The Newlyweds

Our wedding / etdrysskanel.com / Credit: InesePhoto
Our wedding / etdrysskanel.com / Credit: InesePhoto
Our wedding / etdrysskanel.com / Credit: InesePhoto
Our wedding / etdrysskanel.com / Credit: InesePhoto

Nå er vi mann og kone. Jeg er så sliten og så forkjølet og så inderlig glad, hihi.

Disse bildene er tatt av bryllupsfotografen vår, Inese Photo!
Det er mer der det kommer fra, så klart, men nå trenger jeg noen flere dager på å hente meg inn etter TIDENES BRYLLUPSHELG.

<3

– – – – –
In other words: We are husband and wife! These are from our wedding photographer, Inese Photo! There is more where this came from, but now I need a few more days to recover from the best weekend ever.

BRB, getting hitched

Bunting / etdrysskanel.com

Dere får unnskylde meg; skal bare gifte meg litt i helga.

I morgen tidlig leier vi en bil og stapper den full, av saltmat og søtmat og penger og gull, og setter kursen mot Fredrikstad. Dere må gjerne krysse fingrene for mindre regn enn værvarselet viser for øyeblikket…

Neste gang vi snakkes her inne, er jeg ikke lenger en frøken, men en frue, haha.

God helg til alle! Jeg gleder meg til å vise dere bildene i etterkant!

– – – – –
In other words: Enjoy your weekend! I sure will! The next time we talk, I’ll be married!

A wedding planning update

Hei, det er hun som skal gifte seg om en måned. Ja, jeg vet, det er helt sykt. Jo, det går bra etter forholdene, takk.

Siden det er flere som har hintet om at de synes det ville være spennende å høre om, byr jeg på en liten oppdatering fra bryllupsplanleggingsland!

Wedding / etdrysskanel.comDet er naturlig nok mye bryllup i monitor i vår husholdning for tida, nå som det begynner å nærme seg. Her kommer en oversikt over ulike ting vi har tatt stilling til underveis i prosessen, og litt om våre tanker rundt hvert av punktene.

Tidspunkt
Vi har, som faste lesere vet, måttet utsette og omorganisere bryllupet vårt to ganger på grunn av pandemien. Selv om vi opprinnelig hadde håpet på et sommerbryllup i august, blir det nå et høstbryllup – eller kanskje, om vi er heldige med været, et slags sensommerbryllup? – mot slutten av september. Jeg krysser fingrene for behagelig temperatur og oppholdsvær, men vet at om vi ender opp med høljeregn og storm i kastene, så blir det bra likevel! (Jeg har tross alt kjøpt meg en bonnet, haha.) Vi får bare se hva som skjer.
For øvrig blir det feiring tre dager til ende, som i eventyrene! Vi inviterer til fredagsvors kvelden før bryllupet, og til felles søndagsfrokost dagen etter, slik at vi får tilbragt mest mulig tid sammen med gjestene våre.

Sted
Jeg har sagt helt fra start at jeg ikke har lyst til å gifte meg i Oslo. Det er det flere grunner til: Det vanskelig er å finne lokaler her som tillater både egen mat og egen drikke, og det er litt kjedelig om alle Oslo-borgerne (som utgjør en viss andel av gjestene) bare tar siste buss hjem og forsvinner altfor tidlig. Jeg merker selv når jeg er i bryllup i Tigerstaden at det liksom bryter med bryllupsfølelsen å ta kollektivtrafikk hjem etterpå, som om man har vært på en vanlig fest? Dessuten vil jeg slippe å forholde meg til skjenkereglene her inne – det er alltid kjipt å måtte avslutte festen klokka halv to, fordi alle må være ute klokka to. Hovedgrunnen er riktignok at jeg er sååå glad i den stemningen som råder når folk er på tur sammen! Mane avtaler å ta samme tog, møter andre på veien som man ikke har sett på lenge, overnatter kanskje i nærheten av hverandre, inviterer på nachspiel på hotellrommet, spiser frokost sammen… Det oppstår et eget fellesskap, man blir en gjeng på tur, og de bryllupene jeg husker aller best, er de bryllupene jeg har reist til. Det trenger ikke være langt unna – vi har selv vært tilreisende gjester i Røros og på Gjøvik, for eksempel. Vi vil jo heller ikke at det skal være altfor strevsomt for folk å komme seg til og fra bryllupet. Derfor hadde vi lyst til å finne en by som lå et lite stykke unna Oslo, slik at folk får følelsen av å være på tur, men ikke så langt unna at det blir for omfattende å reise dit, selv ikke for de som flyr inn til Oslo først, fra andre landsdeler eller fra utlandet. Videre måtte det være en by som var stor nok til at det fantes gode muligheter for overnatting, mat og drikke der. Aller helst ønsket vi oss en by med et visst særpreg, og selvfølgelig måtte den ha egnede lokaler. Vi fant et sted som oppfyller alle kriteriene! Vi skal gifte oss i Fredrikstad!
Det tar bare en time og ti minutter å ta toget dit fra Oslo, uten bytter, og togene går i ett sett. Det er enkelt å ta seg rundt i byen til fots, og for øvrig går det gratis passasjerferjer rundt omkring! Det er godt med hoteller og spisesteder å velge blant, og dessuten er Gamlebyen helt unik og utrolig sjarmerende. Hvorfor hadde jeg ikke vært i Fredrikstad før? Hverken Jonasflotte eller jeg hadde besøkt byen før vi tilfeldigvis fant et passende lokale der, og da vi dro på visningstur, falt vi for hele stedet. Nå gleder jeg meg til å gi andre en grunn til å reise dit, hoho!

