Ready, steady, Oslo

Oslo

Dere, i dag skjer det faktisk. I dag begynner den gradvise gjenåpningen av Oslo! Etter jobb skal min kjære og jeg ut og spise i nabolaget, vi skal sette oss ned i lokalet og bestille pizza med øl til. I nesten sju måneder har dette vært umulig, ulovlig, utenkelig. Nå er dagen her!

Jeg tør nesten ikke tro det? Vi har levd med lockdown så lenge at det føles helt uvirkelig å få mer frihet i stedet for mindre. Denne nedstengningen har vært en påkjenning og en prøvelse for så mange av oss. Nå går den kanskje sakte mot slutten, om vi er heldige, om alt går bra underveis. Som dere skjønner, tar jeg ingenting for gitt… Etter alt vi har vært gjennom, er det vel lurt å holde forventningene på et nøkternt nivå. Jeg håper bare at folk tar situasjonen på alvor, slik at vi slipper flere innstramminger. Nå må vi være vårt ansvar bevisst og vise oss tilliten verdig.

Det høljer ned ute i dag, som om været vil minne oss om at vi må gå forsiktig fram. Til helga, derimot, er det spådd sol og mer enn tjue grader! Da kan vi endelig ta årets første utepils! Det er faktisk en helt surrealistisk tanke, haha.

Sommeren ligger foran oss, og dette blir en spennende periode. Det vil ta lang tid før hverdagen i Tigerstaden ser ut som før, men nå tar vi et stort skritt i riktig retning. Denne uka gjenåpner bibliotekene, kinoene, kaféene, restaurantene og barene, mye av det som gjør Oslo til Oslo, slik at vi kan bruke og støtte og nyte byen vår igjen. Herlighet, som jeg gleder meg.

– – – – –
In other words: The reopening of Oslo begins today! Slowly, carefully, we are taking the first steps in the right direction. Please use the translation widget for an English version.

17. mai x 12

Hei, alle sammen! Hvordan ble 17. mai i år? Jeg har hørt mye forskjellig fra ulike steder, og det var vel egentlig ingen som hadde en normal feiring, men her i Oslo hadde vi det i hvert fall fint etter forholdene.

Vi sto opp relativt tidlig og heiset flagget på balkongen, over en regnvåt by…

17. mai / etdrysskanel.com…og gjorde oss klare med NRK i bakgrunnen, slik vi alltid gjør.

I år konstruerte jeg en slags 17. mai-sløyfe her hjemme, for jeg tror alltid at jeg har, og så har jeg egentlig aldri. En blomsternål kjøpt til en kostymefest for tre år siden, litt rødt silkebånd fra jul og litt blått gavesnøre, det gjorde susen! Selvgjort er …velgjort?

17. mai / etdrysskanel.comKreasjonen fikk pryde en av min mors gamle kjoler, som hun brukte før jeg ble født, og som jeg er så glad for å ha i min garderobe. Jeg var fornøyd med årets antrekk, og sjeleglad for å ha en anledning til å pynte meg!

Jonasflotte hadde også tatt på seg finstasen, med slips i passende farger.

17. mai / etdrysskanel.comVi var altså hos venner på besøøøøøk, for første gang på månedsvis! Vi var sju stykker (fire enheter) samlet, fordelt godt utover i ei romslig stue. Vi holdt avstand og ventet på tur når vi skulle forsyne oss av koldtbordet, som alle hadde bidratt til, og vi spiste og drakk masse godt. Klassisk 17. mai-frokost, med andre ord!

Etterhvert ble det kaffe og bakst, som seg hør og bør. Vertinnen hadde laget både sjokoladekake og smørkjeks, omnomnom.

17. mai / etdrysskanel.comHun var for øvrig også pyntet til fest, i en drakt hun hadde kjøpt til spottpris på bruktbutikk. For et funn!

17. mai / etdrysskanel.comDet er ikke så mye mer å fortelle, egentlig, for det høljet ned hele dagen, så vi beveget oss aldri ut.

17. mai / etdrysskanel.comDet var forsåvidt heller ikke planen, for man kan jo ikke omgås for mange, og det skjedde jo ingenting i byen – så om en 17. mai måtte regne bort, var det jo greit at det var denne. Noen vanlig feiring ville det jo ikke blitt uansett, men en fin feiring ble det!

Nå tenkte jeg at vi kunne se tilbake på tidligere nasjonaldager. Vi tar en titt i denne bloggerens rikholdige arkiv! Jeg har ikke alltid valgt å rapportere fra dagen, for det føles ganske monotont når den ofte ser relativt lik ut, men vi tar en liten tidsreise likevel. Vi begynner bakerst, for elleve år siden!

I 2010 feiret jeg i Oslo for andre gang, tror jeg. Innlegget fra den forrige bloggens første år så slik ut, og undertegnede så ut som følger da hun snakket i telefonen, for da ble hun av en eller annen grunn foreviget. Hei på deg, 22-årige Synne!

I 2011 så innlegget på den gamle bloggen slik ut, og Søstrene Suse så sånn ut:

I 2012 var jeg bakfull på 17. mai, hahahuff. Jeg deltok nemlig på Studentersamfundets grunnlovsgalla kvelden før, og det var den første etter 22. juli-terroren, så det var så mye snakk om solidaritet og samhold, og sååå mange tårer, at jeg drakk litt fortere og litt mer enn jeg burde gjort. Sånt skjer, men det var skikkelig kjipt at det gikk utover dagen etter, selveste nasjonaldagen, så jeg sverget at det aldri skulle skje igjen – og det har det heller ikke gjort. Jeg er for glad i 17. mai til å ville risikere noe sånt igjen. Jeg har ingen bilder av meg fra dette året, og på den gamle bloggen ble det bare en liten rapport i form av innledningen på dette innlegget om Instagram! (Gøy å lese ni år senere, hoho.) Jeg tok i hvert fall et par bilder av byen, som var stappfull av folk og pyntet til fest!

