A little life update, in D minor, before the summer holidays

Cortado / etdrysskanel.com

Det går opp og ned her i livet, og selv om jeg som regel fokuserer på de lyse sidene ved tilværelsen, tenkte jeg å vie et innlegg til noen mindre positive ting fra den siste tida.

Her kommer en liten tilstandsrapport, rett og slett, denne gangen i moll i stedet for i dur!

Jeg har sagt opp stillingen min som sommelier. Det er gøy å jobbe med vin, og jeg har trivdes veldig godt på Sorgenfri, men jeg har fått tid til å tenke og kjenne litt etter denne våren. Da jeg ble permittert og begynte å tilbringe mer tid hjemme, sammen med Jonasflotte, innså jeg hvor mye jeg savner det å faktisk kunne ta helg sammen, og så ha fri i to dager. Jeg har hatt lørdagsjobber så lenge jeg kan huske, nesten, men to døgn med fri hver eneste uke er jo helt utrolig behagelig? Dessuten er det veldig godt å ikke begynne på jobb når alle andre er ferdige på jobb, og så gå glipp av hele kvelden, som andre tross alt bruker til å samles og kose seg. I to og et halv år har jeg i praksis jobbet hver torsdag, fredag og lørdag kveld. Jeg har gått glipp av så mange helgeturer, feiringer og sammenkomster. Jeg har hatt dårlig samvittighet hver eneste gang jeg har bedt om fri på fredager eller lørdager, og kun gjort det når noe har føltes tilstrekkelig viktig. Jeg har stått på som bare folk i serveringsbransjen må gjøre. Jeg har kommet sent hjem etter ti timer lange vakter og kollapset på sofaen nærmere midnatt på lørdag, og så brukt hele søndagen på å hente meg inn igjen. Slikt tærer på overskuddet, det er ikke til å komme fra. Da jeg ble tvunget til å ta et steg tilbake, merket jeg at jeg var sliten. Jeg føler meg ferdig med denne arbeidssituasjonen. Jeg vil jobbe når andre jobber, og så ha fri når andre har fri. Det er ikke for mye forlangt, faktisk. Jeg fortjener det. Dessuten er stemningen i bransjen ganske så anspent for tida, og usikkerheten føles stor. Jeg har derfor valgt å trappe opp frilansingen på hjemmekontoret, ta på meg mer tekstejobb og legge opp løpet selv, for det kjennes tryggere og mer riktig nå. På sikt håper jeg kanskje å få meg en relevant deltidsjobb på dagtid, for jeg liker å arbeide med lukt og smak og formidling. Kanskje i en butikk som selger te, kaffe, ost, olivenolje eller andre godsaker? Vi får se. Inntil videre er jeg i hvert fall fornøyd med avgjørelsen jeg har tatt, selv om det alltid er både skummelt og vemodig å si opp en jobb man liker. Jeg var innom Sorgenfri for å ta en siste kaffe, hente sakene mine og ta farvel med kollegene mine i går, og ansettelsen min opphører offisielt i morgen. Det hele er litt trist, men det føles rett.

(Jeg fortsetter med vinbloggen min, da! I tida framover, når ting stabiliserer seg, håper jeg å kunne fokusere mer på kurs og smakinger. Det å dele vinglede og gode smaksopplevelser på den måten, for eksempel på restauranter og hos vinklubber, eller i bursdager og utdrikningslag, er noe av det beste jeg vet! Jeg mistet en del slike oppdrag i vår, da alt ble avlyst, men jeg håper at det tar seg opp igjen til høsten.)

Jeg vet forresten ikke hva som skjer med dagpengene når jeg forteller NAV at jeg har sluttet. Foreløpig har jeg ikke fått noen dagpenger i det hele tatt, selv om det er snart fire måneder siden jeg ble permittert. Heldigvis holder jeg meg flytende! Jeg har klart meg så langt, og nå er det verste over, så jeg klarer meg framover også. Jeg lurer på hvordan det går med dem som mistet hele inntekten sin, om de fortsatt ikke har fått sine dagpenger heller? Jeg krysser fingrene for at det går seg til, både for min egen og andres del, snarest mulig.

Jeg synes fortsatt at det er litt tungt å bevege seg rundt i hovedstaden. Det er fremdeles teip, skilt og formaninger overalt. «Ikke reis hvis du ikke må.» «Vær mest mulig hjemme.» «Kun to personer i lokalet om gangen!» «Hold avstand!» «Vennligst ikke kom inn bare for å titte!» Greit, greit, jeg skal holde meg unna… Samtidig er det stadig flere steder som åpner igjen, og ganske mange nordmenn oppfører seg nå som om ingenting har skjedd, ser det ut som? Vi får vel bare vente på neste smittestigning, for den kommer nok, og håpe at den ikke blir for stor – samt gjøre vårt beste for ikke å bidra til den selv.

Jeg savner klemmer </3

Til slutt tenkte jeg å nevne et par småting som ikke har noe med pandemien å gjøre. Den føles tidvis ganske altoppslukende, men det er tross alt andre ting som foregår i bakgrunnen.

Jeg har fått prøveresultatene fra sykehuset etter dette lille inngrepet, og de er dessverre ikke sikre på at de har fått med seg alt. Det betyr at jeg kanskje må opereres på nytt, men det får jeg ikke vite mer om før jeg skal til oppfølging om flere måneder, så det tar jeg som det kommer. For øvrig skal jeg snart ta andre dose med HPV-vaksine på apoteket, det blir bra.

Apropos apoteket: Det virker som at Menthulatum på tube er i ferd med å forsvinne? Det er utsolgt overalt, det er helt umulig å få tak i. Hva i svingende skal man gjøre nå? Dette er selvfølgelig en filleting i det store bildet, haha, men jeg bruker det som universalmiddel, hver eneste dag, og har gjort det hele livet. Familien vår har vært Menthulatum-folk i minst tre generasjoner. Nå virker det som at vi må bli Kløver-folk i stedet, og kjøpe petrolatum på gule bokser i stedet for grønne tuber. Vi får se hvordan det går!

