My poll, your responses and some changes

Nå er det på tide å ta en titt på resultatet av leserundersøkelsen! Det er mer enn hundre stykker som har tatt seg tid til å svare, og det setter jeg veldig stor pris på. Tusen takk til hver og én av dere!

Jeg stilte 14 spørsmål, om sånt jeg har lurt på iblant, og her kommer svarene deres, og mine tanker rundt dem. En liten statusrapport, en liten meta-titt på bloggen, og noen ærlige refleksjoner fra min side.

De fleste av dere oppdaget Et dryss kanel gjennom en annen blogg, eller bare snublet over den på internett, slik man gjør. Det er litt morsomt å se at nesten 90 % av dem som leser bloggen, er folk jeg ikke kjenner i virkeligheten. Da min søster og jeg begynte å blogge i 2010, var jo tanken at vi skulle holde venner og familie oppdatert, men jeg forsto fort at dette var en fin måte å bli internett-kjent med nye folk på! Jeg føler nok en slags tilknytning til dere som henger her inne, selv om vi kanskje aldri har møttes; jeg tenker liksom på oss som en gjeng, haha!

(Hei til de 14 som faktisk kjenner meg i det virkelige liv – jeg gleder meg til vi kan klemme igjen.)

Snakk om lojale lesere. Tenk at 90 % av dere har hengt med i minst tre år, og 60 % i mer enn fem år, og overraskende mange helt siden starten! Jeg blir så glad av den tanken! Vi har opplevd mye sammen, hoho.

Det at det ikke har kommet til så mange nye lesere de siste tre årene, tar jeg med knusende ro – jeg har aldri hatt som mål å få en størst mulig blogg. (Hei til dere nykommere, da! Veldig hyggelig at dere vil være med i gjengen vår, hihi!) Det er nok også slik at bloggenes glansdager er forbi, så jeg tror ikke det er noe særegent for denne bloggen, jeg tror det er typisk for hele bloggfeltet. For tida er det færre personlige blogger og stadig flere influencers på Instagram, Youtube og TikTok, for eksempel.

Det er ganske stor variasjon i lesetidspunkt, men mange kommer innom på kveldstid, og det er jo ikke så rart. Fint å se for seg at noen sitter på sofaen hjemme og slapper av etter jobb, og avlegger bloggen et lite besøk.

Det er fortsatt en del som leser på datamaskin, det er hyggelig, ettersom bloggen ser best ut der. Samtidig er det jo helt naturlig at de fleste bruker mobilen i disse dager. Det gjør jeg selv også, og jeg leser blogger på kollektivtransporten! I disse dager skal man jo begrense kollektivbruken, og jeg reiser ikke kollektivt med mindre jeg må, når jeg skal til og fra jobben, to eller tre dager i uka. Da er det fint å kunne kose seg med blogglesing underveis på turen.

De fleste av dere er på min egen alder, litt yngre eller litt eldre enn meg.

Mange av dere bor i Oslo og ellers på Østlandet, stort sett i urbane strøk.

Her var det hyggelig med så mange svar! I gjennomsnitt har folk brukt sju av svaralternativene hver, det er fint å se. Jeg noterer meg at dere er åpne for flere små innstikk og flere lister – det er fint å kunne dele slike småting i travle perioder. Det er også kjekt at såpass mange setter pris på de månedlige innleggene med planer. Nå har jeg startet hver måned med et slikt innlegg i seks og et halvt år, så det er blitt en kjær vane for min egen del også!

De fleste leser det meste, det er skikkelig fint å vite! Dere gjør meg glad, folkens.

Dette er omtrent som forventet. Haha, hei til de tre som ikke forstår seg på meg! Det er gøy at vi mennesker er så forskjellige!

De aller fleste har aldri blogget, men en tredjedel av leserne er tidligere bloggere. Av dem som har eller har hatt en blogg, er det bare én av ti som fortsatt er aktive. Da er det jo ikke så rart at jeg føler meg litt ensom i bloggosfæren iblant, hihi. Vi er ikke så mange som fremdeles holder på! Hei til dere andre!

De fleste leser andre blogger også, i større eller mindre grad.

De fleste er innom ukentlig eller månedlig. Det er litt godt å se, må jeg innrømme, ettersom jeg får dårlig samvittighet når det drøyer mellom innleggene, og jeg har vært litt redd for at mange har gått og ventet på nytt innhold. Jeg håper at de som ofte kommer innom uten at det har dukket opp noe nytt, bruker arkivet flittig. Det er tross alt mer enn et tiår med innlegg man kan hoppe rundt i, ved å følge linker og søke og bla.

Her var spørsmålet i lengste laget, haha. Den siste setningen låt som følger: «Hvis du fikk velge mellom små oppdateringer med korte intervaller og lengre innlegg som kom sjeldnere, hva ville du foretrekke?» Disse svarene var også en liten lettelse å se. Jeg var litt redd for at alle skulle si at de ville ha hyppigere oppdateringer, men så ble det svaraltenativet det minst brukte. Det er kanskje ikke så rart at den som tenker mest over hvor lange innleggene er og hvor ofte de dukker opp, er meg selv. Jeg er en sånn person som liker at ting er jevnt fordelt og godt strukturert, haha!