I 2013 hadde jeg «flyttet for meg selv» her på den nye bloggen, og så bodde jeg i Paris! Jeg publiserte et lite innlegg om morgenen som så slik ut, og jeg har ikke noe ordentlig bilde av meg fra dette året heller, men lunsjen litt senere – med to andre norske frøkner – besto av vafler og bobler!

I 2014 var jeg tilbake i Oslo, og stooorkoste meg. Innlegget fra feiringen så slik ut, og selv så jeg slik ut! (Her hadde jeg altså begynt å vise fram favorittkjoler på bloggen, hoho.)

MonochromeI 2015 var hele mai måned en eneste lang fest, skal vi tro dette innlegget, der også 17. mai er med – og jeg så slik ut!

Poofy pocket dressI 2016 bodde vi i London, og familien min kom på besøk for å feire 17. mai med oss! Innlegget fra dagen finnes her, og jeg så sånn ut, i denne kjolen!

I 2017 bodde vi i Lillestrøm, og trivdes ikke så veldig godt med det, så vi dro inn til Oslo for å feire. Dette året har jeg få bilder fra, jeg har egentlig bare noen ord i dette innlegget, pluss noen få bilder fra vennefrokosten og dagen i byen, som dette.

Antrekket var det samme som i 2013, og på Instagram så jeg slik ut.

I 2018 hadde Jonasflotte og jeg endelig kjøpt oss leilighet sammen, og nettopp flyttet inn, men vi rotet fram klær og sko fra diverse pappesker, og dagen forløp slik! Jeg husker at jeg ikke orket å legge ut noe bilde der ansiktet mitt syntes, fordi jeg følte meg så håpløst stygg, men jeg gjør det nå, for jeg jobber jo stadig med de tankene der.

I 2019 kunne vi endelig ha 17. mai-frokost hos oss igjen, etter mange år i trange leiligheter, utenbys eller utenlands. Jeg fortalte litt om feiringen og følgene i dette innlegget, men tok ikke så mange bilder, fordi jeg var opptatt med å være vertskap og sablere sprudlevin, haha. Antrekket var det samme som i 2015, og ifølge Instagram så jeg slik ut!

I 2020 var det unntakstilstand, så vi gjorde noe helt nytt. Noen husker kanskje fjorårets feiring på fjorden med familien? (Håhå, fire f-er i følge!) Den så slik ut, og jeg så slik ut!

Constitution Day 2020 / etdrysskanel.comDet er rart (les: deprimerende) at det ikke bare ble ett år preget av pandemi, men to. Nuvel, sånn er livet, og neste år blir det forhåpentligvis folkefest som vanlig!

Sånn, det var tolv år til sammen, og det ble mye Synne i monitor, men det har jeg godt av iblant, haha. Nå har jeg brukt over to timer på dette innlegget, for jeg undervurderer stadig hvor lang tid det tar å lete fram linker og bilder, så nå er det på tide å la mimringen ligge. Uansett er det et privilegium å ha et slikt arkiv å kunne rote rundt i, og ikke minst så mange flotte feiringer å se tilbake på!

Nå vil jeg ønske dere en fortsatt fin mai måned! Jeg sitter med litt for mye jobb i disse dager, så det kan hende det tar litt tid før vi høres igjen, men jeg håper dere har det bra, forholdene tatt i betraktning!

– – – – –
In other words: A look back at all my Constitution Days on the blog! Please use the translation widget for an English version.

Et langt og rotete innlegg med sånt jeg vil dele akkurat nå

Hei fra permitteringsland! Vi begynner med det negative, og så blir vi ferdige med det.

Jeg har vært permittert i hele april så langt, men håper å kunne begynne på jobb igjen den første uka i mai. Det var naturlig nok kjedelig med forlengelse, men jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg forsøker å ta på meg flere frilansoppdrag, og jeg smaker på te og leser om te, slik at jeg kan føle meg oppdatert når jeg er tilbake i butikken. For øvrig har jeg heldigvis fått dagpenger igjen, og denne gangen måtte jeg bare vente i en måned. Nå er det bare å krysse fingrene for at hovedstadens forretninger får åpne igjen snarest mulig. Det er vel ny pressekonferanse på tirsdag, etter hva jeg forstår.

Det blir ikke bryllup i år. Usikkerheten er for stor, det er helt umulig å planlegge. Vi utsetter, for andre gang, nå til 2022. Det er trist, men det føles riktig. Alt er uforutsigbart, ingen vet hvordan vaksineringen vil gå, og mediene forteller stadig om nye mutanter, nye bivirkninger, nye forsinkelser. Det er en stor påkjenning å skulle forholde seg til alt dette og hele tida lure på hvor langt vi trolig har kommet i oktober, hvilke restriksjoner som vil gjelde da, hvor mange vi kan samle. Om så vaksineringen går helt etter planen, er det fortsatt mye vi må vente med til vi vet sikkert, og til vi selv har fått vaksinen. Nå sier de at vår aldersgruppe vil være ferdigvaksinert i juli eller august, noe som betyr at vi – i aller beste fall – må haste-organisere en hel del de siste to månedene. I verste fall må vi tenke på pandemien hele veien, og tilpasse oss enda mer enn vi har måttet gjøre allerede, og ha viruset i bakhodet på selve dagen. Det vil jeg absolutt ikke. Det er nok å tenke på som det er, hoho. Jeg synes vi fortjener en lystbetont og hyggelig planleggingsprosess, og at vi fortjener å få venner fra utlandet på besøk, og at vi fortjener en feiring som blir slik vi har ønsket oss, og at vi fortjener å kunne slappe av i vårt eget bryllup. Det er ikke gøy å utsette, enda en gang, men det er riktig for oss.

