Our wedding: Photos from my own camera and my phone, and some very busy days before and after

Postet den 7. oktober 2022 av Synne Cinnamon

Mens vi venter på bildene fra fotografen, tenkte jeg at vi kunne ta en titt på de få bildene jeg selv tok i løpet av bryllupshelga. Jeg hadde kameraet mitt med meg, men jeg brukte det lite, og det gjelder mobilen også. Her kommer likevel en liten kikk på kamerarullen min, og et innblikk i en del av arbeidet bak bryllupet.

Jeg har skrevet et ganske utførlig innlegg om hvordan vi ville legge opp helga og hvordan planleggingsprosessen var, så om du ikke har lest det allerede, er det lurt å gjøre det først.

Nå spoler vi to uker tilbake i tid! Jonasflotte og jeg hadde begge jobbfri onsdag og torsdag for å kunne fokusere fullt og helt på forberedelser, og fredag morgen sto alskens greier pakket klart i gangen. Mine foreldre og min søster og svoger hadde allerede fylt opp to biler og en henger, så dette er bare en brøkdel av alt som skulle fraktes til Fredrikstad. Vi hadde tross alt leid et tomt lokale, så alt som ikke var møbler og dekketøy, måtte vi ta med selv. Som sagt, så gjort!

Vi hentet leiebilen vår og dyttet inn kofferten og eskene, pluss dressposer med antrekkene våre i. Så hadde vi flere stopp rundt omkring i byen, for å hente sånt vi hadde bestilt, og så skulle vi kjøre sørover. Det høljeregnet, noe som ikke gjorde ting enklere, men vi klarte å holde det meste relativt tørt. Da vi troppet opp på vår lokale dagligvarebutikk for å hente ølen til festen, så hadde bestillingen vår «forsvunnet». Jeg hadde jo bare snakket med butikksjefen tre ganger på telefonen, senest uka før, og fått bekreftet at alt skulle stå klart og vente på oss, men det gjorde det ikke, for han hadde reist på ferie, uten å skaffe det vi skulle ha, og uten å nevne noe til kollegene sine. Å, så gøy! Vi måtte i all hast finne en annen butikk som tilfeldigvis hadde riktig øltype og riktig mengde inne, så det ble litt hektisk telefonering, men det løste seg heldigvis relativt raskt. Enda godt vi bor midt i Oslo sentrum! Tidsplanen sprakk, og vi klarte ikke å hente inn igjen forsinkelsen, men sånn er livet. Våre neste ærend gikk som de skulle, og så satte vi endelig kursen mot Fredrikstad.

Resten av fredagen var skikkelig hektisk, og om jeg skal være ærlig, ikke særlig morsom for min del. Vi hadde håpet på en oversiktlig dag med relativt god tid, men ettersom vi ble liggende etter fra start, ankom vi lokalet i Gamlebyen senere enn planlagt. De andre var allerede på plass, og hadde fått utlevert nøkkelen på våre vegne, og naturlig nok satt i gang uten oss. (Hva skulle vi gjort uten min kjære familie?) Jeg hadde sett for meg en hyggelig felles runde i lokalene og en ryddig fordeling av oppgaver, men jeg fikk aldri oversikt, alt føltes kaotisk, og selv om noen ting var fort gjort, tok andre ting fire ganger så lang tid som vi hadde sett for oss, og det ga meg dårlig samvittghet. Man kan selvfølgelig legge så detaljerte planer man bare vil, men enkelte ting kan man ikke forutse. Det gjelder været også, i aller høyeste grad. Det regnet stadig, og det var dessuten spådd regn hele lørdagen, og hagen der vielsen var ment å foregå, var blitt så våt og vassen at den ikke kunne brukes. Dermed besluttet vi underveis å iversette Plan B og ha vielsen inne. (Vi hadde skaffet en ekstra sal nettopp med dette i tankene, for vi bor tross alt i Norge.) Etter en videosamtale med vigsleren, gjorde vi den ene salen klar til seremoni, og den andre klar til bryllupsmiddag.

Vi var en hel gjeng som løftet og bar, duket opp og dekket på, lette og fant, skjulte og satte fram, sjauet og sto i hele dagen. Vi holdt på i sju timer, og vi kom i mål med alt, men litt på overtid, hehe. Jonasflotte og jeg var de siste som forlot lokalet den kvelden, en time senere enn vi hadde sett for oss, og da var jeg både veldig sliten og ganske sikker på at vi hadde glemt noe, at noe ville gå galt, at det ikke var bra nok… Samtidig var jeg storfornøyd med alles innsats, og veldig takknemlig for all hjelp, og jeg visste at vi hadde gjort alt vi kunne – og dessuten visste jeg at jeg nå bare hadde én jobb, nemlig å slappe av og kose meg etter beste evne.

Da passet det helt perfekt å bare kunne tømme hodet og ta en øl, for nå startet selve bryllupsprogrammet! Vi ville jo feire i tre dager, som i eventyrene, så alle gjestene var invitert til fredagsvors. Vi hadde reservert Majorens kro og stue fra klokka sju, og da vi ankom klokka ni, var stedet fullt av folk – folk som hadde kommer fra inn- og utland for å ta del i bryllupet vårt. Idet Jonas og jeg åpnet døra, slo det en tsunami av jubel over oss! Alle gliste og klappet og hoiet, og den enorme kjærligheten og velviljen var som en vegg, jeg kjente det fysisk i hele kroppen, og jeg ble så satt ut og så glad at jeg brast i gråt. Dette øyeblikket glemmer jeg aldri.

Vi gikk fra bord til bord og klemte på alle, og vi skaffet oss litt mat og et par Fredrikstas-pils, og folk minglet og hygget seg, og stemningen var forventningsfull, men tilbakelent. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg slappet av herfra og ut. Resten av helga kunne ikke bli annet enn bra, for vi var omgitt av alle vi var glade i.

(Det skulle også vise seg at det vi fikk av uflaks, det gjorde vi oss ferdige med på fredag. Vi visste ikke det på dette tidspunktet, men alt skulle gå så bra, og det er veldig fint å vite sånn i ettertid!)

Etter noen intenst trivelige timer på Majoren trakk vi oss tilbake til hotellet. Brudeparet og min nærmeste familie bodde på Gamlebyen hotell, og mine foreldre hadde skaffet et stort rom der vi alle kunne samles, og min far bød på en helt spesiell dram denne fredagskvelden.

Han hadde spart på en sjelden akevitt, en spesiell variant med bestanddeler som er over hundre år gamle, til nettopp denne anledningen. Så stas! Vi smakte med iver og ærbødighet, og det var en så fin stund. Det å sitte sammen rundt et bord og være slitne, men tilfredse, samt ha noe stort og gledelig foran seg, gir en helt egen atmosfære.

Vi satt slik til klokka slo tolv, og det offisielt var bryllupsdagen vår! Da tok vi en siste skål, og så var det vordende brudeparet de første som la inn årene. Vi ville være mest mulig uthvilte dagen etter, så vi gikk til vårt eget rom, der håndklærne var pyntet med gullhjerter, og la oss til å sove før den store dagen.

Dagen etter var det lørdag, og vi skulle søren meg gifte oss!

Jeg har naturlig nok ingen kamerabilder fra lørdagen, for det tok fotografen seg av, men jeg hadde mobilen i veska, og knipset noen små bilder underveis her og der. Blant annet da jeg var ferdig pyntet – en liten brudeselfie, det må være lov.

Dere har jo allerede sett antrekkene våre i dette innlegget med brudebilder, som jeg la ut noen dager etter bryllupet! Tenk at vi var et vaskeekte brudepar!

Jonasflotte og jeg hadde valgt en såkalt First Look, noe som vil si at vi møttes før vielsen og tok de mer formelle bildene i forkant. Vi ville gå sammen fram til vigsleren i begynnelsen av seremonien, og vi ville tilbringe mest mulig tid med gjestene våre etterpå, så vi hadde ikke lyst til å forlate selskapet for å bli fotografert. Altså skulle vi treffes, se hverandre i finstasen og bli foreviget denne morgenen, før det hele startet. Jeg ankom bestemmelsesstedet først, mellom festningsmuren og vollgraven, og så gjemte jeg meg i ei lita hule i vollen fram til min kommende ektemann dukket opp, hoho.