Jeg skulle gjerne oppdatert like ofte som da jeg var student og hadde masse fritid, men livet kommer i veien, og nå har jeg liksom regninger å betale? Jeg kan ikke lenger bruke halve og hele ukedager på blogging, jeg må prioritere sånt som faktisk får det til å gå rundt. For øvrig er det jo ikke som om jeg er forpliktet til noe som helst, jeg er bare en samvittighetsfull person som liker å følge opp. Jeg blogger først og fremst fordi jeg har lyst til det, når jeg har lyst til det. Det er egentlig helt naturlig at en personlig blogg endrer seg over tid, med bloggerens alder og livssituasjon og overskudd… De siste fire årene har jeg altså hatt en roligere rytme, så det blir som regel ett eller to innlegg i uka, men tenk at jeg blogget i snitt annenhver dag i sju år i strekk! Ganske imponerende, om jeg får si det selv – og som vi var innom tidligere, er det få blogger som holder det gående så lenge som Et dryss kanel. Det er også et poeng at jeg alltid har vært uavhengig og ukommersiell, jeg har aldri prøvd å få flest mulig klikk, og aldri tjent en krone på denne bloggen. (Som journalist er jeg opptatt av integritet, så jeg har lagt enkelte begrensninger på bloggen av den grunn, men samtidig har jeg gledet meg over det å ikke måtte forholde meg til en redaktør, det å bestemme helt selv hva og hvordan jeg vil dele.) Det ligger mye arbeid bak en variert og gjennomført blogg. Jeg har lagt ned utallige timer opp gjennom årene, og produsert en enorm mengde med innhold, som er gratis og tilgjengelig for alle. Jeg har holdt på i over elleve år og skrevet mer enn 1900 blogginnlegg. Det er jeg faktisk ganske stolt av.

Jeg pleier å si takk til dere som leser med jevne mellomrom, men nå skal jeg si noe jeg aldri før har sagt: Vær så god.

Ja, dette var et spørsmål jeg hadde behov for å stille. Som jeg har nevnt tidligere, ble 2020 året der jeg for første gang vurderte å legge bloggingen på hylla. Jeg har hatt lite energi og motivasjon i perioder (det har vi vel alle), og det skjer jo ingenting lenger, hahahuff, så jeg føler at jeg har hatt lite å blogge om. Når livet er så monotont som nå, kjennes det som at jeg gjentar meg selv hele tida. Samtidig har det vært veldig godt å kunne skrive og dele gjennom denne pandemien, og jeg har valgt å være åpen om det som er tungt, og det er jeg glad for. Når folk sier at de kjenner seg igjen, vet jeg jo at jeg ikke er alene, og det er veldig fint. Dessuten har jeg tillatt meg å bruke mobilbilder iblant, som her, og hygget meg med noen tilbakeblikk, som her – sistnevnte er en stor bonus ved å ha holdt på så lenge! Dette er sånt som gjør det enklere for meg å finne tid, og det er ikke som om jeg reagerer negativt på det når jeg ser sånt på andre blogger, tvert imot. Jeg skal være litt mindre streng med meg selv framover, har jeg bestemt. Jeg synes jo selv også at Instagram-kontoen min passer bedre til å dele små, fine øyeblikk enn til å erstatte en blogg. Jeg har alltid vært glad i å uttrykke meg skriftlig, som dere vet, og det vil jeg fortsette med. Jeg oppdaterer Instagram oftere, og det er lavere terskel for dialog der inne, så jeg håper jo at vi treffes der også, men det er liksom dette som er internett-hjemmet mitt.

Noe jeg ikke kommer til å fortsette med, er å oversette alt blogginnhold til engelsk. Når jeg ser på besøkstallene for hele bloggen (ikke bare for denne undersøkelsen, men sånn generelt), ser jeg at de fleste internasjonale leserne mine har falt av i årenes løp, hehe – det er nok først og fremst venner og bekjente i diverse utland som stikker innom iblant. Når 97 % av leserne mine er fra Skandinavia, er det ikke noen vits i at jeg bruker lang tid på å oversette alle innlegg ord for ord. Det blir litt befriende, og det vil frigi mye tid, det å faktisk være ferdig med et innlegg når jeg er ferdig med den norske teksten! Jeg kommer også til å bruke både norsk og engelsk i titlene igjen, tenker jeg – sannsynligvis velger jeg det språket som gir muligheten for bokstavrim, haha!

Så, hva har jeg lært av denne leserundersøkelsen? At dere er mange som er innom jevnlig og som har fulgt bloggen lenge. Det gjør meg varm om hjertet. At vi har ganske mye til felles, og at dere stort sett leser alt jeg skriver. Noe så fint. At jeg kan legge ut noen korte oppdateringer eller drøye noen ekstra dager iblant, uten at det nødvendigvis er andre enn meg som tenker noe særlig over det. Bloggen har alltid vært og vil alltid være et overskuddsprosjekt! Jeg koser meg med å blogge, tross alt, og jeg skal prøve å legge fra meg den dårlige samvittigheten. Min største kritiker og min mest krevende leser er meg selv. Dere, derimot, er så gode å ha, så reflekterte og sjenerøse og tålmodige! Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger fra dere, og jeg er rett og slett veldig glad for at dere er her. Vi er en skikkelig fin gjeng, synes jeg!

– – – – –
In other words: This is a look at the results of the reader poll I made in February. I’ve had to take a look at my blogging since I considered quitting in 2020 – my biggest critic and most demanding reader is myself, and I need to cut myself some slack, haha. I’ve decided to stop translating every post, since more than 97 % of my readers are Scandinavian, and it takes such a lot of extra time and effort. At this point, after years of improvement, the Google Translate widget is getting quite good, so most things make sense when you use it. You can find it on the right (in the desktop view, at least, so it works better when you read on a laptop). Thanks for stopping by, though! I do love this blog, and I’ve been doing this for more than eleven years, and I’m happy that you’re here!

