La oss ta en ny titt på bryllupet vårt! Nå er vi kommet til selve vielsen.

Hvis du ikke har lest det første innlegget, så kan det være lurt å begynne med starten på dagen, som finnes her!

Alle bildene er tatt av Inese, den flinke bryllupsfotografen vår – og det er mange av dem i dette innlegget. Derfor anbefaler jeg alle å sette seg godt til rette, kanskje med en tekopp eller en kaffe, og kanskje helst foran noe litt større enn mobilskjermen? (Bildene til Inese har en helt annen kvalitet og størrelse enn de jeg tar selv, så de tar seg best ut på en større skjerm.)

Vi reiser altså tilbake til lørdag 24. september, og til Fredrikstad.
Velkommen til Tøihuset, fra 1775! Dette er en del av selve festningen som utgjør hjertet i Gamlebyen.

Dette var i sin tid landets største bygning (!), og den huset militært materiell. I dag skulle den huse 130 bryllupsgjester!

En liten gjeng bestående av familie og venner hadde jobbet flittig gjennom formiddagen for å få alt i stand.

Det hadde høljeregnet hele dagen før, så hagen der vielsen opprinnelig skulle finne sted, var blitt til en sump. Ikke akkurat optimale forhold for blankpussede dressko, høye hæler og fotside kjoler! For at hele brudefølget skulle slippe å bli våte og kalde, gikk vi for plan B, som var en vel så god plan. Seremonien var blitt flyttet inn i Bombardersalen, offiserenes gamle messe, et stemningsfullt lokale med teglstein og trebjelker.

Inne i salen var foreldre og forlovere på plass…

…og glassene med bobler sto klare og ventet.

Da klokka nærmet seg halv to, strømmet det på med finkledde familiemedlemmer og venner!

Helt til sist kom det to stykker snikende, et par som hadde stått og ventet bak muren, et par som skulle gifte seg.

De gjemte seg i trappeoppgangen og ventet, for seremonien skulle starte klokka 13.37. (En nerdereferanse, så klart!)

Her er spenningen ganske stor, hoho!

Vi hadde valgt å bruke vignetten fra Stardew Valley, et strålende dataspill som har betydd mye for oss, som åpningslåt i vielsen. Det er en nydelig melodi, og vi fant en fin versjon der en japansk komponist har arrangert den og spilt den inn med et symfoniorkester. Den ligger på Youtube også, så hvis dere vil ha riktig bakgrunnsmusikk mens dere leser, kan dere trykke her!

Jonas og jeg så klokkeslettet endre seg, og hørte at musikken begynte å spille. Så gikk vi, hånd i hånd, inn i salen.

Det var en helt spesiell følelse å komme inn i et rom fullt av folk vi er glade i, folk som var forvetningsfulle og som hadde pyntet seg, og som strålte av glede på våre vegne.

Vi hadde bedt gjestene om å la mobilen ligge i lomma under vielsen, nettopp fordi vi visste at fotografen vår ville dokumentere begivenhetene, slik at alle bare kunne være til stede i øyeblikket sammen med oss.

Vi gikk i en halvsirkel gjennom lokalet, så sakte vi kunne, og prøvde å få øyekontakt med de fleste på veien fram til vigsleren. Jeg måtte felle noen tårer og rette på brillene, så klart.

Helt fremst sto foreldrene våre, og mine var tydelig preget av den spesielle stemningen.

Musikken stilnet, alle satte seg ned, og vigsleren tok ordet.

Selve seremonien føltes høytidelig, men samtidig intim og personlig. Vi ble viet på borgerlig vis, gjennom Human-Etisk Forbund. En av vigslerne deres er tilfeldigvis en særdeles hyggelig og flink fyr, som uansett ville vært invitert i bryllupet vårt! For en luksus å bli viet av noen man kjenner!

Denne stilige karen holdt en inderlig fin vigselstale til oss, full av innsikt og godord.

Rundt i lokalet sto og satt våre venner og familiemedlemmer som tente lys.

