How I edit my Istagrams

InstaSeptember
InstaMay
InstApril
InstaSeptember
InstApril
InstaMarch
InstaOctober
InstApril
InstaNovember
InstaSeptember

La oss bare late som at disse mobilbildene ikke blir kornete i stort format, greit? Flott, takk.

Jeg fikk et morsomt spørsmål i går, fra Stine, om hvordan jeg redigerer bildene på Instagram-profilen min. Det hadde jeg aldri blitt spurt om før, og jeg har heller ikke reflektert så veldig mye over det, så det var interessant å tenke etter! Nå tenkte jeg å dele framgangsmåten min med dere også!

Jeg er nok egentlig ganske tradisjonell på Instagram, ved at jeg utelukkende bruker mobilbilder (ikke kamerabilder) og kun bruker de innebygde redigeringsverktøyene (ikke VSCO eller andre apper). Slik synes jeg at man bevarer «insta»-delen av det, ved at bildene blir mer hverdagslige og øyeblikkelige. Jeg liker å kunne dele bilder i en håndvending på trikken, liksom.

(Jeg redigerer jo ikke bildene på bloggen heller, fordi jeg liker et naturlig uttrykk – som journalist er jeg opplært til å dokumentere virkeligheten, og jeg tror det skinner gjennom både i bloggbildene og Instagram-bildene mine. Ingen prospektkort-farger, takk… Dessuten er jeg nok litt lat, og jeg vil egentlig ikke bruke mer tid foran skjermen/med mobilen enn nødvendig.)

Så til selve redigeringen! Jeg måtte late som at jeg skulle redigere et bilde for å huske hva jeg pleier å gjøre, hoho, og jeg kom fram til at prosessen som regel er relativt lik.

Aller først pleier jeg å heve skarpheten med 20 (min gamle Samsung tar ganske uklare bilder), og så drar jeg opp shadows med rundt 30 og ned highlights med omtrent 20. Slik blir det mørkeste og det lyseste mer jevnt, slik at jeg kan trekke opp brightness på hele bildet uten at kontrastene blir for store eller de lyseste feltene blir altfor utbrent. Først legger jeg riktignok på filter – jeg bruker nesten bare det som heter Lark, trukket ned til et sted mellom 50 og 30. Da blir bildene litt lysere og varmere, uten at fargene blir for ekstreme. Til slutt tilpasser jeg brightness, og jeg liker lyse bilder, så lenge de ikke føles unaturlig overeksponerte. Sånn foregår det, stort sett!

Veldig sterkt lys er jo som kjent en vanskelig greie, så jeg prøver å unngå direkte sollys, som når man fotograferer ellers. Mobilen min tar imidlertid helt ubrukelige bilder i alt annet enn dagslys, så jeg må være flink til å benytte meg av lyskilder som vinduer innendørs (igjen, som når man tar bilder ellers). Hvis jeg tar bilder i sol, pleier jeg å trekke ned highlights enda litt når jeg redigerer dem for å hindre at de blir skjærende.

Ellers, når det gjelder selve profilen, vil jeg helst at den skal være fargerik og variert. Jeg prøver å unngå flere bilder av matretter etter hverandre, for eksempel, eller flere bilder på rad med samme type utsnitt eller én framtredende farge. Kanskje jeg høres ut som en skikkelig raring nå? Dessuten legger jeg som regel ut ett bilde hver dag, for det føles ryddig, og jeg setter selv pris på at de jeg følger deler noe med jevne mellomrom. (Med mindre det er mange selfies, for det går jeg veldig fort lei. Jaså, slik ser du ut i dag… Jeg styrer også unna altfor polerte profiler.)

Instagram er gøy! Jeg prøver å ikke ta det så altfor alvorlig, hihi, og det er inspirerende å få små innblikk i livene til folk.

Nå er jeg nysgjerrig: Hva er deres tanker rundt Instagram?

