Little things lately

Little things / etdrysskanel.com

Vel, så ble ikke august akkurat som jeg hadde håpet, men sånn er livet. Heldigvis ligger hverdagsgledene og glimter som lys gjennom tåke, gjennom søvnmangel og stress og sorg. Hverdagsgledene kan man alltid stole på, og her kommer noen små smilegrunner fra den siste tida!

Regnbuefarget kveldslys på stueveggen.

En ny katt som har flyttet inn i området, som jeg stadig ser og hilser på når jeg er ute.

Fristende oppskrifter med uventede kombinasjoner, som får en til å sette opp ingredienser på handlelista med det samme.

Blåmerker som skifter farge, og som heldigvis ikke gjør like vondt lenger, men som vitner om fysisk aktivitet og fjas på høyt nivå.

Hentemelding fra polet. Jeg har kjøpt seks flasker vin i nettbutikken, som nå står klare og venter på meg, og som jeg skal plukke opp før lunsj i dag.

Nytt batteri i armbåndsuret, slik at jeg slipper å dobbeltsjekke på mobilen. Jeg har hatt klokke på håndleddet i 25 år, og føler meg helt hjelpeløs uten, hoho!

Det å lete etter noe i bruktbutikker, og så innse at hvis man bare tenker nytt, så har man faktisk allerede den perfekte løsningen hjemme, uten å måtte kjøpe noe som helst.

Ei god bok som har korte kapitler, slik at jeg nesten alltid rekker å fullføre ett eller to når jeg har en ledig stund.

Barn i nabolaget som selger plommer langs veien. 15 kroner for et krus med ferskplukkede plommer, pluss masse nostalgi? Ja, takk!

Det å bruke en ny vintagevenn for første gang. Da føler jeg meg alltid ekstra fin, og etterpå er liksom plagget offisielt innviet i garderoben.

Tilbud på den mørkbrente presskannekaffen, den som er litt bedre og litt dyrere og som vi ikke alltid unner oss.

Fine helgeplaner. Vi håper at det ikke kommer dårlige nyheter på pressekonferansen klokka tolv, for planen er å dra på hyttetur med et vennepar så snart arbeidsdagen er over. Vi krysser fingrene for at alt går bra!

Riktig god fredag og god helg til dere som leser!

– – – – –
In other words: August didn’t realy turn out as I’d hoped, but here are some small things that have made me smile lately. For an English version, please use the translation widget.

Fint i det siste

Det går opp og ned for tida, naturlig nok, men her kommer det hverdagsgleder og vårgleder på rekke og rad. Dette er et utvalg av sånt som har fått meg til å smile i løpet av den siste måneden!

Lodne knopper på busker og trær, som etterhvert er blitt til blomster og blader.

Out and about / etdrysskanel.comOmtenksom post fra ei venninne, med blant annet hjemmestrikkede raggsokker som ikke er i ull. Perfekt for meg!

Out and about / etdrysskanel.comÅrets første pinneis i en park. Dette var 10. april, og jeg startet sesongen med en lakrisvariant. Siden den gang har vi nok spist åtte is til, tenker jeg, og smakt oss gjennom de fleste av vårens nyheter. Er det sol, vil jeg ha is!

Out and about / etdrysskanel.comFargen på denne coleusen etter litt tid i vårlys i vinduskarmen.

Out and about / etdrysskanel.comDenne lille gjengen, som holder til i nabolaget og tar en fredagspils sammen, utendørs og med god avstand, når det er fint vær. Blir glad av synet!

Out and about / etdrysskanel.com(Jeg måtte rett og slett spørre om å få ta et bilde av dem en gang jeg passerte, og de humret og syntes det var hyggelig.)

Nybakt, hjemmelaget brød.

Out and about / etdrysskanel.comLukta etter et regnskyll.

Out and about / etdrysskanel.comØl på balkongen når værforholdene har ligget til rette for det. (Med andre ord ikke særlig ofte i løpet av april eller mai så langt, haha, men en gang iblant!)

Out and about / etdrysskanel.comGamle bygg, åpne dører og fine bakgårder.

Out and about / etdrysskanel.comGod te. (Noen har kanskje allerede sett dette bildet på Instagram?) Det er gøy å sammenligne flere!

