My bonnet à la Beth

Vi så The Queen’s Gambit i juleferien, og den inspirerte meg på to måter. For det første fikk jeg lyst til å prøve sjakk, ettersom jeg egentlig ikke hadde noen erfaring med det. Jeg visste liksom hvordan noen av brikkene beveget seg, men jeg kan ikke huske å ha spilt på ordentlig. Mine første nølende partier bekreftet to ting som jeg egentlig visste fra før: Jeg har ikke hode for tall og geometri og strategi, og jeg foretrekker samarbeidsspill framfor spill der medspillerne er rene motstandere. Det føles så aggressivt å angripe hverandre hele tida, og når den ene gjør det bra, må nødvendigvis den andre gjøre det dårlig, og da klarer jeg ikke å glede meg over det. Jeg er praktisk talt blottet for konkurranseinstinkt, jeg vil bare at alle skal ha det hyggelig, hoho. Det er kjekt å ha spilt litt sjakk, og fint å vite litt mer om hvordan spillet faktisk fungerer, men jeg blir nok aldri noen entusiast.

Det bør nevnes at jeg likte The Queen’s Gambit skikkelig godt, og at jeg syntes sjakkpartiene var spennende å følge, selv når jeg ikke skjønte stort. Det sier jo litt om at serien er godt skrevet. Om noen har valgt å ikke se den fordi de ikke liker eller forstår seg på sjakk – ingen fare, vi er flere, og den er severdig likevel!

Så til det andre punktet. Klærne, selvfølgelig! Jeg koser meg med gjennomførte serier som denne, og her var det jo mye fokus på antrekk og stil. Etterhvert som hovedfiguren gradvis blir mer uavhengig og framgangsrik, blir garderoben hennes mer glamorøs, og den er veldig tidstypisk. Sekstitallet var kanskje det aller fineste tiåret, etter min mening! Dette er altså ikke noe nytt, men det var noe helt konkret som inspirerte meg. I en scene mot slutten av serien går Beth tur i en park, og hun har på seg ei slags regnhette. En såkalt rain bonnet, hoho!

Dette var nytt for meg, dette visste jeg ikke at fantes? Så praktisk, sammenlignet med det å måtte holde i en paraply!

Nå kan dere jo lure på hvem som har kjøpt seg en vintage, deadstock (autentisk, ubrukt) rain bonnet fra sekstitallet, slik at hun kan bruke den dersom det regner når hun skal gifte seg? Oui, c’est moi. I starten av oktober må man være forberedt på ruskevær, og kjolen min er fra sekstitallet, den også, så dette passer ypperlig.

Rain bonnet / etdrysskanel.comJeg fant den på Etsy, ironisk nok hos en selger med navnet Sunny Day Vintage, hihi. Den kom i posten i forrige uke, hele veien over havet fra Amerika, og den er helt perfekt!

Rain bonnet / etdrysskanel.comDet er neeeesten så jeg håper at jeg må bruke den på bryllupsdagen, men bare nesten. Det aller beste er jo oppholdsvær, men det sies vel at regn i sløret bringer lykke. Jeg vil ikke ha noe slør, men nå er jeg klar for regn likevel!

Takk, Beth!

– – – – –
In other words: I was inspired by The Queen’s Gambit to buy a rain bonnet! I never knew they existed, but they do, and I’ve bought a vintage deadstock one from the sixties to wear if it rains on my wedding day in October, haha! Thanks, Beth!

Friday feelings (having time off and being back on track)

Nå tar jeg helg med lavere skuldre enn på lenge, og ville bare stikke innom og legge igjen noen ord til dere. Fredager og lørdager er virkelig noe heeeelt annet når man ikke jobber i serveringsbransjen! Fy søren, jeg føler meg så heldig som har fri! De to siste månedene, siden jeg sa opp sommelier-jobben, har jeg fått mer ut av helgedagene enn på mange år, og fått med meg små sammenkomster både her og der. Faktisk har jeg vært bortreist åtte helger på rad! Nå kjenner jeg at det blir veldig godt å skulle tilbringe de kommende dagene hjemme i Oslo, uten å skulle overnatte noe sted, uten å måtte pakke toalettsaker. Jeg har planer om å gå på kino med en venn i morgen, og ellers skal jeg bare ta det rolig og se hva som faller meg inn. Deilig!

