My poll, your responses and some changes

Nå er det på tide å ta en titt på resultatet av leserundersøkelsen! Det er mer enn hundre stykker som har tatt seg tid til å svare, og det setter jeg veldig stor pris på. Tusen takk til hver og én av dere!

Jeg stilte 14 spørsmål, om sånt jeg har lurt på iblant, og her kommer svarene deres, og mine tanker rundt dem. En liten statusrapport, en liten meta-titt på bloggen, og noen ærlige refleksjoner fra min side.

De fleste av dere oppdaget Et dryss kanel gjennom en annen blogg, eller bare snublet over den på internett, slik man gjør. Det er litt morsomt å se at nesten 90 % av dem som leser bloggen, er folk jeg ikke kjenner i virkeligheten. Da min søster og jeg begynte å blogge i 2010, var jo tanken at vi skulle holde venner og familie oppdatert, men jeg forsto fort at dette var en fin måte å bli internett-kjent med nye folk på! Jeg føler nok en slags tilknytning til dere som henger her inne, selv om vi kanskje aldri har møttes; jeg tenker liksom på oss som en gjeng, haha!

(Hei til de 14 som faktisk kjenner meg i det virkelige liv – jeg gleder meg til vi kan klemme igjen.)

Snakk om lojale lesere. Tenk at 90 % av dere har hengt med i minst tre år, og 60 % i mer enn fem år, og overraskende mange helt siden starten! Jeg blir så glad av den tanken! Vi har opplevd mye sammen, hoho.

Det at det ikke har kommet til så mange nye lesere de siste tre årene, tar jeg med knusende ro – jeg har aldri hatt som mål å få en størst mulig blogg. (Hei til dere nykommere, da! Veldig hyggelig at dere vil være med i gjengen vår, hihi!) Det er nok også slik at bloggenes glansdager er forbi, så jeg tror ikke det er noe særegent for denne bloggen, jeg tror det er typisk for hele bloggfeltet. For tida er det færre personlige blogger og stadig flere influencers på Instagram, Youtube og TikTok, for eksempel.

Det er ganske stor variasjon i lesetidspunkt, men mange kommer innom på kveldstid, og det er jo ikke så rart. Fint å se for seg at noen sitter på sofaen hjemme og slapper av etter jobb, og avlegger bloggen et lite besøk.

Det er fortsatt en del som leser på datamaskin, det er hyggelig, ettersom bloggen ser best ut der. Samtidig er det jo helt naturlig at de fleste bruker mobilen i disse dager. Det gjør jeg selv også, og jeg leser blogger på kollektivtransporten! I disse dager skal man jo begrense kollektivbruken, og jeg reiser ikke kollektivt med mindre jeg må, når jeg skal til og fra jobben, to eller tre dager i uka. Da er det fint å kunne kose seg med blogglesing underveis på turen.

De fleste av dere er på min egen alder, litt yngre eller litt eldre enn meg.

Mange av dere bor i Oslo og ellers på Østlandet, stort sett i urbane strøk.

Her var det hyggelig med så mange svar! I gjennomsnitt har folk brukt sju av svaralternativene hver, det er fint å se. Jeg noterer meg at dere er åpne for flere små innstikk og flere lister – det er fint å kunne dele slike småting i travle perioder. Det er også kjekt at såpass mange setter pris på de månedlige innleggene med planer. Nå har jeg startet hver måned med et slikt innlegg i seks og et halvt år, så det er blitt en kjær vane for min egen del også!

De fleste leser det meste, det er skikkelig fint å vite! Dere gjør meg glad, folkens.

Dette er omtrent som forventet. Haha, hei til de tre som ikke forstår seg på meg! Det er gøy at vi mennesker er så forskjellige!

De aller fleste har aldri blogget, men en tredjedel av leserne er tidligere bloggere. Av dem som har eller har hatt en blogg, er det bare én av ti som fortsatt er aktive. Da er det jo ikke så rart at jeg føler meg litt ensom i bloggosfæren iblant, hihi. Vi er ikke så mange som fremdeles holder på! Hei til dere andre!

De fleste leser andre blogger også, i større eller mindre grad.

De fleste er innom ukentlig eller månedlig. Det er litt godt å se, må jeg innrømme, ettersom jeg får dårlig samvittighet når det drøyer mellom innleggene, og jeg har vært litt redd for at mange har gått og ventet på nytt innhold. Jeg håper at de som ofte kommer innom uten at det har dukket opp noe nytt, bruker arkivet flittig. Det er tross alt mer enn et tiår med innlegg man kan hoppe rundt i, ved å følge linker og søke og bla.

Her var spørsmålet i lengste laget, haha. Den siste setningen låt som følger: «Hvis du fikk velge mellom små oppdateringer med korte intervaller og lengre innlegg som kom sjeldnere, hva ville du foretrekke?» Disse svarene var også en liten lettelse å se. Jeg var litt redd for at alle skulle si at de ville ha hyppigere oppdateringer, men så ble det svaraltenativet det minst brukte. Det er kanskje ikke så rart at den som tenker mest over hvor lange innleggene er og hvor ofte de dukker opp, er meg selv. Jeg er en sånn person som liker at ting er jevnt fordelt og godt strukturert, haha!

Jeg skulle gjerne oppdatert like ofte som da jeg var student og hadde masse fritid, men livet kommer i veien, og nå har jeg liksom regninger å betale? Jeg kan ikke lenger bruke halve og hele ukedager på blogging, jeg må prioritere sånt som faktisk får det til å gå rundt. For øvrig er det jo ikke som om jeg er forpliktet til noe som helst, jeg er bare en samvittighetsfull person som liker å følge opp. Jeg blogger først og fremst fordi jeg har lyst til det, når jeg har lyst til det. Det er egentlig helt naturlig at en personlig blogg endrer seg over tid, med bloggerens alder og livssituasjon og overskudd… De siste fire årene har jeg altså hatt en roligere rytme, så det blir som regel ett eller to innlegg i uka, men tenk at jeg blogget i snitt annenhver dag i sju år i strekk! Ganske imponerende, om jeg får si det selv – og som vi var innom tidligere, er det få blogger som holder det gående så lenge som Et dryss kanel. Det er også et poeng at jeg alltid har vært uavhengig og ukommersiell, jeg har aldri prøvd å få flest mulig klikk, og aldri tjent en krone på denne bloggen. (Som journalist er jeg opptatt av integritet, så jeg har lagt enkelte begrensninger på bloggen av den grunn, men samtidig har jeg gledet meg over det å ikke måtte forholde meg til en redaktør, det å bestemme helt selv hva og hvordan jeg vil dele.) Det ligger mye arbeid bak en variert og gjennomført blogg. Jeg har lagt ned utallige timer opp gjennom årene, og produsert en enorm mengde med innhold, som er gratis og tilgjengelig for alle. Jeg har holdt på i over elleve år og skrevet mer enn 1900 blogginnlegg. Det er jeg faktisk ganske stolt av.

Jeg pleier å si takk til dere som leser med jevne mellomrom, men nå skal jeg si noe jeg aldri før har sagt: Vær så god.

Ja, dette var et spørsmål jeg hadde behov for å stille. Som jeg har nevnt tidligere, ble 2020 året der jeg for første gang vurderte å legge bloggingen på hylla. Jeg har hatt lite energi og motivasjon i perioder (det har vi vel alle), og det skjer jo ingenting lenger, hahahuff, så jeg føler at jeg har hatt lite å blogge om. Når livet er så monotont som nå, kjennes det som at jeg gjentar meg selv hele tida. Samtidig har det vært veldig godt å kunne skrive og dele gjennom denne pandemien, og jeg har valgt å være åpen om det som er tungt, og det er jeg glad for. Når folk sier at de kjenner seg igjen, vet jeg jo at jeg ikke er alene, og det er veldig fint. Dessuten har jeg tillatt meg å bruke mobilbilder iblant, som her, og hygget meg med noen tilbakeblikk, som her – sistnevnte er en stor bonus ved å ha holdt på så lenge! Dette er sånt som gjør det enklere for meg å finne tid, og det er ikke som om jeg reagerer negativt på det når jeg ser sånt på andre blogger, tvert imot. Jeg skal være litt mindre streng med meg selv framover, har jeg bestemt. Jeg synes jo selv også at Instagram-kontoen min passer bedre til å dele små, fine øyeblikk enn til å erstatte en blogg. Jeg har alltid vært glad i å uttrykke meg skriftlig, som dere vet, og det vil jeg fortsette med. Jeg oppdaterer Instagram oftere, og det er lavere terskel for dialog der inne, så jeg håper jo at vi treffes der også, men det er liksom dette som er internett-hjemmet mitt.

