Oktoberfest: The fair and the feel

Postet den 10. november 2026 av Synne Cinnamon

Nå reiser vi tilbake til Theresienwiese, festplassen i München der Oktoberfest foregår!

Det første innlegget i serien ligger her, så hvis du vil vite litt mer om bakgrunnen for denne enorme og unike feiringen, anbefaler jeg å lese det først. Du får drøssevis av fine folkedrakter med på kjøpet!

I dette innlegget tenkte jeg at vi skulle se nærmere på selve festivalområdet. Gjør dere klare for for et nytt bildedryss!

Ettersom navnet Theresienwiese blir litt langt å si, kalles området bare «Wiesn« blant de lokale, og denne kortformen er etterhvert blitt et synonym for hele Oktoberfest. (Betegnelsen er nå såpass etablert at den har fått plass i tyske ordbøker.) På Wiesn er det alltid liv og røre, fra tidlig formiddag til sent på kveld, i de drøyt to ukene festivalen foregår. Jeg ble helt blåst av banen av hvor digert og gjennomført alt var – man kan fint bruke en hel dag bare på å gå rundt og se, for i utstrekning er Oktoberfest nesten dobbelt så stort som Tusenfryd! Det er ganske drøyt, med tanke på at alt sammen er midlertidig og bygget opp for anledningen. Riggingen i forkant tar nesten tre måneder!

Resultatet blir altså noe som minner om en kjempestor fornøyelsespark, og som byr på en blanding av tivoli, marked, underholdning, øltelt og uteserveringer. Alt er pyntet med lys og blomster og bayerske farger, og alt føles forseggjort og feststemt, og det er så mye å kikke på.

Slike englestatuer peker alltid mot toalettene, forresten! Dette er en rar greie som går igjen ellers i byen også, at engler med pil og bue viser vei. Merkelig, men praktisk!

Folk strømmer til, som dere ser – disse bildene er jo fra i fjor (2025), men i år (2026) ble det faktisk satt publikumsrekord med 7,4 millioner besøkende. Festivalområdet har gratis inngang, så det er folksomt og livlig hele døgnet. Mange forbinder nok Oktoberfest først og fremst med øl, men her er det noe for alle, og man er omgitt av en salig blanding av lokale og turister, familier og festgjengere, unge og gamle. Her kan man bedrive people watching på høyt nivå!

Lokalbefolkningen stiller ofte i passende antrekk; Dirndl og Lederhosen er blitt kjent verden rundt, og man ser dem i aktiv bruk i München gjennom absolutt hele året. De kan minne litt om vår bunad, men de er mer uformelle og mindre dyre, og så har de langt flere bruksområder. For noen er det arbeidsantrekk, hvis de jobber på tradisjonelle serveringssteder, og ellers er de liksom for søndagsklær å regne. Folk bruker dem ved alle mulige tilstelninger, fra bryllup og konfirmasjoner, via festivaler, firmafester og bursdagsfeiringer, til lunsj med familien i helgene. Dette er kvalitetsplagg og tradisjonsklær, ikke kostymer. (Når turister tropper opp i billige etterligninger, sånne i syntetiske stoffer og grelle farger som selges på morobutikker, oppfattes det mer som en fornærmelse enn som et kompliment.) Etter bare noen uker i München var Dirndl og Lederhosen blitt et helt dagligdags syn for meg, men det var likevel noe jeg gledet meg over gjennom hele årsoppholdet vårt, for det finnes sååååå mange fine og stilige varianter. Dessuten er det alltid hyggelig at folk pynter seg, synes jeg, og at slike tradisjoner føres videre til nye generasjoner. Store og små i klassiske antrekk bidrar altså til å gjøre Oktoberfest-atmosfæren ekstra spesiell.

Uten mat og drikke duger helten ikke, uansett påkledning, så heldigvis er det nok av boder som selger vått og tørt, gaver og godsaker.

Disse saltkringlene, brezn, finnes selvsagt overalt! Kjempestørrelsen er en evig favoritt!

Ellers er området fullt av karuseller av alle slag, og tivoliet har vært en naturlig del av Oktoberfest i lange tider. Her avduket de Tysklands aller første berg- og dalbane i 1908, og her finnes det fortsatt klassikere som er over hundre år gamle – og siden alt bare står her i forbindelse med festivalen, settes det stadig nye rekorder innen den midlertidige karusellkategorien. (De har verdens største mobile berg- og dalbaner (både med og uten loop) og verdens høyeste mobile drop tower, for eksempel. Sistnevnte har jeg prøvd selv, hoho.) I det hele tatt er utvalget ganske heftig, både for barn og voksne!

Denne siste karusellen er blant de eldste, og består egentlig bare av et belte som beveger seg (som et sånt rullefortau, bare mye raskere og i oppoverbakke), og så hopper man på og prøver å bli stående oppreist. Det regnes som en slags manndomsprøve, særlig med noen øl innabords, og det er en egen aktivitet å bare stå og se på!

Når jeg skulle finne meg en tivoli-aktivitet på dagtid på egenhånd, så valgte jeg ei diger rutsjebane i stedet.

Fin utsikt på toppen, det er alltid en bonus!

Vil man ha ei pause fra trengselen og lydnivået, så finnes også en avdeling som er mer tradisjonell, med litt dusere farger og lavere tempo. Den var opprinnelig ment som et slags historisk tilbakeblikk i forbindelse med et jubileum, men ble så populær at den nå er et fast innslag under festivalen. Akkurat på dette området koster det faktisk penger å gå inn, og det er utelukkende fordi at arrangørene ønsker seg en litt roligere stemning her inne. Færre bråkete ungdomsgjenger, flere barn og eldre, mer sjarm.