Folk gråt litt av de rørende delene av talen…

…og lo av de humoristiske delene.

For de to hovedpersonene var det godt å kunne holde hender.

Så skulle vi til pers!

Først svarte vi begge JA, høyt og tydelig, og så utvekslet vi gifteringene, i stor konsentrasjon…

…og så signerte vi (og forloverne våre) vigselsprotokollen…

…og så var vi rette ektefolk! Endelig, hoho!

Deretter fulgte et kyss, noe jeg skal spare dere for, og så var vi herr og fru!

Nå skulle det feires! Vi ville markere slutten av seremonien med en passende låt; noe livlig og festlig, noe som føltes litt som en fanfare, men som passet i tematikk – og helst noe nerdete, naturligvis. Det ble The Power of Love fra Back to the Future, en gledesfylt og fengende sak fra en film vi har et spesielt forhold til. Hvis dere vil sette stemningen, kan dere klikke her!

Alle jublet og klappet i takt med musikken, og vi begynte å gå nedover «midtgangen» igjen.

«Blidere ektepar har jeg aldri sett», sa min tante etter vielsen. Når jeg kikker på disse bildene, så skjønner jeg hva hun mener.

Det var på tide med bobler og boller!

Vi hadde forberedt gjestene våre på at det ikke ble noen bryllupskake, og at vi ville servere kaffe og boller etter vielsen, ikke etter middagen. Vi har selv vært gjester i et bryllup der rekkefølgen var byttet om, og vi fikk kake midt på dagen, og det var så lurt! (Det er jo ikke klokka ti om kvelden, når man allerede er stappmett og litt på en snurr, at man setter pris på en kostbar og forseggjort festkake. Det er heller ikke da man har mest behov for litt sukker og energi – det er etter en følelsesladd seremoni!) Altså visste vi fra start at vi ville servere noe søtt før middag (i tillegg til etter), men vi fant også ut at den tradisjonelle bryllupskaken ikke var riktig valg for oss. For det første ville det kostet en betydelig sum å skaffe kake til 130 personer. For det andre krever det asjetter og bestikk, så det blir mye oppvask, og folk bør kunne sitte og spise for ikke å søle på finklærne sine, og vi ønsket oss en mer uformell atmosfære etter vielsen. Sist, men ikke minst: Vi hadde ikke lyst til å mate hverandre med kake, for det er en underlig skikk vi ikke kjenner oss igjen i, hoho. Dermed bestemte vi oss for å servere hveteboller i stedet! Jeg er så intenst glad i det, jeg har hatt kallenavnet Synnebollen siden barneskolen, så selvfølgelig skulle jeg by på boller i bryllupet mitt! De kan spises med hendene, helt uten søl, så det er mye mer praktisk. Dessuten er faktisk gjærbakst og god musserende vin en fin paring, takket være det såkalte autolysepreget som vinen får gjennom lagring på bunnfall. Desto bedre! Vi kjøpte 400 boller fra Espa, fordelt på vanlige hveteboller, rosinboller og sjokoladeboller. Alle gjestene kunne ta tre stykker hver, og bollene sto framme resten av dagen og kvelden, slik at folk kunne forsyne seg med litt påfyll akkurat når de måtte ønske. Dette har vi fått sååå mange positive tilbakemeldinger på, og man får mye igjen for å tenke litt utenfor boksen.

Nå skulle altså vi, og alle gjestene, feire med et glass bobler og en bolle. Godsakene sto klare helt bakerst i lokalet, og dit var vi på vei!

Før vi kom så langt, idet vi rundet hjørnet, fikk vi oss imidlertid en overraskelse.

Der sto ingen ringere enn Liora Levi og Annika Groven, som både er venner av familien og bautaer i den norske vinbransjen, med hver sin champagneflaske og hver sin sabel!