Noe jeg ikke kommer til å fortsette med, er å oversette alt blogginnhold til engelsk. Når jeg ser på besøkstallene for hele bloggen (ikke bare for denne undersøkelsen, men sånn generelt), ser jeg at de fleste internasjonale leserne mine har falt av i årenes løp, hehe – det er nok først og fremst venner og bekjente i diverse utland som stikker innom iblant. Når 97 % av leserne mine er fra Skandinavia, er det ikke noen vits i at jeg bruker lang tid på å oversette alle innlegg ord for ord. Det blir litt befriende, og det vil frigi mye tid, det å faktisk være ferdig med et innlegg når jeg er ferdig med den norske teksten! Jeg kommer også til å bruke både norsk og engelsk i titlene igjen, tenker jeg – sannsynligvis velger jeg det språket som gir muligheten for bokstavrim, haha!

Så, hva har jeg lært av denne leserundersøkelsen? At dere er mange som er innom jevnlig og som har fulgt bloggen lenge. Det gjør meg varm om hjertet. At vi har ganske mye til felles, og at dere stort sett leser alt jeg skriver. Noe så fint. At jeg kan legge ut noen korte oppdateringer eller drøye noen ekstra dager iblant, uten at det nødvendigvis er andre enn meg som tenker noe særlig over det. Bloggen har alltid vært og vil alltid være et overskuddsprosjekt! Jeg koser meg med å blogge, tross alt, og jeg skal prøve å legge fra meg den dårlige samvittigheten. Min største kritiker og min mest krevende leser er meg selv. Dere, derimot, er så gode å ha, så reflekterte og sjenerøse og tålmodige! Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger fra dere, og jeg er rett og slett veldig glad for at dere er her. Vi er en skikkelig fin gjeng, synes jeg!

– – – – –
In other words: This is a look at the results of the reader poll I made in February. I’ve had to take a look at my blogging since I considered quitting in 2020 – my biggest critic and most demanding reader is myself, and I need to cut myself some slack, haha. I’ve decided to stop translating every post, since more than 97 % of my readers are Scandinavian, and it takes such a lot of extra time and effort. At this point, after years of improvement, the Google Translate widget is getting quite good, so most things make sense when you use it. You can find it on the right (in the desktop view, at least, so it works better when you read on a laptop). Thanks for stopping by, though! I do love this blog, and I’ve been doing this for more than eleven years, and I’m happy that you’re here!

Paddy’s Day through the years

I dag har jeg fått varsel om at jeg blir permittert igjen, men det er St. Patrick’s Day, så la oss fokusere på det i stedet! Hurra for mitt kjære Irland, som alltid vil være mitt andre hjem. Jeg er jo så heldig at jeg har bodd i fire land, så jeg har også et tredje og et fjerde hjem, hihi. Det er skikkelig fint å tenke på akkurat nå, når vi ikke kan reise noe sted.

La oss reise i tid i stedet! Håper dere er klare for mimring og uklare bilder! Når man har blogget i mer enn et tiår, slik jeg har gjort, har man mye rart å se tilbake på. Nå tar vi en titt på elleve år med feiring – og dokumentering – av Paddy’s Day!

2010: Påsken må ha kommet veldig tidlig dette året, for det var påskepynt i leiligheten Heimdalsgata som Søstrene Suse delte. På dette tidspunktet tok man bilder med knøttsmå digitalkamera, og man brukte blitz…

17. mars 2010 var det vors hos oss, og deretter gikk vi ut for å spille dart på The Halfway House (finnes ikke mer), og etterpå gikk vi på Paddy’s.

Det føles litt feil å dele ti år gamle bilder av venner på byen, haha, men jeg byr på dette ekstremt flatterende bildet av meg. (Legg merke til toppen, den kjøpte jeg i Walt Disney World året før, og den er en gjenganger.)

Det burde egentlig ikke være lot å ta bilder av folk fra denne vinkelen? Jeg er VELDIG blid, da! Her er jeg 22 år, og håret mitt er altfor langt, haha, og jeg har ei sånn støtteskinne på håndleddet etter å ha overanstrengt meg på en eller annen måte.

2011: Dette året hadde vi også vors hos oss. Jeg hadde bakt scones, og en kompis hadde brygget øl!

Etterpå gikk vi så konsert med irsk trubadur og grønn øl på Chateau Neuf…

…og så fulgte nattsending på Radio Nova!

Synne på lufta med noen øl innabords – da er hun i sitt ess, muaha.

Denne kvelden fikk faktisk sitt eget innlegg her.

2012: Dette året feiret vi 30-årsjubileet til Radio Nova med en ukeslang festival. For oss som satt i ledelsen på det tidspunktet, var dette en utrolig gøyal og samtidig veldig slitsom tid. Selve bursdagen til Nova er 16. mars, altså dagen før St. Patrick’s Day, og vi klinket til med et storstilt feiring i storsalen på Chateau Neuf, med nachspiel ut i de små timer. Jeg tror de fleste våknet 17. mars med «stjålet fra Radio Nova» stemplet på kroppen et eller annet sted.

Det hindret oss ikke i å ta en fest på radioens pauserom den kvelden, så klart!

Tidenes mest uklare bilde, haha, men det får fotografen stå for. Med tanke på et annet bilde fra samme kveld, som viser en nesten urovekkende mengde tomme ølbokser, er det ikke så rart. Studietida, dere!

2013: Dette året bodde jeg i Paris. Jeg stavet «PADDY» på veggen i min ørlille leilighet og inviterte vennene mine hjem på vors…

…og så gikk vi på bar etterpå. Jeg kunne forresten ikke pakke med meg Mikke-toppen da jeg flyttet, så dette året hadde jeg på meg en grønn kjole i stedet. Flagget fikk være med i kofferten, riktignok – det får være grenser!

Denne kvelden fikk også et eget lite innlegg, her.

2014: Tilbake i Oslo! Tidligere dette året hadde jeg kjøpt meg speilreflekskamera, så kvaliteten på bildene er en litt annen. Vi begynte i Glassbaren på Chateau Neuf, og farget ølen grønn med konditorfarge…



…og så gikk vi på Paddy’s etterpå.


2015: Dette året bakte jeg Guinness-brownies og tok dem med ut på byen. (Jeg har funnet ut at man får som regel ta med bakverk på bar, i hvert fall så lenge betjeningen får smake!)

Vi tok noen øl på O’Reilly’s.

Dette er det eneste året der jeg ikke har noe bilde av meg, men det gjør ikke noe.

2016: Vi bodde i London på dette tidspunktet, og jeg hadde en ny, irrgrønn vintagekjole. Instagram-verdig!

InstAprilVi benyttet anledningen til å besøke en av byens eller mest anerkjente irske puber, Auld Shillelagh. De hadde sørget for at man fant stedet – det var ballonger utenfor som syntes på hundre meters avstand.


Det var riktignok ingenting mot ballongene som ventet oss inne!

Jeg har aldri opplevd lignende, haha. Trengselen og støyvinået var heeeeelt hinsides, men for en stemning!

Her ble jeg befølt i mengden, forresten. Det er så ekkelt når det bare kommer hender ut av intet, på t-banen eller i køer eller i andre folksomme sammenhenger. Innen man rekker å snu seg eller reagere, er hånda borte, og man aner ikke hvem det var, og kan ikke gjøre noe. Jeg blir så sinna når det skjer! Hold hendene for deg selv, din ekle, anonyme taper.