En annen grunn til at jeg senker skuldrene litt akkurat nå, er at vi endelig har fått bryllupet vårt tilbake på skinnene etter avsporingen tidligere i sommer. I starten av juli fikk vi beskjed om at lokalet vårt, det helt perfekte stedet som jdet tok lang tid å finne, måtte legge ned driften som følge av pandemien. Det bare forsvant, det flotte huset som har vært rammen rundt alle planene og forventningene våre i et halvår! Dette var et hardt slag, for lokalet var den første store puslespillbrikken vi fikk på plass i vinter, og utgangspunktet for alle de andre brikkene, og dessuten hovedgrunnen til valget av by. Med ett sto vi og alle gjestene våre uten tak over hodet. Jakten på nye lokaler begynte, men det var vanskelig nok å finne det forrige stedet på grunn av våre mange kriterier – og det var ekstra vanskelig å finne ledige steder etter tsunamien av bryllup som er blitt utsatt fra denne sommeren til neste sommer. Alt var opptatt allerede! Om vi ville gifte oss i 2021 i det hele tatt, måtte vi endre datoen også. Da måtte vi selvfølgelig omorganisere alt det vi hadde ordnet fra før. Plutselig satt vi der, vi som trodde vi lå godt an og håpet vi ikke ville bli berørt av pandemien, og visste hverken når eller hvor, eller om, det ble bryllup. Jeg er over jo gjennomsnittlig emosjonell og over gjennomsnittlig strukturert, haha, så dette likte jeg svært dårlig. Uvissheten varte i seks uker, og gjorde meg ganske frynsete! Denne uka fikk vi til slutt de bekreftelsene vi trengte, fra flere hold. Vi har klart å finne nye lokaler og ny dato. Endelig! Hipp hurra! Nå kan vi be folk oppdatere kalenderen sin, nå kan vi fortsette planleggingen, nå kan jeg begynne å se for meg bryllupet i en ny ramme. (Lokalene er ikke like store og godt egnet som de forrige, men de er store nok, og de er gamle og sjarmerende. Det blir ikke sommerbryllup, slik planen var opprinnelig, det blir høstbryllup! Det kan jo være vel så fint, hihi.) Nå er vi altså tilbake der vi var, vi har mange av de viktigste brikkene på plass, og det er litt over et år igjen. Jeg gir meg selv en klapp på skulderen, og gleder meg til å kunne ta opp tråden, og jeg smiler bredere og puster lettere enn jeg har gjort på lang tid.

Friday / etdrysskanel.comSånn ser jeg ut i dag! Før lunsj var jeg ute i byen, og det føles alltid bra å ta på seg vintagekjolen, leppestiften og den lette jakka etter sommeren, synes jeg. Det er noe så forfriskende ved den litt kjøligere lufta, og ved at ting starter opp igjen etter ferien! Jeg var ute i gatene for blant annet å levere en film til fremkalling, få justert litt på brillene mine og kjøpe godt importøl til i kveld. I ettermiddag skal jeg sy opp et skjørt, og så skal jeg plukke meg ei ny bok fra bokhylla, etter at jeg leste ut den forrige i går. Så er planen min å lese og spille dataspill mens min tilkommende er på øving med bandet sitt, og så håper jeg at vi kan drikke den ovennevnte ølen sammen etterpå. En fin og avslappet fredagskveld, det passer meg helt utmerket.

God helg, mine fine!