Oide Wiesn betyr «gamle Wiesn» på bayersk dialekt, og her får man en viss følelse av å ha reist tilbake i tid!

Live ompamusikk og gammeldags underholdning som dukketeater og kjeglespill sørger for høy nostalgifaktor, og man kan nesten høre besteforeldre si «dette husker jeg fra mine første besøk» til barnebarna sine.

På denne delen av festivalområdet drikker man øl fra keramikkrus, for slik var det tidligere…

…og tønnene med påfyll ligger klare. Det er så hyggelig at de fortsatt bruker trefat!

Her var det at jeg hadde flaks, for jeg hørte plutselig svensk, og kom i prat med en gjeng finske bilselgere på firmatur! Det skal selvfølgelig ikke stort til på festival… Denne gruppa hadde reservert et langbord inne i et øltelt, og de hadde forhåndsbetalt for en masse mat og drikke, slik mange velger å gjøre. Nå viste det seg at det var en fyr som hadde falt fra, og de hadde tilfeldigvis en ledig plass ved bordet sitt, så de spurte om jeg ville være med. Det ville jeg! Sånn kan det gå, haha!

Jeg hadde ikke mulighet til å bli sittende så lenge, for jeg hadde andre kveldsplaner, men det var ordentlig morsomt å få et lite innblikk i denne delen av festivalen. For mange reisegrupper og vennegjenger er dette selve poenget med Oktoberfest, det å skaffe et langbord i et telt og kose seg med god mat og drikke i timevis.

Vi var fortsatt inne på den tradisjonelle delen av festivalområdet, så det var ordentlig trivelig innendørs også. Underveis i måltidet vanket det underholdning, i form av folkedans og en slags oppvisning med pisk (!) til musikk.

Altså, her vet man virkelig aldri hva som venter, og Wiesn føles litt som en egen verden!

Vi ser nærmere på innsiden av teltene i neste Oktoberfest-innlegg!

– – – – –
In other words: My second post about Oktoberfest – the first one is here, if you missed it! Here I take a look at the grounds, the fun fair and the general atmosphere of this huge folk festival. It’s truly unique!
For an English version, please use the translation widget. (If you’re on a smartphone, scroll down to the bottom of the page and choose the desktop version to make it appear, then scroll back down to find the widget and choose your language. The translations are usually pretty decent by now, but I’m not responsible for any weirdness apart from my own, haha!)

Oktoberfest: The parades and the people

Postet den 8. oktober 2026 av Synne Cinnamon

Nå ser vi nærmere på verdens største folkefest! Jeg syntes det var helt fabelaktig å oppleve Oktoberfest på nært hold, som bosatt i München, som en byborger. Denne feiringen står veldig sterkt både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og da det endelig ble min tur til å delta, så hadde jeg hatt lyst til å gjøre det i nesten femten år. Da kunne jeg ta meg god tid, besøke festivalområdet mange ganger, få med meg begge paradene og utforske høyt og lavt, så det passet meg helt utmerket. Dette blir det første av flere innlegg i en Oktoberfest-serie, og jeg håper dere er klare for mange bilder!

Det er to parader som inngår i feiringen. Den ene er åpningsparaden, som markerer starten på festivalperioden og går av stabelen den første lørdagen. Den andre er drakt- og jaktparaden (Trachten – und Schützenzug), med fokus på tradisjonelle lag og foreninger, og foregår den andre lørdagen. Her følger bilder fra begge, for de har en del til felles, og de bidrar til å understreke det faktum at Oktoberfest ikke først og fremst er et fylleslag, det er en godt forankret feiring av tradisjoner og kulturarv. Bayern var jo lenge et eget kongerike, med München som hovedstad. Både byen og delstaten har fortsatt en tydelig egen identitet, som de lokale er stolte av – og med rette, spør du meg. På noen måter kan Oktoberfest (og særlig disse paradene) gi noen assosiasjoner til 17. mai, og det er også ganske kult at den klassiske påkledningen – altså Lederhosen for menn og Dirndl for damer – har en del fellestrekk med den norske bunaden. Fjellfolk får ofte litt lik kultur, og det er koselig, synes jeg!

Åpningsparaden er en oppvisning for alle som bidrar til å få festivalen til å gå rundt, og det er tross alt en hel del arbeidere og sponsorer i bildet, for Oktoberfest har opp mot sju millioner besøkende hver år! (Ja, SJU MILLIONER besøkende, hvorav seks millioner er tilreisende. Det er faktisk helt absurd.) Noen må blant annet se til at alle disse gjestene får noe å drikke, og representanter fra de seks lokale hovedbryggeriene leder an i toget.

Her ser vi fanene til fem av seks: Hacker-Pschorr, Augustiner, Spaten, Hofbräu og Paulaner. Det sjette heter Löwenbräu, men det er skjult bak Augustiner, og jeg fikk ikke tatt noe bilde der alle seks syntes… Uansett er dette de gamle, lokale bryggeriene som får lov til å lage og servere det offisielle Oktoberfest-ølet! Det er en stor ære, så klart!

I begge paradene går det diverse korps som sørger for musikken, som selvfølgelig spiller marsjer og ompa, pluss en masse organisasjoner med tradisjonelt fokus, som sørger for stemningen. Det hele føles høytidelig og feststemt.

