An old friend and a new job!

Jeg har fått en ny deltidsjobb, dere! Hurra!

Nå skal jeg bytte beite, hoho. Jeg legger absolutt ikke vinen på hylla, men jeg ser fram til nye utfordringer og ny kunnskap på et annet felt.

La meg gi dere noen hint.

February / etdrysskanel.com
March
April
March / etdrysskanel.com
Everyday evenings
April / etdrysskanel.com
September / etdrysskanel.com
June
Tuesday
November / etdrysskanel.com
Out and about / etdrysskanel.com

Nå skal det vel gå gaaaanske sakte i toppen på dem som ikke har skjønt hva det dreier seg om? Nettopp, TE!

Jeg har fått en liten stilling hos Palais des Thés, den franske tekjeden, i november og desember. (Er jeg riktig heldig, får jeg kanskje fortsette til neste år også, men det får vi se på.) De har to butikker i Oslo, og jeg skal først og fremst hjelpe til i Hegdehaugsveien på Majorstua.

Jeg har vel egentlig vært over gjennomsnittlig glad i te siden jeg flyttet hjemmefra, noe faste lesere kanskje vet. Palais des Thés har jeg vært innom i bloggsammenheng flere ganger opp gjennom årene, blant annet her og her og her, i forbindelse med lanseringer, og jeg har tipset om tefavoritter blant annet her og her. (Merk at noen disse innleggene er importert fra den gamle bloggen, så de kan se litt rare ut!) Poenget er at teen føles som en gammel venn, som har fulgt meg i lang tid, og selv om den muligens kan havne i skyggen av kaffen og vinen innimellom, blir den aldri borte for meg, og jeg kan alltid kose meg med en kopp te. Dette føles bra!

Palais des Thés har forresten en masse spennende og sjeldne teer i kategorien grand cru, et begrep vi opprinnelig kjenner fra vinens verden. Det finnes ganske mange paralleller mellom vin og te, når man begynner å se etter. Jeg ser fram til å utforske dem nærmere.

I år blir det altså ikke julebordsesong på jobb. Jeg må innrømme at det blir godt å slippe sene, ti timer lange helgevakter, uten tid til å sette seg ned, spise, drikke eller gå på toalettet, vakter som gjør meg så sliten at jeg trenger hele søndagen på å hente meg inn igjen. I år blir det julehandel i stedet! Jeg er forberedt på hektiske dager, og litt helgejobb man regne med, men jeg velger likevel å tro at dette blir ganske mye roligere. Jeg har jobbet i butikk flere ganger tidligere, og håper jeg kommer relativt raskt inn i det igjen… Det blir ordentlig hyggelig å kunne formidle gode smaksopplevelser og fine gaver fram mot jul!

Nå gjelder det å prøve å sette seg inn i sortimentet, hoho. Jeg kjenner en del av produktene fra før, men det er fortsatt myyye jeg ikke har smakt, så jeg går grundig til verks. Jeg skriver smaksnotater som om jeg drikker vin, og det er ordentlig interessant å analysere en annen drikk på den måten. I tida framover gleder jeg meg til å lære masse nytt om te, samtidig som jeg håper å få bruk for sommelierutdannelsen. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med den nye deltidsjobben min – den føles relevant og litt kjent, og samtidig helt ny og riktig utfordrende. Dette blir kjempespennende!

Tea / etdrysskanel.com

In other words: You guys, I got a new part-time job for the coming months! These photos are a hint, and I’m thinking most people get that it’s about TEA! Tea is like an old friend for me, it has always been a part of my life since I left home, and although sometimes it gets overshadowed by coffee or wine, I’m always happy to return to the comfort of a good cuppa. Now I’m going to work for Palais des Thés, a French tea shop brand, which I’ve liked for many years. (I’ve even gone to various events and blogged about them on several occasions.) They have two shops in Oslo, and in November and December I’m going to help out. If I’m really lucky, I might get to stay on into the new year as well, we’ll see. For now I’m just stoked about this, about getting to learn lots of new stuff about tea, as well as putting my sommelier education to use. There are many parallels between wine and tea, and I’m excited to explore them further. I am actually really glad I’m not facing another Christmas party season in a restaurant. There will be no ten-hour shifts that are so busy I won’t have time to sit down, eat, drink or use the bathroom. Shifts that end at eleven at night on a Saturday and leave me so drained that I have to spend my whole Sunday getting back on track. Instead I’ll be tackling the holiday shoppers! I’m sure it will be hectic, but not on the same level, and I’m looking forward to help people find a new tea favourite or a perfect gift. Now I just have to get to know the assortment! I already know some of it, but there are lots of teas to taste, and I’m doing it properly, analytically, like I’m used to tasting wine. Very interesting! All in all I’m so happy about this new part-time job, I think this is going to be great!

Friday feelings (having time off and being back on track)

Nå tar jeg helg med lavere skuldre enn på lenge, og ville bare stikke innom og legge igjen noen ord til dere. Fredager og lørdager er virkelig noe heeeelt annet når man ikke jobber i serveringsbransjen! Fy søren, jeg føler meg så heldig som har fri! De to siste månedene, siden jeg sa opp sommelier-jobben, har jeg fått mer ut av helgedagene enn på mange år, og fått med meg små sammenkomster både her og der. Faktisk har jeg vært bortreist åtte helger på rad! Nå kjenner jeg at det blir veldig godt å skulle tilbringe de kommende dagene hjemme i Oslo, uten å skulle overnatte noe sted, uten å måtte pakke toalettsaker. Jeg har planer om å gå på kino med en venn i morgen, og ellers skal jeg bare ta det rolig og se hva som faller meg inn. Deilig!

