A wedding planning update

Postet den 23. august 2022 av Synne Cinnamon

Hei, det er hun som skal gifte seg om en måned. Ja, jeg vet, det er helt sykt. Jo, det går bra etter forholdene, takk.

Siden det er flere som har hintet om at de synes det ville være spennende å høre om, byr jeg på en liten oppdatering fra bryllupsplanleggingsland!

Det er naturlig nok mye bryllup i monitor i vår husholdning for tida, nå som det begynner å nærme seg. Her kommer en oversikt over ulike ting vi har tatt stilling til underveis i prosessen, og litt om våre tanker rundt hvert av punktene.

Tidspunkt
Vi har, som faste lesere vet, måttet utsette og omorganisere bryllupet vårt to ganger på grunn av pandemien. Selv om vi opprinnelig hadde håpet på et sommerbryllup i august, blir det nå et høstbryllup – eller kanskje, om vi er heldige med været, et slags sensommerbryllup? – mot slutten av september. Jeg krysser fingrene for behagelig temperatur og oppholdsvær, men vet at om vi ender opp med høljeregn og storm i kastene, så blir det bra likevel! (Jeg har tross alt kjøpt meg en bonnet, haha.) Vi får bare se hva som skjer.
For øvrig blir det feiring tre dager til ende, som i eventyrene! Vi inviterer til fredagsvors kvelden før bryllupet, og til felles søndagsfrokost dagen etter, slik at vi får tilbragt mest mulig tid sammen med gjestene våre.

Sted
Jeg har sagt helt fra start at jeg ikke har lyst til å gifte meg i Oslo. Det er det flere grunner til: Det vanskelig er å finne lokaler her som tillater både egen mat og egen drikke, og det er litt kjedelig om alle Oslo-borgerne (som utgjør en viss andel av gjestene) bare tar siste buss hjem og forsvinner altfor tidlig. Jeg merker selv når jeg er i bryllup i Tigerstaden at det liksom bryter med bryllupsfølelsen å ta kollektivtrafikk hjem etterpå, som om man har vært på en vanlig fest? Dessuten vil jeg slippe å forholde meg til skjenkereglene her inne – det er alltid kjipt å måtte avslutte festen klokka halv to, fordi alle må være ute klokka to. Hovedgrunnen er riktignok at jeg er sååå glad i den stemningen som råder når folk er på tur sammen! Mane avtaler å ta samme tog, møter andre på veien som man ikke har sett på lenge, overnatter kanskje i nærheten av hverandre, inviterer på nachspiel på hotellrommet, spiser frokost sammen… Det oppstår et eget fellesskap, man blir en gjeng på tur, og de bryllupene jeg husker aller best, er de bryllupene jeg har reist til. Det trenger ikke være langt unna – vi har selv vært tilreisende gjester i Røros og på Gjøvik, for eksempel. Vi vil jo heller ikke at det skal være altfor strevsomt for folk å komme seg til og fra bryllupet. Derfor hadde vi lyst til å finne en by som lå et lite stykke unna Oslo, slik at folk får følelsen av å være på tur, men ikke så langt unna at det blir for omfattende å reise dit, selv ikke for de som flyr inn til Oslo først, fra andre landsdeler eller fra utlandet. Videre måtte det være en by som var stor nok til at det fantes gode muligheter for overnatting, mat og drikke der. Aller helst ønsket vi oss en by med et visst særpreg, og selvfølgelig måtte den ha egnede lokaler. Vi fant et sted som oppfyller alle kriteriene! Vi skal gifte oss i Fredrikstad!
Det tar bare en time og ti minutter å ta toget dit fra Oslo, uten bytter, og togene går i ett sett. Det er enkelt å ta seg rundt i byen til fots, og for øvrig går det gratis passasjerferjer rundt omkring! Det er godt med hoteller og spisesteder å velge blant, og dessuten er Gamlebyen helt unik og utrolig sjarmerende. Hvorfor hadde jeg ikke vært i Fredrikstad før? Hverken Jonasflotte eller jeg hadde besøkt byen før vi tilfeldigvis fant et passende lokale der, og da vi dro på visningstur, falt vi for hele stedet. Nå gleder jeg meg til å gi andre en grunn til å reise dit, hoho!

Lokaler
Vi trengte et sted av en viss størrelse, der vi kunne stå for både mat og drikke selv, som ikke kostet skjorta å leie, og som ikke hadde for strenge leiekrav (jeg har ikke lyst til å stå opp klokka sju dagen derpå for å vaske og rydde, liksom). Vi har funnet et sted som vi synes passer veldig bra! Det ligger inne i selve Gamlebyen, og har mye sjel og historie. Da slipper vi også å pynte noe særlig, fordi rammen rundt er fin i seg selv. Vi leier flere saler, slik at vi får god plass å boltre oss på, og lokalene har store kjølerom og godt utstyrte anretningskjøkken. Beliggenheten er også praktisk – det er gangavstand til alt, slik at ingen trenger å fraktes hit og dit mellom vielsen og middagen, og gjestene våre bare kan rusle hjem til de ulike hotellene etter festen. Det var en utfordring å finne et sted som fungerte for oss, det skal jeg innrømme, men vi er så fornøyde!

Mat
Vi har hanket inn den kokken vi aller helst ville ha!
Det blir buffet, for det liker vi begge bedre enn bordservering. Det er mer uformelt, og alle kan spise det de har mest lyst på, i den mengden og hastigheten som passer dem. Det er også enklere med tanke på allergier. Dessuten er kuvertprisen lavere enn når man serverer en bestemt meny, pluss at man sparer penger på serveringspersonale – og disse pengene vil jeg heller bruke på mer vin, muaha.

Drikke
Her gikk vi grundig til verks, så klart! Jonasflotte og jeg har blindsmakt på 15 forskjellige viner, og så har vi valgt ut fire stykker – en musserende vin, en hvitvin, en rosa vin og en rødvin. Nå har vi bestilt et tullete antall av hver type, som mine foreldre henter med varebil i dag! Det blir også øl, og noen muligheter for å ta seg en liten dram, og selvfølgelig flere alkoholfrie alternativ. Vi sløyfer avec til kaffen, forresten, fordi ingen av oss er noe glade i det. Sånt er lov, for det er vi som bestemmer, hoho. Ellers blir det fri bar, og vi håper folk benytter anledningen til å smake seg fram og kose seg.

Vielse
Det blir en borgerlig affære, det er helt selvsagt for oss. Vi har tilfeldigvis en kompis som jobber i Human-etisk forbund, som uansett ville blitt invitert i bryllupet, og han har sagt ja til å være vigsleren vår. Det blir ekstra hyggelig å bli viet av noen vi kjenner! Vielsen skal foregå utendørs, i en gammel frukthage. (Hvis været tillater det, så klart. Blir det regn, flytter vi inn i festlokalet, for der er det god plass.)

Kjole
Som nevnt her på bloggen tidligere, hadde jeg to krav for kjolen jeg skal gifte meg i: Den måtte være vintage, og den måtte være grønn! Jeg vil ikke stå hvit brud, det er jo det alle andre gjør? (Ikke vil jeg ha slør heller, forresten.) Grønn er min favorittfarge, så grønt blir det, og jakten begynte tidlig. Det er jo alltid en utfordring å finne et skikkelig gammelt plagg i god nok stand og i riktig størrelse, men denne gangen var det også viktig at kjolen var et bryllup verdig, den måtte liksom være skikkelig fin. Jeg bruker tross alt kjoler hele tida, så den måtte føles litt mer formell, kanskje? Jeg ville også ha noe tidløst og stilrent, for jeg er ikke spesielt glad i hverken blonder, perler, paljetter eller strass. Jeg vil pynte meg, så klart, men jeg vil føle meg som meg selv likevel… Etter å ha vært på skattejakt en stund, etter å ha lett på Finn og spurt kontakter i vintagemiljøet og trålet byens beste butikker, fant jeg kjolen jeg ville gifte meg i. Den er enkel og klassisk, og den har en tilhørende cape! Kjolen er fra sekstitallet, og den ble i sin tid skreddersydd til en person som var litt kortere og litt bredere enn meg. (Story of my life, som det heter.) Jeg kunne nok kaaanskje ha tilpasset den selv, men jeg ville ikke ta noen sjanser med minst femti år gammelt silkestoff! Derfor gikk jeg til en skredder og fikk kjolen lagt litt ned i lengden (det var stoff til overs, for de var så lure før i tida) og litt inn i livet, så nå sitter den som den skal. Jeg føler meg fin i den! Det er absolutt ingen typisk brudekjole, ingen ballkjole, ingen såkalt bløtkake, ingen hvit kreasjon med masse lag og masse pynt, men det blir en brudekjole når jeg gifter meg i den, må vite. Da jeg forklarte min tilkommende at jeg ikke ville gå til noen brudesalong og kjøpe noe nytt, at jeg heller ville finne noe gammelt og grønt, sa han: «Det høres helt riktig ut, og alle kjoler drømmer om å bli brudekjoler.» Den fyren forstår meg, dere.