– – – – –
In other words: I was asked how I edit the photos on my Instagram account! I’ve never really thought much about it, and I have a traditional approach – I only post mobile pictures (not proper camera pictures) and I only use the built-in editing tools (not VSCO or any other apps). I don’t edit my blog photos either, so I guess I’m quite lazy as well. Anyway, I like it fairly natural, and I find that this preserves the «insta» part of it, I just want quick snaps of my everyday life. That being said I do edit my Instagram photos, in more or less the same way every time, so here we go!
I start by sharpening by 20 (since my old Samsung takes quite blurry photos), and then I pull up shadows by around 30 and down highlights by about 20. This makes the image more even, so that I can brighten the whole thing without getting heavy contrasts or very burnt-out highlights. First, however, I put a filter on. I almost exclusively use the one called Lark, pulled down to somewhere between 50 and 30, because it just makes the image a bit brighter and warmer without making the colours extreme. Then I brighten the picture a bit, because I like them bright, but I try not to make them too overexposed. That’s it!
I always look for natural light, but not direct sunlight, partly because it’s classic photography thinking and partly because my phone camera is rubbish in anything but daylight. When it comes to my profile I like it varied and colourful, so I try not to post two images of a meal in a row, for instance, or several photos with the same composition or dominant colour. Gosh, do I sound like an oddball? I try not to overthink it – it’s only Instagram, after all – and have fun with it! I like posting something everyday, though, since I like it when accounts I follow share something fairly regularly (as long as there are not too many selfies, since they bore me, and I also avoid very polished profiles). I love how Instagram gives me a little window into other peoples’ lives.
So, now I’m curious! I’d love to hear your thoughts on the subject!

Spiteful sparkles

Er det ikke det ene, så er det søren meg det andre. Kan ikke folk bare la være? Jeg blir så sint og lei meg.

Det er fredag, og for mange starter påskeferien nå, og det ligger et slør av glede og forventning over by og land, og så skjer det igjen.

Her kommer to bekymringsløse bilder fra tidligere i dag, da det var vårsol, gule tulipaner og sprudlevin for alle pengene. Jeg var halvveis i et gledesfylt «god påskehelg»-innlegg før jeg fikk nyss om hva som hadde hendt i Sverige. Nå legger jeg ut bildene likevel, for som kjent er det bare lys som kan beseire mørket.

Friday / etdryskanel.com
Friday / etdryskanel.com

Jeg sender meldinger til de jeg kjenner i Stockholm og tenker på alle de berørte, og drikker resten av sprudlevinen nærmest på trass, og håper at alle får ei finest mulig helg likevel. Ta vare på hverandre.

– – – – –
In other words: One thing after the other. I wish people would just NOT. It’s Friday, and until the news from Stockholm broke it was all about about sunshine and yellow tulips and sparkling wine, as these photos from earlier today show. I had planned a «happy weekend» post before I heard what had happened. Now I’m checking on my friends in Stockholm and thinking about all the people who have been affected, and I’m drinking the rest of the sparkling in a most spiteful way, and I wish everyone a good weekend after all. Take care, everyone.

14 geeky TV shows I like

Her kommer fjorten forslag til virkelighetsflukt denne våren!

The IT Crowd
En moderne klassiker! Jeg er veldig glad for at jeg ga denne serien en sjanse, for først trodde jeg at det var «it» som i «it girl», og sånne harry kjendisjenter er jeg veldig lite interessert i. Heldigvis er det IT som i «informasjonsteknologi»! I kjelleren i et stort kontorbygg sitter tre stykker og tar seg av teknikken. Sjenerte og naive Moss, den irritable iren Roy og nykommeren Jen, som ikke aner hva hun driver med. Dette er en sånn serie som bare blir bedre for hver sesong, synes jeg, og som jeg aldri går lei. Did you try turning it off and on again?

Galavant
Ridder Galavant til unnsetning! Hans kjære er blitt bortført, og det skal vise seg lettere sagt enn gjort å ordne opp. Serien foregår i middelalderen, og er en munter blanding av eventyr og musikal. Fengende sanger og bekmørk historie i skjønn forening. Det er akkurat like fjasete som man skulle tro, med masse selvironisk humor og en del kjente fjes. Festlig!