En annen grunn til at jeg senker skuldrene litt akkurat nå, er at vi endelig har fått bryllupet vårt tilbake på skinnene etter avsporingen tidligere i sommer. I starten av juli fikk vi beskjed om at lokalet vårt, det helt perfekte stedet som jdet tok lang tid å finne, måtte legge ned driften som følge av pandemien. Det bare forsvant, det flotte huset som har vært rammen rundt alle planene og forventningene våre i et halvår! Dette var et hardt slag, for lokalet var den første store puslespillbrikken vi fikk på plass i vinter, og utgangspunktet for alle de andre brikkene, og dessuten hovedgrunnen til valget av by. Med ett sto vi og alle gjestene våre uten tak over hodet. Jakten på nye lokaler begynte, men det var vanskelig nok å finne det forrige stedet på grunn av våre mange kriterier – og det var ekstra vanskelig å finne ledige steder etter tsunamien av bryllup som er blitt utsatt fra denne sommeren til neste sommer. Alt var opptatt allerede! Om vi ville gifte oss i 2021 i det hele tatt, måtte vi endre datoen også. Da måtte vi selvfølgelig omorganisere alt det vi hadde ordnet fra før. Plutselig satt vi der, vi som trodde vi lå godt an og håpet vi ikke ville bli berørt av pandemien, og visste hverken når eller hvor, eller om, det ble bryllup. Jeg er over jo gjennomsnittlig emosjonell og over gjennomsnittlig strukturert, haha, så dette likte jeg svært dårlig. Uvissheten varte i seks uker, og gjorde meg ganske frynsete! Denne uka fikk vi til slutt de bekreftelsene vi trengte, fra flere hold. Vi har klart å finne nye lokaler og ny dato. Endelig! Hipp hurra! Nå kan vi be folk oppdatere kalenderen sin, nå kan vi fortsette planleggingen, nå kan jeg begynne å se for meg bryllupet i en ny ramme. (Lokalene er ikke like store og godt egnet som de forrige, men de er store nok, og de er gamle og sjarmerende. Det blir ikke sommerbryllup, slik planen var opprinnelig, det blir høstbryllup! Det kan jo være vel så fint, hihi.) Nå er vi altså tilbake der vi var, vi har mange av de viktigste brikkene på plass, og det er litt over et år igjen. Jeg gir meg selv en klapp på skulderen, og gleder meg til å kunne ta opp tråden, og jeg smiler bredere og puster lettere enn jeg har gjort på lang tid.

Friday / etdrysskanel.comSånn ser jeg ut i dag! Før lunsj var jeg ute i byen, og det føles alltid bra å ta på seg vintagekjolen, leppestiften og den lette jakka etter sommeren, synes jeg. Det er noe så forfriskende ved den litt kjøligere lufta, og ved at ting starter opp igjen etter ferien! Jeg var ute i gatene for blant annet å levere en film til fremkalling, få justert litt på brillene mine og kjøpe godt importøl til i kveld. I ettermiddag skal jeg sy opp et skjørt, og så skal jeg plukke meg ei ny bok fra bokhylla, etter at jeg leste ut den forrige i går. Så er planen min å lese og spille dataspill mens min tilkommende er på øving med bandet sitt, og så håper jeg at vi kan drikke den ovennevnte ølen sammen etterpå. En fin og avslappet fredagskveld, det passer meg helt utmerket.

God helg, mine fine!

– – – – –
In other words: The weekend is here again, and feeling lighter than I have done in a long while. For one thing, I love having Fridays and Saturdays off again, since I quit my job in the service industry. The difference is huge! Over the past two months I’ve been able to spend so much time with friends and family I hadn’t seen since before the pandemic began. In fact, I’ve been away the past eight weekends! Now I’m really looking forward to spending the next couple of days at home here in Oslo, not staying overnight anywhere, not having to pack a bag. I have plans to go to the cinema with a friend tomorrow, but apart from that I’m just going to relax and see what I feel like. What a luxury!
Another big reason for my feeling good and relieved is that our wedding planning, which was derailed this summer, is now finally back on track. What happened was that in July we were told that our venue, that perfect place that took me so long to find, had to close down because of the pandemic. All of a sudden it was just gone, the beautiful house that we’d imagined as the frame around our big day for six months. It was a big blow, because that place was the first major puzzle piece that fell into place for us this winter, and it is connected to all the other pieces, and the venue was even the main reason for our choice of city. Now we and all our guests had no roof over our heads. The search for a new venue began, but it was difficult enough to find the original one, because of our long list of criteria – and it wasn’t made any easier by the tsunami of weddings that have been postponed from this summer to next summer. Everything was already taken. This meant that we had to change our date as well, and that meant that all the other things we’d already booked, had to be moved. We thought we were in a good place and hoped we wouldn’t be affected, but suddenly there were were, not knowing when or where or even if we would get married. Being an emotional person and a structured one, I did not like this one bit, haha. The uncertainty lasted for six weeks and made me quite flustered. A few days ago we finally were able to get the last confirmations we needed, and we now have a new venue and a new date! Hooray! I’m giving myself a pat on the back, and looking forward to picking up the planning where we left off. We can ask our guests to update their calendars, and I can start imagining our wedding within its new framework. (The new venue is a bit smaller and less practical, but it is older and has lots of charm. Also, it won’t be a summer wedding, as we had originally planned, but an autumn wedding. That can be just as nice!) Now we’re back where we were before, we have many of the main things in place and a bit more than a year left. I feel so much better, haha.
This is me today, by the way. I was out in the city before lunch, and it always feels great to wear a vintage dress, lipstick and a light jacket when the summer holidays are over, when the air is slightly cooler and most things start back up. Refreshing! Today I ran some errands and bought some good, dark beer for this evening. My plans are to find a new book in the shelf, since I finished one yesterday, and read and play a computer game while my fellow – my fiancé! – rehearses with his band, and then we can drink said beer together afterwards. A nice, relaxed Friday night. That’s perfect, thanks.
Happy weekend, my dears!