Vi gjør nå som jeg gjorde da; vi fokuserer på ballongene i stedet! Jeg har aldri sett så mange noe sted! Hele taket i hele lokalet var et hav av ballonger i fargene til det irske flagget.


Ballonger gjør meg tross alt sååååååå glad!

I slutten av 2016 ble jeg brilleslange, så dette er det siste Paddy-bildet av meg uten briller. Nå er jeg blitt så vant til dem at det er uvant å se meg selv uten.

2017: Vi hadde flyttet tilbake til Norge, men var faktisk i London igjen for å feire 30-årsdag til en av vennene våre der, og fikk med oss St. Patrick’s Day i tillegg! Vi tok det rolig, for vi skulle på bursdags-pub-til-pub dagen etter, men jeg var korrekt antrukket…

InstaLondon…og spiste sjokoladekake med Guinness i. Disse bildene er fra Instagram-profilen min, og jeg laget et innlegg med en liten oppsummering av turen her.

InstaLondon2018: Årets antrekk var denne prikkete vintagekjolen, som også ble foreviget på Instagram.

Dette året falt 17. mars på en tirsdag eller noe, men jeg inviterte vennegjengen til å ta et glass etter jobb på Galway Bay.

Out and about / etdrysskanel.com
Out and about / etdrysskanel.com
Out and about / etdrysskanel.com

Den grønne konditorfargen holder stand, haha!

2019: Jeg var tilbake i Mikke-toppen, så det er visst blitt en annenhverårlig greie. (Vent, er det er ord? Jeg vil at det skal være et ord.)

Vi var en liten gjeng som tok noen øl på Mulligan’s.



Om noen nå lurer på hvor mange irske puber som egentlig finnes i Oslo, så er åpenbart svaret «ganske mange»! Noen kommer til og noen faller fra, men vi prøver å være flinke til å oppsøke dem.

2020: I fjor var planen å gå på gode, gamle Dubliner. Så kom viruset, og så stengte alle serveringsstedene, og først var tanken å flytte treffet hjem til oss, men etterhvert ble det klart at det ikke var forsvarlig å samle folk i det hele tatt. Dette var vel den første feiringen i vennegjengen vår som ble gjort digital som følge av pandemien, faktisk! Jeg hadde grønn vintagekjole på, og jeg hadde fortsatt flagg og Guinness, men jeg satt i sofaen foran skjermen i stedet for ute på pub.

Det var elleve St. Patrick’s Day-markeringer på rekke og rad! Ikke verst, sant?

Det blir skjermskål i år også, selvfølgelig. Jeg har på meg Mikke-toppen og et grønt skjørt, og jeg tror vi blir rundt ti stykker som «samles» i kveld. Gleder meg!

For dem som ikke har fulgt bloggen så lenge, og som kanskje synes det er litt rart at jeg alltid feirer denne dagen: Jeg tilbragte altså et år i Irland som utvekslingsstudent i 2004/2005. Jeg ble tett knyttet til vertsfamilien min der, og har vært tilbake på besøk flere ganger siden. Blant annet tok jeg med meg Jonasflotte for å hilse på dem i 2012, og etter den turen publiserte jeg noen blogginnlegg for å dele noen favoritter og vise litt av hverdagen og kulturen der borte. Innleggene er importert fra den gamle bloggen, og bildekvaliteten er så som så, men om noen vil mimre videre og ha mer av Irland på nasjonaldagen, så finnes de her, her, her, her og her. Når man ser hvor hyggelig det er er, er det jo ikke rart at jeg savner stedet! Nå virker det dessverre usannsynlig at noen i den irske familien min kan komme i bryllupet vårt til høsten, på grunn av pandemien, og det er trist. Heldigvis vet jeg at de alltid vil være der, og jeg har tenkt å ringe og gratulere dem i ettermiddag.

Happy St. Patrick’s Day, mine venner! Sláinte!

– – – – –
In other words: I got news that I will be temporarily laid off again today – but hey, it’s St. Patrick’s Day! Let’s focus on that. In fact, let’s go back in time – here is a look back at this day every year since I started blogging. I’ve lived a year in Ireland, you know, which is why I love this day (and the Emeraldn Isle) so much. Sláinte! Please use the translation widget for an English version!

A little mid-week list

Onsdag! Midtuke! Lille lørdag, om man vil?

Jeg setter sammen ei liste med spørsmål fra diverse andre blogger, mens jeg venter på at en viss flott fyr skal komme hjem fra jobb.

Siste kjøp:
400 gram comté-ost. Omnomnom.

Dagens antrekk:
Jeg har hatt tidligvakt i tebutikken i dag, så jeg hadde praktiske jobbklær og forkle på meg inntil nylig. Nå består antrekket av et svart, kort foldeskjørt jeg har hatt siden jeg var 15, en blå genser jeg kjøpte brukt for et par år siden og strømpebukser med blå harlekinruter. (Det heter det, sant?)

For tida leser jeg:
Denne, en novellesamling fra 1951. Ray Bradbury er som kjent helt rå! Jeg ler og gråter om hverandre.

For tida hører jeg på:
-Det nye albumet til Death by Unga Bunga, som kom i forrige uke. Det låter sånn som en fredagskveld føles!
-Det nye Foo Fighters-albumet, som nå er et par uker gammelt. Bedre enn de to forrige, men ikke like bra som Wasting Light eller de gode, gamle greiene.
-Tom Waits. Blir aldri ferdig med å utforske og kose meg med den varierte diskografien hans – har har tross alt gitt ut 17 album!

Best denne uka:
Jeg har faktisk flere fine planer for de kommende dagene, så her er det flere muligheter. I kveld skal vi spise pizza på Peloton, for de har åpnet igjen, og de har lettøl på tapp! Etter mer enn tre måneder med skjenkestopp er det en stor glede å kunne ta en (lett)øl til maten. Alle regler og restriksjoner skal følges, så klart, men jeg håper og tror at det kommer til å føles litt som før! På fredag er vi dessuten bedt hjem på middag til en venn. (Han bor alene, og da er det litt mindre strengt, og nå er det vel uansett lov å omgås inntil fem personer innendørs her i hovedstaden, men vi skal naturligvis holde avstand.) Det blir en skikkelig fin start på helga, og jeg husker ikke når jeg spiste hos noen sist? Jeg har vinen klar!

Verst denne uka:
Tilstanden hendene mine er i, kanskje. De har jo vært misfornøyde med all ekstra vasking og spriting leeenge, men nå har væromslaget med fuktigere luft gjort huden ekstra tørr og irritabel, og da er det fort gjort å få skrammer og sår når man bruker hendene aktivt på jobb. I disse dager har jeg minst fire, fem kutt og rifter som er «aktive» til enhver tid. Kløna. Heldigvis har jeg plaster med Disney-figurer på.

Antallet åpne faner i nettleseren på mobilen:
Fire. Et magasin som har spurt om jeg vil skrive noe for dem (veldig hyggelig!), nettsiden til Palais des Thés, en kjeksoppskrift jeg vil teste og resultatene fra «leserundersøkelsen«! Tusen takk til alle som har svart, det setter jeg stor pris på. Jeg tipper det kommer et eget innlegg om svarene deres, som er veldig interessante – i hvert fall for meg, hoho.

Jeg pleier som regel ikke ha noe særlig mer enn et par faner oppe om gangen, så dette er faktisk flere enn vanlig. Ja, forresten, jeg er en sånn type som har mørke farger på skjermene mine. Synes det er så mye mer behagelig å se på, både på PC og mobil, så jeg endrer alltid innstillingene for temafarger og bakgrunn når jeg får en ny dings om hender.

Siste SMS jeg mottok:
Nå tikket det akkurat inn ei melding fra Jonasflotte om at han går fra jobb! På tide å runde av.

Ukens følelse: En salig blanding. Jeg er oppstemt og oppgitt om hverandre.

