Made me smile # 23

Her kommer en samling greier som har fått meg til å smile i det siste!
Ti ting man kan bruke litt tid på om man vil ha et avbrekk fra sola og sommervarmen.

Vil man bake noe, så har Nigella noen muffins med sjokolade og kirsebær på lur, som ser veldig enkle og skikkelig gode ut.

Nå har visst fotballen startet opp igjen? Dette er meg på den fronten. Moss og jeg bryr oss omtrent like mye, hoho.

Min kjære gjorde meg oppmerksom på bloggen McMansionHell.com, en egen side med sånne store, smakløse hus fra USA, der arkitekten Kate Wagner peker ut alt som er rart. Jeg ler så jeg gråter. Her kommer noen bilder, alle hentet fra dette innlegget. Arkivet her er en gullgruve.

tumblr_ba3fb0b64551f6e72f8af0d4fbce281f_33aa4be9_1280
tumblr_bf63c8d0a2a4dcee44e48478f35a8451_5347d0e7_1280tumblr_a2c19f21e5c715917a3b3656b29ae400_9b68d246_1280
tumblr_54f73699753bdf85ac10197f22142bf8_7534ade0_1280

På snakk om hus: vi har jo noen spesielle hjem her til lands også. Jeg syntes det var gøy å titte på denne gjennomførte, pastellfargede tidskapselen av en leilighet, som ble solgt i nabolaget vårt forleden, og dette gamle herskapshuset, der tida virker å ha stått stille i hundre år.

Cobie Smulders, bedre kjent som Robin for alle som har sett How I Met Your Mother, har lagt ut en korona-versjon av Let’s Go to the Mall på Instagram, hoho. (Større video på Youtube.) Om man ikke kjenner den herlige 80-tallsparodien som er originalen, finner man den her!

Harry Potter, takk! Her kan man se og høre flinke folk lese ett kapittel hver fra den første boka! #HarryPotterAtHome er blitt en kjempesuksess, og man trenger bare opprette en gratis bruker på Wizarding World – om man ikke har det allerede, hihi – for å få tilgang.
(Det ble forresten også gjort en lignende og veldig fin greie i mai, der Andy Serkis leste hele The Hobbit live, i ett strekk. De kalte det et Hobbitathon! Utrolig imponerende og engasjerende! Dette var en innsamlingsaksjon som pågikk i en begrenset tidsperiode, og derfor er ikke videoen tilgjengelig lenger, men det er så kult at folk stiller opp til sånt!)

La oss nerde litt mer. Her gjenforenes gjengen fra Ringenes Herre-filmene via Zoom!

Folka bak det morsomme retrospillet Thimbleweed Park har også vært aktive på hjemmekontoret. De har laget et gratis minispill til oss!

Dette er også et slags spill, forkledd som en nettside fra gamle dager. Mackerelmedia Fish føles kjent og har masse sjarm, men er også forvirrende og annerledes. Gøy!

Til sist må jeg bare tipse om denne Youtube-kanalen, om det er noen som ikke kjenner den allerede. En fyr bruker klinkekuler til å gjenskape diverse billøp og olympiske arrangementer, med intrikate oppsett og realistisk kommentatorspor. Det høres rart ut, og det er det, haha! Her kan man gå flere år tilbake, og alt er like detaljert, like tilfeldig og like passende som tankeløs underholdning når man trenger et avbrekk.

En real godtepose! Nyt sommeren, mine venner!

– – – – –
In other words: Ten things that have made me smile lately, that you can spend some time on if you need a break!
If you feel like baking, these chocolate and cherry cupcakes from Nigella look equally simple and tasty. –  Football season (soccer for some of you) has now begun here, after long delays and lots of adaptions to make the games pandemic safe. It has been a big thing for many, but this is me when it comes to football. Moss gets me. – The blog McMansionHell.com, where architect Kate Wagner roasts huge, strange houses in the US, is hilarious! All the images are from this post, and the archive here is a gold mine. – Speaking of houses, we do have some strangeness here in Norway too. This pastel time capsule of a flat was recently sold in our neighbourhood, and this house, where it looks like nothing has changed in a century, is still for sale. – Cobie Smulders, aka Robin from How I Met Your Mother, made a corona version of the fun 80s parody Let’s Go to the Mall! – #HarryPotterAtHome has been a huge success. I love it! If you create a free Wizarding World user, you can listen to lots of talented people read chapters from the first book.- More nerdyness, please! The cast from the Lord of the Rings films reunited via Zoom! – The fun folks behind the cool retro game Thimbleweed Park have made us a free mini game! – Another game, almost, disguised as an old website, which is familiar and charming and confusing all at once: Mackerelmedia Fish! – Lastly I just have to tell you about this Youtube channel, if you do not already know it. A guy uses marbles to recreate car races and sports, with the most intricate setups and a realistic commentary. So odd and so strangely entertaining, haha!
Quite the collection, right? I hope you are well, friends!

Weekend wishes

June / etdrysskanel.com

Jeg kjenner at jeg lærer mye for tida, og det er en god følelse. Nå er det fredag, og nå er helga et faktum, og det er spådd knallvær!

Jeg ønsker meg to dager med grønne omgivelser, utepils, lange rusleturer, bok i sola, lett sommermat, fet musikk, bobler i parken og gode samtaler.

Det fine med å være voksen, er at man kan få sine egne ønsker til å gå i oppfyllelse.

God helg, mine venner!

