldig merkelig, men jeg tror kritikerne tenker som så: «De som har barn er selvoppofrende, fordi de setter barnets beste foran sitt eget (ellers er man en dårlig forelder). De som ikke har barn, setter altså seg selv først. Det gjør dem til egoister.»
La oss bare få klarhet i hva egoisme egentlig er for noe. La oss si at hele verden går under og at alt ligger i ruiner og at det bare er to mennesker igjen på kloden. Den ene personen finner en sjokolade, kanskje den siste som finnes. Da ville det være egoistisk av vedkommende å spise hele selv. Det er en annen person der, og den ene personen bør ta hensyn til den andre personen, ikke sette seg selv først. La oss så si at det er én person igjen på kloden. Vedkommende finner en sjokolade. De færreste ville synes at det var egositisk om den personen spiste hele sjokoladen da? Det finnes ikke noen annen person å ta hensyn til, og man er ikke egoistisk med mindre man setter seg selv foran andre. Slik er situasjonen her også. Jeg har ikke noe barn, det er hele poenget. De som ikke kan få det, synes du at de er egoister? De har heller ikke barn, vet du, men det gjør dem selvfølgelig ikke til selvsentrerte mennesker – for man kan ikke være egoist med mindre man har noen andre å nedprioritere. Det å si at det er egoistisk å ikke få barn, blir som å si at det er dårlig gjort av EU å holde Narnia utenfor.
Hva er det så de mener? Prøver de egentlig å si: «Jeg ofrer mye for barna mine, så det bør du også gjøre»? Det er i så fall ordentlig smålig, men jeg får den følelsen iblant, følelsen av at folk synes det er urettferdig at jeg slipper å forholde meg til ting som de må slite med. Saken er bare den at det må de ikke. Ingen i våre dager, i vårt samfunn, må få barn. De har valgt det selv. Derfor er det ikke urettferdig, og det har ingenting med meg og mitt valg å gjøre.

– Det er unormalt.
Faktisk var det noen som sa dette til meg en gang. En voksen mann. Med en litt sånn irettesettende tone. Vel, la meg bare si det slik at «normalt» er et subjektivt begrep. Det som er helt hverdagslig og selvfølgelig for noen, er eksotisk og uvanlig for andre, og omvendt. Dette skulle man tro at de fleste visste og var enig om, men det gjelder visst ikke deg. (Sånn sett er det kanskje du som skiller deg ut?) For meg er det helt utenkelig å slenge en slik unødvendig og lite gjennomtenkt bemerkning i ansiktet på noen, men for deg er det tydeligvis helt greit. Normalt, om du vil. Du kan ta med deg normalen din et annet sted og spare meg for denslags, takk.

– Du vet ikke hva du går glipp av.
Dette er en interessant kommentar av flere grunner. For det første er det selvfølgelig enda en nedlatende og litt fiendtlig innstilt uttalelse, en slags «jeg vet bedre enn deg» blandet med «da kan du bare ha det så godt». Tenk om man hadde sagt dette til folk i andre situasjoner? Hva om en vennegjeng skal ut på tur og én person ikke kan være med fordi han eller hun ikke har råd? «Du vet ikke hva du går glipp av, Henrik. Du får bare gjøre noe annet i stedet, da, men du kommer til å angre, for vi kommer til å ha det hyggeligere enn deg.» Det er en uhøflig og usympatisk tilbakemelding.
For det andre: Jeg mener det er omvendt. Det er ikke jeg som ikke vet hva jeg går glipp av, for alle vet jo hvordan et gjennomsnittlig familieliv fortoner seg, og jeg kan legge opp livet mitt helt annerledes. Det er du som ikke vet hva du går glipp av. Hvordan hadde livet ditt sett ut om du valgte som meg? Kanskje du kunne begynt å jobbe med noe helt annet? Kanskje du kunne realisert den store drømmen du hadde som ung? Kanskje du kunne flyttet til utlandet? Det går selvfølgelig an å gjøre disse tingene med barn også, men når man får barn, blir ens prioriteringer endret. Det er helt naturlig, og det er helt riktig. Samtidig er det slik at når man får barn, godtar man en viss strukturering av livet sitt de neste 18 årene. Bleier og søvnunderskudd. De første skrittene og ordene. Barnehage. Tegninger på kjøleskapet. Kjøring og henting. Markblomster i små hender. Barneskole. Stort smil og ny ransel. Leksehjelp. Hjemme-fra-jobb-med-sykt-barn. Tur til Legoland. Foreldremøter. Stolt publikum på teateroppsetning. Ungdomsskole. Pubertet og usikkerhet. Flyktige forelskelser. Kakebakst til skoleavslutningen. Sommerjobb. Videregående. Nye impulser. Øvelseskjøring. Russebil med vennegjengen. Studieretning. Hybel. Så forlater fugleungene redet, og man ser tilbake på nesten to tiår som har vært givende og uvurderlige, men kanskje uten de store overraskelsene. Jeg har tenkt gjennom dette. Jeg vet hva jeg takker nei til, hvordan livet mitt kunne sett ut om jeg valgte annerledes, men det vet faktisk ikke du.