Garth Marenghi’s Dark Place
Denne serien fikk jeg anbefalt av storebroren min da jeg gikk på journalisthøgskolen og lærte å lage TV, og jeg kunne ikke sett den på et bedre tidspunkt. Det er en slags metaproduksjon, en slags mockumentary. Serien er laget for å se gammel og dårlig ut, og er stappfull av klassiske kontinuitetsfeil, dårlig klipping, forsinket stemmepålegging og annet teknisk snop. Dark Place er derfor ekstra morsom for dem som selv har erfaring med TV-produksjon, men den krampeaktige dialogen, de ville historiene og ikke minst den helt håpløse hovedpersonen er like gøy for alle!

Stranger Things
Fjorårets store overraskelse! En eneste stor honnør til åttitallet! Stranger Things handler om en vennegjeng i en søvnig småby som plutselig får livet snudd på hodet, og barneskuespillerne er uovertrufne. Jeg ble så begeistret i stemningen i denne serien – den har en sånn nostalgisk varme. Samtidig er den kjempeskummel! Vi har bad i kjelleren med blinkende lys, altså. Ukult.

Red Dwarf
En absurd fortelling som stadig utvikler seg! Helt siden 1988 har det kommet nye sesonger med ujevne mellomrom. (Jeg har ikke engang sett alle, bare de fire første.) Red Dwarf er navnet på et romskip som har sust rundt mellom stjernene i tre millioner år, og ombord har det aller siste mennesket ligget nedfrosset. Når han våkner, viser det seg at han ikke er alene likevel. Dette er en flåsete, uformell komedie – ingenting er for dumt. Min favorittfigur er katten, som jeg faktisk har tenkt å kle meg ut som på åttitallsfest neste helg!

Misfits
Jeg har trukket fram denne serien tidligere, vet jeg. Jeg oppdaget den da jeg fikk i oppdrag å tekste en episode midt i første sesong, og ble så nysgjerrig at jeg måtte se fra begynnelsen. Dette er et slags sci fi-drama som foregår i vår egen tid, og som omhandler en gruppe ungdommer på skråplanet som møtes til samfunnstjeneste og opplever noe helt spesielt. Intenst, overraskende, spennende og ikke minst velspilt og velskrevet. Skuespillerne er som født til rollene sine, og manuset føles veldig realistisk, så det er lett å la seg rive med!

Firefly
Kultklassikeren som ble stoppet etter bare 14 episoder, men som har levd videre i folks hjerter i femten år. En sjarmerende blanding av sci-fi, western og dramakomedie som er akkurat passe amerikansk, og som handler om den brokete besetningen på et romskip 500 år fram i tid. De gjør hva de kan for å holde seg på vingene og i live, og varmen og humoren er veldig typisk Joss Whedon, som står bak. Han fikk dessverre ikke fullføre serien, på grunn av lave seertall, noe som er rart å tenke på når den fortsatt er så populær. Det kom riktignok en film i 2005, Serenity, som endelig ga tilhengerne en fortsettelse og en avslutning på historien. Den er også severdig, hvis serien faller i smak!

Spaced
Denne har jeg også anbefalt før, fordi det er FAVORITTSERIEN MIN. Skal du se én av de tolv på lista, velg denne. Her begynte Simon Pegg og Nick Frost-eventyret, og her boltret de seg i populærkulturelle referanser. I utgangspunktet handler serien om noen unge slitere i kollektiv, men ved hjelp av venner, naboer og fantasi skaper de seg en unik tilværelse. Gjenkjennelsesfaktoren er høy og de snodige sitatene står i kø. Et overskuddsprosjekt, en uforutsigbar, hjertevarm, rufsete og kjempemorsom serie!

Twin Peaks
The owls are not what they seem. Faktisk er nesten ingenting som man tror i denne utrolig anerkjente produksjonen fra superregisøren David Lynch. Ingen skaper dunkle scener og urovekkende stemning som ham! Her er det et drap som skal etterforskes, og med på kjøpet får man herlig retroestetikk, helt rå musikk, en forferdelig skremmende fyr, en hyllest til svart kaffe og en dansende dverg. Bare for a nevne noe. Filmen Fire Walk With Me utbroderer historien, forresten. Det kommer dessuten mer, slik Laura Palmer sa! Denne våren! Jeg er kjempespent!