– – – – –
In other words: The weekend is here again, and feeling lighter than I have done in a long while. For one thing, I love having Fridays and Saturdays off again, since I quit my job in the service industry. The difference is huge! Over the past two months I’ve been able to spend so much time with friends and family I hadn’t seen since before the pandemic began. In fact, I’ve been away the past eight weekends! Now I’m really looking forward to spending the next couple of days at home here in Oslo, not staying overnight anywhere, not having to pack a bag. I have plans to go to the cinema with a friend tomorrow, but apart from that I’m just going to relax and see what I feel like. What a luxury!
Another big reason for my feeling good and relieved is that our wedding planning, which was derailed this summer, is now finally back on track. What happened was that in July we were told that our venue, that perfect place that took me so long to find, had to close down because of the pandemic. All of a sudden it was just gone, the beautiful house that we’d imagined as the frame around our big day for six months. It was a big blow, because that place was the first major puzzle piece that fell into place for us this winter, and it is connected to all the other pieces, and the venue was even the main reason for our choice of city. Now we and all our guests had no roof over our heads. The search for a new venue began, but it was difficult enough to find the original one, because of our long list of criteria – and it wasn’t made any easier by the tsunami of weddings that have been postponed from this summer to next summer. Everything was already taken. This meant that we had to change our date as well, and that meant that all the other things we’d already booked, had to be moved. We thought we were in a good place and hoped we wouldn’t be affected, but suddenly there were were, not knowing when or where or even if we would get married. Being an emotional person and a structured one, I did not like this one bit, haha. The uncertainty lasted for six weeks and made me quite flustered. A few days ago we finally were able to get the last confirmations we needed, and we now have a new venue and a new date! Hooray! I’m giving myself a pat on the back, and looking forward to picking up the planning where we left off. We can ask our guests to update their calendars, and I can start imagining our wedding within its new framework. (The new venue is a bit smaller and less practical, but it is older and has lots of charm. Also, it won’t be a summer wedding, as we had originally planned, but an autumn wedding. That can be just as nice!) Now we’re back where we were before, we have many of the main things in place and a bit more than a year left. I feel so much better, haha.
This is me today, by the way. I was out in the city before lunch, and it always feels great to wear a vintage dress, lipstick and a light jacket when the summer holidays are over, when the air is slightly cooler and most things start back up. Refreshing! Today I ran some errands and bought some good, dark beer for this evening. My plans are to find a new book in the shelf, since I finished one yesterday, and read and play a computer game while my fellow – my fiancé! – rehearses with his band, and then we can drink said beer together afterwards. A nice, relaxed Friday night. That’s perfect, thanks.
Happy weekend, my dears!

Wedding tips wanted!

Om rundt to år skal jeg i et bryllup. Mitt eget.

Ja, det blir nok en lang forlovelse for vår del – det er ingenting som haster når man allerede har vært kjærester i ti år, hoho. Egentlig er det slik at den eneste grunnen til at vi velger å gifte oss, er at vi vil ha en skikkelig svær fest! Da må det planlegging og penger til, så vi tar oss god tid. Jeg får likevel stadig spørsmål om hva vi har tenkt, og det er ikke alltid like lett å svare. Jeg har mange tanker om hva jeg vil, men like mange tanker om hva jeg ikke vil! Det blir ikke noe tradisjonelt bryllup, såpass vet vi, men det kan nok hende at det blir et ganske stort et. Om det er praktisk mulig, da. Det virker som at man bør begynne med gjestelista og se hvor mange folk man egentlig må ha plass til, mat til og drikke til? Vi er så smått i gang der, og så har vi en del ønsker og idéer ellers også. Jonasflotte og jeg har vært i ganske mange bryllup sammen, og da gjør man seg jo noen tanker om hva man synes at fungerer. Det er mye inspirasjon å hente, og ikke minst er det mange som sitter med verdifulle erfaringer! Jeg skal prøve å være flink til å spørre mine gifte venner om råd og hjelp underveis i prosessen. Nå tenkte jeg at jeg kunne spørre dere også! Jeg har tross alt utrolig innsiktsfulle og reflekterte lesere, hihi. Dersom noen av dere som leser har noe dere vil dele, så tar jeg imot alskens tips med stor takknemlighet. Er det noe du skulle ønske du visste da du begynte å planlegge bryllup? Noe som ble glemt? Noe som kostet dobbelt så mye som ventet? Noe man like gjerne kunne sløyfet? Noe du synes jeg bør vite? Jeg er lutter øre, og blir veldig glad for alle innspill!

Herlighet, en vakker dag er det JEG som er bruden.

S+T
K & K, Røros
C+JM, Kristiansand
C+JM, Kristiansand
M&T, Biri
S+T
K & K, Røros
M&T, Biri

– – – – –
In other words: I’m going to a wedding in about two years. My own. Yes, this will be a long engagement. There is no rush when you’ve already been together for ten years, haha – and the only reason we want to get married, is to throw a massive party. That takes planning and money, so we’ll give ourselves time. However, I have started thinking, we both have, and I get lots of questions about what our thoughts are. We know it’s not going to be a traditional wedding, but it might be a big one. I believe it might be a good idea to start with the guest list, so that we know how many people we need room for and food for and drink for, and then take it from there? I’m going to ask my married friends if they have any pointers, and I’d also like to ask you, my wonderful readers! If you’ve planned a wedding and gotten married, is there something you wish you knew beforehand? Or something you forgot, something you could have skipped, something you think I ought to know? I’m all ears, any tips are greatly appreciated! My gosh, I’m going to be a bride one day.