– Hva med de som ikke kan?
Det er trist når folk som virkelig ønsker å lage egne barn, ikke har anledning til det. Likevel er det da vitterlig ikke slik at jeg kan gjøre det på deres vegne? Hvordan ville det bedre situasjonen for dem? Livet er urettferdig, og det vil alltid være slik at noen har muligheter de velger å ikke benytte seg av. Det at du har gode nok karakterer til å komme inn på legestudiet, betyr ikke at du MÅ bli lege, selv om det finnes folk som skulle ønske at de kom inn. Solidaritet er en dyd, men det finnes grenser. Det å si at jeg burde få barn fordi at noen ikke kan, blir som å si at alle som tåler hunder må ha hund på vegne av allergikerne, eller at alle med velfungerende bein må løpe maraton på vegne av rullestolbrukerne. Det er ikke slik det fungerer.

– Da får jo ikke foreldrene dine barnebarn!
Ikke gjennom meg, nei. Det stemmer. Skulle ønske jeg slapp unna uttrykket «livets dessert», men det er ikke så lett. Barnebarn er visstnok helt ubeskrivelig fantastisk, så hvordan kan jeg frarøve foreldrene mine en slik fryd? For å være helt ærlig, så har jeg i perioder hatt dårlig samvittighet på grunn av slike kommentarer. Jeg er intenst glad i foreldrene mine, og vil gjerne glede dem, men denne uttalelsen skurrer på flere måter. For det første tror jeg først og fremst at foreldrene mine vil at jeg skal være glad og gjøre det jeg har lyst til. Jeg tror ikke det hadde føltes riktig for dem om jeg skulle gjennomgå en slik voldsom livsendring mot min vilje, bare for at de skulle få noen å leke med og skjemme bort i helgene.
For det andre: Det er ikke slik at man skylder foreldrene sine noe bare fordi man tilfeldigvis ble født. Vi hadde ingenting vi skulle sagt, plutselig en dag fantes vi bare, og det er en urimelig tanke at vi så skal stå i gjeld til foreldrene våre livet ut. Heldigvis går tida framover, og i dag er det mindre vanlig enn før at sønner og døtre tvinges til å utdanne seg innen foreldrenes felt eller overta familiebedrifter de ikke vil drive. Det er også mindre vanlig å tenke at man kaster skam over familien om man ikke produserer arvinger. Heldigvis. Det var jo en utbredt oppfatning i sin tid, men i dag høres det håpløst gammeldags ut.
For det tredje: Ville du sagt det samme til noen som ikke har mulighet til å få barn? «Å, foreldrene dine må være så skuffet?» For å være ærlig, skjønner jeg ikke helt hvorfor man trekker inn foreldrene i det hele tatt. Jeg mener vi har kommet lenger enn som så.

– Hva om alle tenkte som deg?
Åh, det hadde vært fint. Jeg skjønner at dette er ment å få meg til å si «uff, da hadde menneskeheten gått til grunne, jeg bør nok produsere tre unger på rappen for å unngå at det skjer», men slik er det ikke. Jeg har kjent etter og tenkt etter, og så har jeg funnet ut at barn er noe jeg ikke har behov for. Hvis flere hadde gjort det, og faktisk tatt et bevisst standpunkt til barn i det hele tatt, hadde kanskje ikke overbefolkningen og hungersnøden på jorda vært like store problemer som de er i dag. Realiteten er jo at veldig mange finner ut at de venter barn uten nødvendigvis å ha tenkt gjennom det i forkant, så menneskeheten ville nok bestått, og vel så det.

– Hvem skal ta vare på deg som gammel?
Det får vi se på, men la meg snu på det. Var det derfor du fikk barn? For å kunne bruke dem som slaver? For å kunne gi dem dårlig samvittighet og kreve at de tar seg av deg den dagen du ikke klarer deg selv? I så fall er det du som er egoistisk.

Puh! Dere skjønner kanskje hvorfor jeg ikke snakker så høyt om dette i sosiale lag? Det blir som regel ikke noen særlig hyggelig konversasjon. Jeg prøver som sagt å være imøtekommende, så jeg pleier som regel ikke å si noe av det som står her – jeg bare mumler noe om at folk er forskjellige, før jeg bytter samtaleemne. I de tilfellene hvor jeg prøver å sette spørsmålstegn ved folks argumenter, blir de som regel opprørte. Vi skriver 2017, men det er fortsatt ikke vanlig eller sosialt akseptert å velge bort morsrollen. (Menn som ikke vil bli fedre, derimot, får ikke de samme reaksjonene. Det er en annen diskusjon.)

Mange sier forresten «du ville jo blitt et god mor». Jeg vet at noen ikke liker den kommentaren, men personlig synes jeg ikke at det er problematisk. Jeg skjønner at vedkommende sannsynligvis tror at jeg er selvkritisk og redd for ikke å strekke som forelder, og at de vil berolige meg. Det er riktignok ikke det som er greia for min del – jeg vet at jeg kunne blitt en god mor, jeg har bare ikke lyst. Så enkelt er det faktisk.

Det er altså ikke som om jeg hater unger, la meg understreke det. Tvert imot så synes jeg det kan være ganske fint å tilbringe tid med dem og få et lite innblikk i livene deres (noe man kan gjøre uten å være forelder selv), og jeg synes det er flott at de gir folk så mye glede. Jeg har bare ikke noe behov for å skape mine egne.