Nå drikker jeg enda mer te enn før, og det er vel ikke annet å vente når jeg har jobbet i tebutikk i et halvt år, hoho! Jeg har forresten lært at man kan fjerne koffeinet i te ved å la den trekke i 30 sekunder i en kopp og slå ut dette første vannet, for 80 % av koffeinet frigis i løpet av det første halve minuttet. Så kan man trekke teen som vanlig, og fint sette til livs ei hel kanne utover kvelden, uten å måtte bekymre seg for nattesøvnen. Praktisk!

(Egentlig har jeg aldri vært plaget av koffein på kveldstid, men nå har jeg også lært at koffeinet i te tas opp i kroppen mye saktere enn koffeinet i kaffe, så der kaffen har en virketid på omtrent tre timer, fortsetter teen å påvirke oss i opptil ti timer. Da er det kanskje dumt å ta sjansen på å drikke en liter te mellom klokka ni og ti, hoho.)

Out and about / etdrysskanel.comDenne katten, som har fått sitte urørt på St. Hanshaugen i mange år, og som alltid gjør meg glad når jeg går forbi.

April / etdrysskanel.comRødvin og lesetid til kvelds.

May / etdrysskanel.comEt besøk på byens nyåpnede franske bakeri! Jeg fikk snakket litt fransk og kjøpt med meg noen skikkelige godsaker!

April / etdrysskanel.com
April / etdrysskanel.com

Et syprosjekt som nå er fullført og blitt til en kjole, som bare venter på å få svinge seg.

April / etdrysskanel.comFølgende SMS fra spesialisten som har fulgt meg opp etter koniseringen: «Den siste celleprøven viste regelmessige celler og var negativ for høyrisiko-HPV. Det betyr at det ikke er risiko for utvikling av alvorlig celledeling, og tilstrekkelig med ny celleprøve om tre år.» Hurra! Nå er jeg offisielt ferdig med dette, halvannet år etter at de fant celleforandringene. En lettelse.

Rosa skyer…

April / etdrysskanel.com…og hvit magnolia…

April / etdrysskanel.com…og gul løvetann.

April / etdrysskanel.com(Dette bildet føles veldig blogg anno 2010, haha!)

3D-puslespillet, som noen kanskje husker fra noen år tilbake. Nå var det på tide å ta det fram og sette det sammen igjen. En gøyal utfordring, og en perfekt pandemi-syssel!

Out and about / etdrysskanel.comKveldssol på soverommet.

Out and about / etdrysskanel.comEllers har det jo blitt bittelitt mer legitimt å omgås andre her i Oslo, så vi har faktisk hatt besøk her hjemme TO GANGER hittil i mai. Sjokk og vantro, haha! Først tre personer på arbeidernes dag – planen var egentlig å være utendørs, men da vi hadde sittet ute i regn og vind og sagt «det gir seg nok snart» i en hel time, måtte vi til slutt bite i gresset og flytte inn. I stua vår er det plass og seter nok til at vi kunne fordele oss utover og holde avstand, og det ble en intenst hyggelig kveld.

Jeg hadde bakt, ettersom jeg endelig hadde en anledning igjen! Havrekjeks etter denne oppskriften, med tranebær i stedet for rosiner. De blir altså så gode!

Out and about / etdrysskanel.comHelga etter hadde vi to personer på besøk, et vennepar som vi pleier å spille brettspill med. Nå var det nødvendigvis flere måneder siden sist, men endelig kunne vi ta opp igjen Time Stories-tråden – selvfølgelig med håndvask og avstand og separate skåler for snacks og det hele, men likevel. Vi feiret med portvin og lyktes med oppdraget vårt, så det var veldig vellykket.

Out and about / etdrysskanel.comNå gleder jeg meg til å treffe familien i helga, for vi får låne en bil, så da kommer vi oss til hytta selv om vi ikke kan ta kollektivtransport. Dessuten gleder jeg meg til en liten 17. mai-feiring på mandag, med et knippe fine folk. Det føles utrolig godt å kunne være litt sosial igjen, selv når vi følger alle regler og restriksjoner – bare det å høre andre stemmer enn våre egne her hjemme, for første gang på veldig lenge, har vært skikkelig fint.