The Mighty Boosh
Kanskje den rareste TV-serien jeg vet om. Det er liksom ingen grenser for hva som kan dukke opp på skjermen. Samtidig er praten mellom de to hovedpersonene så hverdagslig og naturlig at man får følelsen av at de improviserer alt de sier. Jeg kunne hørt på dem i timevis, der de rusler rundt i dyrehagen. Dette er en skrudd blanding av godlynte fornærmelser, eksotiske dyr og overnaturlige hendelser. Her bør jeg forresten nevne at jeg liker de to første sesongene desidert best, for i den tredje synes jeg at serien tar en negativ vending. Det blir mindre av de kameratslige ordvekslingene som jeg liker så godt, og det legges mer vekt på effekter og ekstreme figurer. Etter fjerde episode i tredje sesong fikk jeg dessuten mareritt (!?) av The Crack Fox, så da sluttet jeg helt å se på, haha.

The Twilight Zone (har ikke noe offisielt nettsted, siden det gikk fra 1959 til 1964, men her er IMDb-siden)
Legendarisk! Denne serien var banebrytende da den kom, og den står seg fortsatt. Det ble laget mer enn 150 episoder fordelt på fem sesonger, som om serieskaperne hadde en nærmest uutømelig kilde til mystiske fenomen og uforklarlige hendelser. Tidsreiser, romvesener, tankelesing og gjengangere; her vet man aldri hva man får. Jeg har ikke sett alt, men jeg er så glad i tonen i denne svart/hvitt-serien – dyster, forvirrende og akkurat passe skummel til tider.

LOST
Denne har jeg også nevnt tidligere, men det gjør ikke noe. Jeg liker litt krevende og utilgjengelige ting, og LOST havner i den kategorien. De aller fleste kjenner til serien, og mange har sett litt, men få har sett alt. Det er en forutsetning, mener jeg, når man har med en så gjennomtenkt og innfløkt historie å gjøre! Det tar lang tid å forklare de kompliserte sammenhengene, men de er desto mer givende å forstå for dem som følger med. Jeg kan fortsatt få frysninger når jeg tenker på denne serien. Herlighet, så stor og voldsom og bra den er.

Classic Doctor Who
La meg begynne med å si at jeg ikke følger med på den nye serien, altså dagens Doctor Who. Jeg har sett noen episoder her og der, men kvaliteten varierer så mye at jeg ikke orker å forplikte meg. Den originale serien, derimot, fra 60-, 70- og 80-tallet, liker jeg godt! (De eldste sesongene er svart/hvite, noe som liksom gjør dem eksotiske i seg selv, men man må være litt forsiktig med hvilke miniserier man begynner på, for nesten 100 episoder har forsvunnet opp gjennom årene.) Doktoren reiser rundt i tidsmaskinen Tardis, og møter mange spennende utfordringer og interessante skapninger på sin ferd. En innovativ og engasjerende serie, som er blitt allemannseie på De britiske øyer. (Jeg får vignetten på hjernen bare jeg tenker på den.) Her begynte det!

Community
En komedie om en tilfeldig sammenrasket og tidvis motvillig gjeng som går på skole sammen. Det virker kanskje ikke så geeky ved første øyekast, men serien er full av referanser til ulike popkulturelle fenomen. Dessuten er Ahbed en herlig spesiell fyr – han synes det er utfordrende å forstå og omgås andre mennesker, så han henter inspirasjon fra filmens verden. Enkelte episoder tar dessuten helt av på ulike måter… Community har både humor, varme og uventede, absurde innslag.

Alle bilder er lånt og linket til kilden / All photos are linked to their sources

Her burde det være noe for enhver smak, hoho!

Bonus for dem som ser flere av disse seriene: Mange skuespillere går igjen, særlig i de britiske produksjonene! Jeg blir så glad av å tenke på at de ringer hverandre når de har noe nytt på gang. En fin krets av flinke, festlige folk.

Jeg tar imot tips med glede, om dere har lignende ting å anbefale! Hurra for god underholdning!

– – – – –
In other words: Pretty self-explanatory, this one. These are 14 geeky TV programmes I like! Watch them to find out why!

My March

March
March
March

En ny måned ligger foran oss, full av blanke ark og fargestifter og det hele!