Disse to luringene hadde sneket seg inn bakdøra mens vielsen foregikk, og nå sablerte de flaskene foran en imponert forsamling. Foreldrene mine hadde planlagt dette i all hemmelighet, og spanderte første runde med bobler på hele hurven! For en utrolig sjenerøs og omtenksom presang! Jonasflotte og jeg hadde naturlig nok vært inne på tanken om champagne, men av budsjettgrunner hadde vi slått det fra oss, og i stedet valgt lillebroren crémant – fransk musserende vin som lages på samme måte, men i andre deler av landet. Nå fikk vi altså de edleste dråper likevel, med en stor dose forfjamselse på kjøpet, til vår første skål som ektepar!

De hadde skaffet en bråte med magnumflasker i tillegg, slik at samtlige gjester kunne få et glass Louis Roederer. For en luksus!

Blir det bedre? En helt fersk frue, med et glass champagne i den ene hånda og en bolle i den andre!

Nå ventet en stor runde med tidvis tårevåte klemmer, hoho.

Det var tid for mingling! Alle gjestene hentet seg et glass sprudlevin og en bolle, og alle virket å hygge seg.

Ettersom bryllupshelga hadde begynt med et fredagsvors kvelden før, var det mange som allerede kjente hverandre, og praten gikk lett.

De nygifte skålte seg rundt i folkemengden…

…og viste fram de splitter nye gifteringene sine til alle som ville se.

Vi kunne nok nesten holdt på slik resten av dagen, men fotografen tok affære, for nå skulle det knipses fellesbilder! Vi hadde sagt at vi gjerne ville ha noen bilder der samtlige gjester var med, og bedt folk bli igjen etter vielsen til hele hurven var blitt foreviget. (Ikke alle hadde fått det med seg, så noen stakk av for å komme sterkere tilbake til middagen, haha, men de aller fleste er representert på fellesbildene våre.) Akkurat slike bilder utgjør fine minner, for det var helt spesielt å ha begge sider av familien og hele vennekretsen samlet på ett sted, og jeg gleder meg til å kunne se på dem om mange år!

Etter fellesfotograferingen var det fortsatt klem-o-rama, for vi hadde ikke rukket innom alle inne i salen.

Vi tok også noen portrettbilder, for det hører liksom med. Med og uten den andre, med forlovere, med foreldre, med søsken, med vennegjengen, og så videre. Det er tross alt ikke hver dag så mange er samlet og har kledd seg opp!

Mor, lillesøster (og forlover), brud, storebror, far.

(Når jeg ser bilder som dette, blir det så tydelig hvor like vi er, og jeg blir rent stolt av vår fine kjernefamilie <3 )

Da fotograferingen var unnagjort, var det fri lek fram til middag.

Denne delen av dagen hadde jeg gledet meg til, for nå hadde vi tid til å småprate med gjestene våre, og siden det mest formelle var ovestått, kunne vi senke skuldrene. Nå skulle vi bare slappe av og hygge oss, alle sammen!

Vi hadde laget en egen bryllupsquiz, som min bror presenterte.

Quizen var utformet slik at gjestene ville få utbytte av å finne sammen med folk de ikke kjente fra før, for vi hadde spørsmål fra barndommen, ungdomsårene, studietida og voksenlivet. Noen skulle tanter og søskenbarn kunne svare på, noen skulle gjengen fra videregående kunne svare på, og noen skulle vennene man møtte gjennom jobben kunne svare på. Slik oppfordret vi folk til å fortsette minglingen og få nye bekjentskaper underveis.

Det var gøy å se at gjestene våre dannet lag som besto av helt merkelige sammensetninger, haha, og folk sto og diskuterte spørsmålene i grupper både inne og ute. (Enkelte forsøkte selvfølgelig å snike til seg noen svar ved å lure oss til å røpe dem, men vi gjennomskuet de fleste.)

Ett av spørsmålene tok utgangspunkt i bordnavnene. På denne måten sørget vi for at alle tok en titt på bordplasseringen før middag, og dessuten fikk vi testet gjestenes nerdekunnskaper, ettersom alle bordene var oppkalt etter figurer fra bøker, filmer, tegneserier og dataspill!