Ja, og så er jeg tilbake på jobb, ettersom butikkene i Oslo fikk gjenåpne på torsdag. Stas! Det var så hyggelig å være der igjen, og kunne ta imot kunder som hadde savnet oss og som trengte påfyll. I slutten av forrige uke lå det en sky av lettelse over byens handlegater, med vidåpne dører og fargesterke stilt overalt. Noen hadde til og med pyntet med røde løpere, flagg og ballonger. Gleden er stor! Vi er mange som har vært permittert denne våren, og nå er det godt å være i gang igjen.
Selv jeg, som stort sett skyr unna butikker, og som aldri handler bare for å handle, er glad for denne utviklingen. Nå kan jeg fylle på med telys og kronelys, for det er tomt her hjemme, og med fuktighetskrem og sjampo, for de jeg liker best, er det få steder som har. Det har vært veldig rart å bo i en by uten butikker i to måneder, og det handler ikke egentlig om å kjøpe ting, men å ordne ting. Nå kan jeg endelig ramme inn noen bilder og bytte ut den ødelagte belysningen på balkongen, nå som jeg faktisk får tak i det jeg trenger. (Jeg er veldig glad for at jeg ikke var nyinnflyttet et sted eller sto midt i et oppussingsprosjekt da butikkene måtte stenge, for eksempel!) For første gang på leeenge er hverdagen blitt et hakk enklere i stedet for vanskeligere, og det føles som en liten gave, haha.
Nå må vi bare vise oss tilliten verdig, gjennom resten av fridagene og festdagene i mai, slik at Oslo og landet for øvrig kan fortsette åpningen framover mot sommeren. Jeg orker ikke å tro eller håpe, men jeg krysser fingrene!

Riktig god langhelg, alle sammen! Kos dere!

– – – – –
In other words: Up and down it goes these days, but here are lots of things than have made me smile over the past month! Please use the translation widget for an English version.

Dekdektiven

Var vi flere som sa «dekdektiv» i stedet for «detektiv» som små?
Kanskje var det bare meg, men om noen skulle trenge en, så har vi en i nærområdet her!

Dekdektiv / etdrysskanel.comBle SÅ GLAD av dette skiltet da vi var ute på rusletur forleden. Søteste jeg har sett på lenge!

Fint med en påminnelse om at fantasien fremdeles lever, blant alle skjermer og apper som har kommet til siden jeg selv var barn… Godt å vite at unger fortsatt holder på med sånt, liksom.

Bare si ifra om du har et mysterium som må løses, så kan jeg videreformidle det. Gustav tar saken, det er jeg sikker på.

Ville bare dele, hoho!

– – – – –
In other words: A kid in our neighbourhood has a detective bureau sign outside his house! «Open every day, ring the doorbell if something happens.» It’s SO CUTE!

One year after

Så var det gått et år. Det er nesten ikke til å tro, og jeg skal være ærlig. De siste ukene har vært ekstra tunge. Kanskje fordi underbevisstheten vet nettopp det, at vi nå har mistet et helt år som vi aldri får igjen. Kanskje fordi vi er inne i enda en unntakstilstand med ekstra strenge restriksjoner, som nettopp ble forlenget. Kanskje fordi jeg rett før den nye nedstengningen faktisk valgte å forlate en situasjon der jeg følte at smittevernet ikke var godt nok ivaretatt, og det viste seg i etterkant at en person til stede var bekreftet smittet. Kanskje fordi en hurtigtest var nødvendig før jeg kunne gå på jobb igjen etter å ha fått den beskjeden, slik at jeg i forrige uke måtte ut med tusen kroner for å få en pinne dyttet opp i hjernen, haha. (Testen var heldigvis negativ, men det var en påkjenning likevel.) Kanskje fordi dette vanligvis ville vært en herlig tid på året med mye sosialisering, om vi hadde fått omgås i det hele tatt. Kanskje fordi det nå er mer enn fire måneder siden skjenkestoppen ble innført igjen, og mange serveringssteder ikke har hatt åpent siden da, og dette ikke lenger bare er en krise for bransjen, men en katastofe. Kanskje fordi jeg begynner å bli sår bak ørene av å bruke munnbind på jobb i mange timer i strekk flere ganger i uka. Kanskje fordi vi egentlig skulle feiret bursdagen til min lille niese på søndag – hun fylte tre år, og resten av familien kunne være sammen-på-avstand, mens vi satt her hjemme og vinket gjennom skjermen. Kanskje fordi jeg kjenner folk som har stått uten jobb i tolv måneder. Kanskje bare fordi absolutt alt er så krevende i hverdagen, og fordi det har vart så lenge, slik at det begynner å gå utover hud og hår og marg og bein og tålmodighet og tiltakslyst og det hele. Jeg kjenner at det knaker i sammenføyningene. Hvor mange ganger har jeg tenkt «dette var det siste vi trengte» i senere tid? Veldig mange.

