Made me smile # 32

Postet den 15. april 2026 av Synne Cinnamon

Midtveis i april, sier du? Er du sikker? Her går det unna! I dag vil jeg dele et nytt knippe med linker, for det finnes alltid noen digitale smilegrunner som det er verdt å tipse videre om. Aller først har vi riktignok en helt konkret og fysisk ting, som man ser på bildet. I trappeoppgangen vår er det tydelige avtrykk etter fossiler i steinen, som jeg gleder meg over nesten hver gang jeg trasker opp og ned utenfor leiligheten vår. Sånt er kult!

I fall noen ikke har sett den ennå, selv om den ble rekordstor da den kom for noen uker siden: Den første offisielle traileren til den nye Harry Potter-serien gjorde meg skikkelig glad. Det ser liksom helt riktig ut, for det er kjent og kjært, men samtidig nytt og spennende. Jeg gleder meg sånn til første sesong!

Noe nostalgisk og etterlengtet som allerede er tilgjengelig: Mer Scrubs, 15 år etter! (Her i Tyskland kommer det nye episoder hver uke på Disney+, og sånn er det forhåpentlig i Norge også?) Dette er en sjeldent vellykket reboot, synes jeg, for selv om tempoet er litt lavere og innfallene litt mindre absurde, så er humoren, moralen og den generelle følelsen bevart. Hvis det er flere av oss som har sett alt av det gamle, så er dette et veldig hyggelig gjensyn!

Den tyske serien DARK har jeg allerede nevnt, og den anbefales varmt, med forbehold om at man tåler en del ubehag. Den inneholder en del ordentlig forstyrrende scener, og er like tung og dyster som tittelen skulle tilsi. Samtidig er det en ambisiøs, intelligent, spennende, tankevekkende og utrolig vellaget serie, som handler om tidsreiser, familiebånd og triste skjebner. Når man har sett hele og har lyst til å utforske litt videre, så kan man kose seg med den offisielle nettsiden, som inneholder en masse ekstra informasjon og er stilig og stemningsfull. (Tips: Man må først velge den siste episoden i den siste sesongen – S3E8 – for å få tilgang til alt, ettersom siden er konstruert slik at man skal slippe spoilers. Helt etter mitt hjerte!)

Jeg synes det har vært interessant og inspirerende å følge med på ferden til Artemis II, det bemannede romskipet som nylig fløy rundt månen og tilbake. På NASAs hjemmesider har de en egen samling med bilder, videoer, tekst og lyd fra ekspedisjonen.

Ducktales-serien fra 2017 har jeg også tipset om før, men visste dere at de har laget en tilhørende podcast, som også liksom foregår i Andeby? Det visste ikke jeg! Den heter selvfølgelig This Duckburg Life, og den er kjempeunderholdende!

Jeg har alltid hatt det som på folkemunne kalles «dårlig blodsirkulasjon», noe som blant annet gir meg kalde hender og føtter og gjør at jeg har lett for å besvime. Dette tenker jeg ikke noe særlig over i det daglige, for jeg er jo vant til det, men jeg kom i snakk med noen om hender og vanter forleden, om det at fingrene blir stive og numne når de blir kalde, og at det sitter i så lenge og er så vanskelig å overse fordi det gjør så sykt vondt, og så kjente ikke vedkommende seg igjen i det hele tatt! Jeg måtte gjøre litt research, og det viser seg at det finnes noe som heter Raynauds syndrom, som gir smerter i (blant annet) kalde fingre hos omtrent én av ti personer. Det er ikke snakk om neglsprett, noe de fleste nordmenn har erfaring med, for her skal det mye mindre til, og det gjør vondt inni fingrene, liksom. Det er litt kjekt å få bekreftet at det ikke bare er jeg som konsekvent bruker vanter og votter så snart utetemperaturen synker under ti grader, eller som synes det er fælt å holde rundt kalde ølglass. Greit å vite, bare!

Her er jeg også litt usikker på hvor stort nedslagsfeltet er, men den tyske barne-TV-figuren Bernd das Brot er en nasjonalhelt, til tross for at han 1) er et brød og 2) er kronisk misfornøyd. Ordet han bruker aller mest er «Mist», som betyr «møkk». Ikke noe typisk forbilde, med andre ord! Til tross for dette er han kjempepopulær, og har vært det i 25 år, og han dukker stadig opp i andre TV-programmer også, både for barn og voksne. Hvis man skjønner litt tysk, så kan man ta en titt her!

Jeg følger The Financial Diet på Instagram, for de deler økonomitips og hverdagsinspirasjon på en måte som ikke føles overveldende. Se bare her, her, her og her, for eksempel!

(På snakk om Instagram: Jeg deler en masse fra München der inne, og det føles alltid litt merkelig å legge ut det samme på to steder, så en del ting finner aldri veien hit til bloggen. Hvis noen ikke har Instagram-appen på mobilen, men ikke har lyst til å gå glipp av noe, så er det kjekt å huske at man kan bruke en vanlig nettleser til å kikke innom iblant! Her finner dere meg!)

Denne teksten om aldring var litt fin å lese, synes jeg, for den underbygger inntrykket jeg selv har, om at pensjonsalderen – hvis man er så heldig at man kommer så langt! – blir hva man gjør den til. Man er sin egen lykkes smed uansett alder, og det er noe jeg er veldig bevisst på.

