Spring, sprang, sprung

Stillheten fra forrige innlegg skulle visst innta bloggen også, men som noen kanskje har sett på Instagram, har jeg vært i England! På studietur! Jeg har besøkt vingårder og lært mer om engelsk vin, et kjempespennende tema, sammen med moren min. Det er så fint å kunne dele vininteressen med henne! Vi er begge sommelierer, og det tror jeg kanskje vi er helt alene om i Norge? Uansett var det nå England som gjaldt, og det føltes sååå bra å være tilbake, og turen ble veldig vellykket! Nå har jeg riktignok vært utenlands i både mars, april og mai, og jeg gleder meg faktisk til å slippe å pakke kofferten på en stund, og holde meg hjemme i juni og juli. Den nordiske sommeren er tross alt helt unik og helt vidunderlig! Nå lukter det så godt overalt at jeg blir helt tummelumsk, og de lange, lyse kveldene gir mer energi og tiltakslyst. Inntil videre nyyyter jeg våren, og når sommeren kommer, skal jeg ønske den hjertelig velkommen.

May / etdrysskanel.comJeg kom hjem til støvsugde gulv og en bukett liljekonvall på stuebordet. Så hyggelig! Nå lukter det like godt inne som ute, det er ren luksus. Heldigvis er både luktesansen min og stemmebåndene mine i orden igjen, siden forkjølelsen er neeeesten helt borte! I dag tekster jeg et matprogram, rydder opp i innboksen og vasker klær. Snart skal jeg ta en kaffe ute med en venn, og så tror jeg kanskje at jeg har lyst på fajitas til middag? Dessuten har jeg lyst til å lese ut boka jeg holder på med, klassikeren Robin Hood, og kanskje se en episode av Black Mirror til kvelds. Jeg liker å ta det litt rolig etter å ha vært på tur, det er godt å pusle hjemme. Jeg har gjort mitt beste for å slappe av mellom slagene i det siste, for det kjennes alltid som om hele livet setter opp hastighet når våren kommer! Jeg veksler av med et kafébesøk i mitt eget selskap, en time ved symaskinen, en rusletur før sengetid for å se på solnedgangen og lukte på syrinene. Det er sånt som føles bra.

May / etdrysskanel.comPå den andre siden er jeg så ivrig etter å være sosial! Jeg gleder meg sånn til alt det fine og gøyale som ligger og venter, og til å være omgitt av folk! Jeg er superklar for utepils og grilling og bursdagsfeiringer og utdrikningslag og sommerfester og bryllup og utflukter og alt det andre som kommer tett i tett framover. Det handler vel om å finne balansen, som alltid!

Jeg skal bare henge opp klesvasken og bli kvitt hosten først.

May / etdrysskanel.com– – – – –
In other words: So, I was talking about silence, and then the blog was silent for a while, but as you may have seen on Instagram, I’ve been to England! I’ve been touring the southern parts, visiting vineyards and learning about English wine with my mother, who is also a sommelier. I feel so fortunate to share it with her, we can attend tastings and take trips together, it’s great! Now I’m taking it easy, working from home and doing laundry, and I like having some calm days after returning from a trip. Now I’ve been abroad in March, April and May, so I’m actually looking forward to staying home in June and July, not having to pack a suitcase for a while! The Nordic summer is amazing anyway, so I prefer to be here, enjoying the long, bright days and nights. I came home to a freshly hoovered flat and a bouquet of lily-of-the-valley on the dining table yesterday. Now it smells as good indoors as it does outdoors! The fragrant trees and flowers all around make me so happy this time of year. Luckily my sense of smell and my ability to make sound have both returned, I have all but kicked my cold entirely. I’m very happy about that, since life seems to speed up when spring arrives! Now I’m so ready for beers and barbecues and birthday celebrations and hen dos and summer parties and weddings and excusions and all the other things that are just lined up in the months to come. I can’t wait! I’m just going to finish my book and go for a walk first, and then spend some time alone at cafés, do some sewing and watch a few episodes in between. It’s all about the balance!

Reklamer

The ring that should not be

I årevis har jeg tenkt «…og så tar jeg den grønne ringen», når jeg har satt sammen et antrekk i hodet. Problemet var bare at jeg aldri har hatt noen ring med grønn sten. Jeg, som er så glad i ringer og så glad i grønt! Jeg har gått rundt og ønsket meg en sånn i så lang tid, og sett den så tydelig for meg i hodet, at jeg endte opp med å tro at jeg faktisk hadde en.

Selvfølgelig skulle jeg ha en grønn ring. Etter mange år tok jeg tak, for sånn kunne det ikke fortsette. Om morgenen 1. januar sa jeg det høyt for første gang, til Jonasflotte, at jeg ville kjøpe meg en smaragd. Det skulle være en belønning til meg selv, for hardt arbeid og standhaftighet i 2018. Endelig var tida inne.

(Dette har altså opptatt meg siden nyttår, men jeg har ikke vært åpen om det, fordi jeg har vært så usikker på om det i det hele tatt ville bli noe av. Her kommer derfor en gjenfortelling av hele hendelsesforløpet, som jeg så gjerne skulle delt med omverdenen underveis! De som bare er middels interessert i nervepirrende kjøpsprosesser, kan hoppe ned til bildene, om de vil.)

Selvfølgelig gjorde jeg litt research, for jeg visste ingenting om smaragder fra før. Jeg gikk til en juvelér og spurte meg for. Jeg lærte at smaragder er sjeldne og skjøre. En stor andel blir faktisk knust når vanlige gullsmeder behandler dem uten å vite nok om dem! Jeg fikk høre at stenen burde komme fra Colombia, for der har de høyest kvalitet. Jeg ble fortalt at noen metaller, som sølv, er for myke til å brukes i smykker med smaragder – stenene må sitte godt fast, i et hardt og solid materiale. Med denne kunnskapen begynte jeg å lete.

Selvfølgelig måtte ringen være brukt. Jeg vil jo helst ikke ha noe nytt lenger i det hele tatt. Da jeg spurte meg for hos noen forhandlere av brukte smykker her i Oslo, fikk jeg høre at smaragder ikke har vært spesielt vanlige i Norge. De få som fantes for salg, var ofte veldig små, og jeg ville ha en sten med en viss størrelse. Ikke så stor at den blir upraktisk eller at den ser ut som juggel, men stor nok til at den gjør litt ut av seg. Dessuten ville jeg helst ikke ha en firkantet smaragd, selv om det er den tradisjonelle slipingen for akkurat denne edelstenen – jeg synes diamantfasongen er finere. Apropos diamant: Det ville jeg heller ikke ha. Veldig mange klassiske smaragdringer består av én smaragd omkranset av diamanter, men jeg ville bare ha selve smaragden. Den skulle altså helst både ha riktig størrelse og riktig form, og hele ringen, selv om den skulle være brukt, måtte naturligvis være i god stand. Jeg gjorde det ikke lett for meg.

Selvfølgelig var det Etsy som ble redningen! Der fant jeg en nydelig vintage-ring med én colombiansk smaragd på en hel karat, med flott fasong og klar farge. Den var satt i platina, altså ikke i gult eller hvitt gull. (Dermed ble det litt research på platina også, for det visste jeg heller ikke noe om. Det viser seg å være et edelt metall som er sjeldnere, tyngre, tettere og mer holdbart enn gull, så det var jo bare en bonus!) Den var akkurat slik jeg ville ha den, og det var noe eget ved denne ringen. Jeg kjente det i magen da jeg så på bildene. Jeg sjekket at det var returmuligheter ved kjøp, og forsikret meg om at selgeren var en seriøs aktør. Han holder til i USA, kjøper brukte smykker på estate sales over hele landet og får en gemolog til å vurdere alle varene sine. Han bor i staten Ohio og byen Dayton – som passende nok har kallenavnet Gem City. En edelsten fra Gem City, sånn måtte det bli!

Selvfølgelig var det en annen person som også ville kjøpe ringen, når den etterhvert skulle betales. På skjermen dukket det plutselig opp en advarsel i rød skrift: Én unik ring lå i to personers handlekurver! Jeg holdt på å få panikk, men beholdt roen i stor nok grad til at den havnet hos meg, ikke hos den andre personen. (Jeg håper virkelig at vedkommende fant noe annet.)

Selvfølgelig tok det flere dager før betalingen gikk gjennom. Jeg var så redd for at selgeren skulle miste tålmodigheten og velge å gi ringen til den andre kjøperen i stedet! Til slutt kom pengene fram, og ringen var offisielt min.