My new mantra

Da har jeg planen klar for høsten, dere.

Jeg fant nemlig dette bildet på Linas blogg, av graffiti på en vegg i Malmö:

Va ful, ha kul. Perfekt!

Har man lest teksten min om selvbilde, skjønner man hvorfor dette sitatet traff meg, hoho.

Jeg er så enig med Lina i det hun skriver i innlegget sitt, under bildet:

«Annars är detta dagens (nej årets) bästa budskap. Tänker dessutom att man blir snygg när man har kul.»

Den går vi for!

– – – –
In other words: Here is my plan for this autumn. My new mantra, written on a wall in Malmö, Sweden. Directly translated it means «be ugly, have fun», haha. (Those who have read my text about self-image will understand why this hit home with me.) Only it rhymes in Swedish slang, so it sounds better. Maybe we could go with «look bad, be rad» or something similarly silly? The point is that I agree with the unknown source, and I also agree with Lina, the Swedish blogger who included the picture in this post and wrote: «This is the best message of the day (no, the year). Besides, I think one becomes pretty when one has fun.» Seconded! Let’s go!

A little life update, in D minor, before the summer holidays

Cortado / etdrysskanel.com

Det går opp og ned her i livet, og selv om jeg som regel fokuserer på de lyse sidene ved tilværelsen, tenkte jeg å vie et innlegg til noen mindre positive ting fra den siste tida.

Her kommer en liten tilstandsrapport, rett og slett, denne gangen i moll i stedet for i dur!

Jeg har sagt opp stillingen min som sommelier. Det er gøy å jobbe med vin, og jeg har trivdes veldig godt på Sorgenfri, men jeg har fått tid til å tenke og kjenne litt etter denne våren. Da jeg ble permittert og begynte å tilbringe mer tid hjemme, sammen med Jonasflotte, innså jeg hvor mye jeg savner det å faktisk kunne ta helg sammen, og så ha fri i to dager. Jeg har hatt lørdagsjobber så lenge jeg kan huske, nesten, men to døgn med fri hver eneste uke er jo helt utrolig behagelig? Dessuten er det veldig godt å ikke begynne på jobb når alle andre er ferdige på jobb, og så gå glipp av hele kvelden, som andre tross alt bruker til å samles og kose seg. I to og et halv år har jeg i praksis jobbet hver torsdag, fredag og lørdag kveld. Jeg har gått glipp av så mange helgeturer, feiringer og sammenkomster. Jeg har hatt dårlig samvittighet hver eneste gang jeg har bedt om fri på fredager eller lørdager, og kun gjort det når noe har føltes tilstrekkelig viktig. Jeg har stått på som bare folk i serveringsbransjen må gjøre. Jeg har kommet sent hjem etter ti timer lange vakter og kollapset på sofaen nærmere midnatt på lørdag, og så brukt hele søndagen på å hente meg inn igjen. Slikt tærer på overskuddet, det er ikke til å komme fra. Da jeg ble tvunget til å ta et steg tilbake, merket jeg at jeg var sliten. Jeg føler meg ferdig med denne arbeidssituasjonen. Jeg vil jobbe når andre jobber, og så ha fri når andre har fri. Det er ikke for mye forlangt, faktisk. Jeg fortjener det. Dessuten er stemningen i bransjen ganske så anspent for tida, og usikkerheten føles stor. Jeg har derfor valgt å trappe opp frilansingen på hjemmekontoret, ta på meg mer tekstejobb og legge opp løpet selv, for det kjennes tryggere og mer riktig nå. På sikt håper jeg kanskje å få meg en relevant deltidsjobb på dagtid, for jeg liker å arbeide med lukt og smak og formidling. Kanskje i en butikk som selger te, kaffe, ost, olivenolje eller andre godsaker? Vi får se. Inntil videre er jeg i hvert fall fornøyd med avgjørelsen jeg har tatt, selv om det alltid er både skummelt og vemodig å si opp en jobb man liker. Jeg var innom Sorgenfri for å ta en siste kaffe, hente sakene mine og ta farvel med kollegene mine i går, og ansettelsen min opphører offisielt i morgen. Det hele er litt trist, men det føles rett.