Det er rare tider. Jeg kjenner det skikkelig godt nå, at denne situasjonen ikke er holdbar i lengden, selv for meg, som tross alt er heldig. Den konstante uvissheten og den evigvarende unntakstilstanden gnager og tærer på en. Oslofolk har som regel sluttet å si «det går bra etter forholdene» eller «jeg kan ikke klage» når noen spør – nå sier de «det går vel greit» eller «vi holder jo ut». Det er lite å glede seg over og omtrent ingenting å glede seg til. Tungsinnet kommer og går. Jeg er ikke syk, og heller ikke psyk, men jeg har det ikke bra. Jeg har ingen energi, ingen tiltakslyst, ikke noe overskudd. Jeg gjør det jeg må for å få hverdagen til fungere, men ikke stort mer, for mye kjennes litt meningsløst oppi det hele. Sånt som vanligvis virker inspirerende, er nå demotiverende. Jeg har sluttet å tro på at det vil ordne seg, liksom. Oslo er ikke til å kjenne igjen, Oslo blir kanskje aldri helt som før. Jeg kjenner ikke igjen meg selv heller. Det er som om personligheten min er blitt visket ut. Jeg treffer ikke venner, jeg er aldri på besøk, jeg får aldri besøk, jeg går aldri på kafé, jeg går aldri på restaurant, jeg tar aldri en øl eller et glass vin ute, jeg går aldri på kino, jeg går aldri på konsert, jeg feirer ikke bursdager, jeg bruker ikke leppestift, jeg er aldri på reise, jeg går aldri på fest, jeg har aldri grunn til å pynte meg. Hvem er jeg, egentlig? (For noen er jo dette helt dagligdags, men for meg er det helt unaturlig. Vi som er unge voksne i Oslo sentrum, bor her fordi vi har valgt oss en urban, aktiv og sosial livsstil. Det livet har stått på vent i over et år, det er vi blitt frarøvet av viruset. Dette varer og rekker, og det er ordentlig ubehagelig å være helt fremmed for seg selv.) Iblant må jeg minne meg på at denne personen ikke egentlig er Synne. Det er pandemi-Synne. Hun er min stedfortreder gjennom denne krisen, og grunnen til at hun ikke gjør noe som helst, er at hun ikke har noe valg. Hun bare holder ut, og noen ganger har hun mer enn nok med det.
Jeg har følt meg litt alene om disse tankene, og jeg har prøvd å skyve dem vekk, for man skal jo ikke klage, og jeg vet at jeg egentlig er veldig privilegert. Kanskje jeg bare takler dette dårligere enn andre, har jeg tenkt. Kanskje det bare er meg. Selvfølgelig er det ikke bare meg! Vi er bare ikke vant til å være åpne om sånt. Det viser seg at det finnes et ord for hvordan mange av oss har det for tida: Languishing. Vi visner. Vi visner, men vi er i det minste sammen om det. Et enormt antall mennesker har det slik, rundt omkring i hele verden. Det er greit å vite at man ikke er den eneste.

Sånn, det var det negative. Nå rister vi det av oss og går vi videre til det positive.

Out and about / etdrysskanel.com – Våren er her for alvor! Nordavinden røsker i veggene, men himmelen er blå, og trærne har begynt å blomstre! Jeg så de aller første rosa blomstene i forrige uke, og var selfølgelig raskt ute med kameraet, haha.

 – Nå kan man starte dagen sammen med Kristopher Schau. Det nye radioprogrammet GodMorgenFrode går ut på at Kristopher vekker sin venn Frode ved å ha livesending i en time hver morgen, mellom åtte og ni. Dette passer kanskje best for dem som kjenner til disse gutta fra før, for eksempel fra det legendariske Kvegpels på Radio Nova, eller fra podcasten 80 prosent. Konseptet i prøvefasen, og det er egentlig en ganske snever og personlig affære, hoho, men jeg synes det er veldig hyggelig å høre på.

 – Jeg er blitt veldig glad i genmaicha, en type japansk grønn te som er tilsatt ristet ris! Kuriøst og kjempegodt, hoho. Dette er hjemmekontor-teen min for tida!

For å komme til neste punkt, må jeg fortelle om en slags musikklek vi iblant hygger oss med her hjemme. I praksis sitter vi i sofaen med en øl og spiller ting for hverandre, haha, men la meg forklare konseptet for dere. Man velger annenhver låt, og det beste er å ha tilgang til både ens private platesamling(er) og en strømmetjeneste som Spotify, pluss Youtube hvis det kniper. Da kan man finne det meste som måtte dukke opp! Enten kan man begynne med en tilfeldig låt og la seg lede til neste av assosiasjonene man får, eller man kan ha et bestemt tema som man tar utgangspunkt i. Fra store, diffuse emner som kjærlighet («love» må være nevnt i teksten) eller reise (et transportmiddel må være nevnt i teksten), til mer spesifikke ord (eksempler: money, sky, lady, tree, shoes, rose – norsk er også lov). Dette kan vi holde på med i mange timer! Man vet aldri hvor man ender opp, for plutselig hører man et riff som minner om et annet, eller en bisetning får det til å lugge i hukommelsen, og man hopper videre til en heeelt annen musikksjanger eller epoke i livet. Fra Kaizers til Kinks, fra Dimmu Borgir til Beatles, fra Pink Floyd til PUSA, fra David Bowie til Beastie Boys, fra Neil Young til NOFX, og alt derimellom, i løpet av en time eller to. Guilty pleasures, listepop fra barndommen, hits fra russetida, den sangen fra den reklamen, den låta man egentlig ikke liker. Alt er lov, så lenge assosiasonen kan forklares eller låta har en tilknytning til temaet. Det er ingen konkurranse, det er bare en morsom aktivitet for folk som er glade i musikk, som alltid fører til mimring, nye opplevelser og interessante samtaler. Tips, tips!

Så til poenget: Vi kjørte musikklek på lørdag kveld. Da var temaet bar/pub, ettersom vi har bodd i en by uten øl i snart et halvt år i strekk, hahahuff. Vi var innom mye forskjellig, og jeg kom på Delillos-låta UT, som jeg har på samleplata Festen er ikke over, det er kake igjen fra 2005. Da vi hørte på den, innså vi at dette er den perfekte nå-er-vi-så-lei-av-denne-pandemien-låta! (Det er bare å bytte ut «ville» med «måtte» her og der i teksten, og så har du oss.) Et hyggelig gjenhør, en festlig video med alle de ulike stilene, og en svært passende sang å synge på for tida. «Jeg vil gi en gammel venn en klem, jeg vil bli til det stenger og kanskje enda litt lenger, på en sofa i et uansvarlig hjem.» Jaaaaaaaa.