På dette tidspunktet var det fortsatt vått overalt, men det regnet ikke, og sola tittet faktisk såvidt fram iblant. Jeg hadde med meg en paraply, men det ble ikke behov for den, for vi fikk oppholdsvær hele dagen! For en bonus! Vi er fortsatt glade for at vi flyttet vielsen inn, for det ville blitt altfor fuktig og kaldt å stå ute i hagen, og inne i seremonisalen var det tørt og varmt.

Selve vielsen, som samtlige gjester var invitert til, var både høytidelig og personlig. Vi ønsket en borgerlig seremoni, og en fin fyr i omgangskretsen vår er tilfeldigvis vigsler i Human-Etisk Forbund, så det var ekstra kjekt å kunne vies av noen vi kjenner. Jeg både lo og gråt, så mye at det dugget på brilleglassene mine, haha. Vi var over 130 personer til stede, men det føltes likevel intimt.

Etterpå ble det servert bobler til alle, og Jonasflotte og jeg kunne skåle i champagne for første gang som mann og kone!

Deretter fulgte noen timer med mingling, med enormt mange tårevåte klemmer, store smil og glade lykkeønskninger, kubbspill ute og kortspill inne, fellesfotografering med alle gjester og quiz om brudeparet, og med boller og kaffe i tillegg til boblene. Her ble det så fin flyt, ettersom det ikke regnet, og folk kunne gå ut og inn som de ville, og det var så avslappet og hjertelig stemning.

Klokka 17.30 var det tid for bryllupsmiddag! Vi var drøyt 90 stykker til bords. De siste 40, de såkalte festgjestene, hadde vi reservert et eget rom til på Havnelageret, slik at de kunne spise parallelt med oss – og dessuten strømmet vi talene, slik at de ikke behøvde å gå glipp av det som ble sagt.

Jeg måtte klype meg i armen, for plutselig satt vi der, med foreldre på hver vår side, og skuet utover en svær sal full av venner og familie, og med enda en diger gjeng på et annet sted, og alle spiste og skålte og sang og skrålte og koste seg! Konferansieren gjorde en kjempejobb, slik at vi bare kunne lene oss tilbake. Jeg gråt en masse her også, så klart, for det ble sagt så mye fint, og det var nok av alt, både vått og tørt, og det ble i det hele tatt et herlig måltid.

Etter middag kom festgjestene tilbake, og etter kaffe og dessert var det tid for fest! Lysene og anlegget var rigget opp, spillelista lå klar, baren ble åpnet og vinnerne av quizen ble utropt – og vinnerlaget fikk velge hvilken låt vi skulle åpne dansegulvet med! De valgte «Ballroom Blitz«, så det var livlig fra start, og så kom «Jump Around» ikke så lenge etterpå, og da var det gjort, hoho.

Vi hadde roligere musikk i den andre salen, samt gjestebøker og Instax-kamera som gjestene kunne aktivisere seg med, så folk gikk til og fra og omfavnet de ulike konseptene.

Ved midnatt serverte vi nattmat, og så fortsatte festen! De aller mest ihuga holdt det gående nesten fram til klokka fire. Dette er mitt siste bilde fra dansegulvet, tatt klokka 03.36, og da var det fortsatt et tjuetalls gjester igjen, og fremdeles god kok.

Vi og vår nærmeste familie var de aller siste som gikk, og vi låste døra klokka 04.06.

Jeg var så sliten og så glad som jeg nesten aldri har vært før, og jeg hadde så vondt i føttene, og vi støttet oss til hverandre (av ulike grunner for ulike folks del, haha) på veien tilbake til hotellet, og så snublet vi i seng.

Jonasflotte og jeg la oss halv fem. Vi sov i tre og en halv time den natta, for vi hadde jo invitert alle gjestene våre til felles søndagsfrokost klokka ti, og før den tid måtte vi pakke sammen og sjekke ut fra hotellet. Vi gikk på rent adrenalin, så det var ikke noe problem! Dessuten var det sol og høstfarger som vi kunne nyte på rusleturen bort til Quality Hotel Fredrikstad.

Vi fikk vår egen avdeling i frokostsalen og vår egen buffet, og kjøkkenet stekte en ekstra runde med pannekaker for vår del, og det lå noe mykt og mildt i lufta, slik det gjør når man treffes igjen etter en hyggelig (og delvis fuktig) sammenkomst. Folk var blide og litt skjøre og veldig fornøyde, og vi fikk så mange lange klemmer og gode ord, og det var så fint å kunne treffe alle sammen før folk dro hvert til sitt igjen. Vi ble sittende i to timer, og dette var den perfekte avslutningen på bryllupsprogrammet!

Da vi hadde tatt farvel med gjestene våre, gikk vi tilbake til Gamlebyen, som var ekstra fin i den disige søndagssola. (Her hadde jeg hentet fram kameraet, hoho.)

Nå skulle vi ordne opp i lokalet, så kjernen av vår nærmeste familie stilte opp igjen, som de superfolka de er. Vi disponerte lokalet hele dagen, så vi kunne bruke god tid og ta mange pauser, og kose oss med alskens godsaker som var igjen fra dagen før. Vi spiste potetgull og boller, og vi mimret og lo og felte noen tårer, og jeg var latterlig hes etter å ha sunget med på dansegulvet til langt på natt. Vi fordelte vinflasker og blomsterbuketter før vi pakket sammen utpå ettermiddagen, og jeg hulkegråt da jeg klemte foreldrene mine før de reiste.

Jonasflotte og jeg dro fra lokalet nærmere halv ni den kvelden, og så var vi hjemme i Oslo litt over ti, og da var det egentlig bare å spise og legge seg. Bryllupshelga vår var ved veis ende, og for ei helg det hadde vært. For en suksess, for en uvirkelig opplevelse, for en drøm!

Vi hadde begge tatt oss fri på mandag og tirsdag, og de to kommende dagene gikk også fullt og helt med til å pakke opp, sortere, vaske, pakke ned, levere tilbake, registrere og ordne alt annet som hører med etter en stor begivenhet. Vi jobbet jevnt og trutt, med hver vår gryende forkjølelse og hver vår giftering!

Om kveldene kunne vi kose oss med rester i form av portvin og makroner, og lese kortene folk hadde skrevet til oss <3

Vi hadde også boller til overs, så vi gikk og banket på dører i blokka og delte med naboene, hihi.

Stuebordet vårt var (og er fortsatt) fullt av kort og gaver, og det står blomster i alle vasene vi eier, og jeg skriver ned fine ting jeg ikke vil glemme etterhvert som jeg kommer på dem, og vi har limt inn alle ekstra Instax-bilder i gjesteboka.

Nevnte jeg at vi har GIFTERINGER?Surrealistisk!

På den ene siden er alt som før, og på den andre er alt annerledes. Nå er vi gift, han og jeg. Det var tross alt hele poenget med dette heisalaget, hele grunnen til at vi samlet så mange folk til en så svær feiring, og det føles inderlig fint og helt riktig. Litt som da vi skaffet ringen og forlovet oss, føles det liksom ganske selvfølgelig, samtidig som det er stort. Dessuten var dette bryllupet, selv om det krevde ei hel uke med hardt arbeid på heltid, månedvis med planlegging, flere år med sparing og to utsettelser og omorganiseringer, helt og holdent verdt det. Bryllupet vårt ble alt jeg hadde ønsket meg og turt å håpe på, og mer til.

Jeg gleder meg til å vise dere fotografens bilder, men det kjennes også bra å dele disse bildene, og tenke litt høyt rundt forberedelser og innsats. Det er jo greit å vite når man ser de mer glamorøse bildene, at det ligger mye arbeid bak. Hele denne opplevelsen har vært utrolig lærerik, og jeg er så glad for at det store, ambisiøse arrangementet vårt var vellykket. Det var det mange som bidro til, og vi føler oss så intenst heldige. Bryllupshelga vår var helt vidunderlig.

– – – – –
In other words: Photos I took with my camera and phone during our wedding weekend, and some thoughts on the days before and after. It was a lot of work, but it was so worth it! For an English version, please use the translation widget!

Enterrement de vie de jeune fille

Postet den 15. september 2022 av Synne Cinnamon

…eller utdrikningslag, som vi sier på norsk! Svenskene sier möhippa, engelskmennene hen do og amerikanerne bachelorette party, men det beste uttrykket er det franske, som utgjør tittelen her. Direkte oversatt betyr det «begravelse for livet som ung jente»! Et gravøl for ungpikelivet og singeltilværelsen, rett og slett. Nå er ritualet gjennomgått, så nå jeg klar til å bli dame og hustru, haha!