Stil og stemning
Det blir et voksenbryllup, ikke et barnebryllup. Vi har jo ikke selv barn, og vi kommer ikke til å få barn, så det er ikke naturlig for oss å legge opp til et bryllup med barn til stede. Mange i omgangskretsen vår er småbarnsforeldre, og det er fint å gi dem muligheten til å tenke mest på seg selv denne helga. Det unner jeg dem alle! Dette er i hvert fall noe jeg ofte har hørt foreldre si i andre bryllup, at det kan gjøre godt å få et lite avbrekk, pynte seg og liksom bare være kjærester, så det føles fint å kunne legge til rette for det.

Fotograf
Det har vært viktig for meg å skaffe en bryllupsfotograf som kan ta bilder gjennom hele dagen, ettersom jeg selv er vant til å dokumentere begivenhetene. Jeg er tross alt journalist, pluss at jeg har blogget i evigheter, så for at jeg skal kunne slappe av, må jeg føle meg trygg på at noen andre tar de bildene som jeg selv ellers ville tatt. Det blir ren luksus å ha en profesjonell aktør i sving! Jeg valgte fotograf allerede i mars 2020, for over to år siden, og vi har hatt jevnlig kontakt siden, så jeg vil nesten si at vi er blitt nettvenner, hihi. Vi har hatt mange fine utvekslinger om personlig stil, fotostil, forventninger og forberedelser. Jeg har forsøkt å formidle hva slags bilder jeg ønsker meg, at jeg er glad i lyse, naturtro, tidløse bilder uten mye redigering, samtidig som jeg har stor respekt for fotografers uttrykk og egenart. Dessuten har jeg selvfølgelig gjort vedkommende oppmerksom på at jeg ikke er noen A4-brud; kjolen min er så mørkegrønn at den nesten er det motsatte av hvit, hoho, så det kommer til å utgjøre en ganske stor forskjell, og dessuten har jeg ikke tenkt å ha på meg noen annen sminke enn leppestift, for det har jeg ikke ellers heller. Jeg vet at det er uvanlig, men jeg vil se ut som meg selv, og jeg er tross alt vant til å se min egen helt naturlige hud på bilder, og det er de som kjenner meg også. Jeg forbeholder meg retten til å bli blank i fjeset i mitt eget bryllup, faktisk.

Invitasjoner og informasjon
Vi tok kontakt med venner og familie god tid i forveien, for å be dem holde av datoen. (Vi oppdaterte dem naturligvis også om utsettelsene underveis, noe som skapte litt forvirring, men det har stort sett gått greit. Vi håper og tror at det faktisk blir noe av denne gangen, den tredje gangen vi prøver… Alle gode ting er tre!) De fleste hadde allerede bryllupet i kalenderen da selve invitasjonene ble sendt ut, rundt et halvt år i forkant. De var for øvrig digitale, for det er så mye mer miljøvennlig, og så slipper man å bekymre seg for at de blir borte i posten! Jeg har laget ei bryllupsnettside der vi har samlet all informasjon om transport og overnatting og sånt. Vi bruker The Knot, etter tips fra ei venninne, og jeg synes det fungerer veldig bra. Nettsiden har også en RSVP-funksjon. Slik kunne folk fortelle oss om de kommer eller ikke, og melde seg på de ulike delene av bryllupshelga. Noen blir med på fredag og lørdag, noen på lørdag og søndag, noen bare på lørdag og noen på hele helga. Det er kjekt med oversikt, både for dem og for oss.

Gjester
Det blir en del folk. Jeg har stor familie, og jeg har innsett at vi har ganske stor omgangskrets ellers også. Man kan samle på seg en del venner i løpet av livet, og det er så mange vi har lyst til å ha med på feiringen! Selvfølgelig har vi måttet sette ei grense et sted, og den går sånn omtrent ved folk vi omgås (eller har omgått) relativt jevnlig, og dessuten har prisøkningen de siste årene gjort at vi har måttet stramme inn litt. Vi kunne lett invitert 200 stykker, men vi endte til slutt på rundt 170. Av disse er det omtrent 40 som ikke har mulighet, og det er altså drøyt 130 personer som kommer! Fy søren, som jeg gleder meg til å samle nesten alle jeg er glad i på ett sted!
Vi deler opp gjestene i middagsgjester og festgjester, og det er jo ganske vanlig, særlig i større bryllup. Jeg synes riktignok det er kjedelig å gå glipp av seremonien når jeg selv blir invitert som festgjest, så vi inkluderer samtlige gjester i vielsen. På bryllupsnettsiden har vi skrevet følgende:
«Vi har et (luksus)problem. Vi kjenner for mange fine folk! Ettersom vennekretsen vår er større enn lommeboka og lokalet, har vi dessverre ikke anledning til å spandere middag på alle… Derfor deler vi oss i to grupper når klokka nærmer seg halv seks, og møtes igjen til fest når kvelden kommer.»
Bryllupet består av fem arrangement fordelt på tre dager, og festgjestene er med hele veien, vi bare skiller lag når vi skal spise på lørdagskvelden. Mens bryllupsmiddagen pågår, med 90 stykker til bords, kan festgjestene velge å samles og spise på en gastropub i nærheten, der vi har reservert et eget rom til dem. Rundt 30 stykker har meldt seg på, så det blir nok god stemning her også! Vi kommer dessuten til å strømme talene, slik at de som ønsker det, kan få med seg den delen. Jeg vil at alle gjestene skal føle seg godt ivaretatt.

Pynt
Dette punktet er ikke så viktig for oss. Vi har ikke noe tema eller noen bestemte farger som går igjen, for eksempel. Vi gifter oss i en by vi ikke bor i, og lokalet er fint nok i seg selv, så vi kommer ikke til å frakte en masse dekor til Fredrikstad. Om jeg skal være ærlig, så frister det lite å bruke mye tid, tankevirksomhet og penger på pynt – og fra et miljøståsted er det jo helt håpløst å kjøpe eller lage store mengder greier som bare kastes dagen etter. Det er heller ikke dette man husker som gjest, mener jeg. Jeg har selv vært i 16 bryllup, og jeg har til gode å tenke «dette var hyggelig, men jeg skulle ønske det var mer pynt her», liksom. Det blir lys og blomster på bordene, men ikke så veldig mye mer.

Gaver
Vi ønsker oss ingenting, bortsett fra tid sammen med gjestene våre. Vi har alt vi trenger og mer til, så vi har ikke registrert noen ønskeliste noe sted. Vi ser på det som mer enn nok at folk setter av helga og tar turen! Det er den fineste gaven vi kan få.

Nei-lista
På nettsiden har jeg listet opp sånt som er vanlig når folk gifter seg, men som vi velger å ikke inkludere i vårt bryllup. Jeg vil helst ikke at folk skal bli skuffet når vi sløyfer en tradisjon de liker eller hopper over noe de forventer. (Dere vet jo allerede at det ikke blir noen hvit kjole, og det blir heller ingen brudebukett, ingen bryllupskake og ingen brudevals, for eksempel.) Vi har gjort noen utradisjonelle valg, så vi tenker at det er lurt å spille med åpne kort!

Ellers foregår planleggingen i det små og jevne, og har gjort det lenge. Vi har spart penger i mer enn to år, og vi sender eposter og tar telefoner i alle retninger. Vi har laget spillelister til ulike deler av helga, skrevet bordkort og startet med bordplasseringen. (Det finnes sikkert digitale tjenester for sånt, men vi gjør det på gamlemåten. Koselig!) Vi har gifteringer, med en nerdete inngravering, som ligger klare. Vi har begynt å sette opp en tidplan og en drøss med huskelister. Vi er i gang med å skaffe duker, lys, servietter og blomster. Vi har foreldre og forlovere som forbereder seg og gleder seg, og en konferansier som skal lede oss gjennom middagen, og vi planlegger en liten quiz. Vi har kjøpt gjestebøker så folk kan legge igjen en hilsen til oss, og spesielle såkalte arkivpenner som de kan bruke når de skriver, slik at blekket aldri blekner. Vi oppbevarer allerede en del sprudlevin i kjelleren, samt håndsprit og kaffe til samtlige gjester, så boden vår ser ut som en kolonial med veldig snodig utvalg, hoho.

Jonasflotte og jeg har visst hele veien at vi ønsker oss et stort bryllup og en skikkelig fest. Vi har vært i 15 bryllup sammen i årenes løp, og da gjør man seg noen tanker om hva man synes fungerer, og hva man klarer seg uten. Vi gjør dette på vår egen måte, og den store helheten betyr mer for oss enn de små detaljene. Så lenge vi faktisk blir gift, og folk får mat og drikke, tror vi at det blir ei hyggelig helg! Når det er så mange kvalitetsfolk på ett sted, kan det ikke bli annet enn bra. Det kommer barndomsvenner og Oslo-venner, folk vi ble kjent med i Paris og i London, søskenbarn og studiekamerater, tanter og onkler og tidligere kollegaer, det kommer folk fra Kristiansand i sør og Lofoten i nord, og fra England. Det er en overveldende tanke. Herlighet, vi blir 130 stykker! Jeg prøver å tenke at selv når noe går galt, noe som helt sikkert kommer til å skje, så vil vi være omgitt av folk som vil oss vel. Det gjør meg spent og rørt og glad, og jeg føler meg veldig heldig.

