2018 in retrospect

Jeg kaster et lite blikk over skulderen. 2018 er et år jeg kommer til å huske godt, av flere grunner!

Karlstad / etdrysskanel.comLista med spørsmål har jeg brukt i flere år, og den låner jeg av Clara.

Gjorde du något 2018 som du aldrig gjort förut? 
Jeg besøkte nye steder, begynte så smått å sy, holdt ølkurs, arrangerte pub-til-pub-runder og overnattet på balkongen, blant annet! Dessuten kjøpte jeg bolig, med alt som medfølger av lån og skumle greier… Det føles helt fjernt å eie en liten bit av Oslo.

Genomdrev du någon stor förändring? 
Jakten på, kjøpet av, flyttingen til og møbleringen av vår nye leilighet var en stor og langvarig prosess. Er så intenst fornøyd med resultatet. Har aldri kunnet tilpasse omgivelsene mine i så stor grad før, og føler meg veldig hjemme og tilfreds her.

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i 2018?
Ja, flere venner formerte seg, så nå begynner det å bli mange foreldre i omgangskretsen vår. Dessuten ble jeg tante, og det er faktisk overraskende stas. Jeg har mye høyere toleranse for min lille niese enn for andre unger, hoho.

Vilket datum från år 2018 kommer du alltid att minnas?
Niårsdagen vår, 2. juli, da vi dro på blindtur! Pluss den kvelden Lise Myhre besøkte Champagneria, selv om jeg har glemt datoen. Ellers kommer jeg til å huske sommeren, den var jo helt ekstrem.

Summer simplicity / etdrysskanel.comVilka länder besökte du?
Sverige i juli, Italia i september og Tyskland i oktober.

Bästa köpet?
Leiligheten.

Gjorde någonting dig riktigt glad? 
Leiligheten. Utsikten vår, på sommerkvelder og vintermorgener og alt derimellom. Bokhylla. Juletreet. Det spektakulære sommerværet. Yndlingsfyren og alfabet-datingen. Sætra. Samt gamle gjenstander med historie – det å omgi meg med og bruke gamle, fine ting gir meg en helt egen glede.

Og ledsen?
Klimaproblematikk, politikk (for eksempel det helt ubegripelige rotet med abortloven?) og folk som sier at de kommer, men aldri dukker opp.

Saknade du något under år 2018 som du vill ha år 2019?
Det er jo en klisjé, men mer tid sammen med venner. Alle er blitt så travle og voksne, hoho.

September / etdrysskanel.comVad önskar du att du gjort mer?
Jeg skulle gjerne gått mer på kino, det var jeg flinkere til før. Dessuten falt vi av lasset på alfabet-fronten i siste halvdel av året, etter alt arbeidet med den nye leiligheten, så det føltes bra å ta opp igjen den tråden etterhvert. Jeg skulle forresten også gjerne blogget mer, for det er egentlig veldig mye jeg vil dele med dere, men det har dessverre vist seg vanskelig å forene en god bloggrytme med min todelte og uforutsigbare arbeidshverdag.

Vad önskar du att du gjort mindre? 
Brukt tid på Finn.no, haha! Vurdert annonser, regnet på lån, gått på visninger og tapt budrunder – jeg syntes hele boligjakten var fæl. Ble etterhvert skikkelig lei av å lete etter møbler også, enda så glad jeg er i bruktkupp – føles bra å ikke skulle anskaffe noe på leeenge.

Favoritserier från året som gått?
A Series of Unfortunate Events og The Good Place, tror jeg. Pluss Twin Peaks (er stolt av at jeg orket å se alt, som den reddharen jeg er) og Au Service de la France! De nye sesongene av GLOW, BoJack Horseman og Unbreakable Kimmy Schmidt var også bra, men ikke like bra som tidligere sesonger, synes jeg. Tar med noen filmer jeg likte også: Star Wars: The Last Jedi (så den først på nyåret i 2018, selv om den kom året før), Ready Player One, Isle of Dogs, Coco og Incredibles 2.

Bästa boken 2018?
Stranger in a Strange Land av Robert Heinlein. Jeg skjønner hvorfor den er blitt en klassiker! Storkoste meg med fremmedgjøringen, humoren og språket. For øvrig har jeg lest mindre enn vanlig i høst, men det er fordi jeg har sydd mer.

Café / etdrysskanel.comStörsta musikaliska upptäckten? 
Jeg spiller mer gammel musikk enn ny musikk, men har hørt mye på Death by Unga Bunga i år. Det var vel Kristopher Schau som gjorde meg oppmerksom på det bandet, gjennom podcasten Krisemøte, som jeg for øvrig har hørt på hver uke. Uansett, DBUB sitt nyeste album er fett og fengende, og har så mye humor! Vi var dessuten på konsert med dem i romjula, og de spiller skikkelig bra live også, ikke bare på plate.

Största misstaget? 
Det er ikke noe som utmerker seg, tror jeg? Tror ikke det er noen store feil eller tabber som jeg angrer på. Jeg gjør jo stort sett det jeg har mest lyst til, og det er som regel det rette for meg. I begynnelsen av året var det riktignok litt vanskelig å finne en god balanse mellom de to jobbene mine, så jeg arbeidet altfor mye. Flere dager i uka ble det gjerne til at jeg jobbet med teksting i sju timer først, og så på vinbaren i sju timer etterpå, og sånt går jo ikke i lengden. Ikke i det hele tatt. Etter en stund klarte jeg å gjøre noen justeringer, og siden har jeg vært veldig fornøyd med gangen i hverdagen! For øvrig burde jeg ha kjøpt det vinstativet som jeg fant på en bruktbutikk til 20 kroner, men som det ikke var praktisk å bære med seg der og da. Neste gang jeg kom tilbake, var det selvfølgelig solgt. Sånn er livet, hihi.

Vad var din största framgång på jobbet 2018?
Jeg fant som sagt en god balanse etterhvert, og tjente mer enn noen gang, og det føles selvfølgelig bra! Har lyst til å kjøpe meg noe fint som belønning. (Jeg tjener fortsatt myyye mindre enn alle med vanlige jobber, haha, men det vet dere jo at jeg ikke bryr meg om.)