(Forresten: Et par dager senere ble låta tilfeldigvis sitert i en kronikk i Dagsavisen, og så nevnt på Dagsnytt18 samme kveld. Morsomt!)

 – Da det ble varmt nok til at jeg kunne sykle i stedet for å ta kollektivtransport, fikk jeg endelig gått til frisøren igjen. Luksus! Dette bildet er fra forrige lørdagskveld, for som dere vet, pynter vi oss da. (Har man ingen anledninger, får man lage dem selv!) Den kvelden ble det leppestift, cat eyes og en vintage-topp i silke, pluss orden på toppen, og det føltes bra.

Out and about / etdrysskanel.com – Jeg ser The Mandalorian på Disney+ nå. Bedre sent enn aldri! Det er dødsbra, og ungen er faktisk så søt at jeg får helt åndenød.

 – Jeg vurderer å prøve meg på Instagram live en dag, for å liksom kunne prate litt med folk der? Hadde det vært hyggelig, eller bare rart? Skulle jeg snakket norsk eller engelsk? Kanskje jeg må spørre meg for litt i stories først. Tanken har slått meg, i hvert fall.

 – I går hadde jeg invitert en liten gjeng til å prøve et slags digitalt escape room, eller en form for nettbasert skattejakt, som en leser tipset meg om tidligere i vår. (Takk igjen, IK!) Jeg koste meg, dette var gjennomførte greier! Det finnes to til, som jeg også har lyst til å forsøke. Alle sammen ligger her!

 – Faren min har fått time for første vaksinering! Jeg har også flere tanter og onkler i den kategorien, og én venn på min egen alder, som jobber på sykehus, som har fått sin første dose. Det går faktisk framover, selv om det ikke alltid føles slik, og selv om det skjer sakte.

Nå er det deres tur! Jeg kunne trenge en oppmuntring, faktisk. Kan ikke dere fortelle meg om noe fint som har skjedd i det siste, eller linke til noe hyggelig? Det ville jeg satt stor pris på!

– – – – –
In other words: In short: 1) I am trying to make the most of this month, until I get to go back to work, hopefully in the beginning of May. 2) We have decided to postpone our wedding until 2022. It is not fun, but it’s the right thing for us. 3) This lockdown is lasting forever and taking its toll. I am not ill, physically or mentally, but I am also not well. At least there is a word for it (languishing), and I’m not alone. The rest of the post are some recommendations, but the podcast and the song is in Norwegian, I’m afraid. The tea is called genmaicha (with rice! so good!) and the digital experience is found here. If you have something you’de like to share, bring it on!
For an English version, please use the transtation widget.

My poll, your responses and some changes

Nå er det på tide å ta en titt på resultatet av leserundersøkelsen! Det er mer enn hundre stykker som har tatt seg tid til å svare, og det setter jeg veldig stor pris på. Tusen takk til hver og én av dere!

Jeg stilte 14 spørsmål, om sånt jeg har lurt på iblant, og her kommer svarene deres, og mine tanker rundt dem. En liten statusrapport, en liten meta-titt på bloggen, og noen ærlige refleksjoner fra min side.

De fleste av dere oppdaget Et dryss kanel gjennom en annen blogg, eller bare snublet over den på internett, slik man gjør. Det er litt morsomt å se at nesten 90 % av dem som leser bloggen, er folk jeg ikke kjenner i virkeligheten. Da min søster og jeg begynte å blogge i 2010, var jo tanken at vi skulle holde venner og familie oppdatert, men jeg forsto fort at dette var en fin måte å bli internett-kjent med nye folk på! Jeg føler nok en slags tilknytning til dere som henger her inne, selv om vi kanskje aldri har møttes; jeg tenker liksom på oss som en gjeng, haha!

(Hei til de 14 som faktisk kjenner meg i det virkelige liv – jeg gleder meg til vi kan klemme igjen.)

Snakk om lojale lesere. Tenk at 90 % av dere har hengt med i minst tre år, og 60 % i mer enn fem år, og overraskende mange helt siden starten! Jeg blir så glad av den tanken! Vi har opplevd mye sammen, hoho.

Det at det ikke har kommet til så mange nye lesere de siste tre årene, tar jeg med knusende ro – jeg har aldri hatt som mål å få en størst mulig blogg. (Hei til dere nykommere, da! Veldig hyggelig at dere vil være med i gjengen vår, hihi!) Det er nok også slik at bloggenes glansdager er forbi, så jeg tror ikke det er noe særegent for denne bloggen, jeg tror det er typisk for hele bloggfeltet. For tida er det færre personlige blogger og stadig flere influencers på Instagram, Youtube og TikTok, for eksempel.

Det er ganske stor variasjon i lesetidspunkt, men mange kommer innom på kveldstid, og det er jo ikke så rart. Fint å se for seg at noen sitter på sofaen hjemme og slapper av etter jobb, og avlegger bloggen et lite besøk.

Det er fortsatt en del som leser på datamaskin, det er hyggelig, ettersom bloggen ser best ut der. Samtidig er det jo helt naturlig at de fleste bruker mobilen i disse dager. Det gjør jeg selv også, og jeg leser blogger på kollektivtransporten! I disse dager skal man jo begrense kollektivbruken, og jeg reiser ikke kollektivt med mindre jeg må, når jeg skal til og fra jobben, to eller tre dager i uka. Da er det fint å kunne kose seg med blogglesing underveis på turen.

De fleste av dere er på min egen alder, litt yngre eller litt eldre enn meg.

Mange av dere bor i Oslo og ellers på Østlandet, stort sett i urbane strøk.

