——SKILLET——

Her begynte den nye bloggen. Et nytt kapittel med Et dryss kanel. Alle innlegg som er eldre enn dette, er importert fra Søstrene Suse. Det var min forrige blogg, som jeg skrev sammen med lillesøster Taran, da vi bodde sammen i tre år. Disse gamle innleggene ser ofte litt rare ut, fordi de ble skrevet i Blogger og ikke i WordPress, og i noen av dem har bilder og lenker falt ut. Håper dere har forståelse for rotet! Det føles likevel fint å ha disse virtuelle minnene med seg over hit, slik at man kan bla i arkivet hvis man vil. God fornøyelse!

– – – – – – (Bloggurat)

In other words: This is where the new blog began. A new chapter with a sprinkle of cinnamon. All posts that are older than this were imported from my former blog. They may look a little strange, as they were written in Blogger and not in WordPress. Also, they have no English translation. I am sorry about their messy appearance, but I still like having the possiblilty to take a look in the old archives. Thanks for understanding!

Advertisements

Sommerlys

Dere, jeg jobber med flere spennende ting for tiden. Blant annet en hemmelighet i html som jeg vil vise dere snart.

I mellomtiden skal jeg spise knekkebrød med avocado, cherrytomater og basilikumblader, og se på gode serier, og kose meg innendørs selv om det solen uteblir. Likevel kan det være verdt å ta en ekstra titt på det vekslende været! Hvem trenger vel bilderedigeringsprogrammer når sommeren ser slik ut?


Ha en fin tirsdag!

I Paris: Le Procope

Paris er en by som er stappfull av historie. Mat, kunst, arkitektur, musikk, filosofi, litteratur – det er så mye som har skjedd her, innenfor så mange spennende felter, og så mange som har latt seg inspirere. Om man vil oppleve et stykke historie, og dessuten har lyst på en matbit eller en kopp sterk kaffe, kan man lete seg frem til Le Procope. Dette spiseriet er visstnok et av verdens aller eldste, ettersom det ble etablert i 1686, og man finner det inni en smal og rolig arkade i et ellers trafikert og travelt område. Tenk som nærmiljøet har utviklet seg siden dørene åpnet!

Le Procope er en oase for alle som liker gamle ting og gammeldags stemning. Man kan drømme seg vekk blant støvete bøker, speil, tunge gardiner og underlige antikviteter, og lokalet snor seg i alle retninger over to etasjer.

På veggene henger gjerne staselige portretter, og i takene henger gjerne strålende lysekroner, og på bordene ligger hvite duker. Hvem som helst kan komme inn og titte, så terskelen er lav, men opplevelsen stor.

Enkelte malerier har sett bedre dager, men det er selvfølgelig bare fordi de har sett så mange dager, og det gjør dem nesten bare enda finere. Dette portrettet (og stedet for øvrig!) var det Bruno, min guide for anledningen, som viste meg.

Mange storheter har vært innom her i årenes løp. Le Procope har vært stamsted for mang en fattig skribent som siden er blitt verdenskjent, og veggene er fulle av sitater, og i flere rom finnes ting som på ulike tidspunkt har tilhørt toneangivende personligheter. Man blir ydmyk i slike omgivelser!

Andre gjenstander er kanskje ikke like kjente, men likefullt fine å se på! Jeg forelsket meg i barometeret som henger innerst inne i det største rommet i andre etasje. Jeg vil ha et sånt i drømmehuset mitt!

Når man har sett seg mett, i hvert fall for en stund, kan man slå seg ned i et hjørne hvor kaffekoppen er i ferd med å bli kald, og bare nyte atmosfæren. Brosjyren som følger med kan fortelle mer om dette overveldende stedet.

 

For estetiske inntrykk og god kaffe i historiske lokaler, anbefaler jeg Le Procope!

Instagram: Tredje lappeteppe

Selv om den siste tiden har vært hektisk, og langt fra hverdagslig, så har jeg knipset jevnt med mobiltelefonen. Det er så praktisk å kunne dele bilder der og da! Her kommer tre instagram-uker i én omgang.

Et «møte» med kolleger, en dag med krøller og perler i håret, muffins pyntet med prikker og bringebær.

En fontene som ser ut som en magisk portal, en mann med spesiell bagasje, en stilig lysinstallasjon.

En erkeitaliensk vespa, søte klistremerker på en bil, en hyllest til havregrøtfrokoster med epler, aprikos og kanel.

En vinflaske med frimerke på (perfekt for meg!), parkliv med førti fine radiovenner, en festivalrapport.

Søndagsfrokost på det nye bakeriet rundt hjørnet, veggpryd på radioen, hundetann-piksel-strømper.

En kjempegul boblebil, kveldslys (bildet er tatt en gang mellom elleve og midnatt), et teppe av blomster.

