Because this happened

Jeg vil bare fortelle dere noe. For å minne dere på noe annet. Egentlig hadde jeg tenkt å dele hyggeligheter fra helga, men de blir utsatt, for dette er viktigere. Dette er nemlig en sånn liten ting som gjør en varm og glad når en minst venter det.

Jeg var statist under en TV-innspilling i hele går. Jeg hadde gledet meg, for jeg har aldri vært i en slik situasjon før. En dag på settet var en interessant erfaring, for det var gøy å få et innblikk i alt arbeidet bak slike produksjoner, men det var også en anstrengende opplevelse!

Det ble en veldig lang tirsdag. Jeg måtte stå opp klokka 05.30 for å møte i Lillestrøm 07.00, og jeg kom ikke hjem igjen før halv ni om kvelden. Det regnet absolutt hele dagen, og vi skulle spille inn utendørsscener, og temperaturen var mellom fem og åtte grader. Forholdene var ganske enkelt begredelige. Jeg var på jobb i tretten timer, og tilbragte minst seks av dem ute i ruskeværet, uten regnjakke og paraply (denslags passet ikke inn i bildet). Jeg gikk hit og dit, bar på tunge ting og kjente kalde dråper renne ned i nakken. Igjen og igjen og igjen. Vær så god! Kutt! Bra! Vi tar det en gang til!

Etter en dag med utfordringer både foran og bak kameraet var jeg inspirert av alt jeg hadde sett og lært, og jeg var imponert over stabens utrettelige arbeid, og dessuten var jeg ganske fornøyd med min egen innsats. Samtidig var jeg fryktelig sliten, ekstremt trøtt, stiv, støl, gjennomvåt og iskald.

På toget kjente jeg hele kroppen verke etter en varm dusj. På trikken kjente jeg øyelokkene svi og hodepinen komme snikende. Jeg rotet etter en vannflaske i veska, og kom borti boksen med en muffin i. Jeg hadde tatt med meg to hjemmelagde muffins som proviant den morgenen, men jeg hadde bare spist én. Den andre bestemte jeg meg for å gi til trikkesjåføren, fordi det sikkert ville få meg til å føle meg bedre om han ble glad, og fordi han hadde svart med et smil da jeg sa hei til ham ved ombordsstigning. Jeg hilser alltid på sjåføren når jeg går på bussen eller trikken helt foran, men det er ikke alle som svarer. Det hadde denne mannen gjort, så jeg ville gi ham en muffin på stoppet før jeg skulle av.

Jeg gikk frem til sjåføren med utstrakt hånd, og utvekslingen vår artet seg som følger.

Meg: Unnskyld, vil du ha en muffin?

Han (tar imot): Tusen takk!

Meg: Jeg har en til overs, skjønner du, og jeg synes du virker som en så hyggelig fyr.

Han: Jeg har jo bursdag i dag!

Meg: Er det sant?!

Han: Ja, jeg fyller femti år i dag!

Meg: GRATULERER MED DAGEN!

Han: Tusen takk! Den mangler bare lys, jo!

Meg: Haha, ja! Det er aprikos i den, jeg håper du liker det.

Han: Det gjør jeg! Tusen takk!

Meg: Selv takk! Håper du får en fortsatt fin bursdag! Ha det!

Han: Ha det!

Jeg tok med sakene mine og hoppet av trikken, for jeg følte meg langt lettere enn da jeg gikk på. Jeg vinket til jubilanten da han kjørte videre, og han vinket tilbake med munnen full av hjemmebakst. Jeg tror ikke noen av oss kunne smilt noe bredere.

Tenk at den dagen jeg hadde lyst til å snu min egen slitne situasjon ved å gi en muffin til en fremmed mann, fylte den fremmede mannen femti år. Hva i svingende er oddsen for det? Herlighet, den er så forsvinnende liten. Det var tilfellet likevel.

Nettopp derfor er livet så utrolig, ubeskrivelig fabelaktig.

Jeg ville bare fortelle dere dette. For å minne dere på det.

Muffin– – – – –

In other words: I just want to tell you something. This post was supposed to be about something else, but this is more important. This reminded me just how random and lovely life can be. Yesterday I was on my way home from a long and strenuous day as an extra on a TV set. I had been at work for thirteen hours (I got up at 05.30, started work at 07.00 and wasn’t home until after half past eight in the evening). We had been shooting outdoors in miserable weather – it was pouring down non-stop, and the temperature was 5 – 8 Celsius (around 40 Fahrenheit). I spent six hours out in the rain, and extras couldn’t wear rain coats or use umbrellas because they wouldn’t look right in the scene. I walked around, cold water trickling down my neck, hauling heavy things. Again and again and again. Action! Cut! Good! Once more! It really was an interesting and inspiring day on the set, but it was very demanding as well. On my way home I was terribly tired, super sleepy and aching everywhere, and I was soaked through and shivering with cold. On the train I felt my entire body aching for a hot shower. On the tram I felt my eyelids burn and a head ache starting to build like dark clouds gathering in my mind. I reached for the water bottle in my bag, and my hand touched the box with the muffin in it. I had taken two home-made muffins with me to the set as a snack, but I had only eaten one. I decided to give the other one to the dram driver, because it would cheer me up if it made him happy, and because he had answered me with a smile when I said hi to him upon boarding. (I always greet the drivers, but they don’t always answer. This one did, and I thought he deserved a muffin for being a nice fellow.) I approached him, apricot muffin in hand, and offered it to him. He accepted it immediately, and he was very surprised and grateful. As it turned out, it was his birthday! His 50th anniversary, even! I was stunned, and I congratulated him incredulously, and he gave me many heartfelt thanks in return. I waved to him when I left the tram, feeling much lighter than when I got on, and he waved back at me with his mouth full of homemade baked goods. None of our smiles could have been any wider. What an amazing coincidence. The day I wanted to turn my fatigue into something positive by offering a muffin to a strange man, that strange man happened to turn fifty. What in the world are the odds of that? The odds are miniscule, that’s what they are. Yet this occurred. Sometimes life is just unbelievably, indescribably wonderful.