Det er ikke vanskelig å få barn, det viser folketallet på kloden. Jeg kunne trolig hatt fire unger i dag, om jeg hadde villet. Det som er vanskelig, er å ta stilling til om man faktisk ønsker noe som hele samfunnet forventer av deg, og så ta beslutningen om å gå mot strømmen. Når du treffer noen som er reflekterte nok og modige nok til å si at de ikke har lyst på barn, kan du jo vurdere å komme dem i møte med respekt. De fortjener det. Du må gjerne være nysgjerrig, men du trenger ikke være nedlatende, defensiv eller dømmende. Disse menneskene har ikke gjort deg noenting. De tenker annerledes enn deg, bare, og det står de fritt til. Man kommer langt med litt toleranse.

Jeg liker forresten ikke ordet «barnløs» når det er snakk om å velge et liv uten barn. Endelsen -løs brukes som regel i negativt ladede ord, der noe egentlig er ønskelig, men mangler. Skruppelløs, arbeidsløs, husløs, arveløs, respektløs. Derfor bruker jeg – og mange med meg – ordet «barnfri» i stedet. Et barnfritt liv er noe man velger. Når det er snakk om ufrivillig barnløshet, er altså den andre endelsen mer på sin plass, og jeg forstår at det kan oppleves som en stor sorg.

Moren min har alltid sagt noe lurt og fint. Helt siden jeg var liten, da jeg spurte (slik barn gjør) om hvorfor min grandtante og grandonkel ikke hadde barn. Så rart, alle andre har jo det? «Ikke alle vil eller kan få barn,» sa moren min, «men det betyr ikke at de ikke lever fullverdige liv.» Det tok jeg til meg og med meg, kanskje fordi jeg hele tida har følt meg litt utenfor. Jeg er så glad for at moren min er en så innsiktsfull person, og at hun valgte å svare tydelig og ærlig på et slikt spørsmål. Det har gjort det lettere å snakke om dette med foreldrene mine. Det har jeg gjort, og de er veldig støttende, og det setter jeg enormt stor pris på. Snart fyller jeg 30 år, og selv om presset til å etablere seg og stifte familie øker, så kommer det ikke fra dem. Det gjør meg heldig, og jeg føler meg fri til å leve det livet som passer meg best.

Jeg tar gjerne imot innspill på dette innlegget. Jeg vet at det er flere som tenker og føler det samme som meg, og som får de samme reaksjonene og spørsmålene, selv om man ofte føler seg forferdelig alene om dette. Vi er ikke alene, og vi er ikke forpliktet til noe.

Nå skal jeg legge fra meg både pensum og blogg, og tilbringe fire dager i London! Vi snakkes i begynnelsen av neste uke!

– – – – – –
In other words: I normally don’t bring this up, because I get so many strange reactions. Why do people become all defensive and aggravated when I say I don’t want children? I try to be humble and understanding, but I really don’t get why my personal choice is such a big deal for other people. Here are ten regular comments, and my thoughts about them.
– You just haven’t met the right person. Yes, I have. He’s amazing, and we’re so happy together, and I still don’t want kids, because that’s a completely different matter.
– But children are the meaning of life! There’s a word missing here: «my». What you’re trying to say is that kids give your life meaning, and that’s great, but people are different, remember?
– You don’t know what you’re missing. Okay, this is an interesting one, not only because it’s really condescending, but because I don’t think it’s true. I think it’s the other way around – you’re the one who don’t know what you’re missing. You could be doing something completely different with your life. You could have started a new carreer, or made that old childhood dream come true, or moved to another country. On the other hand, we all know what regular family life looks like. We sign up for it when we choose to have kids. Changing nappies and losing sleep, first steps and words, kindergarden, driving and picking up, drawings on the fridge, elementary school, helping with homework, flowers for mum and dad, staying home from work when they’re ill, trips to Legoland, PTA meetings, baking for the cake sale, being a proud spectator when they’re in a play, secondary school, puberty, fleeting crushes, upper secondary, teaching them to drive, helping them cram for exams, and then seing them move out to go to uni. Of course you can change things up a bit, and when you look back it has been so rewarding, but not particularly surprising. I’ve thought this through, I know what my life would be like if I chose differently. You, however, do not.
– It’s just a phase / You’ll change your mind. That’s entirely possible. Until that happens, Id love it if your were respectful of my choice and dropped that sanctimonious tone. Also, I might not change my mind, and in that case you’re just narrow minded.
– What if everyone thought like you? Oh, that would be amazing. If more people actually thought this through and made a conscious decision. Considering how many children are born because their parents just weren’t careful, or by parents who don’t want them, or into war / poverty / other difficult circumstances, the world would be a less over populated place, and more people could get the food and resources they need and deserve, and it’s not like we’d die out any time soon.
– It’s selfish. This is a classic, and I just don’t get it. Do people not know what it means to be selfish? Egotistical behaviour means putting yourself before others. If there are two people and one chocolate bar left on the surface of the Earth, and one person eats the choclate without sharing, that’s selfish. If there is only one person and she eats it, she’s not selfish. She’s not putting himself first, because there are no others. I’m not putting myself first, because there are no others. That’s the whole point. I have no kids. People who don’t have kids because they can’t have kids, would you call them selfish? Of course not, since they are not putting themselves before anyone else, and to be selfish, that’s what you have to do. Saying it’s selfish not to have kids is like saying the EU are mean because they won’t include Narnia.
– That’s not normal. (Yes, someone actually said this to me once. A grown man.) Well, normal is a subjective term. Everyone knows that. Except you, apparently. Now who’s the odd man out?
– But then your parents won’t have any grandchildren! Well, that’s true, not through me. I’ve actually felt bad because of this, because I love my parents and I like to make them happy. Then again, they want me to be happy too, so they would not want me to do something huge and life-changing against my will just so they can have someone to play with and spoil on the weekends. What’s more, you can’r seriously think that when we are born – something that we get no say in, something that just suddenly happens to us – we’re indebted to our parents for the rest of our lives? It’s not like we owe them grandchildren, regardless of what we want ourselves. Also, society moves forward. We no longer think that people bring shame on the family name when they don’t produce heirs. Come on, we’re past this.
– What about the people who can’t have children? – Well, I feel for them, but do you reall believe that I should do it on their behalf? How would that solve anything? Life is unfair. Some people get good grades and can go to medical school, but they don’t have to, just because other wish they had good enough grades to get in. Solidarity is one thing, but come on. Saying I should have kids because some people can’t is like saying everyone with functioning legs have to run marathons on behalf of wheelchair users. Life doesn’t work like that.
– Who’s going to take care of you when you grow old? Let me turn this around. Is that why you have or want to have kids? So you can guilt them into caring for you when you’re old? If that’s the case, you’re the selfish one.
It’s not like I hate kids or anything, let me just underline that. I quite like spending time with them, actually, and I think it’s great that they give people lots of joy, I just don’t have the urge to create my own.