Sånn, da var dere oppdatert på både stort og smått, sånt som ikke nødvendigvis er så stas, som som likefullt er en del av livet. Jeg synes det må være rom for å skrive og snakke om slike ting også. Jeg er riktignok så lite vant med dette fokuset at hele innlegget føles som klaging? Jeg kommer nok til å fortsette å legge mer vekt på det positive enn det negative, slik det faller meg naturlig, men nå vet dere i hvert fall hvordan det står til.

Jeg er jo så heldig, jeg har det jo så bra på alle måter, og jeg har stor tro på sommeren og høsten som ligger foran oss. Om det så blir mye slit og lite penger i tida som kommer, er ikke det noe nytt for meg, hoho. Uansett tar jeg ferie nå! Nå skal jeg gjøre hva jeg vil, sammen med han jeg liker best, i fire uker framover. Fy søren, dette blir herlig!

God sommer, kjære venner!

– – – – –
In other words: Okay, so here’s a little update on things that aren’t great at the moment, but that are a part of life. Although I usually focus on the positive, I want to be able to write and talk about those other things as well, so I just wanted to share some rather big news and some smaller stuff from recent months.
Let’s start with the fact that I’ve quit my job as a sommelier. It was a tough decision, because I really like working with wine, and I’ve been very happy at the restaurant. However, when I became temporarily laid off because of the pandemic, I was forced to take a step back, and I got some time to think, and a new feeling showed up. Relief. For the past two and a half years, since I started working in the service industry, I have basically worked every Thursday, Friday and Saturday night. I’ve missed countless weekend getaways, celebrations and gatherings. I’ve felt guilty every single time I’ve applied for a night off, and my weekends have been one day, Sunday, and often I’ve been so beat after a ten-hour, late-night shift on Satursay that I’ve spent all of that day recovering. This business is brutal, and although I’ve had fun, I’ve also had enough. When I suddenly got to spend more time with by fellow, and we got to start our weekends together, and those weekends lasted two full days, I realised how much I’ve missed this. I no longer want to start work when everyone else gets off work, I want to work during the day and have evenings off, like most people do. It can’t be too much to ask. I deserve it. I’ve decided to ramp up my freelancing, because the way things are in the restaurant business now, it doesn’t feel any less uncertain than staying there. I stopped by the restaurant and had one last coffee and bid my collegues farewell yesterday, and my contract ends tomorrow. It’s scary and sad to leave a job you like, but I know this was the right call, and I have faith in the future.
I’ll keep writing my wine blog, though, and I do hope that when things stabilise, I’ll be able to host tastings and stuff again, like I used to before everything was cancelled. I also hope that I will get a little bit of support from the government at some point, since everyone who’s been laid off is entitled to it, although there is a certain system overload at the moment, and nothing has happened for the almost four months that have passed. At least I’ve been able to stay afloat, and I still will if nothing ever comes.
I still find it strange and unnerving to move about with all the tape and signs and regulations. «Do not travel if you do not have to.» «Stay at home as much as possible.» «Keep your distance!» «Only two people at a time!» «Please do not enter only to have a look!» Fine, I’ll stay away, but it brings me down. We do what we have to, but I don’t have to like it, right? I just want to hug my friends again. Things have gotten a lot better here, places keep reopening, but some people seem to act like nothing’s happened, and we do expect a new rise. When it comes, we’ll just have to hope that it’s not too big, and do our best not to contribute to it ourselves.
Finally there are a few little things that have nothing to do with the pandemic, believe it or not. I got the test results from this little surgery, and it turns out they can’t guarantee that they got it all, so I might have to do the whole thing again. I’ll cross that bridge when and if I come to it, of course, but at least I’m getting my second dose of the vaccine at my local pharmacy soon. While I’m there I also like to pick up some mentholatum, but now it has become impossible to find anywhere, it’s sold out all over, and apparently it is disappearing from the Norwegian market. This is a trifle, of course, when we look at the big bicture, but I use it every day, for all sorts of things, and I have done my whole life. My family have sworn to this stuff for at least three generations. We’ll have to find an alternative and see how it works out!
There we go, things big and small, which aren’t the greatest. I just wanted to keep you in the loop. I’m not used to all this negativity, I feel like I’m complaining, but at least now you know what’s going on. After all, though, I am so fortunate and so happy in pretty much every way, and everything is going to work out. Besides, my holidays start now! I’m going to spend the next four weeks doing whatever I want, side by side with my favourite person. It’s going to be wonderful! Happy summer, my dears!

My July

June / etdrysskanel.com
Summer 2018 / etdrysskanel.com
Oslo / etdrysskanel.com
Rooftop Film Club London / etdrysskanel.com

Hei, juli! Endelig er du her! Jeg har lengtet etter deg, etter friheten du kommer med, gjennom hele denne ganske innestengte og begrensede våren. Jeg har jobbet mest mulig i det siste, i et forsøk på å fylle opp en slunken bankkonto etter tre måneder med permisjon, og for å kunne ta meg helt fri i sommer. Nå er det veldig snart ferie, nå har tida kommet for å senke skuldrene og nyte. Juli skal stappes full av kos og hygge, hoho!

Blant annet har jeg planer om å…

– Få fregner på nesa som følge av mange lesestunder i solveggen.

– Spise is. De beste nå er fruitero (både gul og rød), kroneis med Non-Stop og Royal med lakris eller pistasj, spør du meg.

– Gå på kino på regnværsdager. Odeon kjører japansk filmsommer!

– Briljere med iskaffen min.

– Leie bil og besøke venner i andre byer og på ulike hytter, og ellers ta noen små utflukter etterhvert som lysten melder seg. Vi pleier uansett ikke å reise utenlands i fellesferien, ettersom vi ikke må, så forskjellen på dette året og tidligere år blir ikke så stor for oss. Jeg er mest glad i små eventyr innad i eget land når den norske sommeren er på sitt fineste!