Lokaler
Vi trengte et sted av en viss størrelse, der vi kunne stå for både mat og drikke selv, som ikke kostet skjorta å leie, og som ikke hadde for strenge leiekrav (jeg har ikke lyst til å stå opp klokka sju dagen derpå for å vaske og rydde, liksom). Vi har funnet et sted som vi synes passer veldig bra! Det ligger inne i selve Gamlebyen, og har mye sjel og historie. Da slipper vi også å pynte noe særlig, fordi rammen rundt er fin i seg selv. Vi leier flere saler, slik at vi får god plass å boltre oss på, og lokalene har store kjølerom og godt utstyrte anretningskjøkken. Beliggenheten er også praktisk – det er gangavstand til alt, slik at ingen trenger å fraktes hit og dit mellom vielsen og middagen, og gjestene våre bare kan rusle hjem til de ulike hotellene etter festen. Det var en utfordring å finne et sted som fungerte for oss, det skal jeg innrømme, men vi er så fornøyde!

Mat
Vi har hanket inn den kokken vi aller helst ville ha!
Det blir buffet, for det liker vi begge bedre enn bordservering. Det er mer uformelt, og alle kan spise det de har mest lyst på, i den mengden og hastigheten som passer dem. Det er også enklere med tanke på allergier. Dessuten er kuvertprisen lavere enn når man serverer en bestemt meny, pluss at man sparer penger på serveringspersonale – og disse pengene vil jeg heller bruke på mer vin, muaha.

Drikke
Her gikk vi grundig til verks, så klart! Jonasflotte og jeg har blindsmakt på 15 forskjellige viner, og så har vi valgt ut fire stykker – en musserende vin, en hvitvin, en rosa vin og en rødvin. Nå har vi bestilt et tullete antall av hver type, som mine foreldre henter med varebil i dag! Det blir også øl, og noen muligheter for å ta seg en liten dram, og selvfølgelig flere alkoholfrie alternativ. Vi sløyfer avec til kaffen, forresten, fordi ingen av oss er noe glade i det. Sånt er lov, for det er vi som bestemmer, hoho. Ellers blir det fri bar, og vi håper folk benytter anledningen til å smake seg fram og kose seg.

Vielse
Det blir en borgerlig affære, det er helt selvsagt for oss. Vi har tilfeldigvis en kompis som jobber i Human-etisk forbund, som uansett ville blitt invitert i bryllupet, og han har sagt ja til å være vigsleren vår. Det blir ekstra hyggelig å bli viet av noen vi kjenner! Vielsen skal foregå utendørs, i en gammel frukthage. (Hvis været tillater det, så klart. Blir det regn, flytter vi inn i festlokalet, for der er det god plass.)

Kjole
Som nevnt her på bloggen tidligere, hadde jeg to krav for kjolen jeg skal gifte meg i: Den måtte være vintage, og den måtte være grønn! Jeg vil ikke stå hvit brud, det er jo det alle andre gjør? (Ikke vil jeg ha slør heller, forresten.) Grønn er min favorittfarge, så grønt blir det, og jakten begynte tidlig. Det er jo alltid en utfordring å finne et skikkelig gammelt plagg i god nok stand og i riktig størrelse, men denne gangen var det også viktig at kjolen var et bryllup verdig, den måtte liksom være skikkelig fin. Jeg bruker tross alt kjoler hele tida, så den måtte føles litt mer formell, kanskje? Jeg ville også ha noe tidløst og stilrent, for jeg er ikke spesielt glad i hverken blonder, perler, paljetter eller strass. Jeg vil pynte meg, så klart, men jeg vil føle meg som meg selv likevel… Etter å ha vært på skattejakt en stund, etter å ha lett på Finn og spurt kontakter i vintagemiljøet og trålet byens beste butikker, fant jeg kjolen jeg ville gifte meg i. Den er enkel og klassisk, og den har en tilhørende cape! Kjolen er fra sekstitallet, og den ble i sin tid skreddersydd til en person som var litt kortere og litt bredere enn meg. (Story of my life, som det heter.) Jeg kunne nok kaaanskje ha tilpasset den selv, men jeg ville ikke ta noen sjanser med minst femti år gammelt silkestoff! Derfor gikk jeg til en skredder og fikk kjolen lagt litt ned i lengden (det var stoff til overs, for de var så lure før i tida) og litt inn i livet, så nå sitter den som den skal. Jeg føler meg fin i den! Det er absolutt ingen typisk brudekjole, ingen ballkjole, ingen såkalt bløtkake, ingen hvit kreasjon med masse lag og masse pynt, men det blir en brudekjole når jeg gifter meg i den, må vite. Da jeg forklarte min tilkommende at jeg ikke ville gå til noen brudesalong og kjøpe noe nytt, at jeg heller ville finne noe gammelt og grønt, sa han: «Det høres helt riktig ut, og alle kjoler drømmer om å bli brudekjoler.» Den fyren forstår meg, dere.