Paddy’s Day through the years

I dag har jeg fått varsel om at jeg blir permittert igjen, men det er St. Patrick’s Day, så la oss fokusere på det i stedet! Hurra for mitt kjære Irland, som alltid vil være mitt andre hjem. Jeg er jo så heldig at jeg har bodd i fire land, så jeg har også et tredje og et fjerde hjem, hihi. Det er skikkelig fint å tenke på akkurat nå, når vi ikke kan reise noe sted.

La oss reise i tid i stedet! Håper dere er klare for mimring og uklare bilder! Når man har blogget i mer enn et tiår, slik jeg har gjort, har man mye rart å se tilbake på. Nå tar vi en titt på elleve år med feiring – og dokumentering – av Paddy’s Day!

2010: Påsken må ha kommet veldig tidlig dette året, for det var påskepynt i leiligheten Heimdalsgata som Søstrene Suse delte. På dette tidspunktet tok man bilder med knøttsmå digitalkamera, og man brukte blitz…

17. mars 2010 var det vors hos oss, og deretter gikk vi ut for å spille dart på The Halfway House (finnes ikke mer), og etterpå gikk vi på Paddy’s.

Det føles litt feil å dele ti år gamle bilder av venner på byen, haha, men jeg byr på dette ekstremt flatterende bildet av meg. (Legg merke til toppen, den kjøpte jeg i Walt Disney World året før, og den er en gjenganger.)

Det burde egentlig ikke være lot å ta bilder av folk fra denne vinkelen? Jeg er VELDIG blid, da! Her er jeg 22 år, og håret mitt er altfor langt, haha, og jeg har ei sånn støtteskinne på håndleddet etter å ha overanstrengt meg på en eller annen måte.

2011: Dette året hadde vi også vors hos oss. Jeg hadde bakt scones, og en kompis hadde brygget øl!

Etterpå gikk vi så konsert med irsk trubadur og grønn øl på Chateau Neuf…

…og så fulgte nattsending på Radio Nova!

Synne på lufta med noen øl innabords – da er hun i sitt ess, muaha.

Denne kvelden fikk faktisk sitt eget innlegg her.

2012: Dette året feiret vi 30-årsjubileet til Radio Nova med en ukeslang festival. For oss som satt i ledelsen på det tidspunktet, var dette en utrolig gøyal og samtidig veldig slitsom tid. Selve bursdagen til Nova er 16. mars, altså dagen før St. Patrick’s Day, og vi klinket til med et storstilt feiring i storsalen på Chateau Neuf, med nachspiel ut i de små timer. Jeg tror de fleste våknet 17. mars med «stjålet fra Radio Nova» stemplet på kroppen et eller annet sted.

Det hindret oss ikke i å ta en fest på radioens pauserom den kvelden, så klart!

Tidenes mest uklare bilde, haha, men det får fotografen stå for. Med tanke på et annet bilde fra samme kveld, som viser en nesten urovekkende mengde tomme ølbokser, er det ikke så rart. Studietida, dere!

2013: Dette året bodde jeg i Paris. Jeg stavet «PADDY» på veggen i min ørlille leilighet og inviterte vennene mine hjem på vors…

…og så gikk vi på bar etterpå. Jeg kunne forresten ikke pakke med meg Mikke-toppen da jeg flyttet, så dette året hadde jeg på meg en grønn kjole i stedet. Flagget fikk være med i kofferten, riktignok – det får være grenser!

Denne kvelden fikk også et eget lite innlegg, her.

2014: Tilbake i Oslo! Tidligere dette året hadde jeg kjøpt meg speilreflekskamera, så kvaliteten på bildene er en litt annen. Vi begynte i Glassbaren på Chateau Neuf, og farget ølen grønn med konditorfarge…



…og så gikk vi på Paddy’s etterpå.


2015: Dette året bakte jeg Guinness-brownies og tok dem med ut på byen. (Jeg har funnet ut at man får som regel ta med bakverk på bar, i hvert fall så lenge betjeningen får smake!)

Vi tok noen øl på O’Reilly’s.

Dette er det eneste året der jeg ikke har noe bilde av meg, men det gjør ikke noe.

2016: Vi bodde i London på dette tidspunktet, og jeg hadde en ny, irrgrønn vintagekjole. Instagram-verdig!

InstAprilVi benyttet anledningen til å besøke en av byens eller mest anerkjente irske puber, Auld Shillelagh. De hadde sørget for at man fant stedet – det var ballonger utenfor som syntes på hundre meters avstand.


Det var riktignok ingenting mot ballongene som ventet oss inne!

Jeg har aldri opplevd lignende, haha. Trengselen og støyvinået var heeeeelt hinsides, men for en stemning!

Her ble jeg befølt i mengden, forresten. Det er så ekkelt når det bare kommer hender ut av intet, på t-banen eller i køer eller i andre folksomme sammenhenger. Innen man rekker å snu seg eller reagere, er hånda borte, og man aner ikke hvem det var, og kan ikke gjøre noe. Jeg blir så sinna når det skjer! Hold hendene for deg selv, din ekle, anonyme taper.

Vi gjør nå som jeg gjorde da; vi fokuserer på ballongene i stedet! Jeg har aldri sett så mange noe sted! Hele taket i hele lokalet var et hav av ballonger i fargene til det irske flagget.