The ring that should not be

I årevis har jeg tenkt «…og så tar jeg den grønne ringen», når jeg har satt sammen et antrekk i hodet. Problemet var bare at jeg aldri har hatt noen ring med grønn sten. Jeg, som er så glad i ringer og så glad i grønt! Jeg har gått rundt og ønsket meg en sånn i så lang tid, og sett den så tydelig for meg i hodet, at jeg endte opp med å tro at jeg faktisk hadde en.

Selvfølgelig skulle jeg ha en grønn ring. Etter mange år tok jeg tak, for sånn kunne det ikke fortsette. Om morgenen 1. januar sa jeg det høyt for første gang, til Jonasflotte, at jeg ville kjøpe meg en smaragd. Det skulle være en belønning til meg selv, for hardt arbeid og standhaftighet i 2018. Endelig var tida inne.

(Dette har altså opptatt meg siden nyttår, men jeg har ikke vært åpen om det, fordi jeg har vært så usikker på om det i det hele tatt ville bli noe av. Her kommer derfor en gjenfortelling av hele hendelsesforløpet, som jeg så gjerne skulle delt med omverdenen underveis! De som bare er middels interessert i nervepirrende kjøpsprosesser, kan hoppe ned til bildene, om de vil.)

Selvfølgelig gjorde jeg litt research, for jeg visste ingenting om smaragder fra før. Jeg gikk til en juvelér og spurte meg for. Jeg lærte at smaragder er sjeldne og skjøre. En stor andel blir faktisk knust når vanlige gullsmeder behandler dem uten å vite nok om dem! Jeg fikk høre at stenen burde komme fra Colombia, for der har de høyest kvalitet. Jeg ble fortalt at noen metaller, som sølv, er for myke til å brukes i smykker med smaragder – stenene må sitte godt fast, i et hardt og solid materiale. Med denne kunnskapen begynte jeg å lete.

Selvfølgelig måtte ringen være brukt. Jeg vil jo helst ikke ha noe nytt lenger i det hele tatt. Da jeg spurte meg for hos noen forhandlere av brukte smykker her i Oslo, fikk jeg høre at smaragder ikke har vært spesielt vanlige i Norge. De få som fantes for salg, var ofte veldig små, og jeg ville ha en sten med en viss størrelse. Ikke så stor at den blir upraktisk eller at den ser ut som juggel, men stor nok til at den gjør litt ut av seg. Dessuten ville jeg helst ikke ha en firkantet smaragd, selv om det er den tradisjonelle slipingen for akkurat denne edelstenen – jeg synes diamantfasongen er finere. Apropos diamant: Det ville jeg heller ikke ha. Veldig mange klassiske smaragdringer består av én smaragd omkranset av diamanter, men jeg ville bare ha selve smaragden. Den skulle altså helst både ha riktig størrelse og riktig form, og hele ringen, selv om den skulle være brukt, måtte naturligvis være i god stand. Jeg gjorde det ikke lett for meg.

Selvfølgelig var det Etsy som ble redningen! Der fant jeg en nydelig vintage-ring med én colombiansk smaragd på en hel karat, med flott fasong og klar farge. Den var satt i platina, altså ikke i gult eller hvitt gull. (Dermed ble det litt research på platina også, for det visste jeg heller ikke noe om. Det viser seg å være et edelt metall som er sjeldnere, tyngre, tettere og mer holdbart enn gull, så det var jo bare en bonus!) Den var akkurat slik jeg ville ha den, og det var noe eget ved denne ringen. Jeg kjente det i magen da jeg så på bildene. Jeg sjekket at det var returmuligheter ved kjøp, og forsikret meg om at selgeren var en seriøs aktør. Han holder til i USA, kjøper brukte smykker på estate sales over hele landet og får en gemolog til å vurdere alle varene sine. Han bor i staten Ohio og byen Dayton – som passende nok har kallenavnet Gem City. En edelsten fra Gem City, sånn måtte det bli!

Selvfølgelig var det en annen person som også ville kjøpe ringen, når den etterhvert skulle betales. På skjermen dukket det plutselig opp en advarsel i rød skrift: Én unik ring lå i to personers handlekurver! Jeg holdt på å få panikk, men beholdt roen i stor nok grad til at den havnet hos meg, ikke hos den andre personen. (Jeg håper virkelig at vedkommende fant noe annet.)

Selvfølgelig tok det flere dager før betalingen gikk gjennom. Jeg var så redd for at selgeren skulle miste tålmodigheten og velge å gi ringen til den andre kjøperen i stedet! Til slutt kom pengene fram, og ringen var offisielt min.