Jeg vet at mange lengter etter våren, og mars er jo en vårmåned, i hvert fall på papiret. Nå er det adskillig lysere ute når jeg står opp om morgenen, og dagslyset blir værende helt til middagstid, og dessuten kan man kjenne sola varme litt i kinnene. Herlig! Det gjelder å glede seg over disse tingene, samtidig som man ikke kan bli skuffet om det kommer mer snø – det er tross alt helt normalt her oppe i nord, og dessuten er snø helt vidunderlig. Bare nevner det, i fall noen har glemt det.

Så til lista over sånt jeg ser fram til i mars! Blant annet skal jeg…

– Delta på flere vinsmakinger, og være flink til å lese pensum, og dessuten skrive en prosjektoppgave. Dette blir en vinøs måned, hoho!

– Se på Jonasflotte spille The Last Guardian. Jeg er så forelska i Trico.

– Prøve å skaffe meg solbriller med styrke i glassene. Mer sol betyr mer mysing og nysing – jeg er helt avhengig av solbriller i sommerhalvåret. Nå har jeg blitt vant til å se bedre på avstand, så de vanlige solbrillene mine blir lite brukt. Håper å kunne bytte dem ut snart, og krysser fingrene for at jeg finner noen rimelige innfatninger i retro-stil!

– Se noen episoder av Dirk Gently’s Holistic Detective Agency når det passer, for eksempel i kveld, når Jonasflotte skal øve med bandet og jeg kan legge opp løpet akkurat som jeg vil.

– Tilbringe et par timer i et dubbe-studio. Jeg har fått noen små roller i noen animasjonsserier! Må klype meg i armen!

– Feire flere bursdager på skikkelig vis. Blir like glad hver gang noen inviterer til fest.

– Markere Earth Hour den 25. mars. Det er alltid koselig å slukke lyset, og det føles fint å ta del i bevegelsen!

– Reise tilbake til London sammen med Jonasflotte! Vi skal dit i forbindelse med 30-årslaget til en venn, men vi får også med oss St. Patrick’s Day, så det blir masse godt drikke i godt selskap. Dessuten gleder jeg meg sånn til å reise dit igjen, til å reise hjem til favorittbyen, sammen med favorittpersonen.

– Se Lego Batman Movie på kino.

– Spise pannekaker til middag iblant. Herlighet, jeg glemmer hvor godt det er.

– Få venner fra London på besøk! Sju stykker! Allerede i morgen! De skal være i Oslo hele helga, og det blir helt supert å se dem igjen, og å vise dem favorittene våre i Tigerstaden.

Jeg tror ikke jeg kommer til å tilbringe så mye tid foran skjermen de kommende dagene, ettersom det blir masse sosialisering og sightseeing, så vi snakkes igjen i neste uke!

Håper alle får en fin start på mars måned!

– – – – –
In other words: Hello, March! I think you’re going to be a good one! Here are some things I plan and wish to do:
– Go to wine tastings, read about wine and write about wine. This is going to be a vinous month. – Watch as my boyfriend plays The Last Guardian. I have a massive crush on Trico. – Try to find some prescription sunglasses that I like preferably with a retro look. – Watch Dirk Gently’s Holistic Detective Agency. Fun! – Spend a couple of hours in a studio dubbing cartoons. I have been given a few small parts, and I have to pinch myself! – Celebrate several birthdays properly. I love it when people host parties! – Participate in Earth Hour on the 25th. – Go back to London with my boyfriend! We’re attending the 30th birthday of a friend, but we’re also going to be there on St. Patrick’s Day (that’s a bonus), and I can’t wait to be there, to be home, again. – Go to the cinema to see the Lego Batman Movie. – Have pancakes for dinner now and then. I keep forgetting how great pancakes are. – Have friends from London over for a four day visit! Seven of them arrive tomorrow! I am so excited, so looking forward to seeing them and to showing them our favorites in Oslo. I probably won’t spend a lot of time in front of the computer this weekend, since we’ll be out socialising and sightseeing. I’ll be back on the blog next week, and until then, enjoy the start of March!

Favourites in February

Sånt jeg har gledet meg over i det siste!