Ballonger gjør meg tross alt sååååååå glad!

I slutten av 2016 ble jeg brilleslange, så dette er det siste Paddy-bildet av meg uten briller. Nå er jeg blitt så vant til dem at det er uvant å se meg selv uten.

2017: Vi hadde flyttet tilbake til Norge, men var faktisk i London igjen for å feire 30-årsdag til en av vennene våre der, og fikk med oss St. Patrick’s Day i tillegg! Vi tok det rolig, for vi skulle på bursdags-pub-til-pub dagen etter, men jeg var korrekt antrukket…

InstaLondon…og spiste sjokoladekake med Guinness i. Disse bildene er fra Instagram-profilen min, og jeg laget et innlegg med en liten oppsummering av turen her.

InstaLondon2018: Årets antrekk var denne prikkete vintagekjolen, som også ble foreviget på Instagram.

Dette året falt 17. mars på en tirsdag eller noe, men jeg inviterte vennegjengen til å ta et glass etter jobb på Galway Bay.

Out and about / etdrysskanel.com
Out and about / etdrysskanel.com
Out and about / etdrysskanel.com

Den grønne konditorfargen holder stand, haha!

2019: Jeg var tilbake i Mikke-toppen, så det er visst blitt en annenhverårlig greie. (Vent, er det er ord? Jeg vil at det skal være et ord.)

Vi var en liten gjeng som tok noen øl på Mulligan’s.



Om noen nå lurer på hvor mange irske puber som egentlig finnes i Oslo, så er åpenbart svaret «ganske mange»! Noen kommer til og noen faller fra, men vi prøver å være flinke til å oppsøke dem.

2020: I fjor var planen å gå på gode, gamle Dubliner. Så kom viruset, og så stengte alle serveringsstedene, og først var tanken å flytte treffet hjem til oss, men etterhvert ble det klart at det ikke var forsvarlig å samle folk i det hele tatt. Dette var vel den første feiringen i vennegjengen vår som ble gjort digital som følge av pandemien, faktisk! Jeg hadde grønn vintagekjole på, og jeg hadde fortsatt flagg og Guinness, men jeg satt i sofaen foran skjermen i stedet for ute på pub.

Det var elleve St. Patrick’s Day-markeringer på rekke og rad! Ikke verst, sant?

Det blir skjermskål i år også, selvfølgelig. Jeg har på meg Mikke-toppen og et grønt skjørt, og jeg tror vi blir rundt ti stykker som «samles» i kveld. Gleder meg!

For dem som ikke har fulgt bloggen så lenge, og som kanskje synes det er litt rart at jeg alltid feirer denne dagen: Jeg tilbragte altså et år i Irland som utvekslingsstudent i 2004/2005. Jeg ble tett knyttet til vertsfamilien min der, og har vært tilbake på besøk flere ganger siden. Blant annet tok jeg med meg Jonasflotte for å hilse på dem i 2012, og etter den turen publiserte jeg noen blogginnlegg for å dele noen favoritter og vise litt av hverdagen og kulturen der borte. Innleggene er importert fra den gamle bloggen, og bildekvaliteten er så som så, men om noen vil mimre videre og ha mer av Irland på nasjonaldagen, så finnes de her, her, her, her og her. Når man ser hvor hyggelig det er er, er det jo ikke rart at jeg savner stedet! Nå virker det dessverre usannsynlig at noen i den irske familien min kan komme i bryllupet vårt til høsten, på grunn av pandemien, og det er trist. Heldigvis vet jeg at de alltid vil være der, og jeg har tenkt å ringe og gratulere dem i ettermiddag.

Happy St. Patrick’s Day, mine venner! Sláinte!

– – – – –
In other words: I got news that I will be temporarily laid off again today – but hey, it’s St. Patrick’s Day! Let’s focus on that. In fact, let’s go back in time – here is a look back at this day every year since I started blogging. I’ve lived a year in Ireland, you know, which is why I love this day (and the Emeraldn Isle) so much. Sláinte! Please use the translation widget for an English version!

One year after

Så var det gått et år. Det er nesten ikke til å tro, og jeg skal være ærlig. De siste ukene har vært ekstra tunge. Kanskje fordi underbevisstheten vet nettopp det, at vi nå har mistet et helt år som vi aldri får igjen. Kanskje fordi vi er inne i enda en unntakstilstand med ekstra strenge restriksjoner, som nettopp ble forlenget. Kanskje fordi jeg rett før den nye nedstengningen faktisk valgte å forlate en situasjon der jeg følte at smittevernet ikke var godt nok ivaretatt, og det viste seg i etterkant at en person til stede var bekreftet smittet. Kanskje fordi en hurtigtest var nødvendig før jeg kunne gå på jobb igjen etter å ha fått den beskjeden, slik at jeg i forrige uke måtte ut med tusen kroner for å få en pinne dyttet opp i hjernen, haha. (Testen var heldigvis negativ, men det var en påkjenning likevel.) Kanskje fordi dette vanligvis ville vært en herlig tid på året med mye sosialisering, om vi hadde fått omgås i det hele tatt. Kanskje fordi det nå er mer enn fire måneder siden skjenkestoppen ble innført igjen, og mange serveringssteder ikke har hatt åpent siden da, og dette ikke lenger bare er en krise for bransjen, men en katastofe. Kanskje fordi jeg begynner å bli sår bak ørene av å bruke munnbind på jobb i mange timer i strekk flere ganger i uka. Kanskje fordi vi egentlig skulle feiret bursdagen til min lille niese på søndag – hun fylte tre år, og resten av familien kunne være sammen-på-avstand, mens vi satt her hjemme og vinket gjennom skjermen. Kanskje fordi jeg kjenner folk som har stått uten jobb i tolv måneder. Kanskje bare fordi absolutt alt er så krevende i hverdagen, og fordi det har vart så lenge, slik at det begynner å gå utover hud og hår og marg og bein og tålmodighet og tiltakslyst og det hele. Jeg kjenner at det knaker i sammenføyningene. Hvor mange ganger har jeg tenkt «dette var det siste vi trengte» i senere tid? Veldig mange.