Selvfølgelig fungerte ikke sporingen av pakken på veien over havet, så i to uker ante jeg ikke hvor den var. Jeg er vanligvis ikke en person som bekymrer meg, men i denne perioden var jeg et nervevrak.

Selvfølgelig ble det rot i tollen, noe som førte til ytterligere en ukes forsinkelse, frustrerte telefonsamtaler og en altfor stor sum som måtte betales ved henting på postkontoret. (De tusenlappene kom heldigvis i retur fra Tolletaten, ettersom avgiften var beregnet på helt feil grunnlag.) Da jeg gikk hjem med pakka i veska, tenkte jeg: Hva om ringen er ødelagt? Falsk? Borte?

Selvfølgelig kom den altså fram til sist, mot slutten av februar, nesten en måned etter at jeg hadde funnet den og falt for den. Endelig var den hos meg! Den kom i en anonym, brun bobleplastkonvolutt.

The ring that should not be / etdrysskanel.comOppi den lå det en liten eske, og oppi den lå det et etui. (Kan noen høre Yzma si «og så legger jeg den esken i en annen eske, og så poster jeg den esken til meg selv»? Det var naturligvis det jeg tenkte!)

The ring that should not be / etdrysskanel.comInni etuiet var den, min nye forelskelse og følgesvenn. Smaragd og platina og en drøm som har gått i oppfyllelse.

The ring that should not be / etdrysskanel.comSelvfølgelig synes jeg at den er det fineste som finnes. Enkel, klassisk, tidløs.

Jeg tok den med tilbake til den samme juveléren, som bekreftet at det var skikkelige saker, og som tilpasset størrelsen for meg. Nå sitter ringen på fingeren min, og den funkler i lyset, og den gjør meg så intenst glad!

The ring that should not be / etdrysskanel.comVet dere hva som er det aller drøyeste ved denne ringen? La oss spole tilbake til den 1. januar, da jeg fortalte Jonasflotte om planen min. Da kom det fram at vi begge faktisk hadde tenkt visse tanker om ringer og sånt som de kan symbolisere. Det var overraskende, og jeg hadde ikke trodd at slike tanker skulle dukke opp hos meg. Samtidig har vi snart vært kjærester i ti år, så dette er nok sånt som kan skje, selv hos individualister. Det endte med at vi gikk gjennom den ovennevnte prosessen sammen (det var godt å være to om det!) og at når ringen endelig kom fram, ble den brukt til å stille et spørsmål. Jeg svarte ja på det spørsmålet, og nå er vi forlovet!

Det hele er ganske stort og litt skummelt og veldig surrealistisk, men når jeg kjenner etter, og tenker på at vi liksom har valgt hverandre, føles det også ganske… selvfølgelig.