Vi hadde også ei gjestebok inne i foajéen, og det var flere Instax-kamera i omløp, slik at alle kunne lime inn bilder av seg i tillegg til å skrive en hilsen.

Det er noe magisk ved at motivet plutselig åpenbarer seg!

Ellers hadde vi lagt fram kubbspill ute og kortstokker inne. Vi hadde kjølere fulle av øl og vin, så folk kunne forsyne seg selv, og det bugnet fortsatt av boller, og det ble satt fram kaffe og te. Takket være det fine været, kunne vi bevege oss fram og tilbake mellom ute og inne. (Vi hadde lånt en haug med paraplyer som sto klare til bruk ved dørene, men vi fikk aldri behov for dem.) Alle kom og gikk som de ville, og folk knipset bilder av hverandre, eller prøvde å psyke ut andre quiz- og kubblag, og latteren satt løst overalt. Det ble så fin flyt!

Slik forløp de to timene fram til bryllupsmiddagen. Jeg har fått vite i ettertid at noen gjester trodde de ville kjede seg i dette tidsrommet, men så følte de at tida gikk kjempefort, nettopp fordi det var mange man kunne snakke med og mye man kunne ta seg til. Denne delen av dagen ble så avslappet og trivelig, og fungerte akkurat slik vi hadde håpet.

Da sola begynte å synke og det bare var et kvarter til vi skulle sette oss til bords, spurte fotografen om vi tre kunne ta noen minutter sammen i det fine kveldslyset, så vi snek oss unna for en ørliten rusletur.

Tenk at vi var nygifte, og at alt hadde gått bra så langt, og at alle gjestene koste seg, og at vi fortsatt hadde en hel middag, kveld og fest i vente! Jeg husker at jeg følte meg lett som en fjær, samtidig som jeg var sånn myk og varm i kroppen, sånn man blir når man er glad og takknemlig med hele seg.

Dette var en veldig fin stund, og vi hørte etterpå at noen hadde stått i vinduene og smugkikket på oss, hoho, mens vi spankulerte litt rundt blant digre trær, tykke festningsmurer, gult høstløv og gamle kanoner.

For noen omgivelser, og for en følelse.

Nå var det tid for bryllupsmiddag, og den siste delen av dagen tar vi i neste innlegg.

(Hvis du har lyst til å tyvkikke på resten av helga allerede nå, så har vi jo et slags bak kulissene-innlegg her.)

Takk for følget hittil! Det er veldig fint å kunne dele gleden med dere!

– – – – –
In other words: The second part of our wedding day, as seen through the camera of our talented photographer, Inese. The actual ceremony felt very intimate and personal, and then we served bubbly and classic Norwegian boller (a type of sweet bun), and my parents surprised us with champagne sabrage! Later there was lots of mingling, with some games and some photos and a quiz, and then we snuck away for a few minutes to take a few last portraits in the setting sun, before dinner.

Nå er det på tide, dere. Nå tar vi en titt på 24. september 2022, dagen jeg giftet meg med den flotteste jeg vet om.

Dette blir det første av flere innlegg fra selve bryllupsdagen. Vi fikk over 800 bilder fra fotografen vår, og jeg skal selvfølgelig ikke dele alle, men de må uansett fordeles utover, hoho. Samtlige bilder er tatt av Inese, som vi var kjempefornøyde med gjennom hele prosessen!

Forresten: For dem som ikke allerede har gjort det, kan det være lurt å lese dette innlegget om bryllupsplanleggingen først. Der forklarer jeg en del om hva slags arrangement vi ønsket oss og hvilke valg vi tok i forkant, og det er ganske mye informasjon der som jeg ikke kommer til å gjenta her, for det føles litt rart å skrive det samme flere ganger.

Dessuten: Dette innlegget inneholder mer enn førti bilder, i en helt annen kvalitet enn vanlig. Hvis du er ute på farten og sitter med mobilen i hånda, så tillater jeg meg å foreslå at du venter til du er framme, lager deg en kopp te eller kaffe og rigger deg til foran en litt større skjerm. Disse bildene fortjener å komme til sin rett!