Denne gjengen i røde jakker er en ekstra eksklusiv gruppe, nemlig bøkkerlauget! En bøkker er en tønnemaker, en spesialisert håndverker som lager tønner til ølproduksjonen – og de spiller selvsagt en viktig rolle i Bayern, kanskje den viktigste ølregionen i verden. Det bayerske brygget står helt sentralt både i historien og i den moderne hverdagen, og disse bøkkerne har sin egen forening, sin egen uniform, sine egne musikkstykker og sin egen dans, Schäfflertanz, som de framfører hvert sjuende år (!). Vi var så heldige at 2026 var et sånt år, så vi fikk se en framføring på et torg i februar, og det var stas!

Det lages også vin i Bayern, og vinmakerne var også til stede, med glass i hånd!

Vi kan ikke glemme Schnaps heller, for det ville ingen i München finne på å gjøre – det er liksom den siste delen i den hellige treenigheten som utgjør den tyske drikkekulturen. Altså er produsentene representert i paraden, må vite! Jeg takker som regel pent nei til Schnaps, men jeg ville ikke takket nei til ei veske som den under, kanskje den kuleste jeg har sett?

Ei bayersk tønneveske er herved ei drømmeveske, haha!

Tilbake til ølet, som tross alt er det aller viktigste under Oktoberfest, og som altså brygges spesielt for anledningen. Til åpningen fraktes det fortsatt inn på festivalområdet på tradisjonelt vis, med hest og kjerre! Både hestene og kjerrene er naturligvis også pyntet etter alle kunstens regler.

Noen kjerrer ble også trukket for hånd – som denne, med den aller yngste paradedeltageren!

Mot slutten av paradene kommer det gjerne noen vogner som er mer som fester på hjul; her står og sitter det medlemmer av diverse foreninger som ikke nødvendigvis har drakter og utstyr som skal vises fram, men som bidrar med tilstedeværelse og godt humør.

Tenk å få sitte på med ei sånn vogn og bare smile, vinke og skåle? Jeg tipper det er lange ventelister for å få plass!

Jeg vet ikke hva disse festfolka har i glassene sine, men årets ferske festivalbrygg blir ikke tilgjengelig før klokka tolv på åpningsdagen. Det er borgermesteren i München som er ansvarlig for å tappe den aller første ølen, rett fra tønna, og da har de ivrigste besøkende allerede sittet i teltene og ventet i tre timer, siden festivalområdet åpnet klokka ni. Mange sikrer seg altså en plass først, og så spiser de frokost, og så er de klare for den første slurken så snart klokka har passert tolv og serveringen begynner.

Kanskje denne fyren hadde ansvar for å frakte den aller første tønna til Augustiner-teltet?

Paradene følger ei rute gjennom München sentrum og bort til plassen der festivalen foregår. Når opptogene er over, så følger de frammøtte som regel etter til festivalområdet. Mange har finstasen på blant tilskuerne også, og man slipper å lure på hvor man skal – det er bare følge etter alle de glade, fine folka.

Det er gratis inngang på Oktoberfest, for dette arrangementet er ment å være samlende og tilgjengelig for alle. Det koster heller ikke noe å gå inn i ølteltene, så man kan fint bare rusle rundt og se seg om, ute og inne, uten å måtte betale noe som helst. Mange tar turen bare for å oppleve stemningen, ta seg en matbit, høre på livemusikk og treffe kjente. Det er altså ikke som om man må blakke seg eller drikke seg fra sans og samling under Oktoberfest! (Selv om noen – særlig turister – selvfølgelig går hardt inn for begge deler.) Utgangspunktet for feiringen var et kongelig bryllup, i 1810, mellom kronprins Ludwig og prinsesse Therese av Bayern. Hyggelig nok inviterte de hele folket til å bli med på bryllupsfesten – og den pågår altså fortsatt, hver eneste høst, mer enn 200 år etter. Da er det ikke så rart at folk pynter seg den dag i dag!

Denne tilfeldige trioen måtte jeg rett og slett stoppe, sånn at jeg kunne spørre pent om jeg fikk ta et bilde av klærne deres. (På dette tidspunktet hadde jeg bodd i Tyskland i seks uker, så jeg gjorde mitt beste med min nesten-ikke-eksisterende tysk, og det gikk heldigvis greit.) Sola skinte så sterkt at kameraet mitt fikk litt problemer, men sånt kan man ikke klage på som nordmann… September er tross alt en ren sommermåned så langt sør på kontinentet. Ja, for Oktoberfest foregår hovedsakelig i september, noe som kan være litt forvirrende! Som navnet antyder, startet feiringen i oktober måned, og det nevnte kongelige bryllupet fant sted 12. oktober. Det var visst en gang i løpet av det første århundret at festen ble flyttet noen uker fram, nettopp fordi at man ville ha bedre og varmere vær. Da var navnet Oktoberfest allerede såpass godt etablert at de valgte å beholde det. I vår tid starter festivalen i september, og så varer den alltid til og med den første helga i oktober – og sånn sett er jo ikke navnet helt feil, det er bare litt misvisende, haha. Uansett, det varmere været fikk vi definitivt nyte godt av i fjor; det var 28 grader i skyggen i åpningshelga, og jeg tror knapt temperaturen bikket under 25 grader på de to ukene festivalen foregikk. Sommeren i München er fem måneder lang (mai, juni, juli, august og september), og jeg har aldri bodd noe sted med mer sol og varme!