– Markere 14. juli, Frankrikes nasjonaldag, med noe passende i glasset.

– Tilbringe noen dager i sommerhuset ved Mjøsa og i sætra i skogen, og nyte at tida nesten står stille.

– Grille i hagen og spise pinkiklunsj i parken.

– Sykle ut til forstedene, med en termos kaffe i kurven, og utforske deler av Oslo som jeg ikke kjenner så godt.

– Fortsette med stolpejakt, både her og både der.

– Bruke det nye stormkjøkkenet vi har skaffet oss! Det føles vanvittig voksent å investere i friluftsutstyr, men nå var det på tide. Vi tok en prøvetur ut i Marka på lørdag, og lagde og spiste lunsj i skogen, og det var både vellykket og velsmakende! Jeg ser fram til flere kortere og lengre turer i skogen denne sommeren, og kanskje noen overnattinger også.

– Besøke det nye Deichman-bygget i Bjørvika. Det ser så stilig ut! Håper det er hyggelig der inne også, slik at man får lyst til å oppholde seg der.

– Feire min brors bursdag, nå i helga, på Hamar.

– Reise videre til Elverum etterpå, og sove noen netter hjemme hos foreldrene mine.

– Kose meg med Poirot-boka jeg nettopp har begynt på, etter at jeg nylig leste ut Anna Karenina. Det tok meg tre måneder, for den er 950 sider lang, og såpass tykk og tung at jeg ikke kunne bære den med meg rundt. Nå nyter jeg å ha bok i veska igjen!

– Drikke utepils og duggfrisk vin på byens triveligste uteserveringer, for eksempel på Gaasa, St. Pauli, Prindsen hage, Asylet, Skansen, Utendørs, Gamle Raadhus og Jakobs hage.

– Ta ferja ut til øyene i Oslofjorden for å bade. Sommer i Tigerstaden i et nøtteskall!

– Følge reglene fra Folkehelseinstituttet, fortsette å holde avstand til fremmede og unngå kollektivtransport når jeg kan, og ellers omgås mine nærmeste som normalt. Som jeg gleder meg til jeg kan klemme alle vennene mine igjen!

– Feire elleve års kjæresterier med Jonasflotte, allerede i morgen! Tenk at det går an å ha det så bra så lenge, det er virkelig verdt å markere. Det blir riktignok ingen storstilt feiring i år, men vi har kjøpt gode bobler og bestilt bord på et passende spisested, og jeg gleder meg.

Ellers tar vi ting som det kommer, tenker jeg. Det er tross alt det aller beste ved å ha ferie, at man kan våkne om morgenen, kjenne etter, og så gjøre det som frister mest. Dette blir digg!

Hva er deres planer for juli?

– – – – –
In other words: Oh, July, you’re finally here! I have longed for the freedom that you bring during this locked-up, limited spring. I’ve spent my time working as much as I can, to refill my bank account after three months of being on pandemic leave, and to be able t take as much time off this summer as possible. Now the holidays are right around the corner, and I’m ready to stuff as much enjoyment into this month as possible! Among other things, I plan to…
– Collect freckles when reading in the sun. – Eat ice cream. – Go to the cinema on rainy days. – Make my famous ice coffee. – Spend a few days here and here, and feel time pass more slowly. – Celebrate Bastille Day with some appropriate wine. – Rent a car and go visit friends, and take some little trips here and there when we feel like it. This time of year I prefer little inland adventures to going abroad anyway, so even with closed borders and quarantine rules and stuff, this summer won’t be that different for us. – Barbecue in the garden and go for picnics in the park. – Take my bike out to the suburbs to explore parts of Oslo I don’t know that well, and bring a thermos of coffee in the basket. – Use the new camping cooker we just bought! It feels like such a grown-up thing to do, but it was time. We had a test run on Saturday, we went into the woods to cook and have lunch, and it was a great success. I look forward to lots of little excursions like this and this, and maybe even a few nights in a tent, in the month ahead. – Visit a brand new main library here in Oslo. It’s super modern and sleek, and I hope it’s still cosy. – Celebrate my brother’s birthday this weekend, and then go spend a few nights at home where my parents live. – Enjoy the Poirot novel I just started after finishing Anna Karenina. That took me three months, because it is almost on thousand pages long, and so heavy I couldn’t carry it around with me. Now I can have my book in my bag again! – Drink beer on patios all over town. – Take the ferry out to the islands outside the city and swim in the Oslo fjord. – Follow the regulations from the government concerning the virus situation. We still have to avoid public transport and keep our distance, and I really miss hugging my friends, but most things have reopened, and it feels like the new normal is in place. The disinfectant and the glass panes have come to stay, it seems… – Celebrate eleven years with my fellow, tomorrow already. Wow, we’ve been coupled up for so long, and I had no idea it was possible to be happy together for this amount of time, haha. This year there will be no big celebration, but we’ve bought good bubbly and booked a table at a nice place, so I’m excited.
Otherwise we’ll do what pops up, what we feel like, and isn’t that one the best things about the summer holidays? Just waking up and seeing what the day brings? Yes, it is, and this is going to be great. What are your plans for July?

Balcony report

Hurra for balkongsesong!

Noen så kanskje dette bildet på Instagram tidligere i uka? Det er jo ikke så rart at jeg trives her ute her oppe.

Her står det en benk etter de forrige eierne, og så har vi et bord og to stoler i den andre enden. Blomsterkurvene fyller jeg med grønne planter, og årets utvalg virker å trives godt.

I en stor vase har vi peoner fra svigermors hage, som snart er ferdige, men som er fine til det siste.

June / etdrysskanel.comDet står også såkalte trommestikker i hjørnet bak døra!