Vi begynner om morgenen, på Gamlebyen hotell i Fredrikstad. Der hadde foreldrene mine skaffet oss suiten som en overraskelse, slik at vi hadde god plass til å samles fredag kveld, og god plass til å pynte oss lørdag formiddag. Hele familien spiste frokost sammen, og så gikk vi hvert til vårt. Brudgommen hadde et eget rom der han kunne gjøre seg klar, og forloveren hans holdt ham med selskap. (Jonas og jeg hadde sett hverandres antrekk på bilder i forkant, så det var ikke egentlig noe hemmelighetskremmeri rundt det, men det blir alltid litt ekstra stas når man er adskilt mens man ordner seg!) I suiten var vi fire damer – jeg hadde spurt min mor, min søster og min svigerinne om de ville hjelpe meg med forberedelsene, og det ville de!

Min søster Taran, som også var forloveren min, var klar for en emosjonell dag!

Jeg hadde tenkt på det samme selv, for vi er en lettrørt gjeng, så jeg hadde med vintage lommetørklær til alle fire.

(Som dere ser, hadde jeg på dette tidspunktet ikke fått på meg kjolen ennå. Såpass tåler dere, sant?)

Taran tok fatt på sine greier…

…og jeg tok fatt på mine!

Selvfølgelig måtte vi ha bobler i glasset underveis!

Det skulle faktisk bare mangle, når en sommelier skulle gifte seg, å starte på sprudlende vis.

Jeg helte opp, og vi skålte for at dagen endelig hadde kommet, og at vi var i gang. Stemningen var glad, spent og rørt, hihi.

Smykkene mine lå klare på bordet, og mens jeg forklarte min svigerinne hva som var arvet av hvem, stakk fotografen ut for å sjekke hvordan det sto til med broren.

På et annet hotellrom foregikk det jo også forberedelser, og der var det også orden i sysakene.

Tenk at disse ringene skulle utveksles bare noen timer senere!

Brudgommen fikk hjelp av sin forlover med kravatslipset…

…og med mansjettknappene.

Blankpussede sko og en iskald øl fra glassflaske, det var på sin plass.

Silketørkleet i lommen, i samme farge som brudens kjole, var siste hånd på verket. Maken til stilig fyr!

Fotografen returnerte nå til suiten, og fortalte at min tilkommende virket ganske nervøs, hihi. Jeg kjente selvfølgelig sommerfuglene i magen selv også, så det var nesten litt godt å høre!

Tilbake hos damene gikk det nå i kaffe…

…og i hår!

Jeg hadde lett en stund etter second hand-hårpynt som kunne passe, og funnet noen fine nåler med gull og perler som jeg hadde en plan for. Først var de andre litt skeptiske, tror jeg, men da jeg hektet dem sammen og lagde et slags hårbånd av dem, utbrøt de tre andre kor: «Åååå, som en tiaraaaaaa!»

Haha, nettopp. Det fungerte som jeg hadde håpet!

I mellomtida hadde jeg fått på meg leppestiften, forresten. Det var den eneste sminken jeg hadde på meg denne dagen, som alle andre dager. Jeg ville føle meg vel og som meg selv, og det gjorde jeg. Dessuten følte jeg meg fin.

Nå manglet bare smykkene. Jeg tok på meg perlearmbånd jeg hadde fått låne, og øredobber i gull etter min mormor.

Så skulle selve kjolen på! Den smaragdgrønne, skreddersydde vintage-silkekjolen jeg skulle gifte meg i! Den har tilhørende cape og ble laget i New York på 60-tallet, og den har sikkert opplevd mange festlige lag, men jeg tviler på at den hadde vært brudekjole noen gang. Nå var det dags!

Påkledningen var et samarbeidsprosjekt, haha. «Forsiktig med håret hennes!»

