Etter regn kommer sol, og etter dag kommer kveld, og når byen er våt og lyset er varmt, så blir alt til gull og glitter.
Utsikten over Oslo er i kontinuerlig forandring, og kveldssola om sensommeren er noe helt eget.
– – – – –
In other words: Sun follows rain, and night follows day, and when the city is wet and the light is warm, it all turns to glitter and gold. These late summer evenings are something else.
Hva skal vi kalle tidsmaskinen vår, da? MarTIDne? SolvÅR? Du kan jo tenke litt på det, mens jeg stiller den inn på å reise tjue år tilbake i tid!
Skolestarten er her, og det er studiestarten også, og Oslos parker er stappfulle av faddergrupper som sitter i ring med navneskilt på brystet og håp i øynene. De er så søøøøte, og det fikk meg til å tenke på et ganske forbløffende faktum, nemlig at jeg «jubilerer» denne høsten. Nå er det altså to hele tiår siden jeg selv begynte å studere, og det synes jeg vi skal markere med et tilbakeblikk. Jeg har gravd i arkivene, og funnet bilder fra det lille digitalkameraet jeg brukte til å dokumentere starten på studentlivet med. Fotokvaliteten er så som så, men det er litt av sjarmen.
Ja, dette blir litt pinlig, haha, men såpass tåler vi!
I 2006 var jeg ferdig på Hamar katedralskole, jeg hadde fullført videregående, fått studiekompetanse, vært russ og togsjef, søkt på studier og kommet inn på studier. Den sommeren fylte jeg 19 år, og i august var jeg klar for å bli student. Målet hadde alltid vært Journalisthøgskolen i Oslo, og karaktersnittet var som det skulle, men jeg ville gjøre noe annet først. (Fra gammelt av var Journalisthøgskolen en toåring utdannelse, så man trengte uansett et ekstra år for at den skulle passe inn i den nye malen og bli en bachelorgrad.) Jeg valgte å begynne med et årsstudium i statsvitenskap, for det var relevant og kunne kombineres med journalistikken. Planen min var altså å flytte til hovedstaden året etter, og fordi jeg kom fra Østlandet og kjente Oslo litt fra før, ville jeg først oppleve noe helt nytt. Derfor flyttet jeg til en annen landsdel og en by jeg aldri hadde besøkt, nemlig Molde.
På dette tidspunktet brukte jeg fortsatt bukser, hoho, og det er jo litt gøy i seg selv!
Jeg flyttet inn i studentboligene på Kvam, litt utenfor Molde sentrum. Moren min kjørte meg opp til skolestart, og turen tok sju timer, og bilen var full av små og store ting som hun og jeg tenkte at jeg ville trenge. Vel framme gikk vi også på butikken for å kjøpe alskens basisvarer, og jeg husker at jeg aldri hadde sett en så høy sum på en kassalapp før. I studentboligen var vi fire og fire studenter som delte kjøkken og stue, og to og to som delte bad. Ellers tilbragte jeg mesteparten av tida på mitt eget rom, som var tolv kvadratmeter stort, og som jeg prøvde å gjøre til mitt eget ved å fylle bokhylla og henge ting på veggene. Slik så det ut da jeg akkurat hadde flyttet inn og funnet meg til rette:
Ganske gøy å se tilbake på i dag, må jeg si! Selv var jeg kjempefornøyd, jeg syntes at jeg hadde den fineste hybelen av alle! Dekoren føles i dag ganske tilfeldig, for jeg har ikke hatt drømmefangere eller handleposer på veggen i senere tid, hehe, men man ser jo at vi tok utgangspunkt i fargene svart og rødt, og jeg hadde malt bildet over bordet selv. I hylla sto det filmer, bøker, serier og spill som var (og egentlig fortsatt er) viktige for meg, pluss et bilde av min daværende kjæreste. Han ble ikke med videre etter året i Molde, dessverre, men det gjorde blant annet kattefigurene på gulvet og mauren på bordet – de står her i Oslo den dag i dag!