Stil og stemning
Det blir et voksenbryllup, ikke et barnebryllup. Vi har jo ikke selv barn, og vi kommer ikke til å få barn, så det er ikke naturlig for oss å legge opp til et bryllup med barn til stede. Mange i omgangskretsen vår er småbarnsforeldre, og det er fint å gi dem muligheten til å tenke mest på seg selv denne helga. Det unner jeg dem alle! Dette er i hvert fall noe jeg ofte har hørt foreldre si i andre bryllup, at det kan gjøre godt å få et lite avbrekk, pynte seg og liksom bare være kjærester, så det føles fint å kunne legge til rette for det.

Fotograf
Det har vært viktig for meg å skaffe en bryllupsfotograf som kan ta bilder gjennom hele dagen, ettersom jeg selv er vant til å dokumentere begivenhetene. Jeg er tross alt journalist, pluss at jeg har blogget i evigheter, så for at jeg skal kunne slappe av, må jeg føle meg trygg på at noen andre tar de bildene som jeg selv ellers ville tatt. Det blir ren luksus å ha en profesjonell aktør i sving! Jeg valgte fotograf allerede i mars 2020, for over to år siden, og vi har hatt jevnlig kontakt siden, så jeg vil nesten si at vi er blitt nettvenner, hihi. Vi har hatt mange fine utvekslinger om personlig stil, fotostil, forventninger og forberedelser. Jeg har forsøkt å formidle hva slags bilder jeg ønsker meg, at jeg er glad i lyse, naturtro, tidløse bilder uten mye redigering, samtidig som jeg har stor respekt for fotografers uttrykk og egenart. Dessuten har jeg selvfølgelig gjort vedkommende oppmerksom på at jeg ikke er noen A4-brud; kjolen min er så mørkegrønn at den nesten er det motsatte av hvit, hoho, så det kommer til å utgjøre en ganske stor forskjell, og dessuten har jeg ikke tenkt å ha på meg noen annen sminke enn leppestift, for det har jeg ikke ellers heller. Jeg vet at det er uvanlig, men jeg vil se ut som meg selv, og jeg er tross alt vant til å se min egen helt naturlige hud på bilder, og det er de som kjenner meg også. Jeg forbeholder meg retten til å bli blank i fjeset i mitt eget bryllup, faktisk.

Invitasjoner og informasjon
Vi tok kontakt med venner og familie god tid i forveien, for å be dem holde av datoen. (Vi oppdaterte dem naturligvis også om utsettelsene underveis, noe som skapte litt forvirring, men det har stort sett gått greit. Vi håper og tror at det faktisk blir noe av denne gangen, den tredje gangen vi prøver… Alle gode ting er tre!) De fleste hadde allerede bryllupet i kalenderen da selve invitasjonene ble sendt ut, rundt et halvt år i forkant. De var for øvrig digitale, for det er så mye mer miljøvennlig, og så slipper man å bekymre seg for at de blir borte i posten! Jeg har laget ei bryllupsnettside der vi har samlet all informasjon om transport og overnatting og sånt. Vi bruker The Knot, etter tips fra ei venninne, og jeg synes det fungerer veldig bra. Nettsiden har også en RSVP-funksjon. Slik kunne folk fortelle oss om de kommer eller ikke, og melde seg på de ulike delene av bryllupshelga. Noen blir med på fredag og lørdag, noen på lørdag og søndag, noen bare på lørdag og noen på hele helga. Det er kjekt med oversikt, både for dem og for oss.

Gjester
Det blir en del folk. Jeg har stor familie, og jeg har innsett at vi har ganske stor omgangskrets ellers også. Man kan samle på seg en del venner i løpet av livet, og det er så mange vi har lyst til å ha med på feiringen! Selvfølgelig har vi måttet sette ei grense et sted, og den går sånn omtrent ved folk vi omgås (eller har omgått) relativt jevnlig, og dessuten har prisøkningen de siste årene gjort at vi har måttet stramme inn litt. Vi kunne lett invitert 200 stykker, men vi endte til slutt på rundt 170. Av disse er det omtrent 40 som ikke har mulighet, og det er altså drøyt 130 personer som kommer! Fy søren, som jeg gleder meg til å samle nesten alle jeg er glad i på ett sted!
Vi deler opp gjestene i middagsgjester og festgjester, og det er jo ganske vanlig, særlig i større bryllup. Jeg synes riktignok det er kjedelig å gå glipp av seremonien når jeg selv blir invitert som festgjest, så vi inkluderer samtlige gjester i vielsen. På bryllupsnettsiden har vi skrevet følgende:
«Vi har et (luksus)problem. Vi kjenner for mange fine folk! Ettersom vennekretsen vår er større enn lommeboka og lokalet, har vi dessverre ikke anledning til å spandere middag på alle… Derfor deler vi oss i to grupper når klokka nærmer seg halv seks, og møtes igjen til fest når kvelden kommer.»
Bryllupet består av fem arrangement fordelt på tre dager, og festgjestene er med hele veien, vi bare skiller lag når vi skal spise på lørdagskvelden. Mens bryllupsmiddagen pågår, med 90 stykker til bords, kan festgjestene velge å samles og spise på en gastropub i nærheten, der vi har reservert et eget rom til dem. Rundt 30 stykker har meldt seg på, så det blir nok god stemning her også! Vi kommer dessuten til å strømme talene, slik at de som ønsker det, kan få med seg den delen. Jeg vil at alle gjestene skal føle seg godt ivaretatt.