Selvfølgelig fungerte ikke sporingen av pakken på veien over havet, så i to uker ante jeg ikke hvor den var. Jeg er vanligvis ikke en person som bekymrer meg, men i denne perioden var jeg et nervevrak.

Selvfølgelig ble det rot i tollen, noe som førte til ytterligere en ukes forsinkelse, frustrerte telefonsamtaler og en altfor stor sum som måtte betales ved henting på postkontoret. (De tusenlappene kom heldigvis i retur fra Tolletaten, ettersom avgiften var beregnet på helt feil grunnlag.) Da jeg gikk hjem med pakka i veska, tenkte jeg: Hva om ringen er ødelagt? Falsk? Borte?

Selvfølgelig kom den altså fram til sist, mot slutten av februar, nesten en måned etter at jeg hadde funnet den og falt for den. Endelig var den hos meg! Den kom i en anonym, brun bobleplastkonvolutt.

The ring that should not be / etdrysskanel.comOppi den lå det en liten eske, og oppi den lå det et etui. (Kan noen høre Yzma si «og så legger jeg den esken i en annen eske, og så poster jeg den esken til meg selv»? Det var naturligvis det jeg tenkte!)

The ring that should not be / etdrysskanel.comInni etuiet var den, min nye forelskelse og følgesvenn. Smaragd og platina og en drøm som har gått i oppfyllelse.

The ring that should not be / etdrysskanel.comSelvfølgelig synes jeg at den er det fineste som finnes. Enkel, klassisk, tidløs.

Jeg tok den med tilbake til den samme juveléren, som bekreftet at det var skikkelige saker, og som tilpasset størrelsen for meg. Nå sitter ringen på fingeren min, og den funkler i lyset, og den gjør meg så intenst glad!

The ring that should not be / etdrysskanel.comVet dere hva som er det aller drøyeste ved denne ringen? La oss spole tilbake til den 1. januar, da jeg fortalte Jonasflotte om planen min. Da kom det fram at vi begge faktisk hadde tenkt visse tanker om ringer og sånt som de kan symbolisere. Det var overraskende, og jeg hadde ikke trodd at slike tanker skulle dukke opp hos meg. Samtidig har vi snart vært kjærester i ti år, så dette er nok sånt som kan skje, selv hos individualister. Det endte med at vi gikk gjennom den ovennevnte prosessen sammen (det var godt å være to om det!) og at når ringen endelig kom fram, ble den brukt til å stille et spørsmål. Jeg svarte ja på det spørsmålet, og nå er vi forlovet!

Det hele er ganske stort og litt skummelt og veldig surrealistisk, men når jeg kjenner etter, og tenker på at vi liksom har valgt hverandre, føles det også ganske… selvfølgelig.

– – – – –
In other words: For years I have thought «…and I’ll wear the green ring» when I’ve put together an outfit in my head. The only problem has been that I’ve never actually had a ring with a green stone. Me, who loves rings and loves green! I have wanted one for so long, and seen it so clearly in my head, that I started believing I really had one! This could not go on.
Naturally, something had to be done, and I decided to get a green ring. On the 1st of January I said it out loud, I told my fellow that I was going to buy an emerald, as a reward for my hard work and perseverance in 2018. It was finally time.
(This has been on my mind since the very beginning of the year, but I didn’t want to share for fear that it wouldn’t actually happen. Therefore, here’s the whole story! If you’re not really into detailed accounts of nervous purchase processes, haha, you can just skip to the end.)
Naturally, I had to do some research. I knew nothing about emeralds, so I went to a jeweler to learn a little about these precious stones. It turns out that they are rare and fragile. Apparently a large amount of emeralds are shattered by goldsmiths, who handle them without knowing what they are doing! The jeweler said that the stone should come from Colombia, because that’s where the best quality emeralds are found. I was also told that some metals, like silver, are too soft to properly protect emeralds, so the band had to be made of something hard and sturdy. With this knowledge I started looking.
Naturally, it had to be a pre-loved ring. I hardly buy anything new anymore. I asked around at some shops selling used jewellery here in Oslo, but they told me that there aren’t really a lot of emeralds in circulation in Norway. The ones I found were often very small, and I wanted a stone of a certain size. Not too big, so that is would be impractical or look tacky, but big enough. What’s more, I didn’t want a square stone, although that is the traditional emerald cut. I just like the diamond cut better. Speaking of diamonds, I also did not want that. Many typical emerald rings have one emerald surrounded by several diamonds, and I just wanted the one stone. Which had to have the right size and cut. I wasn’t making it easy.
Naturally, the solution was Etsy! I found a beautiful vintage ring which ticked all the boxes – it had a single, Colombian emerald of one whole carat, with the right cut and a beautiful, clear colour. It was set in platinum, not yellow or white gold. (I had to do some research again, because I knew nothing about platinum either. It turns out that this noble metal is rarer, heavier, denser and more durable than gold, which was a nice bonus!) This ring was exactly what I wanted, and there was something special about it, I could feel it in my stomach when I looked at it. I checked that there was a return policy, just in case, and that it was offered by a serious seller. He is an American, who buys vintage jewellery at estate sales all over the U.S. and has all his wares checked by a gemologist. He lives in Ohio, in the town of Dayton, which has the nickname Gem City! A precious stone from Gem City, that was clearly it.
Naturally, there was another person who also wanted the ring. When I was ready to pay for it, a warning in red popped up on my screen: There is only one of this unique item, but it’s in two people’s shopping carts! I totally panicked, but luckily I was able to keep my cool sufficiently to actually complete the purchase before the other person. (I do hope they found something else.)
Naturally, the payment took several days to go through. I was so afraid that the seller would run out of patience and give it to the other buyer instead! Luckily the money reached their destination at last, and the ring was officially mine.
Naturally, the tracking of the package didn’t work. For two weeks when it crossed the sea, I had no idea where it was. I’m not normally a person who worries, but during those weeks I was a wreck.
Naturally, there was trouble in customs, resulting in another week of waiting, frustrated phone calls and a huge sum of money having to be paid. (Luckily, that money soon came in return, since the toll fee was calculated on a wildly wrong basis.)
Naturally, it did arrive at last. At the end of February, almost a month after I’d found it and fallen for it. When I walked home from picking it up at the post office, I kept thinking: What if it’s broken? Fake? Gone? I had to open the package to find out. It came in a regular brown envelope, with a box inside, with another box inside (can you hear Yzma? I could!), and then there it was. My ring, my new crush and companion. Emerald and platinum and a dream come true.

Naturally, I think it’s the most beautiful thing ever. Simple, classic, timeless. I brought it back to the same jeweler, who confirmed that it was the real deal, and adjusted it to fit me. Now it sits on my finger, glittering in the light, making me so happy!
Do you know what the craziest thing is about this ring? Let’s go back to the first of January, when I told Jonas about my plans. Something surfaced then, some thoughts it turned out we’d both had about rings and what they can symbolise. It was surprising, I didn’t think these thoughts would come to me. The again, we’ve been a couple for almost ten years! It happens, I guess, even to individualists. We ended up going through this entire process together (thank goodness), and when the ring finally came, it was used to ask a question. I answered yes to that question, and now we’re engaged!
This whole thing feels huge and kind of scary and very surreal, but when I think about it, the fact that we’ve chosen each other, it also feels quite… natural.

10 simple, green changes we can make at home

Her kommer ei liste med ti ting vi enkelt kan bytte ut hjemme, for å gjøre husholdningen og hverdagen litt mer miljøvennlig!

Hva med å la 2019 bli det grønneste året vårt hittil? Jeg vet at det kan virke demotiverende når det føles som at hele planeten går til helvete, og jeg vet også at det er fort gjort å tenke at våre små, dagligdagse sysler har liten innvirkning på det store bildet. Hvem bryr seg vel om én person kildesorterer, når store land bruker fossilt brensel og bryter klimaavtaler? Heldigvis er det faktisk slik at alle monner drar. Når vi forbrukere velger bærekraftige, gjennomtenkte løsninger framfor impulskjøp, sløsing og masseproduksjon, påvirker vi etterspørselen på markedet og retningen i samfunnet. Det er godt å vite!