My mother has always said that you can live a full life without children. I’m so lucky my parents aren’t pressuring me – but as you can see there is plenty of pressure from others, now that I’m getting closer to 30. I’m not going to let it get to me, and I want to tell others facing the same thing that you are not alone.

Brighter

Spring / etdrysskanel.com

Sol! Landet rundt, virker det som? Fy søren, vi fortjener det.

Det grønnes i grøfter
Det drypper fra tak
Solskinnet varmer
og ryggen blir rak

Vi gleder oss over grus og knopper
og pakker ut våre bleke kropper
med overskudd og energisk giv
For ingen vet vel å verdsette vår
som dem som har ventet et helt halvt år
på blomster og blader og varme og liv

God langhelg, alle sammen! Takk for at dere er så fine!

– – – – –
In other words: The sun is shining and the world is turning green, and what do you know, I had to write a wee poem about it. Life feels lighter when spring arrives properly. Happy weekend, my dears!

That moment

Sea and sun / etdrysskanel.com

En gang ble jeg spurt om hvilken fortelling jeg skulle ønske jeg kunne forevige med et bilde. Dette var svaret mitt.

» Hvis jeg kunne, ville jeg forevige den fortellingen som ender med at jeg innser at jeg er god nok likevel. Den som utfolder seg nå og da. Den som begynner med en gnagende følelse av utilstrekkelighet, når man sitter med bare bein i sofaen og en laptop i fanget, med en skjerm full av flinke folk som får til så utrolig mye mer enn en selv. Den fortsetter med en tvil som slår rot, en tvil man prøver å dytte unna, men som får en til å lure på om en har gjort det rette. Kanskje har man misforstått eller gått glipp av noe? På et tidspunkt utvikler følelsen seg til en slags apati, for man vet ikke hvor man skal begynne for å komme videre, for å komme inn i det gode selskap, for å lykkes. Kanskje har man ikke bare misforstått, men feilet? Så tar historien en vending når man husker at alle er forskjellige og at livet er langt. At man har valgt bort en del ting som man uansett ikke er interessert i, at man faktisk ikke ønsker seg fast jobb eller barn eller bil eller bikkje eller sponsorer eller treningsabonnement eller andre ting som folk snikskryter av. At man i realiteten lever det livet man har lyst til å leve. Uansett hvor tøft det kan være iblant, og hvor liten og usikker man kan føle seg, og hvor mye mer man kanskje kunne tjent. Det er viktigere å ha gode minner og et stort smil enn et høyt beløp på konto. Det øyeblikket, når man husker hvem man er og hvem man vil være, uavhengig av samfunnets forventninger og sosiale mediers press, det øyeblikket gir fortellingen en lykkelig slutt når tvilen kommer snikende. Det øyeblikket skulle jeg gjerne ha foreviget og hengt opp på veggen. »

Jeg føler meg litt usikker og utafor i disse dager, slik jeg tror de fleste gjør iblant, så jeg leser mine egne ord og vender ansiktet mot sola og venter på at det skal gå over.

– – – – –
In other words: If I could preserve one moment, it would be the one where I realise that I’m good enough and that all the pressure and all the expectations from society and social media mean nothing as long as I’m happy about myself and my life. I’m feeling a bit insecure and out of place these days, the way I believe we all do now and then, so I’m just giving myself a reminder and facing the sun and waiting for this bad spell to pass.