Pynt
Dette punktet er ikke så viktig for oss. Vi har ikke noe tema eller noen bestemte farger som går igjen, for eksempel. Vi gifter oss i en by vi ikke bor i, og lokalet er fint nok i seg selv, så vi kommer ikke til å frakte en masse dekor til Fredrikstad. Om jeg skal være ærlig, så frister det lite å bruke mye tid, tankevirksomhet og penger på pynt – og fra et miljøståsted er det jo helt håpløst å kjøpe eller lage store mengder greier som bare kastes dagen etter. Det er heller ikke dette man husker som gjest, mener jeg. Jeg har selv vært i 16 bryllup, og jeg har til gode å tenke «dette var hyggelig, men jeg skulle ønske det var mer pynt her», liksom. Det blir lys og blomster på bordene, men ikke så veldig mye mer.

Gaver
Vi ønsker oss ingenting, bortsett fra tid sammen med gjestene våre. Vi har alt vi trenger og mer til, så vi har ikke registrert noen ønskeliste noe sted. Vi ser på det som mer enn nok at folk setter av helga og tar turen! Det er den fineste gaven vi kan få.

Nei-lista
På nettsiden har jeg listet opp sånt som er vanlig når folk gifter seg, men som vi velger å ikke inkludere i vårt bryllup. Jeg vil helst ikke at folk skal bli skuffet når vi sløyfer en tradisjon de liker eller hopper over noe de forventer. (Dere vet jo allerede at det ikke blir noen hvit kjole, og det blir heller ingen brudebukett, ingen bryllupskake og ingen brudevals, for eksempel.) Vi har gjort noen utradisjonelle valg, så vi tenker at det er lurt å spille med åpne kort!

Ellers foregår planleggingen i det små og jevne, og har gjort det lenge. Vi har spart penger i mer enn to år, og vi sender eposter og tar telefoner i alle retninger. Vi har laget spillelister til ulike deler av helga, skrevet bordkort og startet med bordplasseringen. (Det finnes sikkert digitale tjenester for sånt, men vi gjør det på gamlemåten. Koselig!) Vi har gifteringer, med en nerdete inngravering, som ligger klare. Vi har begynt å sette opp en tidplan og en drøss med huskelister. Vi er i gang med å skaffe duker, lys, servietter og blomster. Vi har foreldre og forlovere som forbereder seg og gleder seg, og en konferansier som skal lede oss gjennom middagen, og vi planlegger en liten quiz. Vi har kjøpt gjestebøker så folk kan legge igjen en hilsen til oss, og spesielle såkalte arkivpenner som de kan bruke når de skriver, slik at blekket aldri blekner. Vi oppbevarer allerede en del sprudlevin i kjelleren, samt håndsprit og kaffe til samtlige gjester, så boden vår ser ut som en kolonial med veldig snodig utvalg, hoho.

Jonasflotte og jeg har visst hele veien at vi ønsker oss et stort bryllup og en skikkelig fest. Vi har vært i 15 bryllup sammen i årenes løp, og da gjør man seg noen tanker om hva man synes fungerer, og hva man klarer seg uten. Vi gjør dette på vår egen måte, og den store helheten betyr mer for oss enn de små detaljene. Så lenge vi faktisk blir gift, og folk får mat og drikke, tror vi at det blir ei hyggelig helg! Når det er så mange kvalitetsfolk på ett sted, kan det ikke bli annet enn bra. Det kommer barndomsvenner og Oslo-venner, folk vi ble kjent med i Paris og i London, søskenbarn og studiekamerater, tanter og onkler og tidligere kollegaer, det kommer folk fra Kristiansand i sør og Lofoten i nord, og fra England. Det er en overveldende tanke. Herlighet, vi blir 130 stykker! Jeg prøver å tenke at selv når noe går galt, noe som helt sikkert kommer til å skje, så vil vi være omgitt av folk som vil oss vel. Det gjør meg spent og rørt og glad, og jeg føler meg veldig heldig.

For dem som følger meg på Instagram, så har jeg en egen story som heter Wedding, hvor jeg deler en del små oppdateringer underveis. Det er kjekt å kunne legge ut noen bilder nå og da, uten å måtte sette seg ned og skrive et helt blogginnlegg. Samtidig kjennes det fint å ha gjort det også, for jeg er jo veldig glad i å dele tankene mine med dere, og dette blir tross alt en ganske stor begivenhet.