(Jeg fortsetter med vinbloggen min, da! I tida framover, når ting stabiliserer seg, håper jeg å kunne fokusere mer på kurs og smakinger. Det å dele vinglede og gode smaksopplevelser på den måten, for eksempel på restauranter og hos vinklubber, eller i bursdager og utdrikningslag, er noe av det beste jeg vet! Jeg mistet en del slike oppdrag i vår, da alt ble avlyst, men jeg håper at det tar seg opp igjen til høsten.)

Jeg vet forresten ikke hva som skjer med dagpengene når jeg forteller NAV at jeg har sluttet. Foreløpig har jeg ikke fått noen dagpenger i det hele tatt, selv om det er snart fire måneder siden jeg ble permittert. Heldigvis holder jeg meg flytende! Jeg har klart meg så langt, og nå er det verste over, så jeg klarer meg framover også. Jeg lurer på hvordan det går med dem som mistet hele inntekten sin, om de fortsatt ikke har fått sine dagpenger heller? Jeg krysser fingrene for at det går seg til, både for min egen og andres del, snarest mulig.

Jeg synes fortsatt at det er litt tungt å bevege seg rundt i hovedstaden. Det er fremdeles teip, skilt og formaninger overalt. «Ikke reis hvis du ikke må.» «Vær mest mulig hjemme.» «Kun to personer i lokalet om gangen!» «Hold avstand!» «Vennligst ikke kom inn bare for å titte!» Greit, greit, jeg skal holde meg unna… Samtidig er det stadig flere steder som åpner igjen, og ganske mange nordmenn oppfører seg nå som om ingenting har skjedd, ser det ut som? Vi får vel bare vente på neste smittestigning, for den kommer nok, og håpe at den ikke blir for stor – samt gjøre vårt beste for ikke å bidra til den selv.

Jeg savner klemmer </3

Til slutt tenkte jeg å nevne et par småting som ikke har noe med pandemien å gjøre. Den føles tidvis ganske altoppslukende, men det er tross alt andre ting som foregår i bakgrunnen.

Jeg har fått prøveresultatene fra sykehuset etter dette lille inngrepet, og de er dessverre ikke sikre på at de har fått med seg alt. Det betyr at jeg kanskje må opereres på nytt, men det får jeg ikke vite mer om før jeg skal til oppfølging om flere måneder, så det tar jeg som det kommer. For øvrig skal jeg snart ta andre dose med HPV-vaksine på apoteket, det blir bra.

Apropos apoteket: Det virker som at Menthulatum på tube er i ferd med å forsvinne? Det er utsolgt overalt, det er helt umulig å få tak i. Hva i svingende skal man gjøre nå? Dette er selvfølgelig en filleting i det store bildet, haha, men jeg bruker det som universalmiddel, hver eneste dag, og har gjort det hele livet. Familien vår har vært Menthulatum-folk i minst tre generasjoner. Nå virker det som at vi må bli Kløver-folk i stedet, og kjøpe petrolatum på gule bokser i stedet for grønne tuber. Vi får se hvordan det går!

Sånn, da var dere oppdatert på både stort og smått, sånt som ikke nødvendigvis er så stas, som som likefullt er en del av livet. Jeg synes det må være rom for å skrive og snakke om slike ting også. Jeg er riktignok så lite vant med dette fokuset at hele innlegget føles som klaging? Jeg kommer nok til å fortsette å legge mer vekt på det positive enn det negative, slik det faller meg naturlig, men nå vet dere i hvert fall hvordan det står til.

Jeg er jo så heldig, jeg har det jo så bra på alle måter, og jeg har stor tro på sommeren og høsten som ligger foran oss. Om det så blir mye slit og lite penger i tida som kommer, er ikke det noe nytt for meg, hoho. Uansett tar jeg ferie nå! Nå skal jeg gjøre hva jeg vil, sammen med han jeg liker best, i fire uker framover. Fy søren, dette blir herlig!

God sommer, kjære venner!