Jeg var lenge i tvil om utdrikningslag var noe jeg hadde lyst på, for jeg synes ofte at det blir så altfor mye fokus på pinligheter, men det slapp jeg helt unna. (Her i Oslo er det jo noen som drikkes ut hver eneste helg, og man ser så mangt. For eksempel vordende bruder i tyllskjørt og tiara som står og synger midt i Storgata, med en stor gjeng venninner som ivrige tilskuere, alle ikledd nye, knallrosa t-skjorter hvor det står ting som #samepenisforever – og sånt er liksom ikke min stil.) Forloveren min kjenner meg bedre enn de fleste, for det er jo min kjære søster Taran det er snakk om, så hun hadde lagt opp en dag som var helt i min ånd.

Taran overnattet her, og vi startet lørdagen med mimosa til frokost. Det er sååå godt, og skaper feststemning fra start! Jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne kle meg som jeg ville, så da ble det vintagekjole og katteører, og så måtte jeg ha passende yttertøy og gode sko. (Heldigvis ble det oppholdsvær og behagelig temperatur hele dagen, så jakka kunne stort sett ligge i veska, og jeg fikk ikke bruk for paraplyen i det hele tatt!) Jeg visste også at vi skulle overnatte på hotell, så jeg hadde med meg klær til dagen etter.

Først gikk turen ned til t-banen og opp til Nydalen. Der dukket det opp venner i fleng, mange kledd i kjoler, som hadde satt av dagen for min del, og noen kom langveisfra. Jeg ble rørt allerede her, og jeg skulle komme til å gråte flere ganger før kvelden kom, haha.

Vi startet på The Cube, der man skal jobbe sammen for å løse oppgaver på tid. Jeg hadde hørt om sånne steder, men aldri vært med på det selv! Det var skikkelig utfordrende og intenst gøy. Jeg lo masse og levde meg skikkelig inn i det, slik jeg gjerne gjør… Denne aktiviteten ga meg følelsen av å være en figur i et dataspill – og den følelsen er noe av det beste jeg vet! Vi holdt på i halvannen time, og jeg storkoste meg.

Deretter spiste vi lunsj i form av wraps, og plutselig fikk jeg høre at noen ville snakke med meg, og så sto jeg med ett midt i en videosamtale med venner i England! Jeg ble så overrasket og glad at jeg ble helt satt ut! (Flere tårer, om noen lurte.)

Etter lunsjen tok vi bussen ned mot sentrum. Vi skulle overnatte på Scandic Vulkan, viste det seg, så noen av oss stakk innom der for å legge fra oss tingene våre og ta en rask espresso.

Resten av gjengen gikk i forveien til …ja, jeg visste jo ikke hva som var neste stopp, jeg bare hang med så godt jeg kunne. Det viste seg å være vinbaren Radegast! Der var det fire stykker til som sluttet seg til selskapet, og vi drakk vin og spiste litt fingermat.

Så bar det videre, og nå tok vi beina fatt nedover langs elva. Vi gikk over Eventyrbrua og bortover mot torgene, og så svingte vi inn på Torggata botaniske for å drikke cocktails! Her satt en venn av familien (som dessverre ikke kan komme i bryllupet) og holdt av bord til oss, og det var en veldig hyggelig overraskelse. Nå tror jeg vi var 17 stykker eller noe sånt? En hel bøling med bra folk, jo! Jeg ble påspandert en lekker rabarbra-drink, og den var dødsgod.

Nå var det på tide med øl, og neste stopp var CrowBar! Da vi kom dit, satt en av landets fremste øl-eksperter (Espen Smith, som også er en venn av familien) klar til å slutte seg til gjengen. Så kult! Det ble bestilt flere runder med brygg av ulike slag, fra diverse gode mikrobryggerier – og jeg tok imot alt jeg ble tilbudt, haha, for det var jo liksom jobben min denne dagen.

Middagstid! Vi ruslet videre til et sted jeg ikke hadde vært før, og ikke engang visste om, for man må gjennom et annet sted for å komme dit. Min kløktige forlover hadde reservert bord til oss på Girotondo, som ligger opp trappa innenfor Håndslag ved Youngstorget!

Her var jeg forresten blitt såpass brisen og såpass emosjonell at jeg brast i gråt ved bordet, fordi jeg følte meg så heldig. Haha! Det er sånt som skjer, vet dere… Her var alle i slag, og vi fikk servert supergod pizza!

Vi drakk en kruttsterk kaffe etter maten, før vi gikk videre, med det vi trengte av energi for resten av kvelden.

Etter middagen var det en del som trakk seg tilbake, for det hadde tross alt vært en lang dag. (Etterhvert som folk falt fra i løpet av runden, var det så fint å kunne si: «Tusen takk for nå, vi sees i bryllupet!») Den siste halvparten av selskapet tok en ørliten pit stop på Internasjonalen før neste reservasjon, og vi var en liten gjeng som tok en shot i baren, noe som selvfølgelig var totalt unødvendig på dette tidspunktet, haha.

Jeg visste jo fortsatt ikke hva planen var, men karaokestedet Syng ligger rett rundt hjørnet, og der var det reservert et eget rom til oss! Så gøy! Da var det bare å bestille noen flasker cava og finne noe allsangvennlig i katalogen. Jeg mistet stemmen midt i første låt, haha, sikkert fordi det hadde blitt en del hvining i løpet av dagen, så jeg låt helt forferdelig, men det er vel litt av sjarmen når man først synger karaoke med vennene sine… Vi var ni stykker som hoppedanset og gaulesang til gamle slagere fram til midnatt. Stor stas!

Har lånt et mobilbilde av Taran som viser omtrent hvor vi var på skalaen… Såpass må jeg kunne by på, vel.

Når jeg ser gjennom bildene fra denne lørdagen, så har jeg et tilsvarende glis på de aller fleste. Jeg koste meg sånn, fra morgen til kveld. Vi holdt det gående i fjorten timer, men til slutt gikk turen tilbake til hotellet. Jeg var ganske snurrig da jeg la meg, høhø, og det må vel kunne sies å ha vært litt av poenget.

Dagen etter var jeg naturlig nok litt matt i lakken, men jeg var egentlig i ganske god form. Søndagen besto av hotellfrokost, gode samtaler før de siste venninnene dro hjemover, hyggelig besøk av svoger og niese her hjemme, og så en rolig kveld på sofaen. Jeg hadde fått en liten pokal dagen før, som jeg følte at jeg hadde fortjent, og jeg var veldig glad og rørt etter utdrikningslaget, og følte meg så inderlig privilegert.

Denne følelsen tar jeg med meg inn i bryllupshelga også, når den tid kommer. Tenk å ha så mange fine folk som har lyst til å gjøre stas på en, og som vil være med på feiringen når man gifter seg. Heldigere kan man ikke bli, faktisk!

– – – – –
In other words: My hen do! Such a great day! I spent it with a lot of friends drinking my way around town, haha. For an English version, please use the translation widget.

A wedding planning update

Postet den 23. august 2022 av Synne Cinnamon

Hei, det er hun som skal gifte seg om en måned. Ja, jeg vet, det er helt sykt. Jo, det går bra etter forholdene, takk.

Siden det er flere som har hintet om at de synes det ville være spennende å høre om, byr jeg på en liten oppdatering fra bryllupsplanleggingsland!

Det er naturlig nok mye bryllup i monitor i vår husholdning for tida, nå som det begynner å nærme seg. Her kommer en oversikt over ulike ting vi har tatt stilling til underveis i prosessen, og litt om våre tanker rundt hvert av punktene.

Tidspunkt
Vi har, som faste lesere vet, måttet utsette og omorganisere bryllupet vårt to ganger på grunn av pandemien. Selv om vi opprinnelig hadde håpet på et sommerbryllup i august, blir det nå et høstbryllup – eller kanskje, om vi er heldige med været, et slags sensommerbryllup? – mot slutten av september. Jeg krysser fingrene for behagelig temperatur og oppholdsvær, men vet at om vi ender opp med høljeregn og storm i kastene, så blir det bra likevel! (Jeg har tross alt kjøpt meg en bonnet, haha.) Vi får bare se hva som skjer.
For øvrig blir det feiring tre dager til ende, som i eventyrene! Vi inviterer til fredagsvors kvelden før bryllupet, og til felles søndagsfrokost dagen etter, slik at vi får tilbragt mest mulig tid sammen med gjestene våre.