Siste bilde jeg tok: Et bilde av ei flaske portvin som jeg tenkte å tipse om på Instagram-profilen til Vin og vegetar. Det må tilpasses litt, men jeg ville liksom vise at dette er noe som passer til mørke, kjølige vinterkvelder!

Sånn, det var ti punkter på rappen, som ble dagens lille oppdatering!

Ost og vin i begynnelsen og slutten, det passer meg riktig bra.

– – – – –
In other words: Ten little questions while I wait for my fellow to come home from work. Please use the translation widget for an English version. Happy Wednesday!

A poll! How fun!

May / etdrysskanel.com

Dette blir spennende, hoho. Det har dukket opp noen nye funksjoner hos WordPress, og nå har jeg laget et spørreskjema! Det er jeg som skriver denne bloggen, men det er dere som leser den, og nå er det deres tur til å komme til orde her inne!

Jeg håper mange har lyst til å svare, og jeg gleder meg til å se hva som dukker opp!

(Jeg håper at det tekniske fungerer… Nå har jeg sittet og knotet med dette innlegget i snart tre timer, hahahuff, så jeg krysser fingrene for at alt går gjennom, og at det går an å klikke på de ulike alternativene.)

OPPDATERING: Det virker ut som at det bare fungerer på mobil? Hvis du sitter ved en datamaskin eller med et nettbrett, prøv å åpne siden på mobiltelefonen i stedet! Irriterende greier, og dumt av WordPress å ikke opplyse om denne begrensningen fra start, men det er dessverre ikke noe jeg kan gjøre, så vi får bare finne oss i det.

Greit, vi kjører på!

(Hmmmmm. Fungerer disse greiene, eller? Jeg synes ikke det ser så bra ut, dessverre?)

OPPDATERING: Det virker som at spørreskjemaet bare fungerer på mobil? Hvis du sitter ved en datamaskin eller med et nettbrett, prøv å åpne siden på mobiltelefonen i stedet!

Det aller siste spørsmålet kommer her, og nå trengs muligheten til å skrive inn egne svar, så da er det jo flaks at denne bloggen er utstyrt med et kommentarfelt, hoho! Jeg lurer nemlig også på om dere har noen tips eller ønsker – er det noe dere synes jeg bør skrive om eller vise fram, eller noe dere har lyst til å lese om? Er det noe dere lurer på, noe dere gjerne skulle sett mer av, noe dere savner? Gi lyd, jeg blir glad for innspill!

Er det ellers noe dere vil si, eller noe dere vil spørre om, så benytt anledningen nå! Jeg vil gjerne høre fra dere.

Håper det er litt gøy å svare på spørsmålene! Tusen takk, mine fine!

  • – – – – – –
    In other words: I’ve made a poll! A fun new function! I’m not able to translate the questionnaire, sadly, but since almost all of my readers are Norwegian, I figure I’ll just let the rest of you off the hook, haha. If you do want to tell me how long you’ve read the blog, how you found it, what you like best about it, and if there is something you miss or would like to see more of, I’d love to hear it, though!

2020 in retrospect

Da er det klart for oppsummering av fjoråret her på bloggen! Jeg kjenner faktisk en viss motvilje mot å gå gjennom det hele igjen, haha, men det er på tide å få det overstått! Nå er det bare å sette seg ned med en kaffekopp eller en tekopp, for dette blir et langt innlegg.

2020 har nok vært et av mitt livs tyngste år. Det er jeg ikke alene om, men det er likevel litt trist å innrømme det. I starten av pandemien var det en viss sånn «dette kommer vi til å huske lenge, det er nesten litt kult å få oppleve det»-stemning, men den forsvant ganske fort. Husker dere helt i begynnelsen, da vi nesten ikke kunne tro at restriksjonene skulle vare helt til påske? Det er rart å se tilbake på nå. Tenk at ti av tolv av årets måneder ble farget av pandemien.

(Typisk 2020! Takk til Daniel for denne, hoho.)

Jeg begynner med en real gjennomgang av året. Denne bloggen er jo liksom en slags dagbok, og nå har jeg tenkt å skrive ned alt som dukker opp. Kanskje vil deler av dette innlegget framstå som klaging, men her følger altså min personlige opplevelse av 2020, og den forbeholder jeg meg retten til å legge fram på en ærlig måte, hihi.

Januar og februar, før det braket løs, var helt middels. Midt i januar sto det følgende å lese her inne: «Året mitt begynte med forkjølelse, kink i nakken, mobil på reparasjon og et digert blåmerke (fra nyttårsaften, høhø) som gjorde at jeg ikke kunne ligge som jeg pleier. Jeg har sovet sååå dååårlig siden nyttår. Det kunne bare gå oppover, med andre ord!» Herlighet, dette virker jo som filleting når man vet hva som skulle komme, så i etterpåklokskapens lys er det jo nesten morsomt. Begge var dårlige vintermåneder uten snø, noe som alltid påvirker meg negativt, og jeg hadde for mye å gjøre, så starten på året var hektisk og preget av lite energi. Da mars måned begynte, kunne jeg endelig slappe av litt, og da skulle året begynne for alvor! Jeg skulle bare visst, haha.

I mars ble jeg permittert fra jobben. Første lockdown var plutselig et faktum, og her har jeg en rapport fra den perioden. Jeg søkte om dagpenger og krysset fingrene for at jeg snart ville være tibake på jobb, men permitteringen skulle vise seg å vare i fire måneder.

I april var jeg på Rikshospitalet for første gang, for jeg hadde fått påvist et forstadium til kreft i livmorhalsen, og styggedommen skulle opereres vekk. Inngrepet gikk fint, og jeg har skrevet mer om det her. I måneden etter operasjonen var jeg ganske fysisk nedsatt, men etter omtrent fire uker var alt som normalt igjen. I etterkant har jeg vært til oppfølging, og det virker som at de fikk med seg alt! Jeg har også vaksinert meg for HPV, slik at det ikke skal skje igjen. Nå er det godt å slippe å tenke på det mer.

I mai ble det ikke noe tog den første, og ikke noen folkefest den søttende, men vi feiret nasjonaldagen med familien, utendørs, med god avstand. Jeg har vel i det hele tatt aldri vært så mye utendørs som i år? Juni og juli var håpløse værmåneder her i Oslo, med rekordmye regn og uvanlig lave temperaturer, men vi var ute hele tida likevel, for det var jo bare slik man kunne omgås så smått. Jeg har sittet med underlag og pledd (og god avstand) på alle benker og trappetrinn i hele byen, føles det som!

Rett før sommerferien sa jeg opp jobben, og den avgjørelsen forklarte jeg i dette innlegget. Jeg ville ikke nevne det her da, men en annen grunn til at jeg valgte å si opp, var at jeg skjønte hvor det bar. To måneder senere hadde jeg blitt stående uten jobb uansett, for da slukket nemlig restauranten lysene for godt. Det synes jeg er ordentlig trist, og samtidig er jeg glad for at jeg forlot det synkende skipet i tide.

I juli fikk vi beskjed om at bryllupslokalet vårt måtte legge ned som følge av korona. Det førte til at vi måtte bytte både sted og dato, og medførte seks ukers manisk omorganisering. Det fortalte jeg om her, da støvet hadde lagt seg!

I august, etter fem måneders venting, kom endelig dagpengene. Det var ikke snakk om så mye, men den støtten kom veldig godt med. Så heldige vi er, som bor i et land med et velfungerende – om enn sendrektig – velferdssystem!

I august, september og oktober var jeg på utkikk etter en ny deltidsjobb, midt i pandemien, og det var naturligvis skummelt. Jeg tekstet så mye jeg kunne for å veie opp for inntektstapet, men alle bransjer er blitt påvirket, også tekstebransjen. Produksjonen av nye serier stoppet opp, så det ble lite jobb, og rift om de få oppdragene som kom. Jeg har heller ikke kunnet holde vismakinger som vanlig, og i det hele tatt var dette et år med stor økonomisk usikkerhet. I årets skrinneste måned tjente jeg 3320 kroner. Før skatt. Det sier seg selv at det ikke går rundt da… Enda godt at jeg hadde sparepenger jeg kunne tære på! Heldigvis fikk jeg meg en ny jobb mot slutten av året (hurra!), så jeg tjente litt penger i november og desember, men totalt sett mistet jeg en tredjedel av inntekten min, sammenlignet med året før. Jeg er veldig glad for at jeg har hatt en trygg bosituasjon gjennom denne prosessen (for en luksus å eie en leilighet, sånn i det hele tatt!), og at jeg har levd nøkternt i mange år, slik at jeg har klart å få endene til å møtes likevel. Jeg har sluppet å låne penger, for eksempel, men det var på håret, haha.