Största framgång på det privata planet?
Jeg skaffet meg symaskin og begynte å eksperimentere. Jeg har klart å sy om et skjørt og lage ei sovemaske, og det er sånt jeg aldri har kunnet gjøre før. Som nevnt tidligere, håper jeg å kunne gå i et selvsydd plagg innen utgangen av 2019!

Var du gladare eller ledsnare i 2018 jämfört med tidigare år?
Gladere. 2018 var nok mitt beste år siden 2015. De fire første månedene var jeg sliten og nedtrykt, lei av flytting og leting og midlertidige bosituasjoner og pappesker overalt, men så løsnet det. Nå har jeg et sted jeg gleder meg til å komme hjem til, for første gang på lenge, og en ramme rundt tilværelsen som gjør meg ordentlig glad.

Chlorophyll / etdrysskanel.comVad spenderade du mest pengar på? 
Herlighet, leiligheten og boliglånet, uten tvil. Vanvittig verdt det, da.

Något du önskade dig och fick?
Vin-sabel! Kikkert!

Något du önskade dig och inte fick?
Ei gammel lampe med skjerm i grønt glass (advokatlampe, tror jeg det kalles?) til hjemmekontoret. De er vanskelige å finne brukt, sikkert fordi mange har gått i knas i årenes løp.

Vad gjorde du på din födelsedag 2018? 
Den forløp slik!

Mirror / etdrysskanel.comFinns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Andre politiske partier ved roret. Mer miljøbevissthet. Jeg er i ferd med å utvikle en aldri så liten klimaangst, og selv om jeg vet at jeg ikke er alene, så føles det oftest som at jeg kjemper i ensomhet og i motbakke.

Vad fick dig att må bra?
Leiligheten, min yndlingsperson, venner og familie, gamle kjoler, musserende vin og mørk sjokolade.

Vem saknade du? 
Venner i andre land. Som alltid.

The waffle dress / etdrysskanel.comMest stolt över? 
Jeg er stolt av MeToo-innlegget, det krevde mye av meg å skrive og publisere det. Har fått sååå mange fine tilbakemeldinger, som jeg setter enormt stor pris på. Dessuten er jeg stolt av alle bruktkjøpene mine i 2018 – alle klærne jeg kjøpte, og nesten alle de øvrige tingene også, ble kjøpt brukt. Hver gang jeg har trengt noe, det være seg en genser, ei nattbordslampe, ei ytterjakke, en juletrefot eller ei melkemugge, har jeg alltid sett etter brukte ting først, og som regel har jeg lykkes med å finne det. Sånn vil jeg fortsette.

Högsta önskan just nu?
Akkurat nå ønsker jeg meg faktisk noe som er litt hemmelig, fordi jeg ikke vet om det blir noe av, men i så fall skal jeg fortelle mer om det. Uansett er det først og fremst slik at jeg ønsker meg et mer tolerant og reflektert samfunn, som vanlig. Pluss katt. Alltid katt.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Jeg vil egentlig fortsette i det samme sporet! Vil bli enda flinkere til å ta vare på meg selv og planeten, bare. Jeg er skikkelig spent på 2019, for det føles som at forholdene ligger bedre til rette, i hvert fall for meg personlig, enn på lenge. Jeg tror faktisk at dette kan bli et fenomenalt år, og jeg gleder meg til å se hva det bringer med seg!

GaupekollenNå gjenstår det bare å ønske alle ei god helg! Takk for at dere leser!

– – – – –
In other words: Here’s a summary of 2018!
Did you do anything in 2018 that you’d never done before? Yes, I visited new places, held beer tasting classes, started sewing, organised pubcrawls and slept on the balcony, just to mention some! Also I got a mortgage and bought a flat with my boyfriend, and that was huge and scary, but it feels amazing to own a little piece of Oslo. Did you go through any transitions? The whole house hunting process was long and emotional and really frustrating, but it was all the more rewarding when we finally found and got our new home! Furnishing it and making it our own has also taken time, but we’re super happy with the result, and I feel so at peace here. What were your biggest accomplishments? I managed to find a good balance in my work life, between my two jobs – the freelancing as a translator and the sommelier position at the wine bar. I actually earned more than ever in 2018, which of course feels great. I’m thinking of buying myself something pretty to celebrate. (I still earn nothing compared to normal people with real jobs, haha, but as you know, I don’t care.) Anyway, I also created my first things with my sewing machine, that’s so cool! My goal for 2019 is wearing something I’ve made myself, that would truly be an accomplishment for me. Where did you travel? To Sweden in July, Italy in August and Germany in October. Did any of your friends become parents this year? Yes, several, they keep doing that. What’s more, I became an aunt, since my sister had a kid. It’s surprisingly nice, actually. I have a higher tolerance for that little girl than for other babies, haha. Who did you miss? Friends abroad, as always. What made you really happy? Our flat, our view, our bookshelves. My fellow, our first Christmas tree, our alphabet dating. This place. Plus old stuff! Having old things around and using them in my daily life just gives me joy. What made you sad? The environmental situation (I seem to have developed a nice little climate anxiety), politics and people who say they’ll show up, but never do. Something you wanted and got: A champagne sabre and binoculars! Something you wanted and didn’t get: An old lamp, the brass and green glass kind that you see in old libraries, for our home office. I haven’t been able to find one of those in second hand shops, and I guess it’s because the glass breaks at some point. The best thing you bought: The flat. What did you spend the most money on? Oh, the flat and the mortgage, that’s for certain. Worth it, though! What did you do on your birthday? It looked like this! Best reads: Stranger in a Strange Land. No wonder it’s such a classic! Best films and TV series: Star Wars: The Last Jedi (I watched it in 2018), Ready Player One, Isle of Dogs, Coco and Incredibles 2. On TV: A Series of Unfortunate Events, The Good Place, Twin Peaks (so proud of myself for watching it all, since I’m such a scaredy cat) and A Very Secret Service. The new seasons of GLOW, BoJack Horseman and Unbreakable Kimmy Schmidt were good, too, but not as good as earlier seasons, in my opinion. Best musical discovery: The silly Norwegian band Death by Unga Bunga, they play catchy stuff and make me laugh. Biggest mistake: Luckily I don’t feel like I’ve made many mistakes, I usually do what feels right for me in any given situation. However I wish I’d found a better work balance earlier in the year, because the first months I worked waaay too much, and it was draining. I also should have bought that cheap wine holder at that charity shop while I had the chance, because the next day it was gone. Oh, well.
Wish I did more: Spent time with friends. We’re all so busy adulting these days, haha. Wish I did less: Spent time online, looking for flats, and then later, browsing for furniture on our version of Craigslist. I’m sick of that page, and so happy I don’t have to buy anything for a looong time. What made you feel good? Our flat. My fellow, family and friends. Old dresses. Bubbly wine and dark chocolate. A date to remember: Our ninth anniversary, when we went on a blind trip! Were you more happy or more sad than previous years? I’ve been happier, thankfully. The first four months of the year were tough, I was tired and stressed, but then things worked out, and now the framework around my days is better than it has been for several years. What are you most proud of? The MeToo post here on the blog, because that wasn’t easy to write or to publish. The support I’ve gotten afterwards means so much to me! I’m also proud of my thrifting this year – I’ve bought no new clothes, they’ve all been pre-loved, and that goes for most of what we’ve bought for our new home as well. Whatever I/we might need, I now always check for used options first, and more often than not, I find them. I want to keep doing it this way. What do you wish for right now? Right now I’m actually wishing for something slightly secret, but I’ll let you know if it works out! Mainly, though, I wish for more tolerance and more awareness in the world, as usual. Plus a cat! Always a cat. What do you want to differently this year? I’d like to keep going in this same direction, but I want to get better at taking care of myself and the planet. I’m excited for 2019, because I feel like for me personally, the situation at the start of the year is better than it has been for a while. I’m curious to see what this year has in store!
Now I just want to wish you a lovely weekend. Thanks for reading, you guys!

