Five recent purchases

Postet den 21. februar 2023 av Synne Cinnamon

La oss se på noen greier jeg har rasket til meg siden årsskiftet!

Jeg handler så lite klær at det er litt stas hver gang jeg skaffer meg et nytt plagg, for da har noe kommet gjennom nåløyet av strenge kriterer som jeg opererer med. (Når jeg sier «nytt», så mener jeg egentlig «gammelt», vet dere, eller i det aller minste «pent brukt»… Jeg har jo ikke kjøpt noe nyprodusert på årevis.) Disse to vintage-vennene er nykommere i klesskapet!

Mønstermiks, hoho! Jeg er vanligvis litt beskjeden når det gjelder mønstrede klær; jeg har mye som er ensfarget, og ellers nøyer jeg meg som regel med enkle ting som striper, prikker eller ruter. (Det gjør det lettere å sette sammen et antrekk, og det får garderoben min til å føles helhetlig – og så er det jo noe tidløst ved nettopp slike klassiske geometriske mønstre.) Hittil i år har jeg riktignok funnet to litt utypiske plagg som bare måtte få bli med meg hjem!

Kjolen er i realt bomullsstoff (100 %, det beste jeg vet, haha). Det grafiske blomstermønsteret gir en litt orientalsk følelse, synes jeg, og det er fine detaljer på bysten og på skjørtet, og kjolen er laget i Sverige. Da jeg fant den hos UFF Second Hand i Thorvald Meyers gate, hang den originale lappen fortsatt på! Den var ny, selv om den var gammel! Såkalt deadstock, altså ubrukt vintage, er sjelden kost.

Jeg finner spor på nettet etter merket Jönells i Borås fra så langt tilbake som 1947, og denne kjolen er nok fra 70-tallet, tenker jeg. Den er litt stor, men sitter veldig fint med et belte i livet. Nå får den endelig svinge seg, etter å ha ventet leeenge.

Skjørtet fant jeg på Inventarium, og det er en sommelier verdig, for det er fullt av druer!

Jeg synes alltid det er litt gøy å kle meg etter anledningen, så dette skjørtet brukte jeg på vinmesse forleden, og det blir perfekt til vinsmakinger! Det har nemlig lommer, hoho, der jeg kan legge vinåpner og visittkort. Det er også helfôret, noe jeg liker, for da kan det brukes hele året. Stoffet er en behagelig blanding av bomull og lin, og dette er tysk kjempekvalitet. Produsenten heter Hucke og ble grunnlagt i 1934, og finnes fortsatt den dag i dag. Jeg tipper skjørtet er fra sent 70- tall eller tidlig 80-tall; det er i hvert fall såpass gammelt at merkelappen viser hvilken side av muren det kommer fra.

Når man bruker vintage-klær, får man litt motehistorie med på kjøpet!

Er vi flere som ikke egentlig har planer om å henge opp noe mer hjemme, men som iblant kjøper veggpynt til framtidige hjem? Altså, man vet jo aldri når man snubler over det rette motivet?

Jeg ventet på en venn i bunnen av Markveien, og benyttet anledningen til å kikke litt i tilbudskassene utenfor Skaperverket, som fremmer norsk design. Der lå disse to godbitene fra illustratøren Linnosaurus! En fargerik slange og en samling retro tekjeler, det føltes helt riktig. Det er jo så hyggelig å støtte flinke folk og uavhenige butikker, og pynte med sånt som ikke er masseprodusert! Selv om vi ikke har så mye veggplass til overs i skrivende stund, så gleder jeg meg til å ramme inn og henge opp disse to en vakker dag.

Til slutt har vi en ny leppestift, for jeg trengte påfyll. Jeg bruker nesten utelukkende MAC, men ville prøve meg på en annen variant enn de jeg har fra før. Jeg ønsket meg en frisk rødfarge med mye fukt, til vårvinterens mange væromslag, og da jeg så fargen Shocking Revelation på Instagram, så var valget enkelt.

Jeg har ikke fått testet den over lang tid ennå, men førsteinntrykket er bra. Den føles annerledes enn de andre MAC-stiftene mine; det er mer som å ta på seg en leppepomade enn en leppestift, så jeg krysser fingrene for at den sitter godt i lengden. Spenning i hverdagen, dere.

Det var det for denne gang! Fortsatt god februar!

– – – – –
In other words: Five things I’ve bought so far this year – two vintage garments, two prints for future walls and a new lipstick. For an English version, please use the translation widget!

The winter version

Postet den 6. februar 2023 av Synne Cinnamon

Om vinteren føles det noen ganger nesten bortkastet å sette sammen et antrekk før man går ut, for man skal jo bare dekke det til med yttertøy uansett. Trikset er vel å forlenge stilen sin så den omfatter yttertøyet også, slik at man føler seg presentabel også når man er godt påkledd!

Jeg har knipset to bilder i heisen på vei opp til leiligheten i det siste, for å dokumentere vinter-versjonen av meg. (Erketypisk blogg-oppførsel, haha!) Hvis du møtte meg på gata i disse dager, ville du etter all sannsynlighet støtt på én av to utgaver.

Her er den ene:

Her kommer jeg fra jobb, så jeg har nett – med prøvebildet på! – i stedet for veske, og svart vintageskjørt med store og praktiske lommer. Det er ikke så veldig kaldt denne dagen, og da bruker jeg min svarte ytterjakke, som jeg fant i en brutkbutikk til 200 kroner for noen år tilbake. Den er enkel og klassisk, og det liker jeg, og så pynter jeg den med en snøkrystall! (Ser dere brosjen på skulderen til venstre?) Skinnhansker holder når det ikke er for mange minusgrader, og på hodet har jeg hundetannshatten, som jeg i sin tid viste fram her. Forresten så har jeg vært innom polet og hentet ei flaske vin jeg hadde bestilt, og så har jeg refleksbånd på overarmen, for der synes det vel bedre fra begge sider enn om man har det rundt håndleddet? Den tanken slo meg forleden – og i helsvart antrekk kan man liksom ikke risikere noe.