– – – – –
In other words: I’m learning a lot these days, and that’s a good feeling. Now it’s Friday, and the weekend has just begun, and the weather is supposed to be excellent. I wish for two days with green surroundings, long strolls, reading in the sun, light summer food, awesome music, bubbly in the park and good conversations. A great thing about being an adult is that you can make your own wishes come true. Happy weekend, my friends!

#blackouttuesday

EZIDdVWX0AAJBzn-1024x1024
Illustrasjon: Shirien Damra

Det koker i gatene for tida. I dag skal George Floyd begraves. Han er den foreløpig siste i en forferdelig lang rekke ofre for rasistisk motivert politivold i USA, og endelig har saken fått den oppmerksomheten den fortjener. I etterkant har også drapet på Breonna Taylor  kommet fram i lyset, selv om det fant sted for snart tre måneder siden. Rasismen ligger og ulmer, til enhver tid, og den er mye verre enn et visst virus som ellers opptar oss i disse dager.

For ei uke siden la jeg, som så mange andre, ut et svart bilde på Instagram, merket med #blackouttuesday, fordi jeg ville uttrykke min støtte for saken. Siden da har jeg tenkt mye. Det holder ikke. Nå er det tirsdag igjen, og jeg vil gjøre mer. Naturligvis er jeg anti-rasist, men selv om det er en selvfølge for meg, er det kanskje ikke klart for andre med mindre jeg forteller hvor jeg står. Jeg har en plattform i form av denne bloggen, og selv om den er liten, vil jeg bruke den for å løfte saken og bidra i den grad jeg kan. Jeg er ingen samfunnsdebattant, jeg er ingen ekspert, men jeg er et medmenneske, og det holder. Egentlig får denne situasjonen meg til å ville gråte hele tida, men det kommer det ikke noe godt ut av, så jeg gråter litegrann, og så skriver jeg i stedet. Nå stiller jeg meg kanskje laglig til for hogg, men den siste uka har det blitt så åpenbart at vi trenger alle stemmer i denne utvekslingen. Vi som tross alt står på sidelinja, vi som er lykkelig uberørt av det som skjer, vi bidrar til å opprettholde problemet hvis vi ikke prøver å gjøre noe med det. Her kommer derfor en hvit, privilegert kvinnes tanker om det som foregår nå, og om hva vi kan gjøre for å skape endring.

I dette innlegget kommer jeg til å bruke ord som jeg ellers aldri ville brukt, bare så det er sagt, for å få fram poengene mine. Det er ubehagelig å skrive og ubehagelig å lese slike ord, men det er nødvendig iblant.

La meg begynne med å si at dersom du er hvit i huden, som meg, så tenker du kanskje at dette ikke egentlig er ditt problem. Det rammer jo ikke deg, og du har tross alt nok med ditt eget. Det kan jeg forstå, det er lett å tenke slik når det foregår så mye annet, og det er krevende å sette seg inn i en sak når man ikke selv kjenner den på kroppen. Samtidig er dette en sak som man ikke klarer å ikke la seg opprøre av, når man først skraper litt i overflaten. Bildene og ordene er så fæle. Det er så ubehagelig. Det gjør vondt å ta det innover seg. Folk blir drept av politiet. Folk blir systematisk undertrykket. Folk blir truet og trakassert. Heldigvis skjer det ikke her i Norge, tenker vi, så vi ser på det som noe fjernt, og noe som andre må rydde opp i. Vi rister det av oss. Dessverre skjer det her også.

Dette skjer. Hvor ofte er du blitt stoppet av politiet, uten å ha gjort noe som helst?
Dette skjer. Hvor mange slike kommentarer har du fått når du har bidratt i lokalsamfunnet?
Dette skjer. Hvor mange ganger har du våknet til slike meldinger fra fremmede?
Ingen ganger? Da regner jeg med at du er hvit i huden, som meg. Flaks for oss, da.

Dette skjer, også her i Norge.

Det finnes ulike grader av rasisme, og ofte er det snakk om fremmedfrykt, fordommer, diskriminering og uvitenhet. Det er mer enn ille nok. Samtidig finnes det jo folk som faktisk mener at mennesker med andre hudfarger er mindre verdt. Den typen ekstrem og fanatisk rasisme, som blir til slaveri og nazisme og annet grums, den er selvfølgelig den verste. Den har en sterk forankring i det tidligere slaveholdet i USA, og den slags rasister har vi vel ikke i Norge? Vi vil vifte det vekk, men dessverre skjer det her også.

Dette skjer. La oss ikke glemme at det er under ett år siden en ung mann fra Bærum skjøt og drepte sin egen søster, og så løsnet skudd inne i en moské og prøvde å ta livet av så mange som mulig, fordi han mente at det pågår en rasekrig.

Dette skjer. Også her i Norge.

Greit, da har vi slått fast at rasisme ikke bare er et problem i USA, den finnes her hjemme også. Jeg synes det er ordentlig skummelt, det at folk går rundt med slike holdninger. Det rammer uskyldige mennesker, i stort og smått, hver eneste dag. Dette er ikke noe vi andre kan akseptere, om det så ikke går direkte utover oss selv.

Som Banksy sa: «People of colour are being failed by the system. The white system. Like a broken pipe flooding the apartment of the people living downstairs. This faulty system is making their life a misery, but it’s not their job to fix it. They can’t – no-one will let them in the apartment upstairs.» Dette er et veldig godt bilde, synes jeg. Når en vannlekkasje i overetasjen ødelegger leiligheten og tilværelsen til dem som bor i underetasjen, og folka i overetasjen har reist på ferie, kan man ikke forvente at de som bor i underetasjen selv skal ordne opp, for de slipper jo ikke inn i overetasjen, der lekkasjen er.