For dem som følger meg på Instagram, så har jeg en egen story som heter Wedding, hvor jeg deler en del små oppdateringer underveis. Det er kjekt å kunne legge ut noen bilder nå og da, uten å måtte sette seg ned og skrive et helt blogginnlegg. Samtidig kjennes det fint å ha gjort det også, for jeg er jo veldig glad i å dele tankene mine med dere, og dette blir tross alt en ganske stor begivenhet.

Da vet dere litt mer om hva planen er, og hvordan vi ligger an! Hvis det er noe dere lurer på, så er det bare å spørre!

Fy søren, som jeg gleder meg.

– – – – – – –
In other words: An update from the world of wedding planning! One month left, I can’t believe it! I’m excited and feel very fortunate. I have a story on Instagram called Wedding where I’ve posted some updates along the way, but it’s nice to sit down and write things out as well. For an English version, please use the translation widget. If you have any questions, ask away!

The Monopoly pub crawl

Postet den 17. juni 2022 av Synne Cinnamon

Blant vårens høydepunkter var pub-til-pub-runden vi dro til London for å være med på. Vår venn Paul skulle feire bursdagen sin, og hadde måttet utsette på grunn av pandemien, og da vi fant ut at den nye datoen i mai faktisk passet for oss, bestemte vi oss for å reise ned og overraske ham! Resten av turen ble presentert her, og nå er det på tide å se nærmere på The Monopoly Pub Crawl.

Poenget er altså å følge ruta på Monopol-brettet, og besøke puber som ligger på de ulike feltene som er nevnt, og så kler man seg ut som noe som finnes i spillet. I vårt tilfelle måtte kostymene få plass i kofferten, så det ble fangevokter og fange, for da kunne vi bruke klær og tilbehør vi allerede hadde. Jeg hadde skjorte med krage, lue og fløyte, og fangen var iført striper og fangenummer, og hadde dessuten med seg en hjemmelaget ball and chain, hoho.

Det engelske monopolbrettet har 26 felt som er steder. Paul var fornuftig nok til å tenke at 26 puber ville bli litt i overkant, men halvparten, altså 13 puber, var et ypperlig antall. Vi hadde satt av hele dagen, som seg hør og bør, og starten gikk på den første puben allerede klokka 10.00. Jonasflotte og jeg spiste en god frokost på hotellet og bega oss ut i byen tidlig lørdag morgen, klare til dyst og fest!

Vi dro ned til Elephant & Castle, der den første puben lå. Vi lusket rundt bak hjørner og inne på kafeer for ikke å bli sett, og ventet utenfor til vi var sikre på at bursdagsbarnet var på plass. Så sørget vi for at kostymene våre satt som de skulle, og så bare spankulerte vi inn på puben med store smil, og ansiktsuttrykket til Paul… Altså, jeg klarer ikke tenke på det uten å le, og jeg kommer til å huske det så lenge jeg lever. Det at vi plutselig var der, helt ut av det blå, at vi hadde kommet fra et annet land for å være med, som en overraskelse, det gjorde ham stum og rent rørt. Jeg var skjelven og tårøygd selv også, mens vi delte ut klemmer og forklarte hvordan vi hadde planlagt det, hvem som hadde visst det, hvor vanskelig det hadde vært å ikke røpe noe. Overraskelsen var så vellykket, og stemningen var satt fra start!

Paul er herremannen med løsbart (utkkledd som selveste Monopol-mannen!) i enden av bordet. Selv om dette bildet er tatt etter at alle hadde slått seg ned og bestilt drikke, synes jeg litt av vantroen fortsatt sitter igjen i ansiktet hans, hihi.

Vi var ni stykker fra start, som tiltrakk oss en del oppmerksomhet fra folk rundt oss. Vi var selvfølgelig ikke de eneste som startet dagen på en pub klokka ti, det er tross alt England det er snakk om, men de flestes kostymer var ganske påfallende, og dessuten er konseptet godt kjent der borte. Mange kastet ett blikk på gjengen vår og ropte «Monopoly Pub Crawl!«, og en del del folk kom bort for å snakke og skåle med oss underveis. Morsomt!

På pub nummer to var vi allerede i gang med oppgavene. Paul pleier å gi oss utfordringer underveis, og her var det quiz.

To og to svarte på spørsmål, og det tapende paret ble lenket sammen som straff! Turen til tredje pub foregikk i håndjern for Jay og Sophie.

Vel fremme fikk de friheten sin tilbake, mens Bow Street og Vine Street, også kjent som Louise og Tienne, fulgte nøye med.

La oss ta en nærmere titt på disse damene, for Louise hadde brukt timevis på å lime en masse sløyfer til alt hun hadde på seg, og Tienne var en vandrende vinranke.

En annen straff kom i form av stempler, som man ser på hånda til Tienne. Det var så mange gøyale detaljer i omløp!

For ikke å snakke om monopolsedler… Vi la igjen driks overalt, høhø.

Her var vi allerede på pub nummer fire, hvor Jonasflotte og jeg måtte spille Alias mot to andre. Vi vant, så vi slapp straff, men det skulle ikke vare så lenge for min del…

Det var en skikkelig fin vårdag i London, med oppunder 20 grader. Perfekte forhold for å rusle gatelangs med en gjeng venner!

Her var det Louise og Mitch (utkledd som en fur som ikke er så glad i utkledning) som hadde håndjern, tror jeg.

Noen transportetapper var riktignok såpass lange at vi tok buss…

…eller t-bane. Mind the gap – and the gang on a pub crawl.

Noen puber var små, trange og tradisjonelle…

…og noen mer romslige, lyse og moderne…

…og noen aldeles overdådige.

Min favoritt er riktignok den som ligger delvis under bakken, den som er blant byens aller eldste, nemlig Ye Olde Chesire Cheese!

Lykken er en stout fra Samuel Smith nede i «fangekjelleren» her, hihi. Det ser man vel på dette mobilbildet av meg.

Hei og skål fra fangevokteren, som også kunne vært en togkonduktør, og som koste seg så veldig denne dagen!

Vi spiste både lunsj og middag underveis, og dessuten hadde Jonasflotte og jeg tatt med Kvikk-Lunsj fra Norge, for vennene våre kjenner den etter å ha vært her på besøk.

På et tidspunkt dro også verten oss med inn i et smug, og trakk fram en flaske Sambuca fra sekken, og så tok vi en liten shot. Alternativ proviant!

Det kom til flere i løpet av runden, som også hadde kledd seg for anledningen.

Oppgavene ble stadig mer tullete, og da Louise og jeg måtte løpe stafett mot to andre, ble det håndjern på oss etterpå.

(Heldigvis fikk vi gå på toalettet før vi ble lenket sammen, så det gikk helt greit!)

Vi beveget oss på kryss i tvers i byen hele dagen. Blant annet gjennom Covent Garden, i full jubileumsdrakt…

…og gjennom Carnaby, da det begynte å mørkne.

De mer hardbarkede bestilte drinker og shots utover kvelden, og mange fikk straffestempler på hender og armer – og etterhvert i ansiktet, selvfølgelig. (Her ser man også litt av t-skjorta til Emma, med brettet på!)

Gjennom takvinduet på den siste puben kom det ikke noe dagslys i det hele tatt. Klokka nærmet seg elleve, og vi hadde vært på tur i 13 timer, og besøkt 13 puber. Perfekt!

Den hjemmelagde lenkekula, laget av en liten badeball og en stor mengde gaffateip, hadde holdt ut hele dagen.

Akkurat som oss! Trikset er å ikke drikke hele pints på hvert sted, men veksle med små øl, og å ikke bare velge pils med mye kullsyre. Da blir man hverken for full eller for stinn, og når man i tillegg er i bevegelse hele veien, og spiser godt flere ganger på turen, er det mer enn overkommelig for de fleste. Nesten alle var med hele dagen, og vi var i god form og kjempehumør da vi nådde målstreken!

Bedre kunne ikke lørdagen vært på noen måte. Jeg synes et pub crawl er en så herlig greie, for man blir enda bedre kjent med byen man er i, og siden man tilbringer en hel dag sammen, får man god tid til å prate med alle. Jeg ser fram til å kunne fortsette å arrangere pub-til-pub her i Oslo også! Foreløpig har vi tatt fem runder, men den sjette satte pandemien en effektiv stopper for, og nå har vi bryllupsplanlegging å tenke på. (Det ligger ganske mye arbeid bak en slik dag, så jeg har ikke kapasitet til å holde på med begge deler, haha.) Vi har riktignok flere venner og bekjente som har etterspurt neste runde, så til høsten, etter bryllupet, tar vi opp tråden! Jeg gleder meg allerede!