Her er den andre:

Dette er en kaldere dag, så det må varmere plagg til. Denne kåpa kjøpte jeg da jeg bodde i Paris, og det er faktisk ti år siden nå! (Sånn så jeg ut da, i februar 2013! Håret er lengre og brillene mangler, hoho!) Her har jeg mitt andre brillepar, for jeg veksler mellom to stykker. På denne skulderen sitter en brosje formet som et snødekket grantre, noe jeg synes passer gjennom hele vintersesongen. På dette bildet har jeg vært ute i byen, så jeg har veske, og i nettet ligger bøker jeg har lånt på biblioteket, i tillegg til en ny vintagekjole jeg snublet over forleden! (Kjolen jeg har på meg er for øvrig denne, en vinterfavoritt, og så har jeg pulsvanter som dekker underarmen og håndleddene, ettersom kjolen har trekvart arm.) Alpelua er også vintage, og fikk et eget innlegg her, og så har jeg skikkelige votter i stedet for hansker. Refleksen er fortsatt med, så klart, men i dette tilfellet henger den i tråd, og så er den passende nok formet som et snøflak.

Blir det ordentlig kaldt, har jeg også ei real tweed-kåpe, en arvet sjarmør som jeg presenterte her! Jeg bruker også Harry Potter-skjerfet mitt jevnlig gjennom vinterhalvåret, og det gjør meg glad.

Som dere skjønner, er det meste av vintertøyet mitt second hand eller vintage, men det gjelder jo resten av garderoben min også, så det overrasker vel kanskje ingen, hihi.

Sånn! Da er vinter-utgavene foreviget for ettertiden! Vi sees der ute på glattisen!

– – – – –
In other words: These are the two main everyday winter versions of me! What you’d see if you bumped into me on the street this time of year, you know. Most of what I’m wearing is second hand or vintage, except for the grey coat, which I bought when I lived in Pars ten years (!) ago. For an English version, please use the translation widget!

Hår og hud

Postet den 19. januar 2023 av Synne Cinnamon

Ja, vi mennesker har ofte begge deler. Her kommer noen tips til sånt som funker for meg for tida!

La oss starte på toppen. Jeg har begynt å gå til en ny frisør her på Carl Berner, en salong som åpnet i 2020. Det er hyggelig å støtte små, lokale aktører – her jobber det én person, Karoline, som er veldig flink og hyggelig. Hun byr på kaffe eller te, og hun har en massasjestol ved vasken, slik at man kan løse opp i noen muskelknuter mens hun tar seg av sjampo og balsam! Hun har også en liten hund, en puddel som heter Zelda, som liker å ligge på fanget ditt og få kos mens du får en klipp. (Jeg er som kjent en katteperson, men jeg er generelt glad i dyr, og det er noe nesten terapeutisk ved å klappe på et vesen med myk, varm pels.) Selve resultatet er jeg også fornøyd med, for som regel trengs det noen dager før håret kjennes «mitt» etter en frisørtime, men her kan jeg gå fra salongen og føle meg bra. Kort sagt: anbefales. En gøyal bonus er at stedet heter Skamklipp! Genialt navn!

Så var det huden. Jeg er visst blitt en sånn person som ikke er så glad i parfymerte produkter, og det har med vinen å gjøre. Som sommelier bruker man nesa aktivt, og alle lukter som ikke hører hjemme i glasset, blir forstyrrende. Da jeg begynte å studere vin i 2015, merket jeg fort at jeg trappet ned bruken av parfyme, og hadde jeg pleid å bruke neglelakk, ville jeg helt sikkert sluttet med det da. I dag kan det fort gå flere måneder mellom hver gang jeg tar i en parfymeflaske, og nå vil jeg helst ikke at hverken håndsåpe, skyllemiddel, hårprodukter eller fuktighetskrem skal lukte noe som helst. Duftlys finner du ikke hjemme hos oss… Det kan kanskje virke litt trist å «miste» alle disse luktene, men for meg er det bare godt å slippe alskens distraksjoner, hoho. Heldigvis finnes det en masse gode produkter uten parfymestoffer, særlig på apoteket.

Den til venstre er håndkremen jeg foretrekker, etter å ha prøvd meg gjennom sikkert femten forskjellige varianter i løpet av pandemien. Etter to år med ekstremt mye vasking og spriting (hei, jeg bor sentralt i Oslo og jobber i tebutikk, så jeg håndterer betalingsmidler og matvarer om hverandre hele tida) var hendene mine heeelt i harnisk. Denne ble redningen! Den gir masse fuktighet, uten å føles fet, og trekker raskt inn, slik at man faktisk kan bruke hendene etter å ha smurt dem. Hvis man kjører på med en litt større mengde, så danner den liksom et skjold utenpå huden, som gjør at vann og kulde ikke biter på hendene i like stor grad. Imponerende!

Den til høyre, da? Jo, jeg måtte også finne en ny ansiktskrem i fjor, for min forrige gikk ut av produksjon. Etter litt prøving og feiling fant jeg ut at denne er enda bedre enn den jeg pleide å bruke! Den er både rimeligere og mer praktisk – tube slår glasskrukke! Selve kremen kjennes lett, er drøy i bruk, gir solbeskyttelse og føles beroligende, på en måte? Fjeset mitt er mer fornøyd enn på lenge, hoho.

Kanskje 2023 kan bli et riktig godt år for hud og hår? Gjerne for meg!

– – – – –
In other words: A hairdresser, a hand cream and a face cream I’m happy with. For an English version, please use the translation widget!

Three black dresses and a white one

Postet den 10. mai 2022 av Synne Cinnamon

Se min kjole! Det å vise fram vintage-godbiter er noe jeg synes er veldig kjekt, men det er noen plagg som virkelig ikke liker å bli avbildet, så jeg har noen kjoler som egentlig aldri har fått spalteplass her på bloggen. Helt svarte og helt hvite kjoler er de vanskeligste å fotografere! Her kommer derfor en liten samling med fire kjoler i ett innlegg, og med bilder blant annet fra Instagram, for det er tross alt litt lettere å få fram kontraster der. Dette er altså plagg jeg har hatt en stund, og som jeg lenge har hatt lyst til å dele med dere på en ordentlig måte, og nå er det tid for kjolefest, hoho.