On work and wages

Money / etdrysskanel.com

Jeg tjener mindre enn alle jeg kjenner, sånn omtrent. Det gjør meg ingenting. Jeg har nemlig større frihet enn alle jeg kjenner, sånn omtrent, og det er mye viktigere for meg.

Tanken om å skrive litt om (frilans)økonomi har ligget i bakhodet en stund, og da jeg fikk et ønske om det i kommentarfeltet forleden, ble idéen satt ut i praksis. Det er jo kjekt å kunne skrive om sånt jeg vet at noen vil lese om, og å kunne dele mine tanker og erfaringer på dette feltet!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det er viktigere å ha det bra enn å gjøre det bra. Sånn er det for meg, i hvert fall, og sånn synes jeg det bør være. Vi får ett liv utlevert, og jeg har ikke tenkt å bruke åtte timer hver dag på noe jeg ikke liker, bare for å tjene penger. Jeg vil ikke gjøre noe som føles feil for meg, kun for å fylle opp en konto. (Jeg har for eksempel aldri søkt på jobber i tabloide aviser eller kommersielle radiokanaler. Jeg har rett og slett ikke lyst. Noen vil sikkert fnyse av slike prinsipper, og det har de all rett til. Jeg kjenner for øvrig mange flinke folk som jobber i slike medier, altså!) Dette betyr i praksis at jeg jobber mindre enn jeg kunne gjort, men at jeg i større grad jobber med det jeg ønsker. Jeg disponerer tida selv, og trives veldig godt som frilanser, men jeg har langt mindre utbetalt i måneden enn folk med faste, trygge jobber. (Om vil ha tips til hvordan du kan tjene mye penger, må du altså lete et annet sted.) Dette er helt greit for meg, for jeg har ikke stort forbruk eller dyre vaner. Så lenge det går rundt, og jeg i tillegg har litt penger til overs som jeg kan bruke på sånt som gjør meg glad, er jeg fornøyd.

En annen ting jeg bør nevne med én gang: Jeg er ikke spesielt flink til å spare. Ikke bare for å spare, liksom. Hvis jeg har noe konkret jeg trenger penger til, derimot, er det stort sett ikke noe problem å legge til side en viss sum med jevne mellomrom. For eksempel har jeg spart opp til mange reiser og flere utenlandsopphold på den måten – både året i Paris og året i London var noe jeg forberedte i mer enn ett år i forkant. Det jeg synes er vanskelig, er å sette av mye penger til diffuse formål langt inn i framtida. Bolig, for eksempel. Jeg kunne nok fint gått gjennom livet som leietaker i stedet for boligeier, om jeg bare hadde meg selv å tenke på, for jeg vil helst fortsette med å dra ut og bo borte i perioder. Da passer det fint å slippe boliglån og forpliktelser. Nå har jeg jo riktignok en formidabel kjæreste å ta hensyn til, som er mye flinkere til å se det store bildet enn meg, og på sikt vil vi kanskje kjøpe oss et hjem sammen, så i den senere tid har jeg begynt med BSU. Jeg vet at det er fornuftig, men jeg liker det ikke. Jeg vil heller reise vekk pengene, hoho!

Jeg har aldri hatt fast jobb, for det har jeg aldri søkt på, for det har jeg aldri hatt lyst på. Jeg har derfor aldri fått lønn og goder som fast ansatt. Min inntekt og mitt personlige forbruk har alltid vært beskjedne. Dette er absolutt ikke noe jeg skammer meg over eller synes er pinlig. Det er noe jeg er helt åpen om og faktisk godt fornøyd med, fordi det krever en viss selvdisiplin. Jeg vet at overgangen fra fast jobb til frilanslivet kan være brå og brutal for noen, men vi mennesker er tilpasningsdyktige vesener. Alle kan justere pengebruken etter livssituasjonen, bare de får litt tid til å legge om vanene sine og tankegangen sin.

For dem som er litt usikre på hva frilansing egentlig innebærer: I stedet for å ha én arbeidsgiver som gir en lønn og trekker skatt, er man sin egen sjef. Man tar på seg oppdrag for ulike kunder (så mange man vil) og sender dem faktura for utført jobb. Når man får innbetalt pengene, lønner man seg selv og setter av penger til skatt, som man så betaler inn til staten. Dette kalles forskuddsskatt, fordi den beregnes utifra en prognose i begynnelsen av året. Man forteller staten hvor mye man tror man vil tjene, og så beregner de hvor mye man skal skatte, og så betaler man det selv underveis. Det virker nok skummelt for mange, men systemet er ganske enkelt å forholde seg til når man først kommer inn i det!

Jeg har satt opp ei liste over sånt som kan være kjekt å vite for dem som frilanser eller vurderer å begynne.