Figaro var forresten også til stede, så klart. Dere ser kanskje at han ligger og slapper av på ei pute på sofaen? Han hadde allerede vært med meg til Irland da jeg tilbragte et år der, og nå var vi på nye eventyr sammen.
På snakk om sofaen, så var det også senga mi og leseplassen min.
Man skulle kanskje to at jeg bare hadde tatt med meg ett par med hullete jeans når jeg skulle tilbringe høst, vinter og vår på vestlandet, men nei, jeg hadde flere! Legg også merke til mobiltelefonen som ligger til lading på bordet, forresten – tror det var en liten og gammel Motorola!
Jeg gikk altså på høgskolen, og den lå bare et kvarters gange unna. Der hadde de passende nok rosebusker ved inngangen, siden Molde kalles rosenes by, og utsikten er jo like fin uansett hvor man snur seg i de traktene. Inspirerende omgivelser!
Statsvitenskap-studentene ble delt inn i kollokviegrupper, og vår ble raskt en ganske sammensveiset gjeng. Vi fylte året vårt med parkheng, båtturer, brettspillkvelder, utflukter i nærområdet, filmkvelder og fjellturer ved siden av studiene, samt drøssevis av middager og vorspiel på diverse felleskjøkken.
Dessuten festet vi en hel masse, høhø, og jeg knipset en hel del da også, men tro meg når jeg sier at den dokumentasjonen ikke bør deles.
De neste bildene av hybelen min er tatt i mai, i da skoleåret gikk mot slutten. Da hadde jeg bodd meg til ordentlig, blant annet ved å fylle på med noen flere møbler og noen typiske studentgreier – en glorete variant av Absolut Vodka-flaska var nærmest påbudt som inventar, vet dere.
UNNSKYLD MEG MEN DEN TV-EN
Egen TV på hybelen var jo skikkelig luksuriøst, og jeg hadde altså denne godklumpen! Her blir det virkelig tydelig at vi har reist tjue år tilbake i tid, men jeg husker nøyaktig hvordan det føltes og låt da man slo den på. Jeg pleide å se på Desperate Housewives hver tirsdag, og så mener jeg at det gikk repriser av Sex and the City et par kvelder i uka?
Denne siste runden med hybelbilder var altså fra mai måned, så vi nærmet oss eksamen. Da årsstudiet var omme, ble det arrangert avslutningsfest for alle studentene. Den lille gjengen vår pyntet oss, og så tok vi bilder av hverandre ved denne fontenen, som vi tydeligvis syntes var ekstra fin.
Helt naturlig å sitte der på den 15 centimeter høye kanten, gitt.
Man kan si hva man vil om positurene, klesstilen og interiøret i dette innlegget, men jeg synes det er hyggelig å se tilbake på mitt første år som student. Det føles – og er! – ganske så lenge siden, men jeg sitter først og fremst igjen med gode minner, for dette var et spennende og morsomt og formativt år. Jeg er glad for at jeg valgte å legge opp løpet på denne måten, slik at jeg fikk noen nye impulser før jeg flyttet til Oslo, og for at begynnelsen på studenttilværelsen min ble så vellykket.
Takk for tilbakeblikket, dere, og takk for den gode starten, Molde! Hurra for at vi jubilerer!
– – – – –
In other words: This August it has been twenty years since I started my studies in 2006! I found some photos in my archive, so this is a look at my little room and my first year as a student. What a fun flashback!
For an English version, please use the translation widget. (If you’re on a smartphone, scroll down to the bottom of the page and choose the desktop version to make it appear, then scroll back down to find the widget and choose your language. The translations are usually pretty decent by now, but I’m not responsible for any weirdness apart from my own, haha!)