Her i Tyskland har jeg ikke tilgang på symaskin, men jeg snublet over dette klippet forleden, og man kommer kanskje lenger med ren drapering enn man skulle tro. «The Great Drapo» hadde visst sitt eget lille show på 20-, 30- og 40-tallet, der han lagde kjoler av stofflengder. Jeg ville nok prøvd å lage plagg som det går å spise eller sitte i, men det var vel ikke så viktig for damer på den tida, hahahuff. Uansett er konseptet ganske kult!

Ti tips på pent geledd, gitt. Hvis noen der ute har noe på lur som de selv har gledet seg over i det siste, og som de tror jeg ville like, så tar jeg gjerne imot linker i kommentarfeltet. Alt godt herfra!

– – – – –
In other words: A little bouquet of links for you, my friends! For an English version, please use the translation widget.

Boazn

Postet den 9. april 2026 av Synne Cinnamon

I München bruker de ordet «Boazn«, et bayersk uttrykk, om det vi i Norge kaller brune puber eller buler. De som har fulgt denne bloggen en stund, vet at slike steder står mitt hjerte nært… Jeg arrangerer jo til og med pub-til-pub i Tigerstaden, sammen med Jonasflotte, for å vise fram og støtte disse små aktørene. (Dette prosjektet ligger selvfølgelig brakk nå mens vi bor utenlands, men vi har holdt på i en årrekke og vært innom mer enn femti slike steder i Oslo. Det finnes faktisk såpass mange, også i den relativt lille hovedstaden vår! De to første rundene fikk egne innlegg, her og her.) Dette var noe vi begynte med da vi flyttet tilbake etter året vårt i London, for der står som kjent pubkulturen veldig sterkt, og vi hadde stor glede av å lete fram alskens skjulte perler. Slik er det denne gangen også! Når man besøker den beskjedne, trivelige kroa som ligger utenfor turisttråkket, ser man hvor viktige disse møteplassene faktisk er.

Flotte ølhaller og ærverdige vertshus er vel og bra, og det er det ingen mangel på her i byen, men disse små skjenkestedene har noe som de store ikke har. De har skrangleskjarm, og det er faktisk noe av det beste jeg vet. Jeg vil alltid foretrekke en liten, lett rufsete pub framfor en trendy, blankpolert cocktailbar. Jeg vil ha småprat, ikke wifi. Jeg vil ha nabolagsfølelse, ikke instavennlig interiør. Jeg kommer stadig tilbake til ordet «autentisk» når jeg skal beskrive sånne steder, for i land med skikkelig ølkultur er det jo her vanlige folk treffes, her mye av hverdagen deres utspiller seg.

En ekte Boazn må tilby øl og schnaps, og så kommer eventuelle andre muligheter som en bonus. Noen har bare drikke, noen har også mat. (Den er ofte klassisk og real og overraskende god, i hvert fall her i München!) Noen viser fotball, noen har spilleautomater, noen har ei bedagelig husbikkje liggende i et hjørne. Noen har ikke pusset opp siden søtti- eller åttitallet, og det er selvfølgelig litt av moroa… (Plutselig støter man på askebeger inne i hver eneste bås på toalettet, for eksempel, selv om det har vært røykeforbud på serveringssteder her i Bayern i snart tjue år.) Noen har kortstokker og terninger til utlån, så man ser gjerne at stamgjestene sitter og spiller kort eller terningspill. Noen har radio eller musikk på i bakgrunnen, men mange lar surret av stemmer være den eneste miljølyden, særlig på dagtid. Åpningstidene til en Boazn er gjerne litt som på en engelsk pub, elleve til elleve, men en del av dem åpner faktisk ikke før klokka tre, fire eller fem, når arbeidsdagen er over. Da stikker folk innom for en øl eller to etter jobb, og noen blir til stengetid, for det er hovedsakelig her det sosiale livet deres foregår.

Inntaket av øl blant bayere er mye høyere enn vi nordmenn er vant til, haha, og det gjelder egentlig uansett situasjon. Blant annet er det helt normalt at bartendere drikker på jobb, fullt synlig for kundene, og da går det ikke engang bare i øl. Det er vanlig at de også tar seg en shot eller to, og det ville jo aldri skjedd i Norge – ikke uten at de fikk sparken, i hvert fall. Tankegangen her er nok mer den at personen som tilfeldigvis står bak disken, tilbringer kvelden sammen med vennene sine, og at drikkingen er en naturlig del av det. (Joda, alkoholtoleransen deres er høy, men vi har sett beint ut fulle bartendere, og det er jo ikke bra på noen måte.) Det er også ofte slik at de går ut og tar røykepauser med gjengen sin, og forlater lokalet helt, til tross for at de er alene på jobb. På vårt stamsted i nabolaget kjenner vi nå folka såpass godt at når alle de andre går ut og røyker, så blir bartenderen med, selv når vi sitter ved disken og kunne forsynt oss med hva som helst. Den tilliten setter vi stor pris på, så klart. Vi er nå på fornavn med de fleste som både jobber og henger der, og det er så koselig!

Det er tomt i resten av lokalet, for alle står ute og røyker.