Her var det hyggelig med så mange svar! I gjennomsnitt har folk brukt sju av svaralternativene hver, det er fint å se. Jeg noterer meg at dere er åpne for flere små innstikk og flere lister – det er fint å kunne dele slike småting i travle perioder. Det er også kjekt at såpass mange setter pris på de månedlige innleggene med planer. Nå har jeg startet hver måned med et slikt innlegg i seks og et halvt år, så det er blitt en kjær vane for min egen del også!

De fleste leser det meste, det er skikkelig fint å vite! Dere gjør meg glad, folkens.

Dette er omtrent som forventet. Haha, hei til de tre som ikke forstår seg på meg! Det er gøy at vi mennesker er så forskjellige!

De aller fleste har aldri blogget, men en tredjedel av leserne er tidligere bloggere. Av dem som har eller har hatt en blogg, er det bare én av ti som fortsatt er aktive. Da er det jo ikke så rart at jeg føler meg litt ensom i bloggosfæren iblant, hihi. Vi er ikke så mange som fremdeles holder på! Hei til dere andre!

De fleste leser andre blogger også, i større eller mindre grad.

De fleste er innom ukentlig eller månedlig. Det er litt godt å se, må jeg innrømme, ettersom jeg får dårlig samvittighet når det drøyer mellom innleggene, og jeg har vært litt redd for at mange har gått og ventet på nytt innhold. Jeg håper at de som ofte kommer innom uten at det har dukket opp noe nytt, bruker arkivet flittig. Det er tross alt mer enn et tiår med innlegg man kan hoppe rundt i, ved å følge linker og søke og bla.

Her var spørsmålet i lengste laget, haha. Den siste setningen låt som følger: «Hvis du fikk velge mellom små oppdateringer med korte intervaller og lengre innlegg som kom sjeldnere, hva ville du foretrekke?» Disse svarene var også en liten lettelse å se. Jeg var litt redd for at alle skulle si at de ville ha hyppigere oppdateringer, men så ble det svaraltenativet det minst brukte. Det er kanskje ikke så rart at den som tenker mest over hvor lange innleggene er og hvor ofte de dukker opp, er meg selv. Jeg er en sånn person som liker at ting er jevnt fordelt og godt strukturert, haha!

Jeg skulle gjerne oppdatert like ofte som da jeg var student og hadde masse fritid, men livet kommer i veien, og nå har jeg liksom regninger å betale? Jeg kan ikke lenger bruke halve og hele ukedager på blogging, jeg må prioritere sånt som faktisk får det til å gå rundt. For øvrig er det jo ikke som om jeg er forpliktet til noe som helst, jeg er bare en samvittighetsfull person som liker å følge opp. Jeg blogger først og fremst fordi jeg har lyst til det, når jeg har lyst til det. Det er egentlig helt naturlig at en personlig blogg endrer seg over tid, med bloggerens alder og livssituasjon og overskudd… De siste fire årene har jeg altså hatt en roligere rytme, så det blir som regel ett eller to innlegg i uka, men tenk at jeg blogget i snitt annenhver dag i sju år i strekk! Ganske imponerende, om jeg får si det selv – og som vi var innom tidligere, er det få blogger som holder det gående så lenge som Et dryss kanel. Det er også et poeng at jeg alltid har vært uavhengig og ukommersiell, jeg har aldri prøvd å få flest mulig klikk, og aldri tjent en krone på denne bloggen. (Som journalist er jeg opptatt av integritet, så jeg har lagt enkelte begrensninger på bloggen av den grunn, men samtidig har jeg gledet meg over det å ikke måtte forholde meg til en redaktør, det å bestemme helt selv hva og hvordan jeg vil dele.) Det ligger mye arbeid bak en variert og gjennomført blogg. Jeg har lagt ned utallige timer opp gjennom årene, og produsert en enorm mengde med innhold, som er gratis og tilgjengelig for alle. Jeg har holdt på i over elleve år og skrevet mer enn 1900 blogginnlegg. Det er jeg faktisk ganske stolt av.

Jeg pleier å si takk til dere som leser med jevne mellomrom, men nå skal jeg si noe jeg aldri før har sagt: Vær så god.

Ja, dette var et spørsmål jeg hadde behov for å stille. Som jeg har nevnt tidligere, ble 2020 året der jeg for første gang vurderte å legge bloggingen på hylla. Jeg har hatt lite energi og motivasjon i perioder (det har vi vel alle), og det skjer jo ingenting lenger, hahahuff, så jeg føler at jeg har hatt lite å blogge om. Når livet er så monotont som nå, kjennes det som at jeg gjentar meg selv hele tida. Samtidig har det vært veldig godt å kunne skrive og dele gjennom denne pandemien, og jeg har valgt å være åpen om det som er tungt, og det er jeg glad for. Når folk sier at de kjenner seg igjen, vet jeg jo at jeg ikke er alene, og det er veldig fint. Dessuten har jeg tillatt meg å bruke mobilbilder iblant, som her, og hygget meg med noen tilbakeblikk, som her – sistnevnte er en stor bonus ved å ha holdt på så lenge! Dette er sånt som gjør det enklere for meg å finne tid, og det er ikke som om jeg reagerer negativt på det når jeg ser sånt på andre blogger, tvert imot. Jeg skal være litt mindre streng med meg selv framover, har jeg bestemt. Jeg synes jo selv også at Instagram-kontoen min passer bedre til å dele små, fine øyeblikk enn til å erstatte en blogg. Jeg har alltid vært glad i å uttrykke meg skriftlig, som dere vet, og det vil jeg fortsette med. Jeg oppdaterer Instagram oftere, og det er lavere terskel for dialog der inne, så jeg håper jo at vi treffes der også, men det er liksom dette som er internett-hjemmet mitt.

