No cigar

Jeg vet ikke helt hvordan man beskriver noen som ham, for han var noe for seg selv, og han var en god venn av familien gjennom mange år.
Jeg vet at jeg alltid kommer til å tenke på ham når jeg kjenner lukta av sigarer.
Jeg vet ikke hvordan Søstrene Suses treårige kollektivtilværelse hadde sett ut uten ham, men den ville definitivt ikke vært like fin.
Jeg vet at han reiste mye og spiste masse god mat, men at han aller helst ville ha fiskeboller med hvit saus når han kom på besøk.
Jeg vet at han syntes det var morsomt å kjøre meg til en av mine første dates med Jonasflotte, og hyggelig at det så faktisk ble oss to.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham den gangen jeg ble frastjålet lommeboka mi, da jeg var helt ny i byen og plutselig sto uten penger og bankkort og kollektivkort og identifikasjon, da jeg hadde strigrått hos politiet og hele veien hjem, og han troppet opp på døra med en klem og en tusenlapp.
Jeg vet at han syntes det var kjekt å være gjest på Sorgenfri da jeg jobbet der.
Jeg vet ikke om noen i vår familie får plass i begravelsen, men jeg håper det.
Jeg vet at han ville likt at vi skålte for ham.
Jeg vet at han rakk å bli 76 år, og at livet hans var godt og rikholdig, men jeg skulle fortsatt ønske at det hadde vart en stund til.

– – – – –
In other words: We lost a friend of the family. The smell of cigars will always remind me of him.

*nudge*

Oslo / etdrysskanel.com

Puh, det tar på med oppstart etter ferien! Det krever jo litt tid å bli vant til tidlige morgener og høyere tempo, slik er det allid, men i år var det i tillegg som å møte på en vegg av stigende smittetall, stor usikkerhet, antallsbegrensninger og avstandskrav, håndsprit og tøymunnbind. Det er fortsatt «ikke reis med mindre du må» som gjelder på kollektivtransporten her i hovedstaden, med påbud om munnbind hvis man ikke kan overholde meteren, så selv om jeg kun tar bussen til og fra jobb, er det nok til at vaskemaskinen går i ett sett og at pandemien blir framtredende i hverdagen. Det er slitsomt, men det er i hvert fall myyye bedre enn det var før gjenåpningen begynte, så jeg klager ikke! Jeg trenger litt mer tid til å finne rytmen, bare, litt mer tid til å hente inn søvnunderskuddet og få rutinene på plass. Jeg har trolig tatt på meg litt for mye frilansjobb denne måneden, men jeg prøver å være flink til å slappe av og lade batteriene når jeg har litt tid å avse. Nå ville jeg egentlig bare stikke innom her og legge igjen et lite livstegn, ettersom jeg har nok en travel uke foran meg, og så håper jeg at det står bra til med dere som leser! God søndagskveld fra et Oslo som lukter helt nydelig etter siste skur med sommerregn!

– – – – –
In other words: Just a little update, since I’ve taken on a bit more work than I should have this month, and since the pandemic is still very much a part of our everyday life in central Oslo, and I need some more time to find my rhythm after the summer holidays. For an English version, please use the translation widget.

Søndagsspørsmål

Sånt jeg funderer på for øyeblikket, bare!

Når kommer neste sesong av Grace and Frankie, The Good Place og Dead to Me på Netflix? Hvordan skal jeg få sett den nye sesongen av Veronica Mars?

Burde jeg prøve å gå til en sånn glamorøs frisørsalong? Når det koster mer enn dobbelt så mye å klippe seg på slike steder enn hos min nåværende frisør, kan det være verdt det?

Hva skjer med det supersøte Google Doodle-spillet når OL er over? Blir det liggende et sted, eller forsvinner det?

Hvorfor er det blitt så vanskelig å finne softis i Oslo? Selges det noen andre steder enn på kiosken på Løren innen rimelig gangavstand fra oss?

Skulle jeg sydd en kjole av det solgule sengetøyet? Burde jeg i så fall prøve å lage et skreddersydd mønster ved å bruke Fæbrik sin nye funksjon, Pætti?