En annen ting som er vanlig når man vanker på små steder her til lands, og som krevde litt tilvenning for vår del, er at man ofte får schnaps av bartenderen. Gratis, ja. Helt uten videre, ja. Her sitter man og aner fred og ingen fare, og så dukker det plutselig opp shots med sprit som ingen har bestilt, og som man får høre at man heller ikke skal betale for, og så blir det vanskelig å takke nei fordi det er en så hyggelig gest, og så står kanskje bartenderen klar til å telle ned og ta sin egen shot samtidig, og så ender man opp med å smile og skåle og bli med, og så havner man litt utpå. (Dette skjedde oss første gang under en måned etter at vi flyttet hit, og da kunne jeg ikke engang nok tysk til å forklare at shots ikke egentlig er min greie, men det ble heldigvis raskt enklere. Nå kan jeg i det minste si, på en høflig måte, at jeg kanskje bare vil ha en smak, eller at jeg helst tar ting i mitt eget tempo, eller at jeg velger å stå over.) For oss føles dette uvant og eksotisk, og ikke minst inkluderende og sjenerøst, men her er dette en ganske utbredt måte å vise at man setter pris på stamgjestene sine på.

Innredningen på en Boazn gir som regel en viss hyttetur-følelse, hoho, med mye gulnet treverk og slitt møblement, og gjerne ganske tilfeldig dekor og lyssetting. Det pyntes ofte litt gjennom året til ulike høytider, noe som bidrar til stuestemningen, og så liker de å bruke humleplanter, for humle er jo en sentral ingrediens i øl. Glass og krus til ølen er de nøye med, for man tuller ikke med det hellige brygget her i Bayern, men resten av glassene er det ikke så farlig med. Hvis noen bestiller seg en bedre dram, så kan den fint bli servert i et kjøkkenglass. (Er man ordentlig uheldig, så kommer flaska rett fra fryseren i tillegg…) Her er de altså ikke så opptatt av å snuse og slynge, og det gjelder også når man bestiller vin. Vinglassene er ofte så store at det er rent skummelt å håndtere dem, men man får i hvert fall mye for pengene! På noen fronter er det altså fortsatt viktigere med kvantitet enn med kvalitet, men kvaliteten på ølen er det aldri noe å si på. Tvert imot kan de små stedene, fordi de ikke er knyttet til noen stor leverandør, ofte tilby ekstra god øl fra små, spennende bryggerier.

I München er det drøssevis av Boazn, og de eldste har holdt det gående, ofte med minimale endringer i driften og lokalet, i opp mot et århundre. (En av de eldste fylte faktisk hundre år i 2024, og jeg har planer om å gå dit i helga!) Noen av stedene kan man finne ved hjelp av dette geniale kartet, men de beste dukker bare opp når man er ute og går, for man finner dem ikke noe annet sted enn akkurat der de ligger. De har ingen nettside, Instagram-konto eller Facebook-profil, og de er kjent først og fremst blant dem som bor i nærheten. Likevel blir man tatt imot som en gammel venn når man går inn og setter seg.

Bare for å ha nevnt det også, siden det er så fjernt for oss nordmenn i våre dager: Disse stedene tar ikke kort, så det er viktig å ha kontanter. En hel del av dem har heller ikke noe kassaapparat, slik at salget føres og regningen skrives for hånd. Altså, i 2026, hvor sjarmerende er ikke det?

Om du er ute i München, eller en annet sted i Tyskland, eller egentlig hvor som helst i verden, også der du bor: Finn ei lokal kneipe, slå deg ned, veksle noen ord med bartenderen, bestill noe å drikke og kanskje noe mat, kjenn på stemningen, smugkikk på klientellet, kos deg og husk å tipse når du betaler. Prisnivået er jo som regel rimelig, selv om husleia og de andre kostnadene bare stiger, så mange av disse små, uavhengige barene sliter i våre dager. Dessuten fortjener de ansatte både honnør og driks; de jobber hardt hele kvelden, hele uka og hele året for at andre skal ha et sted å gå til. Det betyr ekstra mye for dem som kanskje ikke har det så bra hjemme, eller som er ensomme, eller som sliter med et eller annet, eller som ikke føler seg velkomne på steder der prisene, tempoet og terskelen er høyere. Folk trenger folk. Vanlige mennesker trenger vanlige steder der de kan treffe andre, bli sittende, snakke om livet og være seg selv.

Jeg ser på slike vannhull som viktige institusjoner i lokalsamfunnet, og egentlig i storsamfunnet også. Jeg oppsøker dem aktivt, jeg støtter dem, jeg trekker dem fram, jeg er glad for at de er der, og jeg vil at de skal fortsette å være der. Det var dette jeg hadde lyst til å dele med dere i dag. En liten hyllest til Boazn, til de brune pubene, til bulene, her og der og overalt.

– – – – –
In other words: A little ode to the Boazn, the local watering holes around Munich. These are the Bavarian dive bars, the non-trendy taverns, the authentic, everyday hangouts, and I love them. For an English version, please use the translation widget!

My April

Postet den 1. april 2026 av Synne Cinnamon

Det blomstrer og knoppes overalt for tida, og dette er en herlig periode. April føles alltid som en måned full av muligheter, synes jeg, så da er det bare å gripe dem!