Noen generelle tips for frilansere:

  • Opprett et enkeltpersonsforetak og gå på Skatteetatens kostnadsfrie kurs, som alle nye foretakseiere får tilbud om. Sett deg inn i reglene som gjelder for ditt arbeidsfelt. Hva er skattefritt? Hvor mye skal jeg skatte? Må jeg tenke på moms? Dette er sånt som varierer.
  • Send ut faktura til kundene dine så snart et oppdrag er utført, og bruk standard 14 dagers forfall for å skape flyt.
  • Hold oversikt over fakturaene dine med et faktureringsprogram. Jeg bruker Conta Faktura, helt gratis, og er godt fornøyd med det!
  • Ha en separat konto for forskuddsskatt, og før skatten over dit med én gang du får betalt. Det er ikke dine penger.
  • Sett av litt mer til skatt enn nødvendig, så har du til en eventuell skattesmell (noe som er helt normalt for frilansere, nettopp fordi vår arbeidsmengde og vår økonomi er så utforutsigbar).
  • Tilpass forskuddsskatten underveis hvis du tjener mer enn forventet, slik at sjansen for skattesmell blir mindre.
  • Gi deg selv lønn når du har lagt av penger til skatt og faste utgifter. Den kan gjerne være lik hver måned, slik at du setter overskuddet vekk – om du tjener mindre enn vanlig i mars, kan du spe på med penger du la til side i februar, og slik skape kontinuitet og balanse.
  • Vær utadvendt og oppsøkende for å skaffe oppdrag. Som din egen sjef må du selv finne arbeid, så ta kontakt med mulige kunder. Trykk gjerne opp visittkort, bruk LinkedIn, ta initiativ.

Er det noe jeg har glemt? Om du selv frilanser og har gode innspill, gi gjerne lyd fra deg i kommentarfeltet!

Når vi først er så godt i gang på pengefronten, og ettersom jeg er vant til å ha beskjedne midler, følger jeg opp med ei liste til.

Noen generelle tips for alle med tidvis knapp økonomi:

  • Lag budsjett og før regnskap. (Her finnes det sikkert også gratisprogrammer man kan bruke, men jeg har bare satt opp mitt eget system i Excel – begynte da jeg var 17 år, da jeg først flyttet hjemmefra og måtte forholde meg til eget forbruk. Det er veldig praktisk å ha oversikt over hva pengene går til!)
  • Finn ut hva du egentlig synes det er verdt å bruke penger på, og kutt ned på andre ting.
  • Sett av 10 % av inntektene dine til sparing eller uforutsette utgifter, slik at du alltid har noe å falle tilbake på.
  • Ikke gå inn i butikker med mindre du faktisk behøver noe. (Det virker som at noen ser på shopping som en hobby, og det forstår jeg liksom ikke?)
  • Utsett nedbetaling av studielånet ditt i perioder når du har lite å rutte med. Man kan få betalingsutsettelse i inntil tre år, helt uten videre.
  • Ikke bruk penger du ikke har. (Jeg har aldri hatt kredittkort, for eksempel.)
  • Ta ut kontanter hvis du vet at du har lite du kan bruke. Hvis du for eksempel har tusen kroner i lommepenger til den siste uka før du får lønn, så gå i minibanken og legg dem i lommeboka, slik at de blir noe helt konkret og begrenset. Når de er borte, så er de borte.

Her er det sikkert mange studenter og frilansere som har egne tips! Kom gjerne med dem!

Om noen lurer på noe, skal jeg svare i kommentarfeltet etter beste evne.

I samfunnet vårt har folk en lei tendens til å tenke at det å lykkes er synonymt med å tjene mye penger. Er ikke det ganske rart, og ganske synd? Jeg synes man skal se nærmere på ordet. Lykkes. Lykke. Det handler om å leve lykkelig, hvis man er heldig. Jeg vil så mye heller være glad enn rik.

– – – – –
In other words: I make less money than pretty much everyone I know. I don’t mind. I have more freedom than pretty much everyone I know, and that’s more valuable to me. I think it’s so much more important to be well than to be wealthy. As a freelancer I make my own rules, and I love it. I’ve never had a steady job, because I’ve never applied for one. I have a modest income, but as long as it covers my expenses and I also have a little extra money to spend on stuff that makes me happy, I’m content. A reader asked me a question about my personal economy as a freelancer, and I’ve tried to sum it up, along with my thoughts on the whole subject, in this post.
I’m not quite sure how the whole tax thing works in other countries, so I’m not going to translate my list of recommendations for other freelancers, but the second one is a more general list of suggestions for everyone who has limited funds at times:
– Make a budget every month and write down all your expenses along the way. I’ve done this since I was 17, when I first left home and had to make ends meet on my own. It’s good to know where the money goes. – Find out what you actually think is worthy of your time and money, and stop spending on other things. – Put 10 % of your income aside for savings and as a buffer in case of unforeseen circumstances. – Don’t enter a shop unless you need something in there. (Some people see shopping as a hobby, and that’s something I just don’t understand.) – Don’t use money you don’t have. I’ve never had a credit card, only debit ones. – If you have a limited amount of money left to use at the end of the month, go to the ATM and withdraw it to make it more concrete and easier to keep track of.
There you have it! There is no shame in a modest income, if you ask me, because the most important thing is to be happy. Sadly, in our culture «being successful» is often interpreted as «making a lot of money». It think that’s no good – there is so much more to life than money, and I consider a happy person a successful one.
If you have any questions, or any tips of your own, let me know!

On kindness

Light between the trees / etdrysskanel.com

Om jeg fikk velge, ville jeg gjerne bli husket som et godt menneske, en person som var snill mot andre. Jeg synes det er så viktig, men det virker som at mange glemmer det vekk. De tenker vel at de har nok med seg selv i en travel hverdag, og vi kan alle føle det slik iblant, men det skal så lite til. Det å gi folk rundt seg – enten man kjenner dem eller ikke – et smil og noen vennlige ord er en enkel gest, men det kan ha enorm betydning og få uante ringvirkninger. Det høres ut som en klisjé, og det er det kanskje også, men det er likevel helt sant. Jeg prøver alltid å være snill.

