Lights out (seven dark nights)

Postet den 25. mars 2017 av Synne Cinnamon

Hei, dere! Jeg stikker bare innom for å minne om at det er Earth Hour i kveld, og for å mimre litt!

Hvert år, på en lørdag i mars, mellom klokka 20.30 og 21.30, slukkes lyset i millioner av private hjem og offentlige bygninger. Folk over hele verden går sammen om å senke strømforbruket og tenke på planeten. Dette er en fin og enkel måte å sende et miljøvennlig signal på, synes jeg, så jeg har deltatt i årevis.

Er dere klare for et tilbakeblikk og noen håpløse bilder?

I 2010 markerte jeg Earth Hour for første gang, sammen med en veldig fin gjeng. Dette er unge og uklare utgaver av Jonasflotte, Geir, Ine, Ståle og Tine (hvis kollektivleilighet vi var i). Jeg hadde ikke noe ordentlig kamera på denne tida, og det bærer dokumentasjonen preg av.

I 2011 sammenfalt Earth Hour med en bursdagsfeiring, tror jeg, så jeg spiste tapas på Grünerløkka den kvelden, men jeg mener å huske at lysene ble slukket i restauranten. Kult når utesteder er med på notene!

I 2012 tok jeg noen øl på Majorstua med Jonasflotte, Alex og Ane-Marte, men jeg har dessverre bare bilder fra før taklyset ble slukket. De er like uklare likevel, hoho.

I 2013 bodde jeg i Paris! Jeg spiste hjemmelaget pizza og drakk rosévin med venninner den lørdagskvelden. Husker at Ida og Anja syntes det var litt rart at jeg plutselig slo av alt lyset, for de kjente ikke til konseptet fra før, men det ble riktig koselig.

Herfra blir bildene litt bedre, for jeg skaffet meg speilrefleks tidlig i 2014!

I 2014 var jeg i Malaysia, nærmere bestemt i Kuala Lumpur, på eventyr med familien. Vi bodde i en flott leilighet med utsikt mot byen, og vi kunne se at de berømte tvillingtårnene ble slukket i forbindelse med Earth Hour! Familien min syntes i utgangspunktet at det var litt tullete å skru av alle lysene, men da skjønte de at det var blitt en stor greie, og vi hygget oss med vin og snop.

I 2015 var jeg hjemme hos foreldrene mine på påskeferie, og det finnes ingen i verden som tenner flere stearinlys enn moren min, så det var ikke noe problem å ofre de elektriske lyskildene. Vi drakk champagne, og lystreet i smijern kom virkelig til sin rett.

I 2016 bodde vi i London! Hele dagen hadde gått med til rusling i Kensington, så kvelden tilbragte vi hjemme med noen episoder HIMYM, og lyslyktene i vinduet var glass med skår i som jeg hadde kledd med tørkepapir. Man tar hva man har.

Håper alle slukker lysene mellom 20.30 og 21.30 i kveld! Det er koselig, og det føles fint å ta del i bevegelsen.

Fortsatt god helg!

– – – – –
In other words: I’m just popping in to remind everyone that Earth Hour is tonight! All around the world, the lights are switched off for one hour on a Saturday evening in March. I think Earth Hours is a nice way to send a signal to the authorities and a good way of drawing attention to our environmental challenges, which is why I’ve taken part since 2010, as these photos show. (On was taken before the ceiling lights were killed, though, but it’s the only one I have from that night.) You can tell which photos were taken before and after I got a proper DSLR camera, haha. Anyway, I hope everyone will switch off their lights between 20.30 and 21.30 this evening!

Encore: Frokostkjolen

Postet den 9. juli 2014 av Synne Cinnamon

Jo, jeg er på ferie, men da passer det bra å finne et innlegg fra den forrige bloggen som jeg vil dele på nytt!

For tre år siden viste jeg frem en kjole som jeg er veldig glad i. Det gjorde jeg i forbindelse med at Jonasflotte og jeg besøkte New York. Vi var der på dette tidspunktet i 2011, for å feire kjærestebursdagen vår. Det er jo samme grunn til at vi nå befinner oss i Skottland, tre år senere!

Jeg husker hvordan det var da vi skulle knipse bildene til dette innlegget. Vi var begge litt pinlig berørt i begynnelsen, men den følelsen forsvant når forbipasserende ga oss hyggelige kommentarer og vitende smil.

Til glede for nye lesere, som man gjerne sier, og forhåpentlig også for gamle.