Jeg kommer ikke til å skrive noen stor oppsummering av pandemi-året. Jeg oppsummerte første del av unntakstilstanden her, og det første halvåret her, og hele 2020 her. De som har lest disse innleggene, og som er innom bloggen jevnlig, vet omtrent hvordan året har forløpt. Jeg vil ikke gjenta meg selv for mye. Dessuten har jeg rett og slett ikke lyst. Jeg er så sliten og lei, jeg er trøtt og trist hele tida. Jeg vil ikke bruke timevis på tilbakeblikk, jeg har nok med nuet. Overskudd er noe man hadde i gamledager.

For øyeblikket, ett år etter den første pressekonferansen, er situasjonen i Oslo verre enn noen gang. Høyere smittetall, strammere restriksjoner og mer oppgitthet enn noensinne. Vi har levd med tiltak hele året, og med lockdown i over et halvt år totalt, nå senest i mer enn fire måneder i strekk. Hver gang vi tror det ikke kan bli strengere, blir det nettopp det. Akkurat nå føles det aller mest frustrerende at vi ikke kan gjøre annet enn å holde ut. Hadde dette vært en jobb, ville jeg sagt opp. Hadde dette vært en fritidsaktivitet, ville jeg holdt opp. Hadde dette vært et forhold, ville jeg slått opp. Jeg har det ikke bra, ville jeg sagt. Dette går ikke lenger. Jeg vil ikke mer. Problemet er at den muligheten ikke finnes. Vi har ikke noe valg, vi må holde ut. For hverandre, for dem som trenger oss. Vi står sammen, men vi står liksom ikke like stødig som før, vi begynner å vakle. Jeg vet at det blir bedre etterhvert, jeg vet at vi er på vei i riktig retning, men det føles ikke slik, det tar aldri slutt. Jeg har stunder der jeg nesten mister håpet av syne, og jeg kjenner at det kommer til å ta lang tid å hente seg inn igjen.

I løpet av de siste 365 dagene har jeg klemt tre personer som ikke er min samboer eller min aller nærmeste familie (når det har vært forsvarlig). Det var sånne spontane klemmer, det bare skjedde, fordi gjensynsgleden var så stor. Jeg vet akkurat hvem, hvor og når. Tre klemmer på et år. Når dette er over, skal jeg teppebombe omgangskretsen min med fysisk kontakt.

Joda, jeg vet selvfølgelig at jeg er skikkelig heldig, tross alt. Det er vi alle, som bor i et land med så mye plass, penger og tillit, når uhellet først er ute. Det kunne vært så mye verre, og mange land og byer og mennesker er langt hardere rammet, men pandemien påvirker faktisk alle aspekter ved tilværelsen her også. Hver bidige dag. Livet har stått på vent siden denne datoen i fjor, og det er lov å kjenne på en viss sorg.

Nå er det heller ikke bare meg selv jeg tenker på, selvfølgelig. Dette handler ikke bare om at det er demotiverende i lengden å ha så begrenset frihet, eller at det er kjedelig å måtte sitte hjemme hele tida, haha – det handler om alle som strever med å betale regningene sine, alle som er blitt permittert eller oppsagt, alle som er ensomme, alle barer og restauranter og hoteller og kulturinstitusjoner og fritidstilbud og kaféer og butikker som ikke får holde åpent, der noen skulle vært og hygget seg og holdt økonomien i gang, og andre skulle vært på jobb. Alt har stoppet opp.

Det er ordentlig nedslående å gå rundt i Oslo for tida. Tigerstaden er en spøkelsesby, med øde gater, strenge skilt, gitter, gråpapir og tomme lokaler overalt. Hvert eneste sted som forsvinner, representerer tapt inntekt og en drøm i knas. Det står folk bak, folk som sliter. Vi sliter alle sammen. Om man ikke selv bor i Oslo sentrum og har gjort det hele veien, tror jeg kanskje ikke det er så lett å forestille seg hvordan hverdagen her er, men det er greit, for jeg unner heller ingen andre å ha det slik. Jeg er glad for at jeg bor her, også nå, men iblant tviler jeg nesten på om byen og innbyggerne kommer til å klare å reise seg igjen, sånn på ordentlig. Det vil ta flere år, tror jeg.

For noen dager siden (før vi fikk mer snø) tok jeg en runde med kameraet. Her kommer en liten stemningsrapport. Slik ser det ut, og slik føles det, i hovedstaden vår akkurat nå.

Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after

Disse bildene er tatt i et begrenset område i løpet av en liten times rusletur, men sånn er det nå overalt og hele tida. Selv ikke sola gjør saken bedre. Byen blør. Det gjør vondt.