Jeg oppdaterte etter seks måneder med korona i dette innlegget.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Folketomme gater, men lange køer utenfor polet.

I midten av november begynte jeg ordentlig i den nye jobben! Det er alltid krevende å sette i gang med noe nytt, det tar tid å sette seg inn i ting. Spennende, men slitsomt. Vi gikk også inn i en ny lockdown, og på dette tidspunktet begynte jeg å kjenne på en skikkelig restriction fatigue. Det begynte virkelig å tære på kreftene at vi ikke kan gjøre noen av de tingene vi vanligvis gjør for å kose oss, som å spise middag ute, ta en kaffe med en venn, stikke ut for en øl eller gå på kino. Usikkerheten var blitt en del av hverdagen; vi lever fra pressekonferanse til pressekonferanse, vi vet aldri hvordan situasjonen ser ut mer enn et par uker fram i tid, eller hvilke lokaler som blir de neste med gråpapir i vinduene. Dessuten er det fryktelig strevsomt i lengden at ethvert ærend krever ekstra tid og forberedelse. Man kan ikke gå noe sted uten å gå gjennom følgende sjekkliste i hodet: «Har jeg rene munnbind? Har jeg nok håndsprit? Er det mye folk ute nå? Mange gamle? Bør jeg vente? Kan jeg unngå kollektivtransport? Hvor mye tid vil det ta å gå i stedet for å ta trikken? Bør jeg ta en omvei for å unngå eventuelle folkemengder? Vil det være lang kø? Holder det om jeg beregner et kvarter ekstra?» En evig runddans, for hver eneste gang man har et ærend, hver eneste gang man bare skal innom butikken, apoteket, polet eller postkontoret. Man blir så lei. Jeg må også bruke munnbind på jobb, i opptil åtte timer om dagen. Vi har sånne medisinske engangsmunnbind som vi skifter ut jevnlig. Huden i ansiktet blir tørr og irritert, det blir vanskeligere å kommunisere, man blir tungpustet over tid, man får ikke i seg nok drikke, det dugger på brillene, all spritingen går hardt utover hendene… Ikke noen optimal situasjon, men man gjør det man må, så klart.

Selv om jeg er lei av å bruke munnbind hele tida, er jeg enda mer lei av folk som ikke bruker det. Lei av egoister som ikke følger råd og restriksjoner. (En liten digresjon her: Hvorfor er det alltid hvite folk på 60+ som nekter å ta hensyn? Det er nesten alltid denne gruppa som ikke vil bruke munnbind, for eksempel. Er det fordi de har mistet foreldrene sine og føler at de ikke har noe å tape? Er det fordi de føler at de har gjort seg fortjent til særbehandling etter småbarnsliv og arbeidsliv? Tenker de liksom at de er ferdige med å yte, og at de nå bare skal nyte? Det er ofte den samme gruppa som utgjør miljøverstingene også, pluss de mest krevende gjestene i serveringsbransjen. De oppfører seg som om de mener at omverdenen skylder dem noe. Det er fryktelig irriterende. Dette er selvfølgelig en grov generalisering, men den gjengen må skjerpe seg.) Jeg skulle ønske folk forsto at når de motsetter seg restriksjonene, så fører det bare til at vi må leve med dem lenger. Det virker mot sin hensikt. Dessuten er det frustrerende at folk bare tenker på seg selv når vi andre er opptatt av å tenke på andre. Det er jo ikke som om jeg er redd for å få COVID-19. Jeg er ung og frisk og sterk, og ville kanskje ikke merke noe i det hele tatt. Det er ikke for min egen del at jeg følger regler og restriksjoner og begrenser meg og har det kjipt i månedsvis, det er for risikogruppenes skyld. Vi gjør dette for dem som trenger oss, for hverandre. Kom igjen, folkens. Vi er i samme båt, enten dere vil eller ikke.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Folk som klarer å bruke munnbind, men som ikke klarer å bruke søppelkassa.

Mot slutten av året var all energien oppbrukt, alt overskuddet borte, all lyst forsvunnet. Alt ble et ork. Når jeg ikke var på jobb, ville jeg helst bare slippe å gjøre noe som helst. En uvant og ubehagelig standardinnstilling for meg.

Desember er vanligvis årets koseligste måned, men i fjor var det faktisk en av årets verste. Det regnet hver. Bidige. Dag. Ikke noe dagslys, ingen farger, alt var mørkt og vissent og vått til enhver tid. Jonasflotte jobbet overtid kontinuerlig. Jeg var utslitt og nedstemt. Hadde vi ikke hatt julekosen som lyspunkt, ville jeg nok grått enda mer enn jeg gjorde. Midtveis i måneden fikk vi nemlig også beskjeden om alvorlig sykdom i nær familie. Det ble flere uker med intensivbehandling på sykehus, tvers gjennom julefeiringen. Sånt er alltid ille, og det blir ikke noe bedre når diverse restriksjoner gjør at man ikke kan dra på besøk. Uvisshet og bekymring tar på – alt føles jo meningsløst når man ikke engang vet om de vil klare seg! Denne perioden var fæl. Jeg er veldig glad for at Jonasflotte og jeg til slutt kunne feire jul på samme sted i år, for det var lenge usikkert, og det var godt for oss å være sammen. Rett før nyttår var endelig den akutte faren over, så sykehusbehandling kunne byttes ut med etterbehandling hjemme, og nå går det sakte, men sikkert bedre. Vedkommende slapp å starte det nye året i en sykehusseng, og vi slapp å gå inn i det nye året med den samme graden av engstelse. Det var godt for oss alle.

Årets siste to måneder var altså noe vi kjempet oss gjennom. Det handlet liksom bare om å håpe og holde ut fram til juleferien kom, og da var jeg fullstendig utmattet.

Jeg kjenner jo en del folk i ulike deler av landet, og det virker som at for mange som bor i landlige strøk, har ikke pandemien virket inn på hverdagen i særlig stor grad. I små byer og bygder med liten eller ingen smitte, har folk kunnet handle uten munnbind, bestille øl til maten og gå på kulturarrangement, gjennom hele året. Da forstår jeg at pandemien kan føles fjern, at det oppfattes som noe som angår andre, men ikke en selv. Sånn er det ikke her i Oslo. Pandemien er absolutt noe som har skjedd meg, liksom. Det er noe som påvirker meg hver eneste dag, og som har ført til små og store endringer i livet mitt. Jeg føler meg definitivt rammet – og da har jeg tross alt vært heldig! Jeg har venner, familie og bekjente som har fått enda hardere medfart enn meg, og det er også tungt. Jeg blir så trist ved tanken på dem som har vært permittert i ti måneder i strekk, dem som har mistet jobbene sine helt, folk som ikke har kunne betale husleia, folk som har gått konkurs og måttet stenge dører og oppgi livsverket sitt, folk som ikke har fått den hjelpen de trenger, gamle og syke som ikke har kunnet forlate huset i det hele tatt, unge som har måttet avbryte studiene sine, barn som har sittet altfor mye hjemme i dysfunksjonelle og destruktive familiesituasjoner… Lista er så lang. Ettervirkningene blir enorme.

Det er lov å være skuffet. Selv for oss som ikke har vært redde, for oss som ikke er blitt syke, som har klart oss greit, som bor i land som fungerer godt. Det vil alltid være noen som er blitt hardere rammet enn oss, men det er likevel lov å synes at 2020 var noe dritt, fordi ingenting ble som vi hadde tenkt. Det føles litt som at livet har stått på pause siden mars. Alle håp og planer og ønsker og drømmer er blitt satt på vent. Vi har måttet ofre mye. Det er litt som om vi er blitt frarøvet et helt år, og det er ikke så rart at det gjør vondt.