– – – – –
In other words: The Monopoly Pub Crawl in London was definitely a hightlight of this spring! We showed up as a birthday surprise for our friend Paul, who planned the event, and spent an entire Saturday in great company and lovely weather, going to 13 pubs. I had the very best time!
For an English version, please use the translation widget!

New plans and old traditions

Postet den 14. mars 2022 av Synne Cinnamon

Det må vel kunne kalles skjebnens ironi når man har planlagt noe på toårsdagen for pandemien, og det må avlyses grunnet positive tester. Som dere vet, var planen å feire fireåringen og stå på ski, men det kunne plutselig ikke gjennomføres likevel, så da la vi nye planer. Jonasflotte og jeg var såpass innstilt på avbrekk og familietid at vi satte oss på toget til Hamar etter jobb på fredag. Mjøsa er like fin året rundt!

Vel framme ble vi møtt av det gamle, fine Freia-skiltet på vei opp fra stasjonen…

…og så spiste vi middag og tok noen glass med broren min, på Heim! De har god pubmat (bakt blomkål i mitt tilfelle) og en hel vegg der man kan tappe sin egen øl!

Vi rakk en øl til på et annet sted før vi tok bussen videre. (Klokka var ikke mer enn halv ni, men veien er ny og skogen var bekmørk, så det føltes som å være på eventyr med (f)nattbuss, hoho.)

Målet var Elverum, der foreldrene mine bor! Vi hadde ikke vært på besøk siden i fjor sommer, så vi ble godt mottatt.

Dagen etter var det lørdag, og det var ingen hvilken som helst lørdag, det var «mart’nslørdag»! Elverum har en fire hundre år gammel tradisjon; der arrangeres markedsdagene Grundsetmart’n hver vår. Det vil si, vanligvis skjer det hver vår, men nå hadde det naturlig nok ikke blitt arrangert på en stund, og det var en litt begrenset versjon i år også, ettersom mange ikke hadde rukket å forberede seg siden gjenåpningen. Likevel var det veldig fint å se Elverum sentrum stappfullt av folk!

Da jeg var liten, var det bodene med snop og fargerike leker som var de mest interessante, i tillegg til tivoliet på parkeringsplassen i enden. Nå er jeg mer opptatt av all den gode maten…

…og det gammeldagse håndverket! Så fascinerende å se på, og så fint at det holdes i hevd!

Vi ruslet rundt og kikket, og småpratet med kjentfolk, og spiste og drakk godt, og slik forløp egentlig hele dagen.

Da vi satt rundt et bål midt i storgata og kjente sola varme så smått i ryggen, og hadde kjøpt ferske smultringer fra en bod, og fikk kokekaffe fra en sotete kjele, da kjente jeg at dette var akkurat det jeg trengte.

Tenk at dette var på dagen to år etter at landet stengte ned første gang, dette var 12. mars, og vi var omgitt av folk og smil. For en glede, for en lettelse! Jeg følte meg så heldig! Vi skålte mange ganger i løpet av dagen og kvelden, for friheten og det sosiale livet vi har fått tilbake. La oss håpe det varer denne gangen.

Det ble ei kjempefin helg, selv om vi måtte legge om planene, og jeg håper at hele gjengen kan samles igjen om ikke så lenge. (Det sto heldigvis bra til etter forholdene med dem som måtte isolere seg også! Nå har de fleste grener på familietreet gjort seg ferdige med det i tur og orden, haha, så det blir kanskje lettere framover.) Vi kommer sterkere tilbake i påsken, tenker jeg!

På søndag var Jonasflotte og jeg uthvilte og storfornøyde. Vi tok bussen hjem til hovedstaden, og her spiste vi en middag bestående av røkt ørret med sennepssaus og potetlefse. Fy søren, så godt! Det enkleste er ofte det beste, i hvert fall når det kommer rett fra martn’sbodene.

– – – – –
In other words: This weekend didn’t turn out exactly as planned, but it still turned out great! For an English version, please use the translation widget.

Out and about in October and November

Postet den 20. desember 2021 av Synne Cinnamon

Uke 51? Fy søren, dette året er snart over! Det er en skikkelig fin periode jeg har lyst til å trekke fram før vi forsvinner helt inn i julebobla, og det er de snaut to månedene vi fikk uten restriksjoner. Oktober og november var fulle av små og store sammenkomster, og denne tida føltes som en eneste stor vitaminpille! Her kommer et digert bildedryss med diverse lyspunkter.

Nå kan det lønne seg å brygge seg en kopp kaffe eller te før man begynner å lese, for dette innlegget inneholder nesten 60 bilder, både fra kameraet og mobilen. Varsko her!

2. oktober var en lørdag, og det var én uke siden gjenåpningen, og for mange var det første mulighet til å gjøre sånt de ikke hadde hatt mulighet til på halvannet år. Vi grep muligheten med begge hender, for det ble lagt ut ekstra billetter til gallaen på Det norske studentersamfund! Plutselig satt vi i storsalen på Chateau Neuf sammen med mange andre finkledde, feststemte mennesker!

Gallaen begynte med en høytidelig, men humoristisk seremoni, ledet av blant andre Espen Barth Eide og Jon Christian Elden. Det er så mange flinke folk som har vært innom studentersamfundet i årenes løp, og som fortsatt er glade i foreningene og huset!

Etterpå var det duket til festmiddag i kjelleren, og maten var blant det beste jeg har fått i en slik sammenheng!

Vi spiste og skålte og sang i timevis…

…og så var det underholdningsinnslag underveis. Vi fikk selskap av selveste Åse Kleveland…

…og selveste Bare Egil, utkledd som gris for anledningen…

…og til slutt selveste Bobbysocks!

Dette var en heftig avslutning på kvelden, og en pangstart på det sosiale livet, hoho!

Enn antrekket, da? Jo, nå skal dere høre. Jeg fikk ENDELIG en anledning til å bruke en vintage-aftenkjole som jeg var så heldig å få i forfjor. Den forrige eieren er en venn av familien, ei flott dame som selv brukte den i – hold dere fast – Leif Justers 70-årsdag, vinteren 1980! Det må ha vært litt av en feiring, og det er jo over førti år siden! Jeg klarer nesten ikke uttrykke hvor stas jeg synes det er å iføre meg slike kjoler og ta dem med på fest igjen. Det synes vel ganske godt, hoho.

Den neste helga i oktober skulle vi egentlig giftet oss. Det ble ubryllup for andre gang, og det var selvfølgelig kjedelig, men ettersom hele familien hadde satt av helga, tilbragte vi den sammen. Vi hadde nemlig grunn til å feire likevel, for foreldrene mine hadde vært gift i 40 år!

Det markerte vi med noen dager på det tradisjonsrike Badehotellet i Holmsbu.

Der er det høy sjarmfaktor både ute og inne.

Først hadde vi vorspiel på det største rommet, med plukkmat og flagg…

…og med bobler og ballonger!

Så skiftet vi til middag og spiste et godt måltid sammen, hele familien, i hotellets chambre separée. For en luksus!

Min mor hadde tatt med en egen flaske til desserten, for hun hadde funnet en portvin med samme årgang som ekteskapet!

Gammel portvin er så godt, og dette ble en ypperlig avslutning på middagen og kvelden.

Dagen etter spiste vi felles frokost i salen med de fine veggmaleriene…

…og så gikk vi en liten tur i de trivelige gatene, blant de hvitmalte trehusene.

En helgetur til Holmsbu kan trygt anbefales!

Senere i oktober åpnet det nye Munch-museet i Bjørvika. En ukes tid før åpningen fikk jeg en smugtitt, for jeg ble invitert på vinmesse i toppetasjen, og da kunne jeg ikke akkurat si nei. Der var både utsikten, lyset og vinen verdt turen!

For oss i vinbransjen var det veldig kjekt å kunne begynne å samles igjen. Midt i oktober fikk jeg smake på såkalte hvite burgundere fra det anerkjente vinhuset Bouchard, og det er sånt som får meg til å føle meg veldig heldig.

Apropos vinbransjen – vi som er sommelierer i Norge, har vårt eget forbund som heter Norsk vinkelnerforening. Denne organisasjonen fylte egentlig 30 år i 2020, men da kunne vi naturlig nok ikke gjøre noe særlig ut av den saken, så markeringen ble utsatt til i år. I oktober feiret vi både jubileet og slutten på «forbudstida», altså den sju måneder lange sjenkestoppen her i Oslo (pluss de mange øvrige restriksjonene, som varte dobbelt så lenge, og som var en enorm påkjenning for alle som jobber innen servering). Nå var det altså på tide med en skikkelig fest, det hadde vi sannelig fortjent! Det var tjuetallstema, i tråd med at «forbudstida» var over! Styret hadde funnet de perfekte lokalene på hotell Bristol, som har dekor fra den perioden, og som nylig er blitt pusset opp. Det er så utrolig fint der! Minglerommet er fullt av veggmalerier.

Folk hadde virkelig omfavnet kleskoden, så det var mange paljetter og hatter i omløp!

Vi inntok middagen i selve festsalen, under glitrende lysekroner, til lyden av et storband.