Hverdagsrasismen, i form av forskjellsbehandling, er den som er aller mest utbredt. Svarte i USA, for eksempel, har dårligere vilkår enn hvite gjennom hele livet. De vokser opp i fattigere deler av byene, de går på skoler med mindre ressurser. De får lavere utdannelse, lavere inntekt og lavere gjennomsnittlig levealder enn hvite. De får også høyere risiko for å havne i fengsel, høyere risiko for å rammes av diverse sykdommer og høyere risiko for å dø brått av for eksempel hjerteinfarkt og slag, fordi de blir nedprioritert på sykehusene. Hele systemet motarbeider dem, for det er utviklet og opprettholdt av hvite, og undertrykkelsen fortsetter. Slik er det, til en viss grad, også her i Norge. Barn med innvandrerbakgrunn kommer skjevt ut fra start, de får ikke de samme mulighetene som hvite barn, og de møtes med fordommer hele veien, som gjør det vanskeligere for dem å oppnå de samme godene som hvite voksne tar for gitt. Bare fordi de har mørk hud i et hvitt system. Det hele er blodig urettferdig.

Dette er vårt felles ansvar, og det er vi hvite som må være pådrivere for å skape endringer, fordi svarte ikke får tilgang til de arenaene der endringen skjer. Dette kan sammenlignes med kvinnenes kamp for stemmerett og andre rettigheter for hundre år siden. Kvinner demonstrerte for å gjøre seg hørt, for de kunne ikke selv endre lovene, nettopp fordi de ikke fikk innpass der lovene ble endret. Det måtte noen opplyste, fremadrettede menn til for å hjelpe dem med å utjevne forskjellene. Nå, når vi skal jevne ut nye forskjeller, må det noen hvite folk med kunnskap, empati og rettferdighetssans til. Vi kan ikke forvente at svarte skal kunne vinne denne kampen på egenhånd, men så er det heller ikke deres kamp. Det er vår. Dette angår oss alle.

La oss si at vi ikke har lyst til å være en del av problemet lenger, da, men en del av løsningen! Å, det føles bra å ha kommet hit! Det er ikke så lett å Hvordan kan vi selv bidra, i det små, her hjemme? Hva kan vi gjøre?

-Slutte å bruke ordet «neger». Jeg vet at det fortsatt er i bruk. Det burde ikke være nødvendig å minne om dette i år 2020, men det er et belastet, begrensende ord. Det sier ingenting om personen det brukes om, og veldig mye om personen som bruker det. «Neger» er nedsettende og utdatert, det er som «mongo» eller «soper». Jeg husker at disse ordene ble brukt da jeg var liten, men det er ingen oppegående mennesker som bruker dem lenger, fordi vi har fått et mer åpent og inkluderende samfunn opp gjennom årene. Heldigvis.
Her kommer noen vanlige innvendinger fra folk som av en eller annen grunn er veldig glade i dette ordet:
-«De bruker det jo selv!» Ja, og det kan de gjøre, nettopp fordi det er dem det handler om. Det blir det samme måte som at overvektige kan omtale seg selv som tjukke, men du ville ikke brukt det ordet om dem. Om du ser at en butikk har fått inn klær som ville passe din overvektige venninne, sier du ikke: «Nå har de klær til feite folk, som deg.» Du sier at de har tatt inn større størrelser. Om hun har en dårlig dag og omtaler seg selv som tjukk, sier du at nei, hun er da bare omfangsrik, rund, stor. Når noen fyller år og klager på at de er blitt gamle, sier vi nei, du er da bare moden, du har masse livserfaring! Vi er vant til å tilpasse språket vårt etter dem vi snakker med, for ikke å såre dem. Det kalles fintfølelse, det er snakk om respekt og folkeskikk, og det at noen bruker et nedsettende ord om seg selv, betyr ikke at vi skal bruke det om dem.
-«Det var jo greit å si det før!» Ja, for da var kloden større og kunnskapen mindre. I de dager da røyking ble markedsført som godt for kroppen, da var det greit å si det, for da visste man ikke bedre.
-«Det står i sanger og bøker, og det er unaturlig at det endres på!» Mange synes det er synd når gode, gamle klassikere blir modernisert. Dette har naturligvis skjedd til alle tider, ting skrives om og oppdateres hele tida, men det er merkelig nok ekstra vanskelig for folk å gi slipp på ordet «neger» i sangtekster og barnebøker. Selvfølgelig skal man lese gamle tekster med utgangspunkt i tida de ble skrevet i, men det er det bare vi voksne som kan, det har ikke barn forutsetninger til. Derfor er det kanskje greiest å erstatte noen av ordene som nå har fått negative assosiasjoner med årene, eller som rett og slett ikke gir noen mening i utgangspunktet. La oss ta faren i Pippi Langstrømpe (1945), som pleide å være «negerkonge», og som i dag er «sydhavskonge». Er ikke det mer talende, da? Poenget er jo at han er langt unna Pippi, at han er i sydligere strøk. Han er ingen aktiv del av barndommen hennes, fordi han oppholder seg på den andre siden av kloden. Det sier mye om tidspunktet for utgivelsen av boka, at det da var noe fjernt og eksotisk ved folk med mørk hud. I dag bor det jo mennesker med alle hudfarger over hele verden, så om ordet fikk stå som det var, kunne han jo like gjerne vært konge i England eller Danmark. Dessuten er det altså et nedlatende ord, som det hadde vært greit om vi ikke videreførte til barna som vokser opp i dag. (Astrid Lindgren uttalte for øvrig selv at hun var misfornøyd med ordvalget i ettertid, og hun hadde selv vært med på å redigere utgaven av boka der ordlyden ble endret. Hun var ei klok dame som levde lenge, og som oppfattet endringene i samfunnet rundt seg.)
Den aller beste grunnen til ikke å bruke ordet «neger», er at det ikke sier noe som helst, det er håpløst overfladisk. Det er som ordet «brilleslange», liksom. Du ville sannsynligvis ikke sagt at du så to brilleslanger i parken – i hvert fall ikke om du faktisk ville at folk skulle skjønne hva du sa. Folk ville jo måtte spørre om det var snakk om menn eller damer, unge eller gamle, og hvorfor du omtaler dem som «brilleslanger». Greit, de hadde tilfeldigvis briller, men hva så? Det du egentlig sier når du bruker ordet «neger», er følgende: «Jeg så et annet menneske, og jeg hverken vet eller bryr meg om hvor personen kommer fra, hva slags språk personen snakker, hvilket kjønn personen har, hvor gammel personen er eller hvilke personlige egenskaper vedkommende måtte ha, for det eneste jeg la merke til, og det eneste jeg synes er viktig å få fram, var at dette mennesket var mørkere i huden enn meg. Så grunn er jeg.»