Blant annet har jeg planer om å…

– Pakke vekk vinterskoene, vinterjakka og lua. Jeg venter alltid litt med det, for å være på den sikre siden, men til uka er det spådd over tjue grader i skyggen, så da er vi definitivt ferdige med denslags for i år.

– Oppsøke steder der kirsebærtrærne står i flor, for det er godt for sjelen.

– Kose meg med at byens mange flotte ølhager nå gjenåpner. Her er jo vinteren såpass mild at man kan ta seg et glass utendørs hele året, så konseptet «utepils» finnes ikke her, men alle gleder seg til Biergarten-sesongen er i gang igjen!

– Stikke bort på biblioteket og levere og låne noen flere tyske barnebøker. Det blir i morgen, tenker jeg.

– Ikke høre på Påskelabyrinten, og ikke hverken lese eller se på påskekrim? Kan det da i det hele tatt kalles påske? Nei, jeg tror jeg blir nødt til å gjøre den ene barneboka til ei krimbok, hvis jeg finner noe med en passende vanskelighetsgrad.

– Smake på det de kaller Osterbrot, som betyr påskebrød. Det ser ut som den klassiske norske julekaka, bare uten sukat. Det må vel kunne kalles en forbedring?

– Glede meg over pynten rundt omkring. En del vinduskasser og hager prydes av egg i alle farger, og det er kyllinger og harer i mange butikkvinduer, og det kuleste er det som heter Osterbrunnen, nemlig at fontener i byer og landsbyer pyntes med girlander!

– Jobbe som vanlig både torsdag og fredag, tror jeg, for Jonasflotte skal studere som ellers, og da er det like greit. Ingen av oss har noe stort behov for ferie, egentlig, ettersom dagliglivet vårt holder et lavere tempo her. (Helgene, derimot, de stapper vi fulle av krumspring! I mars måned var vi i Franken (en annen del av Bayern) og i to andre land, og i april blir det et tredje.)

– Oppsøke et tradisjonelt Osterfeuer på lørdagen, et stort bål! Dette er visst typisk for påskefeiringen i Tyskland.

– Levere skattemeldingen for enkeltpersonforetaket mitt, som den ansvarlige voksne (?) jeg er.

– Vurdere å gå på kino på en regnværsdag for å se den nye Super Mario-filmen, som har premiere i dag. Den første var jo ganske uengasjerende, så jeg tror jeg venter på noen anmeldelser av oppfølgeren før jeg eventuelt kjøper billetter.

– Delta på Frühlingsfest, som var ny for oss, men som vi raskt fikk høre om da vi flyttet hit. Dette er nemlig den mindre kjente «lillesøsteren» til Oktoberfest! Det er en folkefest av samme type, som finner sted om våren istedenfor om høsten, og som først og fremst de lokale vet om, sånn at man slipper turisthorder og trengsel. I år fyller denne feiringen 60 år, og dermed utvides den med ei hel uke, så det blir 24 dager i strekk med ferskt brygg og festivalfølelse. Jeg gleder meg!

– Reise til Sveits. Vi skal uansett besøke Konstanz, en tysk by som ligger helt på grensa, så da tar vi også en dagstur til Zürich, som bare er en time unna.

– Markere St. George’s Day med engelsk øl.

– Spise samlebånd-sushi, allerede nå i dag! Dette konseptet har jeg bare sett, aldri prøvd, men jeg har hatt lyst i årevis. (Jeg vet bare om ett sted i Oslo som har samlebånd, og det ligger i Østbanehallen og ser litt «haste forbi» ut, men her i München har vi funnet en hyggelig restaurant der vi forhåpentlig kan sitte lenge og spise i ro og mak.) Gleder meg til å kaste meg over godsakene!

Håper dere får noen behagelige fridager i forbindelse med påsken, og en riktig fin april ellers også!

– – – – –
In other words: My plans and wishes for the new month! For an English version, please use the translation widget.

Things I miss

Postet den 25. mars 2026 av Synne Cinnamon

Jeg har det så bra her i München. Det er egentlig ingen stor overraskelse, for jeg har det som regel bra overalt, men jeg hadde kanskje ikke trodd at jeg noen gang ville bo i Tyskland, og er faktisk blitt litt overrasket over hvor fint det føles. (Jeg ville definitivt flyttet til utlandet igjen uansett, men om det ikke var for Jonasflotte, ville jeg nok valgt et annet land denne gangen.) Jeg hadde nemlig ikke regnet med at graden av livsnyteri skulle være så høy, haha, men det passer meg selvfølgelig aldeles utmerket. Det er ikke bare sånn at jeg trives; jeg er lykkelig her. Rett og slett.

Når alt dette er sagt, så er Norge et herlig land, og det blir ofte bare tydeligere jo flere andre land man blir godt kjent med. En av grunnene til at det føles trygt og lite risikabelt å flytte ut for en stund, er jo nettopp det at Norge er et så godt land å komme tilbake til. Dessuten følger det så mange privilegier med det å være norsk, helt automatisk, og det har jeg alltid vært veldig bevisst på. Hvis jeg var blitt født med den samme utferdstrangen i et annet land, er det ikke sikkert jeg kunne realisert alle disse drømmene i det hele tatt.

I dag tenkte jeg å ramse opp noen ting jeg savner fra fedrelandet!

