Boazn

Postet den 9. april 2026 av Synne Cinnamon

I München bruker de ordet «Boazn«, et bayersk uttrykk, om det vi i Norge kaller brune puber eller buler. De som har fulgt denne bloggen en stund, vet at slike steder står mitt hjerte nært… Jeg arrangerer jo til og med pub-til-pub i Tigerstaden, sammen med Jonasflotte, for å vise fram og støtte disse små aktørene. (Dette prosjektet ligger selvfølgelig brakk nå mens vi bor utenlands, men vi har holdt på i en årrekke og vært innom mer enn femti slike steder i Oslo. Det finnes faktisk såpass mange, også i den relativt lille hovedstaden vår! De to første rundene fikk egne innlegg, her og her.) Dette var noe vi begynte med da vi flyttet tilbake etter året vårt i London, for der står som kjent pubkulturen veldig sterkt, og vi hadde stor glede av å lete fram alskens skjulte perler. Slik er det denne gangen også! Når man besøker den beskjedne, trivelige kroa som ligger utenfor turisttråkket, ser man hvor viktige disse møteplassene faktisk er.

Flotte ølhaller og ærverdige vertshus er vel og bra, og det er det ingen mangel på her i byen, men disse små skjenkestedene har noe som de store ikke har. De har skrangleskjarm, og det er faktisk noe av det beste jeg vet. Jeg vil alltid foretrekke en liten, lett rufsete pub framfor en trendy, blankpolert cocktailbar. Jeg vil ha småprat, ikke wifi. Jeg vil ha nabolagsfølelse, ikke instavennlig interiør. Jeg kommer stadig tilbake til ordet «autentisk» når jeg skal beskrive sånne steder, for i land med skikkelig ølkultur er det jo her vanlige folk treffes, her mye av hverdagen deres utspiller seg.

En ekte Boazn må tilby øl og schnaps, og så kommer eventuelle andre muligheter som en bonus. Noen har bare drikke, noen har også mat. (Den er ofte klassisk og real og overraskende god, i hvert fall her i München!) Noen viser fotball, noen har spilleautomater, noen har ei bedagelig husbikkje liggende i et hjørne. Noen har ikke pusset opp siden søtti- eller åttitallet, og det er selvfølgelig litt av moroa… (Plutselig støter man på askebeger inne i hver eneste bås på toalettet, for eksempel, selv om det har vært røykeforbud på serveringssteder her i Bayern i snart tjue år.) Noen har kortstokker og terninger til utlån, så man ser gjerne at stamgjestene sitter og spiller kort eller terningspill. Noen har radio eller musikk på i bakgrunnen, men mange lar surret av stemmer være den eneste miljølyden, særlig på dagtid. Åpningstidene til en Boazn er gjerne litt som på en engelsk pub, elleve til elleve, men en del av dem åpner faktisk ikke før klokka tre, fire eller fem, når arbeidsdagen er over. Da stikker folk innom for en øl eller to etter jobb, og noen blir til stengetid, for det er hovedsakelig her det sosiale livet deres foregår.

Inntaket av øl blant bayere er mye høyere enn vi nordmenn er vant til, haha, og det gjelder egentlig uansett situasjon. Blant annet er det helt normalt at bartendere drikker på jobb, fullt synlig for kundene, og da går det ikke engang bare i øl. Det er vanlig at de også tar seg en shot eller to, og det ville jo aldri skjedd i Norge – ikke uten at de fikk sparken, i hvert fall. Tankegangen her er nok mer den at personen som tilfeldigvis står bak disken, tilbringer kvelden sammen med vennene sine, og at drikkingen er en naturlig del av det. (Joda, alkoholtoleransen deres er høy, men vi har sett beint ut fulle bartendere, og det er jo ikke bra på noen måte.) Det er også ofte slik at de går ut og tar røykepauser med gjengen sin, og forlater lokalet helt, til tross for at de er alene på jobb. På vårt stamsted i nabolaget kjenner vi nå folka såpass godt at når alle de andre går ut og røyker, så blir bartenderen med, selv når vi sitter ved disken og kunne forsynt oss med hva som helst. Den tilliten setter vi stor pris på, så klart. Vi er nå på fornavn med de fleste som både jobber og henger der, og det er så koselig!

Det er tomt i resten av lokalet, for alle står ute og røyker.