I løpet av det siste året er jeg blitt mer bevisst på bærekraft og miljø, i likhet med veldig mange andre. Det føles bra, og jeg synes faktisk det er litt morsomt å la det gå sport i miljøtanken – hvilke små grep kan jeg ta, som vil utgjøre en forskjell? Finnes det andre, grønnere måter å gjøre dette på? Jeg stiller meg disse spørsmålene stadig oftere. Vi mennesker er jo vanedyr, som gjerne velger minste motstands vei. I vårt moderne samfunn er det for eksempel helt vanlig å kjøpe ting for å bruke dem én gang og så kaste dem. Det er jo, når man tenker over det, ganske absurd? Vi burde jo velge ting som kan brukes flere ganger når vi først betaler for noe, det er da åpenbart? Hvis ikke, må vi bare betale på nytt neste gang, i stedet for å bruke det vi allerede har. Det er selvfølgelig slik veldig mange produsenter tjener gode penger, ved å få det til å framstå som mer praktisk å bare kjøpe og kaste uten å tenke, men vi lar oss ikke lure, eller hva? Det er naturligvis bedre for lommeboka vår om vi kjøper ting som varer. Dessuten er det bedre for kloden vår, fordi det krever mindre energi og ressurser å lage én varig gjenstand enn å lage store mengder ræl. Vi skjønner da såpass!

Med fare for å virke morbid: Nå pleier jeg å tenke «kan jeg ha denne til jeg dør?» hver gang jeg kjøper noe, muaha.

Greit, til lista! Jeg er ingen miljøekspert, og jeg kan fortsatt forbedre meg på veldig mange felt, men jeg vil gjerne tipse om ti ting jeg har god erfaring med å erstatte hjemme. La oss bytte ut…

– Neglebørsten!
Den er som regel laget av plast, men de finnes også i tre! Man bør jo velge fornybare materialer når man kan, og dessuten er det mye finere med treverk, synes jeg!

Greener / etdrysskanel.com– Såpeflaskene i plast!
Dette er også et estetisk pluss, samtidig som det er mer miljøvennlig. Alltid en bonus! Når man behøver mer håndsåpe på badet, er det er jo egentlig bare tull å kjøpe ei ny flaske hver gang, når det bare er innholdet man trenger mer av? Kjøp eller behold én såpedispenser som du liker, og kjøp refill med håndsåpe på butikken. Ikke alle typer finnes som refill, men flere gjør det. Jeg håper at det blir stadig bedre utvalg etterhvert, slik at jeg kan kutte ned på plastflasker innen flere kategorier! (Det aller mest miljøvennlige er forresten gode, gammeldagse såpestykker. Foreløpig sliter jeg litt med det, for jeg synes det er så umåtelig stusselig med sånne inntørkede fliser som man til slutt ender opp med, haha. Vi har riktignok et såpestykke i en kopp på badet i dette øyeblikk, så vi får se om jeg blir vant til det etterhvert.)

Greener / etdrysskanel.com– Oppvaskbøsten!
Disse er også som regel lages av plast, når de like gjerne kan lages av fornybart materiale. Vår variant i tre selges i hvert fall hos Søstrene Grene og Normal her i Oslo. På denne kan man dessuten bytte ut hodet, slik at kan ikke trenger å kjøpe nytt skaft når busten blir slitt!

Greener / etdrysskanel.com– Sugerørene!
De fleste har vel fått med seg at plastsugerør er en ganske stor miljøsynd? For det første er de stort sett aldeles unødvendige, så lenge man har hender å holde drikken sin med, og for det andre havner de i havet og i magen på uskyldige dyr. I dag er det heldigvis slik at veldig mange store sugerør-aktører, som diverse serveringssteder, kutter ned på bruken og bytter ut den vanlige plasten med nedbrytbar plast. (Sånn er det blant annet på Champagneria, der jeg jobber.) Vil man bruke sugerør hjemme, så finnes det gjenbrukbare varianter i for eksempel metall! De er helt topp å bruke, for de knekker ikke (slik plastsugerør gjør), og de løser seg ikke opp i væsken (slik papirsugerør gjør), og de setter ingen smak. Dessuten ser de stilige ut, og det følger med en slags piperenser-børste som gjør det enkelt – og ganske gøy – å vaske dem. Jeg fikk mine i gave, så jeg vet dessverre ikke hvor de er kjøpt, men jeg vet at de er i handelen!

Greener / etdrysskanel.com – Tørkerullen!
Dette har jeg skrevet om før, det at vi sluttet å kjøpe tørkepapir og gikk over til å bruke kluter i stedet. Vi har kanskje 40 stykker, så det har aldri skjedd at vi har gått tom, og de kan vaskes og gjenbrukes omtrent i det uendelige (Mikrofiberklutene vasker jeg i en spesiell vaskepose som gjør at eventuell mikroplast ikke havner i vannet, forresten. Finnes blant annet hos Kid Interiør.) Når det en sjelden gang dukker opp noe som jeg ikke liker tanken på å tørke opp med en klut, for eksempel om jeg skal fjerne sølevann fra skitne sko på gulvet i gangen, bruker jeg dopapir. (I ærlighetens navn er det jo ikke som om det er aktuelt å slutte med dopapir, haha, så det har man alltid tilgjengelig.)

Greener / etdrysskanel.com– Papirserviettene!
Jeg har gått til anskaffelse av fire sett tøyservietter i ulike farger, som kan brukes om hverandre og hver for seg, til hverdags og til fest. Det er så mye mer elegant og klassisk med stoff enn papir på bordet, synes jeg! Dessuten er stoffet mykere enn papir, og det har bedre oppsugningsevne. Etter bruk er det bare å slenge serviettene i skittentøyskurven, og etter vask er de like fine. Jeg gidder ikke å stryke dem, men jeg synes det bare er sjarmerende med litt skrukkete lin og bomull! (Jeg vet forresten ikke så mye om tekstilindustri, men jeg har prøvd å velge tøyservietter av god kvalitet som kan vare leeeenge, og som er merket med sertifiseringer for bærekraftig produksjon.)

Greener / etdrysskanel.com– Handleposene (pluss frukt og grønt-posene) i plast!
Jeg bruker utelukkende tøynett når jeg handler. Tidligere syntes jeg at det var lett å glemme å ta det med når jeg skulle på butikken, men vendepunktet kom, som jeg har nevnt før, da jeg skjønte at jeg kunne ha et tøyett liggende klart i veska til enhver tid. Det var en åpenbaring, haha! Inni tøynettet ligger forresten en hullete vaskepose som jeg bruker til frukt og grønt. Man tar hva man har!

Greener / etdrysskanel.com– Tannbørsten!
Tenk så mange plasttannbørster man bruker i løpet av et liv? Endelig finnes det tannbørster i miljøvennlig materiale, som bambus-tre! Den vanligste typen heter Humble Brush og selges nå på ordinære matbutikker, selv i mindre byer. Hurra! Jeg har prøvde både den og et annet merke som heter Suztain, og begge fungerer helt utmerket, selv om jeg foretrekker sistnevnte fordi den er litt slankere og glattere. Vi kjøper våre på Normal her i Oslo.

Greener / etdrysskanel.com– Plastfolien!
Vi har ikke hatt plastfolie i huset på over et halvt år. I stedet bruker vi oppbervaringsbokser til middagsrestene, den halve paprikaen og de andre tingene vi ellers ville pakket inn i plast. Vi har et godt utvalg ulike typer og størrelser, så det finnes som regel alltid en boks som passer! Dessuten har jeg kjøpt vokspapir, som kan formes rundt alt mulig, dersom det er upraktisk med en boks. For eksempel kan man pakke inn ei skål med innhold, eller et helt brød. Vokspapiret kan vaskes og brukes igjen og igjen. Det skader heller ikke at det er pent å se på, hihi! Mitt kommer fra Bee’s Wrap og er kjøpt hos Agent M.

– Bomullspinnene!
Q-tips heter vel bomullspinner på norsk, og det er et veldig misvisende ord, ettersom det er 90 % plast og 10 % bomull i dem. Disse små greiene havner overalt i havet og naturen, og dessuten er de helt unødvendige! (Her har jeg ikke noe illustrasjonsbilde, ettersom jeg sluttet å bruke bomullspinner for flere år siden.) Vi mennesker er utstyrt med noe så utrolig som selvrensende ører, så her er det snakk om et konstruert behov, og det kan være skadelig å føre ting inn i øregangen. (Faktisk må produsentene skrive eller vise på pakningen at man ikke skal bruke q-tips i ørene. Det hadde de selvfølgelig ikke gjort om de ikke måtte, for alle bruker dem jo i ørene?) Vekk med dem!