Ved Studenterlunden på Karl Johan, på hjørnet ved Nationaltheatret, står det en klassisk musikkpaviljong som er mer enn hundre år gammel. Man går forbi den med jevne mellomrom når man krysser gjennom området, men den er som regel ikke i bruk, og dermed er jeg ikke egentlig særlig oppmerksom på denne sjarmøren. Nå i uka som gikk, derimot, ble jeg akutt oppmerksom på den. Plutselig var paviljongen full av lystige folk som danset swing, sånn helt uten videre, på en tilfeldig tirsdagskveld! Jeg ble så glad!
Tror dere at Oslo tenker noe à la «nå skal jeg vise meg fra min beste side i sommer, sånn at Synne kan føle seg ekstra tilfreds med tilværelsen etter tilbakekomsten»? Det mistenker jeg, nemlig!
– – – – –
In other words:There were people swing dancing at this music pavilion on a random Tuesday evening, and it made me smile, and it feels like Oslo has been showing off since our return!
For an English version, please use the translation widget. (If you’re on a smartphone, scroll down to the bottom of the page and choose the desktop version to make it appear, then scroll back down to find the widget and choose your language. The translations are usually pretty decent by now, but I’m not responsible for any weirdness apart from my own, haha!)
Det er tid for en liten oppsamling av bilder og fine stunder fra de siste månedene!
Den aller første dagen med oppunder tjue grader, da folk flokket til solveggene og kastet jakkene rett etter arbeidstid. Dette var i slutten av februar, forvirrende nok.
Flammkuchen – en lokal variant av pizza – og et vinglass på en Weinstube, altså et sted hvor de bare har vin. (Lurer på hvor lenge et norsk spisested med skjenkebevilling kunne holde det gående hvis de nektet å servere øl i det hele tatt?)
Utvalget på en tilfeldig bod på Viktualienmarkt, det store grønnsaksmarkedet i sentrum. En fargerik vitaminpille på grå dager!
En rosa onsdagsdrink på en bar i nærområdet. Rabarbra er så undervurdert, synes jeg, så det velger jeg gjerne når jeg har mulighet!
Krittspor etter ungene i naboblokka.
Guinness på gata på St. Patrick’s Day i mars. Markeringen her i München viste seg å være den største i Europa utenfor De britiske øyer; det var en hel festival som varte i flere dager. Det passet meg selvfølgelig ypperlig, og det overrasket meg egentlig ikke, med tanke på hvor glad denne byen er i alle slags feiringer!
Kirsebærblomster i Olympiapark, hvor det står en hel lund med kirsebærtrær som München fikk i gave fra Japan i 1972. De danner liksom et helt tak man kan gå under, og det er hyggelig å tenke på at folk har kommet hit for å beundre den flotte, forgjengelige blomstringen i mer enn femti år.
Et fint vindu på et serveringssted som spesialiserer seg på hveteøl.
Et dim sum-måltid som var så godt at jeg tror jeg må legge bursdagsmiddagen min hit!
En aldri så liten selfie på et toalett.
Fredagskos hjemme etter ei ekstra lang arbeidsuke.
Herlig interiør på et klassisk vertshus, hvor vi spiste vegetarversjoner av typiske bayerske matretter.
Øl ved påskebålet! Det gjør seg jo egentlig bedre i påsken enn ved sankthans, så denne tradisjonen tok vi del i med stor glede!
Mer blomstring og fine bygg. Ja takk.
Wegwein, det å ha med seg ei lita vinflaske mens man er ute og går, er populært her. Vi lot oss inspirere på en lang lørdagstur i vårsola. Ølvarianten Wegbier er enda mer populær, den ser man hele året, mens vinflaskene fikk en liten nedgang gjennom vinteren, for da sto folk ute og drakk folk Glühwein i stedet. Det er altså ingen begrensinger for alkoholinntak utendørs i denne byen!
Gotiske detaljer oppe i tårnet på rådhusbygget.