Jeg er hyggelig mot telefonselgere. De gjør bare jobben sin. (Jeg har riktignok reservert meg mot telefonsalg, men det ringer jo en og annen lykkejeger iblant likevel, eller noen som lurer på om jeg vil delta i en undersøkelse. Har jeg tid, sier jeg alltid ja til å svare på spørsmålene deres.)
Jeg gir småpenger til tiggere. Det gjør vondt å se at mange bare ignorerer dem – det minste man kan gjøre er å se dem i øynene når man går forbi, om man så ikke har mynter å avse. Gjerne smile eller hilse også. Anerkjenne at de er der, at de er mennesker.
Jeg spør om jeg kan bidra når jeg ser noen i bybildet som bærer tungt, virker bortkomne, gråter eller på andre måter ser ut som at de kunne trenge litt hjelp. Det er ikke å blande seg, det er å bry seg.

På en av mine tyngste dager i høst, da jeg sørget over vennen min og egentlig ikke ville gjøre noe som helst, og toget var forsinket og jeg sto og frøs i vinden på perrongen, fikk jeg øye på en middelaldrende mann med hvit stokk som så veldig forvirret ut. Det slo meg at det må være vanskelig å holde orden på tidspunkt og plattformer når man ikke kan lese om endringene på infoskjermene, så jeg gikk bort og spurte ham om det var noe han var usikker på, og om jeg kanskje kunne hjelpe ham ombord på toget i ettermiddagstrengselen. Han ble så glad! Da toget kom, sa jeg «nå tar jeg tak i armen din, om det er i orden», for han kunne jo ikke se hva jeg gjorde, og så gikk vi sammen inn i vogna, og jeg fant et ledig sete til ham, og han var overstrømmende takknemlig. Det var fint å se ham smile, og godt å vite at han kom seg dit han skulle, og resten av dagen følte jeg meg bedre, fordi hans glede farget av på meg.

Man tenker gjerne store tanker i begynnelsen av et nytt år, men det er ofte små ting som skal til for å gjøre hverdagen litt finere. Samfunnet vårt blir hva vi gjør det til, så vær så snill: Vær snill.

– – – – –
In other words: If I could choose, I would love to be remembered as a good person, a person who was kind to others. I think kindness is so important, but it seems like a lot of people just forget it. Giving people around you – whether you know them or not – a smile and a friendly word is a small gesture, but it can mean a great deal and make huge ripples. It sounds like a cliché, and maybe it is, but that’s because it is true. I always try to be kind.
I’m nice to telemarketers. They are only doing their job. (I’m in the Do Not Call registry, but some phone me up anyway, to sell something or ask me to participate in some sort of survey. If I have time, I always answer their questions.)
I give to beggars on the street. It hurts to watch as people ignore them completely – the least you can do is look them in the eyes. They are human beings, after all.
I ask if I can be of assistance when I see people carrying a heavy load, looking lost, crying or otherwise seeming in need of a little help. That’s not meddling, it is caring.
On one of my darkest days this fall, when I was mourning my friend and didn’t really want to do anything and the train was delayed and I was freezing on the windy platform, I spotted a middle-aged man with a white cane who looked very confused. It hit me that it must be so difficult to keep track of the times and the platforms when you can’t read about the changes on the info screens, so I went over and asked him if I could help him get on his train in the afternoon rush. He accepted my help with a big, grateful smile, and I helped him get on board and find a seat when the train arrived, and he was so thankful. It was nice to see him light up and good to know that he got where he was going, and it made me feel better, too.

At the beginning of a new year we often make lofty promises, but little acts of kindness are all it takes to make the world a slightly better place. Please be kind.

The year 2016 – goodbye and good riddance, really

Mint green shirt dress

Nå er det tid for å se tilbake på året som har gått! Jeg oppsummerer 2016 ved å svare på 20 spørsmål.

Gjorde du något 2016 som du aldrig gjort förut?

Ja! Jeg opprettet vinbloggen Vin og vegetar, skaffet meg ordentlige briller, startet en podcast (som jeg skal lage mer av i 2017), utforsket nye steder og gjorde en masse greier innen oppussing som var helt nye for meg.

Vilka länder/städer besökte du?

Jeg tilbragte mesteparten av året i London, men var også to ganger i Frankrike (først i Paris og så i Normandie). Innad i England dro vi til York, Bath, Brighton, Oxford og Dover.  Etter at vi flyttet tilbake til Norge reiste jeg til først tilbake til London en tur i september, så til Canada litt senere, og så til Roma i desember. Med andre ord har jeg vært en hel del på farten, og det er jo slik jeg helst vil ha det!

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år?

Ja, flere venner, bekjente og slektninger formerte seg. Blant annet fikk to av mine nærmeste venninner hver sin lille jente i sommer – som attpåtil ble gitt det samme navnet! Så morsomt!

Dog någon som stod dig nära?