Norsk vann.
Rekkefølgen her er tilfeldig, men jeg begynner faktisk med dette, fordi jeg tenker over det hele tida. Vannet i München smaker godt, men det er det mest kalkholdige jeg har vært borti noe sted; kalken danner store flak, og den skaper skjolder og belegg på alt den kommer i kontakt med, og den reagerer med tanninene i te og blir til ekkel snerk, og det er ikke noe særlig i lengden. Håret mitt blir dessuten fryktelig tørt av dette vannet, og huden brukte lang tid på å venne seg til det, så jeg tror egentlig at returen til norsk vann, når den tid kommer, blir en glede for hele kroppen min.
(Ja, det går an å kjøpe flaskevann, men nei, det er ikke aktuelt. Det er greit nok å skaffe en plastdunk eller to når man er på ferie et sted, men vi bor tross alt her, vi lager all maten og kaffen og drikker alle våre hverdagslige vannglass her, så det får være grenser, gitt. Til daglig går alt dette selvfølgelig helt greit, men når man er borskjemt med verdens beste vann fra gamlelandet, så må det være lov å savne det etter en stund.)

Boller.
Tenk at dette er noe vi tar for gitt i Norge, det å ha enkel tilgang på disse små vidunderne til enhver tid. Jeg synes at alle som har mulighet til det, bør kjøpe boller neste gang anledningen byr seg, og så nyte dem litt ekstra på mine vegne. (For å si det på den måten: Ta deg en bolle!)

Godt inneklima.
Det finnes ingen tradisjon for lufteluker i husene her, og de er som regel laget av mur, så de puster ikke. Det er heller ikke regler for avtrekk på kjøkken, for eksempel, så vi har ingen kjøkkenventilator hos oss, og jeg vet om flere som heller ikke har det hos seg. Vifter på bad er ganske vanlige, men der stopper det, og stort sett må man bare åpne vinduene for å få bevegelse i lufta innendørs. Nyere offentlige bygg har ventilasjonsanlegg, så klart, men vanligvis blir det fort tett inne i hus og bygninger. Frisk luft, også innendørs, er ingen selvfølge overalt.

Kjøkkenmuligheter.
Vi bor i en fullt møblert og godt utstyrt leilighet, som dere vet, og vi er kjempefornøyde med den, men man gir naturligvis avkall på en del når man halverer plassen man bor på. Kjøkkenet her har nesten ingen oppbevaring, og det er hybelstørrelse på kjøleskapet vårt, og vi har det mest grunnleggende av dekketøy og redskaper, men ikke så mye mer. Nå har det gått såpass lang tid at jeg begynner å merke det. Jeg savner å ha normalt med plass i kjøleskap og fryser, slik at vi kan planlegge innkjøp og måltider lenger fram i tid, og jeg savner vannkokeren og tebryggeren, som den tesnobben jeg kanskje er blitt, og jeg savner å kunne sette fram et fat med bakst og ei hel kanne med kaffe, for eksempel når vi har besøk, og jeg savner å kunne lage en litt mer komplisert middagsrett, dekke på med fint servise og tøyservietter, sette vinflaska i kjøleren og flotte meg litt på hjemmebane. Vi er relativt nøkterne uansett, føler jeg, men jeg skal boltre meg i kjøkkenmuligheter når vi er tilbake i Oslo.

Geitost.
Det er selvfølgelig kjempetypisk at nordmenn savner brunosten når de er utenlands, men det er jo gode grunner til det, for det er så digg og så unikt! Jeg kan si med sikkerhet at vi kommer til å skaffe geitost på den aller første handleturen vi tar på norsk jord i juli.

Garderobevariasjon.
Her har jeg vel sju gensere, sju skjørt og sju kjoler, sånn omtrent. Den såkalte kapselgarderoben er et flott konsept, men jeg er vant til å kunne kle meg etter humøret og anledningen i større grad, så det blir veldig kjekt å få tilgang på resten av klesskapet på sikt.

Utsikten, særlig fra kjøkkenvinduet.
Dette springer også ut av ren bortskjemthet, så klart, og vi har egentlig fin utsikt fra vinduene våre her også, men det er noe med å ha dette som utgangspunkt… I store byer ser man som oftest mindre av himmelen over seg og landskapet rundt seg, og München er dessuten en paddeflat by, så det handler vel kanskje om overblikk, sånn generelt. Forkjærligheten for det å se langt, og også det å se vann, tror jeg ligger ganske dypt i oss mennesker.

FOLKA </3
Det at man savner familie og venner når man tilbringer et år i et annet land, trenger vel ingen nærmere forklaring, men noen ganger kommer det sånne plutselige, overveldende stikk av lengsel, og det føles hjerteskjærende. Jeg lurer iblant på hvorfor jeg gjør dette mot meg selv igjen og igjen, hahahuff. Kanskje denne fjerde gangen blir den siste? Kanskje jeg kommer til å bli mer hjemmekjær etterhvert, nå som jeg nærmer meg førti?

Det ble åtte visst punkter, for dette er alt jeg kommer på. Egentlig hadde jeg tenkt meg ti, men sånn er det når man stortrives. Vi har fortsatt mer enn tre hele måneder igjen her i München, og de skal vi få mest mulig ut av.

Det er et enormt gode å ha flere land der man man føler at man hører til, flere samfunn man kan glede seg over særegenhetene ved, flere byer man alltid kan reise tilbake til, flere steder som er hjem. Jeg er heldig som har folk og ting å savne!