Jeg pleier vanligvis å fokusere på det positive, og etter at jeg hadde brukt kameraet aktivt for å dokumentere disse kjipe tingene en stund, sa det faktisk stopp av seg selv. Jeg ble kvalm og skjelven og ustø. Det er for mange tomme lokaler, for mange triste skjebner, for mye å ta inn. Jeg måtte stoppe opp og puste litt for å riste det av meg. Jeg måtte stikke innom et bakeri og gjøre et bildesøk på «cute kittens«. Jeg måtte gi Jonasflotte en ekstra stor klem da jeg kom hjem, og sette meg i sofaen med tekopp og kake. Sånt hjelper alltid, heldigvis.

Ja, for det er jo fortsatt de små tingene som lyser opp i mørket. Hverdagsgledene, hjemmehyggen og påfunnene. Vi gleder oss over stadig lysere morgener og kvelder, vi går turer og spiller kort, vi bruker de digitale mulighetene vi har, vi lager god mat og drikker importøl, vi pynter oss hver eneste lørdagskveld. Nå i helga hadde jeg bedt om fri fra jobb fordi jeg hadde planer, men de ble selvfølgelig utsatt da den nye nedstengningen kom, så nå tar vi et opphold på hotell i stedet. Vi er dødsslitne, vi fortjener et avbrekk. En ørliten staycation oppi det hele. En stor andel av Oslos hoteller er stengt, men vi fant et som er åpent og som ser veldig hyggelig ut. Selv om vi fortsatt ikke kan gå ut og gjøre noe som helst, selv om det egentlig bare er snakk om å bytte ut ett oppholdsrom med et annet, gleder jeg meg til å slafe på hotellrommet og til å skåle i champagne i kveld. Ja, det er faktisk det eneste rette på en slik miserabel merkedag. Det er vel Winston Churchill som er opphavet til følgende sitat: «I could not live without champagne. In victory I deserve it. In defeat I need it.» Dette har jeg hatt som livsfilosofi i årevis allerede, hoho. Denne årsdagen føles definitivt som et nederlag, men vi fortsetter å holde motet oppe og hodet hevet – og vi hever glassene i tillegg. Vi gjør det beste ut av denne krevende og sørgelige situasjonen, fremdeles, for det er det eneste vi kan gjøre. Våren og vaksinene kommer nok til slutt. Dessuten er det faktisk fredag. Skål.

– – – – –
In other words: Today it has been a whole year since the very first restictions hit us here, and that fact – and the state Oslo is in right now – is so depressing. Please use the translation widget for an English version.

Made me smile: Everlasting lockdown edition

God mandag etter forholdene, alle sammen! Gratulerer med kvinnedagen til alle jenter og damer, hurra for oss!

I denne evigvarende unntakstilstanden trenger vi alle smilegrunner vi kan få, og her kommer noen ting på nettet som har fått meg til å smile i det siste.

– Soppen clathrus archeri, som ser ut som noe fra en skrekkfilm eller en annen planet. Klipp, lim, bildesøk, vær så god.

Musikkvideoen til den nye Green Day-låta som kom i februar. Så enkelt, så pandemivennlig, så herlig rufsete.

– Twitter-kontoen PostcardFromThePast, som deler gamle kort og små utdrag av det som står på dem, som her:

«Spent ages looking for a restaurant & when we found one the waiter spilled soup on Brenda’s new trousers.» Haha!

– Bloggen Garfield minus Garfield, hvor noen ganske enkelt har fjernet Pusur fra hans egne striper, slik at kun eieren Jon blir igjen. Resultatet er underfundig og tragikomisk!

– Et høydepunkt fra årets AGDQ i januar: En fyr som runder gode, gamle Super Mario 64 på under 40 minutter, på direkten, med bind for øyene. Heeeelt absurd!

Denne nyhetssaken om at animasjonen i Frozen bidro til at man kunne løse et 60 år gammelt mysterium. Now they can let it go, hahahahahaaaaaaah. Å, jeg er så morsom.

– Nok et mysterium, som er enda merkeligere, og som gir oss noen gøyale gif’er av pandabjørner som smører seg inn med bæsj(!). Why Are Pandas Covering Themselves With Horse Manure? Naturen, dere…

– Vi vasker fortsatt hendene hele tida, og podkasten The Memory Palace sørger for at vi har noe å høre på så lenge: Stories to wash hands by. Poetisk og interessant.

Håper dere får en fin start på uka, og at morgendagens nye restriksjoner ikke rammer dere altfor hardt. Vi klarer dette sammen.

– – – – –
In other words: Some stuff on the internet that has made me smile lately! Happy International Women’s Day, by the way! We rock and rule!

My March

March / etdrysskanel.com
March, Et dryss kanel
March / etdrysskanel.com
March / etdrysskanel.com

Velkommen, mars! Du kommer alltid brått på etter en kort februarmåned. Nå går det offisielt mot vår, og det er godt, for det går også mot en ny total nedstengning av Oslo, allerede fra i morgen, og det er tungt. De neste to ukene blir hovedstaden en spøkelsesby igjen, og vi får ikke omgås i det hele tatt, og dette hadde alle håpet å unngå. Heldigvis blir det lysere for hver dag som går, sola står opp mens vi spiser frokost, og fuglene sitter i hekken og synger når jeg går til jobb. (Ja, jeg slipper å bli permittert på nytt, ettersom tebutikken regnes som en spesialforretning for mat og drikke, og derfor får holde åpent. Flaks!) Det finnes tross alt mye å glede seg over, og nå som de mange minusgradene er blitt til noen plussgrader, er det enklere å oppholde seg utendørs. Jeg ser fram til lange rusleturer, kaffe på termos i solveggen og kanskje synet av noen modige krokuser mot slutten av måneden? Vi skal gjøre det beste ut av mars også!