Vi begynner med den jeg kaller «korsettkjolen», og et bilde fra bursdagen min i 2019! Jeg husker at det regnet og var ganske kaldt, så feiringen måtte foregå inne (på Gaasa), men jeg benyttet et lite avbrekk med oppholdsvær til å få foreviget antrekket!

Det ser kanskje ikke slik ut, men denne kjolen er blant de aller mest behagelige jeg har. Jeg husker at da jeg først fikk prøve den, ville jeg helst ikke ta den av meg! «Korsettet» i livet er i et slags tykt, men elastisk materiale, så det former seg etter kroppen, og resten av kjolen er i ren silke. Den er merket med Gianfranco Ferré og Made in Italy, og er trolig fra sent 70- eller tidlig 80-tall. Denne italienske designeren var arkitekt før han begynte å lage klær, og var kjent for sin skulpturelle stil, og den kommer tydelig fram i denne kjolen. Den er noe helt for seg selv! Ferré begynte etterhvert å jobbe for Dior, og jeg må si det er ganske kult å ha en av hans kreasjoner i skapet. Jeg fikk den av datteren til den forrige eieren, og føler meg veldig heldig.

Nå hopper vi i tid, til 31. desember 2021, altså sist nyttårsaften! Man kan pynte seg litt ekstra på en slik kveld, og jeg benyttet anledningen til å ikle meg en cocktailkjole fra 60-tallet!

Denne er merket med «Carnegie of London» og Made in England. Den har stort skjørt i glatt silkestoff, og stiv «krepp» i overdelen, og så et lite stoffbelte som festes med en knapp i ryggen.

Flytt på hendene, Synne, slik at vi ser hele fronten! Sånn, ja.

Denne kjolen kjøpte jeg gjennom appen Tise, midt i en lockdown. Jeg fikk den overlevert i en plastpose utendørs, og gikk deretter hjem og prøvde den. Den satt som et skudd, så gleden var stor! Forrige eier hadde forresten kjøpt den på en vintagebutikk i Reykjavik, og det er jo litt morsomt at kjolen har vært innom minst tre land. Stroppene trengte noen sting, for de var i ferd med å løsne, og skjørtet har et par små skjolder bak, så jeg betalte 300 kroner for den. Ellers er den i ypperlig stand, den ser nesten ikke brukt ut, til tross for at den er over femti år gammel. For et kupp, for en skatt!

Nå kommer det mest kornete bildet, bare så dere er advart. Den neste kjolen har vist seg å være fullstendig umulig å fotografere, uansett lys, så den kommer faktisk best fram i en Instagram-story fra noen år tilbake!

Her er vi på hotell i Elverum i forbindelse med Smaksfestivalen, og som dere ser har jeg vinnålene mine på, for jeg skal holde vinkurs. Jeg har også tykke strømper, for dette er i november, og det er kaldt i Innlandet. Da passer det at det er ull i denne kjolen! Det er så merkelig, for vanligvis orker jeg ikke ha ull på kroppen i det hele tatt, men i dette plagget er materialet foredlet på en måte som gjør at det klør mye mindre enn vanlig – til tross for at fasongen er figurnær. (Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan de har fått det til, haha.) Kjolen har silkefôr, knapper i ryggen, en liten splitt bak og en stripe med fløyel i midjen. Den er svart som kull, som natta, som sjelen… Dette er altså en Guy Laroche, Made in France, noe en fransk bekjent av meg syntes var veldig stas, for Laroche startet sitt eget merke allerede i 1956, og var visstnok blant de mest anerkjente franske designerne på 70- og 80-tallet. Tenk at jeg får ha noen små stykker motehistorie i garderoben! (Denne kjolen tilhørte forresten samme person som korsettkjolen, og hun må ha vært en veldig stilig dame.)

Oi, nå har jeg ombestemt meg. Vi tar med en kjole til, som jeg faktisk har vist fram her på bloggen allerede, fordi jeg er så glad for at jeg fikk en anledning til å bruke den etter forrige gjenåpning. Nå hopper vi til oktober i fjor, da vi var på galla på DNS! (Noen husker det kanskje fra dette innlegget?) Da hadde jeg på meg denne svarte godsaken!

Denne kjolen er laget i tungt, glatt stoff som ligger i flere lag og faller veldig fint, og så har den et belte som knytes rundt livet. Den asymmetriske fasongen gjør den litt gøyal, selv om den er elegant. På merkelappen står det Josh Charles og Made in England. Kjolen er trolig produsert sent på 70-tallet, og dette familiedrevne merket finnes fortsatt! Jeg vet faktisk også at den opprinnelige eieren av denne kjolen (som var så snill å gi den, og flere andre flotte plagg, videre til meg), brukte den i Leif Justers 70-årslag i 1980! Altså, maken til stas!

Er dere klare for den hvite kjolen, helt til slutt? Den er den eldste, og den kommer i en egen eske!

Dette er en brudekjole, som jeg var så intenst heldig å få av datteren til den opprinnelige eieren, og hennes mor sto brud i 1956!

Så herlig femtitallsstil! Kjolen er kremhvit og enkel, med rund hals, trekvarm arm og stort skjørt. Egentlig er den litt for stor for meg, men når jeg tar på meg mitt aller største underskjørt, får den ganske så fin fasong likevel!

(Disse bildene er tatt i februar, i forbindelse med årets digitale utgave av Galentine’s Day! Det var lite naturlig lys tilgjengelig, og det var for kaldt – også innendørs – til at jeg kunne gå uten strømpebukser, selv om det selvfølgelig hadde vært finest. Jeg skulle uansett treffe venninner gjennom skjermen, så jeg visste at de ikke ville se føttene mine likevel, hoho.)

Enn baksiden, da? Jo, den kommer her, med pen skjæring i nakken og sløyfe i korsryggen!