Det vanket Freibier, altså gratis øl, på markeringen av Tag des Bayerischen Bieres, den bayerske øldagen. Dette var den 23. april, og da ble renhetsloven fra 1516 feiret med taler og musikk – og åpning av kranene nøyaktig klokka 15.16, naturligvis! Det ble delt ut tusen liter øl (!) til alle som ville ha, og mange hundre fremmøtte sto og skålte på fortauet i flere timer, fram til fatene var tomme, og da ble det applaus. Noen har kanskje skjønt at München er en sted med stort ølfokus, hoho. (Fikk dere med dere Boazn-innlegget?) Denne byen kan vel på mange måter kalles verdens ølhovedstad. Det er skikkelig interessant å se at det lokale brygget er en så selvsagt del av folks hverdag, akkurat slik vinen er det i for eksempel Spania og Frankrike. Interessant for oss nordmenn, hvor alkohollovgivningen er så streng og drikkekulturen er så annerledes!
Jeg klinker til med ett blomstringsbilde til, ettersom irrgrønt vårløv og rosa og lilla trær har gitt meg mye glede i det siste. Både syrinene og blåregnet begynte også å blomstre i april, og det var til å bli desorientert av, haha! Nå er det egentlig norsk sommervær her, så vi må bare nyte.
To «isretter» på isbar! München ligger under tre timers kjøring fra grensa til Italia, så det er god tilgang på italiensk mat, vin, ost og is. Ettersom vi er helt sør i landet, og sommeren her er såpass lang og varm, finnes det mer enn hundre isbarer i denne byen. Det er veldig vanlig med Eisbecher, kombinasjoner av ulike issmaker og frukt, bær, kjeks, krem, strøssel og saus, som gjerne serveres i et glass med stett. I Norge ser man kanskje først og fremst banansplitt, mens isbarene her kan ha en meny med tjue eller tretti forskjellige slike «retter», og det er like mange voksne som barn som bestiller dem. Man kan liksom se en dresskledd, eldre herremann sitte alene og kose seg med en diger, kunstferdig kreasjon. Koselig!
Selv i et land som Tyskland, som i utgangspunktet er såpass likt Norge, er det så mange morsomme, rare, uventede ting å glede seg over, og så mange små kulturforskjeller som gjør seg gjeldende over tid. Dette er virkelig noe av det beste jeg vet, det å bli godt kjent med et nytt sted på denne måten. Vi stortrives jo her i München, og vi omfavner de lokale særegenhetene som best vi kan. Som tidligere nevnt er det nå Spargelzeit, aspargessesong, og det er en viktig greie for tyskerne. Jonasflotte fortalte her en morgen at jeg hadde snakket om Spargel i søvne, så da tenker jeg at vi begynner å bli ganske godt integrert, haha!
God helg, venner!
– – – – –
In other words: It’s time for a new collection of happy things and nice moments from the past few months. For an English version, please use the translation widget!
I München bruker de ordet «Boazn«, et bayersk uttrykk, om det vi i Norge kaller brune puber eller buler. De som har fulgt denne bloggen en stund, vet at slike steder står mitt hjerte nært… Jeg arrangerer jo til og med pub-til-pub i Tigerstaden, sammen med Jonasflotte, for å vise fram og støtte disse små aktørene. (Dette prosjektet ligger selvfølgelig brakk nå mens vi bor utenlands, men vi har holdt på i en årrekke og vært innom mer enn femti slike steder i Oslo. Det finnes faktisk såpass mange, også i den relativt lille hovedstaden vår! De to første rundene fikk egne innlegg, her og her.) Dette var noe vi begynte med da vi flyttet tilbake etter året vårt i London, for der står som kjent pubkulturen veldig sterkt, og vi hadde stor glede av å lete fram alskens skjulte perler. Slik er det denne gangen også! Når man besøker den beskjedne, trivelige kroa som ligger utenfor turisttråkket, ser man hvor viktige disse møteplassene faktisk er.