Jeg gleder meg sånn til å kunne klemme folk igjen. Til å omgås folk jeg ikke fikk sett på hele året. Til å gå på kino og konsert. Til å feire bursdager. Til å kunne bruke leppestift til hverdags igjen. Til å legge planer mer enn noen dager fram i tid. Til å kunne ta en øl etter jobb. Til å kunne hoppe på en trikk uten å måtte tenke. Til helt dagligdagse ting, til sånt vi tildligere tok for gitt.

Jeg gleder meg til å ikke hele tida måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Det er jo noe man gjør når situasjonen ikke er optimal, og noe man som regel slipper å gjøre over lang tid. Det er noe man sier til seg selv når man har glemt solkrem, liksom. 2020 var et helt år preget av å stå på, holde motet oppe, fokusere på det positive. Det er jeg flink til, men jeg håper etterhvert at det positive vil bli større enn det negative, og sånn har det ikke vært på lenge. Jeg kan faktisk ikke komme på én eneste positiv ting som skjedde uten videre i 2020, som ikke var et resultat av at noe negativt – og som oftest korona-relatert – hadde skjedd først. (Eksempel: Jeg fikk meg en ny og spennende jobb, men det var jo fordi jeg ikke kunne fortsette i min opprinnelige jobb, og det var på grunn av pandemien.) Jeg ser fram til den dagen når det mørke bakteppet forsvinner, når vi kan glede oss helhjertet over ting, når utgangspunktet ikke lenger er negativt, når det ikke lenger «går bra etter forholdene», når det faktisk bare går bra. For en befrielse det blir.

Da 2020 gikk mot slutten, følte jeg meg mørbanket. Jeg er glad for å kunne legge dette året bak meg. Restriksjonene fortsetter jo, ingen vet når denne unntakstilstanden tar slutt og vi kan la munnbindene ligge, men jeg fikk i det minste et avbrekk i juleferien. Det var helt nødvendig for meg personlig, for da hadde jeg gått på felgen en godt stund. Hittil i januar har jeg tatt det rolig, og det har jeg tenkt å fortsette med så lenge jeg kjenner et behov for det.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Tøymunnbind og munnbindposer til tørk i dusjen.

Året var altså tungt og tøft, sosialt og økonomisk, for meg og for hele samfunnet. Det var også, rent objektivt sett, et svært dårlig vær-år. Det verste på skummelt lenge, faktisk. Ingen ordentlig vinter hverken i starten eller i slutten. Ingen stabil sommer. Altfor varmt og vått. Det har vært flom i Akerselva hele høsten, og i november begynte det å dukke opp knopper på buskene, fordi de trodde det var vår, og i desember kom det ingen snø, bare regn hver eneste dag. Det er helt feil. Tenk på dem som fikk skredet i Gjerdrum som en siste smell før årsskiftet… Noe så forferdelig. Dette lover ikke godt. Om vi klarer å løfte blikket fra korona-krisen, håper jeg at flere kanskje får øynene opp for klimakrisen. Vi har en jobb å gjøre på den fronten også. Enda godt at vi nordmenn er verdensmestere i dugnad!

Om noen selv ser tilbake på 2020 og føler at de ikke egentlig gjorde noen stor innsats, at de kanskje kunne vært strengere og flinkere, så har man sjansen nå. 2021 ligger foran oss, og nå skal vi ta rotta på dette vederstyggelige viruset, og vi skal gjøre det sammen. Dette er ikke morsomt for noen, men vi som har sluppet relativt billig unna pandemien, kan i det minste sørge for at vi gjør det vi kan for folk rundt oss, med tanke på dem som virkelig sliter. Jo flere som bidrar, jo fortere går det.

Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har klart meg så bra, tross alt, og at jeg er svært privilegert i utgangspunktet. Jeg vet at mange har hatt et dårligere år enn meg, men jeg håper likevel at mange har hatt et bedre år enn meg! Uansett tror jeg de fleste kan enes om at det er godt å vinke farvel til 2020.

– – – –

Da er det på tide å ta fatt på den årlige spørsmålslista til Clara!

Gjorde du något 2020 som du aldrig gjort förut? Ganske mye, faktisk, men det meste hadde med pandemien å gjøre.

Genomdrev du någon stor förändring? Det vil jeg si. Hverdagen min ser annerledes ut nå enn den gjorde for et år siden.

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? Ja, og det virker som at de er blant de få som faktisk har hatt et godt år! De har helt sikkert hatt sine utfordringer, men som nybakte foreldre er man vel uansett mye hjemme, man har nok med seg og sitt og får uansett permisjon fra jobben, så det må ha vært litt fint å sitte inne i den såkalte babybobla og se ut på pandemien og pandemoniet.

Vilket datum från år 2020 kommer du alltid att minnas? Det blir vel 12. mars, da unntakstilstanden tok til. Det var helt surrealistisk å høre statsministeren lansere de inngripende tiltakene. Jeg kommer også til å huske årets 17. mai, fordi den var så annerledes, men likevel så fin. 23. desember ble en litt ekstra dramatisk dag fordi jeg skadet meg og besvimte mens jeg var alene på jobb. (Nå begynner kuttet å gro ordentlig, og hevelsen i fingeren å gå ned!) Det var liksom den siste dråpen, haha, og jeg har vel aldri trengt ferie i større grad enn jeg gjorde da det skiftet var over.

Dog någon som stod dig nära? Nei, heldigvis ikke, men det var nære på. For øvrig valgte en tidligere kollega å avslutte livet sitt, og det var fryktelig trist. Jeg hadde ikke sett henne på mange år, jeg ante ikke hvordan hun hadde det, jeg så bare Facebook-bildene der hun poserte med barna og smilte stort. Det hele er aldeles uvirkelig, og det blir så tydelig at psykisk helse er noe vi må snakke mer om. Det angår liv og død.

Vilka länder besökte du? Ingen, selvfølgelig. Dette er kanskje det eneste året jeg kan huske, foruten år jeg har bodd i utlandet, der jeg ikke har krysset noen landegrenser i det hele tatt. Vi hadde uansett ikke tenkt å ta noen store turer i år, grunnet sparing til byllup, men jeg hadde tenkt å reise hjem til London og Paris i løpet av året. Det ble ikke noe av, så klart. Etter at pandemien ble et faktum, har jeg naturligvis holdt meg i Norge. Det ble noen fine hytteturer i sommer, og vi var i Fredrikstad en tur i juli, men bortsett fra sommerens små utflukter har jeg vel stort sett vært i Oslo hele tida.

Gjorde någonting dig riktigt glad? Familien. Digitale sammenkomster. Vår lyse, luftige, romslige leilighet, med balkong og flott utsikt – skal man først «sitte fast» et sted, er det en luksus å bo bra. Det å treffe kjentfolk tilfeldig, for det føles som å lure systemet! Jonasflotte, som alltid. Vi hadde begge tunge perioder i løpet av året, men som regel ikke samtidig, og da er det fint at den ene kan støtte den andre.

Saknade du något under år 2020 som du vill ha år 2021? Veldig mye, takk som spør.

Vad önskar du att du gjort mer? Foruten alt pandemien har hindret oss i å gjøre, altså? Ringt og sendt meldinger til vennene mine, slik jeg pleier. Jeg har følt meg som en dårlig venn i store deler av dette året, fordi jeg liksom har hatt nok med meg selv. Gleder meg til overskuddet vender tilbake.

Vad önskar du att du gjort mindre? Irritert meg over egoister. (De burde bodd i sitt eget lille, isolerte land, slik at deres selvsentrerte adferd bare gikk utover andre som dem.) Spritet hendene. (De går jo nærmest i oppløsning, haha.)

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Lekre, sunne, fornøyde hender.