Kjolen er sydd i middels tykt brokadestoff med blomstermønster, og skjørtet har masse vidde som man kan svisje med.

Her kommer fargen best fram – kjolen er litt mindre gul enn på de øvrige bildene, og så har den et fint skimmer. Det er noen flekker og skjolder her og der, men ellers er den i veldig fin stand. Man tar jo godt vare på en brudekjole!

Denne kjolen ble sydd hos sydame her i Oslo, og merkelappen ser slik ut <3

Jeg er rent beæret over å få forvalte en slik del av noens familiehistorie. Egentlig er det jo en liten bit av den norske kulturarven også, med tanke på hvor viktig klesproduksjon har vært opp gjennom historien, og hvordan motebildet har endret seg med samfunnsutviklingen.

Som dere allerede vet, har ikke jeg tenkt å stå hvit brud, så selv om jeg definitivt skal gifte meg i vintage, blir det ikke i noen typisk brudekjole. Samtidig er jeg jo litt i bryllupsmodus for tida, og det er skikkelig fint å tenke på at noen faktisk har giftet seg i denne kjolen, for snart 60 år siden!

Da ble det fem kjoler i stedet for fire, og så ble det mange bilder av meg i ett innlegg, men det får vi bare tåle, haha. Takk for at jeg fikk dele vintage-gleden med dere!

– – – – –
In other words: Some dresses just don’t want to be photgraphed – black ones are the worst! – so here is a roundup of some vintage gowns and frocks I haven’t shared properly on the blog yet! (Oh, wait, I changed my mind, I’m including one I’ve actually shown you earlier, just because I’m so thrilled I got to wear it last fall. It’s the last black one.) I’m so happy to have these little pieces of fashion history in my closet!
For an English version, please use the translation widget.

Out and about in October and November

Postet den 20. desember 2021 av Synne Cinnamon

Uke 51? Fy søren, dette året er snart over! Det er en skikkelig fin periode jeg har lyst til å trekke fram før vi forsvinner helt inn i julebobla, og det er de snaut to månedene vi fikk uten restriksjoner. Oktober og november var fulle av små og store sammenkomster, og denne tida føltes som en eneste stor vitaminpille! Her kommer et digert bildedryss med diverse lyspunkter.

Nå kan det lønne seg å brygge seg en kopp kaffe eller te før man begynner å lese, for dette innlegget inneholder nesten 60 bilder, både fra kameraet og mobilen. Varsko her!

2. oktober var en lørdag, og det var én uke siden gjenåpningen, og for mange var det første mulighet til å gjøre sånt de ikke hadde hatt mulighet til på halvannet år. Vi grep muligheten med begge hender, for det ble lagt ut ekstra billetter til gallaen på Det norske studentersamfund! Plutselig satt vi i storsalen på Chateau Neuf sammen med mange andre finkledde, feststemte mennesker!

Gallaen begynte med en høytidelig, men humoristisk seremoni, ledet av blant andre Espen Barth Eide og Jon Christian Elden. Det er så mange flinke folk som har vært innom studentersamfundet i årenes løp, og som fortsatt er glade i foreningene og huset!

Etterpå var det duket til festmiddag i kjelleren, og maten var blant det beste jeg har fått i en slik sammenheng!

Vi spiste og skålte og sang i timevis…

…og så var det underholdningsinnslag underveis. Vi fikk selskap av selveste Åse Kleveland…

…og selveste Bare Egil, utkledd som gris for anledningen…

…og til slutt selveste Bobbysocks!

Dette var en heftig avslutning på kvelden, og en pangstart på det sosiale livet, hoho!

Enn antrekket, da? Jo, nå skal dere høre. Jeg fikk ENDELIG en anledning til å bruke en vintage-aftenkjole som jeg var så heldig å få i forfjor. Den forrige eieren er en venn av familien, ei flott dame som selv brukte den i – hold dere fast – Leif Justers 70-årsdag, vinteren 1980! Det må ha vært litt av en feiring, og det er jo over førti år siden! Jeg klarer nesten ikke uttrykke hvor stas jeg synes det er å iføre meg slike kjoler og ta dem med på fest igjen. Det synes vel ganske godt, hoho.

Den neste helga i oktober skulle vi egentlig giftet oss. Det ble ubryllup for andre gang, og det var selvfølgelig kjedelig, men ettersom hele familien hadde satt av helga, tilbragte vi den sammen. Vi hadde nemlig grunn til å feire likevel, for foreldrene mine hadde vært gift i 40 år!

Det markerte vi med noen dager på det tradisjonsrike Badehotellet i Holmsbu.

Der er det høy sjarmfaktor både ute og inne.

Først hadde vi vorspiel på det største rommet, med plukkmat og flagg…

…og med bobler og ballonger!

Så skiftet vi til middag og spiste et godt måltid sammen, hele familien, i hotellets chambre separée. For en luksus!

Min mor hadde tatt med en egen flaske til desserten, for hun hadde funnet en portvin med samme årgang som ekteskapet!

Gammel portvin er så godt, og dette ble en ypperlig avslutning på middagen og kvelden.

Dagen etter spiste vi felles frokost i salen med de fine veggmaleriene…

…og så gikk vi en liten tur i de trivelige gatene, blant de hvitmalte trehusene.

En helgetur til Holmsbu kan trygt anbefales!

Senere i oktober åpnet det nye Munch-museet i Bjørvika. En ukes tid før åpningen fikk jeg en smugtitt, for jeg ble invitert på vinmesse i toppetasjen, og da kunne jeg ikke akkurat si nei. Der var både utsikten, lyset og vinen verdt turen!

For oss i vinbransjen var det veldig kjekt å kunne begynne å samles igjen. Midt i oktober fikk jeg smake på såkalte hvite burgundere fra det anerkjente vinhuset Bouchard, og det er sånt som får meg til å føle meg veldig heldig.