Reklamer

Signed, sealed, delivered

Soon
Address book / etdrysskanel.com
December / etdrysskanel.com
March
December / etdrysskanel.com
Everyday Evenings

Jeg fikk følgende spørsmål i høst: «Vil du kanskje skrive en bloggpost om ditt forhold til brevskriving? Jeg vil gjerne sende litt brev og kort til venner og familie, men vil ikke at de skal føle at de må svare hvis ikke de har tid/lyst til det. Hvordan gjør du det?»

Nå er det jo tid for julekort igjen, så det passer bra å skrive om dette i disse dager! Jeg er jo en post-entusiast, som mener at det er noe eget ved med håndskrevne hilsener på papir, og synes det er viktig å holde denne tradisjonen ved like. Dette føler jeg meg iblant ganske alene om, men det gjør ikke noe. Jeg liker å skille meg ut, det har jeg alltid gjort.

Jeg hadde mange brevvenner som liten, og har også hatt det i voksen alder, i inn- og utland. Kjempekoselig! Slike brevvekslinger kan vare i mange år, og det er veldig hyggelig både å sette seg ned og skrive en oppdatering, og å motta svaret en stund senere. Om man synes det er litt voldsomt å skulle ta det første steget med et helt brev, kan man jo begynne med et kort – nå i desember har man en god unnskyldning! – og ta det videre derfra, om man får positiv respons!

Ja, responsen er jo et eget aspekt. Den kommer i tre varianter:
1) Svar i form av post tilbake
2) Anerkjennelse i form av en melding, eller et takk neste gang man sees
3) Stillhet som i graven
Det vanligste er den andre kategorien, og det sjeldneste er den første. Den tredje er også ganske utbredt, dessverre. Derfor er det viktig å skrive for sin egen del, ikke bare for mottakerens. Den gleden man føler når man ser for seg at adressaten finner kortet eller brevet i postkassa, den må være der! Jeg vet jo at folk blir glade for brevpost, selv om de ikke nødvendigvis gir uttrykk for det hver gang. Noen får kanskje dårlig samvittighet om de ikke svarer, men i så fall kan de jo faktisk bøte på den ved å kjøpe et kort og et frimerke når som helst – så jeg klarer ikke egentlig synes synd på dem som hater å få post fordi de ikke greier å summe seg til å skrive tilbake. Om de i det hele tatt finnes, noe jeg tviler på, hoho!

Jeg sender rundt 70 julekort hvert år (i år blir det nok nærmere 80), i god tid før jul. Om jeg er heldig, får jeg kanskje ti igjen. (Rekorden min er 17, tror jeg, et av årene utenlands!) Dette er ikke noe jeg tenker så mye over, sånn er det bare! Jeg gjør det jo for å spre glede, ikke fordi jeg forventer å få noe i gjengjeld. De eneste gangene jeg kan bli snurt, er når folk etterlyser kort – folk som aldri har sendt kort tilbake. Det kan jo skje at jeg ikke har en oppdatert adresse, eller at jeg er så travel at julehilsenen kommer senere enn vanlig, og når folk da drister seg til å spørre hvor det blir av kortet deres, uten noensinne å ha sendt noe til meg, da blir jeg faktisk litt irritert. Ellers blir jeg bare glad ved tanken på å glede andre, og all post jeg får tilbake, er en enorm bonus! Jeg får dessuten veldig mange fine tekstmeldinger og gode ord framover mot jul, som takk for julekortene, og det er intenst hyggelig.