Jeg kommer ikke til å skrive noen stor oppsummering av pandemi-året. Jeg oppsummerte første del av unntakstilstanden her, og det første halvåret her, og hele 2020 her. De som har lest disse innleggene, og som er innom bloggen jevnlig, vet omtrent hvordan året har forløpt. Jeg vil ikke gjenta meg selv for mye. Dessuten har jeg rett og slett ikke lyst. Jeg er så sliten og lei, jeg er trøtt og trist hele tida. Jeg vil ikke bruke timevis på tilbakeblikk, jeg har nok med nuet. Overskudd er noe man hadde i gamledager.

For øyeblikket, ett år etter den første pressekonferansen, er situasjonen i Oslo verre enn noen gang. Høyere smittetall, strammere restriksjoner og mer oppgitthet enn noensinne. Vi har levd med tiltak hele året, og med lockdown i over et halvt år totalt, nå senest i mer enn fire måneder i strekk. Hver gang vi tror det ikke kan bli strengere, blir det nettopp det. Akkurat nå føles det aller mest frustrerende at vi ikke kan gjøre annet enn å holde ut. Hadde dette vært en jobb, ville jeg sagt opp. Hadde dette vært en fritidsaktivitet, ville jeg holdt opp. Hadde dette vært et forhold, ville jeg slått opp. Jeg har det ikke bra, ville jeg sagt. Dette går ikke lenger. Jeg vil ikke mer. Problemet er at den muligheten ikke finnes. Vi har ikke noe valg, vi må holde ut. For hverandre, for dem som trenger oss. Vi står sammen, men vi står liksom ikke like stødig som før, vi begynner å vakle. Jeg vet at det blir bedre etterhvert, jeg vet at vi er på vei i riktig retning, men det føles ikke slik, det tar aldri slutt. Jeg har stunder der jeg nesten mister håpet av syne, og jeg kjenner at det kommer til å ta lang tid å hente seg inn igjen.

I løpet av de siste 365 dagene har jeg klemt tre personer som ikke er min samboer eller min aller nærmeste familie (når det har vært forsvarlig). Det var sånne spontane klemmer, det bare skjedde, fordi gjensynsgleden var så stor. Jeg vet akkurat hvem, hvor og når. Tre klemmer på et år. Når dette er over, skal jeg teppebombe omgangskretsen min med fysisk kontakt.

Joda, jeg vet selvfølgelig at jeg er skikkelig heldig, tross alt. Det er vi alle, som bor i et land med så mye plass, penger og tillit, når uhellet først er ute. Det kunne vært så mye verre, og mange land og byer og mennesker er langt hardere rammet, men pandemien påvirker faktisk alle aspekter ved tilværelsen her også. Hver bidige dag. Livet har stått på vent siden denne datoen i fjor, og det er lov å kjenne på en viss sorg.

Nå er det heller ikke bare meg selv jeg tenker på, selvfølgelig. Dette handler ikke bare om at det er demotiverende i lengden å ha så begrenset frihet, eller at det er kjedelig å måtte sitte hjemme hele tida, haha – det handler om alle som strever med å betale regningene sine, alle som er blitt permittert eller oppsagt, alle som er ensomme, alle barer og restauranter og hoteller og kulturinstitusjoner og fritidstilbud og kaféer og butikker som ikke får holde åpent, der noen skulle vært og hygget seg og holdt økonomien i gang, og andre skulle vært på jobb. Alt har stoppet opp.

Det er ordentlig nedslående å gå rundt i Oslo for tida. Tigerstaden er en spøkelsesby, med øde gater, strenge skilt, gitter, gråpapir og tomme lokaler overalt. Hvert eneste sted som forsvinner, representerer tapt inntekt og en drøm i knas. Det står folk bak, folk som sliter. Vi sliter alle sammen. Om man ikke selv bor i Oslo sentrum og har gjort det hele veien, tror jeg kanskje ikke det er så lett å forestille seg hvordan hverdagen her er, men det er greit, for jeg unner heller ingen andre å ha det slik. Jeg er glad for at jeg bor her, også nå, men iblant tviler jeg nesten på om byen og innbyggerne kommer til å klare å reise seg igjen, sånn på ordentlig. Det vil ta flere år, tror jeg.

