Boazn

Postet den 9. april 2026 av Synne Cinnamon

I München bruker de ordet «Boazn«, et bayersk uttrykk, om det vi i Norge kaller brune puber eller buler. De som har fulgt denne bloggen en stund, vet at slike steder står mitt hjerte nært… Jeg arrangerer jo til og med pub-til-pub i Tigerstaden, sammen med Jonasflotte, for å vise fram og støtte disse små aktørene. (Dette prosjektet ligger selvfølgelig brakk nå mens vi bor utenlands, men vi har holdt på i en årrekke og vært innom mer enn femti slike steder i Oslo. Det finnes faktisk såpass mange, også i den relativt lille hovedstaden vår! De to første rundene fikk egne innlegg, her og her.) Dette var noe vi begynte med da vi flyttet tilbake etter året vårt i London, for der står som kjent pubkulturen veldig sterkt, og vi hadde stor glede av å lete fram alskens skjulte perler. Slik er det denne gangen også! Når man besøker den beskjedne, trivelige kroa som ligger utenfor turisttråkket, ser man hvor viktige disse møteplassene faktisk er.

Flotte ølhaller og ærverdige vertshus er vel og bra, og det er det ingen mangel på her i byen, men disse små skjenkestedene har noe som de store ikke har. De har skrangleskjarm, og det er faktisk noe av det beste jeg vet. Jeg vil alltid foretrekke en liten, lett rufsete pub framfor en trendy, blankpolert cocktailbar. Jeg vil ha småprat, ikke wifi. Jeg vil ha nabolagsfølelse, ikke instavennlig interiør. Jeg kommer stadig tilbake til ordet «autentisk» når jeg skal beskrive sånne steder, for i land med skikkelig ølkultur er det jo her vanlige folk treffes, her mye av hverdagen deres utspiller seg.

En ekte Boazn må tilby øl og schnaps, og så kommer eventuelle andre muligheter som en bonus. Noen har bare drikke, noen har også mat. (Den er ofte klassisk og real og overraskende god, i hvert fall her i München!) Noen viser fotball, noen har spilleautomater, noen har ei bedagelig husbikkje liggende i et hjørne. Noen har ikke pusset opp siden søtti- eller åttitallet, og det er selvfølgelig litt av moroa… (Plutselig støter man på askebeger inne i hver eneste bås på toalettet, for eksempel, selv om det har vært røykeforbud på serveringssteder her i Bayern i snart tjue år.) Noen har kortstokker og terninger til utlån, så man ser gjerne at stamgjestene sitter og spiller kort eller terningspill. Noen har radio eller musikk på i bakgrunnen, men mange lar surret av stemmer være den eneste miljølyden, særlig på dagtid. Åpningstidene til en Boazn er gjerne litt som på en engelsk pub, elleve til elleve, men en del av dem åpner faktisk ikke før klokka tre, fire eller fem, når arbeidsdagen er over. Da stikker folk innom for en øl eller to etter jobb, og noen blir til stengetid, for det er hovedsakelig her det sosiale livet deres foregår.

Inntaket av øl blant bayere er mye høyere enn vi nordmenn er vant til, haha, og det gjelder egentlig uansett situasjon. Blant annet er det helt normalt at bartendere drikker på jobb, fullt synlig for kundene, og da går det ikke engang bare i øl. Det er vanlig at de også tar seg en shot eller to, og det ville jo aldri skjedd i Norge – ikke uten at de fikk sparken, i hvert fall. Tankegangen her er nok mer den at personen som tilfeldigvis står bak disken, tilbringer kvelden sammen med vennene sine, og at drikkingen er en naturlig del av det. (Joda, alkoholtoleransen deres er høy, men vi har sett beint ut fulle bartendere, og det er jo ikke bra på noen måte.) Det er også ofte slik at de går ut og tar røykepauser med gjengen sin, og forlater lokalet helt, til tross for at de er alene på jobb. På vårt stamsted i nabolaget kjenner vi nå folka såpass godt at når alle de andre går ut og røyker, så blir bartenderen med, selv når vi sitter ved disken og kunne forsynt oss med hva som helst. Den tilliten setter vi stor pris på, så klart. Vi er nå på fornavn med de fleste som både jobber og henger der, og det er så koselig!

Det er tomt i resten av lokalet, for alle står ute og røyker.

En annen ting som er vanlig når man vanker på små steder her til lands, og som krevde litt tilvenning for vår del, er at man ofte får schnaps av bartenderen. Gratis, ja. Helt uten videre, ja. Her sitter man og aner fred og ingen fare, og så dukker det plutselig opp shots med sprit som ingen har bestilt, og som man får høre at man heller ikke skal betale for, og så blir det vanskelig å takke nei fordi det er en så hyggelig gest, og så står kanskje bartenderen klar til å telle ned og ta sin egen shot samtidig, og så ender man opp med å smile og skåle og bli med, og så havner man litt utpå. (Dette skjedde oss første gang under en måned etter at vi flyttet hit, og da kunne jeg ikke engang nok tysk til å forklare at shots ikke egentlig er min greie, men det ble heldigvis raskt enklere. Nå kan jeg i det minste si, på en høflig måte, at jeg kanskje bare vil ha en smak, eller at jeg helst tar ting i mitt eget tempo, eller at jeg velger å stå over.) For oss føles dette uvant og eksotisk, og ikke minst inkluderende og sjenerøst, men her er dette en ganske utbredt måte å vise at man setter pris på stamgjestene sine på.

Innredningen på en Boazn gir som regel en viss hyttetur-følelse, hoho, med mye gulnet treverk og slitt møblement, og gjerne ganske tilfeldig dekor og lyssetting. Det pyntes ofte litt gjennom året til ulike høytider, noe som bidrar til stuestemningen, og så liker de å bruke humleplanter, for humle er jo en sentral ingrediens i øl. Glass og krus til ølen er de nøye med, for man tuller ikke med det hellige brygget her i Bayern, men resten av glassene er det ikke så farlig med. Hvis noen bestiller seg en bedre dram, så kan den fint bli servert i et kjøkkenglass. (Er man ordentlig uheldig, så kommer flaska rett fra fryseren i tillegg…) Her er de altså ikke så opptatt av å snuse og slynge, og det gjelder også når man bestiller vin. Vinglassene er ofte så store at det er rent skummelt å håndtere dem, men man får i hvert fall mye for pengene! På noen fronter er det altså fortsatt viktigere med kvantitet enn med kvalitet, men kvaliteten på ølen er det aldri noe å si på. Tvert imot kan de små stedene, fordi de ikke er knyttet til noen stor leverandør, ofte tilby ekstra god øl fra små, spennende bryggerier.

I München er det drøssevis av Boazn, og de eldste har holdt det gående, ofte med minimale endringer i driften og lokalet, i opp mot et århundre. (En av de eldste fylte faktisk hundre år i 2024, og jeg har planer om å gå dit i helga!) Noen av stedene kan man finne ved hjelp av dette geniale kartet, men de beste dukker bare opp når man er ute og går, for man finner dem ikke noe annet sted enn akkurat der de ligger. De har ingen nettside, Instagram-konto eller Facebook-profil, og de er kjent først og fremst blant dem som bor i nærheten. Likevel blir man tatt imot som en gammel venn når man går inn og setter seg.