Sted
Jeg har sagt helt fra start at jeg ikke har lyst til å gifte meg i Oslo. Det er det flere grunner til: Det vanskelig er å finne lokaler her som tillater både egen mat og egen drikke, og det er litt kjedelig om alle Oslo-borgerne (som utgjør en viss andel av gjestene) bare tar siste buss hjem og forsvinner altfor tidlig. Jeg merker selv når jeg er i bryllup i Tigerstaden at det liksom bryter med bryllupsfølelsen å ta kollektivtrafikk hjem etterpå, som om man har vært på en vanlig fest? Dessuten vil jeg slippe å forholde meg til skjenkereglene her inne – det er alltid kjipt å måtte avslutte festen klokka halv to, fordi alle må være ute klokka to. Hovedgrunnen er riktignok at jeg er sååå glad i den stemningen som råder når folk er på tur sammen! Mane avtaler å ta samme tog, møter andre på veien som man ikke har sett på lenge, overnatter kanskje i nærheten av hverandre, inviterer på nachspiel på hotellrommet, spiser frokost sammen… Det oppstår et eget fellesskap, man blir en gjeng på tur, og de bryllupene jeg husker aller best, er de bryllupene jeg har reist til. Det trenger ikke være langt unna – vi har selv vært tilreisende gjester i Røros og på Gjøvik, for eksempel. Vi vil jo heller ikke at det skal være altfor strevsomt for folk å komme seg til og fra bryllupet. Derfor hadde vi lyst til å finne en by som lå et lite stykke unna Oslo, slik at folk får følelsen av å være på tur, men ikke så langt unna at det blir for omfattende å reise dit, selv ikke for de som flyr inn til Oslo først, fra andre landsdeler eller fra utlandet. Videre måtte det være en by som var stor nok til at det fantes gode muligheter for overnatting, mat og drikke der. Aller helst ønsket vi oss en by med et visst særpreg, og selvfølgelig måtte den ha egnede lokaler. Vi fant et sted som oppfyller alle kriteriene! Vi skal gifte oss i Fredrikstad!
Det tar bare en time og ti minutter å ta toget dit fra Oslo, uten bytter, og togene går i ett sett. Det er enkelt å ta seg rundt i byen til fots, og for øvrig går det gratis passasjerferjer rundt omkring! Det er godt med hoteller og spisesteder å velge blant, og dessuten er Gamlebyen helt unik og utrolig sjarmerende. Hvorfor hadde jeg ikke vært i Fredrikstad før? Hverken Jonasflotte eller jeg hadde besøkt byen før vi tilfeldigvis fant et passende lokale der, og da vi dro på visningstur, falt vi for hele stedet. Nå gleder jeg meg til å gi andre en grunn til å reise dit, hoho!

Lokaler
Vi trengte et sted av en viss størrelse, der vi kunne stå for både mat og drikke selv, som ikke kostet skjorta å leie, og som ikke hadde for strenge leiekrav (jeg har ikke lyst til å stå opp klokka sju dagen derpå for å vaske og rydde, liksom). Vi har funnet et sted som vi synes passer veldig bra! Det ligger inne i selve Gamlebyen, og har mye sjel og historie. Da slipper vi også å pynte noe særlig, fordi rammen rundt er fin i seg selv. Vi leier flere saler, slik at vi får god plass å boltre oss på, og lokalene har store kjølerom og godt utstyrte anretningskjøkken. Beliggenheten er også praktisk – det er gangavstand til alt, slik at ingen trenger å fraktes hit og dit mellom vielsen og middagen, og gjestene våre bare kan rusle hjem til de ulike hotellene etter festen. Det var en utfordring å finne et sted som fungerte for oss, det skal jeg innrømme, men vi er så fornøyde!

Mat
Vi har hanket inn den kokken vi aller helst ville ha!
Det blir buffet, for det liker vi begge bedre enn bordservering. Det er mer uformelt, og alle kan spise det de har mest lyst på, i den mengden og hastigheten som passer dem. Det er også enklere med tanke på allergier. Dessuten er kuvertprisen lavere enn når man serverer en bestemt meny, pluss at man sparer penger på serveringspersonale – og disse pengene vil jeg heller bruke på mer vin, muaha.

Drikke
Her gikk vi grundig til verks, så klart! Jonasflotte og jeg har blindsmakt på 15 forskjellige viner, og så har vi valgt ut fire stykker – en musserende vin, en hvitvin, en rosa vin og en rødvin. Nå har vi bestilt et tullete antall av hver type, som mine foreldre henter med varebil i dag! Det blir også øl, og noen muligheter for å ta seg en liten dram, og selvfølgelig flere alkoholfrie alternativ. Vi sløyfer avec til kaffen, forresten, fordi ingen av oss er noe glade i det. Sånt er lov, for det er vi som bestemmer, hoho. Ellers blir det fri bar, og vi håper folk benytter anledningen til å smake seg fram og kose seg.

Vielse
Det blir en borgerlig affære, det er helt selvsagt for oss. Vi har tilfeldigvis en kompis som jobber i Human-etisk forbund, som uansett ville blitt invitert i bryllupet, og han har sagt ja til å være vigsleren vår. Det blir ekstra hyggelig å bli viet av noen vi kjenner! Vielsen skal foregå utendørs, i en gammel frukthage. (Hvis været tillater det, så klart. Blir det regn, flytter vi inn i festlokalet, for der er det god plass.)

Kjole
Som nevnt her på bloggen tidligere, hadde jeg to krav for kjolen jeg skal gifte meg i: Den måtte være vintage, og den måtte være grønn! Jeg vil ikke stå hvit brud, det er jo det alle andre gjør? (Ikke vil jeg ha slør heller, forresten.) Grønn er min favorittfarge, så grønt blir det, og jakten begynte tidlig. Det er jo alltid en utfordring å finne et skikkelig gammelt plagg i god nok stand og i riktig størrelse, men denne gangen var det også viktig at kjolen var et bryllup verdig, den måtte liksom være skikkelig fin. Jeg bruker tross alt kjoler hele tida, så den måtte føles litt mer formell, kanskje? Jeg ville også ha noe tidløst og stilrent, for jeg er ikke spesielt glad i hverken blonder, perler, paljetter eller strass. Jeg vil pynte meg, så klart, men jeg vil føle meg som meg selv likevel… Etter å ha vært på skattejakt en stund, etter å ha lett på Finn og spurt kontakter i vintagemiljøet og trålet byens beste butikker, fant jeg kjolen jeg ville gifte meg i. Den er enkel og klassisk, og den har en tilhørende cape! Kjolen er fra sekstitallet, og den ble i sin tid skreddersydd til en person som var litt kortere og litt bredere enn meg. (Story of my life, som det heter.) Jeg kunne nok kaaanskje ha tilpasset den selv, men jeg ville ikke ta noen sjanser med minst femti år gammelt silkestoff! Derfor gikk jeg til en skredder og fikk kjolen lagt litt ned i lengden (det var stoff til overs, for de var så lure før i tida) og litt inn i livet, så nå sitter den som den skal. Jeg føler meg fin i den! Det er absolutt ingen typisk brudekjole, ingen ballkjole, ingen såkalt bløtkake, ingen hvit kreasjon med masse lag og masse pynt, men det blir en brudekjole når jeg gifter meg i den, må vite. Da jeg forklarte min tilkommende at jeg ikke ville gå til noen brudesalong og kjøpe noe nytt, at jeg heller ville finne noe gammelt og grønt, sa han: «Det høres helt riktig ut, og alle kjoler drømmer om å bli brudekjoler.» Den fyren forstår meg, dere.

Stil og stemning
Det blir et voksenbryllup, ikke et barnebryllup. Vi har jo ikke selv barn, og vi kommer ikke til å få barn, så det er ikke naturlig for oss å legge opp til et bryllup med barn til stede. Mange i omgangskretsen vår er småbarnsforeldre, og det er fint å gi dem muligheten til å tenke mest på seg selv denne helga. Det unner jeg dem alle! Dette er i hvert fall noe jeg ofte har hørt foreldre si i andre bryllup, at det kan gjøre godt å få et lite avbrekk, pynte seg og liksom bare være kjærester, så det føles fint å kunne legge til rette for det.