Da vet dere litt mer om hva planen er, og hvordan vi ligger an! Hvis det er noe dere lurer på, så er det bare å spørre!

Fy søren, som jeg gleder meg.

– – – – – – –
In other words: An update from the world of wedding planning! One month left, I can’t believe it! I’m excited and feel very fortunate. I have a story on Instagram called Wedding where I’ve posted some updates along the way, but it’s nice to sit down and write things out as well. For an English version, please use the translation widget. If you have any questions, ask away!

A bit of bliss

September / etdrysskanel.com

Vi sitter i stua en kveld, med hver vår tekopp og hver vår bok, vi har gått en tur i den friske høstlufta, spist middag og sett en film, vi leser og hører på musikk mens det mørkner ute, og etter en stund merker jeg at han ser på meg, og så ser jeg tilbake, og så sier han at han bare har det så fint akkurat nå, og så sier jeg at det har jeg også, og så fortsetter vi å lese, og jeg får tårer i øynene, for vi er så utrolig heldige, vi bor sammen, vi bor så bra, vi har det så bra, og tenk at man kan kose seg så mye helt uten videre, helt i det små, tenk at man kan være så fornøyde med bare å sitte i samme rom, tenk at vi møttes i det hele tatt, og at vi har vært kjærester så lenge, men at vi ikke tar ting for gitt, at vi fortsatt har slike øyeblikk hvor takknemligheten tar oss, hvor vi blir helt varme og ydmyke, fordi vi er så inderlig glade i hverandre og så tilfredse med tilværelsen vi har bygget opp sammen. Fy søren.

– – – – –
In other words: We’re sitting in our living room one evening, with a book and cuppa each, we’ve been out for a walk in the crisp weather, had our dinner and watched a film, we’re reading and listening to music while the darkness falls outside, and after a while I can feel him looking at me, and I look back, and he says he’s just so happy right now, and I say I am too, and we continue reading, and I feel tears in my eyes, because we’re so fortunate, we live together, we live well, we are well, and to think that we can have such a good time doing almost nothing, just being in the same room, to think that we even met at all, and that we’ve been a couple for such a long time, but that we don’t take things for granted, that we still have moments like these where gratitude suddenly grips us, making us all warm and humble, because we love each other so dearly and we’re so content with the life we’ve built together. Bloody hell.

Wedding tips wanted!

Om rundt to år skal jeg i et bryllup. Mitt eget.

Ja, det blir nok en lang forlovelse for vår del – det er ingenting som haster når man allerede har vært kjærester i ti år, hoho. Egentlig er det slik at den eneste grunnen til at vi velger å gifte oss, er at vi vil ha en skikkelig svær fest! Da må det planlegging og penger til, så vi tar oss god tid. Jeg får likevel stadig spørsmål om hva vi har tenkt, og det er ikke alltid like lett å svare. Jeg har mange tanker om hva jeg vil, men like mange tanker om hva jeg ikke vil! Det blir ikke noe tradisjonelt bryllup, såpass vet vi, men det kan nok hende at det blir et ganske stort et. Om det er praktisk mulig, da. Det virker som at man bør begynne med gjestelista og se hvor mange folk man egentlig må ha plass til, mat til og drikke til? Vi er så smått i gang der, og så har vi en del ønsker og idéer ellers også. Jonasflotte og jeg har vært i ganske mange bryllup sammen, og da gjør man seg jo noen tanker om hva man synes at fungerer. Det er mye inspirasjon å hente, og ikke minst er det mange som sitter med verdifulle erfaringer! Jeg skal prøve å være flink til å spørre mine gifte venner om råd og hjelp underveis i prosessen. Nå tenkte jeg at jeg kunne spørre dere også! Jeg har tross alt utrolig innsiktsfulle og reflekterte lesere, hihi. Dersom noen av dere som leser har noe dere vil dele, så tar jeg imot alskens tips med stor takknemlighet. Er det noe du skulle ønske du visste da du begynte å planlegge bryllup? Noe som ble glemt? Noe som kostet dobbelt så mye som ventet? Noe man like gjerne kunne sløyfet? Noe du synes jeg bør vite? Jeg er lutter øre, og blir veldig glad for alle innspill!

Herlighet, en vakker dag er det JEG som er bruden.

S+T
K & K, Røros
C+JM, Kristiansand
C+JM, Kristiansand
M&T, Biri
S+T
K & K, Røros
M&T, Biri

– – – – –
In other words: I’m going to a wedding in about two years. My own. Yes, this will be a long engagement. There is no rush when you’ve already been together for ten years, haha – and the only reason we want to get married, is to throw a massive party. That takes planning and money, so we’ll give ourselves time. However, I have started thinking, we both have, and I get lots of questions about what our thoughts are. We know it’s not going to be a traditional wedding, but it might be a big one. I believe it might be a good idea to start with the guest list, so that we know how many people we need room for and food for and drink for, and then take it from there? I’m going to ask my married friends if they have any pointers, and I’d also like to ask you, my wonderful readers! If you’ve planned a wedding and gotten married, is there something you wish you knew beforehand? Or something you forgot, something you could have skipped, something you think I ought to know? I’m all ears, any tips are greatly appreciated! My gosh, I’m going to be a bride one day.