Selve festivalområdet heter Theresienwiese, noe som betyr «Thereses eng», og stedet er altså oppkalt etter bruden. Etter å ha fulgt paraden dit, kunne man se nærmere på vognene, og mange benyttet anledningen til å stille seg opp og få tatt bilder.

De fine hestene kunne man også hilse på.

Ellers ventet en herlig blanding av gamle tradisjoner og moderne forlystelser. Kontrastene blir store, men det er litt av moroa!

Dette kommer vi tilbake til neste gang!

– – – – –
In other words: The first in a series of posts about Oktoberfest! There are two parades as part of the festival, and they give us a nice look at the traditions behind the celebrations.
For an English version, please use the translation widget. (If you’re on a smartphone, scroll down to the bottom of the page and choose the desktop version to make it appear, then scroll back down to find the widget and choose your language. The translations are usually pretty decent by now, but I’m not responsible for any weirdness apart from my own, haha!)

Bis später, Bayern!

Postet den 26. juni 2026 av Synne Cinnamon

Herlighet, dette eventyret er snart over. Neste gang vi snakkes her inne, i juli, er føttene mine tilbake på norsk jord.

Det siste året har gått så fort, men Jonasflotte og jeg har fylt det med så mye fint, og vi er blitt intenst glade i denne byen, og vi har fått både venner og minner for livet. Auf Wiedersehen betyr som kjent «på gjensyn», og er det én ting jeg er sikker på, så er det at vi kommer til å ta mange turer tilbake til München og Bayern. For en by, for en region, for en kultur! Undervurdert, variert, vennlig, unik og inspirerende.

Jeg har fortsatt mye jeg vil dele herfra, så det vil nok dukke opp tyske ting på bloggen i en god stund framover, hoho. (Det er jo ikke noe nytt for dem som har hengt med en stund, for sånn var det også etter at jeg flyttet hjem fra Paris og fra London.) Med tida kommer det dessuten en stor München-guide, som seg hør og bør! I første omgang trenger jeg kanskje litt ekstra tid etter månedsskiftet, men jeg oppdaterer med det klassiske juli-innlegget når støvet har lagt seg.

Nå skal vi nyte de siste dagene her, og så skal vi rett og slett pakke ned alt vi har og flytte hele hverdagen vår tilbake til Norge. Det blir en emosjonell prosess, kjenner jeg, for Tyskland-savnet kommer til å være stort. Samtidig har jo dette vært planen hele veien, og selvfølgelig blir det kjempegodt å se Tigerstaden, leiligheten, familien og vennegjengen igjen! Jeg har kommet dit at jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg, hoho, så da får det være greit.

Tusen takk, kjære München, for et aldeles vidunderlig år. Vi sees, jeg lover. Servus, mein Schatz!

– – – –
In other words: Our Bavarian adventure is almost over! Now we are going to enjoy the last few days as much as we can, and by the time my next blog post pops up, I will be back in Norway. Unreal! I’m going to miss Munich so much, but I’m also looking forward to seeing Oslo, our flat, our family and our friends again.
For an English version, please use the translation widget. (If you’re on a smartphone, scroll down to the bottom of the page and choose the desktop version to make it appear, then scroll back down to find the widget and choose your language. The translations are usually pretty decent by now, but I’m not responsible for any weirdness apart from my own, haha!)

Geburtsdag

Postet den 8. juni 2026 av Synne Cinnamon

Hei og hå, nytt nivå! Det er herved level 39-versjonen av Synne som skriver!

Jeg hadde altså bursdag på fredag, og jeg koste meg skikkelig, så her kommer en oppsummering.

Dagen begynte med at Jonasflotte ga meg et ekstremt bayersk kort, hoho, hvor det sto at vi skal på jubileumsshow med Radioresepsjonen i september. For en fin gave! (Fy søren, tenk at det har gått 20 år siden de startet opp?) Dette blir gøy og nostalgisk, og jeg gleder meg allerede!

Noen husker kanskje fra forrige innlegg at jeg hadde lagt opp en real bursdagsplan i forkant, og den fulgte vi til punkt og prikke. Begge måtte jobbe og studere noen timer om formiddagen, men da det ble lunsjtid, dro vi på en liten utflukt.

Litt utenfor sentrum av München ligger byens aller eldste vertshus. Det er jo typisk at de skikkelig gamle stedene finnes ved tidligere hovedfartsårer, og dette ligger ved både en stor bilvei – som før var en kjerrevei, så klart – og en kanal. Kroa heter Gasthof Zum Alten Wirt og har vært i kontinuerlig drift siden 1417! (Minst, for i de eldste nedtegnelsene står det at nye drivere overtok i 1417, og siden de ikke helt vet når dørene egentlig åpnet, bruker de det eldste sikre årstallet.) Bygget er nyere, det er «bare» fra 1590, og det er klassisk og sjarmerende sett fra alle sider.

Jeg får knapt nok, haha!

Innendørs var det også fint, akkurat så trivelig og livlig som jeg hadde håpet – faktisk var det nesten helt fullt, så vi fikk ett av de to siste ledige bordene. Perfekt!

Jeg spurte mannen min om han kunne ta et bilde av meg, bursdagsblid som jeg var, og det kunne han.

Vi bestilte mat, og ikke overraskende var det real bayersk husmannskost som sto på menyen. Jeg ville ha noe relativt lett, for vi skulle spise middag bare fem timer senere, så jeg bestilte en salat med grillet sopp. (Her er soppsesongen i gang allerede!) Salaten var selvfølgelig diiiiger, så jeg ble stappmett likevel og klarte ikke engang å spise opp, men det smakte strålende, så jeg var storfornøyd med valget uansett. Jonasflotte spiste fisk i hvit saus med løk og poteter, noe som heller ikke slår feil, og vi tok oss en øl til maten, for det hører med.