Apropos vinbransjen – vi som er sommelierer i Norge, har vårt eget forbund som heter Norsk vinkelnerforening. Denne organisasjonen fylte egentlig 30 år i 2020, men da kunne vi naturlig nok ikke gjøre noe særlig ut av den saken, så markeringen ble utsatt til i år. I oktober feiret vi både jubileet og slutten på «forbudstida», altså den sju måneder lange sjenkestoppen her i Oslo (pluss de mange øvrige restriksjonene, som varte dobbelt så lenge, og som var en enorm påkjenning for alle som jobber innen servering). Nå var det altså på tide med en skikkelig fest, det hadde vi sannelig fortjent! Det var tjuetallstema, i tråd med at «forbudstida» var over! Styret hadde funnet de perfekte lokalene på hotell Bristol, som har dekor fra den perioden, og som nylig er blitt pusset opp. Det er så utrolig fint der! Minglerommet er fullt av veggmalerier.

Folk hadde virkelig omfavnet kleskoden, så det var mange paljetter og hatter i omløp!

Vi inntok middagen i selve festsalen, under glitrende lysekroner, til lyden av et storband.

Maten var rett og slett fortreffelig. Jeg fikk mitt livs beste rødbeterett, faktisk. Jeg tok ikke noe bilde av den, for den var stygg, haha, men om du ser rødbete på en meny på Bristol, ikke nøl! Det får bli med et bilde av forretten.

Det ble ingen supersen kveld for min del, for jeg hadde planer dagen etter, men det ble en uvanlig glamorøs kveld, for det var liksom ikke spart på noe, og det var skikkelig stas.

Jeg hadde forresten iført meg flapperkjole, perler og fjær for anledningen, selvfølgelig!

Noen dager senere var vi endelig på konsert igjen, Jonasflotte og jeg, etter så langt tid, og det føles helt fenomenalt. Oppvarmingsbandet var ganske uinteressant og lyden var ganske middelmådig, men Death By Unga Bunga innfridde som vanlig, og vi koste oss!

Tenk at man skulle savne det å stå tett sammen med fremmede folk og drikke øl fra plastglass? Det var en fryd!

Jonasflotte fyller dessuten år i oktober, og vi gikk ut for å spise middag, slik vi pleier å gjøre på bursdagen hans. Dagen falt på en mandag i år, og det var nesten umulig å finne en restarant som holdt åpent, for sånn er det blitt… Vi endte opp på Solli plass, et område vi ikke egentlig er spesielt glade i, men Frenchie imponerte med dødsgod mat!

Vinen var heller ikke dum, hihi.

Senere i måneden var vi en tur på Brewgata, for der var det vernissage og venner.

22. oktober var den internasjonale champagnedagen, og det går ikke upåaktet hen her i gården. Det ble et glass på Vintage Kitchen.

Tredje helg i oktober var vi på vår første hjemmefest på over halvannet år! Med folk vi ikke har sett på lenge, med drinker på kjøkkenet, med potetgull, med mimelek, med musikk jeg ikke ante hva var, med mild trengsel i stua! Det var så hyggelig at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg! Jeg pyntet meg litt for mye og lo litt for høyt, haha. (#overtenning, anyone?)

Vi var på kino flere ganger i høst, når de utsatte storfilmene endelig kunne vises her til lands, og det var topp.

Noen titler ble tatt av plakaten før jeg rakk å se dem, men slik er det alltid. Enda godt man har strømmetjenester å falle tilbake på!

Vi var også på besøk hos folk som har flyttet i løpet av de siste årene, som vi ikke hadde vært hjemme hos ennå. På tide! Hos det ene venneparet vårt ble det peiskos og kaffe i passende krus, ettersom det nærmet seg Halloween.

Ja, og på allehengensaften kunne jeg altså ta opp igjen min egen tradisjon, og vise film. (Om noen vil være med på en liten tidsreise, så har jeg et innlegg om tidligere Halloween-feiringer her!)

Vi lagde gresskarlykt…

…og jeg bakte edderkoppkake…

…og så fikk vi noen venner på besøk, som kunne kose seg med Jack Skellington både på skjermen og på bordet.

Vertinnen hadde antrekk og sminke som var inspirert av Beetlejuice!

Det var den første måneden uten restriksjoner, og vi følte virkelig at vi hadde fått mest mulig ut av den. Jeg ser nå, når jeg blar i kalenderen, at oktober inneholdt fem hele helger i år. Det er kanskje derfor det føltes som at måneden var stappful av festivitas? Det var skilt og reklameplakater rundt omkring i byen, for gleden over gjenåpningen var så stor, men den skulle jo bli relativt kortvarig.

Jeg tror mange av oss følte at de levde på lånt tid i disse månedene. Oslofolk snakket om det hele tida, montro hvor lenge dette varer, og senket aldri skuldrene helt. Vi fortsatte å vaske hender som det første vi gjorde når vi gikk inn hos noen, vi fortsatte å spørre folk om de syntes det var greit å klemme, og jeg tror ikke mange håndhilste noe særlig før det ble uaktuelt på nytt? Kloke av skade, kan man si.

Utsikten vår i oktober, forresten <3

Så kom november! En kortere og mørkere måned, men en måned som også bar preg av at byen og samfunnet hadde våknet til liv!

Den første lørdagen i november har et vennepar alltid allehelgensfest, og jeg fikk en ny anledning til å kle meg opp. Det ble en tolkning av den onde hjerterdronningen fra Disneys gamle Alice i Eventyrland!

Tre av festdeltagerne hadde for øvrig gått sammen om å kle seg ut som Kevin, Harry og Marv fra Home Alone. De vant kostymekonkurransen, og det var så fortjent. Jeg fikk ikke tatt noe godt bilde av dem, men antrekkene var enkle og geniale på samme tid. Inspirerende.

Den neste helga i november gikk turen til Elverum i forbindelse med Smaksfestivalen! Hele familien var samlet, og vekslet mellom å være deltagere og bidragsytere, slik vi pleier. Jeg var blant annet med på vinlunsj…

…og på akevittsmaking!