Bare for å ha nevnt det også, siden det er så fjernt for oss nordmenn i våre dager: Disse stedene tar ikke kort, så det er viktig å ha kontanter. En hel del av dem har heller ikke noe kassaapparat, slik at salget føres og regningen skrives for hånd. Altså, i 2026, hvor sjarmerende er ikke det?

Om du er ute i München, eller en annet sted i Tyskland, eller egentlig hvor som helst i verden, også der du bor: Finn ei lokal kneipe, slå deg ned, veksle noen ord med bartenderen, bestill noe å drikke og kanskje noe mat, kjenn på stemningen, smugkikk på klientellet, kos deg og husk å tipse når du betaler. Prisnivået er jo som regel rimelig, selv om husleia og de andre kostnadene bare stiger, så mange av disse små, uavhengige barene sliter i våre dager. Dessuten fortjener de ansatte både honnør og driks; de jobber hardt hele kvelden, hele uka og hele året for at andre skal ha et sted å gå til. Det betyr ekstra mye for dem som kanskje ikke har det så bra hjemme, eller som er ensomme, eller som sliter med et eller annet, eller som ikke føler seg velkomne på steder der prisene, tempoet og terskelen er høyere. Folk trenger folk. Vanlige mennesker trenger vanlige steder der de kan treffe andre, bli sittende, snakke om livet og være seg selv.

Jeg ser på slike vannhull som viktige institusjoner i lokalsamfunnet, og egentlig i storsamfunnet også. Jeg oppsøker dem aktivt, jeg støtter dem, jeg trekker dem fram, jeg er glad for at de er der, og jeg vil at de skal fortsette å være der. Det var dette jeg hadde lyst til å dele med dere i dag. En liten hyllest til Boazn, til de brune pubene, til bulene, her og der og overalt.

– – – – –
In other words: A little ode to the Boazn, the local watering holes around Munich. These are the Bavarian dive bars, the non-trendy taverns, the authentic, everyday hangouts, and I love them. For an English version, please use the translation widget!

Things I miss

Postet den 25. mars 2026 av Synne Cinnamon

Jeg har det så bra her i München. Det er egentlig ingen stor overraskelse, for jeg har det som regel bra overalt, men jeg hadde kanskje ikke trodd at jeg noen gang ville bo i Tyskland, og er faktisk blitt litt overrasket over hvor fint det føles. (Jeg ville definitivt flyttet til utlandet igjen uansett, men om det ikke var for Jonasflotte, ville jeg nok valgt et annet land denne gangen.) Jeg hadde nemlig ikke regnet med at graden av livsnyteri skulle være så høy, haha, men det passer meg selvfølgelig aldeles utmerket. Det er ikke bare sånn at jeg trives; jeg er lykkelig her. Rett og slett.

Når alt dette er sagt, så er Norge et herlig land, og det blir ofte bare tydeligere jo flere andre land man blir godt kjent med. En av grunnene til at det føles trygt og lite risikabelt å flytte ut for en stund, er jo nettopp det at Norge er et så godt land å komme tilbake til. Dessuten følger det så mange privilegier med det å være norsk, helt automatisk, og det har jeg alltid vært veldig bevisst på. Hvis jeg var blitt født med den samme utferdstrangen i et annet land, er det ikke sikkert jeg kunne realisert alle disse drømmene i det hele tatt.

I dag tenkte jeg å ramse opp noen ting jeg savner fra fedrelandet!

Norsk vann.
Rekkefølgen her er tilfeldig, men jeg begynner faktisk med dette, fordi jeg tenker over det hele tida. Vannet i München smaker godt, men det er det mest kalkholdige jeg har vært borti noe sted; kalken danner store flak, og den skaper skjolder og belegg på alt den kommer i kontakt med, og den reagerer med tanninene i te og blir til ekkel snerk, og det er ikke noe særlig i lengden. Håret mitt blir dessuten fryktelig tørt av dette vannet, og huden brukte lang tid på å venne seg til det, så jeg tror egentlig at returen til norsk vann, når den tid kommer, blir en glede for hele kroppen min.
(Ja, det går an å kjøpe flaskevann, men nei, det er ikke aktuelt. Det er greit nok å skaffe en plastdunk eller to når man er på ferie et sted, men vi bor tross alt her, vi lager all maten og kaffen og drikker alle våre hverdagslige vannglass her, så det får være grenser, gitt. Til daglig går alt dette selvfølgelig helt greit, men når man er borskjemt med verdens beste vann fra gamlelandet, så må det være lov å savne det etter en stund.)

Boller.
Tenk at dette er noe vi tar for gitt i Norge, det å ha enkel tilgang på disse små vidunderne til enhver tid. Jeg synes at alle som har mulighet til det, bør kjøpe boller neste gang anledningen byr seg, og så nyte dem litt ekstra på mine vegne. (For å si det på den måten: Ta deg en bolle!)

Godt inneklima.
Det finnes ingen tradisjon for lufteluker i husene her, og de er som regel laget av mur, så de puster ikke. Det er heller ikke regler for avtrekk på kjøkken, for eksempel, så vi har ingen kjøkkenventilator hos oss, og jeg vet om flere som heller ikke har det hos seg. Vifter på bad er ganske vanlige, men der stopper det, og stort sett må man bare åpne vinduene for å få bevegelse i lufta innendørs. Nyere offentlige bygg har ventilasjonsanlegg, så klart, men vanligvis blir det fort tett inne i hus og bygninger. Frisk luft, også innendørs, er ingen selvfølge overalt.

Kjøkkenmuligheter.
Vi bor i en fullt møblert og godt utstyrt leilighet, som dere vet, og vi er kjempefornøyde med den, men man gir naturligvis avkall på en del når man halverer plassen man bor på. Kjøkkenet her har nesten ingen oppbevaring, og det er hybelstørrelse på kjøleskapet vårt, og vi har det mest grunnleggende av dekketøy og redskaper, men ikke så mye mer. Nå har det gått såpass lang tid at jeg begynner å merke det. Jeg savner å ha normalt med plass i kjøleskap og fryser, slik at vi kan planlegge innkjøp og måltider lenger fram i tid, og jeg savner vannkokeren og tebryggeren, som den tesnobben jeg kanskje er blitt, og jeg savner å kunne sette fram et fat med bakst og ei hel kanne med kaffe, for eksempel når vi har besøk, og jeg savner å kunne lage en litt mer komplisert middagsrett, dekke på med fint servise og tøyservietter, sette vinflaska i kjøleren og flotte meg litt på hjemmebane. Vi er relativt nøkterne uansett, føler jeg, men jeg skal boltre meg i kjøkkenmuligheter når vi er tilbake i Oslo.

Geitost.
Det er selvfølgelig kjempetypisk at nordmenn savner brunosten når de er utenlands, men det er jo gode grunner til det, for det er så digg og så unikt! Jeg kan si med sikkerhet at vi kommer til å skaffe geitost på den aller første handleturen vi tar på norsk jord i juli.

Garderobevariasjon.
Her har jeg vel sju gensere, sju skjørt og sju kjoler, sånn omtrent. Den såkalte kapselgarderoben er et flott konsept, men jeg er vant til å kunne kle meg etter humøret og anledningen i større grad, så det blir veldig kjekt å få tilgang på resten av klesskapet på sikt.