– – – – –

Frokostkjolen

Da min mor var 22 år gammel, sydde hun en blå og blomstrete kjole til seg selv. Det var i 1980. Kjolen var et eksamensprosjekt på Husflidskolen (hihi!), og oppgaven gikk ut på å lage noe nytt med utgangspunkt i noe gammelt. Min mor fikk et forkle av sin mor, og hun tok symaskinen fatt, og mer enn tredve år senere er resultatet like fint.

I mellomtida er jeg blitt 24 år gammel. Nå passer kjolen til meg.

Den har stort skjørt med små blomster på og blå bord nederst…

…og skrå søm i overgangen fra livet til skjørtet…

…og et smalt midjebelte i samme blåblomstrete stoff, som man kan knyte i ryggen…

…og mange fine, hvite knapper.

Kjolen fikk være med til New York i sommer. Jeg hadde nemlig bestemt at jeg skulle føle meg fin hele ferien igjennom, og jeg føler meg nesten aldri så fin som når jeg har på meg denne! Dessuten hadde jeg en plan for denne kjolen, for at den skulle komme til sin rett.

Jeg sto opp tidlig en morgen og fant frem strykejernet på hotellrommet.

Så tok jeg på meg søte pulsvanter og leppestift, og så kjøpte jeg frokost i papirpose og kaffe i hvit ta-med-kopp.

Skjønner dere hvor jeg er på vei? Eller rettere sagt, hvor veien gikk?

Til den glamorøse drømmen på Fifth Avenue!

Foran fasjonable Tiffany’s, midt på Manhattan, i morgensola. Der var vi fine og glade sammen, kjolen og jeg.

For de som ikke har sett klassikeren Breakfast at Tiffany’s med udødelige Audrey Hepburn – åpningsscenen er slik:

Man kan ikke besøke New York første gang uten å spise frokost utenfor Tiffany’s. I hvert fall kunne ikke jeg det!
Heldigvis var Jonasflotte snill nok til å bli med, og til å ta bilder og bære over med meg der jeg svinset rundt og hvinte.

Kjæresten min er omtrent like bra som frokostkjolen er fin. Det sier sitt, synes jeg.

– – – – –

Jeg bruker denne kjolen hver sommer, og den ble med i kofferten til Skottland. Jeg er fortsatt like glad i både kjolen og gutten!

– – – – –

In other words: I am on vacation in Scotland, but that gives me a perfect opportunity to share this three-year-old post again, originally published on my former blog. The summer of 2011 my boyfriend and I went to New York together, to celebrate our anniversary – which is exactly the reason why we are in Scotland at this time, three years after! Anyway, none of us had been to the Big Apple before, and we had a list of things we wanted to do, just because. Mine said, among other things, «have breakfast at Tiffany’s». You’ve seen the legendary film, right? Starring the every enchanting Audrey Hepburn? I’ve invluded the opening scene, which is when we see her having breakfast while admiring the jewellery. I did the same thing one day, and I wore one of my dearest dresses, which was made by my mum – for herself – in 1980. She took one of her mother’s aprons and made it into this beautiful dress with buttons and a belt and a light, summery feel. I think it’s gorgeous, and I love wearing something that my mum has made with her own two hands and a sewing machine. Something with history and personality. For me it was the perfect thing to wear for a fun reenactment of the film scene! My boyfriend was so understanding and kind when he took these photos, with passers-by smiling knowingly at us. He’s the best, just like this dress. Now they are both in Scotland with me!

Encore: Det magiske drivhuset

Postet den 3. februar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg holder på å gjøre meg kjent med det nye kameraet mitt. Det er som å komme til et annet land!

Min nye følgesvenn er avansert og oppdatert og full av innstillinger, og dermed krevende å bruke for en glad amatør som meg. Min nye følgesvenn kan knipse helt rå bilder når jeg bruker det riktig, og jeg prøver å lære meg hvordan jeg kan utnytte potensialet best mulig. Min nye følgesvenn kommer nok til å sette sitt preg på bloggen med tida, etterhvert som vi blir fortolige med hverandre.

Jeg beholder det lille, lilla kompaktkameraet mitt. Det har bidratt trofast i mer enn tre år, og det er fortsatt i orden, og i enkelte situasjoner kan det være praktisk med et kamera som er lite og lydløst. Dessuten har det hjulpet meg med å forevige mange fine øyeblikk, blant annet det som følger her.

Dette innlegget kommer fra den forrige bloggen, og ble publisert i september 2011. Jeg kom til å tenke på det i dag, og legger det frem på nytt nå, til ære for min forrige følgesvenn. Som en påminnelse om at man ikke trenger store, kostbare kamera og dyre redigeringsprogrammer for å formidle en stemning.