Da vi var ferdige med lunsjen og klare for neste etappe, ruslet vi videre langs kanalen til neste stopp.

Det er ikke bare soppsesong i München nå, det er også Weinfest-sesong, så det pågår vinfestvaler rundt omkring. Ikke meg imot! Praktisk nok var det en som fant sted bare sju minutters gange fra vertshuset – sånn flaks! Vi gikk til vi hørte musikk og klirring, og så fant vi en gressplen med benker og stoler og telt, der folk i alle aldere startet helga med en skål under åpen himmel.

Det er det beste bayerne vet, det å samles utendørs med noe godt i glasset, og det passer meg jo UTMERKET.

Selve skjenkelokalet var en gammel låve, og de hadde pyntet med lysslynger og blomster, og vi fant to viner som vi ville smake på.

Plutselig stakk sola fram også! Som bestilt!

Vi koste oss med hvert vårt duggfriske vinglass, og etterpå gikk rusleturen videre, for jeg hadde enda et stopp på ruta. Vi fortsatte langs kanalen i bare fem minutter til, og så kom vi til et slott! Hei, Schloss Blutenburg!

Jeg hadde sett bilder og lest at det fantes en Schlosschänke, altså at slottet hadde et eget serveringssted, så jeg sa at jeg gjerne ville sitte der en stund. Det var en ledig benk rett ved vannet, så vi kunne smake på et par lokale spesialiteter mens vi kikket på ender og overdimensjonerte karper som svømte rundt. Ganske så optimalt!

Vi tok også en titt inne i borggården på slottet, men der foregikk det et bryllup, så vi brukte ikke så mye tid der. Skjønner godt at folk benytter anledningen til å gifte seg på slike steder! Tyskland har så mange fine slott, borger og fort, og hvis jeg kan legge turen innom, så gjør jeg det gjerne.

Utflukten var nå over, og vi satte kursen tilbake mot sentrum. Hjemme lå det nemlig ei passende flaske på kjøl!

Vi gikk forresten via et bakeri på veien hjem fra bussen, for noe bakst hører også med, og årets bursdagskake ble en liten blåbærterte på deling.

Jeg hadde bestilt bord til oss klokka sju, på en taiwanesisk restaurant i nabolaget vårt. De åpnet i vinter, og vi spiste der tidlig i vår, og de hadde så god dim sum at jeg tenkte på bursdagsmiddagen min allerede da… Nå ble det edamame, dampede dumplings og stekte dumplings, akkurat som jeg hadde håpet på.

Vi fikk en liten overraskelse til dessert! Disse var søte på både den ene og den andre måten!

Etter middag var klokka omtrent halv ni, og siden vi bare hadde tatt ett glass champagne i forkant, var det mer igjen i flaska. Resten av kvelden forløp rolig og bedagelig hjemme, med varmt sollys og noe tull på TV-en, og det var en helt perfekt avslutning etter en lang og begivenhetsrik ettermiddag og kveld.

Takk for følget gjennom årets feiring! Hurra for meg!

– – – – –
In other words: My birthday was on Friday, and it looked like this! For an English version, please use the translation widget. (If you’re on a smartphone, scroll down to the bottom of the page and choose the desktop version to make it appear, then scroll back down to find the widget and choose your language. The translations are usually pretty decent by now, but I’m not responsible for any weirdness apart from my own, haha!)

Norwegischer Verfassungstag

Postet den 21. mai 2026 av Synne Cinnamon

Årets 17. mai-frokost hadde noen lokale tyske trekk, som Bier und Brezn, altså øl (i litersglass) og saltkringler!

Dagen begynte med at vi fikk NRK-sendingen opp på TV-skjermen (via mobilnettet og en laptop), sånn at vi kunne få stemning i leiligheten fra start.

Strykejern har vi ikke her, så det ble ingen skjortestryking akkurat denne nasjonaldagsmorgenen, men vi tok på oss finstasen, pakket med oss vått og tørt og trakk ut i byen. Vi tok bussen til den store parken Englischer Garten, for der står paviljongen Chinesischer Turm, og der hadde den norske foreningen holdt av en masse Biergarten-bord.

Hit kom det nordmenn og norgesvenner fra hele Bayern, og det var så morsomt å se lusekofter, bunader, dresser, flagg og sløyfer! Alle hadde med seg mat eller kaker til buffeten, og det var felles frokost klokka elleve.

På menyen sto klassikere som eggerøre, røkelaks og potetsalat, med spesialimportert tilbehør som lefse, flatbrød og brunost, og noen hadde til og med bakt hveteboller! (Jeg ble superglad, etter mer enn ti måneder uten tilgang på boller i det hele tatt!) På kakebordet sto det også blant annet krumkaker, kransekake og flere skåler med Smash, så desserten slo an hos alle generasjoner, hoho.

Vi spiste og koste oss til lyden av lystige ompatoner, for det spilles live musikk på paviljongen i helgene. Etter maten samlet barna og foreldrene seg til et lite tog, med fane i front og det hele, og det var så sjarmerende! (Når man ikke har korps, blir det liksom mer en gruppe folk som går en tur sammen, men de tok en runde i parken og viftet med flagg og ropte hurra, og det var kjempehyggelig å se.)