Maten var rett og slett fortreffelig. Jeg fikk mitt livs beste rødbeterett, faktisk. Jeg tok ikke noe bilde av den, for den var stygg, haha, men om du ser rødbete på en meny på Bristol, ikke nøl! Det får bli med et bilde av forretten.

Det ble ingen supersen kveld for min del, for jeg hadde planer dagen etter, men det ble en uvanlig glamorøs kveld, for det var liksom ikke spart på noe, og det var skikkelig stas.

Jeg hadde forresten iført meg flapperkjole, perler og fjær for anledningen, selvfølgelig!

Noen dager senere var vi endelig på konsert igjen, Jonasflotte og jeg, etter så langt tid, og det føles helt fenomenalt. Oppvarmingsbandet var ganske uinteressant og lyden var ganske middelmådig, men Death By Unga Bunga innfridde som vanlig, og vi koste oss!

Tenk at man skulle savne det å stå tett sammen med fremmede folk og drikke øl fra plastglass? Det var en fryd!

Jonasflotte fyller dessuten år i oktober, og vi gikk ut for å spise middag, slik vi pleier å gjøre på bursdagen hans. Dagen falt på en mandag i år, og det var nesten umulig å finne en restarant som holdt åpent, for sånn er det blitt… Vi endte opp på Solli plass, et område vi ikke egentlig er spesielt glade i, men Frenchie imponerte med dødsgod mat!

Vinen var heller ikke dum, hihi.

Senere i måneden var vi en tur på Brewgata, for der var det vernissage og venner.

22. oktober var den internasjonale champagnedagen, og det går ikke upåaktet hen her i gården. Det ble et glass på Vintage Kitchen.

Tredje helg i oktober var vi på vår første hjemmefest på over halvannet år! Med folk vi ikke har sett på lenge, med drinker på kjøkkenet, med potetgull, med mimelek, med musikk jeg ikke ante hva var, med mild trengsel i stua! Det var så hyggelig at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg! Jeg pyntet meg litt for mye og lo litt for høyt, haha. (#overtenning, anyone?)

Vi var på kino flere ganger i høst, når de utsatte storfilmene endelig kunne vises her til lands, og det var topp.

Noen titler ble tatt av plakaten før jeg rakk å se dem, men slik er det alltid. Enda godt man har strømmetjenester å falle tilbake på!

Vi var også på besøk hos folk som har flyttet i løpet av de siste årene, som vi ikke hadde vært hjemme hos ennå. På tide! Hos det ene venneparet vårt ble det peiskos og kaffe i passende krus, ettersom det nærmet seg Halloween.

Ja, og på allehengensaften kunne jeg altså ta opp igjen min egen tradisjon, og vise film. (Om noen vil være med på en liten tidsreise, så har jeg et innlegg om tidligere Halloween-feiringer her!)

Vi lagde gresskarlykt…

…og jeg bakte edderkoppkake…

…og så fikk vi noen venner på besøk, som kunne kose seg med Jack Skellington både på skjermen og på bordet.

Vertinnen hadde antrekk og sminke som var inspirert av Beetlejuice!

Det var den første måneden uten restriksjoner, og vi følte virkelig at vi hadde fått mest mulig ut av den. Jeg ser nå, når jeg blar i kalenderen, at oktober inneholdt fem hele helger i år. Det er kanskje derfor det føltes som at måneden var stappful av festivitas? Det var skilt og reklameplakater rundt omkring i byen, for gleden over gjenåpningen var så stor, men den skulle jo bli relativt kortvarig.

Jeg tror mange av oss følte at de levde på lånt tid i disse månedene. Oslofolk snakket om det hele tida, montro hvor lenge dette varer, og senket aldri skuldrene helt. Vi fortsatte å vaske hender som det første vi gjorde når vi gikk inn hos noen, vi fortsatte å spørre folk om de syntes det var greit å klemme, og jeg tror ikke mange håndhilste noe særlig før det ble uaktuelt på nytt? Kloke av skade, kan man si.

Utsikten vår i oktober, forresten <3

Så kom november! En kortere og mørkere måned, men en måned som også bar preg av at byen og samfunnet hadde våknet til liv!

Den første lørdagen i november har et vennepar alltid allehelgensfest, og jeg fikk en ny anledning til å kle meg opp. Det ble en tolkning av den onde hjerterdronningen fra Disneys gamle Alice i Eventyrland!

Tre av festdeltagerne hadde for øvrig gått sammen om å kle seg ut som Kevin, Harry og Marv fra Home Alone. De vant kostymekonkurransen, og det var så fortjent. Jeg fikk ikke tatt noe godt bilde av dem, men antrekkene var enkle og geniale på samme tid. Inspirerende.

Den neste helga i november gikk turen til Elverum i forbindelse med Smaksfestivalen! Hele familien var samlet, og vekslet mellom å være deltagere og bidragsytere, slik vi pleier. Jeg var blant annet med på vinlunsj…

…og på akevittsmaking!

Årets heftigste arrangement foregikk ute i skogen, og besto av diverse aktiviterer i lyset fra månen, flere bål og et utall fakler. Vi fikk servert nygrillede elgburgere (eller en digg vegetarburger, i mitt tilfelle), vi stablet tårn av vedkubber i snøen, vi fikk underholdning fra en ulv på et tak (!), vi smakte på juleøl og juleakevitt i ei koie, og vi fikk helt nyrøkt fisk til slutt. Det var en svært minneverdig kveld!

Forresten så sto jeg på programmet selv også, med en te- og vinsmaking og en afternoon tea. Jeg synes det er så gøy å dele vingleden (og tegleden!) med andre, og var storfornøyd med å kunne holde smaking igjen.

Vi spiste også middag ute med familien, på den nyåpnede indiske restauranten Sharmas, før vi skilte lag. Etter pandemiens utfordringer setter jeg ekstra stor pris på tid sammen med hele gjengen, og det er nesten ingenting som er bedre enn skikkelig god indisk mat!

Tredje helg i november var jeg på julebord! Det høres jo helt rart ut nå i dag, ettersom omtrent hele desember har falt bort, men vi rakk altså å ha julebord med NAViO, som er bransjeorganisasjonen for landets tekstere. (De fleste har vel fått med seg at jeg driver med teksing? NAViO står for Norsk audiovisuell oversetterforening!) Ettersom de fleste er frilansere i denne bransjen, er miljøet ganske fragmentert, og nettopp derfor er det ekstra stas å treffes. Nå var det naturlig nok fryktelig lenge siden sist, og det ble kjempestemning! Styret hadde leid flotte lokaler på Frogner og fått tak i veldig god mat, og det var loddsalg og quiz og mer enn nok av alt. Jeg hadde ikke med meg kameraet, så alt jeg har er noen story-bilder fra Instagram, men de er vel ganske talende, med tidsangivelser og det hele.

Herlighet, jeg hadde ikke vært på nachspiel eller lagt meg så sent på eeeevigheter! Dagen etter var jeg ganske trøtt, hoho, men det var SÅ verdt det.

I tillegg til alt dette kommer mer hverdagslige ting som det å ta en øl på stampuben eller spise middag ute litt sånn på impuls, slikt man ikke nødvendigvis alltid dokumenterer, men som gir mye glede. Vi rakk faktisk akkurat gjennom hele lista med steder vi ville støtte – vi var innom hvert eneste sted, det siste bare noen dager før skjenkestoppen ble annonsert på nytt, og det føles veldig bra. Vi trenger dem, og de trenger oss.

24. november var det over, da kom beskjeden om at meteren var tilbake og munnbindet måtte på igjen, og diverse samlinger begynte å bli avlyst. Vi fikk neeeesten to hele måneder uten restriksjoner her i Oslo. Den siste dagen i november så jeg film med en venn i hans nye leilighet, og utenfor hadde snøen falt, noe som lyste opp litt da tiltakene igjen var et faktum.

Sånn kan livet se ut, dere. Sånn må det ikke se ut, hvis man er en mindre sosial og mer hjemmekjær person, og det trenger ikke se slik ut hele tida, men sånn kan det faktisk se ut. Det hadde jeg nesten glemt. Det er godt å vite, godt å huske på, når vi nok en gang lever med diverse begrensninger i hverdagen. Jeg krysser fingrene for at denne nye delvise nedstengingen ikke blir så langvarig, og jeg kan i hvert fall varme meg på mange gode minner i lang tid framover! Jeg er så takknemlig, tross alt, for det livet jeg (vanligvis) lever, og så glad for at det ligger der og venter på meg når denne pandemien er over på ordentlig.

Takk for at jeg fikk dele alle disse gledene med dere!

– – – – –
In other words: We got alllmost two whole months witout restrictions this year, and we sure made the most of them! For an English version, please use the translation widget.

Stitches

Postet den 7. september 2021 av Synne Cinnamon

Det er en stund siden nå, men jeg fikk spørsmål om jeg ikke kunne fortelle litt om hvordan det går med syprosjektet. Det kan jeg selvfølgelig gjøre! Bedre sent enn aldri, vel?