Fotograf
Det har vært viktig for meg å skaffe en bryllupsfotograf som kan ta bilder gjennom hele dagen, ettersom jeg selv er vant til å dokumentere begivenhetene. Jeg er tross alt journalist, pluss at jeg har blogget i evigheter, så for at jeg skal kunne slappe av, må jeg føle meg trygg på at noen andre tar de bildene som jeg selv ellers ville tatt. Det blir ren luksus å ha en profesjonell aktør i sving! Jeg valgte fotograf allerede i mars 2020, for over to år siden, og vi har hatt jevnlig kontakt siden, så jeg vil nesten si at vi er blitt nettvenner, hihi. Vi har hatt mange fine utvekslinger om personlig stil, fotostil, forventninger og forberedelser. Jeg har forsøkt å formidle hva slags bilder jeg ønsker meg, at jeg er glad i lyse, naturtro, tidløse bilder uten mye redigering, samtidig som jeg har stor respekt for fotografers uttrykk og egenart. Dessuten har jeg selvfølgelig gjort vedkommende oppmerksom på at jeg ikke er noen A4-brud; kjolen min er så mørkegrønn at den nesten er det motsatte av hvit, hoho, så det kommer til å utgjøre en ganske stor forskjell, og dessuten har jeg ikke tenkt å ha på meg noen annen sminke enn leppestift, for det har jeg ikke ellers heller. Jeg vet at det er uvanlig, men jeg vil se ut som meg selv, og jeg er tross alt vant til å se min egen helt naturlige hud på bilder, og det er de som kjenner meg også. Jeg forbeholder meg retten til å bli blank i fjeset i mitt eget bryllup, faktisk.

Invitasjoner og informasjon
Vi tok kontakt med venner og familie god tid i forveien, for å be dem holde av datoen. (Vi oppdaterte dem naturligvis også om utsettelsene underveis, noe som skapte litt forvirring, men det har stort sett gått greit. Vi håper og tror at det faktisk blir noe av denne gangen, den tredje gangen vi prøver… Alle gode ting er tre!) De fleste hadde allerede bryllupet i kalenderen da selve invitasjonene ble sendt ut, rundt et halvt år i forkant. De var for øvrig digitale, for det er så mye mer miljøvennlig, og så slipper man å bekymre seg for at de blir borte i posten! Jeg har laget ei bryllupsnettside der vi har samlet all informasjon om transport og overnatting og sånt. Vi bruker The Knot, etter tips fra ei venninne, og jeg synes det fungerer veldig bra. Nettsiden har også en RSVP-funksjon. Slik kunne folk fortelle oss om de kommer eller ikke, og melde seg på de ulike delene av bryllupshelga. Noen blir med på fredag og lørdag, noen på lørdag og søndag, noen bare på lørdag og noen på hele helga. Det er kjekt med oversikt, både for dem og for oss.

Gjester
Det blir en del folk. Jeg har stor familie, og jeg har innsett at vi har ganske stor omgangskrets ellers også. Man kan samle på seg en del venner i løpet av livet, og det er så mange vi har lyst til å ha med på feiringen! Selvfølgelig har vi måttet sette ei grense et sted, og den går sånn omtrent ved folk vi omgås (eller har omgått) relativt jevnlig, og dessuten har prisøkningen de siste årene gjort at vi har måttet stramme inn litt. Vi kunne lett invitert 200 stykker, men vi endte til slutt på rundt 170. Av disse er det omtrent 40 som ikke har mulighet, og det er altså drøyt 130 personer som kommer! Fy søren, som jeg gleder meg til å samle nesten alle jeg er glad i på ett sted!
Vi deler opp gjestene i middagsgjester og festgjester, og det er jo ganske vanlig, særlig i større bryllup. Jeg synes riktignok det er kjedelig å gå glipp av seremonien når jeg selv blir invitert som festgjest, så vi inkluderer samtlige gjester i vielsen. På bryllupsnettsiden har vi skrevet følgende:
«Vi har et (luksus)problem. Vi kjenner for mange fine folk! Ettersom vennekretsen vår er større enn lommeboka og lokalet, har vi dessverre ikke anledning til å spandere middag på alle… Derfor deler vi oss i to grupper når klokka nærmer seg halv seks, og møtes igjen til fest når kvelden kommer.»
Bryllupet består av fem arrangement fordelt på tre dager, og festgjestene er med hele veien, vi bare skiller lag når vi skal spise på lørdagskvelden. Mens bryllupsmiddagen pågår, med 90 stykker til bords, kan festgjestene velge å samles og spise på en gastropub i nærheten, der vi har reservert et eget rom til dem. Rundt 30 stykker har meldt seg på, så det blir nok god stemning her også! Vi kommer dessuten til å strømme talene, slik at de som ønsker det, kan få med seg den delen. Jeg vil at alle gjestene skal føle seg godt ivaretatt.

Pynt
Dette punktet er ikke så viktig for oss. Vi har ikke noe tema eller noen bestemte farger som går igjen, for eksempel. Vi gifter oss i en by vi ikke bor i, og lokalet er fint nok i seg selv, så vi kommer ikke til å frakte en masse dekor til Fredrikstad. Om jeg skal være ærlig, så frister det lite å bruke mye tid, tankevirksomhet og penger på pynt – og fra et miljøståsted er det jo helt håpløst å kjøpe eller lage store mengder greier som bare kastes dagen etter. Det er heller ikke dette man husker som gjest, mener jeg. Jeg har selv vært i 16 bryllup, og jeg har til gode å tenke «dette var hyggelig, men jeg skulle ønske det var mer pynt her», liksom. Det blir lys og blomster på bordene, men ikke så veldig mye mer.

Gaver
Vi ønsker oss ingenting, bortsett fra tid sammen med gjestene våre. Vi har alt vi trenger og mer til, så vi har ikke registrert noen ønskeliste noe sted. Vi ser på det som mer enn nok at folk setter av helga og tar turen! Det er den fineste gaven vi kan få.

Nei-lista
På nettsiden har jeg listet opp sånt som er vanlig når folk gifter seg, men som vi velger å ikke inkludere i vårt bryllup. Jeg vil helst ikke at folk skal bli skuffet når vi sløyfer en tradisjon de liker eller hopper over noe de forventer. (Dere vet jo allerede at det ikke blir noen hvit kjole, og det blir heller ingen brudebukett, ingen bryllupskake og ingen brudevals, for eksempel.) Vi har gjort noen utradisjonelle valg, så vi tenker at det er lurt å spille med åpne kort!

Ellers foregår planleggingen i det små og jevne, og har gjort det lenge. Vi har spart penger i mer enn to år, og vi sender eposter og tar telefoner i alle retninger. Vi har laget spillelister til ulike deler av helga, skrevet bordkort og startet med bordplasseringen. (Det finnes sikkert digitale tjenester for sånt, men vi gjør det på gamlemåten. Koselig!) Vi har gifteringer, med en nerdete inngravering, som ligger klare. Vi har begynt å sette opp en tidplan og en drøss med huskelister. Vi er i gang med å skaffe duker, lys, servietter og blomster. Vi har foreldre og forlovere som forbereder seg og gleder seg, og en konferansier som skal lede oss gjennom middagen, og vi planlegger en liten quiz. Vi har kjøpt gjestebøker så folk kan legge igjen en hilsen til oss, og spesielle såkalte arkivpenner som de kan bruke når de skriver, slik at blekket aldri blekner. Vi oppbevarer allerede en del sprudlevin i kjelleren, samt håndsprit og kaffe til samtlige gjester, så boden vår ser ut som en kolonial med veldig snodig utvalg, hoho.

Jonasflotte og jeg har visst hele veien at vi ønsker oss et stort bryllup og en skikkelig fest. Vi har vært i 15 bryllup sammen i årenes løp, og da gjør man seg noen tanker om hva man synes fungerer, og hva man klarer seg uten. Vi gjør dette på vår egen måte, og den store helheten betyr mer for oss enn de små detaljene. Så lenge vi faktisk blir gift, og folk får mat og drikke, tror vi at det blir ei hyggelig helg! Når det er så mange kvalitetsfolk på ett sted, kan det ikke bli annet enn bra. Det kommer barndomsvenner og Oslo-venner, folk vi ble kjent med i Paris og i London, søskenbarn og studiekamerater, tanter og onkler og tidligere kollegaer, det kommer folk fra Kristiansand i sør og Lofoten i nord, og fra England. Det er en overveldende tanke. Herlighet, vi blir 130 stykker! Jeg prøver å tenke at selv når noe går galt, noe som helt sikkert kommer til å skje, så vil vi være omgitt av folk som vil oss vel. Det gjør meg spent og rørt og glad, og jeg føler meg veldig heldig.