Et lite hjertesukk, når jeg nå først skriver et innlegg om dette temaet: Noe mindre hyggelig, som jeg ikke hadde forventet, er at Posten selv har begynt å motarbeide meg, haha. Da vi flyttet hjem fra London i 2016, hadde det sluttet å gå post på lørdager. I starten av 2018 ble A-posten avskaffet. Nå er det slik at ingen vet hvor lang tid postgangen tar. Jeg har nesten sluttet å sende bursdagskort, fordi det er umulig å vite når de kommer fram! Et vanlig brev kan bruke fire dager fra én by på Østlandet til en annen, liksom. På samme tid har portoen blitt dyrere, så man må betale mer for en dårligere tjeneste. Nå koster de billigste frimerkene 14 kroner. Jeg bruker over 2000 kroner på julekort og frankering i år, det begynner å bli en reell utgift, for portoen koster nå mer enn kortene… Disse endringene påvirker ikke de svære aktørene, for eksempel de statlige foretakene og de pengesterke bedriftene, i så stor grad – de sendte som regel ut B-post før også, og de har ofte frankeringsavtaler som gjør at de ikke betaler porto. Disse endringene rammer enkeltmennesker som vil glede andre med kort og brev. Det føles urettferdig. Tanken er nok å få de store aktørene til å gå over til digital kommunikasjon i stedet, noe som er svært positivt med tanke på miljøet, men jeg synes det er synd at det går ut over oss «småskalaprodusenter». Sånn, da er det nevnt.

Med det sagt: Brevpost er blant mine yndlingsgreier, og jeg er oppriktig glad i Posten. Jeg har jo til og med vært lørdagspostbud i flere år! Jeg frydet meg over å kunne rusle rundt med ei rød tralle og levere smått og stort i all slags vær. Jeg har en del gamle blogginnlegg fra den tida, som man finner under rubrikken «sett på runden«. De er importert fra den forrige bloggen, så noen ser kanskje litt rare ut, men det ligger mye koselig der.

Jeg vil avslutte med en oppfordring til alle som har lyst til å begynne eller fortsette med papirpost, i disse digitale dager: Gjør det! Om flere sendte kort og brev, ville det være flere smil å se ved postkassestativene rundt omkring i landet! (Da ville også Posten skjønne at dette er en kultur vi vil bevare, hihi.) Jeg heier på alle som skriver til venner og kjente, enten det er snakk om en hilsen fra ferieturen, et kjærlighetsbrev, et bursdagskort, et langt skriv, en julehilsen eller bare et ønske om en fin dag. Alt er lov, og mottakeren blir glad uansett, det kan jeg nesten garantere. Er man litt usikker, kan man jo spørre folk om adressen deres (enten man har den fra før eller ikke), og bruke det som en unnskyldning til å høre om de ville like å få noe i posten? Jeg tror også det er lurt å tenke på hvordan man ordlegger seg – det er best å styre unna spørsmål om man ikke vil at folk skal føle seg forpliktet til å svare. Ikke skriv «hvordan går det med deg?», skriv i stedet «håper det står bra til!», så står mottakeren helt fritt. Jeg tipper det venter glade tilbakemeldinger!

Brevpost, papirpost, personlig post, sneglepost. Kjært barn har mange navn, og fortsatt mange tilhengere.

Se der, jeg har som regel mer å si om et gitt tema enn jeg tror når jeg begynner, hoho. Om noen har spørsmål, så kom med dem! Jeg setter meg ned og skriver noen flere julekort så lenge, med tente lys og kongerøkelse på bordet ved siden av meg. Førjulshygge på høyt nivå!

– – – – –
In other words: I was asked to write a post about snail mail! I love writing letters and postcards. One reader wants to start writing her friends and family, but doesn’t want them to fee pressured to answer. Sending Christmas cards is a great way to start, you’ve got an excuse in December, haha. If you get a positive response (not necessarily in the form of a reply in the mail, because that’s very rare, but a message or a word of thanks the next time you see the person), then you’re good to go! Most people like receiving something other than bills in their mailbox. I write lots of cards every December (probably almost 80 this year), and I know that they bring joy to a lot of people. That’s the most important part, that the thought of making others happy makes you happy! I think it’s a shame, however, that the Norwegian postal service has chosen to stop distributing mail on Saturdays, plus slow down the delivery, plus raise the prices of stamps. It feels unfair, and I’ve almost stopped sending birthday cards, since I never know when they will arrive. That being said, I do love Posten! I’ve even worked as a postwoman on Saturdays for several years, and it was the cosiest job ever. I think snail mail is an important cultural tradition, one we should try to preserve.

#MeToo

Sunset / etdrysskanel.com

Dette har jeg gruet meg til, men nå føler jeg meg klar.

Jeg var i en bruktbutikk forleden, med en eldre mann bak disken. Han holdt på med noe da jeg kom inn, så jeg gikk bort, hilste og spurte om jeg kunne stille ham et spørsmål. Han målte meg opp og ned og sa: «Du er så slank og pen at du kan få stille to spørsmål, og svaret på begge er ja.» Deretter fulgte han opp med et blunk, og så sa han: «Du må passe deg for sånne som meg. Det er dette som kalles MeToo».

Nei.

MeToo er ikke en spøk, en dårlig unnskyldning du kan bruke for å si tåpelige ting eller gjøre sånt som er litt på kanten.
MeToo handler ikke om deg.
MeToo handler om oss. Om meg.

MeToo oppsto som en bevegelse for et drøyt år siden, som en motreaksjon, og skyllet som en rasende bølge over store deler av verden. Kvinner har stått fram, menn har blitt anklaget og måttet ta konsekvensene av handlingene sine, av ukulturen og maktmisbruket og misbruket. Det er så bra. Det er så viktig. Det gjør at stadig flere føler seg sterke og modige nok til å fortelle sine historier. Som meg.

MeToo handler om at jeg har fått ekle kommentarer slengt etter meg på gata. («Såpass må man tåle», sier de.)
MeToo handler om at jeg er blitt befølt av vilt fremmede, fått hender stukket oppunder skjørtet, i trengselen på metroen i Paris og på folksomme barer i London. («Ta det som et kompliment», sier de.)
MeToo handler om at fulle fyrer på fest har satt seg ved siden av meg i sofaen, tatt tak i hodet mitt og ført det ned mot skrittet sitt, og så har hele rommet ledd av det. («Gutter er gutter», sier de.)