Noe jeg ikke kommer til å fortsette med, er å oversette alt blogginnhold til engelsk. Når jeg ser på besøkstallene for hele bloggen (ikke bare for denne undersøkelsen, men sånn generelt), ser jeg at de fleste internasjonale leserne mine har falt av i årenes løp, hehe – det er nok først og fremst venner og bekjente i diverse utland som stikker innom iblant. Når 97 % av leserne mine er fra Skandinavia, er det ikke noen vits i at jeg bruker lang tid på å oversette alle innlegg ord for ord. Det blir litt befriende, og det vil frigi mye tid, det å faktisk være ferdig med et innlegg når jeg er ferdig med den norske teksten! Jeg kommer også til å bruke både norsk og engelsk i titlene igjen, tenker jeg – sannsynligvis velger jeg det språket som gir muligheten for bokstavrim, haha!

Så, hva har jeg lært av denne leserundersøkelsen? At dere er mange som er innom jevnlig og som har fulgt bloggen lenge. Det gjør meg varm om hjertet. At vi har ganske mye til felles, og at dere stort sett leser alt jeg skriver. Noe så fint. At jeg kan legge ut noen korte oppdateringer eller drøye noen ekstra dager iblant, uten at det nødvendigvis er andre enn meg som tenker noe særlig over det. Bloggen har alltid vært og vil alltid være et overskuddsprosjekt! Jeg koser meg med å blogge, tross alt, og jeg skal prøve å legge fra meg den dårlige samvittigheten. Min største kritiker og min mest krevende leser er meg selv. Dere, derimot, er så gode å ha, så reflekterte og sjenerøse og tålmodige! Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger fra dere, og jeg er rett og slett veldig glad for at dere er her. Vi er en skikkelig fin gjeng, synes jeg!

– – – – –
In other words: This is a look at the results of the reader poll I made in February. I’ve had to take a look at my blogging since I considered quitting in 2020 – my biggest critic and most demanding reader is myself, and I need to cut myself some slack, haha. I’ve decided to stop translating every post, since more than 97 % of my readers are Scandinavian, and it takes such a lot of extra time and effort. At this point, after years of improvement, the Google Translate widget is getting quite good, so most things make sense when you use it. You can find it on the right (in the desktop view, at least, so it works better when you read on a laptop). Thanks for stopping by, though! I do love this blog, and I’ve been doing this for more than eleven years, and I’m happy that you’re here!

Paddy’s Day through the years

I dag har jeg fått varsel om at jeg blir permittert igjen, men det er St. Patrick’s Day, så la oss fokusere på det i stedet! Hurra for mitt kjære Irland, som alltid vil være mitt andre hjem. Jeg er jo så heldig at jeg har bodd i fire land, så jeg har også et tredje og et fjerde hjem, hihi. Det er skikkelig fint å tenke på akkurat nå, når vi ikke kan reise noe sted.

La oss reise i tid i stedet! Håper dere er klare for mimring og uklare bilder! Når man har blogget i mer enn et tiår, slik jeg har gjort, har man mye rart å se tilbake på. Nå tar vi en titt på elleve år med feiring – og dokumentering – av Paddy’s Day!

2010: Påsken må ha kommet veldig tidlig dette året, for det var påskepynt i leiligheten Heimdalsgata som Søstrene Suse delte. På dette tidspunktet tok man bilder med knøttsmå digitalkamera, og man brukte blitz…

17. mars 2010 var det vors hos oss, og deretter gikk vi ut for å spille dart på The Halfway House (finnes ikke mer), og etterpå gikk vi på Paddy’s.

Det føles litt feil å dele ti år gamle bilder av venner på byen, haha, men jeg byr på dette ekstremt flatterende bildet av meg. (Legg merke til toppen, den kjøpte jeg i Walt Disney World året før, og den er en gjenganger.)

Det burde egentlig ikke være lot å ta bilder av folk fra denne vinkelen? Jeg er VELDIG blid, da! Her er jeg 22 år, og håret mitt er altfor langt, haha, og jeg har ei sånn støtteskinne på håndleddet etter å ha overanstrengt meg på en eller annen måte.

2011: Dette året hadde vi også vors hos oss. Jeg hadde bakt scones, og en kompis hadde brygget øl!

Etterpå gikk vi så konsert med irsk trubadur og grønn øl på Chateau Neuf…

…og så fulgte nattsending på Radio Nova!

Synne på lufta med noen øl innabords – da er hun i sitt ess, muaha.

Denne kvelden fikk faktisk sitt eget innlegg her.

2012: Dette året feiret vi 30-årsjubileet til Radio Nova med en ukeslang festival. For oss som satt i ledelsen på det tidspunktet, var dette en utrolig gøyal og samtidig veldig slitsom tid. Selve bursdagen til Nova er 16. mars, altså dagen før St. Patrick’s Day, og vi klinket til med et storstilt feiring i storsalen på Chateau Neuf, med nachspiel ut i de små timer. Jeg tror de fleste våknet 17. mars med «stjålet fra Radio Nova» stemplet på kroppen et eller annet sted.

Det hindret oss ikke i å ta en fest på radioens pauserom den kvelden, så klart!

Tidenes mest uklare bilde, haha, men det får fotografen stå for. Med tanke på et annet bilde fra samme kveld, som viser en nesten urovekkende mengde tomme ølbokser, er det ikke så rart. Studietida, dere!

2013: Dette året bodde jeg i Paris. Jeg stavet «PADDY» på veggen i min ørlille leilighet og inviterte vennene mine hjem på vors…

…og så gikk vi på bar etterpå. Jeg kunne forresten ikke pakke med meg Mikke-toppen da jeg flyttet, så dette året hadde jeg på meg en grønn kjole i stedet. Flagget fikk være med i kofferten, riktignok – det får være grenser!

Denne kvelden fikk også et eget lite innlegg, her.

2014: Tilbake i Oslo! Tidligere dette året hadde jeg kjøpt meg speilreflekskamera, så kvaliteten på bildene er en litt annen. Vi begynte i Glassbaren på Chateau Neuf, og farget ølen grønn med konditorfarge…



…og så gikk vi på Paddy’s etterpå.


2015: Dette året bakte jeg Guinness-brownies og tok dem med ut på byen. (Jeg har funnet ut at man får som regel ta med bakverk på bar, i hvert fall så lenge betjeningen får smake!)