Favoritserier från året som gått? Jeg likte The Queen’s Gambit, og har også moret meg med Russian Doll og Living With Yourself, samt de nye sesongene av Dead to Me og The Good Place. Vi har dessuten begynt å se på Schitt’s Creek i år. Her inkluderer jeg film også! Favorittene var Parasitt, Tenet, Onward og Et glass til (Druk). Fire heeelt forskjellige filmer.

Bästa boken du läst i år? Jeg leste 15 romaner i 2020 – deriblant Anna Karenina, som jeg brukte tre måneder på, haha. Jeg leste også andre album i denne tegneserien, som var dødsbra! Ellers var det Philip Pullman-bøkene La Belle Sauvage og The Secret Commonwealth som var aller best. Pullman er en evig yndling.

Största musikaliska upptäckten? Denne låta, haha! (Jeg liker den bedre enn resten av låtene Kvelertak la fram i 2020 – det nye albumet var ingen høydare for min del.) Ellers har det ikke vært noe stort musikkår, egentlig. Jeg rakk å gå på én konsert i februar.

Beste spill? Dette punktet legger jeg til selv, hoho! Årets beste spill var nok Half Life: Alyx. En utrolig heftig VR-opplevelse! (Jeg styrte ikke engang selv, jeg var så heldig å få strømme-spille sammen med broren min. Vi har moret oss med The Room-spillene også.) Jeg syntes det var gøy å returnere til Thimbleweed Park i Delores, og dessuten spilte jeg Gray Matter, som kom for mange år siden, men som jeg likte veldig godt.

Vad var din största framgång på jobbet 2020? At jeg klarte å skaffe meg en ny en, midt oppi det hele! Jeg har byttet beite, og det er spennende! Jeg trives veldig godt i tebutikken, og jeg gleder meg til å lære mer om te og se hvordan jobben utvikler seg videre. (Jeg har fått vite at julehjelp-stillingen min forlenges og blir til en fast deltidsstilling framover, og det er veldig stas.)

Största framgång på det privata planet? Dette var vel ikke akkurat året for framgang, ettersom alt stoppet opp; det har handlet mer om å ta vare på seg selv. På hjemmefronten har jeg prøvd flere nye oppskrifter enn noen gang, så det har vært gøy og godt. Jeg har fortsatt med Duolingo og tatt opp igjen kveldsgymnastikken. Jeg har også begynt å ta trappene i stedet for å ta heisen, selv om vi bor i sjette etasje. (Det er jo greit å unngå å stå tett sammen med folk, og dessuten kjente jeg behov for å forbrenne litt ekstra energi i permitteringsperioden, og så har jeg bare fortsatt siden.) Slike gode vaner kjennes bra. Jonasflotte og jeg har kjøpt oss stormkjøkken, og det føltes veldig voksent, haha. Ellers har vi planlagt bryllup, der går det jo framover!

Största misstaget? Jeg tror jeg har klart å unngå de verste tabbene i år. Jeg har forholdt meg rolig og tenkt nøye gjennom saker og ting, og da slipper man som regel å gjøre ting man angrer på. Jeg har riktignok hatt en del dårlig samvittighet, blant annet fordi jeg ikke har fått oppdatert Vin og vegetar hver uke, og det vil jeg prøve å bli flinkere til å riste av meg. Når omtrent alle vinsmakinger blir avlyst og overskuddsenergien forsvinner helt, da er det jo helt naturlig at det blir vanskeligere å skrive vinblogg. Jeg glemmer iblant at ingen har rett til å forvente noe av meg i det hele tatt. Jeg behøver ikke stille så store krav til meg selv, men det har jeg liksom alltid gjort, så det er litt vanskelig å slå over den bryteren, hehe.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år? I perioder har jeg hatt det veldig bra, tross alt, men i perioder har jeg hatt det alt annet enn bra, og 2020 var jo jevnt over et realt uår.

Vad spenderade du mest pengar på? Jeg har brukt minst mulig penger, så her har jeg ikke så mye spennende å melde. Har klart å holde hodet over vannet, pluss spare til bryllupet, så jeg er egentlig godt fornøyd. Forresten så har jeg brukt noen tusenlapper på HPV-vaksinering, men det ser jeg på som en investering for resten av livet.

Bästa köpet? De nye brillene mine og Griffing-skjerfet mitt!

Något du önskade dig och fick? Noen bøker og noen gode vinflasker, blant annet. Mer trenger jeg nesten ikke.

Något du önskade dig och inte fick? Det var vel egentlig ingen som fikk det de ønsket ut av dette året.

Vad gjorde du på din födelsedag 2020? Jeg hadde det faktisk veldig fint, for i juni var smitten lav og optimismen høy, haha. Det ble ingen stor feiring, så klart, men dagen inneholdt blant annet kake, ballonger og bobler, og forløp slik!

Vad fick dig att må bra? Lys og luft – vi har gått mer enn noensinne. Jonasflotte. Familien. Jevnlig kontakt med andre gjennom diverse skjermer. Avveksling og avkobling gjennom analoge aktiviteter.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Puslespill!

Vem saknade du? ALLE.

De bästa nya människorna du träffade? Jeg har fått nye kolleger, en veldig hyggelig og kunnskapsrik gjeng. Ellers er bryllupsfotografen vår et morsomt nytt bekjentskap, men jeg har ikke truffet henne fysisk, og ellers har jeg vel ikke blitt kjent med noen nye folk i det hele tatt?

Mest stolt över? Dette innlegget om et kronisk dårlig selvbilde, en kjip fyr og en annen tung periode. (Det krevde mye av meg, men jeg er veldig glad for at jeg orket å skrive og publisere det, og jeg fikk sååå mange fine tilbakemeldinger.) Den nye jobben. Sparingen til bryllupet, oppi det hele. Hvordan jeg taklet diverse utfordringer gjennom året, forholdene tatt i betraktning.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? Haha, definitivt. Jeg krysser fingrene for at 2021 blir et år som er langt mindre preget av et visst virus, for oss alle sammen. For min egen del håper jeg også på et år uten celleforandringer, tilbakeslag, stor økonomisk usikkerhet og nøkkelpersoner på sykehus. Det hadde vært fint å slippe, liksom.

Högsta önskan just nu? At vi tar lærdom av 2020, slik at pandemien faktisk får noen positive følger også. At vaksinene kommer for fullt og får en reell effekt. At samfunnet kan gå tilbake til normalen, om så en ny normal, i løpet av årets første halvdel. At vi kan gifte oss til høsten, slik vi har planlagt.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år? Her er det vel bare å fortsette i samme spor og ta ting som de kommer… Jeg er klar for det året måtte bringe. Tror jeg. Vi tar med oss våre dyrekjøpte erfaringer og våre dypere bekymringsrynker (er det bare meg?) inn i 2021.

– – – – –

Hva med selve bloggen, da? Den har vært kjekk å ha gjennom det hele, og samtidig har jeg faktisk kjent på en liten tvil innimellom, for nå virker det som at alle har scrollet og klikket så mye at vi kanskje har nådd et metningspunkt. Er bloggenes tid på hell? Vil folk ha nytt innhold hele tida, raskere oppdateringer, mindre ord, flere bilder, mer lettfordøyelig underholdning? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at de fleste andre har sluttet å blogge, og at jeg føler meg litt ensom her inne iblant. Jeg skriver jo først og fremst for min egen del, men noe er annerledes. Vi får se. Jeg har innsett at jeg kanskje ikke kommer til å blogge til jeg blir gammel, haha, noe jeg liksom har sett for meg tidligere, men jeg fortsetter så lenge jeg har lyst!

I 2020 var innlegget om selvbilde det mest leste, og det er nok ikke så rart. Dette innlegget om Black Lives Matter-tematikk ble også mye lest. Innleggene jeg skrev etter inngrepet og da jeg sa opp jobben likeså. Det er altså ganske alvorlige ting som ligger i toppen av lista, men det er også to oppskrifter fra tidligere år som har vært populære: denne på rabarbrapai og denne på tyttebærkake. Ellers ble innlegget med julegavetips godt likt, samt denne lille stemningsrapporten. Hverdagsgledene har stått sterkt i år, tross alt.