FavouritesLeppestiften Mac Red er en klar, kjølig rødfarge som er silkemyk å påføre. Den fukter mer enn noen av de andre variantene fra Mac, men det gjør dessverre at den ikke sitter like godt. Det er heldigvis ikke så farlig når man har hjemmekontor, så jeg synes den fungerer utmerket som hverdagsleppestift.

Om kvelden drikker jeg gjerne lakristeen «Three Licorice» fra Pukka. Så varmende og fyldig og god.

Jeg har lest ut boka Harpiks av Ane Riel, selv om jeg prøvde å bruke lang tid på den. (Fikk den av Aschehoug, forresten! Takk!) Fra første side var den skrudd og spennende, med godt språk og uforutsigbare vendinger. En mørk og makaber fortelling som passet meg utmerket.

Kaffekapselen Linizio Lungo fra Nespresso er optimal om morgenen, synes jeg. Rund og oppkvikkende!

Jeg husker ikke hvor lommespeilet kommer fra, men jeg liker at det liksom er trukket med stoff, og den isblå fargen gjør seg så godt på denne tida av året.

Litt rart å anbefale tunfisk på en blogg, eller? Det er definitivt første gang jeg gjør det, i hvert fall! Jeg oppdaget noen små bokser på butikken her en dag, og kjøpte med en hjem, og nå er King Oscars tunfisk med tomat og basilikum blitt fast inventar i matskapet vårt. Skikkelig godt i salat, til couscous eller pasta og som pålegg.

Vinen er italiensk og laget av en drue som heter verdicchio, som er litt ukjent og kanskje litt undervurdert, men som jeg liker veldig godt. Den er frisk og syrlig og smaker av sitrus og mandel. Vi fikk anbefalt produsenten Sartarelli da vi var i Roma, så vi kjøpte med oss ei flaske hjem derfra.

De gule rosene fikk jeg av Jonasflotte, og de lyste opp på bordet og holdt seg pene i lang tid.

Dessuten var det to kinofilmer som utmerket seg: Arrival (den føltes liksom tjue år gammel, fordi den tok seg god tid og var så herlig nysgjerrig og ektefølt, og historien traff selvfølgelig språknerden i meg) og Vaiana (et fargerikt og humørfylt animasjonseventyr med oppløftende moral og musikk – særlig én sang, «You’re Welcome», som jeg har vært helt hekta på i flere uker).

Det var alt, tror jeg, litt hulter til bulter! Over og ut!

– – – – –
In other words: Some of my favorites of late! The lipstick Mac Red, which has a cool shade of red and soft, silky texture. (It doesn’t stay on for as long as some of the others from Mac, but it works well as an everyday lipstick.) Three licorice,a tea from Pukka. A dark, twisted Danish novel which I don’t think has been translated into English yet, unfortunately. The Linizio Lungo capsule from Nespresso. A pretty pocket mirror. Tuna with tomato and basil (such a weird thing to mention on a blog, but I just discovered these little cans, and they are great in salads or with pasta). Wine made from verdicchio, an Italian grape with citrus and almond notes. The yellow roses my fellow gave me, which brightened up the table and stayed fresh for weeks. Also, two films: Arrival and Vaiana. That’s all for now!

Good books: A Series of Unfortunate Events

Nå som den nye serien er blitt tilgjengelig på Netflix, vil jeg slå et slag for disse enestående bøkene. Har du vurdert å lese dem, så gjør det! Da kan du se serien etterpå og glede deg over alle referansene (det kommer visst to sesonger til, så du har god tid), og så får du en stor leseropplevelse.

A Series of Unfortunate Events, the Complete Wreck, by Lemony Snicket / etdrysskanel.comDa jeg fikk denne samleboksen – The Complete Wreck – i julegave av søsknene mine for noen år siden, begynte jeg å gråte av glede. Så mye betyr disse bøkene for meg. A Series of Unfortunate Events består av 13 bøker og er skrevet av Lemony Snicket. De er egentlig myntet på barn (målgruppa er visstnok mellom åtte og tolv år), men har vel så mye å tilby oss som er litt eldre! Jeg vet at noen er for kule til å lese barnebøker, og det er selvfølgelig deres problem. Jeg var 17 da jeg leste serien første gang, og siden da har jeg lest den to ganger til.