– – – – –
In other words: I am truly happy in Munich, and I feel so privileged. Then again, here is a little list of eight things I miss from Norway.
For an English version, please use the translation widget.

Around the clock on a Saturday in February

Postet den 19. mars 2026 av Synne Cinnamon

Det er på tide med en ny utgave av en skikkelig bloggklassiker! Heng med gjennom en tilfeldig lørdag i februar!

08.00: Vi står opp. Ute er det lyst, tørt og behagelig, slik det som oftest er her i München.

08.30: Vi har spist frokost, og nå blir det frokostdessert. Jonasflotte var en luring denne morgenen, for han stakk ned på bakeriet før jeg våknet, og der kjøpte han eplekake til kaffen. Maken til luksus!

09.00: Jeg tar en dusj og gjør meg klar. Det er 14. februar, altså valentinsdagen, så det må bli vintagekjole med hjertemønster.

10.00: Innen jeg er ferdig med å ordne meg, har Jonasflotte funnet fram en liten overraskelse til. Vi pleier vanligvis ikke å gjøre noe særlig ut av alle hjerters dag, men i år får jeg sannelig både kort, rose og hjerteformet konfekt. Med en smule ironisk distanse, vel å merke, for dette er jo en klisjé, hoho, men en kjempekoselig en.

(Jeg kan si så mye som at jeg fikk litt dårlig samvittighet, ettersom jeg ikke hadde noe å gi i gjengjeld, men jeg hadde morsomt nok planlagt noe uventet til ham senere i måneden, muaha. Anledningene er mange!)

11.00: Vi er ferdige med litt småtteri hjemme og går ut sammen, forbi noen av de fine bygårdene i nabolaget.

12.00: Vi er tilbake etter å ha ukeshandlet på vårt nærmeste supermarked! Her snakker vi superspennende stoff, haha!

Dette er en ganske typisk handlevogn for tida, føler jeg. Brød og knekkebrød (veldig glad for at vi finner det her!) og tortillalefser, melk og juice og noe slags kornblanding til frokost, pasta og pesto og sennep, hummus og en eller annen påleggssalat, et par middagsprodukter og påfyll av noen grønnsaker, pluss sjokolade.

Når vi kommer hjem, ligger det en konvolutt og venter på gulvet i gangen. (Litt eksotisk at vi har brevsprekk istedenfor postkasse her.) Det er et valentinskort fra ei venninne, med helt perfekt timing!

Iblant kan man virkelig lure på hva man har gjort for å fortjene de fine folka man har i livet sitt.

13.30: Vi har spist en lunsj som jeg glemte å fotografere (smekk på lanken), og etterpå venter nok en husholdningsaktivitet, i form av å henge opp klesvasken vi satte på tidligere.

Klesstativet vårt er ikke stort nok til at vi kan henge opp alt sengetøyet der samtidig, så da tar vi kjøkkenstolene i bruk i tillegg. Typisk opplegg for små leiligheter.

Nei, dette er ikke superglamorøse greier, men det er jo fint å kunne vise fram helt hverdagslige ting innimellom! Livet vårt her er såpass preget av nye opplevelser og små utflukter at vi iblant bare vil ha en rolig lørdag uten de store utfordringene. Nå er det som regel slik at vi er annenhver helg hjemme og borte, og den rytmen fungerer bra for oss.

14.30: Jeg setter kursen ut igjen på egenhånd, og denne gangen tar jeg U-bahn, altså t-bane, til en annen del av byen.

Oi, det er et speil i enden av perrongen! Hei på seg!

Når jeg kommer opp på bakkeplan igjen, har det begynt å regne. (München får som regel lite nedbør, så infoskjermene på banen meldte om at kvelden skulle bli «nass und ungemütlich«, altså våt og utrivelig, haha.) Jeg synes byen er fin likevel!

15.00: Jeg treffer ei tysk venninne til avtalt tid og sted i nabolaget hennes. Vi står litt og venter på plass på en hyggelig kafé, men det er helt fullt. Vi får til og med høre at de kommer til å stenge tidlig, fordi de er i ferd med å gå tom for både det ene og det andre.

Det viser seg at det i nærheten pågår en demonstrasjon som har trukket 250 000 mennesker (!) til området, så det er masse folk overalt. Etter å ha forsøkt tre ulike steder med samme utfall, beslutter vi å gå hjem til henne i stedet.

15.30: Vi spiser baksten vi kjøpte på veien, og jeg får kaffe i Mummikopp, noe som her er veldig eksotisk!

Lengter litt etter koppene i skapet i Oslo når jeg ser dette bildet, merker jeg…

Kaffen er skikkelig god, akkurat som sist jeg var på besøk, for den er laget i en sånn liten mokkamaker. (Den kantete kanna man gjerne forbinder med merket Bialetti, vet du.) Jeg har nå fått ordentlig lyst på en, for det går så fort og blir så bra!

17.30: Vi har snakket om stort og smått og hatt det hyggelig i et par timer, og jeg vender nesa hjemover. På veien til banen går jeg forbi huset der Einstein vokste opp.

18.00: Jeg er hjemme igjen, og nå begynner lørdagskvelden! Fredagskvelden tilbragte vi på vår lokale metalpub, så i dag er vi klare for å ta det rolig hjemme.