Da toget kom tilbake til samlingsstedet, ble det servert wienerpølser i lompe med Idun ketchup og sennep! Også for meg, som ikke spiser wienerpølser, var dette en stemningsskapende bonus. Det toppet seg riktignok litt senere, da ompaorkesteret fikk notene til Ja, vi elsker, og alle sto sammen og sang.

Tusen takk til Norweger in Bayern for en kjempefin feiring! Det må ha vært minst hundre frammøtte, og jeg tror alle satte stor pris på omtanken og innsatsen som lå bak dette arrangementet.

Vi ble sittende og snakke og skåle en stund utover ettermiddagen, og så begynte folk å gå hvert til sitt, og etterhvert gikk dagen over til å bli en ordinær søndag. Det meste i byen var stengt, og da vi satte kursen tilbake mot vårt eget nabolag, var vi plutselig de eneste som hadde pyntet seg, og det var en litt merkelig følelse, egentlig! En videosamtale med vår lille niese ble en fin fortsettelse, og selvfølgelig sørget vi for å spise is, for noe annet skulle tatt seg ut.

Vi tok også en øl på en uteservering, fordi vi ikke kjente oss heeeeelt ferdige med å være utendørs og ha 17. mai-følelse, og til slutt spiste vi en helt vanlig middag, så en film og tok kvelden tidlig.

En annerledes og kjempekoselig nasjonaldag!

– – – – –
In other words: Our Norwegian Constitution Day in Germany! We had breakfast with lots of other expats, thanks to the Norwegian association here in Bavaria, and it was so fun and charming!

Lovely lately

Postet den 8. mai 2026 av Synne Cinnamon

Det er tid for en liten oppsamling av bilder og fine stunder fra de siste månedene!

Den aller første dagen med oppunder tjue grader, da folk flokket til solveggene og kastet jakkene rett etter arbeidstid. Dette var i slutten av februar, forvirrende nok.

Flammkuchen – en lokal variant av pizza – og et vinglass på en Weinstube, altså et sted hvor de bare har vin. (Lurer på hvor lenge et norsk spisested med skjenkebevilling kunne holde det gående hvis de nektet å servere øl i det hele tatt?)

Utvalget på en tilfeldig bod på Viktualienmarkt, det store grønnsaksmarkedet i sentrum. En fargerik vitaminpille på grå dager!

En rosa onsdagsdrink på en bar i nærområdet. Rabarbra er så undervurdert, synes jeg, så det velger jeg gjerne når jeg har mulighet!

Krittspor etter ungene i naboblokka.

Guinness på gata på St. Patrick’s Day i mars. Markeringen her i München viste seg å være den største i Europa utenfor De britiske øyer; det var en hel festival som varte i flere dager. Det passet meg selvfølgelig ypperlig, og det overrasket meg egentlig ikke, med tanke på hvor glad denne byen er i alle slags feiringer!

Kirsebærblomster i Olympiapark, hvor det står en hel lund med kirsebærtrær som München fikk i gave fra Japan i 1972. De danner liksom et helt tak man kan gå under, og det er hyggelig å tenke på at folk har kommet hit for å beundre den flotte, forgjengelige blomstringen i mer enn femti år.

Et fint vindu på et serveringssted som spesialiserer seg på hveteøl.

Et dim sum-måltid som var så godt at jeg tror jeg må legge bursdagsmiddagen min hit!

En aldri så liten selfie på et toalett.

Fredagskos hjemme etter ei ekstra lang arbeidsuke.

Herlig interiør på et klassisk vertshus, hvor vi spiste vegetarversjoner av typiske bayerske matretter.

Øl ved påskebålet! Det gjør seg jo egentlig bedre i påsken enn ved sankthans, så denne tradisjonen tok vi del i med stor glede!

Mer blomstring og fine bygg. Ja takk.

Wegwein, det å ha med seg ei lita vinflaske mens man er ute og går, er populært her. Vi lot oss inspirere på en lang lørdagstur i vårsola. Ølvarianten Wegbier er enda mer populær, den ser man hele året, mens vinflaskene fikk en liten nedgang gjennom vinteren, for da sto folk ute og drakk folk Glühwein i stedet. Det er altså ingen begrensinger for alkoholinntak utendørs i denne byen!

Gotiske detaljer oppe i tårnet på rådhusbygget.

Det vanket Freibier, altså gratis øl, på markeringen av Tag des Bayerischen Bieres, den bayerske øldagen. Dette var den 23. april, og da ble renhetsloven fra 1516 feiret med taler og musikk – og åpning av kranene nøyaktig klokka 15.16, naturligvis! Det ble delt ut tusen liter øl (!) til alle som ville ha, og mange hundre fremmøtte sto og skålte på fortauet i flere timer, fram til fatene var tomme, og da ble det applaus. Noen har kanskje skjønt at München er en sted med stort ølfokus, hoho. (Fikk dere med dere Boazn-innlegget?) Denne byen kan vel på mange måter kalles verdens ølhovedstad. Det er skikkelig interessant å se at det lokale brygget er en så selvsagt del av folks hverdag, akkurat slik vinen er det i for eksempel Spania og Frankrike. Interessant for oss nordmenn, hvor alkohollovgivningen er så streng og drikkekulturen er så annerledes!

Jeg klinker til med ett blomstringsbilde til, ettersom irrgrønt vårløv og rosa og lilla trær har gitt meg mye glede i det siste. Både syrinene og blåregnet begynte også å blomstre i april, og det var til å bli desorientert av, haha! Nå er det egentlig norsk sommervær her, så vi må bare nyte.

