Bildet ser nesten AI-generert ut, men det er det ikke. Det er tatt med et skikkelig kamera, innstilt på veldig lang lukkertid, så vi måtte stå heeeelt stille i ti sekunder. Der på stranda, i nattemørket, på den ekstremt isolerte øya, under den villeste stjernehimmelen jeg noensinne har sett (og trolig noen gang kommer til å se), med de helt unike steinfigurene i bakgrunnen. Det var aldeles uvirkelig.

Vi hadde skaffet oss plasser på en såkalt Stargazing Tour, altså en egen utflukt for sånne som liker å se opp på stjernene. En liten gjeng reisende fra ulike fjerne land (Norge, USA, Skottland og Sør-Korea) troppet opp i skumringen, og ble møtt av to blide karer med en gitar og en minibuss. Etter en halvtimes kjøretur på svingete grusveier hadde mørket falt som et tykt, ugjennomskuelig teppe rundt oss. Det var så mørkt at man ikke så hånda for seg, så mørkt som det bare blir på steder uten lysforurensning, som dypt inne i skogen og langt ute på havet. Vi følte oss fram til stolene som sto klare, vi satte oss ned, la hodene våre bakover og beundret den store himmelhvelvingen over oss. For et skue! Så mange stjerner! Vi så Melkeveien helt tydelig, den svære galaksen som vi selv er en del av, og fikk en påminnelse om hvor små vi er i den store sammenhengen. Vi så stjernebilder, planeter og stjerneskudd. Vi så månen, da den tittet fram fra bak ei sky og plutselig badet oss i blekt lys. Vi fikk utdelt små sjokoladekakestykker og hver vår kopp med rykende varm kakao. Vi lærte om hvordan de første beboerne på øya tok utgangpunkt i ulike himmellegemer for å kunne navigere, vi fikk høre en sang på det lokale språket som handlet om forfedrenes lange ferd, vi lærte hvordan de plasserte statuene sine med hensyn til sol og måne, og vi ble fortalt et gammelt sagn om hvordan stjernene havnet på himmelen. Bak oss sto steinkjempene, tause og urørlige, og bare hørte til, og visste alt fra før. Mot slutten fikk vi vite at vi skulle foreviges, noe som kom som en overraskelse, og alle tok plass foran statuene etter tur. Den ene karen håndterte kameraet mens den andre lyste med ei lommelykt, og vi prøvde å være urørlige, vi også. Så kjørte vi tilbake til landsbyen, og mange sovnet underveis, for alle hadde reist fra andre verdensdeler, og det var blitt sent.Til slutt skilte vi lag og ønsket hverandre alt godt videre, og kjente at vi hadde delt noe helt spesielt, noe vi kom til å huske. Noen dager etter kom det digitale minnet, i form av dette bildet. Det klarer faktisk å gjengi litt av undringen og stemningen og det overveldende ved denne opplevelsen på Rapa Nui, bedre kjent som Påskeøya – om så bare litt. Dette var et høydepunkt på bryllupsreisen vår. Dette glemmer jeg aldri.

– – – – –
In other words: It almost looks AI-generated, but it’s not. We went on a Stargazing Tour on Rapa Nui, better known as Easter Island, and it was such a unique and memorable experience. For an English version, please use the translation widget.