En annen ting som er vanlig når man vanker på små steder her til lands, og som krevde litt tilvenning for vår del, er at man ofte får schnaps av bartenderen. Gratis, ja. Helt uten videre, ja. Her sitter man og aner fred og ingen fare, og så dukker det plutselig opp shots med sprit som ingen har bestilt, og som man får høre at man heller ikke skal betale for, og så blir det vanskelig å takke nei fordi det er en så hyggelig gest, og så står kanskje bartenderen klar til å telle ned og ta sin egen shot samtidig, og så ender man opp med å smile og skåle og bli med, og så havner man litt utpå. (Dette skjedde oss første gang under en måned etter at vi flyttet hit, og da kunne jeg ikke engang nok tysk til å forklare at shots ikke egentlig er min greie, men det ble heldigvis raskt enklere. Nå kan jeg i det minste si, på en høflig måte, at jeg kanskje bare vil ha en smak, eller at jeg helst tar ting i mitt eget tempo, eller at jeg velger å stå over.) For oss føles dette uvant og eksotisk, og ikke minst inkluderende og sjenerøst, men her er dette en ganske utbredt måte å vise at man setter pris på stamgjestene sine på.

Innredningen på en Boazn gir som regel en viss hyttetur-følelse, hoho, med mye gulnet treverk og slitt møblement, og gjerne ganske tilfeldig dekor og lyssetting. Det pyntes ofte litt gjennom året til ulike høytider, noe som bidrar til stuestemningen, og så liker de å bruke humleplanter, for humle er jo en sentral ingrediens i øl. Glass og krus til ølen er de nøye med, for man tuller ikke med det hellige brygget her i Bayern, men resten av glassene er det ikke så farlig med. Hvis noen bestiller seg en bedre dram, så kan den fint bli servert i et kjøkkenglass. (Er man ordentlig uheldig, så kommer flaska rett fra fryseren i tillegg…) Her er de altså ikke så opptatt av å snuse og slynge, og det gjelder også når man bestiller vin. Vinglassene er ofte så store at det er rent skummelt å håndtere dem, men man får i hvert fall mye for pengene! På noen fronter er det altså fortsatt viktigere med kvantitet enn med kvalitet, men kvaliteten på ølen er det aldri noe å si på. Tvert imot kan de små stedene, fordi de ikke er knyttet til noen stor leverandør, ofte tilby ekstra god øl fra små, spennende bryggerier.

I München er det drøssevis av Boazn, og de eldste har holdt det gående, ofte med minimale endringer i driften og lokalet, i opp mot et århundre. (En av de eldste fylte faktisk hundre år i 2024, og jeg har planer om å gå dit i helga!) Noen av stedene kan man finne ved hjelp av dette geniale kartet, men de beste dukker bare opp når man er ute og går, for man finner dem ikke noe annet sted enn akkurat der de ligger. De har ingen nettside, Instagram-konto eller Facebook-profil, og de er kjent først og fremst blant dem som bor i nærheten. Likevel blir man tatt imot som en gammel venn når man går inn og setter seg.

Bare for å ha nevnt det også, siden det er så fjernt for oss nordmenn i våre dager: Disse stedene tar ikke kort, så det er viktig å ha kontanter. En hel del av dem har heller ikke noe kassaapparat, slik at salget føres og regningen skrives for hånd. Altså, i 2026, hvor sjarmerende er ikke det?

Om du er ute i München, eller en annet sted i Tyskland, eller egentlig hvor som helst i verden, også der du bor: Finn ei lokal kneipe, slå deg ned, veksle noen ord med bartenderen, bestill noe å drikke og kanskje noe mat, kjenn på stemningen, smugkikk på klientellet, kos deg og husk å tipse når du betaler. Prisnivået er jo som regel rimelig, selv om husleia og de andre kostnadene bare stiger, så mange av disse små, uavhengige barene sliter i våre dager. Dessuten fortjener de ansatte både honnør og driks; de jobber hardt hele kvelden, hele uka og hele året for at andre skal ha et sted å gå til. Det betyr ekstra mye for dem som kanskje ikke har det så bra hjemme, eller som er ensomme, eller som sliter med et eller annet, eller som ikke føler seg velkomne på steder der prisene, tempoet og terskelen er høyere. Folk trenger folk. Vanlige mennesker trenger vanlige steder der de kan treffe andre, bli sittende, snakke om livet og være seg selv.