Green / etdrysskanel.com– Batteriene!
Det tok pinlig lang tid før jeg skjønte at oppladbare batterier er greia. Hittil har vi kanskje seks stykker – pluss en lader, så klart, som kan får kjøpt for eksempel på Clas Ohlson. Min plan er å bytte ut alle batteriene i boligen vår med oppladbare varianter, etterhvert som de blir tomme. I mellomtida er det selvfølgelig viktig å gjenvinne de gamle, brukte batteriene – vi pleier å legge dem på kommoden i gangen, slik at det er lett å ta dem med seg når man går for å handle. Jeg tror alle dagligvarebutikker har innlevering av både batterier og lyspærer i våre dager? Så enkelt og greit!

Det var ti ting på rappen! Jeg vil understreke enda en gang at jeg ikke er noen ekspert, og at det fortsatt er mange endringer jeg kan gjøre, men jeg håper disse tipsene kan være til nytte for noen. For de som vil vite mer og gjøre mer, kan jeg enda en gang anbefale Stine sin blogg!

Mitt neste prosjekt nå, foruten å jobbe med mitt forhold til såpestykker, er å slutte med våtservietter til ansiktet. Det er også et sånt konstruert behov – hvorfor kjøpe pakker med vått kunststoff som man drar over fjeset én gang og så kaster, når man bare kan bøye seg over vasken og bruke vannet og hendene? Vil man få en litt skrubbende effekt i tillegg, kan man satse på den klassiske vaskekluten. Nå har jeg ikke kjøpt våtservietter siden jeg gikk tom rett etter nyttår, og foreløpig fungerer det veldig bra. Kanskje kommer jeg til å kjøpe ei pakke en gang iblant, om jeg skal på telttur eller noe sånt, for man har jo ikke alltid tilgang til vann, men til hverdags klarer jeg meg uten.

En annen ting som er verdt å nevne er at vi bør bytte ut ting gradvis, over tid, når det vi allerede har er oppbrukt eller ødelagt. Det virker jo mot sin hensikt om vi kjøper en masse ting vi ikke trenger, eller kaster fullt brukbare saker, selv om målet er å bli mer miljøvennlig. Da går vinninga opp i spinninga, som man sier der jeg kommer fra. Det beste er en gradvis overgang, og da blir det også mindre overveldende, noe som gjør det enklere å få nye vaner og holde på dem. Slik kan vi skape oss en mer miljøvennlig livsstil med tida, litt etter litt.

Jeg har stor tro på 2019, altså! Vi kan faktisk gjøre verdenen som omgir oss til et litt bedre sted, sånn helt i det små!

– – – – –
In other words: My quest for a more environmentally friendly lifestyle continues! I’ve made some changes over the last year that I’m very happy with. I’m no expert, and I can improve in many ways, but maybe these tips can be of use to someone. At least these little changes work for me! Let’s replace…
– The nail brush! I never saw a wooden one until recently. Why is that? Who says little things like this have to be made from plastic? Obviously, renewable materials are a better choice (when we have the choice). I also thinks that little wooden accents are much prettier! – Plastic soap bottles! Why do we buy a new bottle when all we need more of is what’s inside? If we keep or buy a container that we like, we can just get refills from here on out. – The dish washing brush! (I know some countries hardly have them, but here in Norway we are brush people, not sponge people.) They can be wooden, too, and ours has an exchangeable head, so you don’t have to replace the whole things when the bristles get worn. – Plastic straws! By now, most people know how harmful these silly little things are to our planet, but luckily there are alternatives in biodegradable plastic, paper or metal! I have these stainless steel ones, which come with a tiny brush that makes them easy (and fun!) to clean. – Paper towels! I’ve mentioned earlier that we stopped buying paper towels, as inthe roll for the kitchen, that ends up being used for all kinds of little things. Now we use cloths instead, which we wash (in a guppy bag which keeps the microfiber ones from polluting the water) and reuse time and time again. Works like a charm! In the rare event that I have to clean up something that I don’t want to use a cloth for, like when wet, dirty shoes leave stains on the floor by the door, I just use toiled paper instead. (Let’s face it, nobody’s going to stop buying or using toilet paper anytime soon, so we’ll always have that on hand if needed.) – Paper napkins! The ones in fabric are softer, more absorbant and easy to wash. We now use them for every occasion. Cloth napkins look so much more classy, too! – Shopping bags! This is old news, but fabric tote bags are the future. I keep one in my hand bag at all times, so I don’t have to remember to bring one when I go grocery shopping, and rolled up inside it is a little bag for fruit or vegetables. – The toothbrush! Imagine how many plastic sticks one person uses and throws away during a lifetime? Luckily, toothbrushes are now available in sustainable bamboo wood, at least here in Norway, in most regular supermarkets. – Plastic foil! We keep our leftovers and stuff in boxes, we have a collection of different sizes, and if that’s not practical, I have reusable wax sheets from Bee’s Wrap on hand. They work beautifully! – Q-tips! These things are 90 % plastic, which ends up in the oceans, and they are actually completely unnecessary. Humans are equipped with self-cleaning ears, and all medical professionals say that we are not supposed to stick anything into them. The q-tip producers actually have to mark their products with a warning or an icon that shows you’re not supposed to use them in your ears. They wouldn’t do that if they didn’t have to, since that is normally how people use them. Let’s stop. – Batteries! It took me a long time to realise the beauty of rechargeable ones, but now I’m replacing all the batteries in our home as they run out. (Plus recycling the old ones, of course.)
Let’s make 2019 our greenest year yet!

L’orchidée

Orchid / etdrysskanel.com

Jeg har alltid sett på orkidéer som divablomster. Jeg kan ikke huske å ha kjøpt noen, for jeg har hørt at de trenger gjødsel og spesielle potter, pluss sånne pinner og klyper og greier. Gidder de ikke engang holde hodet oppe selv, liksom? Takke meg til grønne planter som bare står der og gir av seg selv uten å kreve spesialbehandling, hoho.

I mai fikk vi en orkidé, med potte og pinner og klyper. Den kom på døra som en gave fra banken da vi hadde kjøpt leiligheten, og på kortet sto det «gratulerer med ny bolig!». (Med andre ord var det en «takk for at dere er blitt våre gjeldsslaver»-blomst, og den dyreste potteplanten noensinne… Veldig hyggelig likevel, haha!) Den blomstret da vi fikk den, naturlig nok, og jeg satte den i vinduet på soverommet vårt. Jeg tenkte: Her får du forhåpentlig nok lys, og du får finne deg i å få vann en gang i uka, sånn som resten av den grønne gjengen her. Vi får se hvordan dette går.

Det har gått veldig bra, faktisk. Den sto og var fin gjennom hele sommeren. Så falt alle blomstene av, og et raskt søk på nettet viste at den ikke nødvendigvis var fortapt, men at orkidéer kan blomstre igjen etter noen måneders dvale. Jeg klippet vekk de bare stenglene (det er sikkert ikke det ordet man bruker, men jeg kaller dem det), kuttet litt ned på vanningen og glemte egentlig hele greia. Plutselig, midt på vinteren, dukket det opp en ny stengel. En morgen bare var den der, helt uten videre. Nesten litt ekkelt? Etter en stund var den blitt såpass lang og tung at den lente seg mot vinduet, så jeg støttet den opp med pinne og klype, og tenkte: Din latsabb.

Belønningen kom nå etter nyttår, for nå har den nye stengelen slått ut i full blomst. Så fiiin! Nå kjenner jeg at jeg er blitt litt glad i denne orkidéen. Den har bodd her sammen med oss siden starten. Tenk at jeg har klart å holde liv i den såpass lenge, gjennom flere årstider og faser, og fått den til å blomstre på nytt. Det hadde jeg ikke forventet, men det var faktisk ikke så vanskelig som jeg trodde. Moralen er vel at man ikke skal fnyse av divablomster uten å ha erfaring med dem, i klassisk ikke-skue-hunden-på-hårene-stil, og at det finnes håp for meg også.

– – – – –
In other words: I thought orchids were divas. I never bought one, because they need special pots and and sticks and stuff, and if they can’t even be bothered to hold their head up without help, they are not fit for my home. Then I got an orchid, in May. We got one, I should say, it was sent to our door as a present from our bank after we bought our new flat. (In other words it was a «thanks for owing us lots of money for decades to come» flower, and the most expensive potted plant ever, haha.) I put it in our bedroom window and thought: I’m not giving you any specail treatment. We’ll see how this goes. It went very well actually. It bloomed all summer. Then the flowers fell off, but a quick search showed that there might still be hope, that orchids can bloom again after a few dormant months. I cut off the bare things, the green arms or whatever, and reduced the watering a bit, and almost forgot about it. Then, mid-winter, a new thing appeared! Freaky! After a while it became long and heavy and was leaning on the window, and so I used a stick to hold it up and thought: You lazy bugger. The reward came now, in January, because it’s flowering again! It’s so pretty, and I feel attached to it now. It has lived here with us from the start, and I’ve actually managed to keep it alive through seasons and stages, and it wasn’t actually as difficult as I thought. The point is, I guess, that you shouldn’t judge diva flowers without having any experience with them, and that there is hope for all of us, including me.