Utsikten, særlig fra kjøkkenvinduet.
Dette springer også ut av ren bortskjemthet, så klart, og vi har egentlig fin utsikt fra vinduene våre her også, men det er noe med å ha dette som utgangspunkt… I store byer ser man som oftest mindre av himmelen over seg og landskapet rundt seg, og München er dessuten en paddeflat by, så det handler vel kanskje om overblikk, sånn generelt. Forkjærligheten for det å se langt, og også det å se vann, tror jeg ligger ganske dypt i oss mennesker.

FOLKA </3
Det at man savner familie og venner når man tilbringer et år i et annet land, trenger vel ingen nærmere forklaring, men noen ganger kommer det sånne plutselige, overveldende stikk av lengsel, og det føles hjerteskjærende. Jeg lurer iblant på hvorfor jeg gjør dette mot meg selv igjen og igjen, hahahuff. Kanskje denne fjerde gangen blir den siste? Kanskje jeg kommer til å bli mer hjemmekjær etterhvert, nå som jeg nærmer meg førti?

Det ble åtte visst punkter, for dette er alt jeg kommer på. Egentlig hadde jeg tenkt meg ti, men sånn er det når man stortrives. Vi har fortsatt mer enn tre hele måneder igjen her i München, og de skal vi få mest mulig ut av.

Det er et enormt gode å ha flere land der man man føler at man hører til, flere samfunn man kan glede seg over særegenhetene ved, flere byer man alltid kan reise tilbake til, flere steder som er hjem. Jeg er heldig som har folk og ting å savne!

– – – – –
In other words: I am truly happy in Munich, and I feel so privileged. Then again, here is a little list of eight things I miss from Norway.
For an English version, please use the translation widget.

Midweek and midyear

Postet den 21. januar 2026 av Synne Cinnamon

Hva har du lyst til å fortelle i dag, Synne? Jo, nå skal vi se.

Sånn ser jeg ut for tida, etter min første frisørtime her i Tyskland! Jeg tok endelig tak i saken i forrige uke, og i den forbindelse tok jeg også min første telefon på tysk. Jeg er så tøff!

Det er typisk for meg å sitte med beina opp, forresten. Jeg slenger dem over alle stollener jeg kommer over, og jeg velger alltid hjørnet eller sjeselongen i sofaen hvis jeg kan. Er du typen som helst lar føttene bli på gulvet? Rare greier, synes jeg!
Akkurat nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, ikke i sofaen. Jeg drikker en kopp kanelkaffe, men nå er det vår aller siste kanelstang som er i bruk, og så blir det ikke mer før 1. desember igjen. Det føles kjeeeeeempelenge til for øyeblikket, men tida går fort, det vet vi!
Som et lite bevis for nettopp det: Denne helga kom dagen da vi var akkurat halvveis i årsoppholdet vårt. Det føles både litt fint, litt merkelig og litt vemodig. Da er vel alt som det skal, får man tro.

Hverdagslivet i München er ganske annerledes enn hverdagslivet i Oslo, og samtidig er vi jo de samme to menneskene som lever livet det er snakk om, så det er selvfølgelig også ganske likt. Jeg noterer ned små og store forskjeller etterhvert som de gjør seg gjeldende, og jeg kommer nok til å skrive en slags oppsummering til slutt, men jeg tenkte å nevne noen få ting som har falt meg inn i det daglige.
Været her er bemerkelsesverdig stabilt. Det er som regel mildt, lyst, tørt og behagelig ute, kanskje fordi at fjellene i sør fungerer som en slags skjerming? Vi får mye sol og lite regn, også nå i vintermånedene, og til tross for at landskapet rundt München er ganske flatt, så er det stort sett så godt som vindstille her. Det føles enkelt og ukomplisert å gå ut, liksom. Som dere vet, så er jeg fornøyd med at vinteren er litt vinterlig i det hele tatt, for det er visst ingen selvfølge. I forrige uke hadde vi flere dager med over ti grader i skyggen, midt i januar, men nå kommer det ei uke til med kjøligere temperaturer og mer snø, så det er gledelig!
Kollektivtransporten her prioriteres på en helt annen måte enn i Norge. Vi har hver vår DeutschlandTicket, og det er et slags nasjonalt månedskort! Det koster 63 euro, mindre enn et vanlig månedskort for bare München (eller Oslo, for den delen), og da kan vi kjøre all offentlig kollektivtransport i hele landet. Det er helt vilt! Vi kan altså ta regionstoget i to timer til en annen by (hittil har vi vært i Nürnberg og Regensburg, for eksempel), pluss at vi kan kjøre buss eller bane innad i byen der vi er på besøk, og så kan vi ta toget hjem til München igjen, og så har vi allerede billett til alt sammen. Tidenes opplegg! Snakk om å legge til rette for kollektivreiser!
Vannet her er stappfullt av kalk, så det blir merker på alt det kommer i kontakt med. Kranene må avkalkes jevnlig, og kaffemaskinen og vannkokeren også, og man må kjøpe et eget salt som man fyller i oppvaskmaskinen for at den skal fungere ordentlig. Når man brygger te, så danner det seg en skikkelig ekkel snerk hvis man ikke drikker den fort nok. (Det skjer fordi at kalken reagerer med tanninene, tror jeg. Akkurat dette kan jeg ikke huske fra tidligere utenlandsopphold, så det virker å være enda mer kalk i vannet her enn i en del andre europeiske land.) Jeg har ikke tenkt å bli en sånn person som kjøper fancy flaskevann for å kunne lage meg en tekopp, så jeg får bare holde tempoet oppe, haha. Man kjenner også kalken på huden og håret, men det hele er jo midlertidig.

Denne januar-måneden er i ferd med å bli aldeles super, faktisk. Foreløpig har vi vært på tur i Alpene, og den ble kjempevellykket. Vi har også vært i svømmehallen, og det viste seg at de hadde et oppvarmet utendørsbasseng der man kunne bade under åpen himmel, og det begynte å snø da vi satt der, og det var magisk! Vi har også brukt to søndager på å sjekke ut et kunstmuseum og et historisk museum. På torsdag er det St. Vincents dag, og han var vinmakernes skytshelgen, så da tenkte jeg å ta et glass på vinbaren rundt hjørnet. I helga skal vi se en slags lokal, tradisjonell dans som bare finner sted hvert sjuende år (!), og i neste uke reiser vi til Berlin for fire dager. Det blir skikkelig spennende, for ingen av oss har vært der siden vi besøkte byen på skoletur, og det begynner å bli lenge siden… Nå gleder jeg meg til å få et oppdatert inntrykk av hovedstaden i dette landet. Om noen sitter med tips til steder de tror jeg ville like, så tas de imot med takk!