Jeg ser på slike vannhull som viktige institusjoner i lokalsamfunnet, og egentlig i storsamfunnet også. Jeg oppsøker dem aktivt, jeg støtter dem, jeg trekker dem fram, jeg er glad for at de er der, og jeg vil at de skal fortsette å være der. Det var dette jeg hadde lyst til å dele med dere i dag. En liten hyllest til Boazn, til de brune pubene, til bulene, her og der og overalt.

– – – – –
In other words: A little ode to the Boazn, the local watering holes around Munich. These are the Bavarian dive bars, the non-trendy taverns, the authentic, everyday hangouts, and I love them. For an English version, please use the translation widget!

The Monopoly pub crawl

Postet den 17. juni 2022 av Synne Cinnamon

Blant vårens høydepunkter var pub-til-pub-runden vi dro til London for å være med på. Vår venn Paul skulle feire bursdagen sin, og hadde måttet utsette på grunn av pandemien, og da vi fant ut at den nye datoen i mai faktisk passet for oss, bestemte vi oss for å reise ned og overraske ham! Resten av turen ble presentert her, og nå er det på tide å se nærmere på The Monopoly Pub Crawl.

Poenget er altså å følge ruta på Monopol-brettet, og besøke puber som ligger på de ulike feltene som er nevnt, og så kler man seg ut som noe som finnes i spillet. I vårt tilfelle måtte kostymene få plass i kofferten, så det ble fangevokter og fange, for da kunne vi bruke klær og tilbehør vi allerede hadde. Jeg hadde skjorte med krage, lue og fløyte, og fangen var iført striper og fangenummer, og hadde dessuten med seg en hjemmelaget ball and chain, hoho.

Det engelske monopolbrettet har 26 felt som er steder. Paul var fornuftig nok til å tenke at 26 puber ville bli litt i overkant, men halvparten, altså 13 puber, var et ypperlig antall. Vi hadde satt av hele dagen, som seg hør og bør, og starten gikk på den første puben allerede klokka 10.00. Jonasflotte og jeg spiste en god frokost på hotellet og bega oss ut i byen tidlig lørdag morgen, klare til dyst og fest!

Vi dro ned til Elephant & Castle, der den første puben lå. Vi lusket rundt bak hjørner og inne på kafeer for ikke å bli sett, og ventet utenfor til vi var sikre på at bursdagsbarnet var på plass. Så sørget vi for at kostymene våre satt som de skulle, og så bare spankulerte vi inn på puben med store smil, og ansiktsuttrykket til Paul… Altså, jeg klarer ikke tenke på det uten å le, og jeg kommer til å huske det så lenge jeg lever. Det at vi plutselig var der, helt ut av det blå, at vi hadde kommet fra et annet land for å være med, som en overraskelse, det gjorde ham stum og rent rørt. Jeg var skjelven og tårøygd selv også, mens vi delte ut klemmer og forklarte hvordan vi hadde planlagt det, hvem som hadde visst det, hvor vanskelig det hadde vært å ikke røpe noe. Overraskelsen var så vellykket, og stemningen var satt fra start!

Paul er herremannen med løsbart (utkkledd som selveste Monopol-mannen!) i enden av bordet. Selv om dette bildet er tatt etter at alle hadde slått seg ned og bestilt drikke, synes jeg litt av vantroen fortsatt sitter igjen i ansiktet hans, hihi.

Vi var ni stykker fra start, som tiltrakk oss en del oppmerksomhet fra folk rundt oss. Vi var selvfølgelig ikke de eneste som startet dagen på en pub klokka ti, det er tross alt England det er snakk om, men de flestes kostymer var ganske påfallende, og dessuten er konseptet godt kjent der borte. Mange kastet ett blikk på gjengen vår og ropte «Monopoly Pub Crawl!«, og en del del folk kom bort for å snakke og skåle med oss underveis. Morsomt!

På pub nummer to var vi allerede i gang med oppgavene. Paul pleier å gi oss utfordringer underveis, og her var det quiz.

To og to svarte på spørsmål, og det tapende paret ble lenket sammen som straff! Turen til tredje pub foregikk i håndjern for Jay og Sophie.

Vel fremme fikk de friheten sin tilbake, mens Bow Street og Vine Street, også kjent som Louise og Tienne, fulgte nøye med.

La oss ta en nærmere titt på disse damene, for Louise hadde brukt timevis på å lime en masse sløyfer til alt hun hadde på seg, og Tienne var en vandrende vinranke.