– – – – –
In other words: Okay, so here’s a little update on things that aren’t great at the moment, but that are a part of life. Although I usually focus on the positive, I want to be able to write and talk about those other things as well, so I just wanted to share some rather big news and some smaller stuff from recent months.
Let’s start with the fact that I’ve quit my job as a sommelier. It was a tough decision, because I really like working with wine, and I’ve been very happy at the restaurant. However, when I became temporarily laid off because of the pandemic, I was forced to take a step back, and I got some time to think, and a new feeling showed up. Relief. For the past two and a half years, since I started working in the service industry, I have basically worked every Thursday, Friday and Saturday night. I’ve missed countless weekend getaways, celebrations and gatherings. I’ve felt guilty every single time I’ve applied for a night off, and my weekends have been one day, Sunday, and often I’ve been so beat after a ten-hour, late-night shift on Satursay that I’ve spent all of that day recovering. This business is brutal, and although I’ve had fun, I’ve also had enough. When I suddenly got to spend more time with by fellow, and we got to start our weekends together, and those weekends lasted two full days, I realised how much I’ve missed this. I no longer want to start work when everyone else gets off work, I want to work during the day and have evenings off, like most people do. It can’t be too much to ask. I deserve it. I’ve decided to ramp up my freelancing, because the way things are in the restaurant business now, it doesn’t feel any less uncertain than staying there. I stopped by the restaurant and had one last coffee and bid my collegues farewell yesterday, and my contract ends tomorrow. It’s scary and sad to leave a job you like, but I know this was the right call, and I have faith in the future.
I’ll keep writing my wine blog, though, and I do hope that when things stabilise, I’ll be able to host tastings and stuff again, like I used to before everything was cancelled. I also hope that I will get a little bit of support from the government at some point, since everyone who’s been laid off is entitled to it, although there is a certain system overload at the moment, and nothing has happened for the almost four months that have passed. At least I’ve been able to stay afloat, and I still will if nothing ever comes.
I still find it strange and unnerving to move about with all the tape and signs and regulations. «Do not travel if you do not have to.» «Stay at home as much as possible.» «Keep your distance!» «Only two people at a time!» «Please do not enter only to have a look!» Fine, I’ll stay away, but it brings me down. We do what we have to, but I don’t have to like it, right? I just want to hug my friends again. Things have gotten a lot better here, places keep reopening, but some people seem to act like nothing’s happened, and we do expect a new rise. When it comes, we’ll just have to hope that it’s not too big, and do our best not to contribute to it ourselves.
Finally there are a few little things that have nothing to do with the pandemic, believe it or not. I got the test results from this little surgery, and it turns out they can’t guarantee that they got it all, so I might have to do the whole thing again. I’ll cross that bridge when and if I come to it, of course, but at least I’m getting my second dose of the vaccine at my local pharmacy soon. While I’m there I also like to pick up some mentholatum, but now it has become impossible to find anywhere, it’s sold out all over, and apparently it is disappearing from the Norwegian market. This is a trifle, of course, when we look at the big bicture, but I use it every day, for all sorts of things, and I have done my whole life. My family have sworn to this stuff for at least three generations. We’ll have to find an alternative and see how it works out!
There we go, things big and small, which aren’t the greatest. I just wanted to keep you in the loop. I’m not used to all this negativity, I feel like I’m complaining, but at least now you know what’s going on. After all, though, I am so fortunate and so happy in pretty much every way, and everything is going to work out. Besides, my holidays start now! I’m going to spend the next four weeks doing whatever I want, side by side with my favourite person. It’s going to be wonderful! Happy summer, my dears!

A different virus, a small surgery, a vaccine and something all women should do

«Prøven viste celleforandringer, og du henvises videre til spesialist.» Å, flotters.

Her kommer noe så sjeldent som en liten helseoppdatering, hoho.

I fjor høst var jeg hos fastlegen min og tok en celleprøve av livmorhalsen. Kvinner i Norge får påminnelser i posten hvert tredje år. Det er det en grunn til, vet dere. Det kan skje ting på den tida, og det hadde det gjort hos meg. (Sist jeg tok celleprøve var i 2016.) Nå hadde det altså dukket opp noe rusk, det hadde oppstått celleforandringer, og jeg fikk time hos en gynekolog for å undersøke saken nærmere. Hun tok en vevsprøve, og jeg ventet på svar i noen lange uker, og det viste seg at jeg hadde et forstadium til kreft i livmorhalsen. Det er altså ikke kreft ennå, men om man ikke oppdager det og behandler det, vil det utvikle seg til kreft over tid. Jeg fikk vite at det trolig ville gått fem år i mitt tilfelle. 300 kvinner rammes av livmorhalskreft i Norge hvert år. Jeg slipper å bli en av dem, fordi dette ble oppdaget før det gikk så langt, og jeg ble henvist videre til sykehus for behandling. Systemet fungerer! Dette er jo fenomenalt!

En av de siste dagene i april var jeg inne til en liten operasjon på Ullevål sykehus. De fjernet den delen av livmorhalsen der celleforandringene satt. Det var litt styrete, med diverse Corona-tiltak på gang, og litt skummelt, ettersom jeg aldri har gjort noe sånt før, men det var raskt overstått og gikk helt fint. Legen og sykepleieren var så hyggelige, og jeg lå der og sang for meg selv for å tenke på noe annet, hihi. I ukene etter inngrepet skal man unngå kraftig fysisk aktivitet, og det har jo faktisk vært lettere enn vanlig akkurat i disse dager, når man uansett er så mye hjemme! Hell i uhell, kan man si – og uansett er jeg veldig glad for at operasjonen ikke ble utsatt, ettersom den har vært planlagt siden februar. Jeg er så takknemlig for at de ansatte i helsevesenet står på for oss andre, pandemi eller ikke. Nå er altså inngrepet overstått, og det føles bra. I etterkant har jeg hatt ganske vekslende form, jeg har tilbragt en del tid på sofaen, men jeg driver og stabiliserer meg nå, og snart er jeg på topp igjen!

A different virus / etdrysskanel.comLivmorhalskreft skyldes humant papillomavirus (HPV), som er svært utbredt, men som stort sett ikke gir noen symptomer. De aller, aller fleste får dette viruset i løpet av livet, og så blir de friske igjen av seg selv, uten noen gang å være klar over at de har vært smittet. Hos andre forårsaker altså viruset celleforandringer, som igjen kan utvikle seg til kreft. Derfor får alle barn nå tilbud om gratis HPV-vaksine som en del av vaksinasjonsprogrammet, og alle kvinner mellom 25 og 80 år oppfordres til jevnlige celleprøver. Man kan også vaksinere seg i voksen alder, noe jeg nå er i gang med, for å unngå at dette skjer igjen. Sammen kan vi faktisk så godt som utrydde livmorshalskreft!