Før den tid skal jeg løpe noen ærend og gjøre helt dagligdagse ting. Jeg tenkte å bestille noen flasker rødvin i ettermiddag, for det er nyttårssalg i nettbutikken jeg pleier å handle fra. Jeg skal også innom matbutikken, og blant annet kjøpe mer av en lokal ost vi har oppdaget, Rubius, som er megagod. (Den er i stinky cheese-kategorien, så man kjenner det hver eneste gang man åpner kjøleskapsdøra, haha, men det er verdt det.) Dessuten tenkte jeg å endelig få skikk på ei veske som skranter, for jeg fikk lønn i går, og da kan jeg ta meg råd til en liten reparasjon. Har fått anbefalt en lærhandler, eller hva man nå kaller det, i nærheten av Sendlinger Tor. Håper det lukter digg der inne!
For øvrig er det strålende sol i dag, så det blir fint med litt luft og litt lys ute etterhvert.

Jeg vil nevne noe til slutt, nå som nyhetsbrev og Substack og sånt er i vinden: Hvis man vil slippe å klikke seg inn på bloggen for å sjekke om det har skjedd noe, så går det an å få alle de nye innleggene sendt rett til epost-innboksen! Nå har jeg prøvd å gjøre det enklere å abonnere; det skal dukke opp en liten knapp nede i høyre hjørne, håper jeg, pluss en oppfordring i slutten av hvert innlegg. Dette feltet ligger dessuten fortsatt i menyen når man leser på en datamaskin.
Hvis man abonnerer, så kan man muligens tenke seg at jeg sitter som på bildet og skriver til dere, siden det kanskje føles litt ekstra personlig å få innleggene tilsendt. Egentlig skriver jeg et brev til vår lille niese, og jeg bruker en Harry Potter-inspirert fjærpenn som jeg har fått i gave. Jeg er så kul!

Det var det for i dag; en liten stemningsrapport fra midten av uka og midten av oppholdet. Alt godt!

– – – – –
In other words: It’s the middle of the week and the middle of our year-long stay in Munich, so here’s a few thoughts that are swirling around in my head today.
For an English version, please use the translation widget!

2025 in retrospect

Postet den 13. januar 2026 av Synne Cinnamon

Nå tar vi en real titt på året som gikk! Jeg svarer på de samme spørsmålene som vanlig, som jeg begynte å låne fra Clara for over ti år siden, og så krydrer jeg innlegget med de ni mest populære bildene fra Instagram-profilen min, slik jeg også har gjort i en årrekke. Same procedure as every year, James.

Gjorde du något 2025 som du aldrig gjort förut?
En hel masse! Jeg stilte i lånt bunad i bryllup i utlandet, overnattet i sovepose på min egen sofa, feiret bloggbursdag, solgte bruktklær i fysisk butikk, prøvde en Mystery Guide, drakk årgangsvin i en kirkeruin, flyttet til Tyskland, utforsket München, deltok på Oktoberfest etter å ha hatt lyst til det i over et tiår, smakte på masse nytt, besøkte flere andre byer i Bayern og feiret «parjul» sammen med Jonasflotte, bare oss to, for første gang. For å nevne noe, altså.
(Noen har forresten kanskje fått med seg denne videoen fra tidligere i januar, der jeg lister opp fem overraskelser fra året som gikk?)

Genomdrev du någon stor förändring?
Jeg flyttet til utlandet igjen, og fikk dermed en stor drøm til å gå i oppfyllelse, sammen med mannen min. Det var så ekstremt mye jobb, men alt var verdt det!

Her har jeg vært våken i 36 timer i strekk, hahahuff, men dette var vår første øl som München-innbyggere!

Vilka länder besökte du?
Vi var i Belgia og besøkte venner i februar, og den Brussel-turen fikk sitt eget innlegg her. Vi var også i England to ganger, fordi vi var bedt i to bryllup. (Det lille påskemysteriet på den første turen fikk også et eget innlegg.) Dessuten kommer vi ikke utenom Tyskland, så klart, siden vi har bodd i München siden starten av august!

Vad fick dig att må dårligt?
Et fryktelig høyt stressnivå gjennom vinteren og våren, på grunn av alt som måtte ordnes i forbindelse med flytten. Dette er jo mitt fjerde år utenlands, men slike prosesser krever så mye mer når man er voksen og har diverse forpliktelser! (Buuuuuuuuuuu.) Hverdagen vår var preget av mye papirarbeid, lange venteperioder og stor uforutsigbarhet i mange måneder, og det gnagde på oss begge. På den ene siden var det en del jobb med utleie av leiligheten vår i Oslo; man må jo klarere framleie med styret, finne egnede leietagere, sette opp kontrakt, fikse forsikring, pakke vekk alt som ikke skal høre med, planlegge overtagelse og så videre. På den andre siden hadde vi alt som måtte til for å faktisk kunne bo i Tyskland, som å søke om videre medlemskap i folketrygden, avklare skattetilhørighet for enkeltpersonforetaket mitt, registrere oss som tyske borgere og skaffe lokal (og påbudt) helseforsikring. Byråkratiet ved utenlandsopphold er ingen spøk! Det å finne leilighet i München var i seg selv et lite inferno, for leiemarkedet i denne byen er det verste i hele landet, og den prosessen var også selvfølgelig full av autosøk på diverse boligsider, utfylling av skjemaer, krav til dokumentasjon, venting, eposter og telefoner fram og tilbake, vandring rundt i Google Maps, kontrakter og depositum, vekslende valutakurser og enormt mye usikkerhet. Puh! Jeg sov dårlig og fikk små, stressutløste panikkanfall gjennom vinteren og våren, fram til alle de store brikkene i puslespillet var på plass i overgangen mellom mai og juni. (Her fortalte jeg litt om hvordan det føltes i slutten av mars, selv om jeg ikke da kunne si hva det gjaldt. Ja, for vi holdt jo kortene tett til brystet fram til vi var sikre på at alt gikk i orden.) Heldigvis var vi sammen om hele greia, mannen min og jeg, og som sagt var alt arbeidet verdt det når vi først kom i mål, men det er greit å slippe å gjenta dette med første!

Vilken dag från år 2025 kommer du alltid att minnas?
Jeg kommer til å huske noen ekstra fine dager sammen med venner og familie, åpningshelga under Oktoberfest og julefeiringen vår, pluss de to bryllupene vi var i. Helt strålende, alt sammen!

Stilte bunadskledd i engelsk bryllup, som en overraskelse til brudgommen! Det var emosjonelt for alle involverte, hoho, og jeg hadde allerede grått litt da bildet ble tatt.

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år?
Flere vennepar utvidet familien sin ytterligere, og det virker som at alt har gått bra både her og der, så det er gledelig.

Dog någon som stod dig nära?
Jeg mistet en onkel allerede i januar. Det var tungt.

Vad önskar du att du gjort mer?
Snakket med venner på telefonen, ikke bare skriftlig. Alle er så travle i disse dager, så det er sjeldent at folk svarer når man ringer, og så virker det som at det å ringe opp igjen ikke lenger er så vanlig, så da blir det til at man sender meldinger i stedet.

Vad önskar du att du gjort mindre?
Vært panisk stresset. Båret tunge ting opp og ned trappa i blokka vår i Oslo, siden heisen måtte byttes ut og vi var fire og en halv måned uten, og leiligheten vår ligger i sjette etasje. Gått glipp av ting i Norge i løpet av det siste halvåret, selv om vi selvfølgelig hadde en eksepsjonelt god grunn til det.

Oslo viste seg fra sin beste side i juli, rett før vi skulle flytte.