Årets heftigste arrangement foregikk ute i skogen, og besto av diverse aktiviterer i lyset fra månen, flere bål og et utall fakler. Vi fikk servert nygrillede elgburgere (eller en digg vegetarburger, i mitt tilfelle), vi stablet tårn av vedkubber i snøen, vi fikk underholdning fra en ulv på et tak (!), vi smakte på juleøl og juleakevitt i ei koie, og vi fikk helt nyrøkt fisk til slutt. Det var en svært minneverdig kveld!

Forresten så sto jeg på programmet selv også, med en te- og vinsmaking og en afternoon tea. Jeg synes det er så gøy å dele vingleden (og tegleden!) med andre, og var storfornøyd med å kunne holde smaking igjen.

Vi spiste også middag ute med familien, på den nyåpnede indiske restauranten Sharmas, før vi skilte lag. Etter pandemiens utfordringer setter jeg ekstra stor pris på tid sammen med hele gjengen, og det er nesten ingenting som er bedre enn skikkelig god indisk mat!

Tredje helg i november var jeg på julebord! Det høres jo helt rart ut nå i dag, ettersom omtrent hele desember har falt bort, men vi rakk altså å ha julebord med NAViO, som er bransjeorganisasjonen for landets tekstere. (De fleste har vel fått med seg at jeg driver med teksing? NAViO står for Norsk audiovisuell oversetterforening!) Ettersom de fleste er frilansere i denne bransjen, er miljøet ganske fragmentert, og nettopp derfor er det ekstra stas å treffes. Nå var det naturlig nok fryktelig lenge siden sist, og det ble kjempestemning! Styret hadde leid flotte lokaler på Frogner og fått tak i veldig god mat, og det var loddsalg og quiz og mer enn nok av alt. Jeg hadde ikke med meg kameraet, så alt jeg har er noen story-bilder fra Instagram, men de er vel ganske talende, med tidsangivelser og det hele.

Herlighet, jeg hadde ikke vært på nachspiel eller lagt meg så sent på eeeevigheter! Dagen etter var jeg ganske trøtt, hoho, men det var SÅ verdt det.

I tillegg til alt dette kommer mer hverdagslige ting som det å ta en øl på stampuben eller spise middag ute litt sånn på impuls, slikt man ikke nødvendigvis alltid dokumenterer, men som gir mye glede. Vi rakk faktisk akkurat gjennom hele lista med steder vi ville støtte – vi var innom hvert eneste sted, det siste bare noen dager før skjenkestoppen ble annonsert på nytt, og det føles veldig bra. Vi trenger dem, og de trenger oss.

24. november var det over, da kom beskjeden om at meteren var tilbake og munnbindet måtte på igjen, og diverse samlinger begynte å bli avlyst. Vi fikk neeeesten to hele måneder uten restriksjoner her i Oslo. Den siste dagen i november så jeg film med en venn i hans nye leilighet, og utenfor hadde snøen falt, noe som lyste opp litt da tiltakene igjen var et faktum.

Sånn kan livet se ut, dere. Sånn må det ikke se ut, hvis man er en mindre sosial og mer hjemmekjær person, og det trenger ikke se slik ut hele tida, men sånn kan det faktisk se ut. Det hadde jeg nesten glemt. Det er godt å vite, godt å huske på, når vi nok en gang lever med diverse begrensninger i hverdagen. Jeg krysser fingrene for at denne nye delvise nedstengingen ikke blir så langvarig, og jeg kan i hvert fall varme meg på mange gode minner i lang tid framover! Jeg er så takknemlig, tross alt, for det livet jeg (vanligvis) lever, og så glad for at det ligger der og venter på meg når denne pandemien er over på ordentlig.

Takk for at jeg fikk dele alle disse gledene med dere!

– – – – –
In other words: We got alllmost two whole months witout restrictions this year, and we sure made the most of them! For an English version, please use the translation widget.

God jul og godt nytt hår?

Postet den 16. desember 2021 av Synne Cinnamon

Snøen har forsvunnet og begrensningene er tilbake. Tenk at vi skulle havne her igjen, da. Jeg orker nesten ikke ta det innover meg, hva denne nye delvise nedstengingen betyr for kulturaktørene, restaurantene og utestedene, og ikke minst alle menneskene der, som virkelig trengte denne julesesongen og disse inntektene. Tirsdag kveld tok vi et par siste øl på stampuben vår i nabolaget, og de to eierne gikk rundt til alle bordene og takket for at vi var der, og sa at de gledet seg til å se oss igjen i 2022. Jeg holdt på å begynne å gråte. Vi har vært på hils med dem i flere år, og jeg unner dem alt annet enn enda en runde med stengte dører, støttesøknader og uvisshet. La oss håpe at det ikke vil vare så mye lenger enn disse fire ukene. Vennene mine som rammes innen kultur og servering holder seg heldigvis flytende, virker det som, og det samme gjelder dem jeg kjenner i helsevesenet og utdanningssektoren, som også påvirkes. Altså, hva annet kan man gjøre enn å håpe på bedring? Det hele er ordentlig tungt og trist. Jeg håper inderlig at dette er begynnelsen på slutten av pandemien, slik noen spår, og at de uvaksinerte (tenk at det er nesten én av ti!) etterhvert innser hvilken pris nølingen deres har. Vi andre får bare vente på vår tredje dose, og gjøre det beste ut av denne rare unntakstilstanden.

«Mer tid bør brukes hjemme» sier myndighetene. Sukk. Alle sosiale sammenkomster i desember er jo blitt avlyst uansett. (Maken til begredelig déjà vu!) Hjemme er det i hvert fall lys og klementiner og kort, men leiligheten bærer også preg av at beboerne ikke nødvendigvis bobler over av energi, hoho. På stolen ved senga var det 16 plagg i morges, noe som kanskje er ny rekord? Nå har jeg kjørt to klesvasker, og det henger fire vintagekjoler til tørk på badet. Ute er det ni varmegrader, noe som er helt absurd midt i desember, men jeg trengte i det minste ikke lue da jeg gikk til polet for å hente noen flasker jeg hadde bestilt. Da kunne jeg ta et raskt bilde med mobilen for å vise dere det «nye» håret mitt, ettersom jeg var hos en annen frisør i november. Det første han gjorde var å flytte skillen min! (Noen har kanskje sett det på Instagram allerede?) Så uvant, etter tjue år med sideskill! Jeg har aldri gjort noe særlig med håret mitt, så for meg er det rart med den minste forandring, haha. Går det liksom an å ha skillen på midten uten å se ut som et medlem av et boyband fra årtusenskiftet? Jeg håper det. Akkurat nå får jeg mer krøller i det fuktige været, så luggen lever litt sitt eget liv, men jeg liker i hvert fall at sølvet i håret mitt kommer ekstra tydelig fram!