Til glede for nye lesere, som man sier, og kanskje også for gamle.

– – – – – –

Det magiske drivhuset

Noen ganger er bare bildet der – alt du trenger å gjøre er å finne frem kameraet, sikte og trykke ned utløseren.

Klikk. Lyset er fanget. Ekte, inderlig, uredigert.

Dette er drivhuset i hagen til morfaren min i Våler. Siste helg i august var nemlig Jonasflotte og jeg på biltur. Vi lånte bil, kjøpte boller og tok med masse god musikk, og så bar det først til Morfar for å hilse på, og deretter til hotellet på Rena for å spise søndagsmiddag med Suse-foreldrene.

Rart hvordan man kan tilbringe en hel dag i en bil og likevel føle at man utretter noe – jeg er så glad i å være i bevegelse, på vei mot noe fint!

– – – – –

Dette bildet er fortsatt blant favorittene mine, mer enn to år senere. Lyset var så nydelig.

Jeg redigerer ikke bildene mine. Jeg synes verdenen som omgir oss er inspirerende nok i seg selv. Dessuten vil jeg være flink til å tilpasse meg omgivelsene og fange øyeblikkene, ikke til å endre dem i etterkant. Det er nok journalisten i meg som gjør at jeg er så prinsippfast – jeg ønsker ikke å forandre på virkeligheten, men å dokumentere den slik den er.

Kanskje får jeg en ny slik fotomulighet en dag. Da vil jeg være klar. Sammen med min nye følgesvenn.

Jeg vil fortsette å more meg med bilder, og med å dele dem med dere her inne. Det ser jeg frem til!

– – – – –

In other words: I’m slowly getting to know my new DSLR camera. It’s a whole new world! My new companion has all kinds of complex settings which I wish to learn how to make the most of. My new companion can do very cool things when I get it right. My new companion is probably going to have a certain effect on this blog as we get acquainted with eachother. I’m still going to keep my old compact camera, though. It’s a tiny and purple thing, but it has been faithful for more than three years, and it has allowed me to capture moments like this one. After a look in the archives I decided to repost it today. As a tribute to my former companion, and for new readers to see. I took this photo in my grandfather’s garden two years ago, and the deserted, overgrown greenhouse looked exactly like this. The photo has not been edited or enhanced or otherwise changed in any way. I just saw the light, pointed my little camera, and pressed the button. It was a magical sight, and I think it’s quite a magical photo. It just goes to show that you don’t really need fancy equipment or expensive editing programs to convey an atmosphere. That being said, I’m really looking forward to using my new, advanced camera to capture future moments – but I won’t edit my photos. I stand by that. Maybe it’s my journalistic education that makes this important for me. I want to learn how to adapt to the circumstances, and I want to be able to capture them then and there, not change them afterwards. I want to document reality. It is more than enough to inspire me all on its own.

Encore: Lukten av lykke

Postet den 27. september 2013 av Synne Cinnamon

Jeg fikk trøbbel med å velge parfyme i morges, og ble stående og snuse henført på noen av yndlingene mine. Da kom jeg til å tenke på denne lista, som er over to år gammel, fra den forrige bloggen.

Nå er høstlufta så klar og fin, og alle lukter virker sterkere og friskere, så jeg tenkte at dette innlegget skulle få en ny vår. Til glede for nye lesere, som det heter så fint, og kanskje for de gamle også!

– – – – – –

Lukten av lykke

Lukt er den sansen som er tettest knyttet til hukommelsen vår.

Er det ikke rart hvordan man kan være tilbake på barneskolen, på et støvete loft eller i armkroken til en spesiell person dersom den riktige lukten dukker opp?

Her er noen av mine duftfavoritter.

– Syrin

– Vinden som kommer via Freiafabrikken og som får hele Grünerløkka til å lukte sjokolade

– Nykvernet kaffe – en klassiker!

– Kjæreste-pute (du vet, når han/hun har sovet hos deg og lukten henger igjen på hodeputen)

– Bøker og blader og annet innbundet papir – det er lov å sitte på bussen og snuse litt på en bok!

– Solvarm teltduk

– Varm sommerhud etter en dag i parken

– Vanilje, kardemomme og ikke minst kanel, mitt favorittkrydder!