Gjorde någonting dig riktigt glad?
All den hyggelige oppmerksomheten jeg fikk i forbindelse med bloggbursdagen og feiringen av den, for det føltes som en stor milepæl! Jeg ble også veldig glad av det å kunne gå på oppdagelsesferd på nye steder, for det er virkelig noe av det beste jeg vet. Her kommer ellers noen punkter fra 2025-lista med små gleder, for jeg pleier å notere dem ned gjennom året: Det å finne en sjokolade på hattehylla på Trysilekspressen. Gode samtaler der ingen ser på mobilen. Den lunsjturen der jeg traff tre katter på rad. Latterkrampe på kafé med ei barndomsvenninne. Espresso Tonic. Leiligheten vår og nabolaget vårt i München. Obazda (et bayersk ostepålegg). Den første spontane klemmen jeg fikk av en lokal tysker, bare fordi han var glad for å se meg igjen. Rittersport-sjokolade. Kino på dagtid. Det å kunne kjøpe ei ølkasse og bære den hjem mellom seg, som i gamledager. Folks snille tålmodighet med meg og min minimale tysk. Bobler fra tuten på flaska med oppvaskmiddel. Nissetrikken. Det at den lille nabojenta spurte om jeg ville danse med henne på nyttårsfesten. Det ville jeg, så klart!

Och ledsen?
Verdenssituasjonen og nyhetene. I 2025 kom «stopp, jeg vil av»-øyeblikkene ganske tett. Enda godt at man kan bestemme selv hvor mye tid man bruker på både vanlige medier og sosiale medier… Jeg holder fast ved min ganske restriktive holdning.

Favoritserier från året som gått?
Noen er nye og noen er gamle, men jeg så en sesong eller to i 2025: Bridget & Eamon. Colin from Accounts. Hacks. Our Flag Means Death. Ghosts. Man on the Inside.

Bästa boken du läst i år?
Jeg leste 19 bøker i 2025, så det er omtrent som vanlig. (Da regner jeg ikke med de tyske barnebøkene jeg lånte for å lære mer tysk, hihi.) Hele det første halvåret ble brukt på å lese alle bøkene i Dungeon Crawler Carl-serien, så jeg lo mye høyt av dem, og så ble de gradvis bedre og mer seriøse, liksom. Siden flytten har jeg lest en del forskjellig, men jeg tror det var Agatha Christie sin Endless Night som gjorde størst inntrykk.
Den dårligste boka jeg leste, forresten, det var The Graduate. Jeg måtte virkelig jobbe for å komme meg gjennom den, for den var så dårlig skrevet og så sytete og så monoton og så jeg-blåser-vel-i-hva-som-skjer-her? Jeg skjønner ikke hvorfor den er blitt en klassiker, eller hvorfor folk maser om at den er så morsom, for jeg tror jeg humret én gang. Boka kom i 1963, så kanskje den var morsommere da.

Beste spill?
Dette spørsmålet legger jeg til selv. Jeg spilte Hogwarts Legacy helt fram til sommeren kom, og jeg koooooste meg. Det er så digert, så stemningsfullt og så utfordrende! Jeg måtte skru vanskelighetsnivået helt ned for å komme meg gjennom en del partier, og så ble det etterhvert så mange edderkopper at jeg slo på en sånn anti-araknofobi-modus, og jeg er ikke engang redd for edderkopper. (Det var uansett verdt det bare for å se dem med rullseskøyter på! En veldig gøyal referanse!)
For øvrig rundet Jonasflotte og jeg Zelda: The Wind Waker på Game Cube, og det var stort for meg. Jeg spilte det nemlig for 20 år siden, og jeg fikk neeeesten rundet det da, men så gikk all innsatsen min tapt på grunn av et korrupt minnekort. Nå fikk jeg revansje, og det var veldig fint å dele denne store spillopplevelsen med mannen min.
Ellers oppdaget vi brettspillet Codenames og kortspillet Canasta!

Vi var på hyttetur i Valdres i juni, og der spilte vi også kort, så klart!

Bästa filmen?
To animasjonsfilmer utmerket seg for min del: Wallace and Gromit: Revenge Most Fowl og Zootopia 2. Den siste Mission: Impossible-filmen var også spektakulær, og veldig bra innen sin sjanger. Jeg har også sett og likt noen gamle horrorklassikere i høst, som The Omen fra 1976 og Rosemary’s Baby fra 1968. Jeg er jo en reddhare, haha, men såpass gamle skrekkflmer er mer for thrillere å regne i dag, og disse to var stemningsfulle og gode!

Största musikaliska upptäckten?
2025 ble det store Lastkaj 14-året, for vi så dem live ved en tilfeldighet helt på tampen av 2024, og det har vært en glede å bli kjent med diskografien deres. For øvrig så vi mange fete band på Tons of Rock også denne gangen, og så må jeg bare nevne at Descendents-konserten i april var heeelt rå. Vi hørte i tillegg litt på Kraftwerk i 2025, for det hører jo med, og den musikken holder seg så til de grader.

Vad var din största framgång på jobbet 2025?
Arbeidssituasjonen min har vært ganske stabil gjennom året, noe som er fint i seg selv.

Största framgång på det privata planet?
Tysklæring. Jeg begynte med Duolingo på tysk i januar 2025, og har prøvd å lære språket på et aldeles ikke-eksisterende grunnlag. Nå kan jeg liksom føre en langsom, nølende samtale på et helt elementært plan, og selv om tysken min er full av feil, så klarer jeg som regel å gjøre meg forstått. Mer kan jeg ikke forvente, så det er jeg fornøyd med! Det er en så deilig følelse å tilføre seg noe nytt, å kjenne at det dannes nye koblinger i hjernen, å merke at man utvikler seg, også som voksen. Jeg er tross alt i slutten av tredveårene, og læringen går vel saktere jo eldre man blir, og så har jeg ingen penger til å ta kurs eller timer. Med andre ord er alt en bonus, egentlig! I starten var det kjempeslitsomt å skulle fungere i hverdagen i et land der jeg ikke forsto noe som helst, men jeg skjønner bittelitt mer for hver dag som går, så det føles kjempebra!

Skål fra en erketysk Weinstube!

Vem saknade du?
ALLE. Det er tidvis veldig kjipt å være så langt unna hele nettverket sitt. Dette er selvsagt noe vi har valgt selv, så når savnet stikker som verst, prøver jeg å tenke at vi er heldige som har folk å savne i det hele tatt.

Största misstaget?
Jeg har stort sett klart meg ganske bra, men jeg gikk på en liten smell etter noen uker her i München, og det er vel ikke annet å vente når man flytter til et nytt sted. Jeg ble regelrett kjeftet på av en ansatt på et serveringssted fordi jeg stablet ølglass, hehe. Jeg ville jo bare hjelpe til, og i Norge er det helt naturlig, særlig for oss som har jobbet i bransjen, å bidra litt ved å samle, stable og levere tilbake glass. Her i München gjør man ikke det, både av hygieniske årsaker (vaskingen foregår på en annen måte) og fordi at glassene er litt annerledes utformet, med tykkere bunn og tynnere topp. Nå vet jeg det, så jeg skal aldri stable tyske ølglass igjen!