-Slutte å omtale folks hudfarge i det hele tatt, når den ikke er relevant. Pleier du alltid å beskrive huden til folk, også når de ser ut som deg selv? Ikke? Ville du ikke sagt at du så en hvit person, så ikke si at du så en svart person. Ikke si «en av våre nye landsmenn», «en innvandrer», «en guling», «en svarting», «en neger» eller noe annet og enda verre heller. Jaså, personen så annerledes ut enn deg, men det er da ikke poenget? Det er vel en annen grunn til at du forteller denne historien? Du ville trolig ikke sagt at du så en rødhåret person miste en melkekartong, eller en person med grønne øyne som mistet en melkekartong, hvis poenget ditt er at du så noen miste en melkekartong. Hvordan vedkommende så ut, er som regel helt unødvendig å nevne.
Når vi fortsetter å understreke det hvis folk ikke er hvite i huden, opprettholder vi en oppfatning om at hvit hud er normen. Når noen sier «ei gammel dame», ser vi automatisk for oss ei hvit, gammel dame. Når noen sier «to små jenter», ser vi automatisk for oss to hvite, små jenter. Det bør ikke være slik. Det er akkurat som at når noen sier «en lege» eller «en advokat», og så ser vi for oss en mann. Man må liksom si «en kvinnelig lege» og «en kvinnelig advokat» for at folk skal se for seg ei dame. Egentlig burde vi måtte si «en mannlig lege» og en «en mannlig advokat», for det kunne jo like gjerne vært ei dame i utgangspunktet! Nå er vi over på kjønn, men akkurat slik er det med hudfarge også, og poenget er at det finnes gamle maktstrukturer i språket vårt. Vi tenker kanskje ikke over det før noen gjør oss oppmerksomme på det, men det ligger mye mellom linjene når vi sier helt dagligdagse ting. Neste gang du skal omtale en person, om du ikke ville nevnt at vedkommende var hvit, ikke si at vedkommende tilfeldigvis var svart. Hva har det med saken å gjøre?

-Slutte å bruke ordet «hudfarget» om fargen beige. Dette måtte jeg selv gjøres bevisst på denne uka, dette hadde jeg aldri tenkt over. Herlighet, dette begynner jo allerede i barnehagen! «Kan du sende meg den hudfargede fargeblyanten?» Når vi lærer barn at «hudfarget» betyr beige, lærer vi dem samtidig at dersom folk har andre farger på huden, så er det unntak fra hovedregelen, og de er annerledes. Det er ikke bare navlebeskuende, det er jo feil. Folk som er lyse i huden, er tross alt i mindretall i verden. Da er det ganske rart å ta utgangspunkt i den hudtonen du selv tilfeldigvis har, noe så subjektivt, når det er snakk om noe objektivt. Si oransje, si beige, si lysebrun. Bruk et ord som faktisk forteller hvilken farge det er snakk om. Vi ville da aldri sagt at et bygg var «hårfarget». Hår kan jo ha mange farger. Er bygget brunt, svart, rødt, grått, gult eller hvitt? Det ville vært helt meningsløst å si at noe var «hårfarget», og det er helt meningsløst å si at noe er «hudfarget».

-Slutte å snakke om demonstrasjonene her hjemme fra et smittefareperspektiv. De brøt ikke mot smittevernbestemmelsene, ifølge jussprofessoren og politiadvokaten, og deltagerne tok sine forholdsregler med munnbind og håndsprit, og det hele foregikk utendørs. Smittefaren er nok større når folk sitter tett sammen på barer og drikker øl i timevis, men det er det selvfølgelig ingen som klager på. Dessuten er det slik at i et globalt og historisk perspektiv, har rasismen tatt så uendelig mange flere menneskeliv enn Corona-viruset. Det er selvsentrert og smålig å fokusere på smittesiden i stedet for selve saken. Jeg vet at saken er ubehagelig å forholde seg til, og derfor er det lett å bare avskrive hele greia og gjemme seg bak pandemien, men dette er tross alt et mye større og viktigere formål. Nå har vi akkurat opplevd en krise, hele verdens befolkning, som har gjort det tydelig at alle land og mennesker i verden er i samme båt, vi er like. Det er mer åpenbart enn noen gang før at vi må samarbeide for å få bukt med virus. Det samme gjelder selvfølgelig når vi skal kjempe mot rasismen. Vi må heie og hjelpe hverandre framover, ikke holde hverandre igjen.