For dem som følger meg på Instagram, så har jeg en egen story som heter Wedding, hvor jeg deler en del små oppdateringer underveis. Det er kjekt å kunne legge ut noen bilder nå og da, uten å måtte sette seg ned og skrive et helt blogginnlegg. Samtidig kjennes det fint å ha gjort det også, for jeg er jo veldig glad i å dele tankene mine med dere, og dette blir tross alt en ganske stor begivenhet.

Da vet dere litt mer om hva planen er, og hvordan vi ligger an! Hvis det er noe dere lurer på, så er det bare å spørre!

Fy søren, som jeg gleder meg.

– – – – – – –
In other words: An update from the world of wedding planning! One month left, I can’t believe it! I’m excited and feel very fortunate. I have a story on Instagram called Wedding where I’ve posted some updates along the way, but it’s nice to sit down and write things out as well. For an English version, please use the translation widget. If you have any questions, ask away!

Et langt og rotete innlegg med sånt jeg vil dele akkurat nå

Postet den 25. april 2021 av Synne Cinnamon

Hei fra permitteringsland! Vi begynner med det negative, og så blir vi ferdige med det.

Jeg har vært permittert i hele april så langt, men håper å kunne begynne på jobb igjen den første uka i mai. Det var naturlig nok kjedelig med forlengelse, men jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg forsøker å ta på meg flere frilansoppdrag, og jeg smaker på te og leser om te, slik at jeg kan føle meg oppdatert når jeg er tilbake i butikken. For øvrig har jeg heldigvis fått dagpenger igjen, og denne gangen måtte jeg bare vente i en måned. Nå er det bare å krysse fingrene for at hovedstadens forretninger får åpne igjen snarest mulig. Det er vel ny pressekonferanse på tirsdag, etter hva jeg forstår.

Det blir ikke bryllup i år. Usikkerheten er for stor, det er helt umulig å planlegge. Vi utsetter, for andre gang, nå til 2022. Det er trist, men det føles riktig. Alt er uforutsigbart, ingen vet hvordan vaksineringen vil gå, og mediene forteller stadig om nye mutanter, nye bivirkninger, nye forsinkelser. Det er en stor påkjenning å skulle forholde seg til alt dette og hele tida lure på hvor langt vi trolig har kommet i oktober, hvilke restriksjoner som vil gjelde da, hvor mange vi kan samle. Om så vaksineringen går helt etter planen, er det fortsatt mye vi må vente med til vi vet sikkert, og til vi selv har fått vaksinen. Nå sier de at vår aldersgruppe vil være ferdigvaksinert i juli eller august, noe som betyr at vi – i aller beste fall – må haste-organisere en hel del de siste to månedene. I verste fall må vi tenke på pandemien hele veien, og tilpasse oss enda mer enn vi har måttet gjøre allerede, og ha viruset i bakhodet på selve dagen. Det vil jeg absolutt ikke. Det er nok å tenke på som det er, hoho. Jeg synes vi fortjener en lystbetont og hyggelig planleggingsprosess, og at vi fortjener å få venner fra utlandet på besøk, og at vi fortjener en feiring som blir slik vi har ønsket oss, og at vi fortjener å kunne slappe av i vårt eget bryllup. Det er ikke gøy å utsette, enda en gang, men det er riktig for oss.

Det er rare tider. Jeg kjenner det skikkelig godt nå, at denne situasjonen ikke er holdbar i lengden, selv for meg, som tross alt er heldig. Den konstante uvissheten og den evigvarende unntakstilstanden gnager og tærer på en. Oslofolk har som regel sluttet å si «det går bra etter forholdene» eller «jeg kan ikke klage» når noen spør – nå sier de «det går vel greit» eller «vi holder jo ut». Det er lite å glede seg over og omtrent ingenting å glede seg til. Tungsinnet kommer og går. Jeg er ikke syk, og heller ikke psyk, men jeg har det ikke bra. Jeg har ingen energi, ingen tiltakslyst, ikke noe overskudd. Jeg gjør det jeg må for å få hverdagen til fungere, men ikke stort mer, for mye kjennes litt meningsløst oppi det hele. Sånt som vanligvis virker inspirerende, er nå demotiverende. Jeg har sluttet å tro på at det vil ordne seg, liksom. Oslo er ikke til å kjenne igjen, Oslo blir kanskje aldri helt som før. Jeg kjenner ikke igjen meg selv heller. Det er som om personligheten min er blitt visket ut. Jeg treffer ikke venner, jeg er aldri på besøk, jeg får aldri besøk, jeg går aldri på kafé, jeg går aldri på restaurant, jeg tar aldri en øl eller et glass vin ute, jeg går aldri på kino, jeg går aldri på konsert, jeg feirer ikke bursdager, jeg bruker ikke leppestift, jeg er aldri på reise, jeg går aldri på fest, jeg har aldri grunn til å pynte meg. Hvem er jeg, egentlig? (For noen er jo dette helt dagligdags, men for meg er det helt unaturlig. Vi som er unge voksne i Oslo sentrum, bor her fordi vi har valgt oss en urban, aktiv og sosial livsstil. Det livet har stått på vent i over et år, det er vi blitt frarøvet av viruset. Dette varer og rekker, og det er ordentlig ubehagelig å være helt fremmed for seg selv.) Iblant må jeg minne meg på at denne personen ikke egentlig er Synne. Det er pandemi-Synne. Hun er min stedfortreder gjennom denne krisen, og grunnen til at hun ikke gjør noe som helst, er at hun ikke har noe valg. Hun bare holder ut, og noen ganger har hun mer enn nok med det.
Jeg har følt meg litt alene om disse tankene, og jeg har prøvd å skyve dem vekk, for man skal jo ikke klage, og jeg vet at jeg egentlig er veldig privilegert. Kanskje jeg bare takler dette dårligere enn andre, har jeg tenkt. Kanskje det bare er meg. Selvfølgelig er det ikke bare meg! Vi er bare ikke vant til å være åpne om sånt. Det viser seg at det finnes et ord for hvordan mange av oss har det for tida: Languishing. Vi visner. Vi visner, men vi er i det minste sammen om det. Et enormt antall mennesker har det slik, rundt omkring i hele verden. Det er greit å vite at man ikke er den eneste.

Sånn, det var det negative. Nå rister vi det av oss og går vi videre til det positive.

– Våren er her for alvor! Nordavinden røsker i veggene, men himmelen er blå, og trærne har begynt å blomstre! Jeg så de aller første rosa blomstene i forrige uke, og var selfølgelig raskt ute med kameraet, haha.

– Nå kan man starte dagen sammen med Kristopher Schau. Det nye radioprogrammet GodMorgenFrode går ut på at Kristopher vekker sin venn Frode ved å ha livesending i en time hver morgen, mellom åtte og ni. Dette passer kanskje best for dem som kjenner til disse gutta fra før, for eksempel fra det legendariske Kvegpels på Radio Nova, eller fra podcasten 80 prosent. Konseptet i prøvefasen, og det er egentlig en ganske snever og personlig affære, hoho, men jeg synes det er veldig hyggelig å høre på.

– Jeg er blitt veldig glad i genmaicha, en type japansk grønn te som er tilsatt ristet ris! Kuriøst og kjempegodt, hoho. Dette er hjemmekontor-teen min for tida!

For å komme til neste punkt, må jeg fortelle om en slags musikklek vi iblant hygger oss med her hjemme. I praksis sitter vi i sofaen med en øl og spiller ting for hverandre, haha, men la meg forklare konseptet for dere. Man velger annenhver låt, og det beste er å ha tilgang til både ens private platesamling(er) og en strømmetjeneste som Spotify, pluss Youtube hvis det kniper. Da kan man finne det meste som måtte dukke opp! Enten kan man begynne med en tilfeldig låt og la seg lede til neste av assosiasjonene man får, eller man kan ha et bestemt tema som man tar utgangspunkt i. Fra store, diffuse emner som kjærlighet («love» må være nevnt i teksten) eller reise (et transportmiddel må være nevnt i teksten), til mer spesifikke ord (eksempler: money, sky, lady, tree, shoes, rose – norsk er også lov). Dette kan vi holde på med i mange timer! Man vet aldri hvor man ender opp, for plutselig hører man et riff som minner om et annet, eller en bisetning får det til å lugge i hukommelsen, og man hopper videre til en heeelt annen musikksjanger eller epoke i livet. Fra Kaizers til Kinks, fra Dimmu Borgir til Beatles, fra Pink Floyd til PUSA, fra David Bowie til Beastie Boys, fra Neil Young til NOFX, og alt derimellom, i løpet av en time eller to. Guilty pleasures, listepop fra barndommen, hits fra russetida, den sangen fra den reklamen, den låta man egentlig ikke liker. Alt er lov, så lenge assosiasonen kan forklares eller låta har en tilknytning til temaet. Det er ingen konkurranse, det er bare en morsom aktivitet for folk som er glade i musikk, som alltid fører til mimring, nye opplevelser og interessante samtaler. Tips, tips!