En annen straff kom i form av stempler, som man ser på hånda til Tienne. Det var så mange gøyale detaljer i omløp!

For ikke å snakke om monopolsedler… Vi la igjen driks overalt, høhø.

Her var vi allerede på pub nummer fire, hvor Jonasflotte og jeg måtte spille Alias mot to andre. Vi vant, så vi slapp straff, men det skulle ikke vare så lenge for min del…

Det var en skikkelig fin vårdag i London, med oppunder 20 grader. Perfekte forhold for å rusle gatelangs med en gjeng venner!

Her var det Louise og Mitch (utkledd som en fur som ikke er så glad i utkledning) som hadde håndjern, tror jeg.

Noen transportetapper var riktignok såpass lange at vi tok buss…

…eller t-bane. Mind the gap – and the gang on a pub crawl.

Noen puber var små, trange og tradisjonelle…

…og noen mer romslige, lyse og moderne…

…og noen aldeles overdådige.

Min favoritt er riktignok den som ligger delvis under bakken, den som er blant byens aller eldste, nemlig Ye Olde Chesire Cheese!

Lykken er en stout fra Samuel Smith nede i «fangekjelleren» her, hihi. Det ser man vel på dette mobilbildet av meg.

Hei og skål fra fangevokteren, som også kunne vært en togkonduktør, og som koste seg så veldig denne dagen!

Vi spiste både lunsj og middag underveis, og dessuten hadde Jonasflotte og jeg tatt med Kvikk-Lunsj fra Norge, for vennene våre kjenner den etter å ha vært her på besøk.

På et tidspunkt dro også verten oss med inn i et smug, og trakk fram en flaske Sambuca fra sekken, og så tok vi en liten shot. Alternativ proviant!

Det kom til flere i løpet av runden, som også hadde kledd seg for anledningen.

Oppgavene ble stadig mer tullete, og da Louise og jeg måtte løpe stafett mot to andre, ble det håndjern på oss etterpå.

(Heldigvis fikk vi gå på toalettet før vi ble lenket sammen, så det gikk helt greit!)

Vi beveget oss på kryss i tvers i byen hele dagen. Blant annet gjennom Covent Garden, i full jubileumsdrakt…

…og gjennom Carnaby, da det begynte å mørkne.

De mer hardbarkede bestilte drinker og shots utover kvelden, og mange fikk straffestempler på hender og armer – og etterhvert i ansiktet, selvfølgelig. (Her ser man også litt av t-skjorta til Emma, med brettet på!)

Gjennom takvinduet på den siste puben kom det ikke noe dagslys i det hele tatt. Klokka nærmet seg elleve, og vi hadde vært på tur i 13 timer, og besøkt 13 puber. Perfekt!

Den hjemmelagde lenkekula, laget av en liten badeball og en stor mengde gaffateip, hadde holdt ut hele dagen.

Akkurat som oss! Trikset er å ikke drikke hele pints på hvert sted, men veksle med små øl, og å ikke bare velge pils med mye kullsyre. Da blir man hverken for full eller for stinn, og når man i tillegg er i bevegelse hele veien, og spiser godt flere ganger på turen, er det mer enn overkommelig for de fleste. Nesten alle var med hele dagen, og vi var i god form og kjempehumør da vi nådde målstreken!

Bedre kunne ikke lørdagen vært på noen måte. Jeg synes et pub crawl er en så herlig greie, for man blir enda bedre kjent med byen man er i, og siden man tilbringer en hel dag sammen, får man god tid til å prate med alle. Jeg ser fram til å kunne fortsette å arrangere pub-til-pub her i Oslo også! Foreløpig har vi tatt fem runder, men den sjette satte pandemien en effektiv stopper for, og nå har vi bryllupsplanlegging å tenke på. (Det ligger ganske mye arbeid bak en slik dag, så jeg har ikke kapasitet til å holde på med begge deler, haha.) Vi har riktignok flere venner og bekjente som har etterspurt neste runde, så til høsten, etter bryllupet, tar vi opp tråden! Jeg gleder meg allerede!

– – – – –
In other words: The Monopoly Pub Crawl in London was definitely a hightlight of this spring! We showed up as a birthday surprise for our friend Paul, who planned the event, and spent an entire Saturday in great company and lovely weather, going to 13 pubs. I had the very best time!
For an English version, please use the translation widget!