Flotte ølhaller og ærverdige vertshus er vel og bra, og det er det ingen mangel på her i byen, men disse små skjenkestedene har noe som de store ikke har. De har skrangleskjarm, og det er faktisk noe av det beste jeg vet. Jeg vil alltid foretrekke en liten, lett rufsete pub framfor en trendy, blankpolert cocktailbar. Jeg vil ha småprat, ikke wifi. Jeg vil ha nabolagsfølelse, ikke instavennlig interiør. Jeg kommer stadig tilbake til ordet «autentisk» når jeg skal beskrive sånne steder, for i land med skikkelig ølkultur er det jo her vanlige folk treffes, her mye av hverdagen deres utspiller seg.
En ekte Boazn må tilby øl og schnaps, og så kommer eventuelle andre muligheter som en bonus. Noen har bare drikke, noen har også mat. (Den er ofte klassisk og real og overraskende god, i hvert fall her i München!) Noen viser fotball, noen har spilleautomater, noen har ei bedagelig husbikkje liggende i et hjørne. Noen har ikke pusset opp siden søtti- eller åttitallet, og det er selvfølgelig litt av moroa… (Plutselig støter man på askebeger inne i hver eneste bås på toalettet, for eksempel, selv om det har vært røykeforbud på serveringssteder her i Bayern i snart tjue år.) Noen har kortstokker og terninger til utlån, så man ser gjerne at stamgjestene sitter og spiller kort eller terningspill. Noen har radio eller musikk på i bakgrunnen, men mange lar surret av stemmer være den eneste miljølyden, særlig på dagtid. Åpningstidene til en Boazn er gjerne litt som på en engelsk pub, elleve til elleve, men en del av dem åpner faktisk ikke før klokka tre, fire eller fem, når arbeidsdagen er over. Da stikker folk innom for en øl eller to etter jobb, og noen blir til stengetid, for det er hovedsakelig her det sosiale livet deres foregår.
Inntaket av øl blant bayere er mye høyere enn vi nordmenn er vant til, haha, og det gjelder egentlig uansett situasjon. Blant annet er det helt normalt at bartendere drikker på jobb, fullt synlig for kundene, og da går det ikke engang bare i øl. Det er vanlig at de også tar seg en shot eller to, og det ville jo aldri skjedd i Norge – ikke uten at de fikk sparken, i hvert fall. Tankegangen her er nok mer den at personen som tilfeldigvis står bak disken, tilbringer kvelden sammen med vennene sine, og at drikkingen er en naturlig del av det. (Joda, alkoholtoleransen deres er høy, men vi har sett beint ut fulle bartendere, og det er jo ikke bra på noen måte.) Det er også ofte slik at de går ut og tar røykepauser med gjengen sin, og forlater lokalet helt, til tross for at de er alene på jobb. På vårt stamsted i nabolaget kjenner vi nå folka såpass godt at når alle de andre går ut og røyker, så blir bartenderen med, selv når vi sitter ved disken og kunne forsynt oss med hva som helst. Den tilliten setter vi stor pris på, så klart. Vi er nå på fornavn med de fleste som både jobber og henger der, og det er så koselig!
Det er tomt i resten av lokalet, for alle står ute og røyker.
En annen ting som er vanlig når man vanker på små steder her til lands, og som krevde litt tilvenning for vår del, er at man ofte får schnaps av bartenderen. Gratis, ja. Helt uten videre, ja. Her sitter man og aner fred og ingen fare, og så dukker det plutselig opp shots med sprit som ingen har bestilt, og som man får høre at man heller ikke skal betale for, og så blir det vanskelig å takke nei fordi det er en så hyggelig gest, og så står kanskje bartenderen klar til å telle ned og ta sin egen shot samtidig, og så ender man opp med å smile og skåle og bli med, og så havner man litt utpå. (Dette skjedde oss første gang under en måned etter at vi flyttet hit, og da kunne jeg ikke engang nok tysk til å forklare at shots ikke egentlig er min greie, men det ble heldigvis raskt enklere. Nå kan jeg i det minste si, på en høflig måte, at jeg kanskje bare vil ha en smak, eller at jeg helst tar ting i mitt eget tempo, eller at jeg velger å stå over.) For oss føles dette uvant og eksotisk, og ikke minst inkluderende og sjenerøst, men her er dette en ganske utbredt måte å vise at man setter pris på stamgjestene sine på.