Se der, alle disse punktene går på å ikke gjøre ting. Så enkelt! Vi bare lærer oss å tenke over dem, unngå dem og bli ferdig med dem. Det er jo ingenting i verden som er så lett som å ikke gjøre noe!

Så kommer vi til sånt man faktisk kan og bør gjøre.

-Signere denne underskriftskampanjen hos Amnesty, og denne hos Change, som begge gjelder George Floyd, og denne for Breonna Taylor (her kan man bruke 01000 som postnummer). Det er faktisk det aller, aller minste man kan gjøre, det å sette navnet sitt på ei liste, for å vise at man ikke synes politiet bør kunne ta livet av folk helt uten videre. Vi som er hvite i huden, kan ringe politiet når vi føler oss truet. Hvem ringer du til når det er politiet som utgjør trusselen? Ved å skrive under på slike opprop, viser vi at vi bryr oss om den urettferdigheten som rammer andre. For oss handler det om 30 sekunder med tastetrykk, for andre handler det om liv og død.

-Lese seg opp på det som skjer, lytte til det som blir fortalt, og så videreformidle det.

-Donere penger til Black Lives Matter-bevegelsen, her.

-Se serien Dear White People på Netflix. Den både underholder og utfordrer, og jeg har lært mye av den. For ei lang liste med andre ting man kan se på, høre på og lese fra folk med mye mer oversikt enn meg, klikk her.

-Snakke med barn om at folk ser forskjellige ut, og kjøpe mer varierte bøker til dem, med bilder av personer med flere hudtoner. Jeg bladde for eksempel i denne i hylla på postkontoret i går, og den virket helt nydelig! (Det finnes sikkert en masse andre gode eksempler der ute – om det er noen foreldre som leser, må dere gjerne tipse.)

-Våge å si folk imot når de sier tankeløse ting. Som regel er det ikke egentlig rasisme som motiverer slike utsagn, det er bare uvitenhet, det er latskap, det er dårlige vaner, det er systemet som omgir oss. Ingen er født rasist, men alle blir født inn i et system, og systemet kan være rasistisk, uten at man merker det. Det er ikke vår feil, men det er vårt ansvar å gjøre hva vi kan for å forandre det. Vi må begynne med oss selv og med våre nærmeste.

Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet, om dere har flere tips til hvordan vi kan bidra i kampen for rettferdighet og likeverd. Som nevnt innledningsvis er jeg ingen ekspert, jeg er bare en vanlig person som tilfeldigvis har hvit hud og som gjerne vil hjelpe til, hvis jeg kan.

Hva er det Edmund Burke skal ha sagt?
«The only thing necessary for the triumph of evil, is for good men to do nothing».

Eller, som vår egen Arnulf Øverland har skrevet:
«Du skal ikke tåle så inderlig vel / den urett som ikke rammer deg selv.»

Dette vet vi.
Nå er det på tide at vi får opp øynene og prøver å skape endring.
Alle sammen, sammen.

– – – – –
In other words: My thoughts on the protests these days, from a Norwegian point of view, with examples of how these happenings are reflected here, and how we can help. I’m no expert, and I have a tiny platform, but if I can use it to promote an anti-racist standpoint and maybe make someone think, I want to try. I’m sorry, I’m all tapped out from writing this, so I don’t have it in me to translate it all. I just want white people to be cautious of what they say and what they do, and join me in making an effort, however small, to create a better world for everyone.

Birthday weekend

Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com

Nå er jeg 33 år! På bursdagen min våknet jeg til ballonger og ei bok jeg har ønsket meg – denne! Jeg tok meg fri fra jobb, spiste luksuslunsj med min mor og søster, svinset rundt i en favorittkjole fra 50-tallet (denne), tok en øl på en brun pub midt på dagen, løp gjennom et skybrudd, fikk flotte blomster og overraskende post, spiste pizza og skålte i champagne. Optimalt! Nå i dagene etterpå har jeg gledet meg over de omtenksomme gavene jeg fikk – jeg har brukt gavekortet på å skaffe meg en ny vintage-venn, og brygget den gode kaffen til frokosten, og hatt de nerdete drikkebrikkene under kopper og glass, og fulgt spent med etterhvert som lliljene har begynt å slå ut. (De får samme farge som boka) Det regner og blåser, men det trommer så fint mot paraplyen og lukter så godt når man tar en tur ut. Jeg nyter helga, og håper dere kan si det samme!

– – – – –
In other words: I am now 33 years of age! On my birthday I woke to balloons and a book I’ve wished for – this one! I took the day off from work, and had a luxury lunch with my mum and sister, and pranced around in a favourite frock from the fifties (this one), and had a beer in a charming pub in the middle of the day, and was caught it the rain, and received lovely flowers and surprises in the post, and had pizza, and raised my glass filled with champagne. Excellent! In the days that have followed I’ve enjoyed the thoughtful gifts I got – I’ve exchanged the gift card with a new vintage friend, and brewed fancy coffee for breakfast, and used the nerdy coasters under my mug, and watched as the lilies began to bloom. (They turned out to have the same colour as the book cover!) It is very wet and windy here now, but the sound of the rain drops against my umbrella and the scent of all the greenery makes it worth going outside anyway. In short I’m having a great weekend, and I hope you are too!