Our second pub crawl

Postet den 22. mai 2018 av Synne Cinnamon

Gjett hvem som har trådløst nett i leiligheten siiiiin? Det føles så bra, og for å feire, tenkte jeg vi skulle ta en titt på vårt andre pub crawl i Tigerstaden! Det gikk av stabelen bare noen dager før den skjebnesvangre budrunden vi gruet oss sånn til, og var et perfekt avbrekk.

De som nå føler seg litt usikre på hele konseptet, eller som vil ha en oppfriskning, kan lese om den første pubrunden her!

Denne gangen tok vi for oss Grünerløkka-området. Der er det skjulte perler og brune buler å finne, må vite! Ingen av halvliterne skulle koste mer enn 70 kroner (totalt måtte man ut med under en femhundrelapp), og vi hadde åtte steder på ruta. Også denne lørdagen begynte vi klokka 12.00, og første stopp var Ocean Bar. (Sist fikk jeg spørsmål i kommentarfeltet om navnene på alle stedene, så nå nevner jeg dem underveis i innlegget!) Her er det lyse lokaler, gratis biljard og veldig hyggelig betjening. Pluss øl, selvfølgelig.

Akkurat som sist var Jonasflotte og jeg forberedt på å bli sittende alene på mange av stedene, men også nå ble vi positivt overrasket fra start. Så snart vi hadde fått kjøpt oss hver vårt glass, kom det tre deltagere for å holde oss med selskap!

Etterhvert gikk vi videre til stopp nummer to, Petrus ved Sofienbergparken. Der har de mat, så der spiste vi lunsj.

Jonasflotte gikk for husmannskost, for det er jo typisk at billige, sjarmrufsete steder serverer nettopp det!

Nevnte jeg at yngste deltager var seks uker gammel, forresten? Dette er min niese! Hun og foreldrene var med på de første tre stedene – imponerende.

Vi gikk videre til Rebell, hvor to nye øltørste slengte seg med, og hvor det er åttitallstema.

Her ble vi oppringt av ei gruppe venner fra London, som var ute på runde samtidig som oss! Dette var altså et internasjonalt synkron-arrangement, hoho! Etter å ha sendt telefonen rundt bordet, og snakket altfor høyt grunnet dårlig forbindelse, og sagt til alle at vi savner dem, gikk vi videre til neste stopp. Det var Fyrhuset Kuba, og denne ølen ble årets utepils-debut for min del! Hurra!

Her kom det til tre nye personer, for øvrig, så vi var en fin gjeng på dette tidspunktet. (På det meste var vi elleve stykker, om jeg husker riktig. Det er så kult at vennene våre omfavner konseptet!) Turen gikk videre til Ryes, som er et retro diner-sted.

Deretter ruslet vi opp til Birkelunden. Det var ikke særlig grønt ute ennå, for dette var midt i april, men våren var definitivt på vei!

Sjette stopp var Tamara. Etter såpass mange puber var det noen standhaftige personer som hadde gjort seg fortjent til deltagerbevis, hoho!

Nå var det blitt middagstid, og vi hadde planlagt at folk kunne gå hvert til sitt og kjøpe det de hadde lyst på, og så møttes vi i parken og spiste. Vi var veldig heldige med været!

Sjuende stopp var Naboens, hvor kveldssola holdt oss med selskap.

Åttende og siste pub var Café Lyon. Dette stedet var nytt for oss inntil vi tok rekogniseringsrunden ei uke i forveien! Veldig trivelig sted. Her dekorerte vi flere velfortjente deltagerbevis, og enda flere venner kom til (aldri for sent!), og vi ble sittende en god stund etter at klokka slo halv ni, og programmet egentlig var over for dagen.

Jeg var sååå glad og fornøyd, med nok en vellykket runde!
Det blir definitivt flere etterhvert, hoho! Jeg gleder meg allerede!

– – – – –
In other words: This was our second pub crawl in Oslo! (Did you catch my post about the first one, right here?) This time we explored another part of the city, and we had eight stops on our route. Just like last time, we were so pleasantly surprised by our friends’ attendance and stamina, haha! The youngest person was my niece, only six weeks old, and she and her parents joined us for three stops. Impressive! Also impressive was the fact that several of our friends earned medals for completing two thirds of the route, and we decorated them underway, like last time. The weather was on our side, and the entire day was so successful and fun! I’m already looking forward to our next pub crawl!