Det er typisk slik jeg ser ut i disse dager: i ei kåpe fra en bruktbutikk, som jeg har pyntet med en liten snøkrystall, med munnbind (her et tøymunnbind med kattemotiv som jeg kjøpte på Neo Tokyo i fjor), øredobber som stroppene ikke henger seg fast i og det ene brilleparet som sitter langt nok ned til at jeg kan bruke det med munnbind i det hele tatt. (Ingenting kan overlates til tilfeldighetene for tida, hoho.) Under munnbindet er det ingen leppestift, så klart, der er det bare et par lepper som blir veldig tørre av å være tildekket hele dagen. Jeg prøvde forresten å holde pusten mens jeg tok bildet, slik at det ikke skulle dugge på brillene, men jeg klarte det visst ikke helt… I tillegg er det en ørliten vri på håret, da! Hei fra meg og «denne pandemien tar jo aldri slutt»-stilen min!

Dette får bli ukens lille oppdatering. Egentlig hadde jeg tenkt å dele en masse bilder fra i høst, men det må vente, ettersom jeg ikke har fått overført filer og dokumenter fra den gamle til den nye datamaskinen ennå. I dag får det altså holde med en liten tilstandsrapport og et helt middels mobilbilde. Det passer vel ganske bra i en helt middels tid. Ting kunne vært bedre, men ting kunne også vært langt verre, heldigvis.

– – – – –
In other words: For an English version, please use the translation widget.

Stitches

Postet den 7. september 2021 av Synne Cinnamon

Det er en stund siden nå, men jeg fikk spørsmål om jeg ikke kunne fortelle litt om hvordan det går med syprosjektet. Det kan jeg selvfølgelig gjøre! Bedre sent enn aldri, vel?

Det har gått tre år siden jeg kjøpte meg symaskin. Herlighet, det høres veldig lenge ut! Min oppfatning av tid er riktignok blitt forskjøvet og rar som følge av pandemien, så det er kanskje ikke så merkelig. Uansett, noen husker kanskje min aller første oppdatering, der jeg hadde sydd inn og om et skjørt? Jeg kan rapportere om at jeg har brukt den nye versjonen av skjørtet mer enn jeg brukte den gamle, så det var en god start! Siden den gang har Stitch og jeg vært ute på eventyr mang en gang, med litt ujevne mellomrom, haha.

La oss se på noen (litt kornete?) bilder fra Instagram, av sånt jeg har sydd!

Topp av gammelt sengetøy! Dette stripete putetrekket trengte bare noen hull og noen sømmer for å få et nytt liv.

Man kan også jobbe i motsatt retning. For flere år siden kjøpte jeg ei nerdete og nostalgisk t-skjorte til Jonasflotte, som bare kom i én størrelse, og den var altfor stor. Jeg har lenge tenkt at det burde gå an å lage putetrekk av den, og det gjorde det. Alex Kidd bor på sofaen hos oss!

Jeg syntes det var greit å jobbe med bomullsstoff og helt enkle prosjekter i begynnelsen, mens jeg gjorde meg kjent med maskinen og de mange måtene den kan brukes på. (Jeg var jo heeeelt grønn i starten, jeg hadde aldri så mye som tredd en symaskin før. Da var det kjekt å ha Ninas syrom, en Youtube-kanal med videoer som viser en masse grunnleggende ting på en grundig måte. Dessuten fikk jeg ei fin sybok – denne! – til jul.) Jeg har ikke bilder av de aller første tingene jeg sydde, for det var kjedelige greier; jeg laget for eksempel tøyservietter av hullete kjøkkenhåndklær. Perfekt for en nybegynner! Jeg har også sydd tøyposer som vi har liggende i tursekken, for det er alltid praktisk å kunne skille ting fra hverandre og ikke måtte bruke plastposer. Som sagt, denne kategorien er ikke særlig spennende, men det føles faktisk veldig bra å lage bruksting! Dessuten vet jeg jo at tidligere generasjoner var mye flinkere til å benytte og tilpasse det de hadde fra før, så dette er en tradisjon som det er hyggelig å føre videre – og så er det bra for lommeboka og miljøet samtidig. Fulltreffer!

Jeg har laget noen få, små gaver, som ei sovemaske. Her brukte jeg kun restematerialer – avkapp av lilla silkestoff fra ei billigkasse, og strikk og kantebånd fra mormors gamle syskrin.

Jeg følte meg veldig heldig som fikk hente syskrinet hennes hjem hit, og jeg gleder meg over å bruke fine, gamle ting derfra.

Jeg satte meg som mål å sy mitt første plagg fra bunnen i løpet av 2019. Det klarte jeg! Jeg allierte meg med guruen Gertie Hirsch, og fulgte framgangsmåten i denne videoen til punkt og prikke. Jeg brukte stoff fra et dynetrekk med Eiffeltårn og poststempel på (perfekt motiv!) og holdt på i lang tid, for jeg hadde aldri brukt mønster før, og det var i det hele tatt mye ved denne prosessen jeg aldri hadde vært borti tidligere. Resultatet er jeg derfor veldig tilfreds med.Det er ganske drøyt å gå med et plagg man har laget helt selv, synes jeg!

Våren 2020 sydde jeg også en kjole fra bunnen, denne gangen uten mønster og mål. Jeg fikk en idé da jeg fant en gammel duk, så jeg laget en tegning, jeg klippet og sydde i vei, litt sånn etter innfallsmetoden, og laget stropper og belte av rester. Kjolen ble helt enkel, men ganske så fin.