Innredningen på en Boazn gir som regel en viss hyttetur-følelse, hoho, med mye gulnet treverk og slitt møblement, og gjerne ganske tilfeldig dekor og lyssetting. Det pyntes ofte litt gjennom året til ulike høytider, noe som bidrar til stuestemningen, og så liker de å bruke humleplanter, for humle er jo en sentral ingrediens i øl. Glass og krus til ølen er de nøye med, for man tuller ikke med det hellige brygget her i Bayern, men resten av glassene er det ikke så farlig med. Hvis noen bestiller seg en bedre dram, så kan den fint bli servert i et kjøkkenglass. (Er man ordentlig uheldig, så kommer flaska rett fra fryseren i tillegg…) Her er de altså ikke så opptatt av å snuse og slynge, og det gjelder også når man bestiller vin. Vinglassene er ofte så store at det er rent skummelt å håndtere dem, men man får i hvert fall mye for pengene! På noen fronter er det altså fortsatt viktigere med kvantitet enn med kvalitet, men kvaliteten på ølen er det aldri noe å si på. Tvert imot kan de små stedene, fordi de ikke er knyttet til noen stor leverandør, ofte tilby ekstra god øl fra små, spennende bryggerier.
I München er det drøssevis av Boazn, og de eldste har holdt det gående, ofte med minimale endringer i driften og lokalet, i opp mot et århundre. (En av de eldste fylte faktisk hundre år i 2024, og jeg har planer om å gå dit i helga!) Noen av stedene kan man finne ved hjelp av dette geniale kartet, men de beste dukker bare opp når man er ute og går, for man finner dem ikke noe annet sted enn akkurat der de ligger. De har ingen nettside, Instagram-konto eller Facebook-profil, og de er kjent først og fremst blant dem som bor i nærheten. Likevel blir man tatt imot som en gammel venn når man går inn og setter seg.
Bare for å ha nevnt det også, siden det er så fjernt for oss nordmenn i våre dager: Disse stedene tar ikke kort, så det er viktig å ha kontanter. En hel del av dem har heller ikke noe kassaapparat, slik at salget føres og regningen skrives for hånd. Altså, i 2026, hvor sjarmerende er ikke det?
Om du er ute i München, eller en annet sted i Tyskland, eller egentlig hvor som helst i verden, også der du bor: Finn ei lokal kneipe, slå deg ned, veksle noen ord med bartenderen, bestill noe å drikke og kanskje noe mat, kjenn på stemningen, smugkikk på klientellet, kos deg og husk å tipse når du betaler. Prisnivået er jo som regel rimelig, selv om husleia og de andre kostnadene bare stiger, så mange av disse små, uavhengige barene sliter i våre dager. Dessuten fortjener de ansatte både honnør og driks; de jobber hardt hele kvelden, hele uka og hele året for at andre skal ha et sted å gå til. Det betyr ekstra mye for dem som kanskje ikke har det så bra hjemme, eller som er ensomme, eller som sliter med et eller annet, eller som ikke føler seg velkomne på steder der prisene, tempoet og terskelen er høyere. Folk trenger folk. Vanlige mennesker trenger vanlige steder der de kan treffe andre, bli sittende, snakke om livet og være seg selv.
Jeg ser på slike vannhull som viktige institusjoner i lokalsamfunnet, og egentlig i storsamfunnet også. Jeg oppsøker dem aktivt, jeg støtter dem, jeg trekker dem fram, jeg er glad for at de er der, og jeg vil at de skal fortsette å være der. Det var dette jeg hadde lyst til å dele med dere i dag. En liten hyllest til Boazn, til de brune pubene, til bulene, her og der og overalt.
– – – – –
In other words: A little ode to the Boazn, the local watering holes around Munich. These are the Bavarian dive bars, the non-trendy taverns, the authentic, everyday hangouts, and I love them. For an English version, please use the translation widget!
Da jeg bodde i Paris, var det Eiffeltårnet. Da jeg bodde i London, var det Big Ben. Her i München er det Frauenkirche. Når dette landemerket dukker opp i synsfeltet mitt, uansett hvor jeg er eller hva jeg holder på med, så slår det liksom ned i meg: Tenk at jeg BOR her!
Denne katedralen omtales som regel som Frauenkirche, men kalles også Münchner Dom, og heter egentlig Dom zu Unserer Lieben Frau. Kjært barn har som kjent mange navn, og dette er kanskje byens mest kjente bygg og mest typiske symbol. De to karakteristiske tårnene ruver over resten av byen, og har gjort det i mer enn fem hundre år. (Altså leder Frauenkirche ganske klart, for hun er mer enn tre århundre eldre enn de to andre, men hun holder seg veldig godt for alderen!)
Det er noe trygt og fint ved tanken på at så mange mennesker, over så lang tid, har gledet seg over det samme synet. Jeg er takknemlig for å kunne ta del i tradisjonen.
– – – – –
In other words: Frauenkirche, the main architectural icon of Munich, always makes me happy when I see her.
For an English version, please use the translation widget.
Julekuledrueklaser i gult og rødt! Noe så lurt. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?
Nå er vi der snart! Dette blir min fjerde feiring i utlandet, så jeg vet at det blir jul uansett, og at man får den feiringen man lager seg selv. Jeg gleder meg sånn! Årets julemiddag kommer til å bestå av tysk og norsk tradisjonsmat i skjønn forening, for vi fikk tyttebærsyltetøy, lefse og akevitt da vi hadde besøk i slutten av november. Jeg tror det blir kjempegodt i kombinasjon med lokal knödel, sennep, brezn og øl, bare for å nevne det jeg kommer på i farta. En gøyal blanding! Jonasflotte er på butikken i skrivende stund, for vi har satt opp lange lister over sånt vi vil kose oss med. Dessuten har vi diverse filmer og spill på lur til ferien, og i morgen skal jeg på biblioteket for å låne tyske barnebøker jeg (forhåpentlig) kan lese, og vi har planlagt å ta en del digitale kopper og glass med venner og familie. Juleforventingene våre er høye, men skuldrene våre er ganske lave, så det føles skikkelig bra.
Forresten: Tre nøtter til Askepott er en juletradisjon her også! Den skal vi se på julaften, som seg hør og bør – og denne gangen på tysk! All ære til Knut Risan, selvfølgelig, men det blir morsomt å høre den klassiske dubbingen, der stemmene faktisk tilhører mange forskjellige mennesker, ikke bare én mann. Spennende!
München er en skikkelig juleby. Folk reiser hit fra hele Tyskland (og resten av verden) for å oppleve desember-atmosfæren og besøke markedene her. Utvalget av julekuler er det største jeg noensinne har sett, og selv søppelkassene er fine, hoho, og lukta av sukker og krydder ligger som et varmt teppe over torgene. Nå pynter jeg bloggen med massevis av bilder fra den siste måneden, av sånt jeg har gledet meg over rundt omkring, og så tenker jeg at hvis julestemningen ikke er på plass allerede, så kan denne dosen med lys og dekorasjoner kanskje bidra litt?
Til slutt vil jeg bare ønske alle ei strålende julefeiring, samme hvor den foregår og hvor stor eller liten den måtte være. Kos dere, mine venner.
GOD JUL!
– – – – –
In other words: This will be my fourth Christmas abroad, so I know it’s not about where you are, it’s about what you make of it. We’re really excited to celebrate in Germany this year, with a fun mix of Norwegian and local traditions. We’ve made lots of cosy plans for the week ahead, and I feel so ready – this year will be different, but so nice. Now I’m decorating the blog with lots of photos from December, and I want to wish everyone happy holidays!