Disse bøkene ligner ikke på noe annet jeg har lest. Jeg vil ikke avsløre for mye, men det hele begynner med at tre barn mister hjemmet sitt og foreldrene sine i en brann. Hovedpersonene Violet, Klaus og Sunny Baudelaire står plutselig på bar bakke. De blir sendt til en verge, Count Olaf, som visstnok skal være en fjern slektning. Han viser seg å være like grisk og ondskapsfull som han er selvopptatt og teatralsk. Han bryr seg ikke om barna i det hele tatt, han bryr seg bare om den digre formuen som foreldrene deres etterlot seg. Dermed er vi i gang. Den ene forferdelige hendelsen følger den andre. Man skulle tro at det ikke skulle bli stort verre når man nettopp er blitt foreldreløs, men i disse bøkene blir det alltid verre. Alltid.

Det høres kanskje ikke særlig muntert ut, og det er det heller ikke. Det er faktisk ganske grusomt, og det er både trist og frustrerende å lese, for det finnes nesten ikke grenser for hva de lett karikerte figurene i denne serien kan få seg til å si eller gjøre. Samtidig føles det veldig forfriskende. Sorg, sinne, galgenhumor og følelsen av at alt går til helvete er ikke hverdagskost, særlig ikke i barnebøker. Det er nok like greit, men det trenger ikke gå bra til slutt i hver eneste fortelling. Noen ganger går det bare galt, igjen og igjen. Slik er livet, og slik er A Series of Unfortunate Events.

Her vil jeg komme med en anmodning av sterkeste sort. Les serien på engelsk. Den er stappfull av språklige krumspring som ikke lar seg oversette! (Dessuten er den lettlest, så selv de som vanligvis ikke leser bøker på engelsk, vil sannsynligvis kunne lese disse uten større problemer.) Forfatteren Lemony Snicket har en helt spesiell stil. Bøkene er skrevet på en intelligent og innovativ måte, med innstikk, referanser, avbrytelser og digresjoner. Med en herlig blanding av hjertevarme og iskald kysnisme. Med så mye humor, til tross for at det skjer så mye fælt. Det er mørkt, morbid og morsomt. Disse bøkene får meg både til å gråte på sengekanten og le høyt på bussen.

Denne serien kan kategoriseres både som tragedie og komedie, som gotisk litteratur og som et mysterium. Det ligger nemlig noe i bakgrunnen hele tida, noe stort og komplisert, og som leser får man den herlige følelsen av at forfatteren vet nøyaktig hvor han vil. En bisetning her, en biperson der. Veldig Finurlige Detaljer. Alt henger sammen. Det finnes dessuten flere tilleggsbøker (og ei helt herlig plate!) som utbroderer ytterligere, men selv om jeg har lest flere av dem, er det fortsatt enkelte brikker som ikke har falt på plass. Jeg tror jeg kunne undre meg og glede meg over disse bøkene nærmest til evig tid, og jeg er så inderlig glad for å ha dem i bokhylla, slik at jeg kan lese dem på nytt når behovet melder seg igjen.

A Series of Unfortunate Events anbefales på aller varmeste vis!