The ring that should not be

I årevis har jeg tenkt «…og så tar jeg den grønne ringen», når jeg har satt sammen et antrekk i hodet. Problemet var bare at jeg aldri har hatt noen ring med grønn sten. Jeg, som er så glad i ringer og så glad i grønt! Jeg har gått rundt og ønsket meg en sånn i så lang tid, og sett den så tydelig for meg i hodet, at jeg endte opp med å tro at jeg faktisk hadde en.

Selvfølgelig skulle jeg ha en grønn ring. Etter mange år tok jeg tak, for sånn kunne det ikke fortsette. Om morgenen 1. januar sa jeg det høyt for første gang, til Jonasflotte, at jeg ville kjøpe meg en smaragd. Det skulle være en belønning til meg selv, for hardt arbeid og standhaftighet i 2018. Endelig var tida inne.

(Dette har altså opptatt meg siden nyttår, men jeg har ikke vært åpen om det, fordi jeg har vært så usikker på om det i det hele tatt ville bli noe av. Her kommer derfor en gjenfortelling av hele hendelsesforløpet, som jeg så gjerne skulle delt med omverdenen underveis! De som bare er middels interessert i nervepirrende kjøpsprosesser, kan hoppe ned til bildene, om de vil.)

Selvfølgelig gjorde jeg litt research, for jeg visste ingenting om smaragder fra før. Jeg gikk til en juvelér og spurte meg for. Jeg lærte at smaragder er sjeldne og skjøre. En stor andel blir faktisk knust når vanlige gullsmeder behandler dem uten å vite nok om dem! Jeg fikk høre at stenen burde komme fra Colombia, for der har de høyest kvalitet. Jeg ble fortalt at noen metaller, som sølv, er for myke til å brukes i smykker med smaragder – stenene må sitte godt fast, i et hardt og solid materiale. Med denne kunnskapen begynte jeg å lete.

Selvfølgelig måtte ringen være brukt. Jeg vil jo helst ikke ha noe nytt lenger i det hele tatt. Da jeg spurte meg for hos noen forhandlere av brukte smykker her i Oslo, fikk jeg høre at smaragder ikke har vært spesielt vanlige i Norge. De få som fantes for salg, var ofte veldig små, og jeg ville ha en sten med en viss størrelse. Ikke så stor at den blir upraktisk eller at den ser ut som juggel, men stor nok til at den gjør litt ut av seg. Dessuten ville jeg helst ikke ha en firkantet smaragd, selv om det er den tradisjonelle slipingen for akkurat denne edelstenen – jeg synes diamantfasongen er finere. Apropos diamant: Det ville jeg heller ikke ha. Veldig mange klassiske smaragdringer består av én smaragd omkranset av diamanter, men jeg ville bare ha selve smaragden. Den skulle altså helst både ha riktig størrelse og riktig form, og hele ringen, selv om den skulle være brukt, måtte naturligvis være i god stand. Jeg gjorde det ikke lett for meg.

Selvfølgelig var det Etsy som ble redningen! Der fant jeg en nydelig vintage-ring med én colombiansk smaragd på en hel karat, med flott fasong og klar farge. Den var satt i platina, altså ikke i gult eller hvitt gull. (Dermed ble det litt research på platina også, for det visste jeg heller ikke noe om. Det viser seg å være et edelt metall som er sjeldnere, tyngre, tettere og mer holdbart enn gull, så det var jo bare en bonus!) Den var akkurat slik jeg ville ha den, og det var noe eget ved denne ringen. Jeg kjente det i magen da jeg så på bildene. Jeg sjekket at det var returmuligheter ved kjøp, og forsikret meg om at selgeren var en seriøs aktør. Han holder til i USA, kjøper brukte smykker på estate sales over hele landet og får en gemolog til å vurdere alle varene sine. Han bor i staten Ohio og byen Dayton – som passende nok har kallenavnet Gem City. En edelsten fra Gem City, sånn måtte det bli!

Selvfølgelig var det en annen person som også ville kjøpe ringen, når den etterhvert skulle betales. På skjermen dukket det plutselig opp en advarsel i rød skrift: Én unik ring lå i to personers handlekurver! Jeg holdt på å få panikk, men beholdt roen i stor nok grad til at den havnet hos meg, ikke hos den andre personen. (Jeg håper virkelig at vedkommende fant noe annet.)

Selvfølgelig tok det flere dager før betalingen gikk gjennom. Jeg var så redd for at selgeren skulle miste tålmodigheten og velge å gi ringen til den andre kjøperen i stedet! Til slutt kom pengene fram, og ringen var offisielt min.