HPV-vaksinen settes i tre omganger. Jeg fikk den første dosen i forrige uke. Man kan få andre dose etter to måneder, og så den tredje seks måneder etter den andre. Resept skaffer man hos lege eller gynokolog, og vaksinen kan settes i apotek. Det er forbasket dyrt, hver dose koster 1500 kroner, men om alternativet er å få kreft, nå som jeg vet at jeg er disponert for det, er det en liten pris å betale til sammenligning… Jeg skal inn til oppfølgingstime hos gynekologen om et halvt år, for å sjekke hvordan det står til med livmorhalsen etter inngrepet, og om åtte måneder vil jeg være ferdig med vaksineringen også. Da håper jeg at denne saken er ute av verden for alltid. Dette har naturlig nok vært en ubehagelig prosess og periode på mange måter, men herlighet, alt kunne vært så mye verre, og i den store sammenhengen er jeg så heldig. Det er vi alle. Tenk at vi har et system som passer på oss, som gjør at vi kan få bukt med dette problemet før det blir alvorlig.

A different virus / etdrysskanel.comForresten, dere: Jeg er absolutt ingen ekspert på noe av dette, jeg har prøvd å forklare saken slik jeg har forstått situasjonen. Om dere lurer på noe, er det bare å spørre, og så kan jeg svare etter beste evne, basert på min egen erfaring. Ellers bør man naturligvis forholde seg til offisielle kilder når det gjelder slike temaer, og man får mye relevant informasjon hos Kreftregisteret og hos Folkehelseinstituttet.

Jeg vet at mange kvier seg for gå til fastlegen eller gynekologen og klatre opp i den kjipe stolen. Jeg vet at mange kaster brevene fra Kreftregisteret. Jeg vet at mange utsetter slike celleprøver, eller dropper det helt. Ikke gjør det. Bare få det overstått. Sannsynligvis er alt i orden, null stress, ingen grunn til bekymring. Om noe mot formodning skulle være i gjære, så får du orden på det før det utvikler seg. Med andre ord har man ingenting å tape, men alt å vinne. Bare gjør det. Kort sagt: #sjekkdeg

– – – – –
In other words: «Your test results show cell changes, and you will be referred to a specialist». Oh, great. We interrupt our regular programming with a little health update. This autumn I went to my GP for a routine pap test, since we get letters from the health authorities every three years here in Norway, encouraging us to get a check-up. The last time I went was in 2016, and since then something had happened. I was sent to a gynocologist, who took a tissue sample, and I waited for a few long weeks. It turned out that I had a pre-stage to cervical cancer. Not cancer, but what becomes cancer if it’s not treated – in my case I was told it would probably have developed into cancer within five years. I’m so glad they caught it beforehand! The system works! I was referred again, to a local hospital, and in late April, three weeks ago, I went in for a little operation. They removed the part of my cervix where the cell changes were found. Hopefully they got it all, and I won’t have to think about this ever again. I’m so grateful the procedure wasn’t postponed because of the Corona virus situation – there were extra procedures in place, sure, but everything went well and as planned. I’m so thankful for the work that our health workers do for us, pandemic or no pandemic, and so happy this is now behind me. Problem solved before it even really became a huge problem. I’ve had to take it easy for a good while after the surgery, but it has been less of a bother in this strange moment in time, where we all spend so much time at home anyway. Good timing, after all. Now I’m also getting vaccinated, because cervical cancer is caused by the human papilloma virus (HPV). It is very common, most people actually get it at some point in their lives, and it usually just clears up on its own without the person ever knowing they were infected. In other cases, though, like mine, it causes cell changes, which again can cause cancer. No thanks, not if I can help it. The vaccine is really expensive, but if the alternative is cervical cancer, not that I know I’m predisposed for it, it’s a small price to pay. I’ve just gotten the the first of injections, and ‘ll get the next two doses in two months and eight months from now. (All children can now get it for free in Norway, by the way, as a part of the official vaccination program, so hopefully the virus will be much less common in a generation or two.) In six months I’m going back to the gyno to check how the cervix has been doing after the procedure, and hopefully by the start of next year this is something I’ll never have to think about again. (By the way, I’m absolutely no expert on any of this, I’ve just explained the situation as I understand it. If you have any questions, feel free to ask, and I can answer based on my experience, but really we should keep to our official sources for info about this kind of stuff. I found helpful information through the websites of the cancer foundation and the national health service here in Norway.) This hasn’t been fun, but I feel so lucky. We all are, if we live in a country where there is a system in place to nip this problem in the bud. Apparently cervical cancer can more or less be extinguished in the future, if we do our part with vaccines and pap tests. Don’t throw away the letters, don’t postpone or drop the testing, just go and get it over with. Most likely everything’s perfectly fine, nothing to worry about. On the off-chance that something is going on, it can be dealt with before it’s a big deal. We have everything to gain and nothing to lose. No one likes sitting in that chair, but it’s definitely worth it.