Så til poenget: Vi kjørte musikklek på lørdag kveld. Da var temaet bar/pub, ettersom vi har bodd i en by uten øl i snart et halvt år i strekk, hahahuff. Vi var innom mye forskjellig, og jeg kom på Delillos-låta UT, som jeg har på samleplata Festen er ikke over, det er kake igjen fra 2005. Da vi hørte på den, innså vi at dette er den perfekte nå-er-vi-så-lei-av-denne-pandemien-låta! (Det er bare å bytte ut «ville» med «måtte» her og der i teksten, og så har du oss.) Et hyggelig gjenhør, en festlig video med alle de ulike stilene, og en svært passende sang å synge på for tida. «Jeg vil gi en gammel venn en klem, jeg vil bli til det stenger og kanskje enda litt lenger, på en sofa i et uansvarlig hjem.» Jaaaaaaaa.

(Forresten: Et par dager senere ble låta tilfeldigvis sitert i en kronikk i Dagsavisen, og så nevnt på Dagsnytt18 samme kveld. Morsomt!)

– Da det ble varmt nok til at jeg kunne sykle i stedet for å ta kollektivtransport, fikk jeg endelig gått til frisøren igjen. Luksus! Dette bildet er fra forrige lørdagskveld, for som dere vet, pynter vi oss da. (Har man ingen anledninger, får man lage dem selv!) Den kvelden ble det leppestift, cat eyes og en vintage-topp i silke, pluss orden på toppen, og det føltes bra.

– Jeg ser The Mandalorian på Disney+ nå. Bedre sent enn aldri! Det er dødsbra, og ungen er faktisk så søt at jeg får helt åndenød.

– Jeg vurderer å prøve meg på Instagram live en dag, for å liksom kunne prate litt med folk der? Hadde det vært hyggelig, eller bare rart? Skulle jeg snakket norsk eller engelsk? Kanskje jeg må spørre meg for litt i stories først. Tanken har slått meg, i hvert fall.

– I går hadde jeg invitert en liten gjeng til å prøve et slags digitalt escape room, eller en form for nettbasert skattejakt, som en leser tipset meg om tidligere i vår. (Takk igjen, IK!) Jeg koste meg, dette var gjennomførte greier! Det finnes to til, som jeg også har lyst til å forsøke. Alle sammen ligger her!

– Faren min har fått time for første vaksinering! Jeg har også flere tanter og onkler i den kategorien, og én venn på min egen alder, som jobber på sykehus, som har fått sin første dose. Det går faktisk framover, selv om det ikke alltid føles slik, og selv om det skjer sakte.

Nå er det deres tur! Jeg kunne trenge en oppmuntring, faktisk. Kan ikke dere fortelle meg om noe fint som har skjedd i det siste, eller linke til noe hyggelig? Det ville jeg satt stor pris på!

– – – – –
In other words: In short: 1) I am trying to make the most of this month, until I get to go back to work, hopefully in the beginning of May. 2) We have decided to postpone our wedding until 2022. It is not fun, but it’s the right thing for us. 3) This lockdown is lasting forever and taking its toll. I am not ill, physically or mentally, but I am also not well. At least there is a word for it (languishing), and I’m not alone. The rest of the post are some recommendations, but the podcast and the song is in Norwegian, I’m afraid. The tea is called genmaicha (with rice! so good!) and the digital experience is found here. If you have something you’de like to share, bring it on!
For an English version, please use the transtation widget.

My bonnet à la Beth

Postet den 24. februar 2021 av Synne Cinnamon

Vi så The Queen’s Gambit i juleferien, og den inspirerte meg på to måter. For det første fikk jeg lyst til å prøve sjakk, ettersom jeg egentlig ikke hadde noen erfaring med det. Jeg visste liksom hvordan noen av brikkene beveget seg, men jeg kan ikke huske å ha spilt på ordentlig. Mine første nølende partier bekreftet to ting som jeg egentlig visste fra før: Jeg har ikke hode for tall og geometri og strategi, og jeg foretrekker samarbeidsspill framfor spill der medspillerne er rene motstandere. Det føles så aggressivt å angripe hverandre hele tida, og når den ene gjør det bra, må nødvendigvis den andre gjøre det dårlig, og da klarer jeg ikke å glede meg over det. Jeg er praktisk talt blottet for konkurranseinstinkt, jeg vil bare at alle skal ha det hyggelig, hoho. Det er kjekt å ha spilt litt sjakk, og fint å vite litt mer om hvordan spillet faktisk fungerer, men jeg blir nok aldri noen entusiast.

Det bør nevnes at jeg likte The Queen’s Gambit skikkelig godt, og at jeg syntes sjakkpartiene var spennende å følge, selv når jeg ikke skjønte stort. Det sier jo litt om at serien er godt skrevet. Om noen har valgt å ikke se den fordi de ikke liker eller forstår seg på sjakk – ingen fare, vi er flere, og den er severdig likevel!

Så til det andre punktet. Klærne, selvfølgelig! Jeg koser meg med gjennomførte serier som denne, og her var det jo mye fokus på antrekk og stil. Etterhvert som hovedfiguren gradvis blir mer uavhengig og framgangsrik, blir garderoben hennes mer glamorøs, og den er veldig tidstypisk. Sekstitallet var kanskje det aller fineste tiåret, etter min mening! Dette er altså ikke noe nytt, men det var noe helt konkret som inspirerte meg. I en scene mot slutten av serien går Beth tur i en park, og hun har på seg ei slags regnhette. En såkalt rain bonnet, hoho!

Dette var nytt for meg, dette visste jeg ikke at fantes? Så praktisk, sammenlignet med det å måtte holde i en paraply!

Nå kan dere jo lure på hvem som har kjøpt seg en vintage, deadstock (autentisk, ubrukt) rain bonnet fra sekstitallet, slik at hun kan bruke den dersom det regner når hun skal gifte seg? Oui, c’est moi. I starten av oktober må man være forberedt på ruskevær, og kjolen min er fra sekstitallet, den også, så dette passer ypperlig.

Jeg fant den på Etsy, ironisk nok hos en selger med navnet Sunny Day Vintage, hihi. Den kom i posten i forrige uke, hele veien over havet fra Amerika, og den er helt perfekt!

Det er neeeesten så jeg håper at jeg må bruke den på bryllupsdagen, men bare nesten. Det aller beste er jo oppholdsvær, men det sies vel at regn i sløret bringer lykke. Jeg vil ikke ha noe slør, men nå er jeg klar for regn likevel!

Takk, Beth!

– – – – –
In other words: I was inspired by The Queen’s Gambit to buy a rain bonnet! I never knew they existed, but they do, and I’ve bought a vintage deadstock one from the sixties to wear if it rains on my wedding day in October, haha! Thanks, Beth!

Friday feelings (having time off and being back on track)

Postet den 28. august 2020 av Synne Cinnamon

Nå tar jeg helg med lavere skuldre enn på lenge, og ville bare stikke innom og legge igjen noen ord til dere. Fredager og lørdager er virkelig noe heeeelt annet når man ikke jobber i serveringsbransjen! Fy søren, jeg føler meg så heldig som har fri! De to siste månedene, siden jeg sa opp sommelier-jobben, har jeg fått mer ut av helgedagene enn på mange år, og fått med meg små sammenkomster både her og der. Faktisk har jeg vært bortreist åtte helger på rad! Nå kjenner jeg at det blir veldig godt å skulle tilbringe de kommende dagene hjemme i Oslo, uten å skulle overnatte noe sted, uten å måtte pakke toalettsaker. Jeg har planer om å gå på kino med en venn i morgen, og ellers skal jeg bare ta det rolig og se hva som faller meg inn. Deilig!