2018 in retrospect

Jeg kaster et lite blikk over skulderen. 2018 er et år jeg kommer til å huske godt, av flere grunner!

Karlstad / etdrysskanel.comLista med spørsmål har jeg brukt i flere år, og den låner jeg av Clara.

Gjorde du något 2018 som du aldrig gjort förut? 
Jeg besøkte nye steder, begynte så smått å sy, holdt ølkurs, arrangerte pub-til-pub-runder og overnattet på balkongen, blant annet! Dessuten kjøpte jeg bolig, med alt som medfølger av lån og skumle greier… Det føles helt fjernt å eie en liten bit av Oslo.

Genomdrev du någon stor förändring? 
Jakten på, kjøpet av, flyttingen til og møbleringen av vår nye leilighet var en stor og langvarig prosess. Er så intenst fornøyd med resultatet. Har aldri kunnet tilpasse omgivelsene mine i så stor grad før, og føler meg veldig hjemme og tilfreds her.

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i 2018?
Ja, flere venner formerte seg, så nå begynner det å bli mange foreldre i omgangskretsen vår. Dessuten ble jeg tante, og det er faktisk overraskende stas. Jeg har mye høyere toleranse for min lille niese enn for andre unger, hoho.

Vilket datum från år 2018 kommer du alltid att minnas?
Niårsdagen vår, 2. juli, da vi dro på blindtur! Pluss den kvelden Lise Myhre besøkte Champagneria, selv om jeg har glemt datoen. Ellers kommer jeg til å huske sommeren, den var jo helt ekstrem.

Summer simplicity / etdrysskanel.comVilka länder besökte du?
Sverige i juli, Italia i september og Tyskland i oktober.

Bästa köpet?
Leiligheten.

Gjorde någonting dig riktigt glad? 
Leiligheten. Utsikten vår, på sommerkvelder og vintermorgener og alt derimellom. Bokhylla. Juletreet. Det spektakulære sommerværet. Yndlingsfyren og alfabet-datingen. Sætra. Samt gamle gjenstander med historie – det å omgi meg med og bruke gamle, fine ting gir meg en helt egen glede.

Og ledsen?
Klimaproblematikk, politikk (for eksempel det helt ubegripelige rotet med abortloven?) og folk som sier at de kommer, men aldri dukker opp.

Saknade du något under år 2018 som du vill ha år 2019?
Det er jo en klisjé, men mer tid sammen med venner. Alle er blitt så travle og voksne, hoho.

September / etdrysskanel.comVad önskar du att du gjort mer?
Jeg skulle gjerne gått mer på kino, det var jeg flinkere til før. Dessuten falt vi av lasset på alfabet-fronten i siste halvdel av året, etter alt arbeidet med den nye leiligheten, så det føltes bra å ta opp igjen den tråden etterhvert. Jeg skulle forresten også gjerne blogget mer, for det er egentlig veldig mye jeg vil dele med dere, men det har dessverre vist seg vanskelig å forene en god bloggrytme med min todelte og uforutsigbare arbeidshverdag.

Vad önskar du att du gjort mindre? 
Brukt tid på Finn.no, haha! Vurdert annonser, regnet på lån, gått på visninger og tapt budrunder – jeg syntes hele boligjakten var fæl. Ble etterhvert skikkelig lei av å lete etter møbler også, enda så glad jeg er i bruktkupp – føles bra å ikke skulle anskaffe noe på leeenge.

Favoritserier från året som gått?
A Series of Unfortunate Events og The Good Place, tror jeg. Pluss Twin Peaks (er stolt av at jeg orket å se alt, som den reddharen jeg er) og Au Service de la France! De nye sesongene av GLOW, BoJack Horseman og Unbreakable Kimmy Schmidt var også bra, men ikke like bra som tidligere sesonger, synes jeg. Tar med noen filmer jeg likte også: Star Wars: The Last Jedi (så den først på nyåret i 2018, selv om den kom året før), Ready Player One, Isle of Dogs, Coco og Incredibles 2.

Bästa boken 2018?
Stranger in a Strange Land av Robert Heinlein. Jeg skjønner hvorfor den er blitt en klassiker! Storkoste meg med fremmedgjøringen, humoren og språket. For øvrig har jeg lest mindre enn vanlig i høst, men det er fordi jeg har sydd mer.

Café / etdrysskanel.comStörsta musikaliska upptäckten? 
Jeg spiller mer gammel musikk enn ny musikk, men har hørt mye på Death by Unga Bunga i år. Det var vel Kristopher Schau som gjorde meg oppmerksom på det bandet, gjennom podcasten Krisemøte, som jeg for øvrig har hørt på hver uke. Uansett, DBUB sitt nyeste album er fett og fengende, og har så mye humor! Vi var dessuten på konsert med dem i romjula, og de spiller skikkelig bra live også, ikke bare på plate.

Största misstaget? 
Det er ikke noe som utmerker seg, tror jeg? Tror ikke det er noen store feil eller tabber som jeg angrer på. Jeg gjør jo stort sett det jeg har mest lyst til, og det er som regel det rette for meg. I begynnelsen av året var det riktignok litt vanskelig å finne en god balanse mellom de to jobbene mine, så jeg arbeidet altfor mye. Flere dager i uka ble det gjerne til at jeg jobbet med teksting i sju timer først, og så på vinbaren i sju timer etterpå, og sånt går jo ikke i lengden. Ikke i det hele tatt. Etter en stund klarte jeg å gjøre noen justeringer, og siden har jeg vært veldig fornøyd med gangen i hverdagen! For øvrig burde jeg ha kjøpt det vinstativet som jeg fant på en bruktbutikk til 20 kroner, men som det ikke var praktisk å bære med seg der og da. Neste gang jeg kom tilbake, var det selvfølgelig solgt. Sånn er livet, hihi.

Vad var din största framgång på jobbet 2018?
Jeg fant som sagt en god balanse etterhvert, og tjente mer enn noen gang, og det føles selvfølgelig bra! Har lyst til å kjøpe meg noe fint som belønning. (Jeg tjener fortsatt myyye mindre enn alle med vanlige jobber, haha, men det vet dere jo at jeg ikke bryr meg om.)

Största framgång på det privata planet?
Jeg skaffet meg symaskin og begynte å eksperimentere. Jeg har klart å sy om et skjørt og lage ei sovemaske, og det er sånt jeg aldri har kunnet gjøre før. Som nevnt tidligere, håper jeg å kunne gå i et selvsydd plagg innen utgangen av 2019!

Var du gladare eller ledsnare i 2018 jämfört med tidigare år?
Gladere. 2018 var nok mitt beste år siden 2015. De fire første månedene var jeg sliten og nedtrykt, lei av flytting og leting og midlertidige bosituasjoner og pappesker overalt, men så løsnet det. Nå har jeg et sted jeg gleder meg til å komme hjem til, for første gang på lenge, og en ramme rundt tilværelsen som gjør meg ordentlig glad.

Chlorophyll / etdrysskanel.comVad spenderade du mest pengar på? 
Herlighet, leiligheten og boliglånet, uten tvil. Vanvittig verdt det, da.

Något du önskade dig och fick?
Vin-sabel! Kikkert!

Något du önskade dig och inte fick?
Ei gammel lampe med skjerm i grønt glass (advokatlampe, tror jeg det kalles?) til hjemmekontoret. De er vanskelige å finne brukt, sikkert fordi mange har gått i knas i årenes løp.

Vad gjorde du på din födelsedag 2018? 
Den forløp slik!

Mirror / etdrysskanel.comFinns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Andre politiske partier ved roret. Mer miljøbevissthet. Jeg er i ferd med å utvikle en aldri så liten klimaangst, og selv om jeg vet at jeg ikke er alene, så føles det oftest som at jeg kjemper i ensomhet og i motbakke.

Vad fick dig att må bra?
Leiligheten, min yndlingsperson, venner og familie, gamle kjoler, musserende vin og mørk sjokolade.

Vem saknade du? 
Venner i andre land. Som alltid.