Vi tok noen øl på O’Reilly’s.

Dette er det eneste året der jeg ikke har noe bilde av meg, men det gjør ikke noe.

2016: Vi bodde i London på dette tidspunktet, og jeg hadde en ny, irrgrønn vintagekjole. Instagram-verdig!

InstAprilVi benyttet anledningen til å besøke en av byens eller mest anerkjente irske puber, Auld Shillelagh. De hadde sørget for at man fant stedet – det var ballonger utenfor som syntes på hundre meters avstand.


Det var riktignok ingenting mot ballongene som ventet oss inne!

Jeg har aldri opplevd lignende, haha. Trengselen og støyvinået var heeeeelt hinsides, men for en stemning!

Her ble jeg befølt i mengden, forresten. Det er så ekkelt når det bare kommer hender ut av intet, på t-banen eller i køer eller i andre folksomme sammenhenger. Innen man rekker å snu seg eller reagere, er hånda borte, og man aner ikke hvem det var, og kan ikke gjøre noe. Jeg blir så sinna når det skjer! Hold hendene for deg selv, din ekle, anonyme taper.

Vi gjør nå som jeg gjorde da; vi fokuserer på ballongene i stedet! Jeg har aldri sett så mange noe sted! Hele taket i hele lokalet var et hav av ballonger i fargene til det irske flagget.


Ballonger gjør meg tross alt sååååååå glad!

I slutten av 2016 ble jeg brilleslange, så dette er det siste Paddy-bildet av meg uten briller. Nå er jeg blitt så vant til dem at det er uvant å se meg selv uten.

2017: Vi hadde flyttet tilbake til Norge, men var faktisk i London igjen for å feire 30-årsdag til en av vennene våre der, og fikk med oss St. Patrick’s Day i tillegg! Vi tok det rolig, for vi skulle på bursdags-pub-til-pub dagen etter, men jeg var korrekt antrukket…

InstaLondon…og spiste sjokoladekake med Guinness i. Disse bildene er fra Instagram-profilen min, og jeg laget et innlegg med en liten oppsummering av turen her.

InstaLondon2018: Årets antrekk var denne prikkete vintagekjolen, som også ble foreviget på Instagram.

Dette året falt 17. mars på en tirsdag eller noe, men jeg inviterte vennegjengen til å ta et glass etter jobb på Galway Bay.

Out and about / etdrysskanel.com
Out and about / etdrysskanel.com
Out and about / etdrysskanel.com

Den grønne konditorfargen holder stand, haha!

2019: Jeg var tilbake i Mikke-toppen, så det er visst blitt en annenhverårlig greie. (Vent, er det er ord? Jeg vil at det skal være et ord.)

Vi var en liten gjeng som tok noen øl på Mulligan’s.



Om noen nå lurer på hvor mange irske puber som egentlig finnes i Oslo, så er åpenbart svaret «ganske mange»! Noen kommer til og noen faller fra, men vi prøver å være flinke til å oppsøke dem.

2020: I fjor var planen å gå på gode, gamle Dubliner. Så kom viruset, og så stengte alle serveringsstedene, og først var tanken å flytte treffet hjem til oss, men etterhvert ble det klart at det ikke var forsvarlig å samle folk i det hele tatt. Dette var vel den første feiringen i vennegjengen vår som ble gjort digital som følge av pandemien, faktisk! Jeg hadde grønn vintagekjole på, og jeg hadde fortsatt flagg og Guinness, men jeg satt i sofaen foran skjermen i stedet for ute på pub.

Det var elleve St. Patrick’s Day-markeringer på rekke og rad! Ikke verst, sant?

Det blir skjermskål i år også, selvfølgelig. Jeg har på meg Mikke-toppen og et grønt skjørt, og jeg tror vi blir rundt ti stykker som «samles» i kveld. Gleder meg!

For dem som ikke har fulgt bloggen så lenge, og som kanskje synes det er litt rart at jeg alltid feirer denne dagen: Jeg tilbragte altså et år i Irland som utvekslingsstudent i 2004/2005. Jeg ble tett knyttet til vertsfamilien min der, og har vært tilbake på besøk flere ganger siden. Blant annet tok jeg med meg Jonasflotte for å hilse på dem i 2012, og etter den turen publiserte jeg noen blogginnlegg for å dele noen favoritter og vise litt av hverdagen og kulturen der borte. Innleggene er importert fra den gamle bloggen, og bildekvaliteten er så som så, men om noen vil mimre videre og ha mer av Irland på nasjonaldagen, så finnes de her, her, her, her og her. Når man ser hvor hyggelig det er er, er det jo ikke rart at jeg savner stedet! Nå virker det dessverre usannsynlig at noen i den irske familien min kan komme i bryllupet vårt til høsten, på grunn av pandemien, og det er trist. Heldigvis vet jeg at de alltid vil være der, og jeg har tenkt å ringe og gratulere dem i ettermiddag.

Happy St. Patrick’s Day, mine venner! Sláinte!

– – – – –
In other words: I got news that I will be temporarily laid off again today – but hey, it’s St. Patrick’s Day! Let’s focus on that. In fact, let’s go back in time – here is a look back at this day every year since I started blogging. I’ve lived a year in Ireland, you know, which is why I love this day (and the Emeraldn Isle) so much. Sláinte! Please use the translation widget for an English version!

A little mid-week list

Onsdag! Midtuke! Lille lørdag, om man vil?

Jeg setter sammen ei liste med spørsmål fra diverse andre blogger, mens jeg venter på at en viss flott fyr skal komme hjem fra jobb.

Siste kjøp:
400 gram comté-ost. Omnomnom.

Dagens antrekk:
Jeg har hatt tidligvakt i tebutikken i dag, så jeg hadde praktiske jobbklær og forkle på meg inntil nylig. Nå består antrekket av et svart, kort foldeskjørt jeg har hatt siden jeg var 15, en blå genser jeg kjøpte brukt for et par år siden og strømpebukser med blå harlekinruter. (Det heter det, sant?)