June / etdrysskanel.comDisse var nye for meg, og jeg kunne ikke dy meg da jeg fant dem på den lokale blomsterbutikken, hoho!

På balkongen har vi også et solseil jeg har laget, som vi kan henge opp for å skjerme for sola når vi spiser eller helst ikke vil ha den i øynene.

June / etdrysskanel.comJeg bare klippet til et gammelt dynetrekk og satte ringer i hjørnene, og så har vi festet kroker det kan hektes fast i, så det er lett å henge opp og ta ned. Det ser kanskje ikke superprofesjonelt ut, men det kostet ikke en krone, og det blafrer fint i vinden og gir dust og behagelig lys, og det fungerer aldeles utmerket. Selvgjort er velgjort!

Når jeg sitter på benken og sola står i riktig vinkel, får jeg regnbuepynt når den reflekteres i glasset i rekkverket. (Happy Pride, forresten!)

June / etdrysskanel.comAller finest er selvfølgelig solnedgangen. Alt smaker ekstra godt da, for eksempel rosa vin.

Balcony / etdrysskanel.comVille bare dele gleden! God helg, mine venner!

– – – –
In other words: Balcony season! Yessss! Some may have seen the first photo on my Instagram earlier this week. You can’t blame me for spending a lot of time here, right? In a vase we have some peonies from my in-laws’ garden, and although they are almost done at this point, they still look beautiful. There are also some drumstucks in the other corner! I’d never seen these flowers before! We have a sail we can put up to keep the sun out of our eyes when we’re eating, which I made out of an old sheet. It’s so convenient to be able to put it up or take it down whenever we feel like it, and it creates a lovely golden light. When the sun hits the glass in the balustrade just right, I get rainbow decorations from the reflections. (Happy Pride, by the way!) My favourite thing is the sunset, though. I just wanted to share the joy with you guys! Happy Friday!

Made me smile # 23

Her kommer en samling greier som har fått meg til å smile i det siste!
Ti ting man kan bruke litt tid på om man vil ha et avbrekk fra sola og sommervarmen.

Vil man bake noe, så har Nigella noen muffins med sjokolade og kirsebær på lur, som ser veldig enkle og skikkelig gode ut.

Nå har visst fotballen startet opp igjen? Dette er meg på den fronten. Moss og jeg bryr oss omtrent like mye, hoho.

Min kjære gjorde meg oppmerksom på bloggen McMansionHell.com, en egen side med sånne store, smakløse hus fra USA, der arkitekten Kate Wagner peker ut alt som er rart. Jeg ler så jeg gråter. Her kommer noen bilder, alle hentet fra dette innlegget. Arkivet her er en gullgruve.

tumblr_ba3fb0b64551f6e72f8af0d4fbce281f_33aa4be9_1280
tumblr_bf63c8d0a2a4dcee44e48478f35a8451_5347d0e7_1280tumblr_a2c19f21e5c715917a3b3656b29ae400_9b68d246_1280
tumblr_54f73699753bdf85ac10197f22142bf8_7534ade0_1280

På snakk om hus: vi har jo noen spesielle hjem her til lands også. Jeg syntes det var gøy å titte på denne gjennomførte, pastellfargede tidskapselen av en leilighet, som ble solgt i nabolaget vårt forleden, og dette gamle herskapshuset, der tida virker å ha stått stille i hundre år.

Cobie Smulders, bedre kjent som Robin for alle som har sett How I Met Your Mother, har lagt ut en korona-versjon av Let’s Go to the Mall på Instagram, hoho. (Større video på Youtube.) Om man ikke kjenner den herlige 80-tallsparodien som er originalen, finner man den her!

Harry Potter, takk! Her kan man se og høre flinke folk lese ett kapittel hver fra den første boka! #HarryPotterAtHome er blitt en kjempesuksess, og man trenger bare opprette en gratis bruker på Wizarding World – om man ikke har det allerede, hihi – for å få tilgang.
(Det ble forresten også gjort en lignende og veldig fin greie i mai, der Andy Serkis leste hele The Hobbit live, i ett strekk. De kalte det et Hobbitathon! Utrolig imponerende og engasjerende! Dette var en innsamlingsaksjon som pågikk i en begrenset tidsperiode, og derfor er ikke videoen tilgjengelig lenger, men det er så kult at folk stiller opp til sånt!)

La oss nerde litt mer. Her gjenforenes gjengen fra Ringenes Herre-filmene via Zoom!

Folka bak det morsomme retrospillet Thimbleweed Park har også vært aktive på hjemmekontoret. De har laget et gratis minispill til oss!

Dette er også et slags spill, forkledd som en nettside fra gamle dager. Mackerelmedia Fish føles kjent og har masse sjarm, men er også forvirrende og annerledes. Gøy!

Til sist må jeg bare tipse om denne Youtube-kanalen, om det er noen som ikke kjenner den allerede. En fyr bruker klinkekuler til å gjenskape diverse billøp og olympiske arrangementer, med intrikate oppsett og realistisk kommentatorspor. Det høres rart ut, og det er det, haha! Her kan man gå flere år tilbake, og alt er like detaljert, like tilfeldig og like passende som tankeløs underholdning når man trenger et avbrekk.

En real godtepose! Nyt sommeren, mine venner!