My June

June / etdrysskanel.com June / etdrysskanel.com June / etdrysskanel.com June / etdrysskanel.com

Den første sommermåneden er her! Tenk at vi kom oss gjennom denne rare, tunge våren. Knallværet i langhelga har føltes som en ren belønning. Nå er vi sakte, men sikkert på vei tilbake til normalen, eller i hvert fall til en slags ny normal. Det er veldig godt, synes jeg. Vi fortjener det!

I juni har jeg blant annet planer om å…

– Gjøre meg kjent med den nye versjonen av WordPress, bloggplattformen jeg bruker. Om noe ser snodig ut her inne nå, så er det fordi jeg må prøve meg fram litt blant diverse endringer.
– Glede meg over at måneden begynte på en mandag. Alltid ekstra ryddig, det liker jeg!
– Være mest mulig utendørs når det er fint vær.
– Spise sommermat. Lage smoothie. Innta frokost, lunsj og middag på balkongen. Drikke utepils på hyggelige uteserveringer. Grille i parken.
– Bruke regnværsdager til å se film og serier, spille kort og brettspill og lese videre i Anna Karenina.
– Finne fram de letteste sommerkjolene, og dytte tykke, varme gensere lengst inn i klesskapet.
– Spise kake på gamle Halvorsens Conditori, som gjenåpnet i februar.
– Jobbe mest mulig, sånn at jeg kan ta meg fri i juli, slik jeg pleier. (Som frilanser blir jeg stadig overrasket over folk som klager på at de har lite betalt ferie. Konseptet betalt ferie er egentlig et paradoks, spør du meg. Folk er altså misfornøyde med at de ikke i større grad får lønn for å ha fri? Velkommen til min verden, hoho – om jeg ikke jobber, får jeg ingen penger. Så enkelt er det, sånn har det alltid vært. Jeg har aldri hatt betalt ferie i hele mitt liv, og jeg synes det virker som at mange ordinære arbeidstakere tar godene sine for gitt. Nå er jeg kanskje litt ekstra oppmerksom på sånt i disse dager, ettersom jeg selv og mange med meg fortsatt er permittert… Serveringsbransjen er også ganske nådeløs, så uvissheten er stor, folk sitter helt uten inntekt, og dagpengene lar fortsatt vente på seg. Vil man klage på at man «bare har tre uker betalt ferie i år», får man nok ikke så mye sympati fra oss i serverings- og frilansbransjen!)
– Selv fokusere på hvor heldig jeg er, tross alt. Jeg får inn nok til å dekke de faste kostnadene mine, jeg eier boligen min, jeg har litt ekstra på en sparekonto, jeg havner ikke i uføret med det første.
– Skaffe et par planter til som skal få bo på balkongen vår i sommer.
– Treffe venner jeg ikke har sett på lenge, ikke siden før unntakstilstanden begynte, og være sammen på avstand.
– Jakte på stolper over hele Oslo. Stolpejakten er en kjempefin måte å bli enda bedre kjent med nærområdet på, pluss en fin unnskyldning til å oppsøke bydeler man ikke kjenner så godt! (For øvrig har man vel mulighet til å delta i mer enn åtti kommuner landet rundt?) Jeg ser nesten utelukkende folk på seksti pluss ved stolpene her i byen, men det bryr jeg meg ikke noe om, hoho. Jeg føler meg som en figur i et dataspill når jeg utforsker omgivelsene på denne måten!
– Smake meg gjennom årets nyheter i isdisken.
– Sniffe syrin.
– Prøve å finne et kubb-sett i en bruktbutikk eller på Finn, og invitere venner til en runde på nærmeste flate gressplen. En perfekt aktivitet i disse dager!
– Ta lange sykkelturer på Humla, med vind i skjørtet og niste i kurven.
– Fortsette å bruke de små, uavhengige forretningene og serveringsstedene etterhvert som de åpner igjen. Det er så mye hyggeligere å legge igjen noen kroner i unike butikker og hos lokale kneiper enn på kjipe kjedesteder.
– Være flink til å bruke solkrem.
– Se en strømmekonsert med Death by Unga Bunga. Dette blir gøy!
– Fylle 33 år! Jeg er født 5. juni, og i år faller datoen på en fredag! Vanligvis ville jeg samlet flest mulig for å feire, men i år blir det nødvendigvis en litt annerledes affære. Få folk, avstand, ingen klemmer. Uvant for en bursdagsentusiast som meg, men jeg gleder meg naturligvis likevel!

Jeg har stor tro på denne måneden! Hva er dine planer for juni?