For noen dager siden (før vi fikk mer snø) tok jeg en runde med kameraet. Her kommer en liten stemningsrapport. Slik ser det ut, og slik føles det, i hovedstaden vår akkurat nå.

Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after

Disse bildene er tatt i et begrenset område i løpet av en liten times rusletur, men sånn er det nå overalt og hele tida. Selv ikke sola gjør saken bedre. Byen blør. Det gjør vondt.

Jeg pleier vanligvis å fokusere på det positive, og etter at jeg hadde brukt kameraet aktivt for å dokumentere disse kjipe tingene en stund, sa det faktisk stopp av seg selv. Jeg ble kvalm og skjelven og ustø. Det er for mange tomme lokaler, for mange triste skjebner, for mye å ta inn. Jeg måtte stoppe opp og puste litt for å riste det av meg. Jeg måtte stikke innom et bakeri og gjøre et bildesøk på «cute kittens«. Jeg måtte gi Jonasflotte en ekstra stor klem da jeg kom hjem, og sette meg i sofaen med tekopp og kake. Sånt hjelper alltid, heldigvis.

Ja, for det er jo fortsatt de små tingene som lyser opp i mørket. Hverdagsgledene, hjemmehyggen og påfunnene. Vi gleder oss over stadig lysere morgener og kvelder, vi går turer og spiller kort, vi bruker de digitale mulighetene vi har, vi lager god mat og drikker importøl, vi pynter oss hver eneste lørdagskveld. Nå i helga hadde jeg bedt om fri fra jobb fordi jeg hadde planer, men de ble selvfølgelig utsatt da den nye nedstengningen kom, så nå tar vi et opphold på hotell i stedet. Vi er dødsslitne, vi fortjener et avbrekk. En ørliten staycation oppi det hele. En stor andel av Oslos hoteller er stengt, men vi fant et som er åpent og som ser veldig hyggelig ut. Selv om vi fortsatt ikke kan gå ut og gjøre noe som helst, selv om det egentlig bare er snakk om å bytte ut ett oppholdsrom med et annet, gleder jeg meg til å slafe på hotellrommet og til å skåle i champagne i kveld. Ja, det er faktisk det eneste rette på en slik miserabel merkedag. Det er vel Winston Churchill som er opphavet til følgende sitat: «I could not live without champagne. In victory I deserve it. In defeat I need it.» Dette har jeg hatt som livsfilosofi i årevis allerede, hoho. Denne årsdagen føles definitivt som et nederlag, men vi fortsetter å holde motet oppe og hodet hevet – og vi hever glassene i tillegg. Vi gjør det beste ut av denne krevende og sørgelige situasjonen, fremdeles, for det er det eneste vi kan gjøre. Våren og vaksinene kommer nok til slutt. Dessuten er det faktisk fredag. Skål.

– – – – –
In other words: Today it has been a whole year since the very first restictions hit us here, and that fact – and the state Oslo is in right now – is so depressing. Please use the translation widget for an English version.

#botanicalpickmeup

Grønne gleder.

Rusleturer i Botanisk hage, som endelig åpnet igjen i forrige uke, og som står i full flor.

#botanicalpickmeup
#botanicalpickmeup
#botanicalpickmeup
#botanicalpickmeup

Overgrodde fasader.

#botanicalpickmeup

Lunsj i parken.

#botanicalpickmeup

Vegger av blomster langs veien, med skjærsmin og syrin og andre ting jeg ikke vet navnet på, som lukter så godt at man nesten går i spinn.

#botanicalpickmeup

En liten is på en liten gressflekk.

#botanicalpickmeup

En smak av Middelhavet der man minst venter det.

#botanicalpickmeup

Stolpejakt på bortgjemte, frodige steder.

#botanicalpickmeup

Lav kveldssol gjennom ungt løv.

#botanicalpickmeup

Alt er ekstra grønt for tida, og lukter ekstra mye, og man kan ikke annet enn å nyte. Forsommeren er en fryd!