– Setebeltet i bilen

– Parfymen eller skyllemiddelet til noen du er glad i

– Vedfyring om vinteren

– Boller eller annen bakst som godgjør seg i stekeovnen og sakte gjør leiligheten om til et lite bakeri

– – – – – – –

Bildene er lånt og linket!

Denne fredagen er det glitrende fint vær i hovedstaden, selv om det er kaldt. Jeg har rød kjole på, for det er jo lov å fjonge seg litt når det er fredag, og om en stund skal jeg treffe både Maren og Ine på kafé – håper det lukter kanel, kardemomme, nykvernet kaffe eller ferske bakervarer der inne!

Jeg ønsker alle en god start på helga, og nå er det din tur! Hva er dine duftfavoritter?

– – – – – – – –

In other words: Here’s a post from the archives, on my former blog, written two years ago. I couldn’t pick a perfume this morning, and I remembered this list of my favourite smells. I love how closely the sense of smell is linked to our memory – suddenly I’m back in the fourth grade or in a dusty loft, just because my nose picks up something familiar. These are some of my preferred scents! Lilacs. The wind coming from the chocolate factory in Oslo. Boyfriend/girlfriend pillow (when he or she has spent the night and their smell lingers on the pillowcase). Freshly ground coffee. Books, magazines and other kinds of bound paper – gently sniffing a book on the bus is always okay. A tent which has been heated my the sun. Seat belts in cars. Summer skin after a sunny day in the park. Vanilla, cardamom and of course cinnamon, my most beloved spice! The perfume of someone you love. Chimney smoke from wood burning (many Norwegians heat their houses with wood during the winter). A cake or something else cooking in the oven, turning your apartment into a temporary bakery. All the images are loaned and linked, by the way. Now it’s your turn! What are your favourite smells?

Encore: Vondt på en god måte

Postet den 31. juli 2013 av Synne Cinnamon

Vi mennesker er utrolig sammensatte vesener. Jeg blir litt tummelumsk av å tenke på det iblant. Både psyken og fysikken vår er ekstremt kompleks, og noen ganger påvirker de hverandre på morsomme måter… For mer enn to år siden, på den forrige bloggen, satte jeg opp en liten liste. En liste over ting som er ubehagelige, men som jeg faktisk setter pris på likevel.

Vi tar et nytt dykk i arkivet! Til glede for nye lesere, som det heter, og forhåpentligvis også de gamle.

– – – – – –

Vondt på en god måte

– Mageknip etter langvarig latterkrampe

– Såre føtter etter eurforisk og uhemmet dansing i mange timer

– Katteklor fra fjas og lek med et lite sjarmtroll

– Blåmerker på rare steder etter sånne fester som aldri tar slutt

– Å være sliten i øynene etter en lang og lys sommerdag

– Flis i foten etter å ha ruslet barføtt på en platting

– Tett hode og øresus som følge av en høylydt konsert (jeg er flink til å bruke ørepropper, men likevel)

– Såre lepper etter mange kyss

– Brain freeze etter en en kjempestor og kjempegod (og iskald) milkshake eller smoothie

– Stein i skoen den første gangen man går med småsko om våren

– Å være støl etter en hard treningsøkt eller en tøff tur

– Ringmerker rundt fingrene etter hilserunde i store familieselskap

– Vannblemmer fra de nye, supersøte sommerskoene (snart går du dem inn!)

– Å fjerne plasteret fortfortfort og føle seg barsk

– Når en sovende kroppsdel våkner til live igjen

– Øyne som svir og renner på grunn av røyk fra et leirbål

Rart hvordan også ubehageligheter kan få en til å smile!

– – – – –

Jeg tror jeg kom på dette innlegget på grunn av sykkelturen forrige fredag. Jeg lånte en guttesykkel med knallhardt sete og lite støtdemping – la oss bare si at jeg valgte myke stoler i helga, hoho!

Bildene er forresten lånt og derfor linket, slik seg hør og bør.

Noe jeg har glemt?