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Den første halvdelen var jeg nok litt ledsnare, men den andre halvdelen var jeg gladare, når vi ser bort fra alt savnet. Jeg har hatt en del sånne rene lykke-øyeblikk her i Tyskland, sånne stunder hvor jeg ser meg rundt og får tårer i øynene fordi alt er så fint og jeg føler meg så heldig. For et privilegium.

Årets første antrekksbilde i 2025, fra nyttårsaften i Oslo noen dager i forveien.

Mest stolt över?
Det å ha gjort en ny drøm til virkelighet, sånn bare fordi.

Vad spenderade du mest pengar på?
Husleie i München, helt uten tvil. Ganske typisk at dette er Tysklands aller dyreste by å bo i? Det visste vi ikke da vi dro hit i 2018 og falt pladask…

Något du önskade dig och fick?
En ny hverdag i et nytt land. Det var riktignok ikke noe jeg bare fikk overlevert, det var noe jeg jobbet hardt som satan for.

Dette bildet brukte jeg for å dele de gledelige flytte-nyhetene på Instagram! Brezn til folket!

Något du önskade dig och inte fick?
Lønning i tide, hahahuff. Det oppsto store forsinkelser i betalingene fra en av mine hovedarbeidsgivere, og det påvirket min økonomiske situasjon gjennom tre fjerdedeler av året. Nå krysser vi fingrene for at det går seg til i 2026.

Vad fick dig att må bra?
Grønn te. Bøker. Hjemmetrening en gang iblant, særlig for å myke opp stive skuldre i stressede perioder. Puslespill. Daglige rusleturer. En solrik og sosial julimåned i Norge, for det var akkurat det vi trengte etter en hektisk vår, og akkurat det vi ønsket oss før vi reiste. En lang og varm sensommer i München, og så en mye lysere høst enn jeg er vant til. Den lille snøen vi fikk i vinter.

Bästa köpet?
Énveisbilletter til Tyskland! For en heftig følelse! Ellers skaffet jeg meg nye solbriller med styrke, slik at jeg nå har to par jeg kan veksle mellom, og det fungerer veldig bra. Målbildet mitt for de nye solbrillene var «eldre, glamorøs enke i begravelsen til mannen hun i hemmelighet har tatt livet av», og jeg synes vi traff godt.

Altså, når Oslo-sommeren er fin, så slår den det meste.

Vad gjorde du på din födelsedag 2025?
Jeg samlet en herlig gjeng på en hyggelig pub og tilbragte hele ettermiddagen og kvelden der. Det høljeregnet, men jeg svinset rundt i vintagekjole likevel.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Jevn inntekt for min egen del, og en stabil og fredelig verdenssituasjon for vår alles del.

De bästa nya människorna du träffade?
Naboene våre her i München! Vi vant lotteriet da vi fant denne leiligheten, skulle det vise seg, for beboerne i bygården samles til sosiale aktiviteter med jevne mellomrom, og vi har følt oss inkludert fra første stund. Folka her er så intenst fine.

Fra vårt nye og veldig sjarmerende nabolag!

Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Det eneste nyttårsforsettet mitt er å lære så mye jeg kan. Jeg vil være enda modigere i 2026.

Högsta önskan just nu?
At vi får mest mulig ut av den siste halvdelen av årsoppholdet vårt i München. Det er egentlig alt jeg ønsker meg, nå som vi er her og stortrives. Jeg har ingen andre store mål for dette året.
Akkurat her er det litt morsomt å se tilbake på fjorårets svar, for i januar 2025 skrev jeg blant annet: «At jeg kommer greit i mål med et stort prosjekt som jeg har jobbet med en stund.» Det var året i Tyskland! Jeg turte ikke å skrive «vi», for da tenkte jeg at det ville være mer åpenbart at vi planla å flytte. Nå er det altså veldig godt å slippe langvarige, stressende prosesser, og bare nyte livet vi har bygget opp her.
Jeg håper naturligvis at vi får en hyggelig sommer og høst når vi etterhvert er tilbake i Norge, for 2026 blir jo nok et todelt år, men det tar vi etterhvert. For øyeblikket er jeg akkurat der jeg helst vil være. Heldiggrisen.

Der var vi gjennom lista! Da tar vi en titt på årets mest populære blogginnlegg til slutt, slik vi pleier. I toppen ligger dette innlegget, der jeg endelig kunne dele at vi skulle flytte til München, og så denne flytterapporten, denne titten på leiligheten vår og denne titten på nabolaget vårt. Det er jo ikke så rart! Ellers fikk denne oppsummeringen på 15-årsdagen til bloggen en del oppmerksomhet, noe som var veldig stas, pluss dette følelsesladde innlegget og denne oppskriften på grønn gryte.

Når jeg tenker tilbake på 2025, vil det alltid være året vi flyttet til München, uten noen annen grunn enn at vi hadde lyst til å bo her. Det holder faktisk i massevis.

– – – – –
In other words: My summary of 2025, which was a very exciting year! We spent the first half in Norway and the second half in Germany. For an English version, please use the translaion widget.

A little simpler

Postet den 9. september 2025 av Synne Cinnamon

Vel overstått valg, folkens! For meg var resultatet en lettelse å våkne til. Det er veldig godt å vite at flertallet i Norge fortsatt ønsker seg et mindre forskjellspreget samfunn og ei mer bærekraftig framtid, selv i usikre og utfordrende tider – og aller best er det at valgdeltagelsen var den høyeste på 36 år! Dette gjør meg varm om hjertet! Vi stemte fra Tyskland, for øvrig, ved Münchens norske konsulat. Det å stemme i utlandet var en ny opplevelse for oss, noe som er kult i seg selv, så alt i alt sier jeg meg godt fornøyd med stortingsvalget 2025, hoho.

Nå har vi bodd her i en måned! Tida har gått både veldig sakte og veldig fort, men vi har brukt den godt, og vi har funnet oss til rette i vår nye bolig. Den er ikke så stor, men den er stor nok, og nå har vi fått skaffet og ordnet det vi behøver i hverdagen. Det er tross alt ikke så mye, når man virkelig kjenner etter? Særlig ikke når man vet at man skal bo et sted i ett år, og er innstilt på en litt enklere, litt mer nøktern tilværelse i den perioden. Altså, Jonasflotte og jeg har et ganske nøkternt forbruk i utgangspunktet, og det bærer både leiligheten vår og garderoben vår i Oslo preg av, men her i München sitter vi liksom igjen med det helt essensielle. Jeg pakket med meg fem langermede gensere, og det er ganske mange færre enn jeg er vant til å veksle på gjennom vinteren. (Stor variasjon i klesveien er ingen menneskerett, haha.) Vi har to ølglass og to tekopper. Vi har fire håndklær og to sett med sengetøy. Dekoren i leiligheten vår består av den generiske veggpynten og de kunstige plantene som var her da vi flyttet inn, pluss noen utvalgte småting vi tok med fra gamlelandet: Bokstavbanneret, som har fulgt meg i mange år, og som noen sikkert drar kjensel på…

…og to perlefigurer som vår lille niese har laget. Det er hyggelig både for henne og for oss at hun liksom er representert, for det var kanskje henne det var tyngst å reise fra. Ett år er ikke så lenge når man er voksen, men det er veldig lenge når man er barn!

Ellers har vi hengt opp et kart, for å få overblikk over de sentrale delene av byen. Det er et sånt gratiskart fra turstkontoret, og det er teipet rett på veggen.

Vi har også brukt noen lure hacks istedenfor å kjøpe enkelte ting. Man behøver ingen spesialdesignet knivblokk, man kan lage en med et tungt, stødig glass som man fyller med ris eller kjerner.

Man trenger ikke å kjøpe en egen dørstopper. Altså, jeg sto med en i hånda da vi var innom en altmuligbutikk, men jeg har ikke tenkt å bruke penger på en splitter ny, ørliten plastknott, og slik bidra til etterspørselen som fører til videre produksjon av flere plastknotter, når jeg kan fikse biffen selv. I stedet har jeg laget en dørstopper av en vinkork som jeg spikket til med en lommekniv.

Ikke har jeg tenkt å kjøpe bordbrikker heller, når de gis bort gratis på enhver kneipe, med fine logoer fra lokale bryggerier på!

Noen vil sikkert anklage meg for å være gjerrig, men dette handler ikke først og fremst om å spare penger, for det hadde jo ikke vært snakk om store utgifter uansett. Det handler mer om at jeg ikke vil bidra til bruk-og-kast-problematikken, for når vi flytter tilbake til Norge neste sommer, kommer vi jo til å måtte kvitte oss med alt vi kjøper nå. Dessuten handler det om at det føles bra å ordne ting selv, at det er gøy å finne lure løsninger og at man føler seg mer hjemme på et sted man har gitt et personlig preg. Vi kunne selvsagt tatt en kjemperunde på IKEA og kjøpt en hel haug med masseproduserte greier. Vi kunne til og med oppsøkt små, eksklusive interiørbutikker og gått for nøye utvalgte ting med stilig design. Det dreier seg ikke alltid om hva man har råd til, men om hva man har lyst til. Dette passer meg myyyye bedre.

Er dere klare for noen flere eksempler?

Man trenger ikke kjøpe ei spesialtilpasset vannmugge til kjøleskapet, man kan smake på en rar «brøddrikk» (den var VOND, aldri igjen, ikke spør) og beholde glassflaska.

Gjenbruk går jo igjen som en rød tråd, kanskje særlig når det gjelder oppbevaring og sånt… Glass og metall bor i to papirposer i gangen.

Papp og papir bor i en stødig pappeske som jeg har kappet til.

Esken fra et skokjøp er også kjekk å beholde. Denne har flyttet inn i TV-benken, der den passer på diverse småtteri for oss.

Nå er vi altså i mål, i hvert fall foreløpig. Vi har jobbet oss gjennom lista med behov og etablert systemer som fungerer. Vi har selvfølgelig også gått til innkjøp av diverse småtteri som vi rent faktisk trenger, men i ganske beskjeden grad. Enkelte tekstiler har vi kjøpt nye, men ellers har vi skaffet alt av innbo i bruktbutikker, og noe har vi plukket opp i god gis-bort-mot-henting-stil. Noe har vi også rett og slett funnet på gata og drasset med oss hjem, ettersom folk her har tradisjon for å sette ut sånt de ikke lenger bruker selv. Studentfølelsen gjør seg gjeldende, hoho!

Måtehold er en dyd, eller? Ikke noe av dette er banebrytende greier, så klart, men jeg tror mange tenker at det tilhører en viss periode i livet, og det er derfor jeg har hatt lyst til å framheve det her på bloggen. Dette trenger ikke bare å være noe man gjør når man er tidlig i tjueårene, fordi man er nødt. Det kan også være noe man gjør når man nærmer seg førti, fordi man har lyst. Det er noe veldig fint – og veldig sunt! – ved å nedskalere på denne måten, ved å tenke litt over hva man egentlig behøver i det daglige, og ved å sløyfe mye av det man strengt tatt ikke behøver i det hele tatt. Det har vi skikkelig godt av, alle sammen.

Når dette året er over og vi flytter tilbake til leiligheten vår i Oslo, så kommer jeg helt sikkert til å sette pris på overskuddet der, det at vi ikke bare har det aller nødvendigste. Inntil videre, derimot, så nyter jeg det faktisk.

– – – – –
In other words: A look at some simplicity and some hacks in our home at the moment. We’re only in Munich for a year, so we have less space and way less stuff, and in our flat we’re going for a moderate and modest approach – and we’re also being a bit clever, haha.
For an English version, please use the translation widget.

Notes from a move

Postet den 13. august 2025 av Synne Cinnamon

Hei fra München, mine venner! Nå sitter jeg ved skrivebordet på soverommet i mitt nye hjem, og jeg hører Jonasflotte pusle med noe ute i stua, og så gikk det nettopp forbi en hest med kjerre forbi utenfor vinduet, så det klapret fint mellom husveggene i gata. Dette er den første dagen jeg har åpnet laptopen siden vi kom hit, og jeg får ikke overført bilder fra kameraet helt ennå, så her kommer et innlegg med bare tekst, en liten stemningsrapport fra flytten.

Vi ender opp med å være våkne gjennom absolutt hele natta før flyet går, fordi enkelte uforutsette hendelser gjør at vi blir liggende mange timer bak tidsskjemaet vårt. Vi tar med oss to store kofferter og en ryggsekk hver, vi får en gratis kaffe på flyplassen akkurat når vi trenger den som mest, vi kjøper med oss akevitt heller enn melkesjokolade som vårt lille stykke Norge, og så forlater vi fedrelandet for denne gang. Jeg feller bare noen få tårer når vi letter, litt fordi det er trist å tenke på dem vi reiser fra, og litt fordi det er fint å tenke på alt vi reiser til, og litt fordi jeg er utslitt, hoho.

Vi skjønner fort at det ikke blir noe soving på flyet, for vi sitter midt oppi en gjeng karer med like t-skjorter og nordnorsk dialekt, som allerede har fløyet fra Harstad og tatt noen øl, og som fortsetter inntaket i et imponerende tempo. Det viser seg etterhvert at det ikke er en fotballgjeng, slik vi først trodde, men et mannskor! De er på vei til en tysk musikkfestival, og selv om de er bråkete, så er de også veldig blide, og dessuten er de dødsflinke – det hører vi umiddelbart når de går i gang med å synge en serenade til flyvertinnen.

Vi venter på den siste kofferten, den ene min, men den kommer aldri. Til slutt dukker det opp en beskjed på skjermen, og vi må henvende oss på hittegodskontoret og fylle ut et skjema, for halvparten av bagasjen min har forsvunnet på veien.

Vi sitter i drosjen på vei fra flyplassen, og det føles som at bilen beveger seg ganske fort, så jeg kaster et blikk på speedometeret. Der står det 151 km/t. Vi ligger på autobahn, så klart, hvor det er fri fartsgrense, og sjåføren tar alt med knusende ro, helt uten å vite at jeg aldri har kjørt så fort i hele mitt liv. Når vi kommer fram til vår nye adresse, der vi bor i sjette etasje uten heis, er det egentlig helt greit å ha tre kofferter istedenfor fire – det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Vi låses inn i leiligheten vi skal bo i, og det er en lettelse å se at den er like fin som på bildene. (Vi har brukt en internasjonal tjeneste som gir leietagere visse rettigheter hvis ikke alt er som det skal, men det er fortsatt litt skummelt å forplikte seg for et helt år uten å ha vært på visning. Hva om lufta der inne kjennes innestengt og usunn? Hva om man får en ubehagelig følelse, liksom? Hva om det lukter rart der?) Faktisk er rommene større enn vi hadde trodd, og kjøkkenet er enda bedre utstyrt enn forventet – her er det jo vinglass allerede! Det passer ekstra bra, for utleieren har med seg ei flaske vin til oss, og han virker som en ordentlig real fyr. Han viser oss rundt og forklarer hvordan ting fungerer, og jeg merker at følelsen er god, og det lukter bare grønnsåpe.