The waffle dress / etdrysskanel.comMest stolt över? 
Jeg er stolt av MeToo-innlegget, det krevde mye av meg å skrive og publisere det. Har fått sååå mange fine tilbakemeldinger, som jeg setter enormt stor pris på. Dessuten er jeg stolt av alle bruktkjøpene mine i 2018 – alle klærne jeg kjøpte, og nesten alle de øvrige tingene også, ble kjøpt brukt. Hver gang jeg har trengt noe, det være seg en genser, ei nattbordslampe, ei ytterjakke, en juletrefot eller ei melkemugge, har jeg alltid sett etter brukte ting først, og som regel har jeg lykkes med å finne det. Sånn vil jeg fortsette.

Högsta önskan just nu?
Akkurat nå ønsker jeg meg faktisk noe som er litt hemmelig, fordi jeg ikke vet om det blir noe av, men i så fall skal jeg fortelle mer om det. Uansett er det først og fremst slik at jeg ønsker meg et mer tolerant og reflektert samfunn, som vanlig. Pluss katt. Alltid katt.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Jeg vil egentlig fortsette i det samme sporet! Vil bli enda flinkere til å ta vare på meg selv og planeten, bare. Jeg er skikkelig spent på 2019, for det føles som at forholdene ligger bedre til rette, i hvert fall for meg personlig, enn på lenge. Jeg tror faktisk at dette kan bli et fenomenalt år, og jeg gleder meg til å se hva det bringer med seg!

GaupekollenNå gjenstår det bare å ønske alle ei god helg! Takk for at dere leser!

– – – – –
In other words: Here’s a summary of 2018!
Did you do anything in 2018 that you’d never done before? Yes, I visited new places, held beer tasting classes, started sewing, organised pubcrawls and slept on the balcony, just to mention some! Also I got a mortgage and bought a flat with my boyfriend, and that was huge and scary, but it feels amazing to own a little piece of Oslo. Did you go through any transitions? The whole house hunting process was long and emotional and really frustrating, but it was all the more rewarding when we finally found and got our new home! Furnishing it and making it our own has also taken time, but we’re super happy with the result, and I feel so at peace here. What were your biggest accomplishments? I managed to find a good balance in my work life, between my two jobs – the freelancing as a translator and the sommelier position at the wine bar. I actually earned more than ever in 2018, which of course feels great. I’m thinking of buying myself something pretty to celebrate. (I still earn nothing compared to normal people with real jobs, haha, but as you know, I don’t care.) Anyway, I also created my first things with my sewing machine, that’s so cool! My goal for 2019 is wearing something I’ve made myself, that would truly be an accomplishment for me. Where did you travel? To Sweden in July, Italy in August and Germany in October. Did any of your friends become parents this year? Yes, several, they keep doing that. What’s more, I became an aunt, since my sister had a kid. It’s surprisingly nice, actually. I have a higher tolerance for that little girl than for other babies, haha. Who did you miss? Friends abroad, as always. What made you really happy? Our flat, our view, our bookshelves. My fellow, our first Christmas tree, our alphabet dating. This place. Plus old stuff! Having old things around and using them in my daily life just gives me joy. What made you sad? The environmental situation (I seem to have developed a nice little climate anxiety), politics and people who say they’ll show up, but never do. Something you wanted and got: A champagne sabre and binoculars! Something you wanted and didn’t get: An old lamp, the brass and green glass kind that you see in old libraries, for our home office. I haven’t been able to find one of those in second hand shops, and I guess it’s because the glass breaks at some point. The best thing you bought: The flat. What did you spend the most money on? Oh, the flat and the mortgage, that’s for certain. Worth it, though! What did you do on your birthday? It looked like this! Best reads: Stranger in a Strange Land. No wonder it’s such a classic! Best films and TV series: Star Wars: The Last Jedi (I watched it in 2018), Ready Player One, Isle of Dogs, Coco and Incredibles 2. On TV: A Series of Unfortunate Events, The Good Place, Twin Peaks (so proud of myself for watching it all, since I’m such a scaredy cat) and A Very Secret Service. The new seasons of GLOW, BoJack Horseman and Unbreakable Kimmy Schmidt were good, too, but not as good as earlier seasons, in my opinion. Best musical discovery: The silly Norwegian band Death by Unga Bunga, they play catchy stuff and make me laugh. Biggest mistake: Luckily I don’t feel like I’ve made many mistakes, I usually do what feels right for me in any given situation. However I wish I’d found a better work balance earlier in the year, because the first months I worked waaay too much, and it was draining. I also should have bought that cheap wine holder at that charity shop while I had the chance, because the next day it was gone. Oh, well.
Wish I did more: Spent time with friends. We’re all so busy adulting these days, haha. Wish I did less: Spent time online, looking for flats, and then later, browsing for furniture on our version of Craigslist. I’m sick of that page, and so happy I don’t have to buy anything for a looong time. What made you feel good? Our flat. My fellow, family and friends. Old dresses. Bubbly wine and dark chocolate. A date to remember: Our ninth anniversary, when we went on a blind trip! Were you more happy or more sad than previous years? I’ve been happier, thankfully. The first four months of the year were tough, I was tired and stressed, but then things worked out, and now the framework around my days is better than it has been for several years. What are you most proud of? The MeToo post here on the blog, because that wasn’t easy to write or to publish. The support I’ve gotten afterwards means so much to me! I’m also proud of my thrifting this year – I’ve bought no new clothes, they’ve all been pre-loved, and that goes for most of what we’ve bought for our new home as well. Whatever I/we might need, I now always check for used options first, and more often than not, I find them. I want to keep doing it this way. What do you wish for right now? Right now I’m actually wishing for something slightly secret, but I’ll let you know if it works out! Mainly, though, I wish for more tolerance and more awareness in the world, as usual. Plus a cat! Always a cat. What do you want to differently this year? I’d like to keep going in this same direction, but I want to get better at taking care of myself and the planet. I’m excited for 2019, because I feel like for me personally, the situation at the start of the year is better than it has been for a while. I’m curious to see what this year has in store!
Now I just want to wish you a lovely weekend. Thanks for reading, you guys!

Signed, sealed, delivered

Soon
Address book / etdrysskanel.com
December / etdrysskanel.com
March
December / etdrysskanel.com
Everyday Evenings

Jeg fikk følgende spørsmål i høst: «Vil du kanskje skrive en bloggpost om ditt forhold til brevskriving? Jeg vil gjerne sende litt brev og kort til venner og familie, men vil ikke at de skal føle at de må svare hvis ikke de har tid/lyst til det. Hvordan gjør du det?»

Nå er det jo tid for julekort igjen, så det passer bra å skrive om dette i disse dager! Jeg er jo en post-entusiast, som mener at det er noe eget ved med håndskrevne hilsener på papir, og synes det er viktig å holde denne tradisjonen ved like. Dette føler jeg meg iblant ganske alene om, men det gjør ikke noe. Jeg liker å skille meg ut, det har jeg alltid gjort.

Jeg hadde mange brevvenner som liten, og har også hatt det i voksen alder, i inn- og utland. Kjempekoselig! Slike brevvekslinger kan vare i mange år, og det er veldig hyggelig både å sette seg ned og skrive en oppdatering, og å motta svaret en stund senere. Om man synes det er litt voldsomt å skulle ta det første steget med et helt brev, kan man jo begynne med et kort – nå i desember har man en god unnskyldning! – og ta det videre derfra, om man får positiv respons!

Ja, responsen er jo et eget aspekt. Den kommer i tre varianter:
1) Svar i form av post tilbake
2) Anerkjennelse i form av en melding, eller et takk neste gang man sees
3) Stillhet som i graven
Det vanligste er den andre kategorien, og det sjeldneste er den første. Den tredje er også ganske utbredt, dessverre. Derfor er det viktig å skrive for sin egen del, ikke bare for mottakerens. Den gleden man føler når man ser for seg at adressaten finner kortet eller brevet i postkassa, den må være der! Jeg vet jo at folk blir glade for brevpost, selv om de ikke nødvendigvis gir uttrykk for det hver gang. Noen får kanskje dårlig samvittighet om de ikke svarer, men i så fall kan de jo faktisk bøte på den ved å kjøpe et kort og et frimerke når som helst – så jeg klarer ikke egentlig synes synd på dem som hater å få post fordi de ikke greier å summe seg til å skrive tilbake. Om de i det hele tatt finnes, noe jeg tviler på, hoho!