Our first pub crawl in Oslo

Postet den 22. januar 2018 av Synne Cinnamon

Det er mye jeg savner fra England, blant annet pubene og pubkulturen. Det å gå ut og ta en øl sammen er så mye lettere, billigere og mer selvfølgelig der! Dessuten er konseptet pub crawl, altså det å gå fra pub til pub, mye vanligere der enn her hjemme. Jeg har vært med på seks eller sju slike runder i London i løpet av halvannet år – det er en populær måte å feire bursdager og andre merkedager på, og sidestilles med en god fest. Til sammenligning kan jeg bare huske å ha gjort det én gang her i Norge, i fadderuka på Journalisthøgskolen, og da var det egentlig ikke noe ordentlig opplegg, det var mer en omvisning i nabolaget. Dessuten har vi naturligvis Tom Waits-løpet, en kjent og kjær Oslo-tradisjon som jeg pleier å ta del i hver vår, men det er jo et enormt arrangement som folk gjør litt hva de vil ut av, og som medfører veldig mye trengsel. Hva med det å bare gå ei planlagt rute og pilse sammen med vennegjengen, det er liksom ingen greie her? Det ville vi gjøre noe med, så vi inviterte til vår første pubrunde! Valget falt på en lørdag nå i januar, for denne måneden kan føles lang og mørk, ettersom jula er over og våren er langt unna – med andre ord kommer lyspunkter som dette godt med!

Jonasflotte og jeg satte opp ei liste med ni puber, alle brune buler i sentrale strøk, slike steder man ikke vanligvis frekventerer. Det er morsomt å utvide horisonten sin, og greit å slippe å blakke seg! Tanken var tross alt å drikke en øl, stor eller liten, på hvert av stedene. (Dersom man valgte å kjøpe en halvliter på hver pub, regnet vi ut at det ville koste 507 kroner til sammen. Billigere blir det ikke i denne byen, hoho!) Vi hadde en tidsplan å forholde oss til hele veien, som vi la ut i forkant, slik at folk visste hvor de fant oss hvis de ville slenge seg med underveis. Starten gikk klokka 12.00, og så var planen å holde det gående fram til klokka ti om kvelden. Vi visste ikke helt hva vi skulle forvente av oppmøte, for vi visste at dette konseptet kunne virke voldsomt for mange, så vi tok med kortstokk og regnet med å bli sittende alene på flere av stoppene, i hvert fall i begynnelsen.

Vi hadde ingen grunn til bekymring, vi var sju stykker fra start klokka tolv! Vi ble aldri færre heller, faktisk. Tenk at vi har så herlige venner, som støtter opp om denne typen initiativ, og møter opp med eventyrlyst og pågangsmot og lyst på øl! Noen falt fra underveis, så klart, men andre kom til, og på det meste var vi 13 stykker. Vi gikk fra sted til sted i passende tempo, og hadde det helt fortreffelig. Jeg knipset ikke så mye underveis, fordi jeg var for opptatt med å kose meg, men her kommer noen bilder og en liten stemningsrapport likevel!

Jonasflotte og jeg hadde vært innom alle stoppene uken i forveien, for å sjekke forholdene. På Rett inn har de veldig hyggelig betjening, og vi slo sammen flere bord i hjørnet, og Margrethe spanderte nøtter.

Hos Bob kunne vi kjøpe mugger med øl og spille gamle låter på jukeboksen, og sånt faller alltid i god jord!

Vi hadde lagt inn både lunsj og middag i programmet, for det er viktig å ha noe å gå på. Lunsjen ble inntatt på Dovrestua, et sted de fleste bare har sett gjennom vinduet på bussen eller trikken… Nå har jeg faktisk vært der, så jeg vet at de har litt tvilsomme stamgjester og harske karbonadesmørbrød (i følge mine kjøttetende venner). På den annen side fikk jeg en skikkelig god bondeomelett, så jeg kunne ikke klage!

På Under brua hadde bayeren blitt dårlig, men vi meldte ifra og fikk pils i stedet. Det kom forresten nye Magic-kort denne dagen, og det var flere spillere med på runden, og her kunne vi ta en titt. Kuuuult.

De mest utholdne fikk deltagerbesvis! Vi satte grensen på seks puber, altså to tredjedeler av runden. Ikke mindre enn sju venner av oss gjorde seg fortjent til medalje underveis!

Vi hadde med tusjer, slik at de fornøyde mottagerne kunne få dekorere utmerkelsene selv.

Etter en hel dag med trasking, skrål og skål nådde vi siste stopp, Enerhaugen, som var pyntet med fargerike lys.