Selvfølgelig fungerte ikke sporingen av pakken på veien over havet, så i to uker ante jeg ikke hvor den var. Jeg er vanligvis ikke en person som bekymrer meg, men i denne perioden var jeg et nervevrak.

Selvfølgelig ble det rot i tollen, noe som førte til ytterligere en ukes forsinkelse, frustrerte telefonsamtaler og en altfor stor sum som måtte betales ved henting på postkontoret. (De tusenlappene kom heldigvis i retur fra Tolletaten, ettersom avgiften var beregnet på helt feil grunnlag.) Da jeg gikk hjem med pakka i veska, tenkte jeg: Hva om ringen er ødelagt? Falsk? Borte?

Selvfølgelig kom den altså fram til sist, mot slutten av februar, nesten en måned etter at jeg hadde funnet den og falt for den. Endelig var den hos meg! Den kom i en anonym, brun bobleplastkonvolutt.

The ring that should not be / etdrysskanel.comOppi den lå det en liten eske, og oppi den lå det et etui. (Kan noen høre Yzma si «og så legger jeg den esken i en annen eske, og så poster jeg den esken til meg selv»? Det var naturligvis det jeg tenkte!)

The ring that should not be / etdrysskanel.comInni etuiet var den, min nye forelskelse og følgesvenn. Smaragd og platina og en drøm som har gått i oppfyllelse.

The ring that should not be / etdrysskanel.comSelvfølgelig synes jeg at den er det fineste som finnes. Enkel, klassisk, tidløs.

Jeg tok den med tilbake til den samme juveléren, som bekreftet at det var skikkelige saker, og som tilpasset størrelsen for meg. Nå sitter ringen på fingeren min, og den funkler i lyset, og den gjør meg så intenst glad!

The ring that should not be / etdrysskanel.comVet dere hva som er det aller drøyeste ved denne ringen? La oss spole tilbake til den 1. januar, da jeg fortalte Jonasflotte om planen min. Da kom det fram at vi begge faktisk hadde tenkt visse tanker om ringer og sånt som de kan symbolisere. Det var overraskende, og jeg hadde ikke trodd at slike tanker skulle dukke opp hos meg. Samtidig har vi snart vært kjærester i ti år, så dette er nok sånt som kan skje, selv hos individualister. Det endte med at vi gikk gjennom den ovennevnte prosessen sammen (det var godt å være to om det!) og at når ringen endelig kom fram, ble den brukt til å stille et spørsmål. Jeg svarte ja på det spørsmålet, og nå er vi forlovet!

Det hele er ganske stort og litt skummelt og veldig surrealistisk, men når jeg kjenner etter, og tenker på at vi liksom har valgt hverandre, føles det også ganske… selvfølgelig.

– – – – –
In other words: For years I have thought «…and I’ll wear the green ring» when I’ve put together an outfit in my head. The only problem has been that I’ve never actually had a ring with a green stone. Me, who loves rings and loves green! I have wanted one for so long, and seen it so clearly in my head, that I started believing I really had one! This could not go on.
Naturally, something had to be done, and I decided to get a green ring. On the 1st of January I said it out loud, I told my fellow that I was going to buy an emerald, as a reward for my hard work and perseverance in 2018. It was finally time.
(This has been on my mind since the very beginning of the year, but I didn’t want to share for fear that it wouldn’t actually happen. Therefore, here’s the whole story! If you’re not really into detailed accounts of nervous purchase processes, haha, you can just skip to the end.)
Naturally, I had to do some research. I knew nothing about emeralds, so I went to a jeweler to learn a little about these precious stones. It turns out that they are rare and fragile. Apparently a large amount of emeralds are shattered by goldsmiths, who handle them without knowing what they are doing! The jeweler said that the stone should come from Colombia, because that’s where the best quality emeralds are found. I was also told that some metals, like silver, are too soft to properly protect emeralds, so the band had to be made of something hard and sturdy. With this knowledge I started looking.
Naturally, it had to be a pre-loved ring. I hardly buy anything new anymore. I asked around at some shops selling used jewellery here in Oslo, but they told me that there aren’t really a lot of emeralds in circulation in Norway. The ones I found were often very small, and I wanted a stone of a certain size. Not too big, so that is would be impractical or look tacky, but big enough. What’s more, I didn’t want a square stone, although that is the traditional emerald cut. I just like the diamond cut better. Speaking of diamonds, I also did not want that. Many typical emerald rings have one emerald surrounded by several diamonds, and I just wanted the one stone. Which had to have the right size and cut. I wasn’t making it easy.
Naturally, the solution was Etsy! I found a beautiful vintage ring which ticked all the boxes – it had a single, Colombian emerald of one whole carat, with the right cut and a beautiful, clear colour. It was set in platinum, not yellow or white gold. (I had to do some research again, because I knew nothing about platinum either. It turns out that this noble metal is rarer, heavier, denser and more durable than gold, which was a nice bonus!) This ring was exactly what I wanted, and there was something special about it, I could feel it in my stomach when I looked at it. I checked that there was a return policy, just in case, and that it was offered by a serious seller. He is an American, who buys vintage jewellery at estate sales all over the U.S. and has all his wares checked by a gemologist. He lives in Ohio, in the town of Dayton, which has the nickname Gem City! A precious stone from Gem City, that was clearly it.
Naturally, there was another person who also wanted the ring. When I was ready to pay for it, a warning in red popped up on my screen: There is only one of this unique item, but it’s in two people’s shopping carts! I totally panicked, but luckily I was able to keep my cool sufficiently to actually complete the purchase before the other person. (I do hope they found something else.)
Naturally, the payment took several days to go through. I was so afraid that the seller would run out of patience and give it to the other buyer instead! Luckily the money reached their destination at last, and the ring was officially mine.
Naturally, the tracking of the package didn’t work. For two weeks when it crossed the sea, I had no idea where it was. I’m not normally a person who worries, but during those weeks I was a wreck.
Naturally, there was trouble in customs, resulting in another week of waiting, frustrated phone calls and a huge sum of money having to be paid. (Luckily, that money soon came in return, since the toll fee was calculated on a wildly wrong basis.)
Naturally, it did arrive at last. At the end of February, almost a month after I’d found it and fallen for it. When I walked home from picking it up at the post office, I kept thinking: What if it’s broken? Fake? Gone? I had to open the package to find out. It came in a regular brown envelope, with a box inside, with another box inside (can you hear Yzma? I could!), and then there it was. My ring, my new crush and companion. Emerald and platinum and a dream come true.