– – – – –
In other words: Ten things that have made me smile lately, that you can spend some time on if you need a break!
If you feel like baking, these chocolate and cherry cupcakes from Nigella look equally simple and tasty. –  Football season (soccer for some of you) has now begun here, after long delays and lots of adaptions to make the games pandemic safe. It has been a big thing for many, but this is me when it comes to football. Moss gets me. – The blog McMansionHell.com, where architect Kate Wagner roasts huge, strange houses in the US, is hilarious! All the images are from this post, and the archive here is a gold mine. – Speaking of houses, we do have some strangeness here in Norway too. This pastel time capsule of a flat was recently sold in our neighbourhood, and this house, where it looks like nothing has changed in a century, is still for sale. – Cobie Smulders, aka Robin from How I Met Your Mother, made a corona version of the fun 80s parody Let’s Go to the Mall! – #HarryPotterAtHome has been a huge success. I love it! If you create a free Wizarding World user, you can listen to lots of talented people read chapters from the first book.- More nerdyness, please! The cast from the Lord of the Rings films reunited via Zoom! – The fun folks behind the cool retro game Thimbleweed Park have made us a free mini game! – Another game, almost, disguised as an old website, which is familiar and charming and confusing all at once: Mackerelmedia Fish! – Lastly I just have to tell you about this Youtube channel, if you do not already know it. A guy uses marbles to recreate car races and sports, with the most intricate setups and a realistic commentary. So odd and so strangely entertaining, haha!
Quite the collection, right? I hope you are well, friends!

Weekend wishes

June / etdrysskanel.com

Jeg kjenner at jeg lærer mye for tida, og det er en god følelse. Nå er det fredag, og nå er helga et faktum, og det er spådd knallvær!

Jeg ønsker meg to dager med grønne omgivelser, utepils, lange rusleturer, bok i sola, lett sommermat, fet musikk, bobler i parken og gode samtaler.

Det fine med å være voksen, er at man kan få sine egne ønsker til å gå i oppfyllelse.

God helg, mine venner!

– – – – –
In other words: I’m learning a lot these days, and that’s a good feeling. Now it’s Friday, and the weekend has just begun, and the weather is supposed to be excellent. I wish for two days with green surroundings, long strolls, reading in the sun, light summer food, awesome music, bubbly in the park and good conversations. A great thing about being an adult is that you can make your own wishes come true. Happy weekend, my friends!

#blackouttuesday

EZIDdVWX0AAJBzn-1024x1024
Illustrasjon: Shirien Damra

Det koker i gatene for tida. I dag skal George Floyd begraves. Han er den foreløpig siste i en forferdelig lang rekke ofre for rasistisk motivert politivold i USA, og endelig har saken fått den oppmerksomheten den fortjener. I etterkant har også drapet på Breonna Taylor  kommet fram i lyset, selv om det fant sted for snart tre måneder siden. Rasismen ligger og ulmer, til enhver tid, og den er mye verre enn et visst virus som ellers opptar oss i disse dager.

For ei uke siden la jeg, som så mange andre, ut et svart bilde på Instagram, merket med #blackouttuesday, fordi jeg ville uttrykke min støtte for saken. Siden da har jeg tenkt mye. Det holder ikke. Nå er det tirsdag igjen, og jeg vil gjøre mer. Naturligvis er jeg anti-rasist, men selv om det er en selvfølge for meg, er det kanskje ikke klart for andre med mindre jeg forteller hvor jeg står. Jeg har en plattform i form av denne bloggen, og selv om den er liten, vil jeg bruke den for å løfte saken og bidra i den grad jeg kan. Jeg er ingen samfunnsdebattant, jeg er ingen ekspert, men jeg er et medmenneske, og det holder. Egentlig får denne situasjonen meg til å ville gråte hele tida, men det kommer det ikke noe godt ut av, så jeg gråter litegrann, og så skriver jeg i stedet. Nå stiller jeg meg kanskje laglig til for hogg, men den siste uka har det blitt så åpenbart at vi trenger alle stemmer i denne utvekslingen. Vi som tross alt står på sidelinja, vi som er lykkelig uberørt av det som skjer, vi bidrar til å opprettholde problemet hvis vi ikke prøver å gjøre noe med det. Her kommer derfor en hvit, privilegert kvinnes tanker om det som foregår nå, og om hva vi kan gjøre for å skape endring.

I dette innlegget kommer jeg til å bruke ord som jeg ellers aldri ville brukt, bare så det er sagt, for å få fram poengene mine. Det er ubehagelig å skrive og ubehagelig å lese slike ord, men det er nødvendig iblant.

La meg begynne med å si at dersom du er hvit i huden, som meg, så tenker du kanskje at dette ikke egentlig er ditt problem. Det rammer jo ikke deg, og du har tross alt nok med ditt eget. Det kan jeg forstå, det er lett å tenke slik når det foregår så mye annet, og det er krevende å sette seg inn i en sak når man ikke selv kjenner den på kroppen. Samtidig er dette en sak som man ikke klarer å ikke la seg opprøre av, når man først skraper litt i overflaten. Bildene og ordene er så fæle. Det er så ubehagelig. Det gjør vondt å ta det innover seg. Folk blir drept av politiet. Folk blir systematisk undertrykket. Folk blir truet og trakassert. Heldigvis skjer det ikke her i Norge, tenker vi, så vi ser på det som noe fjernt, og noe som andre må rydde opp i. Vi rister det av oss. Dessverre skjer det her også.

Dette skjer. Hvor ofte er du blitt stoppet av politiet, uten å ha gjort noe som helst?
Dette skjer. Hvor mange slike kommentarer har du fått når du har bidratt i lokalsamfunnet?
Dette skjer. Hvor mange ganger har du våknet til slike meldinger fra fremmede?
Ingen ganger? Da regner jeg med at du er hvit i huden, som meg. Flaks for oss, da.

Dette skjer, også her i Norge.

Det finnes ulike grader av rasisme, og ofte er det snakk om fremmedfrykt, fordommer, diskriminering og uvitenhet. Det er mer enn ille nok. Samtidig finnes det jo folk som faktisk mener at mennesker med andre hudfarger er mindre verdt. Den typen ekstrem og fanatisk rasisme, som blir til slaveri og nazisme og annet grums, den er selvfølgelig den verste. Den har en sterk forankring i det tidligere slaveholdet i USA, og den slags rasister har vi vel ikke i Norge? Vi vil vifte det vekk, men dessverre skjer det her også.