– – – – –
In other words: The first summer month has arrived! We made it through this very different, very challenging spring season. Things are slowly returning to normal here, or at least to a kind of new normal, and there is such a sense of freedom and positivity whenever something reopens or becomes possible, and everything feels like a reward. I think we deserve a great summer!
In June I plan to…
– Get to know the newest version of WordPress, my blog platform. If something looks strange, it’s because I’m trying to navigate the changes. – Enjoy the fact that this month began on a Monday. Very tidy, I love that! – Spend as much time outdoors as I can when the sun is out. – Eat lots of summery food. Make smoothies. Have breakfast, lunch and dinner on the balcony. Raise chilled glasses on patios. Barbeque in the park. – Use rainy days to watch old films, play board games and continue reading Anna Karenina. – Get my light summer dresses out, and hide away the thickest, warmers jumpers in the back of my closet. – Work as much as possible, so that I can take July off, as my fellow and I like to do every year. – Remember how fortunate I am, even though I am still laid off from my sommelier position, and might not get to go back to work at all. I have a second source of income, and even though I don’t make much these days, it’s enough to cover my monthly expenses. I also own my home, so I won’t end up in major trouble any time soon. I wish all my colleagues were so lucky. – Get a few more plants for our balcony. – Meet friends I haven’t seen since before the lockdown, and be apart together. – Take part in a kind of Easter egg hunt where you look for poles in lots of cities all over the country. It’s a great way of getting to know your surroundings even better, and I feel like a character in a video game! – Taste this year’s new ice cream varieties. – Smell allllll the lilacs. – Go on long bike rides with packed lunch in the basket. – Keep using the small, independent businesses as they reopen. It feels so right to support them these days. – Try to remember the suncreen. – Attend a streaming concert with a fun Norwegian band called Death by Unga Bunga. – Turn 33! My birthday is the 5th of June, which falls on a Friday this year, so usually I’d have a big party to celebrate. Under the circumstances that’s not an option, it will be a very limited affair with few people, proper distance and no hugs, but I’m still looking forward to it.
I think this month is going to be a good one, folks! What are your plans for June?

#botanicalpickmeup

Grønne gleder.

Rusleturer i Botanisk hage, som endelig åpnet igjen i forrige uke, og som står i full flor.

#botanicalpickmeup
#botanicalpickmeup
#botanicalpickmeup
#botanicalpickmeup

Overgrodde fasader.

#botanicalpickmeup

Lunsj i parken.

#botanicalpickmeup

Vegger av blomster langs veien, med skjærsmin og syrin og andre ting jeg ikke vet navnet på, som lukter så godt at man nesten går i spinn.

#botanicalpickmeup

En liten is på en liten gressflekk.

#botanicalpickmeup

En smak av Middelhavet der man minst venter det.

#botanicalpickmeup

Stolpejakt på bortgjemte, frodige steder.

#botanicalpickmeup

Lav kveldssol gjennom ungt løv.

#botanicalpickmeup

Alt er ekstra grønt for tida, og lukter ekstra mye, og man kan ikke annet enn å nyte. Forsommeren er en fryd!

– – – – –
In other words: Strolls in the Botanical Gardens, which finally reopened last week, where everything is in bloom. Overgrown buildings. Lunch on the lawn. Walls of flowers, lilacs and mock-oranges and others I don’t know, with scents that make my head spin. A little ice cream on a little patch of grass. A Mediterranean feel where you least expect it. Hidden parks and a local treasure hunt. Low, golden evening sun through new leaves. Everything is so green and lush and fragrant these days, and all I can do is enjoy it. This time of year is a joy.

A different virus, a small surgery, a vaccine and something all women should do

«Prøven viste celleforandringer, og du henvises videre til spesialist.» Å, flotters.

Her kommer noe så sjeldent som en liten helseoppdatering, hoho.

I fjor høst var jeg hos fastlegen min og tok en celleprøve av livmorhalsen. Kvinner i Norge får påminnelser i posten hvert tredje år. Det er det en grunn til, vet dere. Det kan skje ting på den tida, og det hadde det gjort hos meg. (Sist jeg tok celleprøve var i 2016.) Nå hadde det altså dukket opp noe rusk, det hadde oppstått celleforandringer, og jeg fikk time hos en gynekolog for å undersøke saken nærmere. Hun tok en vevsprøve, og jeg ventet på svar i noen lange uker, og det viste seg at jeg hadde et forstadium til kreft i livmorhalsen. Det er altså ikke kreft ennå, men om man ikke oppdager det og behandler det, vil det utvikle seg til kreft over tid. Jeg fikk vite at det trolig ville gått fem år i mitt tilfelle. 300 kvinner rammes av livmorhalskreft i Norge hvert år. Jeg slipper å bli en av dem, fordi dette ble oppdaget før det gikk så langt, og jeg ble henvist videre til sykehus for behandling. Systemet fungerer! Dette er jo fenomenalt!

En av de siste dagene i april var jeg inne til en liten operasjon på Ullevål sykehus. De fjernet den delen av livmorhalsen der celleforandringene satt. Det var litt styrete, med diverse Corona-tiltak på gang, og litt skummelt, ettersom jeg aldri har gjort noe sånt før, men det var raskt overstått og gikk helt fint. Legen og sykepleieren var så hyggelige, og jeg lå der og sang for meg selv for å tenke på noe annet, hihi. I ukene etter inngrepet skal man unngå kraftig fysisk aktivitet, og det har jo faktisk vært lettere enn vanlig akkurat i disse dager, når man uansett er så mye hjemme! Hell i uhell, kan man si – og uansett er jeg veldig glad for at operasjonen ikke ble utsatt, ettersom den har vært planlagt siden februar. Jeg er så takknemlig for at de ansatte i helsevesenet står på for oss andre, pandemi eller ikke. Nå er altså inngrepet overstått, og det føles bra. I etterkant har jeg hatt ganske vekslende form, jeg har tilbragt en del tid på sofaen, men jeg driver og stabiliserer meg nå, og snart er jeg på topp igjen!