Det har gått tre år siden jeg kjøpte meg symaskin. Herlighet, det høres veldig lenge ut! Min oppfatning av tid er riktignok blitt forskjøvet og rar som følge av pandemien, så det er kanskje ikke så merkelig. Uansett, noen husker kanskje min aller første oppdatering, der jeg hadde sydd inn og om et skjørt? Jeg kan rapportere om at jeg har brukt den nye versjonen av skjørtet mer enn jeg brukte den gamle, så det var en god start! Siden den gang har Stitch og jeg vært ute på eventyr mang en gang, med litt ujevne mellomrom, haha.

La oss se på noen (litt kornete?) bilder fra Instagram, av sånt jeg har sydd!

Topp av gammelt sengetøy! Dette stripete putetrekket trengte bare noen hull og noen sømmer for å få et nytt liv.

Man kan også jobbe i motsatt retning. For flere år siden kjøpte jeg ei nerdete og nostalgisk t-skjorte til Jonasflotte, som bare kom i én størrelse, og den var altfor stor. Jeg har lenge tenkt at det burde gå an å lage putetrekk av den, og det gjorde det. Alex Kidd bor på sofaen hos oss!

Jeg syntes det var greit å jobbe med bomullsstoff og helt enkle prosjekter i begynnelsen, mens jeg gjorde meg kjent med maskinen og de mange måtene den kan brukes på. (Jeg var jo heeeelt grønn i starten, jeg hadde aldri så mye som tredd en symaskin før. Da var det kjekt å ha Ninas syrom, en Youtube-kanal med videoer som viser en masse grunnleggende ting på en grundig måte. Dessuten fikk jeg ei fin sybok – denne! – til jul.) Jeg har ikke bilder av de aller første tingene jeg sydde, for det var kjedelige greier; jeg laget for eksempel tøyservietter av hullete kjøkkenhåndklær. Perfekt for en nybegynner! Jeg har også sydd tøyposer som vi har liggende i tursekken, for det er alltid praktisk å kunne skille ting fra hverandre og ikke måtte bruke plastposer. Som sagt, denne kategorien er ikke særlig spennende, men det føles faktisk veldig bra å lage bruksting! Dessuten vet jeg jo at tidligere generasjoner var mye flinkere til å benytte og tilpasse det de hadde fra før, så dette er en tradisjon som det er hyggelig å føre videre – og så er det bra for lommeboka og miljøet samtidig. Fulltreffer!

Jeg har laget noen få, små gaver, som ei sovemaske. Her brukte jeg kun restematerialer – avkapp av lilla silkestoff fra ei billigkasse, og strikk og kantebånd fra mormors gamle syskrin.

Jeg følte meg veldig heldig som fikk hente syskrinet hennes hjem hit, og jeg gleder meg over å bruke fine, gamle ting derfra.

Jeg satte meg som mål å sy mitt første plagg fra bunnen i løpet av 2019. Det klarte jeg! Jeg allierte meg med guruen Gertie Hirsch, og fulgte framgangsmåten i denne videoen til punkt og prikke. Jeg brukte stoff fra et dynetrekk med Eiffeltårn og poststempel på (perfekt motiv!) og holdt på i lang tid, for jeg hadde aldri brukt mønster før, og det var i det hele tatt mye ved denne prosessen jeg aldri hadde vært borti tidligere. Resultatet er jeg derfor veldig tilfreds med.Det er ganske drøyt å gå med et plagg man har laget helt selv, synes jeg!

Våren 2020 sydde jeg også en kjole fra bunnen, denne gangen uten mønster og mål. Jeg fikk en idé da jeg fant en gammel duk, så jeg laget en tegning, jeg klippet og sydde i vei, litt sånn etter innfallsmetoden, og laget stropper og belte av rester. Kjolen ble helt enkel, men ganske så fin.

Jeg tenkte ikke på at det tykke stoffet i denne duken ville krølle seg sammen og bli et mareritt å stryke etter hver vask, hoho, så denne har jeg dessverre ikke brukt stort. Nå er planen å sy den om igjen (jeg tror jeg tar toppen og lager strandveske!), for det er visst en grunn til at sånt stivt og slitesterkt stoff ikke vanligvis brukes til kjoler… Man lærer så lenge man lever!

I fjor sommer sydde vi tøymunnbind av stoffrester. De har vært i kontinuerlig rotasjon siden da, og er det fortsatt. Jeg hadde ærlig talt ikke trodd at de skulle holde så lenge, men selvgjort er velgjort, i hvert fall i akkurat denne sammenhengen! Bildet under er fra forsommeren i år, da jeg tilfeldigvis hadde på meg skjørt og tøymunnbind sydd i samme stoff. Det var altså helt på slump, og det var ikke engang åpenbart for andre enn meg, men det føltes som at jeg tok «gjennomført antrekk» til et nytt nivå, haha!

I starten av 2021 oppdaterte jeg sofaen vår igjen. Jeg lagde nemlig et putetrekk av en kjole som var blitt for liten, som hadde et mønster som ligner på piksler! Den var i et glatt stoff som jeg syntes det var litt vanskelig å sy i, men jeg er kjempefornøyd med denne puta – og her lagde jeg lukking med knapper for første gang.

Nerdete interiør, det gjør meg så glad!

Så, i vår, kunne jeg endelig gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge. Jeg brukte stoff som hadde ligget klart i mange år, og sydde meg en eplekjole!

Denne er også veldig enkel, men den ble akkurat slik jeg hadde sett for meg. Her har jeg også sydd uten mønster, og uten å ta mål. Det er visst denne typen uformell søm jeg synes er aller morsomst. Jeg er en så strukturert person på de fleste områder, så det er godt å kunne være kreativ uten å være så veldig nøye. Det tror jeg faktisk at jeg har litt godt av! Det er fortsatt slik at det jeg lager er ujevnt og skjevt, men det gjør meg ingenting. Nå har jeg flere plagg i garderoben som jeg har laget helt selv, og det er jeg faktisk ganske stolt av.

Jeg har også brukt symaskinen til å legge opp skjørt og kjoler. Tidlig i fjor kunne jeg gå til anskaffelse av et vintageskjørt som hadde potensial, men som ikke var perfekt – et skjørt som jeg to år tidligere ikke kunne kjøpt. Det passet i livet, men ikke i lengden, så jeg tok det med hjem og la det opp, og nå er det blant favorittene i garderoben. For en drøm å kunne tilpasse et funn på denne måten! Senere samme år la jeg opp en vintagekjole som jeg allerede hadde, men som jeg ikke brukte så mye, fordi lengden var en litt rar mellomting. Jeg la opp den også, så nå passer den høyden min bedre, og nå føler jeg meg såpass fin i den at jeg brukte den på 17. mai i fjor. Dessuten har jeg brukt symaskinen til å bytte strikk i livet på minst fem vintagekjoler, slik at de sitter bedre i midjen og kan brukes uten belte – plutselig føles de nesten som nye. Det er en seier hver gang jeg kan tilpasse et gammelt plagg!

Jeg har forresten innsett at jeg aldri blir blant dem som frekventerer Stoff & Stil og tryller fram de lekreste kreasjoner hele tida. Klimaangsten sitter dypt nok til at det kjennes feil å kjøpe splitter nytt stoff og produsere helt nye klær, liksom. Jeg vil ikke bidra til etterspørsel etter nyproduserte stoffer, når det finnes så mye gammelt og fint fra før, og det er altfor mange greier på denne kloden allerede, så jeg vil ikke lage flere uten videre. Når jeg syr, bruker jeg ting og plagg og stoff som allerede eksisterer, og gjør dem om til noe annet. Det føles riktig.

Sånn, det var en liten oppSØMmering av syprosjektet mitt så langt! (Kunne ikke dy meg.)

Jeg skulle egentlig gjerne sydd enda mer, jeg det hadde jeg nok gjort hvis jeg ikke hadde måttet sitte ved stuebordet. Selv om lyden av symaskinen er suuuperfin, så er den høy nok til at det fungerer dårlig for min samboer å lese, høre på musikk eller se på TV når jeg er i aksjon. Som regel er jeg også såpass konsentrert og oppslukt at jeg ikke kan holde en samtale gående samtidig som jeg syr, haha. Med andre ord føles det litt begrensende når Stitch og jeg inntar stua, så det skjer som regel bare hvis Jonasflotte er ute eller bortreist. I en framtidig bolig ser jeg kanskje for meg å ha symaskinen stående framme, kanskje på et eget rom, sammen med alt tilbehør, utstyr og stoff. Slik det er i dag, henter jeg ting fra fire ulike steder i leiligheten når jeg skal sy, fordi det ikke er plass til å ha dem samlet noe sted. (Det fungerer helt fint, men det tar litt tid å pakke ut og pakke vekk diverse ting.) Nåvel, det er kjekt å ha noen mål for neste hjem, hoho!