Ghosts of Easters past

April / etdrysskanel.com

Nå tar jeg ferie, dere! Skap og skuffer er fulle av marsipan og sjokolade, og jeg har tatt på meg et antrekk som er ekstra mykt og varmt og behagelig, slik at jeg får en viss hyttefølelse, hoho. I skrivende stund hører jeg på Radioresepsjonens påskespesial, og jeg sitter ved kjøkkenbordet og ser utover byen, gjennom vinduer som er skinnende rene – jeg har nettopp pusset dem. Det var det siste punktet på lista over gjøremål, for jeg fikk all tekstejobben unna i går, så nå senker jeg skuldrene og ser fram til noen dager med ren kos.

Ettersom denne påsken blir litt annerledes, tenkte jeg at vi kunne se på tidligere påskefeiringer her på bloggen!

Yellow / etdrysskanel.comI fjor, altså i 2019, ble det avslappet bypåske. Vi hadde nettopp kommet hjem fra den store California-turen vår, så det var veldig godt å være mest mulig i ro og gjøre minst mulig, hihi.

Easter / etdrysskanel.comÅret før, i 2018, tilbragte jeg feriedagene hjemme hos foreldrene mine i Elverum. På dette tidspunktet bodde vi midlertidig på liten plass blant mange flytteesker og lette febrilsk etter ny leilighet, så jeg var sliten, og glad for å få et avbrekk.

Easter / etdrysskanel.comI 2017 var jeg litt her og litt der, blant annet i fjæra i Slemmestad. Kaldt og koselig!

MarchÅret før, altså i 2016, bodde vi i London! Vi fikk besøk hjemmefra i påsken, og koste oss veldig med tidlig vår og masse liv i byen.

Easter, Et dryss kanelI 2015 var jeg hjemme på Løten, for da bodde foreldrene mine fortsatt i huset der jeg vokste opp. Jeg inviterte gamle venner på boller, for på dette tidspunktet var det fortsatt slik at «alle» dro hjem i påskeferien – vi var studenter, vi hadde små hybler i stedet for ordentlige, egne hjem… Tida går så fort!

EasterJeg var hjemme i Løten i 2014 også, men da var det noen andre som inviterte til påskesamling hos seg. Dette var den første påsken med speilreflekskamera, så herfra går bildekvaliteten et hakk ned, haha.

I 2013 bodde jeg i Paris! Jeg fikk besøk av Jonasflotte i påsken, og vi stappet ei langhelg full av utforskning, nerding og snop – her er del én, og her er del to. Bildestørrelsen varierer litt i disse innleggene, for nå skal vi tross alt ganske langt tilbake… Det var tider, det!

De to siste årene får jeg dessverre ikke tak i bilder fra, for jeg sitter på Jonasflotte sin maskin, men vi tar en titt på innleggene likevel! De er importert fra den forrige bloggen, så de ser litt rare ut.

I 2012 gikk jeg med påskepost (er det noen som husker at jeg var lørdagsbud?) og besøkte Stockholm sammen med Jonasflotte. (Den turen ble oppsummert i to innlegg til, ett om mat og drikke og ett fra Gamla Stan.)

Nå begynner bildene å bli veeldig små, men i 2011 var jeg litt i byen, litt på Rena og litt på Løten. Da dette innlegget ble skrevet, hadde jeg bare blogget i et par måneder.

Det var ni tilbakeblikk! Håper dere synes det var hyggelig med en liten tidsreise – det synes jeg, hoho!

Vi kommer nok til å huske årets påske, for den vil skille seg ut, men jeg håper alle får en fin ferie etter forholdene.

Riktig god påske, mine venner!

– – – – –
In other words: I don’t have time to write you a proper translation, because I’m headed out, since my Easter holidays have just begun! We have the rest of the week off, plus the following Monday, here in Norway. This Easter will be unusual for obvious reasons, so I figured we could take a look at some earlier versions. I have been blogging since 2011, so I have quite a few years documented. The oldest ones, the ones at the very bottom, are posts that have been imported from my old blog, so please excuse their messy appearance. Oh well, let’s call it charm. Enjoy this little journey back in time, I sure did! Happy Easter, friends!

A very grateful Gryffindor

Herlighet, dere. Tusen takk.
Jeg har fått så mange gode ord den siste uka. Her på bloggen, på Facebook, på Instagram, på telefon, på SMS. Fra inn- og utland, på norsk og engelsk. Fra nære venner, fra familiemedlemmer, fra folk jeg gikk på skole med for ti og tjue år siden, fra trofaste lesere, fra fremmede. Fra folk som bryr seg, folk som kjenner seg igjen, folk som har tatt seg tid til å uttrykke støtte, som sier fine ting om teksten og om hun som står bak den. Det betyr enormt mye for meg, jeg er helt overveldet. Det tar meg lang tid å svare alle sammen, jeg har måttet ta pauser og legge det vekk litt, jeg har sittet med tårer i øynene og lest hvert eneste ord. Tusen, tusen takk.