En annen grunn til at jeg senker skuldrene litt akkurat nå, er at vi endelig har fått bryllupet vårt tilbake på skinnene etter avsporingen tidligere i sommer. I starten av juli fikk vi beskjed om at lokalet vårt, det helt perfekte stedet som jdet tok lang tid å finne, måtte legge ned driften som følge av pandemien. Det bare forsvant, det flotte huset som har vært rammen rundt alle planene og forventningene våre i et halvår! Dette var et hardt slag, for lokalet var den første store puslespillbrikken vi fikk på plass i vinter, og utgangspunktet for alle de andre brikkene, og dessuten hovedgrunnen til valget av by. Med ett sto vi og alle gjestene våre uten tak over hodet. Jakten på nye lokaler begynte, men det var vanskelig nok å finne det forrige stedet på grunn av våre mange kriterier – og det var ekstra vanskelig å finne ledige steder etter tsunamien av bryllup som er blitt utsatt fra denne sommeren til neste sommer. Alt var opptatt allerede! Om vi ville gifte oss i 2021 i det hele tatt, måtte vi endre datoen også. Da måtte vi selvfølgelig omorganisere alt det vi hadde ordnet fra før. Plutselig satt vi der, vi som trodde vi lå godt an og håpet vi ikke ville bli berørt av pandemien, og visste hverken når eller hvor, eller om, det ble bryllup. Jeg er over jo gjennomsnittlig emosjonell og over gjennomsnittlig strukturert, haha, så dette likte jeg svært dårlig. Uvissheten varte i seks uker, og gjorde meg ganske frynsete! Denne uka fikk vi til slutt de bekreftelsene vi trengte, fra flere hold. Vi har klart å finne nye lokaler og ny dato. Endelig! Hipp hurra! Nå kan vi be folk oppdatere kalenderen sin, nå kan vi fortsette planleggingen, nå kan jeg begynne å se for meg bryllupet i en ny ramme. (Lokalene er ikke like store og godt egnet som de forrige, men de er store nok, og de er gamle og sjarmerende. Det blir ikke sommerbryllup, slik planen var opprinnelig, det blir høstbryllup! Det kan jo være vel så fint, hihi.) Nå er vi altså tilbake der vi var, vi har mange av de viktigste brikkene på plass, og det er litt over et år igjen. Jeg gir meg selv en klapp på skulderen, og gleder meg til å kunne ta opp tråden, og jeg smiler bredere og puster lettere enn jeg har gjort på lang tid.

Sånn ser jeg ut i dag! Før lunsj var jeg ute i byen, og det føles alltid bra å ta på seg vintagekjolen, leppestiften og den lette jakka etter sommeren, synes jeg. Det er noe så forfriskende ved den litt kjøligere lufta, og ved at ting starter opp igjen etter ferien! Jeg var ute i gatene for blant annet å levere en film til fremkalling, få justert litt på brillene mine og kjøpe godt importøl til i kveld. I ettermiddag skal jeg sy opp et skjørt, og så skal jeg plukke meg ei ny bok fra bokhylla, etter at jeg leste ut den forrige i går. Så er planen min å lese og spille dataspill mens min tilkommende er på øving med bandet sitt, og så håper jeg at vi kan drikke den ovennevnte ølen sammen etterpå. En fin og avslappet fredagskveld, det passer meg helt utmerket.

God helg, mine fine!

– – – – –
In other words: The weekend is here again, and feeling lighter than I have done in a long while. For one thing, I love having Fridays and Saturdays off again, since I quit my job in the service industry. The difference is huge! Over the past two months I’ve been able to spend so much time with friends and family I hadn’t seen since before the pandemic began. In fact, I’ve been away the past eight weekends! Now I’m really looking forward to spending the next couple of days at home here in Oslo, not staying overnight anywhere, not having to pack a bag. I have plans to go to the cinema with a friend tomorrow, but apart from that I’m just going to relax and see what I feel like. What a luxury!
Another big reason for my feeling good and relieved is that our wedding planning, which was derailed this summer, is now finally back on track. What happened was that in July we were told that our venue, that perfect place that took me so long to find, had to close down because of the pandemic. All of a sudden it was just gone, the beautiful house that we’d imagined as the frame around our big day for six months. It was a big blow, because that place was the first major puzzle piece that fell into place for us this winter, and it is connected to all the other pieces, and the venue was even the main reason for our choice of city. Now we and all our guests had no roof over our heads. The search for a new venue began, but it was difficult enough to find the original one, because of our long list of criteria – and it wasn’t made any easier by the tsunami of weddings that have been postponed from this summer to next summer. Everything was already taken. This meant that we had to change our date as well, and that meant that all the other things we’d already booked, had to be moved. We thought we were in a good place and hoped we wouldn’t be affected, but suddenly there were were, not knowing when or where or even if we would get married. Being an emotional person and a structured one, I did not like this one bit, haha. The uncertainty lasted for six weeks and made me quite flustered. A few days ago we finally were able to get the last confirmations we needed, and we now have a new venue and a new date! Hooray! I’m giving myself a pat on the back, and looking forward to picking up the planning where we left off. We can ask our guests to update their calendars, and I can start imagining our wedding within its new framework. (The new venue is a bit smaller and less practical, but it is older and has lots of charm. Also, it won’t be a summer wedding, as we had originally planned, but an autumn wedding. That can be just as nice!) Now we’re back where we were before, we have many of the main things in place and a bit more than a year left. I feel so much better, haha.
This is me today, by the way. I was out in the city before lunch, and it always feels great to wear a vintage dress, lipstick and a light jacket when the summer holidays are over, when the air is slightly cooler and most things start back up. Refreshing! Today I ran some errands and bought some good, dark beer for this evening. My plans are to find a new book in the shelf, since I finished one yesterday, and read and play a computer game while my fellow – my fiancé! – rehearses with his band, and then we can drink said beer together afterwards. A nice, relaxed Friday night. That’s perfect, thanks.
Happy weekend, my dears!

Wedding tips wanted!

Postet den 14. august 2019 av Synne Cinnamon

Om rundt to år skal jeg i et bryllup. Mitt eget.

Ja, det blir nok en lang forlovelse for vår del – det er ingenting som haster når man allerede har vært kjærester i ti år, hoho. Egentlig er det slik at den eneste grunnen til at vi velger å gifte oss, er at vi vil ha en skikkelig svær fest! Da må det planlegging og penger til, så vi tar oss god tid. Jeg får likevel stadig spørsmål om hva vi har tenkt, og det er ikke alltid like lett å svare. Jeg har mange tanker om hva jeg vil, men like mange tanker om hva jeg ikke vil! Det blir ikke noe tradisjonelt bryllup, såpass vet vi, men det kan nok hende at det blir et ganske stort et. Om det er praktisk mulig, da. Det virker som at man bør begynne med gjestelista og se hvor mange folk man egentlig må ha plass til, mat til og drikke til? Vi er så smått i gang der, og så har vi en del ønsker og idéer ellers også. Jonasflotte og jeg har vært i ganske mange bryllup sammen, og da gjør man seg jo noen tanker om hva man synes at fungerer. Det er mye inspirasjon å hente, og ikke minst er det mange som sitter med verdifulle erfaringer! Jeg skal prøve å være flink til å spørre mine gifte venner om råd og hjelp underveis i prosessen. Nå tenkte jeg at jeg kunne spørre dere også! Jeg har tross alt utrolig innsiktsfulle og reflekterte lesere, hihi. Dersom noen av dere som leser har noe dere vil dele, så tar jeg imot alskens tips med stor takknemlighet. Er det noe du skulle ønske du visste da du begynte å planlegge bryllup? Noe som ble glemt? Noe som kostet dobbelt så mye som ventet? Noe man like gjerne kunne sløyfet? Noe du synes jeg bør vite? Jeg er lutter øre, og blir veldig glad for alle innspill!

Herlighet, en vakker dag er det JEG som er bruden.

– – – – –
In other words: I’m going to a wedding in about two years. My own. Yes, this will be a long engagement. There is no rush when you’ve already been together for ten years, haha – and the only reason we want to get married, is to throw a massive party. That takes planning and money, so we’ll give ourselves time. However, I have started thinking, we both have, and I get lots of questions about what our thoughts are. We know it’s not going to be a traditional wedding, but it might be a big one. I believe it might be a good idea to start with the guest list, so that we know how many people we need room for and food for and drink for, and then take it from there? I’m going to ask my married friends if they have any pointers, and I’d also like to ask you, my wonderful readers! If you’ve planned a wedding and gotten married, is there something you wish you knew beforehand? Or something you forgot, something you could have skipped, something you think I ought to know? I’m all ears, any tips are greatly appreciated! My gosh, I’m going to be a bride one day.