Blant annet har jeg planer om å…

– Rydde unna de varmeste ytterklærne og de tyngste vinterskoene, men ikke bære dem ned i boden riktig ennå, for sjansen er stor for tilbakeslag.

– Fortsette å gjøre litt ekstra ut av måltidene i helgene, og fortsette å finne fem finklærne på lørdagskvelder, for å bryte opp den monotone tilværelsen.

– Delta på en digital vinsmaking i regi av vinkelnerforeningen. Spennende!

– Bestille mat fra spisesteder som nok en gang er nødt til å stenge dørene for gjester, samt bruke små, lokale aktørers nettbutikker for å støtte dem.

– Starte på et nytt puslespill med altfor mange brikker.

– Feire digitalt når min lille niese fyller tre år om ei uke. Egentlig hadde vi håpet å kunne treffe familien og merkere bursdagen sammen med dem, men det går ikke nå, så vi får smile og vinke og gratulere gjennom skjermen.

– Pusse vinduene, nå som lyset gjør det sååå tydelig at det er på tide igjen.

– Markere Pi Day (14. mars) ved å lage pai!

– Jobbe på Palais des Thés i Bogstadveien fra klokka tre og utover på dager med følgende nummer: 4, 6, 10, 11, 18, 19, 25, 27, 29 og 30. Om noen trenger litt god te til hjemmekontoret, er det fritt fram!

– Slokke lyset og delta i Earth Hour mellom 20.30 og 21.30 lørdag den 27. mars. Håper det blir ekstra stor oppslutning i år!

– Utforske den nye Star-katalogen på Disney+, som ble tilgjengelig for ei uke siden. Der ligger mye gammelt og morsomt! Lurer på hvordan det ville være å se Desperate Housewives igjen, for eksempel, mer enn femten år etter at den første sesongen tok oss med storm?

– Feire St. Patrick’s Day hjemme, i år som i fjor, ved å ikle meg grønne klær og drikke mørkt øl.

– Lage spennende oppskriftsmat med ekstra gode ingredienser. Det har åpnet en ny matbutikk med stor ferskvareavdeling i nabolaget, hurra!

– Ringe venner når jeg får lyst til å snakke litt, og ta en skål gjennom mobilen eller datamaskinen i ny og ne. Det er viktig, så man ikke glemmer at omverdenen og andre folk fortsatt finnes. (Jeg krysser fingrene for at det går seg til mot påske, slik at vi kanskje kan være sammen-på-avstand med venner og familie igjen da.)

– Spise vafler på vaffeldagen, den 25. mars.

– Vende ansiktet mot vårsola når jeg er ute i godvær, og nyte overskuddet som vanligvis følger med.

– Oppsummere svarene på leserundersøkelsen! Om noen ikke har svart ennå, men har lyst til det, så er det ikke for sent!

– Klemme på Jonasflotte når jeg føler for det, og spise sjokolade når jeg føler for det. Noe annet ville jo bare være dumt.

Dette blir nok bra, tross alt! Har dere noen fine planer for mars?

– – – – –
In other words: My plans for the month of March! Please use the translation widget for an English version!

My bonnet à la Beth

Vi så The Queen’s Gambit i juleferien, og den inspirerte meg på to måter. For det første fikk jeg lyst til å prøve sjakk, ettersom jeg egentlig ikke hadde noen erfaring med det. Jeg visste liksom hvordan noen av brikkene beveget seg, men jeg kan ikke huske å ha spilt på ordentlig. Mine første nølende partier bekreftet to ting som jeg egentlig visste fra før: Jeg har ikke hode for tall og geometri og strategi, og jeg foretrekker samarbeidsspill framfor spill der medspillerne er rene motstandere. Det føles så aggressivt å angripe hverandre hele tida, og når den ene gjør det bra, må nødvendigvis den andre gjøre det dårlig, og da klarer jeg ikke å glede meg over det. Jeg er praktisk talt blottet for konkurranseinstinkt, jeg vil bare at alle skal ha det hyggelig, hoho. Det er kjekt å ha spilt litt sjakk, og fint å vite litt mer om hvordan spillet faktisk fungerer, men jeg blir nok aldri noen entusiast.

Det bør nevnes at jeg likte The Queen’s Gambit skikkelig godt, og at jeg syntes sjakkpartiene var spennende å følge, selv når jeg ikke skjønte stort. Det sier jo litt om at serien er godt skrevet. Om noen har valgt å ikke se den fordi de ikke liker eller forstår seg på sjakk – ingen fare, vi er flere, og den er severdig likevel!

Så til det andre punktet. Klærne, selvfølgelig! Jeg koser meg med gjennomførte serier som denne, og her var det jo mye fokus på antrekk og stil. Etterhvert som hovedfiguren gradvis blir mer uavhengig og framgangsrik, blir garderoben hennes mer glamorøs, og den er veldig tidstypisk. Sekstitallet var kanskje det aller fineste tiåret, etter min mening! Dette er altså ikke noe nytt, men det var noe helt konkret som inspirerte meg. I en scene mot slutten av serien går Beth tur i en park, og hun har på seg ei slags regnhette. En såkalt rain bonnet, hoho!

Dette var nytt for meg, dette visste jeg ikke at fantes? Så praktisk, sammenlignet med det å måtte holde i en paraply!