– – – – –
In other words: For years I have thought «…and I’ll wear the green ring» when I’ve put together an outfit in my head. The only problem has been that I’ve never actually had a ring with a green stone. Me, who loves rings and loves green! I have wanted one for so long, and seen it so clearly in my head, that I started believing I really had one! This could not go on.
Naturally, something had to be done, and I decided to get a green ring. On the 1st of January I said it out loud, I told my fellow that I was going to buy an emerald, as a reward for my hard work and perseverance in 2018. It was finally time.
(This has been on my mind since the very beginning of the year, but I didn’t want to share for fear that it wouldn’t actually happen. Therefore, here’s the whole story! If you’re not really into detailed accounts of nervous purchase processes, haha, you can just skip to the end.)
Naturally, I had to do some research. I knew nothing about emeralds, so I went to a jeweler to learn a little about these precious stones. It turns out that they are rare and fragile. Apparently a large amount of emeralds are shattered by goldsmiths, who handle them without knowing what they are doing! The jeweler said that the stone should come from Colombia, because that’s where the best quality emeralds are found. I was also told that some metals, like silver, are too soft to properly protect emeralds, so the band had to be made of something hard and sturdy. With this knowledge I started looking.
Naturally, it had to be a pre-loved ring. I hardly buy anything new anymore. I asked around at some shops selling used jewellery here in Oslo, but they told me that there aren’t really a lot of emeralds in circulation in Norway. The ones I found were often very small, and I wanted a stone of a certain size. Not too big, so that is would be impractical or look tacky, but big enough. What’s more, I didn’t want a square stone, although that is the traditional emerald cut. I just like the diamond cut better. Speaking of diamonds, I also did not want that. Many typical emerald rings have one emerald surrounded by several diamonds, and I just wanted the one stone. Which had to have the right size and cut. I wasn’t making it easy.
Naturally, the solution was Etsy! I found a beautiful vintage ring which ticked all the boxes – it had a single, Colombian emerald of one whole carat, with the right cut and a beautiful, clear colour. It was set in platinum, not yellow or white gold. (I had to do some research again, because I knew nothing about platinum either. It turns out that this noble metal is rarer, heavier, denser and more durable than gold, which was a nice bonus!) This ring was exactly what I wanted, and there was something special about it, I could feel it in my stomach when I looked at it. I checked that there was a return policy, just in case, and that it was offered by a serious seller. He is an American, who buys vintage jewellery at estate sales all over the U.S. and has all his wares checked by a gemologist. He lives in Ohio, in the town of Dayton, which has the nickname Gem City! A precious stone from Gem City, that was clearly it.
Naturally, there was another person who also wanted the ring. When I was ready to pay for it, a warning in red popped up on my screen: There is only one of this unique item, but it’s in two people’s shopping carts! I totally panicked, but luckily I was able to keep my cool sufficiently to actually complete the purchase before the other person. (I do hope they found something else.)
Naturally, the payment took several days to go through. I was so afraid that the seller would run out of patience and give it to the other buyer instead! Luckily the money reached their destination at last, and the ring was officially mine.
Naturally, the tracking of the package didn’t work. For two weeks when it crossed the sea, I had no idea where it was. I’m not normally a person who worries, but during those weeks I was a wreck.
Naturally, there was trouble in customs, resulting in another week of waiting, frustrated phone calls and a huge sum of money having to be paid. (Luckily, that money soon came in return, since the toll fee was calculated on a wildly wrong basis.)
Naturally, it did arrive at last. At the end of February, almost a month after I’d found it and fallen for it. When I walked home from picking it up at the post office, I kept thinking: What if it’s broken? Fake? Gone? I had to open the package to find out. It came in a regular brown envelope, with a box inside, with another box inside (can you hear Yzma? I could!), and then there it was. My ring, my new crush and companion. Emerald and platinum and a dream come true.

Naturally, I think it’s the most beautiful thing ever. Simple, classic, timeless. I brought it back to the same jeweler, who confirmed that it was the real deal, and adjusted it to fit me. Now it sits on my finger, glittering in the light, making me so happy!
Do you know what the craziest thing is about this ring? Let’s go back to the first of January, when I told Jonas about my plans. Something surfaced then, some thoughts it turned out we’d both had about rings and what they can symbolise. It was surprising, I didn’t think these thoughts would come to me. The again, we’ve been a couple for almost ten years! It happens, I guess, even to individualists. We ended up going through this entire process together (thank goodness), and when the ring finally came, it was used to ask a question. I answered yes to that question, and now we’re engaged!
This whole thing feels huge and kind of scary and very surreal, but when I think about it, the fact that we’ve chosen each other, it also feels quite… natural.

…and three wedding looks

Jeg skal ikke legge skjul på at anledningen til å bruke fine kjoler er en ekstra grunn til at jeg liker bryllup! Her kommer mine tre antrekk fra årets tre festdager, som jeg fortalte om i forrige innlegg.

På Biri gikk jeg i ett med omgivelsene i en vårgrønn aftenkjole.

M&T, BiriI Kristiansand var jeg iført rutete vintage og hodepynt, hoho.

C+JM, KristiansandPå Røros var det ganske kaldt, så jeg måtte finne fram strømper og en litt varmere kjole. Ettersom vi var to som skulle være toastmastere, bestemte vi oss for å koordinere antrekkene våre. Han hadde svart dress og sølvfarget slips, og jeg var svart og sølvfarget i hundetannsmønster.

K & K, RørosHurra for kjoler og smil!

– – – – –
In other words: Getting to wear pretty dresses is a legitimate reason to like weddings, right? These were my outfits at the three celebrations this summer (the ones I told you more about in my last post). At the farm I blended with the lush surroundings in a lime green evening gown. At the fortress I wore a tartan vintage dress and a feathery headpiece. In the mountains it was quite cold, so I had to put on something warm, and being one of two toastmasters, I coordinated my outfit to match that of my partner in crime. He wore a black suit and a silver tie, and I wore this black and silver houndstooth dress. Here’s to fun frocks and occasions to wear them!