For tida leser jeg:
Denne, en novellesamling fra 1951. Ray Bradbury er som kjent helt rå! Jeg ler og gråter om hverandre.

For tida hører jeg på:
-Det nye albumet til Death by Unga Bunga, som kom i forrige uke. Det låter sånn som en fredagskveld føles!
-Det nye Foo Fighters-albumet, som nå er et par uker gammelt. Bedre enn de to forrige, men ikke like bra som Wasting Light eller de gode, gamle greiene.
-Tom Waits. Blir aldri ferdig med å utforske og kose meg med den varierte diskografien hans – har har tross alt gitt ut 17 album!

Best denne uka:
Jeg har faktisk flere fine planer for de kommende dagene, så her er det flere muligheter. I kveld skal vi spise pizza på Peloton, for de har åpnet igjen, og de har lettøl på tapp! Etter mer enn tre måneder med skjenkestopp er det en stor glede å kunne ta en (lett)øl til maten. Alle regler og restriksjoner skal følges, så klart, men jeg håper og tror at det kommer til å føles litt som før! På fredag er vi dessuten bedt hjem på middag til en venn. (Han bor alene, og da er det litt mindre strengt, og nå er det vel uansett lov å omgås inntil fem personer innendørs her i hovedstaden, men vi skal naturligvis holde avstand.) Det blir en skikkelig fin start på helga, og jeg husker ikke når jeg spiste hos noen sist? Jeg har vinen klar!

Verst denne uka:
Tilstanden hendene mine er i, kanskje. De har jo vært misfornøyde med all ekstra vasking og spriting leeenge, men nå har væromslaget med fuktigere luft gjort huden ekstra tørr og irritabel, og da er det fort gjort å få skrammer og sår når man bruker hendene aktivt på jobb. I disse dager har jeg minst fire, fem kutt og rifter som er «aktive» til enhver tid. Kløna. Heldigvis har jeg plaster med Disney-figurer på.

Antallet åpne faner i nettleseren på mobilen:
Fire. Et magasin som har spurt om jeg vil skrive noe for dem (veldig hyggelig!), nettsiden til Palais des Thés, en kjeksoppskrift jeg vil teste og resultatene fra «leserundersøkelsen«! Tusen takk til alle som har svart, det setter jeg stor pris på. Jeg tipper det kommer et eget innlegg om svarene deres, som er veldig interessante – i hvert fall for meg, hoho.

Jeg pleier som regel ikke ha noe særlig mer enn et par faner oppe om gangen, så dette er faktisk flere enn vanlig. Ja, forresten, jeg er en sånn type som har mørke farger på skjermene mine. Synes det er så mye mer behagelig å se på, både på PC og mobil, så jeg endrer alltid innstillingene for temafarger og bakgrunn når jeg får en ny dings om hender.

Siste SMS jeg mottok:
Nå tikket det akkurat inn ei melding fra Jonasflotte om at han går fra jobb! På tide å runde av.

Ukens følelse: En salig blanding. Jeg er oppstemt og oppgitt om hverandre.

Siste bilde jeg tok: Et bilde av ei flaske portvin som jeg tenkte å tipse om på Instagram-profilen til Vin og vegetar. Det må tilpasses litt, men jeg ville liksom vise at dette er noe som passer til mørke, kjølige vinterkvelder!

Sånn, det var ti punkter på rappen, som ble dagens lille oppdatering!

Ost og vin i begynnelsen og slutten, det passer meg riktig bra.

– – – – –
In other words: Ten little questions while I wait for my fellow to come home from work. Please use the translation widget for an English version. Happy Wednesday!

A poll! How fun!

May / etdrysskanel.com

Dette blir spennende, hoho. Det har dukket opp noen nye funksjoner hos WordPress, og nå har jeg laget et spørreskjema! Det er jeg som skriver denne bloggen, men det er dere som leser den, og nå er det deres tur til å komme til orde her inne!

Jeg håper mange har lyst til å svare, og jeg gleder meg til å se hva som dukker opp!

(Jeg håper at det tekniske fungerer… Nå har jeg sittet og knotet med dette innlegget i snart tre timer, hahahuff, så jeg krysser fingrene for at alt går gjennom, og at det går an å klikke på de ulike alternativene.)

OPPDATERING: Det virker ut som at det bare fungerer på mobil? Hvis du sitter ved en datamaskin eller med et nettbrett, prøv å åpne siden på mobiltelefonen i stedet! Irriterende greier, og dumt av WordPress å ikke opplyse om denne begrensningen fra start, men det er dessverre ikke noe jeg kan gjøre, så vi får bare finne oss i det.

Greit, vi kjører på!

(Hmmmmm. Fungerer disse greiene, eller? Jeg synes ikke det ser så bra ut, dessverre?)

OPPDATERING: Det virker som at spørreskjemaet bare fungerer på mobil? Hvis du sitter ved en datamaskin eller med et nettbrett, prøv å åpne siden på mobiltelefonen i stedet!

Det aller siste spørsmålet kommer her, og nå trengs muligheten til å skrive inn egne svar, så da er det jo flaks at denne bloggen er utstyrt med et kommentarfelt, hoho! Jeg lurer nemlig også på om dere har noen tips eller ønsker – er det noe dere synes jeg bør skrive om eller vise fram, eller noe dere har lyst til å lese om? Er det noe dere lurer på, noe dere gjerne skulle sett mer av, noe dere savner? Gi lyd, jeg blir glad for innspill!

Er det ellers noe dere vil si, eller noe dere vil spørre om, så benytt anledningen nå! Jeg vil gjerne høre fra dere.

Håper det er litt gøy å svare på spørsmålene! Tusen takk, mine fine!

  • – – – – – –
    In other words: I’ve made a poll! A fun new function! I’m not able to translate the questionnaire, sadly, but since almost all of my readers are Norwegian, I figure I’ll just let the rest of you off the hook, haha. If you do want to tell me how long you’ve read the blog, how you found it, what you like best about it, and if there is something you miss or would like to see more of, I’d love to hear it, though!