Vi åpner ei flaske rødvin, for det gjør seg på valentinsdagen, og begynner å tenke på hva vi har lyst til å spise.

Vi ender opp med å lage noe som egentlig ikke passer til vinen i det hele tatt, for sånn blir det iblant. Noen ganger passer det bedre å ta et glass før (kokkevin!) og etter middagen enn sammen med middagen, og det er helt greit.

19.00: Måltidet blir heller ikke så veldig komplisert, men vi har funnet en ny vegetarburger som vi fikk lyst til å teste, og burgere er fin fredagskost! Ekstra passende er det å kunne se en episode med Bob’s Burgers mens vi spiser. Meta-mat!

20.00: Vi tar oss et nytt vinglass og ordner litt småtteri på hver vår kant, slik man gjerne gjør etter ei lang arbeidsuke. Jeg henger opp et kort som pynt på veggen, for jeg fikk det av min venninne tidligere på dagen, og det kommer fra Mummi-kalenderen hennes. Teksten er fin på tysk også, og jeg forstår de fleste av ordene.

(Dette ble visst en dag der kort og Mummi gikk igjen, hihi, og det ante jeg ikke noe om da jeg sto opp!)

21.00: Vi ser en episode av den tyske serien Dark, som ligger på Netflix. Jeg fikk tips om den av ei barndomsvenninne, og vi koser oss med den, i den grad man kan kose seg med såpass grimme greier.

(Hvis du tilfeldigvis leser dette, Karianne, så hadde du helt rett! Den er kjempebra!)

22.00: Vi avslutter dagen med en liten akevitt og et marsipanhjerte hver. Ingen dum kombinasjon, faktisk.

Rundt klokka elleve tar vi kvelden, og vi sier oss fornøyde med den rolige, hjemmepregede lørdagen. Slike dager lader batteriene, og det er viktig og riktig med jevne mellomrom.

Mange takk for følget, mine venner!

– – – – –
In other words: A peaceful and cosy Saturday at home in Munich. For an English version, please use the translation widget!

March Madness

Postet den 12. mars 2026 av Synne Cinnamon

Nja, det er kanskje litt å ta i, men det har vært ei ganske merkelig uke, så jeg låner dette uttrykket!

Vi har manglet internett i leiligheten vår de siste dagene, noe som har gjort det vanskelig å jobbe (og blogge, for den saks skyld), så jeg har havnet litt bakpå. Det er selvfølgelig typisk at sånt skjer når man sitter med flere oppdrag samtidig, høhø, men heldigvis har jeg ulike steder jeg kan oppsøke når jeg vil – eller må – ha utekontor. I går kveld fikk utleieren skikk på saken, så nå er vi på nett igjen her hjemme også, og det er godt. Det er fint å kunne sitte ved kjøkkenbordet vårt og skrive en liten oppdatering til dere.

Vi gikk forbi en kjent kuriositet forleden dag, nemlig den såkalte ufo-skulpturen, og jeg synes den er skikkelig kul. Egentlig er det ikke en skulptur i det hele tatt, men ei hytte! Det var visst en finsk arkitekt som designet Futuro-hyttene på 60-tallet, og mindre enn hundre stykker ble bygget, og i dag er det noen igjen rundt om i verden. Vi har visst én i Norge, faktisk, ikke så langt fra Stavern – og her kan man lese mer og finne flere, hvis man vil.

Det er mye som foregår for tida, ettersom både energien og tempoet stiger når våren kommer! Når det plutselig er behagelig å være utendørs igjen, får man tilbake en masse muligheter som har vært utilgjengelige en stund. Gleden og frihetsfølelsen er stor!

Jeg er i ferd med å bli en skikkelig RitterSport-entusiast, folkens. Det er kanskje uunngåelig? En klassisk tysk miljøskade, liksom? Fy søren, så mange morsomme og gode varianter som finnes. Noen av dem er faktisk helt oppe i «blant de beste sjokoladene jeg har spist»-sjiktet. Det er ordentlig gøy å smake seg fram!

En video jeg delte på Instagram har fått uventet stor oppmerksomhet. Den ble visst tilfeldigvis plukket opp av algoritmen, så nå har den mer enn 350 000 visninger. Det er jo faktisk for galskap å regne… Nettrollene har funnet den, og mange skjønner ikke at det hele er tull, så kommentarene går litt over styr. Jeg morer meg med å svare de kjipeste på en høflig måte, og så krysser jeg fingrene for at situasjonen roer seg ganske snart. (For dem som måtte lure: Videoen ble både laget og publisert med tillatelse fra hovedpersonen, og her ler vi godt av det hele, men det er best å holde seg unna kommentarfeltet hvis man ikke synes det er så morsomt med sinte folk uten humor.)

Sterkølfeiringen i München er enda større og mer partypreget enn vi hadde trodd, haha! Vi tester et nytt brygg og et nytt sted et par ganger i uka, så jeg har tyske allsanglåter på hjernen til enhver tid.

Jeg tekster en skummel film i disse dager. Jeg gruer meg faktisk litt til å se hvordan ting utvikler seg. Vi har alle vårt, gitt.