– – – – –
In other words: Strolls in the Botanical Gardens, which finally reopened last week, where everything is in bloom. Overgrown buildings. Lunch on the lawn. Walls of flowers, lilacs and mock-oranges and others I don’t know, with scents that make my head spin. A little ice cream on a little patch of grass. A Mediterranean feel where you least expect it. Hidden parks and a local treasure hunt. Low, golden evening sun through new leaves. Everything is so green and lush and fragrant these days, and all I can do is enjoy it. This time of year is a joy.

On track

Husker dere alfabet-datingen, som vi har holdt på med i noen år? Tidligere i januar var det tid for bokstaven T, og det var Jonasflotte som skulle finne på noe. På dagtid på en søndag fikk jeg beskjed om at vi skulle ut, og at det var lurt å kle godt på seg. Jeg ante ikke hva som var planen, men det viste seg at T sto for trikkestallen på Majorstua! Vi besøkte Sporveismuseet, og der er det så mye fint å se på!

On track / etdrysskanel.comGamle sporvogner står på rad og rekke, og forteller historien om skinnetrafikken i Oslo fra starten (på 1870-tallet) og fram til i dag. Jeg har vært innom museet én gang før, men det er mange år siden, og da lagde jeg radio her. Dette er ypperlige omgivelser for å skape stemning, her kan man drømme seg vekk, her kan man reise i tiden.

Tenk at en kupé på trikken kunne se slik ut!

On track / etdrysskanel.comÅh, jeg blir så glad av treverk.

Gamle reklameskilt er også morsomme…

On track / etdrysskanel.com
On track / etdrysskanel.com

…og gamle oppslag. Ingen store kontantsummer, takk!

On track / etdrysskanel.comDenne lille vogna var nok den søteste av alle!

On track / etdrysskanel.comNå hopper vi et godt stykke fram i tid. Er det noen som drar kjensel på denne?

On track / etdrysskanel.comSlik så t-banevognene ut da jeg flyttet til Oslo! (Rart å tenke på at de allerede er gamle nok til å havne på museum…) Da var det fortsatt folk som kalte t-banen for «rødtrikken», fordi vognene var røde. Nå er de grå, mens den faktiske trikken fortsatt er blå.

På et tidspunkt var den grønn, med gullpynt og snirkler på!

On track / etdrysskanel.comHerlighet, så fint. Jeg falt helt for denne, må jeg innrømme.

Flere av de gamle vognmodellene hadde skibokser bak. Stort norskere blir det ikke.

On track / etdrysskanel.com
On track / etdrysskanel.com

Det er fortsatt helt vanlig å se folk med både langrennski, slalåmski og snøbrett på kollektivtransporten her i Oslo i vinterhalvåret. Ikke i år, da, for denne vinteren har vi jo nesten ikke hatt noe snø i det hele tatt, men det kan fortsatt endre seg. Jeg krysser fingre og tær! Da vi besøkte Sporveismuseet rett etter nyttår, lå det faktisk et tynt hvitt lag på bakken. Nå er det jo bare bart og mørkt og miserabelt.

On track / etdrysskanel.comJeg skal ikke snakke meg helt bort i snølengsel, haha – poenget er at trikkestallen er verdt et besøk, hvis man liker å kikke på gamle ting!

– – – – –
In other words: Remember the concept alphabet dating? Earlier this month it was time for the letter T, and it was my fellow’s turn to find something to do. He took me to the transport museum! There are so many old, beautiful and fun things to look at. The collection of vehicles tells the story of railway transport in Oslo from the very beginning, in the 1870s, to today. Everything was so much prettier in time gone by, haha. The woodwork and the charm, oh my! I totally fell in love with the green tram, and I loved seeing the ski holders on the back of some of the old wagons. People with skis and snowboards are still an everyday sight on public transport here in Oslo in the winter – just not this year, since it has been unusually warm, almost snow-free, dark and miserable. I digress, the point is that this museum is really cool and worth a visit if you like old stuff!

From my phone

Her kommer en liten samling bilder og skjermskudd fra mobilen min fra de siste månedene!

Først ut er bakgrunnen min for tida. Fargerike prikker funker for meg! Jeg tok bildet på Astrup Fearnley-museet i sommer, og det er en liten del av et Damien Hirst-maleri som de har i den permanente samlingen sin.