Vi tar vår første handletur for å fylle opp kjøleskapet og kjøkkenhylla med helt grunnleggende matvarer. Kaffe, frokostblanding, melk, pasta, brød, ost, egg. Jeg må le høyt av tullete tyske navn på enkelte ting, og vi bruker en evighet på å finne en appelsinjuice som ikke er tilsatt sukker. Hun bak kassa hilser oss med et «Gruss Gott», som er veldig typisk for Bayern, og det begynner å gå opp for meg at hverdagslivet vårt nå skal foregå her.

Vi spiser vår første middag på et tradisjonelt sted et steinkast unna leiligheten, og vi bestiller hver vår lokale øl til, og vi har vært våkne i 36 timer i strekk, og vi er like slitne som vi er fornøyde.

Vi bruker de neste dagene på å gjøre oss kjent i vårt nye nabolag, og på å tråle i butikker etter sånne småting som man knapt tenker over før de mangler. Vaskekluter, kleshengere, oppvaskmiddel, post-its, hyssing, fyrstikker. Bydelen føles veldig levende, det skjer ting på alle kanter, og det er mange bakerier, kaféer og spisesteder å velge blant når vi trenger påfyll. Det ligger også tre forskjellige isbarer i området, noe som er helt optimalt, siden det er full sommer med sol og tredve grader hele tida. Det ene stedet har en is med marsipan som er det beste jeg har smakt på lenge.

Vi finner ut at jeg kan låne undertøy av Jonasflotte inntil videre, for alt mitt ligger i kofferten som er borte. Har man miniskjørt på seg, slik jeg gjerne har når det er varmt i været, så er det egentlig bare praktisk med boxershorts under. Skoene er det verre med, og jeg kan ikke traske rundt i det samme paret i lengden, men jeg liker ikke å kjøpe sko i utgangspunktet, og i hvert fall ikke med tidspress og slitne, varme, hovne føtter etter flytur og mange titusener av skritt, så jeg prøver å være flink til å ta pauser og legge beina høyt.

Vi slår hodet i skråtaket, sparker borti stolbein og dørterskler og prøver oss fram med ulike innstillinger på vaskemaskinen (som selvfølgelig er plassert på kjøkkenet). Vi skriver lange handlelister for så å la dem ligge igjen hjemme, glemmer at vi må ta ut kontanter, bærer tunge poser opp trappene og får trevler i hendene. Vi har skrammer over hele kroppen, og vi klarer ikke å få i oss nok vann, men vi koser oss med å stable en ny tilværelse på beina.

Vi er snille med oss selv og med hverandre, og vi kjøper alt sånt som vi gjerne skulle hatt enklere og billigere tilgang på i Norge; tunfiskpålegg, øl på glassflasker, pistasjkrem, sjokolade med yoghurtfyll (hvem andre husker Soho?) og varianter av kremost og pesto vi ikke kjenner fra før.

Vi ser sola gå ned over hustakene, det mørkner tidlig om kvelden, og det er ikke gardiner på soverommet. Ingen har innsyn, og da er denslags unødvendig når natta er bekmørk om sommeren også.

Vi får en leveranse på døra etter tre dager, og det er den siste kofferten min, og alt er i orden med innholdet, og gleden er stor.

Herlighet, nå bor vi her! Det føles fenomenalt!

– – – – –
In other words: A little report from our new home and our move here. We live in Munich now, and it feels phenomenal!
For an English version, please use the translation widget.

Throwback Tuesday

Postet den 17. juni 2025 av Synne Cinnamon

Takk for fine tilbakemeldinger på Instagram og Facebook etter forrige ukes store, gledelige nyheter! Det føles enormt bra å endelig kunne snakke høyt om flytteplanene våre!

Dette blir fjerde gangen jeg bor et år utenlands, og jeg kom til å tenke på den aller første, så jeg har lett litt i arkivene og funnet et 20 (!) år gammelt bilde fra mitt utvekslingsår i Irland. Dette var i 2004/2005, og jeg var 17 da jeg flyttet dit, og rakk akkurat å bli 18 før jeg flyttet tilbake. Jeg hadde med meg et lite digitalkamera, men på minnekortet var det ikke plass til så mange bilder, så jeg husker at jeg tenkte nøye over hva jeg ville forevige. Jeg hadde ingen tilgang til datamaskin der jeg bodde, men jeg fikk delt noen bilder med familien hjemme i Norge ved å reservere tid på datarommet på skolen, slik at jeg kunne sende e-poster hvor jeg viste og fortalte hvordan hverdagen min var.

«Her bor jeg! Her er huset vårt og bilen vår!»

Jeg gikk på videregående, på en ren jenteskole. Den var katolsk, med kors i alle rom og sånne små fonter med holy water ved alle ingangsdører, og i friminuttene kunne man iblant se gamle, strenge nonner holde oppsyn fra vinduet. Dette var skoleuniformen vår, med hvit skjorte, svart genser, rutete skjørt, svarte knestrømper og svarte sko. Jeg husker at genseren irriterte meg skikkelig, for det var mye ull i den, så den klødde, og vi fikk ikke ta den av med mindre det var over 18 grader ute. Likevel har jeg både genseren og skjørtet ennå, og sistnevnte er fortsatt i jevnlig bruk, to tiår etter! Jeg er ganske sikker på at jeg ba ei klassevenninne om å ta dette bildet, så jeg vil gjette på at vi var ferdige på skolen for dagen, og at vi kanskje skulle ut på kafé og gjøre lekser sammen etterpå.

Det var ukens lille minne, hoho. Jeg synes det er morsomt å kunne se tilbake på de ulike kapitlene i livet, fordi tilværelsen min har vært så totalt forskjellig på ulike steder. (Utvekslingsåret i Irland foregikk jo en stund før jeg begynte å blogge, men om noen har lyst på en oppsummering av de siste 15 årene, med to andre utenlandsopphold, så har vi dette innlegget fra bloggbursdagen i februar.)

Etter sommerfeien gleder jeg meg til å ta fatt på vårt neste kapittel, som også blir noe helt nytt og annerledes, og som jeg forhåpentlig en dag vil minnes med like stor glede!

– – – – –
In other words: Now that it’s official that we’re moving abroad again, I came to think about my other years in other countries. I dug up a photo from my first one, 20 (!) years ago, when I was an exchange student i Ireland. This was in 2004/2005, and I was 17 when I moved there and 18 when I moved back. This is a picture I had a friend take of the house I lived in and me in my school uniform.
For an English version, please use the translation widget!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Kategoriarkiv: Texts and thoughts