Dette skjer. La oss ikke glemme at det er under ett år siden en ung mann fra Bærum skjøt og drepte sin egen søster, og så løsnet skudd inne i en moské og prøvde å ta livet av så mange som mulig, fordi han mente at det pågår en rasekrig.

Dette skjer. Også her i Norge.

Greit, da har vi slått fast at rasisme ikke bare er et problem i USA, den finnes her hjemme også. Jeg synes det er ordentlig skummelt, det at folk går rundt med slike holdninger. Det rammer uskyldige mennesker, i stort og smått, hver eneste dag. Dette er ikke noe vi andre kan akseptere, om det så ikke går direkte utover oss selv.

Som Banksy sa: «People of colour are being failed by the system. The white system. Like a broken pipe flooding the apartment of the people living downstairs. This faulty system is making their life a misery, but it’s not their job to fix it. They can’t – no-one will let them in the apartment upstairs.» Dette er et veldig godt bilde, synes jeg. Når en vannlekkasje i overetasjen ødelegger leiligheten og tilværelsen til dem som bor i underetasjen, og folka i overetasjen har reist på ferie, kan man ikke forvente at de som bor i underetasjen selv skal ordne opp, for de slipper jo ikke inn i overetasjen, der lekkasjen er.

Hverdagsrasismen, i form av forskjellsbehandling, er den som er aller mest utbredt. Svarte i USA, for eksempel, har dårligere vilkår enn hvite gjennom hele livet. De vokser opp i fattigere deler av byene, de går på skoler med mindre ressurser. De får lavere utdannelse, lavere inntekt og lavere gjennomsnittlig levealder enn hvite. De får også høyere risiko for å havne i fengsel, høyere risiko for å rammes av diverse sykdommer og høyere risiko for å dø brått av for eksempel hjerteinfarkt og slag, fordi de blir nedprioritert på sykehusene. Hele systemet motarbeider dem, for det er utviklet og opprettholdt av hvite, og undertrykkelsen fortsetter. Slik er det, til en viss grad, også her i Norge. Barn med innvandrerbakgrunn kommer skjevt ut fra start, de får ikke de samme mulighetene som hvite barn, og de møtes med fordommer hele veien, som gjør det vanskeligere for dem å oppnå de samme godene som hvite voksne tar for gitt. Bare fordi de har mørk hud i et hvitt system. Det hele er blodig urettferdig.

Dette er vårt felles ansvar, og det er vi hvite som må være pådrivere for å skape endringer, fordi svarte ikke får tilgang til de arenaene der endringen skjer. Dette kan sammenlignes med kvinnenes kamp for stemmerett og andre rettigheter for hundre år siden. Kvinner demonstrerte for å gjøre seg hørt, for de kunne ikke selv endre lovene, nettopp fordi de ikke fikk innpass der lovene ble endret. Det måtte noen opplyste, fremadrettede menn til for å hjelpe dem med å utjevne forskjellene. Nå, når vi skal jevne ut nye forskjeller, må det noen hvite folk med kunnskap, empati og rettferdighetssans til. Vi kan ikke forvente at svarte skal kunne vinne denne kampen på egenhånd, men så er det heller ikke deres kamp. Det er vår. Dette angår oss alle.

La oss si at vi ikke har lyst til å være en del av problemet lenger, da, men en del av løsningen! Å, det føles bra å ha kommet hit! Det er ikke så lett å Hvordan kan vi selv bidra, i det små, her hjemme? Hva kan vi gjøre?

-Slutte å bruke ordet «neger». Jeg vet at det fortsatt er i bruk. Det burde ikke være nødvendig å minne om dette i år 2020, men det er et belastet, begrensende ord. Det sier ingenting om personen det brukes om, og veldig mye om personen som bruker det. «Neger» er nedsettende og utdatert, det er som «mongo» eller «soper». Jeg husker at disse ordene ble brukt da jeg var liten, men det er ingen oppegående mennesker som bruker dem lenger, fordi vi har fått et mer åpent og inkluderende samfunn opp gjennom årene. Heldigvis.
Her kommer noen vanlige innvendinger fra folk som av en eller annen grunn er veldig glade i dette ordet:
-«De bruker det jo selv!» Ja, og det kan de gjøre, nettopp fordi det er dem det handler om. Det blir det samme måte som at overvektige kan omtale seg selv som tjukke, men du ville ikke brukt det ordet om dem. Om du ser at en butikk har fått inn klær som ville passe din overvektige venninne, sier du ikke: «Nå har de klær til feite folk, som deg.» Du sier at de har tatt inn større størrelser. Om hun har en dårlig dag og omtaler seg selv som tjukk, sier du at nei, hun er da bare omfangsrik, rund, stor. Når noen fyller år og klager på at de er blitt gamle, sier vi nei, du er da bare moden, du har masse livserfaring! Vi er vant til å tilpasse språket vårt etter dem vi snakker med, for ikke å såre dem. Det kalles fintfølelse, det er snakk om respekt og folkeskikk, og det at noen bruker et nedsettende ord om seg selv, betyr ikke at vi skal bruke det om dem.
-«Det var jo greit å si det før!» Ja, for da var kloden større og kunnskapen mindre. I de dager da røyking ble markedsført som godt for kroppen, da var det greit å si det, for da visste man ikke bedre.
-«Det står i sanger og bøker, og det er unaturlig at det endres på!» Mange synes det er synd når gode, gamle klassikere blir modernisert. Dette har naturligvis skjedd til alle tider, ting skrives om og oppdateres hele tida, men det er merkelig nok ekstra vanskelig for folk å gi slipp på ordet «neger» i sangtekster og barnebøker. Selvfølgelig skal man lese gamle tekster med utgangspunkt i tida de ble skrevet i, men det er det bare vi voksne som kan, det har ikke barn forutsetninger til. Derfor er det kanskje greiest å erstatte noen av ordene som nå har fått negative assosiasjoner med årene, eller som rett og slett ikke gir noen mening i utgangspunktet. La oss ta faren i Pippi Langstrømpe (1945), som pleide å være «negerkonge», og som i dag er «sydhavskonge». Er ikke det mer talende, da? Poenget er jo at han er langt unna Pippi, at han er i sydligere strøk. Han er ingen aktiv del av barndommen hennes, fordi han oppholder seg på den andre siden av kloden. Det sier mye om tidspunktet for utgivelsen av boka, at det da var noe fjernt og eksotisk ved folk med mørk hud. I dag bor det jo mennesker med alle hudfarger over hele verden, så om ordet fikk stå som det var, kunne han jo like gjerne vært konge i England eller Danmark. Dessuten er det altså et nedlatende ord, som det hadde vært greit om vi ikke videreførte til barna som vokser opp i dag. (Astrid Lindgren uttalte for øvrig selv at hun var misfornøyd med ordvalget i ettertid, og hun hadde selv vært med på å redigere utgaven av boka der ordlyden ble endret. Hun var ei klok dame som levde lenge, og som oppfattet endringene i samfunnet rundt seg.)
Den aller beste grunnen til ikke å bruke ordet «neger», er at det ikke sier noe som helst, det er håpløst overfladisk. Det er som ordet «brilleslange», liksom. Du ville sannsynligvis ikke sagt at du så to brilleslanger i parken – i hvert fall ikke om du faktisk ville at folk skulle skjønne hva du sa. Folk ville jo måtte spørre om det var snakk om menn eller damer, unge eller gamle, og hvorfor du omtaler dem som «brilleslanger». Greit, de hadde tilfeldigvis briller, men hva så? Det du egentlig sier når du bruker ordet «neger», er følgende: «Jeg så et annet menneske, og jeg hverken vet eller bryr meg om hvor personen kommer fra, hva slags språk personen snakker, hvilket kjønn personen har, hvor gammel personen er eller hvilke personlige egenskaper vedkommende måtte ha, for det eneste jeg la merke til, og det eneste jeg synes er viktig å få fram, var at dette mennesket var mørkere i huden enn meg. Så grunn er jeg.»