Ja, dessverre. Min venn Kristian, som jeg reiste til Canada med i september, gikk bort i oktober. Han døde av kreft og ble bare 27 år gammel. Det er så tragisk. Begravelsen hans er noe av det sørgeligste jeg har opplevd noensinne, og jeg får stadig tårer i øynene når jeg tenker på ham. Jeg kan fortsatt ikke helt tro det.

Gjorde någonting dig riktigt glad?

Canada-eventyret, fine ord og mye støtte fra kjæresten min, besøk av venner og familie mens vi bodde i utlandet, en audition, London. Dessuten: Dette, så sent som denne uka. Jeg sendte inn en kort tekst til utviklerne av det nye dataspillet Thimbleweed Park, og den ble trukket fram og presentert som én av to favoritter, blant tusen innsendte bidrag!

Och ledsen?

Alle de dyktige, inspirerende, kjente og kjære menneskene som har gått bort i løpet av de siste tolv månedene. Mange var altfor unge. Året begynte med Lemmys begravelse, og siden fulgte Bowie, Prince, Alan Rickman, Muammad Ali, Gene Wilder, Lenoard Cohen, George Michael og Carrie Fisher, bare for å nevne noen. Herlighet, det har vært forferdelig.

Vad spenderade du mest pengar på?

Husleie i London og sommelierutdannelse(r). Veldig verdt det.

Vad var din största framgång 2015?

Jeg ble sommelier! Hurra!

Bästa boken du läste?

Det ble passende nok 16 bøker i 2016. Det er mindre enn vanlig, men jeg får komme sterkere tilbake på bokfronten neste år… Min største leseropplevelse var nok Slaughterhouse Five, som jeg har anbefalt her.

Favoritserie?

Av nye produksjoner var det Stranger Things og Master of None, tror jeg. Jeg så også en del britiske serier som ikke er nye, men som vi oppaget i år. Hadde håpet at den nye Gilmore Girls-sesongen skulle være knall, men ble dessverre skuffet.

Bästa filmen?

The Hateful Eight (som jeg tror kom i 2015, men som jeg så på nyåret) og Zootopia. To heeeelt forskjellige filmer.

Vad gjorde du på din födelsedag 2016?

Jeg tilbragte den i Hyde Park i sola, og dagen fikk et eget innlegg her!

Blev du kär i år?

Jeg fortsatte å være kär i Jonasflotte!

Vad önskar du att du gjort mer?

Vært sammen med venner, nå i høst, etter at vi flyttet hjem. Hjemkomsten og tilværelsen her ble ikke som jeg hadde håpet, hovedsakelig på grunn av renoveringen, så jeg satser på å være mer sosial i året som kommer.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?

Jeg har vært mer trist enn tidligere, først og fremst i høst. Det har gått opp og ned, men jeg har i perioder ikke hatt det særlig bra. Det er det flere grunner til, og jeg håper på mer glede i 2017.

Vem saknade du?

De fleste, helt fram til august, da vi flyttet tilbake fra London. Siden da: Folka i London. Haha, er det ikke det ene, er det som kjent det andre! Ellers: Daniel, som bor i Roma og som jeg endelig fikk sett igjen i desember. Vicky, som jeg ser altfor sjeldent i utgangspunktet. Kristian.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år?

Jeg vil bruke mindre tid på oppussing og mer tid på sånt jeg har lyst til, sammen med folk jeg er glad i. Enkelt og greit.

Mest stolt över?

Sommelier-tittelen, tror jeg.

Vilket datum från år 2016 kommer du alltid att minnas?

Dagen da USA valgte sin nye president. Jeg forstår fortsatt ikke at det kunne skje, eller at han faktisk tar over i januar, eller hva som skjer i verden. (Les mine tanker om temaet her.) For øvrig har hele året har utmerket seg som et kjipt år, med Brexit, Trump, terror og tristesse, og i tillegg har vi mistet så mange fine folk. Et annus horribilis, som Queen Elizabeth ville sagt. Jeg er på mange måter glad for at det er over.

Högsta önskan just nu?

At enkelte politiske overraskelser ikke får så store skadevirkninger som fryktet. At folk blir mer tolerante. At året som kommer blir, i det store og det hele, et bedre år enn året som har gått.

Spørsmålene er hentet fra Clara sin årlige sammenfatning, forresten, og oppsummeringen min fra i fjor finnes her.

Takk for alle fine opplevelser og gode minner, 2016! Nå er jeg mer enn klar for 2017!

– – – – –
In other words: Here is a little summary of 2016, in the form of questions and answers. I’m afraid I haven’t the time to translate everything this time, but all in all this year has been quite a strange one for me. I spent the first part in London, and loved it, but when I moved back to Norway my life suddenly looked very different from what I has expected. This autumn has been tough, but I’ve learned a lot, and I hope there are happier times ahead. Luckily there have been travels and adventures to take my mind off things, and my biggest personal achievement was becoming a sommelier in September. Then, in October, a friend of mine dies from cancer. He was only 27 years old, and the thought of him still brings tears to my eyes. Also, this year’s many celebrity deaths have been heartbreaking. So many amazing, inspiring people have died, a lot of them way too young, and when you add Brexit, Trump, terror and tristesse to the mix, I’m glad that this year is over. Let’s go, 2017!