MeToo handler om at dette dessverre er helt dagligdagse hendelser, opplevelser som millioner av kvinner og jenter har til felles. Det bryter ned selvfølelsen vår, det skaper usunne holdninger, det gir større spillerom for folk som utsetter andre for ubehag. Som om det ikke er deres innstilling og oppførsel som er problemet, som om det er oss.

Nei.

Trigger warning. Dette er ikke noe hyggelig.

MeToo handler om at da jeg var i siste halvdel av tenårene, var jeg på hyttetur med jentegjengen. Vi ble kjent med noen gutter i andre hytter på feltet, slik man gjerne gjør. Et par av dem var mye eldre enn oss, kanskje ti år eldre, og vi syntes de var kule. De inviterte noen av oss bort til seg en kveld, og de ga oss cider, som vi var for unge til å kjøpe og drikke på dette tidspunktet. Vi skålte og hørte på musikk i hytta deres. Deretter blir hukommelsen min litt uklar, for jeg ble etterhvert litt omtåket. Jeg kan ikke huske å ha gått inn på soverommet sammen med han ene, og jeg kan heller ikke huske å ha kledd av meg. Kanskje han tok av meg klærne, jeg vet ikke.
Mitt neste klare minne består i at han ligger oppå meg i senga, og at han liksom er overalt, han er som ei sånn støvsky i en tegneserie der armer og bein stikker ut i alle retninger. Han gjør en masse ting med hendene sine og munnen sin som jeg aldri har vært borti før, som jeg ikke liker, men han sier at jeg skal ligge stille og være stille, og jeg tør ikke annet. Jeg forstår ikke helt hva som foregår, han var jo så grei tidligere. Dette er ikke noe jeg var forberedt på, ikke noe jeg har erfaring med, ikke noe jeg har tatt initiativ til, ikke noe jeg har lyst til. Det gjør ikke egentlig vondt, men det er uønsket og ubehagelig. Penisen hans er ekkel og truende. Han er ikke inni meg med den, det er det eneste som ikke skjer, så jeg vet liksom ikke om det er ordentlig galt, det han gjør? Det føles galt, men jeg vet hva voldtekt er, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om dette. Jeg vil bare at det skal være over, og ligger helt stille.
Jeg aner ikke hvor lenge han holdt på, og jeg kan heller ikke huske at vi kledde på oss og gikk ut i stua igjen. Jeg husker bare at jeg var veldig forvirret i dagene som fulgte, at jeg ikke turte å fortelle noen om hva som hadde hendt. Jeg skjønte at det ikke var helt bra, liksom, men jeg ville ikke snakke om det, og helst ikke tenke på det heller. Det var skammelig. Det skulle gå flere år før jeg opplevde noen lignende aktiviteter igjen, og da var det noe helt annet! Da foregikk det nemlig med viten og vilje, med utspring i gjensidig lyst, sammen med en person jeg var glad i. Da forsto jeg at det ikke skal være ekkelt, det skal være gøy og godt og fint. Det var vel egentlig først da jeg innså at jeg ble utsatt for et overgrep på den hytteturen.

MeToo handler om at dette skjedde, og at sånne ting skjer. Altfor ofte, med altfor mange, overalt. Det handler om at dette hendte for femten år siden, og at jeg altså har skammet meg i de årene. Det er så grusomt urettferdig. Jeg har skammet meg, for noe han gjorde, og jeg har ikke turt å dele det med noen. Kanskje han visste at det ville være slik? Han tok sjansen, i hvert fall. Han gjorde som han ville, han forgrep seg på meg, og det fikk ingen konsekvenser for ham. Jeg, derimot, fikk et vondt minne å bære på. Det er helt ærlig ikke slik at denne opplevelsen har gitt meg noe stort traume, det går helt fint med meg, jeg har bare tenkt en del på det opp gjennom årene. Jeg har følt meg så dum, jeg er da en fornuftig person, hvordan kunne dette skje? Jeg skulle ganske enkelt ønske at det ikke hadde hendt. Dessuten skulle jeg ønske at jeg hadde skjønt mer, tidligere, og at jeg hadde sagt ifra. Jeg husker jo ikke hva han fyren heter, og for alt jeg vet brukte han kanskje et falskt navn – jeg aner i hvert fall ikke hvem han er eller hvor han holder til. Ikke at jeg er interessert i noen form for konfrontasjon, jeg håper bare han ikke har gjort lignende ting mot andre unge jenter. Kanskje jeg kunne hindret det, i så fall, om jeg hadde forstått mer av situasjonen litt før… Jeg ender altså opp med både skam og skyldfølelse, som om hendelsen i seg selv ikke var nok, og som om noe av dette er min egen feil? Det er det selvfølgelig ikke. Det blir en ond sirkel, og jeg skulle bare ønske at alt var annerledes.

MeToo handler om at kulturen og samfunnet rundt oss tilrettelegger for at menn og gutter kan gjøre slike ting – og langt verre ting – mot kvinner og jenter verden over. Det er ikke greit. Det er faen ikke greit.

Nei.

Nå starter julebordsesongen. Nå kommer småfulle folk i hele landet til å spøke med seksuell trakassering og annen uønsket oppførsel. Folk kommer til å klapse hverandre på rumpa og rope «MeToo!» og le høyt. I tillegg til all fleipingen som foregår ellers, så klart. På arbeidsplasser, på skoler, på busser, i bruktbutikker. Jeg burde sagt noe til innehaveren, jeg burde sagt at jeg ikke syntes det var noe morsomt, i stedet for å bare himle med øynene innvendig, smile nervøst og så stille det spørsmålet jeg hadde. Jeg ble i hvert fall irritert, og fikk det dyttet jeg trengte til å skrive dette innlegget, som jeg har tenkt på lenge. Jeg vet dessverre at jeg er langt fra alene, og først når vi forteller om våre erfaringer, vil folk rundt oss forstå hvor stort problemet er.