-Slutte å omtale folks hudfarge i det hele tatt, når den ikke er relevant. Pleier du alltid å beskrive huden til folk, også når de ser ut som deg selv? Ikke? Ville du ikke sagt at du så en hvit person, så ikke si at du så en svart person. Ikke si «en av våre nye landsmenn», «en innvandrer», «en guling», «en svarting», «en neger» eller noe annet og enda verre heller. Jaså, personen så annerledes ut enn deg, men det er da ikke poenget? Det er vel en annen grunn til at du forteller denne historien? Du ville trolig ikke sagt at du så en rødhåret person miste en melkekartong, eller en person med grønne øyne som mistet en melkekartong, hvis poenget ditt er at du så noen miste en melkekartong. Hvordan vedkommende så ut, er som regel helt unødvendig å nevne.
Når vi fortsetter å understreke det hvis folk ikke er hvite i huden, opprettholder vi en oppfatning om at hvit hud er normen. Når noen sier «ei gammel dame», ser vi automatisk for oss ei hvit, gammel dame. Når noen sier «to små jenter», ser vi automatisk for oss to hvite, små jenter. Det bør ikke være slik. Det er akkurat som at når noen sier «en lege» eller «en advokat», og så ser vi for oss en mann. Man må liksom si «en kvinnelig lege» og «en kvinnelig advokat» for at folk skal se for seg ei dame. Egentlig burde vi måtte si «en mannlig lege» og en «en mannlig advokat», for det kunne jo like gjerne vært ei dame i utgangspunktet! Nå er vi over på kjønn, men akkurat slik er det med hudfarge også, og poenget er at det finnes gamle maktstrukturer i språket vårt. Vi tenker kanskje ikke over det før noen gjør oss oppmerksomme på det, men det ligger mye mellom linjene når vi sier helt dagligdagse ting. Neste gang du skal omtale en person, om du ikke ville nevnt at vedkommende var hvit, ikke si at vedkommende tilfeldigvis var svart. Hva har det med saken å gjøre?

-Slutte å bruke ordet «hudfarget» om fargen beige. Dette måtte jeg selv gjøres bevisst på denne uka, dette hadde jeg aldri tenkt over. Herlighet, dette begynner jo allerede i barnehagen! «Kan du sende meg den hudfargede fargeblyanten?» Når vi lærer barn at «hudfarget» betyr beige, lærer vi dem samtidig at dersom folk har andre farger på huden, så er det unntak fra hovedregelen, og de er annerledes. Det er ikke bare navlebeskuende, det er jo feil. Folk som er lyse i huden, er tross alt i mindretall i verden. Da er det ganske rart å ta utgangspunkt i den hudtonen du selv tilfeldigvis har, noe så subjektivt, når det er snakk om noe objektivt. Si oransje, si beige, si lysebrun. Bruk et ord som faktisk forteller hvilken farge det er snakk om. Vi ville da aldri sagt at et bygg var «hårfarget». Hår kan jo ha mange farger. Er bygget brunt, svart, rødt, grått, gult eller hvitt? Det ville vært helt meningsløst å si at noe var «hårfarget», og det er helt meningsløst å si at noe er «hudfarget».

-Slutte å snakke om demonstrasjonene her hjemme fra et smittefareperspektiv. De brøt ikke mot smittevernbestemmelsene, ifølge jussprofessoren og politiadvokaten, og deltagerne tok sine forholdsregler med munnbind og håndsprit, og det hele foregikk utendørs. Smittefaren er nok større når folk sitter tett sammen på barer og drikker øl i timevis, men det er det selvfølgelig ingen som klager på. Dessuten er det slik at i et globalt og historisk perspektiv, har rasismen tatt så uendelig mange flere menneskeliv enn Corona-viruset. Det er selvsentrert og smålig å fokusere på smittesiden i stedet for selve saken. Jeg vet at saken er ubehagelig å forholde seg til, og derfor er det lett å bare avskrive hele greia og gjemme seg bak pandemien, men dette er tross alt et mye større og viktigere formål. Nå har vi akkurat opplevd en krise, hele verdens befolkning, som har gjort det tydelig at alle land og mennesker i verden er i samme båt, vi er like. Det er mer åpenbart enn noen gang før at vi må samarbeide for å få bukt med virus. Det samme gjelder selvfølgelig når vi skal kjempe mot rasismen. Vi må heie og hjelpe hverandre framover, ikke holde hverandre igjen.