Jeg sender rundt 70 julekort hvert år (i år blir det nok nærmere 80), i god tid før jul. Om jeg er heldig, får jeg kanskje ti igjen. (Rekorden min er 17, tror jeg, et av årene utenlands!) Dette er ikke noe jeg tenker så mye over, sånn er det bare! Jeg gjør det jo for å spre glede, ikke fordi jeg forventer å få noe i gjengjeld. De eneste gangene jeg kan bli snurt, er når folk etterlyser kort – folk som aldri har sendt kort tilbake. Det kan jo skje at jeg ikke har en oppdatert adresse, eller at jeg er så travel at julehilsenen kommer senere enn vanlig, og når folk da drister seg til å spørre hvor det blir av kortet deres, uten noensinne å ha sendt noe til meg, da blir jeg faktisk litt irritert. Ellers blir jeg bare glad ved tanken på å glede andre, og all post jeg får tilbake, er en enorm bonus! Jeg får dessuten veldig mange fine tekstmeldinger og gode ord framover mot jul, som takk for julekortene, og det er intenst hyggelig.

Et lite hjertesukk, når jeg nå først skriver et innlegg om dette temaet: Noe mindre hyggelig, som jeg ikke hadde forventet, er at Posten selv har begynt å motarbeide meg, haha. Da vi flyttet hjem fra London i 2016, hadde det sluttet å gå post på lørdager. I starten av 2018 ble A-posten avskaffet. Nå er det slik at ingen vet hvor lang tid postgangen tar. Jeg har nesten sluttet å sende bursdagskort, fordi det er umulig å vite når de kommer fram! Et vanlig brev kan bruke fire dager fra én by på Østlandet til en annen, liksom. På samme tid har portoen blitt dyrere, så man må betale mer for en dårligere tjeneste. Nå koster de billigste frimerkene 14 kroner. Jeg bruker over 2000 kroner på julekort og frankering i år, det begynner å bli en reell utgift, for portoen koster nå mer enn kortene… Disse endringene påvirker ikke de svære aktørene, for eksempel de statlige foretakene og de pengesterke bedriftene, i så stor grad – de sendte som regel ut B-post før også, og de har ofte frankeringsavtaler som gjør at de ikke betaler porto. Disse endringene rammer enkeltmennesker som vil glede andre med kort og brev. Det føles urettferdig. Tanken er nok å få de store aktørene til å gå over til digital kommunikasjon i stedet, noe som er svært positivt med tanke på miljøet, men jeg synes det er synd at det går ut over oss «småskalaprodusenter». Sånn, da er det nevnt.

Med det sagt: Brevpost er blant mine yndlingsgreier, og jeg er oppriktig glad i Posten. Jeg har jo til og med vært lørdagspostbud i flere år! Jeg frydet meg over å kunne rusle rundt med ei rød tralle og levere smått og stort i all slags vær. Jeg har en del gamle blogginnlegg fra den tida, som man finner under rubrikken «sett på runden«. De er importert fra den forrige bloggen, så noen ser kanskje litt rare ut, men det ligger mye koselig der.

Jeg vil avslutte med en oppfordring til alle som har lyst til å begynne eller fortsette med papirpost, i disse digitale dager: Gjør det! Om flere sendte kort og brev, ville det være flere smil å se ved postkassestativene rundt omkring i landet! (Da ville også Posten skjønne at dette er en kultur vi vil bevare, hihi.) Jeg heier på alle som skriver til venner og kjente, enten det er snakk om en hilsen fra ferieturen, et kjærlighetsbrev, et bursdagskort, et langt skriv, en julehilsen eller bare et ønske om en fin dag. Alt er lov, og mottakeren blir glad uansett, det kan jeg nesten garantere. Er man litt usikker, kan man jo spørre folk om adressen deres (enten man har den fra før eller ikke), og bruke det som en unnskyldning til å høre om de ville like å få noe i posten? Jeg tror også det er lurt å tenke på hvordan man ordlegger seg – det er best å styre unna spørsmål om man ikke vil at folk skal føle seg forpliktet til å svare. Ikke skriv «hvordan går det med deg?», skriv i stedet «håper det står bra til!», så står mottakeren helt fritt. Jeg tipper det venter glade tilbakemeldinger!

Brevpost, papirpost, personlig post, sneglepost. Kjært barn har mange navn, og fortsatt mange tilhengere.

Se der, jeg har som regel mer å si om et gitt tema enn jeg tror når jeg begynner, hoho. Om noen har spørsmål, så kom med dem! Jeg setter meg ned og skriver noen flere julekort så lenge, med tente lys og kongerøkelse på bordet ved siden av meg. Førjulshygge på høyt nivå!

– – – – –
In other words: I was asked to write a post about snail mail! I love writing letters and postcards. One reader wants to start writing her friends and family, but doesn’t want them to fee pressured to answer. Sending Christmas cards is a great way to start, you’ve got an excuse in December, haha. If you get a positive response (not necessarily in the form of a reply in the mail, because that’s very rare, but a message or a word of thanks the next time you see the person), then you’re good to go! Most people like receiving something other than bills in their mailbox. I write lots of cards every December (probably almost 80 this year), and I know that they bring joy to a lot of people. That’s the most important part, that the thought of making others happy makes you happy! I think it’s a shame, however, that the Norwegian postal service has chosen to stop distributing mail on Saturdays, plus slow down the delivery, plus raise the prices of stamps. It feels unfair, and I’ve almost stopped sending birthday cards, since I never know when they will arrive. That being said, I do love Posten! I’ve even worked as a postwoman on Saturdays for several years, and it was the cosiest job ever. I think snail mail is an important cultural tradition, one we should try to preserve.

#MeToo

Sunset / etdrysskanel.com

Dette har jeg gruet meg til, men nå føler jeg meg klar.

Jeg var i en bruktbutikk forleden, med en eldre mann bak disken. Han holdt på med noe da jeg kom inn, så jeg gikk bort, hilste og spurte om jeg kunne stille ham et spørsmål. Han målte meg opp og ned og sa: «Du er så slank og pen at du kan få stille to spørsmål, og svaret på begge er ja.» Deretter fulgte han opp med et blunk, og så sa han: «Du må passe deg for sånne som meg. Det er dette som kalles MeToo».

Nei.

MeToo er ikke en spøk, en dårlig unnskyldning du kan bruke for å si tåpelige ting eller gjøre sånt som er litt på kanten.
MeToo handler ikke om deg.
MeToo handler om oss. Om meg.

MeToo oppsto som en bevegelse for et drøyt år siden, som en motreaksjon, og skyllet som en rasende bølge over store deler av verden. Kvinner har stått fram, menn har blitt anklaget og måttet ta konsekvensene av handlingene sine, av ukulturen og maktmisbruket og misbruket. Det er så bra. Det er så viktig. Det gjør at stadig flere føler seg sterke og modige nok til å fortelle sine historier. Som meg.

MeToo handler om at jeg har fått ekle kommentarer slengt etter meg på gata. («Såpass må man tåle», sier de.)
MeToo handler om at jeg er blitt befølt av vilt fremmede, fått hender stukket oppunder skjørtet, i trengselen på metroen i Paris og på folksomme barer i London. («Ta det som et kompliment», sier de.)
MeToo handler om at fulle fyrer på fest har satt seg ved siden av meg i sofaen, tatt tak i hodet mitt og ført det ned mot skrittet sitt, og så har hele rommet ledd av det. («Gutter er gutter», sier de.)

MeToo handler om at dette dessverre er helt dagligdagse hendelser, opplevelser som millioner av kvinner og jenter har til felles. Det bryter ned selvfølelsen vår, det skaper usunne holdninger, det gir større spillerom for folk som utsetter andre for ubehag. Som om det ikke er deres innstilling og oppførsel som er problemet, som om det er oss.

Nei.

Trigger warning. Dette er ikke noe hyggelig.