Naturally, I think it’s the most beautiful thing ever. Simple, classic, timeless. I brought it back to the same jeweler, who confirmed that it was the real deal, and adjusted it to fit me. Now it sits on my finger, glittering in the light, making me so happy!
Do you know what the craziest thing is about this ring? Let’s go back to the first of January, when I told Jonas about my plans. Something surfaced then, some thoughts it turned out we’d both had about rings and what they can symbolise. It was surprising, I didn’t think these thoughts would come to me. The again, we’ve been a couple for almost ten years! It happens, I guess, even to individualists. We ended up going through this entire process together (thank goodness), and when the ring finally came, it was used to ask a question. I answered yes to that question, and now we’re engaged!
This whole thing feels huge and kind of scary and very surreal, but when I think about it, the fact that we’ve chosen each other, it also feels quite… natural.

New arrival

Årets kvinnedag ble ganske spesiell for min del. Denne gangen tenkte jeg mest på én kvinne, søsteren min, som lå på sykehuset, og på ei jente, datteren hennes, som ble født torsdag formiddag. Jeg er blitt tante! Nå er hun her!

New arrival / etdrysskanel.comDette er nytt for hele familien. Tenk at vår neste generasjon er i gang! Tenk at min lillesøster, min kjære Taran, er blitt mor! Det føles fjernt, men fint. Senere denne uka skal jeg hilse på den nyankomne, som jeg gleder meg til etterhvert å kunne lese høyt for, synge for, leke med og lære viktige ting, som at man ikke skal bry seg om hva andre måtte tenke, og at det inni betyr mer enn det utenpå, og at den 8. mars er en merkedag av flere grunner, ikke bare fordi det er fødselsdagen hennes.

(Med tida ser jeg fram til å introdusere henne for Harry Potter, Kaizers Orchestra, morsomme tegneserier, engasjerende dataspill og gamle filmer i svart/hvitt. Bare for å nevne noe. Kanskje liker hun ikke noe av det, hoho, men det er greit – hun bør i hvert fall få sjansen!)

Bildet er fra den dagen da søsteren min trodde at hun bare skulle spise vafler hos ei venninne, og vi overrasket henne med fullt hus og kaker og alkoholfri sprudlevin. Da visste vi ikke når den lille jenta ville dukke opp, så vi gjettet på dagen og tidspunktet, og på lengde og vekt. Jeg bommet på alt, men det gjør ikke noe, for nå vet vi.

Jeg er lettet, glad og stolt. Hun er min niese, og hun har fått det flotte navnet Fiona. Nå er hun her.

– – – – –
In other words: This Women’s Day was a weird one for me, because I only thought of one woman, my sister, and one girl, her daughter, who was born on that date. She’s here! I became and aunt on Thursday! It feels so strange that my little sister is now a mother, haha. This is a wholly new situation for our entire family. Later this week I’m meeting the newcomer, and I’m so exited to – with time – read and sing to her, play with her and teach her important things. You know, like we shouldn’t care what others might think, and that what’s inside is more important than the outside, and why the 8th of March is an important date, not just because it’s her birthday. (In due time I’d love to introduce her to Harry Potter, my favourite bands, fun comics, cool video games and old black and white films. Just to mention a few things. She might not like any of them, haha, but I think she should get the chance, at least!) The photo is from a day about a month ago when my sister thought she was just having waffles with a friend, and we surprised her with a full house and cakes and non-alcoholic bubbly. At that point we didn’t know when the little one would show up, so we guessed the date and time, as well as the weight and the length. I got everything wrong, but that doesn’t matter, because now we know. I am relieved, happy and proud. She has been given the lovely name Fiona, and she is my niece. She’s here!