Se der, alle disse punktene går på å ikke gjøre ting. Så enkelt! Vi bare lærer oss å tenke over dem, unngå dem og bli ferdig med dem. Det er jo ingenting i verden som er så lett som å ikke gjøre noe!

Så kommer vi til sånt man faktisk kan og bør gjøre.

-Signere denne underskriftskampanjen hos Amnesty, og denne hos Change, som begge gjelder George Floyd, og denne for Breonna Taylor (her kan man bruke 01000 som postnummer). Det er faktisk det aller, aller minste man kan gjøre, det å sette navnet sitt på ei liste, for å vise at man ikke synes politiet bør kunne ta livet av folk helt uten videre. Vi som er hvite i huden, kan ringe politiet når vi føler oss truet. Hvem ringer du til når det er politiet som utgjør trusselen? Ved å skrive under på slike opprop, viser vi at vi bryr oss om den urettferdigheten som rammer andre. For oss handler det om 30 sekunder med tastetrykk, for andre handler det om liv og død.

-Lese seg opp på det som skjer, lytte til det som blir fortalt, og så videreformidle det.

-Donere penger til Black Lives Matter-bevegelsen, her.

-Se serien Dear White People på Netflix. Den både underholder og utfordrer, og jeg har lært mye av den. For ei lang liste med andre ting man kan se på, høre på og lese fra folk med mye mer oversikt enn meg, klikk her.

-Snakke med barn om at folk ser forskjellige ut, og kjøpe mer varierte bøker til dem, med bilder av personer med flere hudtoner. Jeg bladde for eksempel i denne i hylla på postkontoret i går, og den virket helt nydelig! (Det finnes sikkert en masse andre gode eksempler der ute – om det er noen foreldre som leser, må dere gjerne tipse.)

-Våge å si folk imot når de sier tankeløse ting. Som regel er det ikke egentlig rasisme som motiverer slike utsagn, det er bare uvitenhet, det er latskap, det er dårlige vaner, det er systemet som omgir oss. Ingen er født rasist, men alle blir født inn i et system, og systemet kan være rasistisk, uten at man merker det. Det er ikke vår feil, men det er vårt ansvar å gjøre hva vi kan for å forandre det. Vi må begynne med oss selv og med våre nærmeste.

Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet, om dere har flere tips til hvordan vi kan bidra i kampen for rettferdighet og likeverd. Som nevnt innledningsvis er jeg ingen ekspert, jeg er bare en vanlig person som tilfeldigvis har hvit hud og som gjerne vil hjelpe til, hvis jeg kan.

Hva er det Edmund Burke skal ha sagt?
«The only thing necessary for the triumph of evil, is for good men to do nothing».

Eller, som vår egen Arnulf Øverland har skrevet:
«Du skal ikke tåle så inderlig vel / den urett som ikke rammer deg selv.»

Dette vet vi.
Nå er det på tide at vi får opp øynene og prøver å skape endring.
Alle sammen, sammen.

– – – – –
In other words: My thoughts on the protests these days, from a Norwegian point of view, with examples of how these happenings are reflected here, and how we can help. I’m no expert, and I have a tiny platform, but if I can use it to promote an anti-racist standpoint and maybe make someone think, I want to try. I’m sorry, I’m all tapped out from writing this, so I don’t have it in me to translate it all. I just want white people to be cautious of what they say and what they do, and join me in making an effort, however small, to create a better world for everyone.

Birthday weekend

Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com
Birthday weekend / etdrysskanel.com

Nå er jeg 33 år! På bursdagen min våknet jeg til ballonger og ei bok jeg har ønsket meg – denne! Jeg tok meg fri fra jobb, spiste luksuslunsj med min mor og søster, svinset rundt i en favorittkjole fra 50-tallet (denne), tok en øl på en brun pub midt på dagen, løp gjennom et skybrudd, fikk flotte blomster og overraskende post, spiste pizza og skålte i champagne. Optimalt! Nå i dagene etterpå har jeg gledet meg over de omtenksomme gavene jeg fikk – jeg har brukt gavekortet på å skaffe meg en ny vintage-venn, og brygget den gode kaffen til frokosten, og hatt de nerdete drikkebrikkene under kopper og glass, og fulgt spent med etterhvert som lliljene har begynt å slå ut. (De får samme farge som boka) Det regner og blåser, men det trommer så fint mot paraplyen og lukter så godt når man tar en tur ut. Jeg nyter helga, og håper dere kan si det samme!

– – – – –
In other words: I am now 33 years of age! On my birthday I woke to balloons and a book I’ve wished for – this one! I took the day off from work, and had a luxury lunch with my mum and sister, and pranced around in a favourite frock from the fifties (this one), and had a beer in a charming pub in the middle of the day, and was caught it the rain, and received lovely flowers and surprises in the post, and had pizza, and raised my glass filled with champagne. Excellent! In the days that have followed I’ve enjoyed the thoughtful gifts I got – I’ve exchanged the gift card with a new vintage friend, and brewed fancy coffee for breakfast, and used the nerdy coasters under my mug, and watched as the lilies began to bloom. (They turned out to have the same colour as the book cover!) It is very wet and windy here now, but the sound of the rain drops against my umbrella and the scent of all the greenery makes it worth going outside anyway. In short I’m having a great weekend, and I hope you are too!