Alle virket fornøyde med dagen og opplegget, og jeg kunne lene meg tilbake, ta en ekstra liten øl og bare nyte at folk rundt meg hadde det bra – det er jo verdens beste følelse når man arrangerer noe.

Jeg er så glad for å ha så mange morsomme venner, og for at vår første pubrunde ble vellykket! Det blir definitivt ikke den siste!

– – – – –
In other words: A little report from our first pub crawl in Oslo this month! I don’t have time to write a proper translation, but the important thing to know is that our friends rose to the challenge and that we had fun, haha.

Pub cats – two London tips

Postet den 9. februar 2016 av Synne Cinnamon

Katt i lokalet. Noe av det beste jeg vet. Her i byen er det flere puber som har egen huskatt! La oss ta en titt på to av dem.

Denne fyren bor på puben Pride of Spitalfields, som ligger i Shoreditch. Han heter Lenny, og dette er hans stol.

Hei, kjekken.

Da Jonasflotte og jeg var her, skulle vi egentlig bare ta én øl, men vi kom i snakk med en gruppe lokale, middelaldrende kunstnersjeler og ble sittende i mange timer. Jeg elsker slike tilfeldige samtaler med interessante fremmede, hoho.

På puben Tapping the Admiral i Camden bor det også en pus! Han heter Nelson, passende nok – admiral Nelson, liksom – og trives aller best foran peisen.

Som om pub med peis ikke er koselig nok, ligger altså denne sjarmøren på sin lille sjeselong… Her har de forresten god mat og en trivelig bakgård i tillegg.

Disse to stedene anbefales for dem som liker både pints og puser, hoho!

Herlighet, så glad jeg er i katter.

– – – – –
In other words: I’m such a cat fan, and I love the fact that several pubs in London have house cats! The first furry fellow is called Lenny and lives at the Pride of Spitalfields in Shoreditch. That there is his chair, should you be in doubt. The second feline friend lives at Tapping the Admiral in Camden, and is appropriately named Nelson. He has his own chaise longue by the fire. Both these pubs are really worth a visit!

London love: The Four Thieves

Postet den 5. januar 2016 av Synne Cinnamon

Enkelte steder blir favoritter så fort man stikker hodet inn gjennom døra. Dette er et slikt sted!

Tidligere i vinter tok Jonasflotte og jeg turen tvers gjennom byen, til Clapham, for å besøke The Four Thieves.

Inne var det tilfeldige møbler, gammel tapet, lysekroner og lyskastere om hverandre, høyt volum, billige drinker, gulnede plansjer og utstoppede dyr. Generell skranglesjarm, med andre ord!

Vi skulle feire en 30-årsdag!

I et rom med en egen bar, som var en båt. Jeg ble relativt oppglødd da jeg så den. Slike kreative idéer gjør meg så glad!

Vi bestilte øl, som ble brygget av stedet selv, på den andre siden av en glassvegg.

Vi satt lenge og snakket og skålte rundt tunge trebord og kubbelys i krus.

Etterhvert var det noen som la merke til et skilt i hjørnet ved den andre baren.

Games Room? Ja, takk! Inn døra og opp trappa bar det!

Vi måtte stå i kø en liten stund, for det var så fullt der oppe at de måtte passe på brannsikkerheten. Dette lover godt, tenkte vi.

Det gjorde det! Overetasjen så ut som en gammel teatersal, og den var full av glade folk, fargerike vimpler og gamle spill!

Det var kanskje bilbanen som tok kaka.

Moonshine Raceway var større og mer avansert enn jeg har sett dem noe sted tidligere! Ti stykker kjørte om gangen, og brukte både ratt og pedaler for å manøvrere rundt med bilene, som til og med hadde frontlys. Både sjåfører og tilskuere storkoste seg.

Vi ville selvfølgelig prøve, og det kostet ti pund, og da fikk man kjøre tjue runder og lage seg førerkort.

Det var så gøy og så verdt det, og vi har allerede planer om å reise tilbake for å kjøre mer.

Altså, et sted med både båt-bar, bryggeri, spillehall og bilbane? Definitivt en ny favoritt her i London! Anbefales!

– – – – –
In other words: Some places become instant favourites as soon as you walk through the door. The Four Thieves was one of those. Not only does this pub have its own brewery and a boat bar, it also has an arcade upstairs, and the car racing is the cherry on top. So much fun!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Stikkordarkiv: pub