MeToo handler om at da jeg var i siste halvdel av tenårene, var jeg på hyttetur med jentegjengen. Vi ble kjent med noen gutter i andre hytter på feltet, slik man gjerne gjør. Et par av dem var mye eldre enn oss, kanskje ti år eldre, og vi syntes de var kule. De inviterte noen av oss bort til seg en kveld, og de ga oss cider, som vi var for unge til å kjøpe og drikke på dette tidspunktet. Vi skålte og hørte på musikk i hytta deres. Deretter blir hukommelsen min litt uklar, for jeg ble etterhvert litt omtåket. Jeg kan ikke huske å ha gått inn på soverommet sammen med han ene, og jeg kan heller ikke huske å ha kledd av meg. Kanskje han tok av meg klærne, jeg vet ikke.
Mitt neste klare minne består i at han ligger oppå meg i senga, og at han liksom er overalt, han er som ei sånn støvsky i en tegneserie der armer og bein stikker ut i alle retninger. Han gjør en masse ting med hendene sine og munnen sin som jeg aldri har vært borti før, som jeg ikke liker, men han sier at jeg skal ligge stille og være stille, og jeg tør ikke annet. Jeg forstår ikke helt hva som foregår, han var jo så grei tidligere. Dette er ikke noe jeg var forberedt på, ikke noe jeg har erfaring med, ikke noe jeg har tatt initiativ til, ikke noe jeg har lyst til. Det gjør ikke egentlig vondt, men det er uønsket og ubehagelig. Penisen hans er ekkel og truende. Han er ikke inni meg med den, det er det eneste som ikke skjer, så jeg vet liksom ikke om det er ordentlig galt, det han gjør? Det føles galt, men jeg vet hva voldtekt er, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om dette. Jeg vil bare at det skal være over, og ligger helt stille.
Jeg aner ikke hvor lenge han holdt på, og jeg kan heller ikke huske at vi kledde på oss og gikk ut i stua igjen. Jeg husker bare at jeg var veldig forvirret i dagene som fulgte, at jeg ikke turte å fortelle noen om hva som hadde hendt. Jeg skjønte at det ikke var helt bra, liksom, men jeg ville ikke snakke om det, og helst ikke tenke på det heller. Det var skammelig. Det skulle gå flere år før jeg opplevde noen lignende aktiviteter igjen, og da var det noe helt annet! Da foregikk det nemlig med viten og vilje, med utspring i gjensidig lyst, sammen med en person jeg var glad i. Da forsto jeg at det ikke skal være ekkelt, det skal være gøy og godt og fint. Det var vel egentlig først da jeg innså at jeg ble utsatt for et overgrep på den hytteturen.

MeToo handler om at dette skjedde, og at sånne ting skjer. Altfor ofte, med altfor mange, overalt. Det handler om at dette hendte for femten år siden, og at jeg altså har skammet meg i de årene. Det er så grusomt urettferdig. Jeg har skammet meg, for noe han gjorde, og jeg har ikke turt å dele det med noen. Kanskje han visste at det ville være slik? Han tok sjansen, i hvert fall. Han gjorde som han ville, han forgrep seg på meg, og det fikk ingen konsekvenser for ham. Jeg, derimot, fikk et vondt minne å bære på. Det er helt ærlig ikke slik at denne opplevelsen har gitt meg noe stort traume, det går helt fint med meg, jeg har bare tenkt en del på det opp gjennom årene. Jeg har følt meg så dum, jeg er da en fornuftig person, hvordan kunne dette skje? Jeg skulle ganske enkelt ønske at det ikke hadde hendt. Dessuten skulle jeg ønske at jeg hadde skjønt mer, tidligere, og at jeg hadde sagt ifra. Jeg husker jo ikke hva han fyren heter, og for alt jeg vet brukte han kanskje et falskt navn – jeg aner i hvert fall ikke hvem han er eller hvor han holder til. Ikke at jeg er interessert i noen form for konfrontasjon, jeg håper bare han ikke har gjort lignende ting mot andre unge jenter. Kanskje jeg kunne hindret det, i så fall, om jeg hadde forstått mer av situasjonen litt før… Jeg ender altså opp med både skam og skyldfølelse, som om hendelsen i seg selv ikke var nok, og som om noe av dette er min egen feil? Det er det selvfølgelig ikke. Det blir en ond sirkel, og jeg skulle bare ønske at alt var annerledes.

MeToo handler om at kulturen og samfunnet rundt oss tilrettelegger for at menn og gutter kan gjøre slike ting – og langt verre ting – mot kvinner og jenter verden over. Det er ikke greit. Det er faen ikke greit.

Nei.

Nå starter julebordsesongen. Nå kommer småfulle folk i hele landet til å spøke med seksuell trakassering og annen uønsket oppførsel. Folk kommer til å klapse hverandre på rumpa og rope «MeToo!» og le høyt. I tillegg til all fleipingen som foregår ellers, så klart. På arbeidsplasser, på skoler, på busser, i bruktbutikker. Jeg burde sagt noe til innehaveren, jeg burde sagt at jeg ikke syntes det var noe morsomt, i stedet for å bare himle med øynene innvendig, smile nervøst og så stille det spørsmålet jeg hadde. Jeg ble i hvert fall irritert, og fikk det dyttet jeg trengte til å skrive dette innlegget, som jeg har tenkt på lenge. Jeg vet dessverre at jeg er langt fra alene, og først når vi forteller om våre erfaringer, vil folk rundt oss forstå hvor stort problemet er.

Neste gang jeg overhører noen som spøker med MeToo, vil jeg forsøke å si at det ikke egentlig er noe å le av, det er noe viktig som angår veldig mange. Man vet aldri hvilke ubehagelige erfaringer folk går rundt med. På den annen side er det jo veldig bra at dette er noe folk fortsatt snakker om. Om noen er lei av MeToo, er det utelukkende positivt. Det betyr bare at de får det med seg, at vi når fram. Jeg skal i hvert fall prøve å være mer åpen, og jeg begynner i dag, med å dele denne opplevelsen. Jeg vil ikke være noe offer, jeg vil være med i kampen.

MeToo handler om oss alle. Dessverre.

– – – – –
In other words: It has been more than a year since the MeToo movement started. It has been empowering to see women coming forward and men facing the consequences of their actions. About time! Now people are getting tired of it, I hear their jokes.The other day I was in a shop, and the manager said something inappropriate to me, and then he winked and said «look out for men like myself, this is what they call MeToo». No. MeToo is not an excuse that elderly men can use to say and do sleazy things. It is not about that, it’s not about them. It is about us. About me. It is about having unpleasant comments thrown after you on the street. It is about being touched by strangers on the metro in Paris or in crowded bars in London. It is about getting your head pushed towards the groin of a drunk guy you’re sitting next to at a party. These things have happened to me and to millions of other women and girls. These things break down our sense of self worth, they create an unhealthy environment, they make it more difficult for us and easier for them. It is not okay. MeToo is about these things, and about this next thing, that I feel ready to share, finally, thanks to all the brave women who have paved the way this past year.
Trigger warning. In my teens I went on a cabin trip with some girlfriends, and we got to talking with some others in the cabins nearby, as you do. A couple of boys were maybe ten years older than us, and we thought they were cool, and they invited us over to their cabin one evening. They gave us cidre, which we were too young to buy and drink at that point. My memory is a bit hazy after we started drinking, I can’t actually remember going into the bedroom with one of the guys, or taking of my clothes. My next clear memory is him on top of me on the bed, and it felt like he was everywhere, he was like one of those clouds in a cartoon, with rams and legs sticking out. His hands and his mouth were doing lots of things to me that I had never done before. I had not initiated anything, I had no experience with this, I did not want this to happen. His penis was gross and threatening. He did not put it inside me, I remember that, because I recall thinking «I know what rape is, but this must be something else». I didn’t understand what was going on. He told me to lie still and be quiet, and I did, even though I was disgusted and uncomfortable, I didn’t know what else to do, I just wanted it to be over, so I just lay completely still and hoped it soon would be. I don’t know how long he was at it, and I can’t remember getting dressed or coming back out of the room. I just remember being very confused in the following days, and not telling anyone about what had happened. I understood that it wasn’t quite right, sort of, but I didn’t want to talk about it or think about it. Years passed before I ever experienced any of those activities again again, and then it was completely different! I was with someone I cared for, it was something we did because we both wanted to, it was exciting and pleasant and fun. Then I understood what these things are supposed to feel like, and it was only then, I think, that I realised I had been abused in that cabin.
It has been fifteen years since this happened, and during that time I’ve been ashamed. That’s so unfair!
I have been ashamed of something that guy did, and haven’t dared to share it with anyone. Maybe he knew I wouldn’t? He took the risk, at least. He did what he wanted to, and faced no consequences. I wish I had said something. I have no idea who the guy is, and it’s not like I want to confront him or anything, but maybe I could have stopped him from doing the same to other girls. Yes, let’s add some guilt to the shame. That’s just great. As if any of this is my fault? I know it isn’t, but it’s messy, and I just wish it had never happened.
MeToo is about our culture and society making it possible for boys and men to do things like this, and much worse things, to girls and women. It’s not okay. It is important that we talk about it, even though some people are tired of hearing about it. That’s good, that just means we’re getting through to them. This is why I wanted to share my story, to do my part. I don’t want to be a victim, I want to parttake in the fight.