En golfkølle med ugle på, en peon på et bryllupsbord, høy himmel i landlige omgivelser.

Fine apparater (som jeg gjerne skulle vært liten nok til fortsatt å kunne bruke), en fyr som hjelper meg med å vanne blomstene, en CD-hylle dekket av plastfolie i forbindelse med flyttingen. Edderkopp-søstrene slo til!

Lunsj bestående av müsli, yoghurt og bærblanding, en titt på byens tak, fargerike rør på en byggeplass.

Instagram-gleder er det mange av! Følg meg som Synnebollen, om dere vil!

Sett på runden for siste gang

Denne lørdagens postrunde var min siste. Synd, men sant. Jeg har sagt opp deltidsjobben som lørdagspostbud, for jeg er usikker på hvordan høsten blir, og håper dessuten å kunne jobbe som frilanser på hverdager gjennom hele sommerferien; da er det greit å ha begge helgedagene fri. Seks dagers arbeidsuker er litt kjedelig i lengden, selv om jeg synes det har vært verdt det. Nå ser jeg frem til å kunne være ute sent på fredager, sove lenge på lørdager og planlegge helgeturer igjen, slik som «vanlige folk»!

Det er ikke så lett å oppsummere to og et halvt år som postbud, men jeg gjør et forsøk likevel. Dette er et langt og billedtungt innlegg – så er du advart. Det er vanskelig å velge blant alt det fine!

Jeg har fått gå en veldig hyggelig postrute, på St. Hanshaugen, i inspirerende omgivelser.

Det er blitt mang en tidlig morgen. Noen ganger har det vært en fryd å stå opp…

…og andre ganger har det vært mindre fristende…

…men i ute-jobb er det naturlig at landskapet og arbeidsmiljøet endrer seg med årstidene, så klart.

Uansett vær er det mye å glede seg over både innendørs og utendørs for en som elsker detaljer!


Jeg har dessuten møtt glade mennesker både i og utenfor oppgangene…

…og truffet vesener av den magiske typen…

…og fått pelskledde venner.

Med på turene er alltid min trofaste tralle…

..og den er god å ha, for man leverer ganske groteske mengder brev! Noen ganger føles det litt håpløst å skulle ta fatt på en bunke som denne, for eksempel når TV-lisensen eller skattekortene skal deles ut…

…og andre ganger irriterer man seg over ting som at folk ikke melder flytting, ikke tar inn posten sin eller ikke merker postkassene sine slikkelig. Her er det for eksempel ikke lett å vite hvem som holder til! Passende kallenavn, da.

Det er likevel et privilegium å få levere folks post. Tenk, så fint å kunne putte en etterlengtet pakke i noens postkasse, og vite at de blir glade når de finner den der, eller å få levere lydbøker til blinde.

Dessuten kryr det av pene postkort…

…og av fine frimerker.

Enkelte frimerker skjuler til og med hemmeligheter, hoho…

….og noen aviser kan lære en litt om fransk historie.

Juleposten er for øvrig et kapittel for seg selv!

Noen runder har også blitt morsommere og mer nerdete enn andre, når jeg for eksempel har kommet over navn som Pripp, Safira, Ebenezer, Wario, Kanutte, Ibsen, Tron, Darko, Liane, Mowinkel og Supahporn. Kanskje har jeg delt ut pakker fra sære nettsider, eller levert tegneserier til mottakere som jeg vet at er godt voksne…

…eller kommet over et Harry Potter-aktig rom under en trapp.

Enkelte forsendelser er dessuten ekstra eksotiske, for eksempel trekke-snor-konvolutter og spionbrev.

Det er vel så greit som at enten det er snakk om å sende, motta eller levere: Jeg elsker post.

Alle gamle Sett på runden-innlegg finnes under kategorien «jobb». Det er mye hyggelig å se tilbake på!

Nå er jeg klar for nye utfordringer som frilanser, og krysser fingrene for at jeg ikke vil savne Posten alt for mye. Takk for at jeg har fått dele erfaringer fra mine mange postrunder med dere!

Alle gode ting er tre

Jonasflotte og jeg har bursdag i dag: Vi fyller tre år! Vi har satt av hele dagen til å gjøre hyggelige ting sammen, for det føles riktig å feire seg selv litt i situasjoner som denne. Vi markerer at vi har mer enn tusen dager bak oss, fulle av gode minner, og krysser fingrene for at det blir flere i fremtiden.

Jeg har ikke så veldig mange bilder av oss to, egentlig, men husker dere at jeg fortalte om grunnlovsgallaen 16. mai? Her er vi, Jonasflotte og jeg, foreviget i finstasen.

Bildet er tatt av Studentenes fotoklubb.

Tre år som to, så heldige vi er. Hurra for oss!

Ha en fin dag, alle sammen!