Neste gang jeg overhører noen som spøker med MeToo, vil jeg forsøke å si at det ikke egentlig er noe å le av, det er noe viktig som angår veldig mange. Man vet aldri hvilke ubehagelige erfaringer folk går rundt med. På den annen side er det jo veldig bra at dette er noe folk fortsatt snakker om. Om noen er lei av MeToo, er det utelukkende positivt. Det betyr bare at de får det med seg, at vi når fram. Jeg skal i hvert fall prøve å være mer åpen, og jeg begynner i dag, med å dele denne opplevelsen. Jeg vil ikke være noe offer, jeg vil være med i kampen.

MeToo handler om oss alle. Dessverre.

– – – – –
In other words: It has been more than a year since the MeToo movement started. It has been empowering to see women coming forward and men facing the consequences of their actions. About time! Now people are getting tired of it, I hear their jokes.The other day I was in a shop, and the manager said something inappropriate to me, and then he winked and said «look out for men like myself, this is what they call MeToo». No. MeToo is not an excuse that elderly men can use to say and do sleazy things. It is not about that, it’s not about them. It is about us. About me. It is about having unpleasant comments thrown after you on the street. It is about being touched by strangers on the metro in Paris or in crowded bars in London. It is about getting your head pushed towards the groin of a drunk guy you’re sitting next to at a party. These things have happened to me and to millions of other women and girls. These things break down our sense of self worth, they create an unhealthy environment, they make it more difficult for us and easier for them. It is not okay. MeToo is about these things, and about this next thing, that I feel ready to share, finally, thanks to all the brave women who have paved the way this past year.
Trigger warning. In my teens I went on a cabin trip with some girlfriends, and we got to talking with some others in the cabins nearby, as you do. A couple of boys were maybe ten years older than us, and we thought they were cool, and they invited us over to their cabin one evening. They gave us cidre, which we were too young to buy and drink at that point. My memory is a bit hazy after we started drinking, I can’t actually remember going into the bedroom with one of the guys, or taking of my clothes. My next clear memory is him on top of me on the bed, and it felt like he was everywhere, he was like one of those clouds in a cartoon, with rams and legs sticking out. His hands and his mouth were doing lots of things to me that I had never done before. I had not initiated anything, I had no experience with this, I did not want this to happen. His penis was gross and threatening. He did not put it inside me, I remember that, because I recall thinking «I know what rape is, but this must be something else». I didn’t understand what was going on. He told me to lie still and be quiet, and I did, even though I was disgusted and uncomfortable, I didn’t know what else to do, I just wanted it to be over, so I just lay completely still and hoped it soon would be. I don’t know how long he was at it, and I can’t remember getting dressed or coming back out of the room. I just remember being very confused in the following days, and not telling anyone about what had happened. I understood that it wasn’t quite right, sort of, but I didn’t want to talk about it or think about it. Years passed before I ever experienced any of those activities again again, and then it was completely different! I was with someone I cared for, it was something we did because we both wanted to, it was exciting and pleasant and fun. Then I understood what these things are supposed to feel like, and it was only then, I think, that I realised I had been abused in that cabin.
It has been fifteen years since this happened, and during that time I’ve been ashamed. That’s so unfair!
I have been ashamed of something that guy did, and haven’t dared to share it with anyone. Maybe he knew I wouldn’t? He took the risk, at least. He did what he wanted to, and faced no consequences. I wish I had said something. I have no idea who the guy is, and it’s not like I want to confront him or anything, but maybe I could have stopped him from doing the same to other girls. Yes, let’s add some guilt to the shame. That’s just great. As if any of this is my fault? I know it isn’t, but it’s messy, and I just wish it had never happened.
MeToo is about our culture and society making it possible for boys and men to do things like this, and much worse things, to girls and women. It’s not okay. It is important that we talk about it, even though some people are tired of hearing about it. That’s good, that just means we’re getting through to them. This is why I wanted to share my story, to do my part. I don’t want to be a victim, I want to parttake in the fight.

A rainbow coloured new routine

Nytt hjem, nye muligheter! Vi bor oss til litt mer for hver dag som går. Det står fortsatt esker og poser i alle rom, men det går framover! Vi tar valg hele tida – vi bestemmer hvor ting skal stå og henge og hvordan dagliglivet skal være i vår nye bolig. Jeg benytter anledningen til å gjøre noen endringer og innføre noen nye, gode rutiner!

Jeg har lenge tenkt at jeg ville slutte med tørkepapir. Det er utrolig lettvint, men bruk-og-kast-mentaliteten kjenner jeg en stadig større motvilje mot. Det går visstnok med enorme ressurser på å produsere tørkepapir, som altså er laget for at man skal kaste det etter bruk. Det er ikke akkurat noen bærekraftig tanke!

I mars leste jeg dette innlegget på A Beautiful Mess, der Elsie fortalte at hun hadde byttet ut tørkerullen. Jeg visste at jeg ville gjøre det samme når vi kom på plass på et nytt sted. Jeg er absolutt ingen miljøekspert, men jeg vil gjerne leve litt grønnere. Den nye leiligheten var et faktum seks uker etterpå, så da var tida kommet. Nå har vi satt alle kluter til, høhøhø.

Rainbow rags

Jeg kjøpte 30 kluter da vi flyttet hit, i alle regnbuens farger (hvorfor ikke velge glade, fine farger når man kan?), som ligger lett tilgjengelig i en skuff på kjøkkenet. Vi bruker dem til hvasomhelst, og så legger vi dem i en pose i en annen skuff etterpå, og så kjører vi en vask når det trengs. Enkelt og praktisk, og bedre for miljøet, lommeboka og samvittigheten. Full klaff!

Slik kan vi holde på i mange år, i praksis livet ut! I stedet for å kjøpe en ny pakke med tørkeruller i måneden, som brukes og kastes og i tillegg er pakket inn i plast, kan vi trolig nøye oss med å bytte ut noen slitte kluter et par ganger i året… Med andre ord er dette et skikkelig langtidsprosjekt! Det liker jeg, for jeg prøver å tenke lengst mulig fram i tid hver gang jeg kjøper noe. Er dette noe jeg vil ha bruk for og glede av i mange år? Aller helst: Er dette noe jeg vil beholde så lenge jeg lever? Det er en veldig fin mental øvelse, som kan redde oss fra mange unødvendige kjøp.