To «isretter» på isbar! München ligger under tre timers kjøring fra grensa til Italia, så det er god tilgang på italiensk mat, vin, ost og is. Ettersom vi er helt sør i landet, og sommeren her er såpass lang og varm, finnes det mer enn hundre isbarer i denne byen. Det er veldig vanlig med Eisbecher, kombinasjoner av ulike issmaker og frukt, bær, kjeks, krem, strøssel og saus, som gjerne serveres i et glass med stett. I Norge ser man kanskje først og fremst banansplitt, mens isbarene her kan ha en meny med tjue eller tretti forskjellige slike «retter», og det er like mange voksne som barn som bestiller dem. Man kan liksom se en dresskledd, eldre herremann sitte alene og kose seg med en diger, kunstferdig kreasjon. Koselig!

Selv i et land som Tyskland, som i utgangspunktet er såpass likt Norge, er det så mange morsomme, rare, uventede ting å glede seg over, og så mange små kulturforskjeller som gjør seg gjeldende over tid. Dette er virkelig noe av det beste jeg vet, det å bli godt kjent med et nytt sted på denne måten. Vi stortrives jo her i München, og vi omfavner de lokale særegenhetene som best vi kan. Som tidligere nevnt er det nå Spargelzeit, aspargessesong, og det er en viktig greie for tyskerne. Jonasflotte fortalte her en morgen at jeg hadde snakket om Spargel i søvne, så da tenker jeg at vi begynner å bli ganske godt integrert, haha!

God helg, venner!

– – – – –
In other words: It’s time for a new collection of happy things and nice moments from the past few months. For an English version, please use the translation widget!

Boazn

Postet den 9. april 2026 av Synne Cinnamon

I München bruker de ordet «Boazn«, et bayersk uttrykk, om det vi i Norge kaller brune puber eller buler. De som har fulgt denne bloggen en stund, vet at slike steder står mitt hjerte nært… Jeg arrangerer jo til og med pub-til-pub i Tigerstaden, sammen med Jonasflotte, for å vise fram og støtte disse små aktørene. (Dette prosjektet ligger selvfølgelig brakk nå mens vi bor utenlands, men vi har holdt på i en årrekke og vært innom mer enn femti slike steder i Oslo. Det finnes faktisk såpass mange, også i den relativt lille hovedstaden vår! De to første rundene fikk egne innlegg, her og her.) Dette var noe vi begynte med da vi flyttet tilbake etter året vårt i London, for der står som kjent pubkulturen veldig sterkt, og vi hadde stor glede av å lete fram alskens skjulte perler. Slik er det denne gangen også! Når man besøker den beskjedne, trivelige kroa som ligger utenfor turisttråkket, ser man hvor viktige disse møteplassene faktisk er.

Flotte ølhaller og ærverdige vertshus er vel og bra, og det er det ingen mangel på her i byen, men disse små skjenkestedene har noe som de store ikke har. De har skrangleskjarm, og det er faktisk noe av det beste jeg vet. Jeg vil alltid foretrekke en liten, lett rufsete pub framfor en trendy, blankpolert cocktailbar. Jeg vil ha småprat, ikke wifi. Jeg vil ha nabolagsfølelse, ikke instavennlig interiør. Jeg kommer stadig tilbake til ordet «autentisk» når jeg skal beskrive sånne steder, for i land med skikkelig ølkultur er det jo her vanlige folk treffes, her mye av hverdagen deres utspiller seg.

En ekte Boazn må tilby øl og schnaps, og så kommer eventuelle andre muligheter som en bonus. Noen har bare drikke, noen har også mat. (Den er ofte klassisk og real og overraskende god, i hvert fall her i München!) Noen viser fotball, noen har spilleautomater, noen har ei bedagelig husbikkje liggende i et hjørne. Noen har ikke pusset opp siden søtti- eller åttitallet, og det er selvfølgelig litt av moroa… (Plutselig støter man på askebeger inne i hver eneste bås på toalettet, for eksempel, selv om det har vært røykeforbud på serveringssteder her i Bayern i snart tjue år.) Noen har kortstokker og terninger til utlån, så man ser gjerne at stamgjestene sitter og spiller kort eller terningspill. Noen har radio eller musikk på i bakgrunnen, men mange lar surret av stemmer være den eneste miljølyden, særlig på dagtid. Åpningstidene til en Boazn er gjerne litt som på en engelsk pub, elleve til elleve, men en del av dem åpner faktisk ikke før klokka tre, fire eller fem, når arbeidsdagen er over. Da stikker folk innom for en øl eller to etter jobb, og noen blir til stengetid, for det er hovedsakelig her det sosiale livet deres foregår.

Inntaket av øl blant bayere er mye høyere enn vi nordmenn er vant til, haha, og det gjelder egentlig uansett situasjon. Blant annet er det helt normalt at bartendere drikker på jobb, fullt synlig for kundene, og da går det ikke engang bare i øl. Det er vanlig at de også tar seg en shot eller to, og det ville jo aldri skjedd i Norge – ikke uten at de fikk sparken, i hvert fall. Tankegangen her er nok mer den at personen som tilfeldigvis står bak disken, tilbringer kvelden sammen med vennene sine, og at drikkingen er en naturlig del av det. (Joda, alkoholtoleransen deres er høy, men vi har sett beint ut fulle bartendere, og det er jo ikke bra på noen måte.) Det er også ofte slik at de går ut og tar røykepauser med gjengen sin, og forlater lokalet helt, til tross for at de er alene på jobb. På vårt stamsted i nabolaget kjenner vi nå folka såpass godt at når alle de andre går ut og røyker, så blir bartenderen med, selv når vi sitter ved disken og kunne forsynt oss med hva som helst. Den tilliten setter vi stor pris på, så klart. Vi er nå på fornavn med de fleste som både jobber og henger der, og det er så koselig!

Det er tomt i resten av lokalet, for alle står ute og røyker.

En annen ting som er vanlig når man vanker på små steder her til lands, og som krevde litt tilvenning for vår del, er at man ofte får schnaps av bartenderen. Gratis, ja. Helt uten videre, ja. Her sitter man og aner fred og ingen fare, og så dukker det plutselig opp shots med sprit som ingen har bestilt, og som man får høre at man heller ikke skal betale for, og så blir det vanskelig å takke nei fordi det er en så hyggelig gest, og så står kanskje bartenderen klar til å telle ned og ta sin egen shot samtidig, og så ender man opp med å smile og skåle og bli med, og så havner man litt utpå. (Dette skjedde oss første gang under en måned etter at vi flyttet hit, og da kunne jeg ikke engang nok tysk til å forklare at shots ikke egentlig er min greie, men det ble heldigvis raskt enklere. Nå kan jeg i det minste si, på en høflig måte, at jeg kanskje bare vil ha en smak, eller at jeg helst tar ting i mitt eget tempo, eller at jeg velger å stå over.) For oss føles dette uvant og eksotisk, og ikke minst inkluderende og sjenerøst, men her er dette en ganske utbredt måte å vise at man setter pris på stamgjestene sine på.

Innredningen på en Boazn gir som regel en viss hyttetur-følelse, hoho, med mye gulnet treverk og slitt møblement, og gjerne ganske tilfeldig dekor og lyssetting. Det pyntes ofte litt gjennom året til ulike høytider, noe som bidrar til stuestemningen, og så liker de å bruke humleplanter, for humle er jo en sentral ingrediens i øl. Glass og krus til ølen er de nøye med, for man tuller ikke med det hellige brygget her i Bayern, men resten av glassene er det ikke så farlig med. Hvis noen bestiller seg en bedre dram, så kan den fint bli servert i et kjøkkenglass. (Er man ordentlig uheldig, så kommer flaska rett fra fryseren i tillegg…) Her er de altså ikke så opptatt av å snuse og slynge, og det gjelder også når man bestiller vin. Vinglassene er ofte så store at det er rent skummelt å håndtere dem, men man får i hvert fall mye for pengene! På noen fronter er det altså fortsatt viktigere med kvantitet enn med kvalitet, men kvaliteten på ølen er det aldri noe å si på. Tvert imot kan de små stedene, fordi de ikke er knyttet til noen stor leverandør, ofte tilby ekstra god øl fra små, spennende bryggerier.

I München er det drøssevis av Boazn, og de eldste har holdt det gående, ofte med minimale endringer i driften og lokalet, i opp mot et århundre. (En av de eldste fylte faktisk hundre år i 2024, og jeg har planer om å gå dit i helga!) Noen av stedene kan man finne ved hjelp av dette geniale kartet, men de beste dukker bare opp når man er ute og går, for man finner dem ikke noe annet sted enn akkurat der de ligger. De har ingen nettside, Instagram-konto eller Facebook-profil, og de er kjent først og fremst blant dem som bor i nærheten. Likevel blir man tatt imot som en gammel venn når man går inn og setter seg.

Bare for å ha nevnt det også, siden det er så fjernt for oss nordmenn i våre dager: Disse stedene tar ikke kort, så det er viktig å ha kontanter. En hel del av dem har heller ikke noe kassaapparat, slik at salget føres og regningen skrives for hånd. Altså, i 2026, hvor sjarmerende er ikke det?

Om du er ute i München, eller en annet sted i Tyskland, eller egentlig hvor som helst i verden, også der du bor: Finn ei lokal kneipe, slå deg ned, veksle noen ord med bartenderen, bestill noe å drikke og kanskje noe mat, kjenn på stemningen, smugkikk på klientellet, kos deg og husk å tipse når du betaler. Prisnivået er jo som regel rimelig, selv om husleia og de andre kostnadene bare stiger, så mange av disse små, uavhengige barene sliter i våre dager. Dessuten fortjener de ansatte både honnør og driks; de jobber hardt hele kvelden, hele uka og hele året for at andre skal ha et sted å gå til. Det betyr ekstra mye for dem som kanskje ikke har det så bra hjemme, eller som er ensomme, eller som sliter med et eller annet, eller som ikke føler seg velkomne på steder der prisene, tempoet og terskelen er høyere. Folk trenger folk. Vanlige mennesker trenger vanlige steder der de kan treffe andre, bli sittende, snakke om livet og være seg selv.

Jeg ser på slike vannhull som viktige institusjoner i lokalsamfunnet, og egentlig i storsamfunnet også. Jeg oppsøker dem aktivt, jeg støtter dem, jeg trekker dem fram, jeg er glad for at de er der, og jeg vil at de skal fortsette å være der. Det var dette jeg hadde lyst til å dele med dere i dag. En liten hyllest til Boazn, til de brune pubene, til bulene, her og der og overalt.

– – – – –
In other words: A little ode to the Boazn, the local watering holes around Munich. These are the Bavarian dive bars, the non-trendy taverns, the authentic, everyday hangouts, and I love them. For an English version, please use the translation widget!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Kategoriarkiv: München