Nå kan dere jo lure på hvem som har kjøpt seg en vintage, deadstock (autentisk, ubrukt) rain bonnet fra sekstitallet, slik at hun kan bruke den dersom det regner når hun skal gifte seg? Oui, c’est moi. I starten av oktober må man være forberedt på ruskevær, og kjolen min er fra sekstitallet, den også, så dette passer ypperlig.

Rain bonnet / etdrysskanel.comJeg fant den på Etsy, ironisk nok hos en selger med navnet Sunny Day Vintage, hihi. Den kom i posten i forrige uke, hele veien over havet fra Amerika, og den er helt perfekt!

Rain bonnet / etdrysskanel.comDet er neeeesten så jeg håper at jeg må bruke den på bryllupsdagen, men bare nesten. Det aller beste er jo oppholdsvær, men det sies vel at regn i sløret bringer lykke. Jeg vil ikke ha noe slør, men nå er jeg klar for regn likevel!

Takk, Beth!

– – – – –
In other words: I was inspired by The Queen’s Gambit to buy a rain bonnet! I never knew they existed, but they do, and I’ve bought a vintage deadstock one from the sixties to wear if it rains on my wedding day in October, haha! Thanks, Beth!

A little mid-week list

Onsdag! Midtuke! Lille lørdag, om man vil?

Jeg setter sammen ei liste med spørsmål fra diverse andre blogger, mens jeg venter på at en viss flott fyr skal komme hjem fra jobb.

Siste kjøp:
400 gram comté-ost. Omnomnom.

Dagens antrekk:
Jeg har hatt tidligvakt i tebutikken i dag, så jeg hadde praktiske jobbklær og forkle på meg inntil nylig. Nå består antrekket av et svart, kort foldeskjørt jeg har hatt siden jeg var 15, en blå genser jeg kjøpte brukt for et par år siden og strømpebukser med blå harlekinruter. (Det heter det, sant?)

For tida leser jeg:
Denne, en novellesamling fra 1951. Ray Bradbury er som kjent helt rå! Jeg ler og gråter om hverandre.

For tida hører jeg på:
-Det nye albumet til Death by Unga Bunga, som kom i forrige uke. Det låter sånn som en fredagskveld føles!
-Det nye Foo Fighters-albumet, som nå er et par uker gammelt. Bedre enn de to forrige, men ikke like bra som Wasting Light eller de gode, gamle greiene.
-Tom Waits. Blir aldri ferdig med å utforske og kose meg med den varierte diskografien hans – har har tross alt gitt ut 17 album!

Best denne uka:
Jeg har faktisk flere fine planer for de kommende dagene, så her er det flere muligheter. I kveld skal vi spise pizza på Peloton, for de har åpnet igjen, og de har lettøl på tapp! Etter mer enn tre måneder med skjenkestopp er det en stor glede å kunne ta en (lett)øl til maten. Alle regler og restriksjoner skal følges, så klart, men jeg håper og tror at det kommer til å føles litt som før! På fredag er vi dessuten bedt hjem på middag til en venn. (Han bor alene, og da er det litt mindre strengt, og nå er det vel uansett lov å omgås inntil fem personer innendørs her i hovedstaden, men vi skal naturligvis holde avstand.) Det blir en skikkelig fin start på helga, og jeg husker ikke når jeg spiste hos noen sist? Jeg har vinen klar!

Verst denne uka:
Tilstanden hendene mine er i, kanskje. De har jo vært misfornøyde med all ekstra vasking og spriting leeenge, men nå har væromslaget med fuktigere luft gjort huden ekstra tørr og irritabel, og da er det fort gjort å få skrammer og sår når man bruker hendene aktivt på jobb. I disse dager har jeg minst fire, fem kutt og rifter som er «aktive» til enhver tid. Kløna. Heldigvis har jeg plaster med Disney-figurer på.

Antallet åpne faner i nettleseren på mobilen:
Fire. Et magasin som har spurt om jeg vil skrive noe for dem (veldig hyggelig!), nettsiden til Palais des Thés, en kjeksoppskrift jeg vil teste og resultatene fra «leserundersøkelsen«! Tusen takk til alle som har svart, det setter jeg stor pris på. Jeg tipper det kommer et eget innlegg om svarene deres, som er veldig interessante – i hvert fall for meg, hoho.

Jeg pleier som regel ikke ha noe særlig mer enn et par faner oppe om gangen, så dette er faktisk flere enn vanlig. Ja, forresten, jeg er en sånn type som har mørke farger på skjermene mine. Synes det er så mye mer behagelig å se på, både på PC og mobil, så jeg endrer alltid innstillingene for temafarger og bakgrunn når jeg får en ny dings om hender.

Siste SMS jeg mottok:
Nå tikket det akkurat inn ei melding fra Jonasflotte om at han går fra jobb! På tide å runde av.

Ukens følelse: En salig blanding. Jeg er oppstemt og oppgitt om hverandre.

Siste bilde jeg tok: Et bilde av ei flaske portvin som jeg tenkte å tipse om på Instagram-profilen til Vin og vegetar. Det må tilpasses litt, men jeg ville liksom vise at dette er noe som passer til mørke, kjølige vinterkvelder!

Sånn, det var ti punkter på rappen, som ble dagens lille oppdatering!

Ost og vin i begynnelsen og slutten, det passer meg riktig bra.

– – – – –
In other words: Ten little questions while I wait for my fellow to come home from work. Please use the translation widget for an English version. Happy Wednesday!