Hittil har vi fortsatt litt tørkepapir igjen, som selvfølgelig skal brukes opp, men så langt har jeg nesten aldri valgt papiret framfor kluten. (Vi hadde halvannen rull da vi flyttet inn her for to uker siden, og vi har halvannen rull fortsatt.) Det føles veldig bra! Små endringer kan ha mye å si. Med tida har jeg lyst til å skaffe tøyservietter også – de er jo mye finere og mykere enn vanlige servietter uansett, så det vil sannsynligvis bare føles som en hverdagsluksuriøs oppgradering, hoho.

Det var alt jeg ville dele med dere i dag! Ut og nyte sommerværet, nå!

– – – – –
In other words: I’ve made the switch from kitchen paper towels to cloths! Rainbow coloured ones, because why not? We have a drawer full of clean ones easily available in our new kitchen, and we put the used ones in a bag, and wash a load every now and then. It’s a simple change and a good routine which makes our everyday life a tiny bit greener and more sustainable. I’d been thinking about this for months, and then I read this post by Elsie at A Beautiful Mess and felt very inspired, and knew I wanted to make this change when we moved to a new place. Six weeks later the new flat was ours, and now we’re at it! I’m really happy with this new system so far!

My tips for housing hunters

Housing / etdrysskanel.com

Om du ser noen flyvende griser i dag, er det bare fordi at jeg har publisert dette innlegget.

Jeg fikk et spørsmål i kommentarfeltet forleden, om jeg kunne dele mine tips til andre som er ute etter å kjøpe bolig. Først svarte jeg som følger:

«Jeg føler dessverre ikke at jeg har nok å komme med til å fylle et helt innlegg, og tror uansett ikke at det ville blitt særlig oppløftende lesning, haha. Ettersom jeg er en såpass emosjonell person, var boligjakten en stor belastning for meg, og så var det enkelte andre faktorer som gjorde hele prosessen litt vanskeligere for oss enn for andre. Med andre ord tror og håper jeg at det kan være enklere for en gjennomsnittlig boligjeger enn det var for oss! Samtidig kan jeg selvfølgelig dele det lille jeg har av tips, basert på mine erfaringer.»

Dette gjelder fortsatt, men det skulle vise seg at da jeg først tenkte etter, dukket det opp flere punkter enn jeg hadde trodd… Derfor kommer lista her!

-Få finansieringsbevis før du begynner å gå på visninger. (Man vet aldri når «lynet slår ned», selv om man bare er ute og titter for nysgjerrighetens skyld, og plutselig får man lyst til å bo et sted før man egentlig har alt klart med banken! Det skjedde oss med den første leiligheten vi bød på.)
-Utforsk nabolag du kan tenke deg å bo i, samt bydeler du ikke kjenner så godt. Oslo (og andre byer) har mange fine, mindre kjente områder!
-Se etter bygg som er oppført etter 1950 (da ble det nemlig gjort store, viktige regelendringer i byggenæringen).
-Gå på visninger på dager med fint vær, da er det ofte færre folk. Sjekk også om det er mange andre visninger samme dag! Det er positivt, for da bruker folk færre tid på hvert sted, og godbitene kan forsvinne litt i mylderet.
-Tenk på mulig prisvekst i ulike bydeler, i tillegg til prisen slik den er i dag.
-Ta med målebånd på visning.
-Hold øye med Rubrikk.no sin kategori for boliger med nedsatt pris. Kanskje noe er blitt forsøkt solgt tidligere, og lagt ut igjen? Kanskje det betyr at selgerne vil bli fort ferdige, og kan godta et tidlig bud eller en litt lavere sum?
-Last ned prospekt før visning, slik at du har all tilgjengelig informasjon, og spør om alt du lurer på.
-Se på boliger som koster litt mindre enn du faktisk har å rutte med, slik at du kan henge med litt utover i budrunden. Dette sier egentlig seg selv, men det er så fort gjort å tenke «lurer på hva som dukker opp om jeg bare skrur opp prisen med noen hundre tusen, sånn for moro skyld?», og noen dager senere sitter man der med sorgen sin.
-Finn ut hvilke krav du kan fire på, dersom det blir nødvendig. Ingenting er perfekt, heller ikke leiligheter. (Et godt eksempel er balkongen, som vi nordmenn er så opphengt i. Er den sørvestvendt? Hvor mye sol er det snakk om? Vårt nye hjem har nordvendt balkong, noe som betyr veldig få soltimer, men det er helt greit for oss. Balkongen kan jo bare brukes halve året uansett!)
-Last ned meglerhusenes egne apper, for der deler de gjerne boliger som ikke har dukket opp på Finn ennå, slik at man kan melde interesse i forkant.
-Husk at bildene i annonsene er tatt med vidvinkel, og tenk alltid at rommene er mindre enn de ser ut.
-Meld deg inn i Obos og Usbl. (Herlighet, som jeg hater forkjøpsrett (det burde hete «etter-stjele-rett» i stedet!), men if you can’t beat them, join them.)
-Ikke la deg avskrekke. Man vet aldri, og det er alltid verdt å prøve. Det sto 20 interessenter på lista for vår nye leilighet før budrunden, og jeg var heeeeelt sikker på at vi ikke ville få den, men det gjorde vi!

Denne lista har naturligvis sitt utspring i mine personlige opplevelser, og som dere har skjønt, syntes jeg at hele prosessen var ganske grusom. Jeg var dessuten helt grønn på dette feltet da vi begynte å kikke på leiligheter, så mange punkter vil kanskje virke selvfølgelige for noen. Jeg velger altså publisere dette innlegget likevel, både fordi det kanskje kan være til nytte for enkelte, og fordi jeg mener at ærlighet er en dyd. Gleden var tross alt desto større da vi endelig lyktes… Plutselig står man der med kontrakten i hånda. Det ordner seg som regel til slutt.

Jeg håper noen av disse tipsene kan være kjekke å ha, og ønsker alle lykke til med boligjakten!