Jeg dro til Fransk bazar for å titte før jul, og da jeg skulle sjekke åpningstidene på nettsiden, så jeg at dette innlegget fra 2015 var nevnt under «omtale», fem år etter. Hyggelig! (Siden den gang har de riktignok fått seg nye nettsider, så nå er det borte, haha.) Faktisk var jeg innom igjen senest for noen dager siden, og gjorde et vintage-funn! Jeg kjøpte et typisk fransk hodeplagg, så da er det kanskje ikke så vanskelig å gjette hva det var?

Fjorårets oppdagelse på frokostfronten, som jeg stadig tipser folk om. Den beste granolaen, med eple, bringebær og kanel! Nå spiser jeg denne hver eneste morgen, med litt ekstra havregryn og solsikkekjerner, samt havremelk. DIGG.

Noen har opprettet en side om meg på en voice-over-wiki, fordi jeg spilte i World of Winx for noen år siden! Helt fjernt, haha! Siden er riktignok ikke oppdatert, for jeg har også bidratt med stemmer i en håndfull andre serier, blant annet Justin Time, Byens helter, Den magiske skolebussen på Netflix og Ridderprinsessen Nella på Nickolodeon. Veldig stas, alt sammen!

En perleøredobb som nå dessverre er helt alene i verden, etter at jeg klarte å miste den andre. (Jeg tok dette bildet og sendte det til hittegods-folka der jeg var da den forsvant, men de fant den ikke.) Jeg synes at størrelsen på disse var helt optimal, så om noen ser noe til forveksling likt et sted, si gjerne ifra!

Dette var så morsomt! I desember tok Jonasflotte og jeg del i en mordmysteriemiddag hos et vennepar. Vi var ni stykker, og alle fikk utdelt roller med kostymeforslag i forkant. Handlingen utspilte seg på 50-tallet, og jeg skulle være den skoleflinke og pripne Priscilla! Selve spillet var fra 90-tallet, så deler av historien ble fortalt ved at man hørte på en god, gammeldags kassett. Gøy! Alle hadde kledd seg ut og spilte rollene sine som best de kunne, og vi holdt på i over fire timer. Jeg glemte helt å ta bilder, for jeg var så oppslukt, så denne story-selfien er det eneste fotobeviset jeg har, haha. En av vinterens beste kvelder!

Jeg har skaffet meg en Tise-konto og lagt ut noen kjoler for salg!

Et av Instagram-bildene mine ble lånt og delt av VisitOslo sitt nettmagasin, AboutOslo, som et slags digitalt postkort. Hyggelig! (I går var det avskjedsfest i det gamle bygget, men jeg måtte jobbe, så innen jeg var ferdig og fikk stilt meg i kø utenfor biblioteket, hadde de sluttet å slippe inn folk. Vi fikk i det minste med oss litt av stemningen!)

Altså, NOEN skal jo gifte seg neste år, så NOEN har begynt å tenke på hva slags kjole hun vil ha, og lagret noen ulike favoritter på Etsy til inspirasjon. NOEN vil ikke stå hvit brud, hun vil gifte seg i favorittfargen grønn, og naturligvis i vintage. Da føler hun seg aller finest.

En gøyal melding jeg fikk i høst – når man googler nasjonalretten i Canada, er tydeligvis denne bloggen den første treffet. Så sprøtt! Man vet visst aldri når og hvor jeg dukker opp, hoho!

– – – – –
In other words: Ten photos or screenshots from my phone, from the past few months. – My background, which is part of a Damien Hirst painting I saw this summer. – A mention of an old blog post on the website of a thrift shop I love. (They have since changed their design, and now it’s gone, but it was there for five years, and that’s so nice!) – The best granola, which I keep telling people about – A page about me on a voice over wiki that someone has created! It hasn’t been updated since 2017, but finding this felt so strange, haha! – An earring which is now all alone, since I lost its twin. – The only photographic evidence I have from a super fun night where my fellow and I played a part each in a murder mystery dinner. There were nine of us, and we were at it for more than four hours, and I was so captivated that I never took my camera out of my bag. – A profile I’ve created on a Norwegian site for buying and selling used clothes. Maybe some of my dresses will find new homes? – An Instagram post of mine that was picked up and shared by an online magazine. – SOMEONE is getting married next year, and SOMEONE has started thinking about what she wants to wear, and to gather some favourites on Etsy for inspiration. SOMEONE does not want to be a bride in white, but in green, and of course in vintage. – A message I got from a friend saying that when you google poutine, the strange Canadian dish, my blog is the first hit. I guess you never know where I’ll pop up!