Hva er så planene framover? Jeg har en kjole jeg bruker lite som jeg vurderer å lage skjørt av, og så kommer jeg kanskje til å lage en solgul sommerkjole til neste sesong, som tidligere nevnt her på bloggen. Ellers får vi se når inspirasjonen slår ned neste gang, som et lyn fra klar himmel, og jeg plutselig står med stoffsaksa i hendene… Jeg vil ha dette som et kreativt utløp uten forpliktelser og forventninger, så jeg tar det litt som det kommer. Jeg er ikke kjempeflink til å sy, og det blir jeg nok aldri, men jeg koser meg med det i mitt eget tempo. Stitch og jeg tar én søm av gangen!

– – – – –
In other words: I was asked to share a bit about my sewing so far, so here we are! For an English version, please use the translation widget.

Four cabins and a canoe

Postet den 28. september 2020 av Synne Cinnamon

Dette ble den store hyttesommeren for vår del. Her kommer et skikkelig bildedryss, fra fem ulike utflukter!

Den første turen gikk først med buss til mine foreldre i Elverum, og så videre i bil til Våler, og så rett til skogs, til det bortgjemte stedet som har gått i arv på morssiden av familien i mange generasjoner. Til vår egen lille hemmelighet, til Sætra.

På dette tidspunktet i juli var det ganske grått og kjølig, men det blir nesten bare mer stemningsfullt her da.

Når det skumrer ute, kan man jo tenne lys inne…

…og når man fyrer opp i ovnen i kjøkkenhjørnet, blir det fort varmt!

Innenfor kjøkkenet ligger det lille rommet der sengetøyet og vaskevannsfatet bor. Hei fra kammerset!

Vi ankom på fredag, og på lørdag gikk vi en lang tur i skogen. Vi fikk noen regnskurer på veien, men gledet oss over frisk luft, knudrete furustammer, treskjegg, lyng, geitrams og fint lys.

Vi fulgte ei løype med noen tradisjonelle skilt…

…og noen litt mer moderne skilt. Alle med røtter i området vet at nissen kommer fra Blåenga!

Multene begynte å modnes på myrene. De havner helt nederst på lista over bær, spør du meg. Det er ikke direkte vondt, men det er virkelig ikke godt heller.

Ruta var faktisk litt våtere og vanskeligere enn vi hadde håpet, men etter nesten to timer med stamping i myrlendt terreng kunne vi endelig se tårnet på toppen av åsen.

Fra åsryggen får man fin usikt!

Der feiret vi med en rast og noen never turmiks.

Turen hjem tok også litt mer tid enn forventet, og innen vi kom hjem til hytta, var det middagstid. Vi var slitne og gjennomvåte på beina, så alt måtte tørkes ved varmen i peisestua.

Vi tente på parafinlampene, skrudde på gassblusset, lagde middag og tok oss en øl. Veldig velfortjent!

Etter litt lesing og kortspill ved peisen var vi helt ferdige, begge to, så vi vasket av oss myrlukta (etter beste evne) og tok kvelden.

Dagen etter skulle vi sette kursen mot Oslo igjen, så vi luftet og ryddet og feiet, og tok oppvasken ute på trammen, og deretter bar det tilbake til sivilisasjonen, hvor lampene er mye kjedeligere enn her.

Takk for denne gang, Sætra!

Neste utflukt begynte med en togtur! Vi tok lokaltoget fra Tøyen stasjon, kanskje det søteste togstoppet i byen – det er liksom bare en perrong på hver side, og det ligger kun et steinkast fra Carl Berner, så det tar oss bare noen minutter å gå dit. Toget tok oss nordover, gjennom bølgende jordbrukslandskap, til Gran.

Vi gikk av toget og ble hentet med bil, og kjørt opp i åsen og inn i skogen bak byen, over ei ferist og gjennom en bom.

Ved en innsjø, omgitt av grantrær og gamle beitemarker, ligger hytta til ei god venninne. Her er utsikten fra hyttedøra!

Vi skulle tilbringe ei helg sammen med Stine og Dan, og de har et nytt familiemedlem ved navn Charlie.

Han holdt på å få tenner på dette tidspunktet, så vi gjorde hva vi kunne for at han skulle bite på andre ting enn oss. Det gikk stort sett bra!

Vi satt ute hele kvelden. For en sommeridyll!

Det lå en robåt nede ved innsjøen, så vi tok en båttur på vannet i kveldssola. (Da lot jeg kameraet ligge igjen på land, så dette bildet er fra mobilen.) Jeg slapp å ro, heldigvis, for det har jeg aldri helt lært meg.

Jeg er glad vi tilbragte mye tid ute den første kvelden, for dagen etter kom det mye nedbør. Vi våknet til regn og rauting utenfor vinduet. Det går fortsatt beitedyr i området, nesten helt inntil hytteveggene!

Vi tilbragte tida innendørs, med et annet medlem av familien, kattepusen Gigi!

Inne i hytta var det lyst og hyggelig, med fine malerier og myke sofaer, og god plass til at vi kunne holde avstand.

Vi var jo fire stykker, og benyttet anledningen til å spille brettspill i timevis!

Hei fra hytte nummer to!

På skjorta står det «You fight like a dairy farmer», og det passer jo bra når man er omgitt av kuer. (Det er Jonasflotte som har fått laget den til meg, og sitatet er en dataspill-referanse, hoho.)

På søndag pakket vi sammen, og fire tobeinte og to firbeinte takket for turen. Det var så stas å få besøke dette supersjarmerende stedet!

Tredje utflukt gikk til Finnskogen, slik den alltid gjør i august. Storfamilien samles ved bredden av en innsjø, med kajakker og kanoer og telt og hunder og røverhistorier.

Jonasflotte og jeg pleier å dra fra Oslo etter lunsj på fredag og overnatte i to netter, til søndag, men noen blir i så mye som fem dager. Alle er så glade i dette stedet vi alltid kommer tilbake til, og det er jo noe helt eget ved å tilbringe all tid under åpen himmel, uten vegger rundt seg og tak over hodet! Med mindre man er her inne, da…

Dette var helt i starten av august, og endelig kom sommerværet for alvor. De små badet, de tålmodige fisket, og vi padlet. Vi tok med oss dette kartet og fikk skyss et godt stykke oppover elva, og så la vi ut på en lang kanotur, og jaktet på stolper underveis.

Det var helt nydelig på vannet denne lørdagen!

Vi padlet gjennom høyt siv og grunne passasjer, under veltede trær, over brede vann og langs smale, svingete elveløp. Det var så stille og stemningsfullt rundt oss, og det fløy fugler og øyenstikkere omkring, og jeg så til og med en bever! Vi passerte mange fine hytter og rasteplasser på turen, og til slutt kom vi tilbake til vår egen leir, der familien ventet. Det ble mat og øl denne gangen også, og så gjorde vi vårt beste for å tøye slitne armer og skuldre, og så tok vi kvelden.

På søndag spiste vi brunsj i form av lapper stekt på stormkjøkken…

…med tyttebærsyltetøy på. Kanskje årets beste måltid.

Hei fra skauen!

Ja, Finnskog-Synne har stråhatt, hoho, og hun har det så bra med seg selv når hun ikke ser seg i speilet på flere dager.

Dette er blant de beste stedene som finnes.

Jeg gleder meg allerede til neste helg på Finnskogen, i august 2021!

Et par helger etter gikk turen til Larvik! Vi var bedt i 30-årslag, og det er jo alltid en stor glede når folk benytter anledningen til å ha en skikkelig fest! (I dette tilfellet var det naturlig nok litt usikkert om den kunne gjennomføres, men her var det et forsvarlig antall gjester, og vi var nesten utelukkende utendørs, så med avstand og hyppig håndvask gikk det fint.) Jubilanten inviterte til familiens sommerhus, som hadde det avslappende navnet Pustut. Hytta hadde flott beliggenhet et steinkast fra sjøen, med fin hage…

…egen vimpel…

…og det råeste svømmebassenget jeg har sett!

Det var rett og slett skyhøy sommerfaktor.

Til lunsj ble det rekefest, og de frosne rekene fikk tine i sola – det er visstnok et studentforeningstriks, hoho.

Vertskapet hadde planlagt utendørsaktiviteter. Vi ble delt opp i lag, og skulle blant annet svare på quiz-spørsmål, spille crocket, kaste piler…

…og bygge tårn av spaghetti og marshmallows! En real utfordring!

Etterpå gjorde vi oss klare til fest, og vi satt blant ute ballonger og lanterner og myggjegere, og aftenen forløp med skåling og skråling og allsang. Akkurat slik skal det være!

Vi overnattet på ei speiderhytte rett i nærheten, og våknet til denne utsikten dagen etter.

Lys og luft hjalp litt på tunge hoder, hihi. For ikke å snakke om et bad! Hei fra bassenget!

(Dette litt kornete bildet er fra Instagram.)

Laget ble avsluttet med felles brunsj i form av skikkelige sveler, stekt på takke. Herlighet, så godt.

Tusen takk for at vi fikk være med på feiringen, Tonje!

Siste hyttetur for sommeren gikk til Brevik, mot slutten av august. Vi tok en buss, og så en buss til, og så ferje.

Sånt er stas, synes jeg! Jeg passet på å ta en tur ned under dekk.