Det var skikkelig skummelt å publisere dette innlegget om selvbilde, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Som regel er man aldri alene om det som er vondt og vanskelig – både heldigvis og beklageligvis. Mange har valgt å dele sine egne erfaringer, sine egne tunge tanker, med meg. Det gjør meg ydmyk og nesten beæret. Takk for tilliten. På den ene siden er det fint å vite at man ikke er ensom om noe, og på den andre skulle jeg ønske at ingen av oss trengte å gå rundt og føle at vi ikke er bra nok. Egentlig er vi jo det, alle som én, selv når det ikke føles slik. Dessuten er vi altså sammen om dette.

Jeg har også fått mange interessante tilbakemeldinger fra folk som tolker situasjonen på ulike måter, fått en del tankevekkende og inspirerende innspill, og til og med noen velmente smekk på lanken. Tenk å ha så reflekterte og omtenksomme lesere? Som både støtter og utfordrer meg? For et enormt privilegium. Jeg setter så stor pris på det, dere aner ikke. Jeg skal samle alle de fine tingene jeg har fått høre den siste uka, og lese dem på dager når jeg har mest lyst til å gjemme meg, hihi. Jeg tipper at det vil komme flere slike dager, men jeg håper og tror at jeg er blitt sterkere av den verste perioden der, og at jeg aldri vil havne så langt nede igjen. (Om det skulle skje, vet jeg nå at jeg kan snakke med noen om det.) Tvert imot skal jeg jobbe videre med dette, og prøve å klatre stadig høyere. Jeg vet at jeg har dere i ryggen, og den tanken gjør meg helt varm av glede.

Mange skriver at jeg er modig som deler. Det er snilt sagt av dere. Jeg har faktisk fått høre det ganske jevnlig helt siden jeg var liten. Jeg har jo som regel gjort alltid det jeg har hatt lyst til, gjort min egen greie og gått min egen vei, selv om det har vært skummelt – samme om det har vært snakk om å stå på scener, flytte til nye byer og land alene, gå mot strømmen som frilanser eller skrive om tunge temaer. Det er jo verdt det, nesten helt uten unntak, å utfordre seg selv litt. Det er kanskje ikke tilfeldig at jeg er en griffing, hoho.

Jeg har kjøpt en presang til meg selv, noe jeg har ønsket meg i… tja, femten år? Det er en geeky gave, selvfølgelig. Det begynner å bli lenge siden sist jeg kjøpte noe nytt, men jeg har ikke klart å finne det brukt, hverken i bruktbutikker eller på nett, selv om jeg har vært på utkikk i månedsvis. Akkurat i disse dager er det uansett ekstra fint å kunne støtte lokale forretninger. Derfor gikk jeg til Outland og kjøpte meg et offisielt Harry Potter-skjerf, en kopi av de man ser i filmene, som viser hvilket Galtvort-hus jeg tilhører. (Ifølge Rowlings egen Valghatten-test, så klart, fra tida da det fortsatt het Pottermore.) Jeg tok det flotteste og dyreste de hadde, the deluxe edition, fordi jeg fortjener det, muaha.

Gryffindor / etdrysskanel.com Griffing-skjerfet gir meg mye glede. Vi går turer – i god avstand fra andre – i den varmende vårsola. Jeg føler meg altså så fin i det!

Til meg, fra meg, fordi jeg er modig.

Gryffindor / etdrysskanel.comForresten: Om dere ser meg ute i byen, kom gjerne bort og si hei! Det er faktisk en del folk som har skrevet at de har hatt lyst til å hilse på, men ikke har turt. Jeg blir alltid veldig glad! Det er så fint å vite at dere finnes der ute, og jeg har alltid klemmer til dem som vil ha!

Jeg føler meg så heldig, dere. Jeg har åpenbart verdens beste lesere og støttespillere, og jeg er så takknemlig.

——
In other words: Oh my goodness, you guys. The support I have received this past week, since publishing this post, has been overwhelming. Here on the blog, on Facebook, on Instagram, by phone, by text. From friends and family, from old acquantances, from loyal readers, from strangers. It has been heartwarming, and it means so much to me. Many people have also shared their own stories, and I feel humbled and honoured by that. We are not alone, and that’s good to know, although I wish none of us had to walk around with these feelings of inadequacy. Insecurities are a part of human nature, I guess, and we’re in this together. I am going to take all your kind words with me going forward, I’m going to continue working on myself, continue climbing. I know there will be lots of more tough days, but I hope it will never get as bad as it was, and if that should happen, I now know that I can talk to people about it. I have also gotten many interesting comments from people who see the situation in a different light, offering new perspectives, and I’ve even received a few friendly, but stern words. I’m so fortunate to have people who care, people who support me and people who challenge me. I appreciate it more than I’m able to express. A lot of people say I’m brave. I’ve actually heard that quite a bit throughout my life, since I’ve always done my own thing, moved around and found my own path. Maybe it’s no coincidence that I’m a Gryffindor! After publishing the post I bought myself a present. A geeky gift, of course. I went to a local shop (they need us in these strange times) and purchased an official Harry Potter scarf that represents my Hogwarts house, a replica of the ones they wear in the films. I have wanted one for what, fifteen years? I even sprung for the deluxe edition, because I deserve it, muaha. Now we take walks – in a good distance from other people – in the spring sunshine, and it makes me so happy. To me, from me, for being brave.
I feel so fortunate, my friends. I clearly have the best readers and social circles in the world, and I’m so grateful.