– – – – –
In other words: If you see any flying pigs today, it’s only because I’ve published this post! A reader asked me if I could share any tips for others wanting to buy property in Oslo, and although I never thought I’d have enough to fill a blog post, here we are. It is very specific to the Norwegian housing market and mortgage system, so I won’t translate it, but feel free to ask if you have any questions, of course. I’m just so happy to be done with this whole process, and I wish others the very best of luck!

Ever onward

«Jeg kunne ikke dy meg, for du satt der i din egen verden…»
En bekjent kom bort til meg på trikken. Han er fotograf, og hadde knipset dette bildet.

Foto: Haakon Hoseth

Klokka var halv elleve på en fredagskveld, og jeg var på vei hjem etter ei vakt på vinbaren. Litt sliten, kanskje. Jeg vet akkurat hva jeg holdt på med, for det første jeg gjør etter jobb er å sjekke om det har dukket opp noen nye leiligheter i det lagrede søket mitt på Finn. Da ser jeg tydeligvis slik ut. Analyse-fjeset. Beliggenhet og størrelse. Felleskostnader og oppbevaringsplass. Kvadratmeterpris og våtromsbevis. Vurdere, sammenligne, mentalt møblere. Er det plass til gjesteseng langs den veggen der? Får man sol på balkongen? Hvor mange andre har sett på annonsen hittil? Vi har vært på mange visninger de siste ukene, senest i dag, og vi har flere budrunder i vente. Jeg gruer meg. Det kverner i hodet til enhver tid. Også en sen kveld på trikken, når jeg er på vei gjennom byen og tilfeldigvis blir foreviget. Jeg synes det er tydelig at jeg har mye å tenke på, og jeg gleder meg til vi endelig lykkes med å skaffe oss en leilighet sammen. Da kommer jeg til å være mer sosial, mer til stede i øyeblikket, mer avslappet og fornøyd. Da kan jeg se tilbake på disse månedene (og på dette bildet) og smile, fordi jeg er på plass i et nytt hjem med min kjære.

Det er rart å se seg selv fra utsida, liksom! Vanligvis er man jo klar over at et bilde blir tatt. Dessuten synes jeg det er så imponerende at dyktige fotografer får helt dagligdagse scener til å se stilige ut. I dette tilfellet er det altså snakk om Haakon Hoseth – her er Instagram-profilen hans! Han gjør veldig mye kult!

– – – – –
In other words: An acquaintance came over on the tram one evening. He’s a photographer and had just taken my picture. I had no idea, and I think you can tell from the photo that I was far away, and that I have a lot on my mind these days. I was on my way home from work at the wine bar, around ten thirty on a Friday night, and I was checking if any new flats had popped up in my saved search. Analysing their location and size and pricing and storage space. We go to loads of open houses these days, and there are more bidding wars coming up. I dread it. It is always weighing on me, like when I’m on the tram, being transported through the city. I think you can clearly see that in this picture, but one day I’ll be able to look back at these months (and this photo) and smile, because I’ve moved into a new home with my love.
It’s strange to see myself like this, because normally I’m aware of when my picture is being taken! I also think it’s impressive how good photographers can make any dull scene look cool. In this case it was Haakon Hoseth, who is found here on Instagram. He does lots of cool stuff!

New arrival

Årets kvinnedag ble ganske spesiell for min del. Denne gangen tenkte jeg mest på én kvinne, søsteren min, som lå på sykehuset, og på ei jente, datteren hennes, som ble født torsdag formiddag. Jeg er blitt tante! Nå er hun her!

New arrival / etdrysskanel.comDette er nytt for hele familien. Tenk at vår neste generasjon er i gang! Tenk at min lillesøster, min kjære Taran, er blitt mor! Det føles fjernt, men fint. Senere denne uka skal jeg hilse på den nyankomne, som jeg gleder meg til etterhvert å kunne lese høyt for, synge for, leke med og lære viktige ting, som at man ikke skal bry seg om hva andre måtte tenke, og at det inni betyr mer enn det utenpå, og at den 8. mars er en merkedag av flere grunner, ikke bare fordi det er fødselsdagen hennes.

(Med tida ser jeg fram til å introdusere henne for Harry Potter, Kaizers Orchestra, morsomme tegneserier, engasjerende dataspill og gamle filmer i svart/hvitt. Bare for å nevne noe. Kanskje liker hun ikke noe av det, hoho, men det er greit – hun bør i hvert fall få sjansen!)

Bildet er fra den dagen da søsteren min trodde at hun bare skulle spise vafler hos ei venninne, og vi overrasket henne med fullt hus og kaker og alkoholfri sprudlevin. Da visste vi ikke når den lille jenta ville dukke opp, så vi gjettet på dagen og tidspunktet, og på lengde og vekt. Jeg bommet på alt, men det gjør ikke noe, for nå vet vi.

Jeg er lettet, glad og stolt. Hun er min niese, og hun har fått det flotte navnet Fiona. Nå er hun her.

– – – – –
In other words: This Women’s Day was a weird one for me, because I only thought of one woman, my sister, and one girl, her daughter, who was born on that date. She’s here! I became and aunt on Thursday! It feels so strange that my little sister is now a mother, haha. This is a wholly new situation for our entire family. Later this week I’m meeting the newcomer, and I’m so exited to – with time – read and sing to her, play with her and teach her important things. You know, like we shouldn’t care what others might think, and that what’s inside is more important than the outside, and why the 8th of March is an important date, not just because it’s her birthday. (In due time I’d love to introduce her to Harry Potter, my favourite bands, fun comics, cool video games and old black and white films. Just to mention a few things. She might not like any of them, haha, but I think she should get the chance, at least!) The photo is from a day about a month ago when my sister thought she was just having waffles with a friend, and we surprised her with a full house and cakes and non-alcoholic bubbly. At that point we didn’t know when the little one would show up, so we guessed the date and time, as well as the weight and the length. I got everything wrong, but that doesn’t matter, because now we know. I am relieved, happy and proud. She has been given the lovely name Fiona, and she is my niece. She’s here!