Der nede hadde ingenting forandret seg på mange tiår! Sånt er så hyggelig. Hei fra salongen!

Etter ferjeturen var det tid for å rusle litt, fra den ene øya til den andre, over ei fin trebru…

…og så gjennom løvskogen…

…fram til hytta, som lå nydelig til med utsikt over vannet.

Også her var det god plass til å holde avstand både ute og inne, og interiøret var maritimt.

Her fant vi klassisk hytteunderholdning, som kortspill, gamle Donald-blader og postens sommerkassett fra 1994!

(Har noen hørt på kassett i det siste, forresten? Vanvittig grøtete lyd!)

På lørdag fikk vi helt fersk makrell til lunsj, for en luksus!

Utpå ettermiddagen ble det reker og vin på bryggekanten.

Da det begynte å skumre, var det på tide å fyre opp i utepeisen…

…og etterhvert ble det også fyr i badestampen nede ved vannet, der vi kunne sitte og se opp på stjernene, og så hoppe i havet når det ble for varmt. Jeg turte ikke utsette kameraet mitt for mye klor og salt, men dere får bare tro meg når jeg sier at det var skikkelig stas!

Søndagen var avreisedag, så vi tok det piano fram til vi skulle dra. Forresten fikk vi morsomme kaffekopper med mer eller mindre egnet påskrift. Jonasflotte, den fokkeslasken!

Denne passet meg bra.

Takk for oss, Ane-Marte og Alex!

Det finnes så mange fine sommersteder i dette landet! I år har det vært en glede å få besøke flere nye. Det føles som et privilegium å få innblikk i venners familiehistorie og barndomsminner ved å besøke hyttene deres. For øvrig har vi liksom hatt en fin stigning i nivået på fasilitetene underveis, haha – på de to første hyttene var det hverken strøm eller vann, og den tredje turen til skogs var jo enda mer spartansk, ettersom vi sov i telt. De to siste hyttene hadde derimot oppvaskmaskin og kjøleskap og slike fasiliteter som føles som drøy luksus etter tre helger uten noe som helst! Jeg er veldig glad for at vi fikk til disse utfluktene og har kunnet tilbringe tid med alle disse fine folka, det har vært så stas, særlig etter denne underlige og isolerte våren. Sammen med avstand <3

– – – – – –
In other words: This summer we’ve visited several cabins and summer houses. It has been a great to get out of the city and explore a bit, since this spring has been so strange and so isolated. We’ve spent almost all summer outdoors, and we’ve always kept our distance indoors as well, but we’ve been able to hang out with some friends anyway. The first trip was just my fellow and me, though, and we went to my family’s old place deep in the forest. We took long hike on the second day, which turned out to be boggier than expected, haha. Our next outing was to another friend’s old family place, by a lake in the woods, and on the first evening it was sunny and so idyllic. The second day it rained a lot, so we played lots of board games. Oh, and there was a dog and a cat with us! The third trip was the annual camping trip with my extended family. This year my fellow and I went on a long canoe excursion, and it was beautiful. I even spotted a beaver! The thrid trip was a 30th birthday party, and although this cabin wasn’t as old, it had a great view, a lovely garden (perfect for all the activites they had planned) and an amazing pool! The celebrations were superb! The fifth and final trip was to another newer place, by the sea, on an island, so we had to take an old ferry and cross a cool wooden to get there. We had freshly caught mackerel and got coffee mugs with fitting titles on them – mine said landlubber, haha. It has been such a privilege to get to know my friends even better by seeing their cabins and summer houses, since they are part of their family history and their childhood memories, and to spend time with them during this summer, apart together <3

Celebrations at sea

Postet den 19. mai 2020 av Synne Cinnamon

17. mai er den beste dagen i året, spør du meg. Håper dere hadde en fin feiring, uansett hvordan dere valgte å gjøre det i år! Jeg har feiret denne dagen på mange steder, i flere land og på forskjellige vis, i det store og i det små, og det blir alltid bra uansett. Også i pandemiens tid! Denne gangen valgte vi å forlate Oslo og feire med familien i Asker, for min søster og svoger har en båt som er stor nok til at vi kunne være sammen og holde avstand samtidig. Ettersom det ikke ble barnetog i gatene i år, deltok vi i båttog på Indre Oslofjord i stedet! Det var en flott opplevelse, og en feiring vi alle kommer til å huske. La oss se på hvordan dagen forløp!

Vi dro ned til marinaen om formiddagen. Båten ble pyntet, som seg hør og bør, både ute…

…og inne.

Flagget bak brukes hele tida, men kom selvfølgelig til sin rett i ekstra stor grad på nasjonaldagen! (Jeg tror det er flagg eller norske farger i nesten alle bildene i dette innlegget, haha.)

Snart var hele gjengen på plass ombord,så vi kastet loss og satte kursen ut mot åpen sjø. Utsikten innenfra var svært nasjonalromantisk.

Utsikten fra sittegruppa bak i båten var heller ikke verst, syntes denne landkrabben.

(Som dere ser, ventet vi med søndagsklærne til etter båtturen. På vannet er det viktigere å være varmt og praktisk antrukket!)

Min niese Fiona er nå to år og to måneder gammel, og hun fikk hjelpe til ved roret.

Hun fikk ikke smake på denne, da.

Denne magnum-champagnen var forbeholdt oss heldiggrisene som var gamle nok, og som ikke styrte skuta.

Dette mobilbildet har jeg lånt av min mor:

97681885_10220754086189268_3393670324489814016_n

Jeg fikk æren av å åpne og skjenke! Ikke så lett med bølger, men jeg klarte meg uten søl.

Vi hadde med oliven til de franske boblene, for det er en herlig kombinasjon. Dessuten hadde min søster skaffet blåbær og jordbær, for det er jo like godt som det er passende i fargen på denne dagen! Derfor hadde vi også med oss en musserende vin til, med litt sødme i, som skulle passe til bærene. (Dette har jeg faktisk skrevet om på Vin og vegetar!) Nam!

Vi hang på vannet en god stund, i lettskyet pent vær og behagelig bris, på vei mot stedet der båttoget skulle starte. Da vi nærmet oss, dukket det opp båter i det fjerne.

Vi kom nærmere, og det ble flere og flere båter, og vi kunne ikke se enden på rekka!

Vi sluttet oss til toget, med farkoster på alle kanter og tårer i øynene. Det var hundrevis, om ikke tusenvis av båter!

Store seilbåter, små snekker, dyre lystbåter, gamle joller. Folk i allværsjakker, folk i bunad. Flagg og bjørkeris festet overalt. Solbriller og store smil på alle. Folk hilste og vinket og ropte gratulasjoner over båtripene. Det var så stemningsfullt, så samlende, så rørende.

Toget fulgte ei løype som tok et par timer. Klokka ett samlet alle båtene seg i ei enorm klynge, og vi sang nasjonalsangen sammen med resten av landet. Da tok jeg ingen bilder, for da var jeg for opptatt med å synge og tørke tårer, hihi. En veldig høytidsstemt og fin avslutning på arrangementet.

Dette var et supert initiativ (visstnok fra en lokal 17-åring!) som fikk kjempestor oppslutning, og jeg er sikker på at alle som deltok fikk et godt minne som de vil ha med seg lenge. Når vi ikke kan samles og gratulere hverandre med store klemmer, slik vi vanligvis gjør, var det veldig godt å kunne være sammen på avstand og vinke i stedet. Noe så fint.

Etterpå benyttet Jonasflotte og jeg anledningen til å ta en utepils i marinaen, vår tredje så langt i år. Stas!

Etterpå dro vi hjem til vertskapet for å spise middag, og jeg kunne skifte til vintagekjole, for det føles jo riktig å pynte seg på selveste nasjonaldagen. Årets antrekk ble en sjokoladebrun sjarmør med «kappe» og knyting i livet, med prikkete strømper til – pluss flagg i hånda, så klart. Jeg var veldig glad og fornøyd!

Jeg kjente sjøen i kroppen hele kvelden, hoho, slik jeg gjerne gjør etter å ha vært på vannet.

Det ble en så fin feiring etter forholdene! En annerledes, men veldig hyggelig og minneverdig 17. mai!

– – – – –
In other words: The 17th of May is the best day of the year, if you ask me. Constitution Day is a huge deal here in Norway, and normally we celebrate with parades in the street in every city and town, but this year they were all cancelled because of the pandemic. Usually this day is massively crowded, but we’re still not supposed to be too many people together, and we still have to keep one metre between us. Luckily, my sister and brother-in-law have a boat that’s big enough for our family to be on it together and keep our distance at the same time. What’s more, there was a boat parade planned, instead of the usual ones! We decorated the boat, brought bubbly and joined the celebration. There were hundreds, if not thousands of boats, together apart on the water. It was amazing! Everyone smiled and waved, and at one o’clock we all gathered to join in singing the national anthem with the rest of the country. It was so touching, we all cried, haha. After the boat parade we went back to my sister’s to eat, and I could change for dinner, into this charming vintage number. I was very happy it all turned out so well. This was such a great way of making the most of a strange situation, and truly a 17th of May to remember!