Jeg tenkte ikke på at det tykke stoffet i denne duken ville krølle seg sammen og bli et mareritt å stryke etter hver vask, hoho, så denne har jeg dessverre ikke brukt stort. Nå er planen å sy den om igjen (jeg tror jeg tar toppen og lager strandveske!), for det er visst en grunn til at sånt stivt og slitesterkt stoff ikke vanligvis brukes til kjoler… Man lærer så lenge man lever!

I fjor sommer sydde vi tøymunnbind av stoffrester. De har vært i kontinuerlig rotasjon siden da, og er det fortsatt. Jeg hadde ærlig talt ikke trodd at de skulle holde så lenge, men selvgjort er velgjort, i hvert fall i akkurat denne sammenhengen! Bildet under er fra forsommeren i år, da jeg tilfeldigvis hadde på meg skjørt og tøymunnbind sydd i samme stoff. Det var altså helt på slump, og det var ikke engang åpenbart for andre enn meg, men det føltes som at jeg tok «gjennomført antrekk» til et nytt nivå, haha!

I starten av 2021 oppdaterte jeg sofaen vår igjen. Jeg lagde nemlig et putetrekk av en kjole som var blitt for liten, som hadde et mønster som ligner på piksler! Den var i et glatt stoff som jeg syntes det var litt vanskelig å sy i, men jeg er kjempefornøyd med denne puta – og her lagde jeg lukking med knapper for første gang.

Nerdete interiør, det gjør meg så glad!

Så, i vår, kunne jeg endelig gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge. Jeg brukte stoff som hadde ligget klart i mange år, og sydde meg en eplekjole!

Denne er også veldig enkel, men den ble akkurat slik jeg hadde sett for meg. Her har jeg også sydd uten mønster, og uten å ta mål. Det er visst denne typen uformell søm jeg synes er aller morsomst. Jeg er en så strukturert person på de fleste områder, så det er godt å kunne være kreativ uten å være så veldig nøye. Det tror jeg faktisk at jeg har litt godt av! Det er fortsatt slik at det jeg lager er ujevnt og skjevt, men det gjør meg ingenting. Nå har jeg flere plagg i garderoben som jeg har laget helt selv, og det er jeg faktisk ganske stolt av.

Jeg har også brukt symaskinen til å legge opp skjørt og kjoler. Tidlig i fjor kunne jeg gå til anskaffelse av et vintageskjørt som hadde potensial, men som ikke var perfekt – et skjørt som jeg to år tidligere ikke kunne kjøpt. Det passet i livet, men ikke i lengden, så jeg tok det med hjem og la det opp, og nå er det blant favorittene i garderoben. For en drøm å kunne tilpasse et funn på denne måten! Senere samme år la jeg opp en vintagekjole som jeg allerede hadde, men som jeg ikke brukte så mye, fordi lengden var en litt rar mellomting. Jeg la opp den også, så nå passer den høyden min bedre, og nå føler jeg meg såpass fin i den at jeg brukte den på 17. mai i fjor. Dessuten har jeg brukt symaskinen til å bytte strikk i livet på minst fem vintagekjoler, slik at de sitter bedre i midjen og kan brukes uten belte – plutselig føles de nesten som nye. Det er en seier hver gang jeg kan tilpasse et gammelt plagg!

Jeg har forresten innsett at jeg aldri blir blant dem som frekventerer Stoff & Stil og tryller fram de lekreste kreasjoner hele tida. Klimaangsten sitter dypt nok til at det kjennes feil å kjøpe splitter nytt stoff og produsere helt nye klær, liksom. Jeg vil ikke bidra til etterspørsel etter nyproduserte stoffer, når det finnes så mye gammelt og fint fra før, og det er altfor mange greier på denne kloden allerede, så jeg vil ikke lage flere uten videre. Når jeg syr, bruker jeg ting og plagg og stoff som allerede eksisterer, og gjør dem om til noe annet. Det føles riktig.

Sånn, det var en liten oppSØMmering av syprosjektet mitt så langt! (Kunne ikke dy meg.)

Jeg skulle egentlig gjerne sydd enda mer, jeg det hadde jeg nok gjort hvis jeg ikke hadde måttet sitte ved stuebordet. Selv om lyden av symaskinen er suuuperfin, så er den høy nok til at det fungerer dårlig for min samboer å lese, høre på musikk eller se på TV når jeg er i aksjon. Som regel er jeg også såpass konsentrert og oppslukt at jeg ikke kan holde en samtale gående samtidig som jeg syr, haha. Med andre ord føles det litt begrensende når Stitch og jeg inntar stua, så det skjer som regel bare hvis Jonasflotte er ute eller bortreist. I en framtidig bolig ser jeg kanskje for meg å ha symaskinen stående framme, kanskje på et eget rom, sammen med alt tilbehør, utstyr og stoff. Slik det er i dag, henter jeg ting fra fire ulike steder i leiligheten når jeg skal sy, fordi det ikke er plass til å ha dem samlet noe sted. (Det fungerer helt fint, men det tar litt tid å pakke ut og pakke vekk diverse ting.) Nåvel, det er kjekt å ha noen mål for neste hjem, hoho!

Hva er så planene framover? Jeg har en kjole jeg bruker lite som jeg vurderer å lage skjørt av, og så kommer jeg kanskje til å lage en solgul sommerkjole til neste sesong, som tidligere nevnt her på bloggen. Ellers får vi se når inspirasjonen slår ned neste gang, som et lyn fra klar himmel, og jeg plutselig står med stoffsaksa i hendene… Jeg vil ha dette som et kreativt utløp uten forpliktelser og forventninger, så jeg tar det litt som det kommer. Jeg er ikke kjempeflink til å sy, og det blir jeg nok aldri, men jeg koser meg med det i mitt eget tempo. Stitch og jeg tar én søm av gangen!

– – – – –
In other words: I was asked to share a bit about my sewing so far, so here we are! For an English version, please use the translation widget.