A different virus / etdrysskanel.comLivmorhalskreft skyldes humant papillomavirus (HPV), som er svært utbredt, men som stort sett ikke gir noen symptomer. De aller, aller fleste får dette viruset i løpet av livet, og så blir de friske igjen av seg selv, uten noen gang å være klar over at de har vært smittet. Hos andre forårsaker altså viruset celleforandringer, som igjen kan utvikle seg til kreft. Derfor får alle barn nå tilbud om gratis HPV-vaksine som en del av vaksinasjonsprogrammet, og alle kvinner mellom 25 og 80 år oppfordres til jevnlige celleprøver. Man kan også vaksinere seg i voksen alder, noe jeg nå er i gang med, for å unngå at dette skjer igjen. Sammen kan vi faktisk så godt som utrydde livmorshalskreft!

HPV-vaksinen settes i tre omganger. Jeg fikk den første dosen i forrige uke. Man kan få andre dose etter to måneder, og så den tredje seks måneder etter den andre. Resept skaffer man hos lege eller gynokolog, og vaksinen kan settes i apotek. Det er forbasket dyrt, hver dose koster 1500 kroner, men om alternativet er å få kreft, nå som jeg vet at jeg er disponert for det, er det en liten pris å betale til sammenligning… Jeg skal inn til oppfølgingstime hos gynekologen om et halvt år, for å sjekke hvordan det står til med livmorhalsen etter inngrepet, og om åtte måneder vil jeg være ferdig med vaksineringen også. Da håper jeg at denne saken er ute av verden for alltid. Dette har naturlig nok vært en ubehagelig prosess og periode på mange måter, men herlighet, alt kunne vært så mye verre, og i den store sammenhengen er jeg så heldig. Det er vi alle. Tenk at vi har et system som passer på oss, som gjør at vi kan få bukt med dette problemet før det blir alvorlig.

A different virus / etdrysskanel.comForresten, dere: Jeg er absolutt ingen ekspert på noe av dette, jeg har prøvd å forklare saken slik jeg har forstått situasjonen. Om dere lurer på noe, er det bare å spørre, og så kan jeg svare etter beste evne, basert på min egen erfaring. Ellers bør man naturligvis forholde seg til offisielle kilder når det gjelder slike temaer, og man får mye relevant informasjon hos Kreftregisteret og hos Folkehelseinstituttet.

Jeg vet at mange kvier seg for gå til fastlegen eller gynekologen og klatre opp i den kjipe stolen. Jeg vet at mange kaster brevene fra Kreftregisteret. Jeg vet at mange utsetter slike celleprøver, eller dropper det helt. Ikke gjør det. Bare få det overstått. Sannsynligvis er alt i orden, null stress, ingen grunn til bekymring. Om noe mot formodning skulle være i gjære, så får du orden på det før det utvikler seg. Med andre ord har man ingenting å tape, men alt å vinne. Bare gjør det. Kort sagt: #sjekkdeg

– – – – –
In other words: «Your test results show cell changes, and you will be referred to a specialist». Oh, great. We interrupt our regular programming with a little health update. This autumn I went to my GP for a routine pap test, since we get letters from the health authorities every three years here in Norway, encouraging us to get a check-up. The last time I went was in 2016, and since then something had happened. I was sent to a gynocologist, who took a tissue sample, and I waited for a few long weeks. It turned out that I had a pre-stage to cervical cancer. Not cancer, but what becomes cancer if it’s not treated – in my case I was told it would probably have developed into cancer within five years. I’m so glad they caught it beforehand! The system works! I was referred again, to a local hospital, and in late April, three weeks ago, I went in for a little operation. They removed the part of my cervix where the cell changes were found. Hopefully they got it all, and I won’t have to think about this ever again. I’m so grateful the procedure wasn’t postponed because of the Corona virus situation – there were extra procedures in place, sure, but everything went well and as planned. I’m so thankful for the work that our health workers do for us, pandemic or no pandemic, and so happy this is now behind me. Problem solved before it even really became a huge problem. I’ve had to take it easy for a good while after the surgery, but it has been less of a bother in this strange moment in time, where we all spend so much time at home anyway. Good timing, after all. Now I’m also getting vaccinated, because cervical cancer is caused by the human papilloma virus (HPV). It is very common, most people actually get it at some point in their lives, and it usually just clears up on its own without the person ever knowing they were infected. In other cases, though, like mine, it causes cell changes, which again can cause cancer. No thanks, not if I can help it. The vaccine is really expensive, but if the alternative is cervical cancer, not that I know I’m predisposed for it, it’s a small price to pay. I’ve just gotten the the first of injections, and ‘ll get the next two doses in two months and eight months from now. (All children can now get it for free in Norway, by the way, as a part of the official vaccination program, so hopefully the virus will be much less common in a generation or two.) In six months I’m going back to the gyno to check how the cervix has been doing after the procedure, and hopefully by the start of next year this is something I’ll never have to think about again. (By the way, I’m absolutely no expert on any of this, I’ve just explained the situation as I understand it. If you have any questions, feel free to ask, and I can answer based on my experience, but really we should keep to our official sources for info about this kind of stuff. I found helpful information through the websites of the cancer foundation and the national health service here in Norway.) This hasn’t been fun, but I feel so lucky. We all are, if we live in a country where there is a system in place to nip this problem in the bud. Apparently cervical cancer can more or less be extinguished in the future, if we do our part with vaccines and pap tests. Don’t throw away the letters, don’t postpone or drop the testing, just go and get it over with. Most likely everything’s perfectly fine, nothing to worry about. On the off-chance that something is going on, it can be dealt with before it’s a big deal. We have everything to gain and nothing to lose. No one likes sitting in that chair, but it’s definitely worth it.