Hvordan kommer høsten til å bli med tanke på restiksjoner? Vil de tre små planene vi faktisk har, kunne gjennomføres?

Når kan jeg ta en tur til klatreparken på Tryvann? Kommer det til å være like overveldende gøy hver gang jeg besøker en klatrepark, eller var sommerens Høyt og Lavt-visitt ekstra morsom fordi det var min første?

Jeg krysser fingrene for at de neste månedene byr på litt av hvert av underholdning, utforskning og aktiviteter! Den som lever, får se!

– – – – – –
In other words: Just some things I’m wondering about at the moment. For an English version, please use the translation widget.

Vaksinevin

I vår, da alt føltes håpløst, gjorde vi noe lurt. Vi kjøpte fire flasker med skikkelig god musserende, og Jonasflotte nummererte dem, og så la vi dem i boden. Selvfølgelig skulle vi skåle i bobler når den første vaksinedosen er satt, og selvfølgelig skulle vi gjøre det samme etter den andre, for begge medlemmer av husholdningen. Sprudlevin har vi sannelig gjort oss fortjent til.

Ukene gikk, og mediene meldte om færre doser og øvrige utsettelser, og prioriteringen ble endret, slik at vi til slutt havnet heeelt sist i køen, men vi visste at vi hadde noe ekstra å glede oss til, det var bare å holde ut, og vaksinevinene lå i kjelleren og ventet tålmodig.

Vaksinevin / etdrysskanel.comFlaske nummer én skal åpnes i dag! Nå går det virkelig unna i bydel Grünerløkka, så tidligere denne uka fikk både Jonasflotte og jeg den etterlengtede invitasjonen til vaksinering. (Vi har begge registrert oss på kommunens nettsider og sagt at vi ønsker vaksine, og vi har begge meldt fra om at vi kan stille opp på kort varsel. Tips til andre som venter!) Faktisk skjedde det før vi trodde – det siste jeg leste var at alle i vår aldersgruppe skulle få invitasjon innen utgangen av juli. Vi skriver fortsatt juni, og plutselig var det vår tur! For en gledelig overraskelse!

I ettermiddag kunne jeg rusle ned til Hausmannsgate, og på dagen seks måneder etter at vaksineringen begynte her i Norge, fikk jeg min første dose. HIPP HURRA!

Vaksinevin / etdrysskanel.comOm to dager er det Jonasflotte sin tur, og noen av vennene våre har allerede fått sine første doser, og andre har fått invitasjonene sine, og nå skjer det faktisk, nå er vi der! For oss som er unge voksne og som bor i Oslo sentrum, har hver eneste dag vært preget av restriksjoner i minst ti måneder. (Da tar jeg ikke engang hardt i – egentlig er det vel snakk om de siste seksten månedene.) Tenk at det nå er vår tur! Tenk at jeg er vaksinert! Dette er helt uvirkelig!

Joda, jeg vet at pandemien ikke forsvinner over natta takket være noen sprøytestikk, og jeg vet at vi fortsatt må regne med restriksjoner i lang tid framover, og jeg vet at det fremdeles er mange som venter. Jeg vet hvordan det føles, og jeg heier på hver og én, for dette er vi sammen om. Nå nærmer vi oss, dere.

Jeg føler meg så heldig, jeg er så lettet og takknemlig, og jeg ville bare dele gleden. Nå er det håp, og nå er det grunn til å feire.

– – – – –
In other words: I received my first dose of the vaccine today, and I feel so thankful and so fortunate. My age group is the very last one to get the jab, so we are getting closer to the end of the vaccination program. My fellow’s first dose is scheduled for two days from now. This calls for bubbly! We bought four bottles this spring, and we marked them, and we are opening one for each dose. Yay! (For an English version of the text, please use the translation widget.)

Ready, steady, Oslo

Oslo

Dere, i dag skjer det faktisk. I dag begynner den gradvise gjenåpningen av Oslo! Etter jobb skal min kjære og jeg ut og spise i nabolaget, vi skal sette oss ned i lokalet og bestille pizza med øl til. I nesten sju måneder har dette vært umulig, ulovlig, utenkelig. Nå er dagen her!

Jeg tør nesten ikke tro det? Vi har levd med lockdown så lenge at det føles helt uvirkelig å få mer frihet i stedet for mindre. Denne nedstengningen har vært en påkjenning og en prøvelse for så mange av oss. Nå går den kanskje sakte mot slutten, om vi er heldige, om alt går bra underveis. Som dere skjønner, tar jeg ingenting for gitt… Etter alt vi har vært gjennom, er det vel lurt å holde forventningene på et nøkternt nivå. Jeg håper bare at folk tar situasjonen på alvor, slik at vi slipper flere innstramminger. Nå må vi være vårt ansvar bevisst og vise oss tilliten verdig.

Det høljer ned ute i dag, som om været vil minne oss om at vi må gå forsiktig fram. Til helga, derimot, er det spådd sol og mer enn tjue grader! Da kan vi endelig ta årets første utepils! Det er faktisk en helt surrealistisk tanke, haha.

Sommeren ligger foran oss, og dette blir en spennende periode. Det vil ta lang tid før hverdagen i Tigerstaden ser ut som før, men nå tar vi et stort skritt i riktig retning. Denne uka gjenåpner bibliotekene, kinoene, kaféene, restaurantene og barene, mye av det som gjør Oslo til Oslo, slik at vi kan bruke og støtte og nyte byen vår igjen. Herlighet, som jeg gleder meg.

– – – – –
In other words: The reopening of Oslo begins today! Slowly, carefully, we are taking the first steps in the right direction. Please use the translation widget for an English version.

17. mai x 12

Hei, alle sammen! Hvordan ble 17. mai i år? Jeg har hørt mye forskjellig fra ulike steder, og det var vel egentlig ingen som hadde en normal feiring, men her i Oslo hadde vi det i hvert fall fint etter forholdene.

Vi sto opp relativt tidlig og heiset flagget på balkongen, over en regnvåt by…

17. mai / etdrysskanel.com…og gjorde oss klare med NRK i bakgrunnen, slik vi alltid gjør.

I år konstruerte jeg en slags 17. mai-sløyfe her hjemme, for jeg tror alltid at jeg har, og så har jeg egentlig aldri. En blomsternål kjøpt til en kostymefest for tre år siden, litt rødt silkebånd fra jul og litt blått gavesnøre, det gjorde susen! Selvgjort er …velgjort?

17. mai / etdrysskanel.comKreasjonen fikk pryde en av min mors gamle kjoler, som hun brukte før jeg ble født, og som jeg er så glad for å ha i min garderobe. Jeg var fornøyd med årets antrekk, og sjeleglad for å ha en anledning til å pynte meg!

Jonasflotte hadde også tatt på seg finstasen, med slips i passende farger.

17. mai / etdrysskanel.comVi var altså hos venner på besøøøøøk, for første gang på månedsvis! Vi var sju stykker (fire enheter) samlet, fordelt godt utover i ei romslig stue. Vi holdt avstand og ventet på tur når vi skulle forsyne oss av koldtbordet, som alle hadde bidratt til, og vi spiste og drakk masse godt. Klassisk 17. mai-frokost, med andre ord!

Etterhvert ble det kaffe og bakst, som seg hør og bør. Vertinnen hadde laget både sjokoladekake og smørkjeks, omnomnom.

17. mai / etdrysskanel.comHun var for øvrig også pyntet til fest, i en drakt hun hadde kjøpt til spottpris på bruktbutikk. For et funn!

17. mai / etdrysskanel.comDet er ikke så mye mer å fortelle, egentlig, for det høljet ned hele dagen, så vi beveget oss aldri ut.

17. mai / etdrysskanel.comDet var forsåvidt heller ikke planen, for man kan jo ikke omgås for mange, og det skjedde jo ingenting i byen – så om en 17. mai måtte regne bort, var det jo greit at det var denne. Noen vanlig feiring ville det jo ikke blitt uansett, men en fin feiring ble det!

Nå tenkte jeg at vi kunne se tilbake på tidligere nasjonaldager. Vi tar en titt i denne bloggerens rikholdige arkiv! Jeg har ikke alltid valgt å rapportere fra dagen, for det føles ganske monotont når den ofte ser relativt lik ut, men vi tar en liten tidsreise likevel. Vi begynner bakerst, for elleve år siden!

I 2010 feiret jeg i Oslo for andre gang, tror jeg. Innlegget fra den forrige bloggens første år så slik ut, og undertegnede så ut som følger da hun snakket i telefonen, for da ble hun av en eller annen grunn foreviget. Hei på deg, 22-årige Synne!

I 2011 så innlegget på den gamle bloggen slik ut, og Søstrene Suse så sånn ut:

I 2012 var jeg bakfull på 17. mai, hahahuff. Jeg deltok nemlig på Studentersamfundets grunnlovsgalla kvelden før, og det var den første etter 22. juli-terroren, så det var så mye snakk om solidaritet og samhold, og sååå mange tårer, at jeg drakk litt fortere og litt mer enn jeg burde gjort. Sånt skjer, men det var skikkelig kjipt at det gikk utover dagen etter, selveste nasjonaldagen, så jeg sverget at det aldri skulle skje igjen – og det har det heller ikke gjort. Jeg er for glad i 17. mai til å ville risikere noe sånt igjen. Jeg har ingen bilder av meg fra dette året, og på den gamle bloggen ble det bare en liten rapport i form av innledningen på dette innlegget om Instagram! (Gøy å lese ni år senere, hoho.) Jeg tok i hvert fall et par bilder av byen, som var stappfull av folk og pyntet til fest!

I 2013 hadde jeg «flyttet for meg selv» her på den nye bloggen, og så bodde jeg i Paris! Jeg publiserte et lite innlegg om morgenen som så slik ut, og jeg har ikke noe ordentlig bilde av meg fra dette året heller, men lunsjen litt senere – med to andre norske frøkner – besto av vafler og bobler!

I 2014 var jeg tilbake i Oslo, og stooorkoste meg. Innlegget fra feiringen så slik ut, og selv så jeg slik ut! (Her hadde jeg altså begynt å vise fram favorittkjoler på bloggen, hoho.)

MonochromeI 2015 var hele mai måned en eneste lang fest, skal vi tro dette innlegget, der også 17. mai er med – og jeg så slik ut!

Poofy pocket dressI 2016 bodde vi i London, og familien min kom på besøk for å feire 17. mai med oss! Innlegget fra dagen finnes her, og jeg så sånn ut, i denne kjolen!

I 2017 bodde vi i Lillestrøm, og trivdes ikke så veldig godt med det, så vi dro inn til Oslo for å feire. Dette året har jeg få bilder fra, jeg har egentlig bare noen ord i dette innlegget, pluss noen få bilder fra vennefrokosten og dagen i byen, som dette.

Antrekket var det samme som i 2013, og på Instagram så jeg slik ut.

I 2018 hadde Jonasflotte og jeg endelig kjøpt oss leilighet sammen, og nettopp flyttet inn, men vi rotet fram klær og sko fra diverse pappesker, og dagen forløp slik! Jeg husker at jeg ikke orket å legge ut noe bilde der ansiktet mitt syntes, fordi jeg følte meg så håpløst stygg, men jeg gjør det nå, for jeg jobber jo stadig med de tankene der.

I 2019 kunne vi endelig ha 17. mai-frokost hos oss igjen, etter mange år i trange leiligheter, utenbys eller utenlands. Jeg fortalte litt om feiringen og følgene i dette innlegget, men tok ikke så mange bilder, fordi jeg var opptatt med å være vertskap og sablere sprudlevin, haha. Antrekket var det samme som i 2015, og ifølge Instagram så jeg slik ut!

I 2020 var det unntakstilstand, så vi gjorde noe helt nytt. Noen husker kanskje fjorårets feiring på fjorden med familien? (Håhå, fire f-er i følge!) Den så slik ut, og jeg så slik ut!

Constitution Day 2020 / etdrysskanel.comDet er rart (les: deprimerende) at det ikke bare ble ett år preget av pandemi, men to. Nuvel, sånn er livet, og neste år blir det forhåpentligvis folkefest som vanlig!

Sånn, det var tolv år til sammen, og det ble mye Synne i monitor, men det har jeg godt av iblant, haha. Nå har jeg brukt over to timer på dette innlegget, for jeg undervurderer stadig hvor lang tid det tar å lete fram linker og bilder, så nå er det på tide å la mimringen ligge. Uansett er det et privilegium å ha et slikt arkiv å kunne rote rundt i, og ikke minst så mange flotte feiringer å se tilbake på!

Nå vil jeg ønske dere en fortsatt fin mai måned! Jeg sitter med litt for mye jobb i disse dager, så det kan hende det tar litt tid før vi høres igjen, men jeg håper dere har det bra, forholdene tatt i betraktning!

– – – – –
In other words: A look back at all my Constitution Days on the blog! Please use the translation widget for an English version.

Et langt og rotete innlegg med sånt jeg vil dele akkurat nå

Hei fra permitteringsland! Vi begynner med det negative, og så blir vi ferdige med det.

Jeg har vært permittert i hele april så langt, men håper å kunne begynne på jobb igjen den første uka i mai. Det var naturlig nok kjedelig med forlengelse, men jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg forsøker å ta på meg flere frilansoppdrag, og jeg smaker på te og leser om te, slik at jeg kan føle meg oppdatert når jeg er tilbake i butikken. For øvrig har jeg heldigvis fått dagpenger igjen, og denne gangen måtte jeg bare vente i en måned. Nå er det bare å krysse fingrene for at hovedstadens forretninger får åpne igjen snarest mulig. Det er vel ny pressekonferanse på tirsdag, etter hva jeg forstår.

Det blir ikke bryllup i år. Usikkerheten er for stor, det er helt umulig å planlegge. Vi utsetter, for andre gang, nå til 2022. Det er trist, men det føles riktig. Alt er uforutsigbart, ingen vet hvordan vaksineringen vil gå, og mediene forteller stadig om nye mutanter, nye bivirkninger, nye forsinkelser. Det er en stor påkjenning å skulle forholde seg til alt dette og hele tida lure på hvor langt vi trolig har kommet i oktober, hvilke restriksjoner som vil gjelde da, hvor mange vi kan samle. Om så vaksineringen går helt etter planen, er det fortsatt mye vi må vente med til vi vet sikkert, og til vi selv har fått vaksinen. Nå sier de at vår aldersgruppe vil være ferdigvaksinert i juli eller august, noe som betyr at vi – i aller beste fall – må haste-organisere en hel del de siste to månedene. I verste fall må vi tenke på pandemien hele veien, og tilpasse oss enda mer enn vi har måttet gjøre allerede, og ha viruset i bakhodet på selve dagen. Det vil jeg absolutt ikke. Det er nok å tenke på som det er, hoho. Jeg synes vi fortjener en lystbetont og hyggelig planleggingsprosess, og at vi fortjener å få venner fra utlandet på besøk, og at vi fortjener en feiring som blir slik vi har ønsket oss, og at vi fortjener å kunne slappe av i vårt eget bryllup. Det er ikke gøy å utsette, enda en gang, men det er riktig for oss.

Det er rare tider. Jeg kjenner det skikkelig godt nå, at denne situasjonen ikke er holdbar i lengden, selv for meg, som tross alt er heldig. Den konstante uvissheten og den evigvarende unntakstilstanden gnager og tærer på en. Oslofolk har som regel sluttet å si «det går bra etter forholdene» eller «jeg kan ikke klage» når noen spør – nå sier de «det går vel greit» eller «vi holder jo ut». Det er lite å glede seg over og omtrent ingenting å glede seg til. Tungsinnet kommer og går. Jeg er ikke syk, og heller ikke psyk, men jeg har det ikke bra. Jeg har ingen energi, ingen tiltakslyst, ikke noe overskudd. Jeg gjør det jeg må for å få hverdagen til fungere, men ikke stort mer, for mye kjennes litt meningsløst oppi det hele. Sånt som vanligvis virker inspirerende, er nå demotiverende. Jeg har sluttet å tro på at det vil ordne seg, liksom. Oslo er ikke til å kjenne igjen, Oslo blir kanskje aldri helt som før. Jeg kjenner ikke igjen meg selv heller. Det er som om personligheten min er blitt visket ut. Jeg treffer ikke venner, jeg er aldri på besøk, jeg får aldri besøk, jeg går aldri på kafé, jeg går aldri på restaurant, jeg tar aldri en øl eller et glass vin ute, jeg går aldri på kino, jeg går aldri på konsert, jeg feirer ikke bursdager, jeg bruker ikke leppestift, jeg er aldri på reise, jeg går aldri på fest, jeg har aldri grunn til å pynte meg. Hvem er jeg, egentlig? (For noen er jo dette helt dagligdags, men for meg er det helt unaturlig. Vi som er unge voksne i Oslo sentrum, bor her fordi vi har valgt oss en urban, aktiv og sosial livsstil. Det livet har stått på vent i over et år, det er vi blitt frarøvet av viruset. Dette varer og rekker, og det er ordentlig ubehagelig å være helt fremmed for seg selv.) Iblant må jeg minne meg på at denne personen ikke egentlig er Synne. Det er pandemi-Synne. Hun er min stedfortreder gjennom denne krisen, og grunnen til at hun ikke gjør noe som helst, er at hun ikke har noe valg. Hun bare holder ut, og noen ganger har hun mer enn nok med det.
Jeg har følt meg litt alene om disse tankene, og jeg har prøvd å skyve dem vekk, for man skal jo ikke klage, og jeg vet at jeg egentlig er veldig privilegert. Kanskje jeg bare takler dette dårligere enn andre, har jeg tenkt. Kanskje det bare er meg. Selvfølgelig er det ikke bare meg! Vi er bare ikke vant til å være åpne om sånt. Det viser seg at det finnes et ord for hvordan mange av oss har det for tida: Languishing. Vi visner. Vi visner, men vi er i det minste sammen om det. Et enormt antall mennesker har det slik, rundt omkring i hele verden. Det er greit å vite at man ikke er den eneste.

Sånn, det var det negative. Nå rister vi det av oss og går vi videre til det positive.

Out and about / etdrysskanel.com – Våren er her for alvor! Nordavinden røsker i veggene, men himmelen er blå, og trærne har begynt å blomstre! Jeg så de aller første rosa blomstene i forrige uke, og var selfølgelig raskt ute med kameraet, haha.

 – Nå kan man starte dagen sammen med Kristopher Schau. Det nye radioprogrammet GodMorgenFrode går ut på at Kristopher vekker sin venn Frode ved å ha livesending i en time hver morgen, mellom åtte og ni. Dette passer kanskje best for dem som kjenner til disse gutta fra før, for eksempel fra det legendariske Kvegpels på Radio Nova, eller fra podcasten 80 prosent. Konseptet i prøvefasen, og det er egentlig en ganske snever og personlig affære, hoho, men jeg synes det er veldig hyggelig å høre på.

 – Jeg er blitt veldig glad i genmaicha, en type japansk grønn te som er tilsatt ristet ris! Kuriøst og kjempegodt, hoho. Dette er hjemmekontor-teen min for tida!

For å komme til neste punkt, må jeg fortelle om en slags musikklek vi iblant hygger oss med her hjemme. I praksis sitter vi i sofaen med en øl og spiller ting for hverandre, haha, men la meg forklare konseptet for dere. Man velger annenhver låt, og det beste er å ha tilgang til både ens private platesamling(er) og en strømmetjeneste som Spotify, pluss Youtube hvis det kniper. Da kan man finne det meste som måtte dukke opp! Enten kan man begynne med en tilfeldig låt og la seg lede til neste av assosiasjonene man får, eller man kan ha et bestemt tema som man tar utgangspunkt i. Fra store, diffuse emner som kjærlighet («love» må være nevnt i teksten) eller reise (et transportmiddel må være nevnt i teksten), til mer spesifikke ord (eksempler: money, sky, lady, tree, shoes, rose – norsk er også lov). Dette kan vi holde på med i mange timer! Man vet aldri hvor man ender opp, for plutselig hører man et riff som minner om et annet, eller en bisetning får det til å lugge i hukommelsen, og man hopper videre til en heeelt annen musikksjanger eller epoke i livet. Fra Kaizers til Kinks, fra Dimmu Borgir til Beatles, fra Pink Floyd til PUSA, fra David Bowie til Beastie Boys, fra Neil Young til NOFX, og alt derimellom, i løpet av en time eller to. Guilty pleasures, listepop fra barndommen, hits fra russetida, den sangen fra den reklamen, den låta man egentlig ikke liker. Alt er lov, så lenge assosiasonen kan forklares eller låta har en tilknytning til temaet. Det er ingen konkurranse, det er bare en morsom aktivitet for folk som er glade i musikk, som alltid fører til mimring, nye opplevelser og interessante samtaler. Tips, tips!

Så til poenget: Vi kjørte musikklek på lørdag kveld. Da var temaet bar/pub, ettersom vi har bodd i en by uten øl i snart et halvt år i strekk, hahahuff. Vi var innom mye forskjellig, og jeg kom på Delillos-låta UT, som jeg har på samleplata Festen er ikke over, det er kake igjen fra 2005. Da vi hørte på den, innså vi at dette er den perfekte nå-er-vi-så-lei-av-denne-pandemien-låta! (Det er bare å bytte ut «ville» med «måtte» her og der i teksten, og så har du oss.) Et hyggelig gjenhør, en festlig video med alle de ulike stilene, og en svært passende sang å synge på for tida. «Jeg vil gi en gammel venn en klem, jeg vil bli til det stenger og kanskje enda litt lenger, på en sofa i et uansvarlig hjem.» Jaaaaaaaa.

(Forresten: Et par dager senere ble låta tilfeldigvis sitert i en kronikk i Dagsavisen, og så nevnt på Dagsnytt18 samme kveld. Morsomt!)

 – Da det ble varmt nok til at jeg kunne sykle i stedet for å ta kollektivtransport, fikk jeg endelig gått til frisøren igjen. Luksus! Dette bildet er fra forrige lørdagskveld, for som dere vet, pynter vi oss da. (Har man ingen anledninger, får man lage dem selv!) Den kvelden ble det leppestift, cat eyes og en vintage-topp i silke, pluss orden på toppen, og det føltes bra.

Out and about / etdrysskanel.com – Jeg ser The Mandalorian på Disney+ nå. Bedre sent enn aldri! Det er dødsbra, og ungen er faktisk så søt at jeg får helt åndenød.

 – Jeg vurderer å prøve meg på Instagram live en dag, for å liksom kunne prate litt med folk der? Hadde det vært hyggelig, eller bare rart? Skulle jeg snakket norsk eller engelsk? Kanskje jeg må spørre meg for litt i stories først. Tanken har slått meg, i hvert fall.

 – I går hadde jeg invitert en liten gjeng til å prøve et slags digitalt escape room, eller en form for nettbasert skattejakt, som en leser tipset meg om tidligere i vår. (Takk igjen, IK!) Jeg koste meg, dette var gjennomførte greier! Det finnes to til, som jeg også har lyst til å forsøke. Alle sammen ligger her!

 – Faren min har fått time for første vaksinering! Jeg har også flere tanter og onkler i den kategorien, og én venn på min egen alder, som jobber på sykehus, som har fått sin første dose. Det går faktisk framover, selv om det ikke alltid føles slik, og selv om det skjer sakte.

Nå er det deres tur! Jeg kunne trenge en oppmuntring, faktisk. Kan ikke dere fortelle meg om noe fint som har skjedd i det siste, eller linke til noe hyggelig? Det ville jeg satt stor pris på!

– – – – –
In other words: In short: 1) I am trying to make the most of this month, until I get to go back to work, hopefully in the beginning of May. 2) We have decided to postpone our wedding until 2022. It is not fun, but it’s the right thing for us. 3) This lockdown is lasting forever and taking its toll. I am not ill, physically or mentally, but I am also not well. At least there is a word for it (languishing), and I’m not alone. The rest of the post are some recommendations, but the podcast and the song is in Norwegian, I’m afraid. The tea is called genmaicha (with rice! so good!) and the digital experience is found here. If you have something you’de like to share, bring it on!
For an English version, please use the transtation widget.