– – – – –

In other words: Let’s have look in the archives! Here’s a post from my former blog, which I hope new readers will enjoy. I’m sometimes baffled by the complexity of the human being – our psyche and our body are incredibly intricate, and now and then they influence eachother in fun ways. This inspired me to write a list of Things that hurt in a good way! Sore tummy muscles after a long laugh. Aching feet after a long night of euphoric dancing. Scratches from challenging a playful cat. Bruises all over your body from those parties that just never end. Tired eyes after a long day in the sun. A splinter in your foot from walking barefoot on your friend’s patio. Ringing ears after a loud, great concert (I do wear earplugs, but still). Sore lips after lots of kissing. Brain freeze from a delicious milkshake or smoothie. Little pebbles in your shoe on the first walk on a bare sidewalk in spring. Muscle aches after a tough work out or a rough hike. Ring marks around your fingers after too many too firm handshakes at a family gathering. Blisters from the new, super cute ballerinas (hang in there, they’ll fit perfectly in a few days!). Pulling of the band aid really fast and feeling mighty brave. The prickling of a sleeping body part which is waking up. Eyes that burn and run because of the smoke from a campfire. I love how even discomfort can make me smile! Did I forget anything? I think it was the bike ride I took last Friday that made me remember this post. I borrowed a boys’ bike which had a very hard seat and almost no suspension, and let’s just say that I chose soft chairs in the days that followed! By the way, the photos are also borrowed, and therefore linked to their sources.

Encore: En trikketur tilbake i tid

Postet den 19. april 2013 av Synne Cinnamon

Jeg har barndomsvenninnebesøk! Det er superkoselig og hektisk, så jeg kommer sterkere tilbake snart, og i mellomtida tenkte jeg at vi kunne ta en liten tidsreise på to plan. Først tilbake til 3. juni 2011, da dette innlegget ble skrevet på den forrige bloggen, og så en tur med en spesiell trikk.

Fordi jeg savner Oslo innimellom, og til glede for nye lesere, som det heter. God tur!

– – – – – –

En trikketur tilbake i tid

Forrige helg skulle jeg opp på Majorstua for å lage radio, og ruslet bort til Nybrua-stoppet for å ta trikken, som vanlig. Det raslet i skinnene, og en trikk kom susende nedover Thorvald Meyers gate, og jeg syntes den så rar ut.

Det var nemlig ingen vanlig trikk som dukket opp! Det var en nydelig, gammel, gul og blå Østbanen-trikk!

Jeg elsker overraskelser, og jeg elsker veterankjøretøy, og jeg ble så satt ut og så glad! Jeg fniste som en fjortenåring da jeg fulgte konduktørens oppfordring om å «ta plass» i den gamle trikken. Flere konduktører i fine uniformer sto rundt omkring på sine små plattformer, og blåste i fløyter og vinket med flagg, og annonserte stoppesteder som ikke lenger er i bruk. Inne var det polert tre, originale skilt og andre sjarmerende detaljer, og alle så seg rundt og smilte. Jeg tok trikken bare et par holdeplasser, men rakk heldigvis å knipse noen bilder både ute og inne før turen var over.

Min nye venn trikk 70 kjørte videre, og jeg var plutselig var tilbake i 2011.

Åh, så fint. Ikke noe er som en hyggelig overraskelse og litt nostalgi på en søndag formiddag.
Jeg sa det da, men sier det igjen: Takk for turen!

– – – – –

Nå fikk jeg den trikkesangen fra Kardemomme By på hjernen, hoho.

Ha en god start på helga, alle sammen!

– – – – –

In other words: One of my closest childhood friends is visiting me! We are so busy enjoying the city, so I thought I’d give you a little meta ride in the meantime. First back to June 2011, when this post was published on my former blog. Then back to the Golden Years of public transport. Because I miss Oslo now and then: Here’s an old, very charming tram that suddenly showed up one Sunday morning when I was off to make radio. The very best start of the day. Forgive me for the brief translation! Happy weekend!

Encore: Overraskelse for to

Postet den 8. mars 2013 av Synne Cinnamon

«Til glede for nye lesere», som det heter så fint: Jeg har dykket ned i arkivet og funnet frem en tre år gammel tekst. I anledning dagen.

I mars 2010 hadde jeg blogget i en måned. (Det er rart å tenke på nå, for i ettertid er det blitt en så naturlig del av hverdagslivet!) I mars 2010 føltes det fortsatt nytt og litt skummelt å skrive ting og legge dem ut på internett. Likevel valgte jeg å dele en tekst om å overraske kjæresten, og jeg synes den fungerer ganske godt fortsatt.

Det følgende skrev jeg 9. mars, altså dagen etter Kvinnedagen, for tre år siden.

– – – – –

Overraskelse for to

I går skulle jeg være modig og romantisk. «Det er jo kvinnedagen,» tenkte jeg; «nå kan jeg være litt tøff».

Jeg har mange ganger hatt lyst til å gi kjæresten min blomster, men jeg vet ikke helt hva gutter synes om det. I går bestemte jeg meg for å gjøre det likevel. «Det er jo kvinnedagen,» tenkte jeg igjen; «han må i det minste ta imot og late som at han blir glad!»

Jeg kom frem til at jeg skulle kjøpe blomster og brownies til Jonas i går, og at jeg skulle overraske ham etter jobb ved å vente utenfor kontoret hans. Jonas har juss-praksis hos Statens Jernbanetilsyn for tida, så jeg ringte dit for å spørre når han sluttet på jobb. Jeg ble satt over til en fyr som het Harald og som hørtes livlig ut. Han hadde dårlig tid og lite oversikt akkurat da jeg ringte, men jeg forklarte hva jeg hadde planlagt, og så sa han at jeg skulle ringe ham tilbake.

Noen timer senere, etter å ha vært på forelesning i Mediekunnskap, ringte jeg Harald igjen. Nå viste det seg akkurat hvor livlig han var, for han hadde booket et møterom og gitt Jonas beskjed om å gå på et møte om forsikring klokka tre. «Det er bare han som kommer», fortalte Harald ivrig (jeg kunne høre smilet i stemmen hans), «og han har fått beskjed om å ordne kaffe».

Møte?! Klokka tre?! Jeg ble først både satt ut og stresset, for klokka var allerede over to, men Harald forklarte at det var vanskelig å si når Jonas ble ferdig på jobb, så han hadde tenkt at et møterom var like greit. Maken til lagspiller!

Jeg tok føttene fatt og kjøpte brownies og tulipaner, og ti på tre ble jeg smuglet inn på et møterom hos Jernbanetilsynet. Pulsen hamret i hodet; hva var det jeg hadde begitt meg ut på? Hvordan hadde denne lille gesten vokst ut av all proporsjon? Tenk om Jonas ville føle at jeg invaderte arbeidsplassen hans? Vel, det var ingen vei tilbake.

To på tre dukket Jonas opp med kaffekanne og skrivesaker. Jeg satt alene i det store møterommet med to brownies, en bukett tulipaner og et stort smil, og spurte om han hadde lyst til å snakke litt om forsikring?

Det tok vel et helt minutt før han klarte å snakke om noe som helst, for mer overrasket har jeg sjelden sett noen… Han fikk en kjempeklem, og jeg forklarte at jeg var nesten like overrasket over å være der som han var over å se meg der.

Da vi begge hadde fått roet oss ned nok til at vi kunne holde rundt hver vår kopp, ble det kaffe og brownies og småsnakk og latter. Tulipanene ble satt i vann og plassert i vinduet på kontoret hans. Like greit å pynte opp litt, tenkte vi; det var jo kvinnedagen.

– – – – –

Gratulerer med dagen til alle jenter, damer, frøkner, fruentimmere og kvinner!

Gjør hva du vil i dag – og enhver annen dag!

CIMG4724

In other words: I took a look in my archives. This is a repost of a three year old text about surprising your boyfriend and being surprised yourself.

On this day in 2010, I decided to buy tulips and a treat for my boyfriend and wait for him outside his work when he finished for the day. It was the International Women’s Day, so I thought I’d be brave and romantic. I didn’t know how he felt about getting flowers, but I figured on this day he would have to accept them in any case! I rang his office to ask his colleague when he would be leaving, as his work times varied. The man I spoke to was busy, but I told him what I had planned, and he said he’d look up my boyfriend’s schedule and that I should phone him back. When I did, a few hours later, I could hear the man smiling through the receiver. He had booked a conference room for me, and told my boyfriend that he had to go to a meeting at three o’clock. «Be prepared to talk insurance and bring some coffee», he had said to him. What a fun fellow, what a team player! I was shocked – a conference room? At three o’clock? It was already passed two. I headed towards the office, and only just had time to buy two brownies and a bouquet of tulips on the way. At ten minutes to three I was smuggled into the public department where my boyfriend worked. My head was spinning; what was I getting into? How did this little gesture grow out of proportion? What if my boyfriend felt like I invaded his workplace? Well, there was no going back. I sat down and waited. At two minutes to three, my boyfriend entered the room with a stack of papers and a pot of coffee, and I asked him if he’d like to talk insurance. He was so shocked he couldn’t talk about anything for the next minute or so! I don’t think I’ve ever seen anyone so surprised. I gave him an enormous hug and explained that I was almost as surprised to be there as he was to see me! When we had calmed down sufficiently to hold a cup each, we had coffee and brownies and a chat. We placed the tulips in a vase in his office. We might as well decorate a bit, we thought – it was the International Women’s Day, after all.

Congratulations to every girl, woman, miss and madam! Do whatever you want today – and every other day!