Advertisements

31 tanker på “Because this happened

  1. Jeg kårer herved denne historien til en av verdens fineste, og deg til en av verdens snilleste og søteste (Det siste visste jeg jo fra før, da).

    Lik

  2. Morsom historie! :)
    Vi nordmenn er ikke så flinke til å småprate med fremmede, men TENK så mye vi kunne fått med oss eller lært om vi gjorde det oftere. Jobber innimellom i matbutikk, hender ofte jeg møter på folk som gjerne vil prate, og det er jo (nesten alltid) hyggelig! Alt fra gamle bekjente fra ungdomstiden, enslige gamle damer som bemerker at en er så blid og flink, til kunder i ekstase som er på vei til konsert.

    Tenkte jeg kunne dele den mest spesielle historien jeg husker i farta, den er fra i fjor sommer da jeg var sommervikar i en butikk jeg har jobbet en del i.

    Kunde (eldre dame): «Hei! Jeg ser at du er ny her!»

    Jeg: «Ja, stemmer delvis det. Er 2.gang jeg er sommervikar i denne butikken»

    Kunde: «Så du jobber ikke her fast?»

    Jeg: «Nei, jeg er til vanlig student i Oslo»

    Kunde: «Ja for jeg SER det på deg at du ikke vanligvis jobber i butikk!»

    Jeg: «Haha ja, hvordan ser man det?»

    Kunde: «Jo, fordi du er så blid og sprudlende, og yter service! Du er ingen typisk butikkdame! Lykke til med studiene!»

    Jeg: «Hehe, tusen takk, det var hyggelig å høre!»

    Vet ikke helt om jeg er mest paff, smigret eller glad for den kommentaren. Den gjorde dagen min helt klart 50% bedre, om ikke mer! Jeg liker jo å jobbe i butikk innimellom, men ønsker jo ikke å jobbe der for alltid. Er jo derfor jeg utdanner meg. Lot være å fortelle dette til kollegaene, og hører med til historien at jeg skal jobbe i samme butikk til sommeren. Kanskje jeg treffer på denne kunden igjen?

    Lik

    • Haha, for en hyggelig anekdote fra butikken! Jeg tror helt klart at dette bør tolkes som et stort kompliment. Så bra! Jeg blir alltid glad når butikkansatte smiler eller veksler noen ekstra ord, og jeg er helt enig i at om folk generelt hadde vært flinkere til å gjøre det oftere, ville det være utelukkende positivt. Takk for at du delte din egen lille historie! God helg!

      Lik

  3. For en fin ting å gjøre! Utrolig hyggelig gjort av deg, ikke mange folk som gjør sånt når man er sliten og trøtt, tror jeg. Inspirerende!

    Lik

  4. Så utrolig fantastisk, virkelig! Det er rart også, hvordan man ved å glede andre kan bli gladere enn ved å faktisk prøve å glede seg selv! Og ja, tenkt at han ble 50 akkurat den dagen – oddsen for å få en muffin av en passasjer dagen du fyller år, eller å få muffins i det hele tatt, er nok usannsynlig liten, ja!

    Lik

  5. som utmerker ved skikkelig modighet med dagen du hadde; som en snill person du er ! Jeg må si at jeg tror jeg ville ikke ha disse kvalitetene , medfødt , for grunnen til at jeg er mindre , med kulde, vann , søvn . Jeg må også tenke på at kompliserte til enkle i livet . og «Nietzsche «sitat : ( – » det er ikke i våre egne perspektiver som vi ser ting , tar vi et perspektiv av en er større enn oss selv , men vår form » le gai savoir. » ) og bland med en gjennomgang av våre hellige tekster ( det er et spørsmål om å gi uten å miste seg selv , og få en fri generøsitet fordi forlate side den ene siden som er atskilt fra det vi har. for at dette skal være høyt . det gjelder å åndeliggjøre det grunn materie , . har bare en som er gitt frivillig uten å forvente noe ( den » Maharal » av Praha , spurte om stedet av tomrommet , som er stedet der . han møter ) . jeg ser det , smiler bussjåføren ; og alt det gode som alle vet du har. dette var også min lille ordet som sier det.

    Lik

  6. Tilbaketråkk: Apricot muffins | Et dryss kanel

  7. Tilbaketråkk: Heartwarming on the road | Et dryss kanel

  8. Tilbaketråkk: Last year and this year | Et dryss kanel

Thanks for your thoughts - I love hearing from you!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s