A Series of Unfortunate Events, the Complete Wreck / etdrysskanel.com– – – – –
In other words: Now that the Netflix series has become available, allow me to recommend A Series of Unfortunate Events, the books by Lemony Snicket. (Apparently they’re planning three seasons of the television series, so you’ll have plenty of time to read the 13 books before watching it all, and then you can enjoy the lovely references!) These novels were written for children, apparently aged eight to twelve or something, but I actually think they have more to offer an older reader. I know some people feel too cool to read children’s books, and that’s their problem, but I was 17 when I first read this series, and since then I’ve read it two more times. When I was given all the books – The Complete Wreck – as a Christmas present from my two siblings, I cried with joy. That’s how much this series means to me.
These books are unlike anything else I’ve ever read. I don’t want to give too much away, but it all begins when three children lose their home and their parents in a fire. Violet, Klaus and Sunny Baudelaire are left with nothing and placed in the care of a legal guardian, a man who calls himself Count Olaf. He turns out to be as self-centered and theatrical as he is greedy and evil. He doesn’t care about the children, only about the huge fortune that their parents left behind. And then it’s on. One awful incident after another. You’d think it couldn’t get much worse when you were just orphaned, but it these books it always gets worse. Always.
This might not sound particularly merry, and it isn’t. It is quite gruesome, actually, and it is saddening and frustrating to read, because there’s almost no end to the terrible things that the slightly caricatured people in this series will say and do. At the same time, though, it is really refreshing. Sorrow, anger, gallows’ humour and the feeling that everything is going to hell is not common, especially not in children’s literature. That’s probably just as well, but not every story has to end well. Sometimes things go wrong, again and again. That’s true in life, and in A Series of Unfortunate Events.
The actual writing is unique. These books are full of linguistic shenanigans! Lemony Snicket has his very own style – intelligent and innovative, with interruptions, homages and digressions. With a warm heart and ice-cold cynicism. With such a lot of humour, even though so many horrible things happen. It is dark and morbid, yet very amusing. These books make me cry, but they also make me laugh out loud on the bus.
This series could be categorised as tragedy, comedy, gothic literature and mystery. There is something in the background at all times, something large and complex, and you get the lovely feeling that the author knows exactly what he’s doing when where he’s going. A sentence here, a supporting character there. Very Fine Details. It’s all connected. There are even several extra books (and an amazing record!) that tell you more, but even after reading two of them, there are still a couple of pieces that I have trouble placing in the puzzle. I think I could keep pondering and enjoying these book for ever, and I’m so happy they’re right here in my bookshelf, ready for when I feel the need to read them again.
Recommended in the strongest way!

Made me smile # 12 – Christmas edition

God romjulstid, dere!
Nå er jeg hjemme hos foreldrene mine, og hittil i dag har jeg bare tuslet rundt i morgenkåpe, drukket litt kaffe og spist ei pepperkake. Senere skal vi i den årlige juletrefesten med storfamilien – mer god mat i godt selskap, det passer meg utmerket.

For noen er det arbeidsdag i dag, og for mange andre er det utfartsdag, og butikkene er åpne igjen, og det blåser fortsatt kraftig utenfor vinduet etter julestormen Urd. Med andre ord passer det bra med noen godbiter fra verdensveven, tenker jeg!

Dette er sånt som har fått meg til å smile i det siste, og som kan passe ekstra godt akkurat nå:

LudovicoEinaudiArcticGreenpeacePedroArmestre

Foto: Pedro Armestre, Greenpeace

Flygelmusikk i Arktis. Et klipp fra en Greenpeace-kampanje tidligere i år, hvor pianisten Ludovico Einaudi spiller et spesialkomponert stykke på ei flåte i isødet. Fint og vemodig samtidig.

En moderne juleklassiker hos meg: Tidligere kolleger fra Radio Nova sjekker om man kan gjennomføre den velkjente Grevinnen og Hovmesteren-middagen med faktisk alkohol i glassene. Det er ikke pent.

Radioresepsjonen som snakker om juleøl i halv hastighet – det låter som at de er fulle, høye eller begge deler. Uforholdsmessig morsomt!

I disse George Michael-sørgetider: James Corden, lenge før han ble stor stjerne i Statene (mens han fortsatt spilte figuren Smithy i den herlige britiske serien Gavin & Stacey), hadde George Michael som aller første Carpool Karaoke-passasjer i 2011. Konseptet er jo blitt kjempestort siden, men her startet det hele, med Corden i rollen som Smithy hele veien.

Neil Gaiman som leser A Christmas Carol slik Dickens selv ville gjort det, i podcasten til New York Public Library.

Kos dere videre, alle sammen!

– – – – –
In other words: I hope you’re all full and happy these days – I know I am! Here are some links I like at the moment. Two of them are in Norwegian, I’m afraid, but the other three are this video where Ludovico Einaudi plays the grand piano in the Arctic for Greenpeace, a charity clip from years before James Corden became a huge star overseas, when he still played Smithy in the lovely British series Gavin & Stacey, with the late George Michael as the very first Carpool Karaoke passenger, and Neil Gaiman reading A Christmas Carol the way Dickens himself would have in the New York City Library podcast. May your days be merry and bright, my friends.