I går var vi ute med en liten gjeng for å feire en bursdag, og jeg snakket tysk neeeesten hele kvelden, for å få mest mulig trening. Jeg lærer stadig mer, og selv om jeg fortsatt skjønner lite når de lokale prater fort sammen, og til tross for at grammatikken min er fullstendig håpløs, klarer jeg som regel å holde en enkel samtale i gang. Det går i tysk på hjemmebane også, for vi tenker nå som vi gjorde da vi bodde i London sammen: Når Jonasflotte og jeg har valgt å flytte til et annet land, bør vi bruke det landets språk, også oss imellom. Når det er sagt, så vurderer vi faktisk å møte opp på et norsk Stammtisch, et månedlig treff som arrangeres av den norske foreningen i Bayern, senere i mars. Vi hører jo bare tysk rundt oss til daglig, så det hadde vært gøy å høre litt norsk igjen også!

Det skjer noe spesielt med lyset i en del byer, de som har lange gater med relativt lave bygninger. (I sentrale deler av München er det ikke lov med mer enn åtte eller ni etasjer, tror jeg, og dette er jo ganske typisk for byplanleggingen en del steder.) Det er som om sola sniker seg ned blant husene, liksom, og så blir lufta litt sånn disig i det fjerne, selv på klare dager. Må stadig smile når jeg ser det.

Jeg har kjøpt meg ei «ny» veske, og jeg er så fornøyd med den, for den oppfyller alle kriteriene mine, og det var selvfølgelig mange av dem, så jeg måtte lete en stund, men da jeg først fant den, ble jeg umiddelbart glad i den, og nå går vi alle vårens festligheter i møte sammen.

Det blir en ny utenlandsutflukt nå i helga, og denne gangen går turen til Salzburg i Østerrike. Jeg gleder meg til å utforske en by jeg aldri har besøkt før, hånd i hånd med han jeg liker aller best.

Det var alt jeg hadde på hjertet i dag, tror jeg! Jeg ønsker alle ei fortsatt fin uke, med stabilt nett, språk dere forstår, lite aggresjon fra fremmede, mye vårlys og sjokolade innen rekkevide til enhver tid.

– – – – –
In other words: A little update, since I’ve had a bit of a strange week. For an English version, please use the translation widget!

My March

Postet den 2. mars 2026 av Synne Cinnamon

Våren i München kom i februar, og selv om det er skikkelig forvirrende, så skal jeg ikke legge skjul på at det også er ganske behagelig. Jeg er jo kjempeglad i vinteren, som dere vet, og jeg er som nevnt veldig takknemlig for at vi fikk litt snø her i det hele tatt, men jeg må jo bare glede meg over disse forholdene også. Bildene her er dagsferske, tatt på lunsjturen min for noen timer siden. Hvis noen har vårlengsel, så håper jeg at de kanskje hjelpe litt!

Både januar og februar ble varierte og begivenhetsrike måneder, og jeg satser på en mars i samme ånd. Blant annet har jeg planer om å…

– Smake på Starkbier! Nå pågår det mange omtaler som Münchens femte årstid, nemlig Starkbierfest. Egentlig er det snakk om fasten i den katolske kalenderen, men fastingen gjelder ikke sånt som er flytende, så *selvfølgelig* begynte de tyske munkene å brygge spesielle øl for anledningen, slik at denne perioden skulle bli litt morsommere! De fleste lokale bryggerier har sine varianter, som jeg gleder meg til å smake på, og dessuten arrangeres det kjempesvære feiringer og fester gjennom hele måneden. Passer meg ypperlig, så klart!

– Kikke litt i brukbutikkene igjen, nå som jeg endelig har fått lønn, og forhåpentlig skaffe et par ting jeg trenger.

– Feire bursdagen til ei tysk venninne.

– Planlegge flere små utflukter, både innenbys og utenbys. Det er så mye vi har lyst til å se og gjøre!

– Gå på kvinnedagsdemonstrasjon på åttende mars, som praktisk nok faller på en søndag i år. Jeg er spent på oppmøtet her, kjenner jeg.

– La meg begeistre av alle vårblomstene jeg ser og alle fuglene jeg hører rundt omkring, selv om jeg stort sett ikke aner hva de heter.

– Spise pai på Pi Day, hoho.

– Ta pauser fra nyheter når jeg kjenner at jeg har behov for det.

– Følge med på Kaizers Orchestra-fronten, for det virker som at de har noe på gang?

– Besøke byens beste irske pub på St. Patrick’s Day, og skåle i Guinness, som seg hør og bør.

– Se Glass, den siste filmen i Unbreakable-trilogien, som jeg ikke har sett ennå, og som vi har varmet opp til ved å se de to andre filmene på nytt.

– Markere Earth Hour, den 28. mars, slik vi pleier. I fjor var vi på konsert mens det foregikk, men i år kan vi delta igjen, så det føles bra.

– Kjøpe alt jeg snubler over av tysk snop og kaker som dukker opp i forbindelse med påsken. Spennende!

– Ikke gjøre så veldig mye ut av selve påskeferien akkurat i år, ettersom hverdagen vår uansett er mer feriepreget for tida, men kose meg litt ekstra når det passer seg slik.

Vi sier det sånn! Jeg håper at mars måned vil by på mye fint for oss alle. Ha ei god uke, folkens!

– – – – –
In other words: My plans and wishes for this month! For an English version, please use the translation widget!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon