Everyday magic

Everyday magic

Glovarm kaffe i motlys.

Når man skriver en tekstmelding til noen og mottar en beskjed fra dem i samme øyeblikk.

Å våkne av seg selv rett før vekkerklokka ringer om morgenen.

Når man nettopp har flyttet til et nytt sted, og en turist spør om veien på gata, og man faktisk kan hjelpe dem.

Nye, skimrende sølvtråder i håret.

Når flere får de samme assosiasjonene og begynner å nynne på samme sang samtidig.

Såpebobler som kommer ut av zalo-flaska og svever over oppvaskkummen.

Når man bruker en flamme til å tenne på en fyrstikk, og svovelen plutselig slår gnister og blusser opp.

Å finne igjen noe man trodde man hadde mistet.

To mennesker som begge er overbevist om at de er mest glad i den andre.

Hverdagsmagien er overalt.

– – – – –
In other words: Swirly coffee steam in back light. When you are texting someone and receive a message from them in that very instant. Waking up on your own right before the alarm goes off in the morning. Soap bubbles coming out of the dish soap bottle and hovering over the sink. Using a flame to light a match, so that the tip suddenly sparks up and is ablaze. Finding something you thought you had lost. When two people get the same connotations and start humming the same song at the same time. New, shimmering silver strands in my hair. Two people who are both convinced that they love the other one more. There is magic everywhere.

Reklamer

Encore: Det magiske drivhuset

Jeg holder på å gjøre meg kjent med det nye kameraet mitt. Det er som å komme til et annet land!

Min nye følgesvenn er avansert og oppdatert og full av innstillinger, og dermed krevende å bruke for en glad amatør som meg. Min nye følgesvenn kan knipse helt rå bilder når jeg bruker det riktig, og jeg prøver å lære meg hvordan jeg kan utnytte potensialet best mulig. Min nye følgesvenn kommer nok til å sette sitt preg på bloggen med tida, etterhvert som vi blir fortolige med hverandre.

Jeg beholder det lille, lilla kompaktkameraet mitt. Det har bidratt trofast i mer enn tre år, og det er fortsatt i orden, og i enkelte situasjoner kan det være praktisk med et kamera som er lite og lydløst. Dessuten har det hjulpet meg med å forevige mange fine øyeblikk, blant annet det som følger her.

Dette innlegget kommer fra den forrige bloggen, og ble publisert i september 2011. Jeg kom til å tenke på det i dag, og legger det frem på nytt nå, til ære for min forrige følgesvenn. Som en påminnelse om at man ikke trenger store, kostbare kamera og dyre redigeringsprogrammer for å formidle en stemning.

Til glede for nye lesere, som man sier, og kanskje også for gamle.

– – – – – –

Det magiske drivhuset

Noen ganger er bare bildet der – alt du trenger å gjøre er å finne frem kameraet, sikte og trykke ned utløseren.

The Greenhouse

Klikk. Lyset er fanget. Ekte, inderlig, uredigert.

Dette er drivhuset i hagen til morfaren min i Våler. Siste helg i august var nemlig  Jonasflotte og jeg på biltur. Vi lånte bil, kjøpte boller og tok med masse god musikk, og så bar det først til Morfar for å hilse på, og deretter til hotellet på Rena for å spise søndagsmiddag med Suse-foreldrene.

Rart hvordan man kan tilbringe en hel dag i en bil og likevel føle at man utretter noe – jeg er så glad i å være i bevegelse, på vei mot noe fint!

– – – – –

Dette bildet er fortsatt blant favorittene mine, mer enn to år senere. Lyset var så nydelig.

Jeg redigerer ikke bildene mine. Jeg synes verdenen som omgir oss er inspirerende nok i seg selv. Dessuten vil jeg være flink til å tilpasse meg omgivelsene og fange øyeblikkene, ikke til å endre dem i etterkant. Det er nok journalisten i meg som gjør at jeg er så prinsippfast – jeg ønsker ikke å forandre på virkeligheten, men å dokumentere den slik den er.

Kanskje får jeg en ny slik fotomulighet en dag. Da vil jeg være klar. Sammen med min nye følgesvenn.

Jeg vil fortsette å more meg med bilder, og med å dele dem med dere her inne. Det ser jeg frem til!

– – – – –

In other words: I’m slowly getting to know my new DSLR camera. It’s a whole new world! My new companion has all kinds of complex settings which I wish to learn how to make the most of. My new companion can do very cool things when I get it right. My new companion is probably going to have a certain effect on this blog as we get acquainted with eachother. I’m still going to keep my old compact camera, though. It’s a tiny and purple thing, but it has been faithful for more than three years, and it has allowed me to capture moments like this one. After a look in the archives I decided to repost it today. As a tribute to my former companion, and for new readers to see. I took this photo in my grandfather’s garden two years ago, and the deserted, overgrown greenhouse looked exactly like this. The photo has not been edited or enhanced or otherwise changed in any way. I just saw the light, pointed my little camera, and pressed the button. It was a magical sight, and I think it’s quite a magical photo. It just goes to show that you don’t really need fancy equipment or expensive editing programs to convey an atmosphere. That being said, I’m really looking forward to using my new, advanced camera to capture future moments – but I won’t edit my photos. I stand by that. Maybe it’s my journalistic education that makes this important for me. I want to learn how to adapt to the circumstances, and I want to be able to capture them then and there, not change them afterwards. I want to document reality. It is more than enough to inspire me all on its own.