Som en avslutning, her kommer de ni mest populære bildene jeg delte på min Instagram-konto i 2020:

Vintage, vin, bakst, syprosjekter, utsikt og eventyr. Sånt gjør meg glad, uansett årstall og omstendigheter!

Sånn. Da lukker vi boka som det står 2020 på, én gang for alle. Like greit, hoho.

– – – –
In other words: 2020, you were a kick in the face. I don’t have the time or the energy to translate this entire recap word by word, but basically the first two months were bad weather-months (no proper winter, only rain) and very busy work months, and I had trouble sleeping and a broken phone. I was so ready for things to look up in March, haha, and then the pandemic and the restriction hit us. First lockdown. I was temporarily laid off, since the restaurant closed, and that lasted for four months. Then I saw which way the wind was blowing, so I quit my job, and two months later, the doors closed permanently. I did not want to mention that part of my motivation here on the blog, but I knew that soon I would have been out of a job anyway, so I did the right thing. I’ve tried to take on as much freelance work as possible, but the film and TV business has also been affected, so there has been fewer jobs and more competition. Luckily I got a new part-time job after a few months of searching (yay, in the tea shop!), but I lost one third of my income this year, compared to the year before. (In my poorest month I earned less than 300 pounds. Before taxes. Good thing I had some savings I could dip into!) Luckily, I’ve been able to cut back and stay afloat through the year, and also put money aside for our wedding, so I’m quite proud of that. Another thing I’m quite proud of is publishing this post, which had been in the works for a loooong time, and which was my most read this year. It was scary to share, but it was worth it. So, to continue: This spring I underwent a small surgery because it turned out I had a pre-stage to cancer in my cervix. It took four weeks to fully recover, but my last check-up showed that they got it all, and now I’m vaccinated for HPV as well, so it won’t happen again. I’m glad! When summer came, we lost our wedding venue because of the pandemic, so we had to change the place and the date and spend six weeks manically rearranging things, but then things got back on track. This summer and this autumn we’ve had some of the worst weather (meaning unnaturally warm or cold and very wet) ever recorded in this country, but we still spent as much time outdoors as possible. When the second lockdown hit this fall and the restrictions became even more severe, I was really starting to feel the restriction fatigue. I think the difference between living in the country and the city at this point is quite significant. I have friends and family living in small, rural areas with little or no covid, and they have been able to live their lives almost as usual most of the year. In Oslo, however, our life is affected every single day, and it is exhausting over time to always have to wear a mask, not be able to use public transport, avoid crowded spaces and certain hours of the day, always be prepared for long lines and long waits, keep your distance, wash and dry the masks, get more hand sanitiser, and so on and so forth, seemingly forever. We are very lucky to live in a country where everything is as good as it is here, but it’s still allowed to be sick and tired of it all. By the end of the year I was completely exhausted from the new job and the constant rain (no snow! no daylight!) and wearing a mask at work as well for up to eight hours a day (hello, dry and irritated skin, foggy glasses and heavy breathing). December is usually one of the best months of the year, but in 2020 it was one of the worst. Especially because mid-way we were also affected by severe illness in the immediate family, and they had to spend several weeks in the hospital, right through Christmas, and we couldn’t even visit. It was awful, as it always is, and everything feels so meaningless when you don’t even know if they are going to make it. Luckily they were able to be excharged right before New Year’s, and then get after-treatment from home, and now they are slowly getting better. We can breathe a little easier, knowing that they will be okay. I really needed the break when my holidays finally came around, and of course I managed to hurt myself and faint while I was alone at work on the very last day before Christmas, haha. That was the last thing I needed! All in all, I felt like I’d been beaten up when 2020 drew to a close. I’m glad to put this year behind me, and I don’t know that I can think of a single positive thing that happened which wasn’t born from a negative thing, if you know what I mean. (For instance, I got the new job which I’m really excited about, but I wouldn’t have had to go look for a new job if the old one hadn’t disappeared because of the pandemic.) I’m very happy about the positive things that did happen, though, and I’m glad I got out of this year as well as I did, under the circumstances. I’m very privileged, I’m aware. I know there are loads of people who had a much worse year than me, but I do also hope that many people had a better one. Now we have to keep it up a while longer, just stay strong and hang in there, all of us, and we will make it through this pandemic together. Let’s take with us what we’ve learned and make 2021 a much better year!

🎶 What are you doing New Year’s Eve? 🎶

January / etdrysskanel.com

I år kom nyttårsaften brått på, og det er kanskje ingen overraskelse for dem som har lest dette innlegget, men det går heldigvis stadig bedre. Vi har ikke fått planlagt noe som helst, så denne gangen blir det rett og slett en liten, eksklusiv fest for to, hihi. Det er definitivt verdt å feire at dette året er over, og jeg har en morsom kjole og er real flaske champagne på lur. Dessuten har vi god mat, stjerneskudd og utsikt over hele byen, og vi har hverandre. Alt vi trenger og mer til, med andre ord. God nytt år, kjære venner! Vi snakkes i 2021!

– – – – –
In other words: New Year’s Eve took us by surprise this year, and I guess that’s not so strange considering what I told you here, but fortunately things are improving every day. We haven’t been able to plan anything at all, so this time it will quite simply be an exclusive party of two people, haha. The end of 2020 is definitely worth celebrating, and I have a fun dress and a magnum bottle of champagne at the ready, and we also have good food, sparklers and a view that spans the whole city – and we have each other. Everything we need and more, in other words. Happy New Year, my dear friends! We’ll talk again in 2021!

Calmer and brighter

Snow / etdrysskanel.com

Jeg tasser rundt i myke tøfler og nyter synet og lukta av juletreet. Jeg spiser marsipan og ser tre episoder på rappen. Jeg har truffet storfamilien via Zoom og vært ute i snøen som endelig kom, om så bare for en dag. Jeg leser julehefter og taper i brettspill. Jeg passer på en hoven og vond pekefinger, ettersom jeg presterte å starte min siste jobbvakt på lille julaften med å kutte meg i fingeren, blø masse og besvime på bakrommet, hahahuff. Jeg slapper av etter beste evne, etter en måned som har føltes som en kamp. Jeg sover ti timer hver natt, og kjenner at det tar tid å hente seg inn igjen, men er glad fordi det går i riktig retning. Midt i desember ble tre nøkkelpersoner syke, og to måtte legges inn på sykehus, og den ene kunne endelig flytte hjem i går, mens den andre trolig blir værende til over nyttår. Det følger mye bekymring og hjelpeløshet med en slik situasjon, for alle involverte og alle rundt. Nå går det heldigvis bedre, de er i det minste stabile, og det er en stor lettelse for oss alle. Jeg kjenner at hver oppdatering hjelper, og at det passer godt med noen ekstra dagers juleferie i år. Vi trenger og fortjener det. Jeg håper det går bra – eller i det minste bedre – med dere der ute, og ønsker alle ei fortsatt fin romjul.

– – – – –
In other words: I shuffle about in soft socks and enjoy the sight and the smell of our Christmas tree. I eat marzipan and watch three episodes in a row. I’ve seen my extended family on Zoom and hung out in the snow that finally came, if only for a day. I read holiday comics and lose at board games. I take good care of a swollen and painful finger, since I stared my very last work shift, the day before Christmas, by cutting myself, bleeding loads and fainting in the back room. Good times. I do my best to relax after a month that has felt like a battle. I sleep ten hours a night, I can tell that it takes time to get back on track, but I’m so relieved we’re headed in the right direction. In mid December three key people feel ill, and two had to be hospitalised, and one could finally move home yesterday, while the other probably has to stay until over New Year’s. A situation like this means a lot of worry and a lot of hopelessness, for everyone involved and everyone around them. Now, luckily, things are looking up, they are out of immediate danger, and it’s such a relief for all of us. I can feel every update helping, and I’m so glad that our vacation happens to last a few days longer this year. We need and deserve it. I hope everyone reading this is doing well – or at least doing better. Enjoy your holidays, friends.