Da kjolen endelig var på, og antrekket var komplett, ble det hele plutselig så virkelig? Vi måtte felle noen tårer, alle sammen.

Jeg hadde gledet meg til å starte dagen sammen med disse tre damene, og det var så inderlig fint å dele denne opplevelsen med dem.

Nå var det bare det siste perlekjedet som manglet! Det var etter oldemor, og den gamle låsen gikk i vranglås, men vi klarte å få det på til slutt.

Med ett var vi ferdige, både bruden og brudgommen, og klare til å ta fatt på bryllupet sammen!

Jonasflotte og jeg hadde valgt en såkalt first look, altså å treffes i forkant av vielsen, og det var det flere grunner til:
1) Vi ville gå sammen inn i seremonilokalet og fram til vigsleren. Dette med at bruden blir fulgt inn av en far eller farsfigur er tross alt en ganske utdatert greie, synes jeg. Det stammer jo fra den tida da unge jenter ble giftet bort av foreldrene sine, med medgift og det hele, og et bryllup var mer som en transaksjon. (På engelsk sier man jo faktisk fortsatt at bruden blir «given away«.) Nei, takk. Jeg er ingen eiendel, og ville ikke overleveres fra en mann til en annen. Jeg er fullt klar over at dette er en lang og for mange kjær tradisjon, men jeg ønsket ikke å ta del i den. Det føltes riktig for meg, og for oss, å skulle gå sammen, hånd i hånd, inn i lokalet og inn i vårt nye liv som ektefolk.
2) Vi hadde lyst til å tilbringe mest mulig tid med bryllupsgjestene våre. Vanligvis er det slik at brudeparet drar av sted med fotografen for å ta portrettbilder etter vielsen, og at gjestene dermed blir overlatt til seg selv. Jeg har alltid ment at det er litt rart, og jeg har hørt flere bruder fortelle at det kjennes rart, så vi fikk unna de formelle bildene før seremonien, og slapp å forlate selskapet etterpå.
3) Jeg visste at jeg ville gråte under vielsen, hoho, og da er det greit å ha tatt noen bilder i forveien, uten røde øyne!

I tillegg var det en fin tanke å kunne møtes og få en liten stund for oss selv, før det braket løs.

Det var en frisk og fin septemberlørdag, med klar luft, fjorten grader og flotte høstfarger. Det var vått på bakken, for det hadde høljet ned hele fredagen, og egentlig var det spådd regn. Ikke bare fikk vi oppholdsvær, vi fikk glimt av sol! I disse forholdene bega brudgommen seg ut i de brusteinsbelagte gatene i Gamlebyen.

Han og forloveren gikk ned mot vollene og vannet, gjennom en av buegangene i den tykke festningsmuren…

…bort til vindebrua, til bestemmelsesstedet.

Der stilte brudgommen seg opp og ventet på bruden, som hadde gjemt seg, haha.

Der har vi henne!

Gleden var stor.

Jeg var helt skjelven. Her tror jeg det slo oss, begge to, at dette faktisk var bryllupsdagen vår.

I de flotteste omgivelser og de flotteste antrekk sto vi der og tok inn synet av hverandre. «Så FIN du er!»

Vi oppdaterte hverandre, og det var godt å vite at vi skulle være sammen resten av dagen.

Så var det tid for en liten rusletur!

Det var behagelig temperatur og fint lys, og det var stille og stemningsfullt.

I Fredrikstad har de faktisk et eget uttrykk for det å ta en spasertur i dette området: «jangle på vollane»!

Akkurat det gjorde vi, hånd i hånd i høstsola.

Vi gikk også inn i Gamlebyens gater, blant de mange fine murbyggene…

…og langs overgrodde fasader…

…og inn og ut gjennom smug og porter.

Her har NOEN akkurat kysset litt inni den bua, hoho, og jeg synes dette bildet er så festlig. «Nothing to see here«, liksom.

(Altså, har dere vært i dette området? Det er et helt unikt sted, og vi falt for byen umiddelbart da vi kikket på lokaler. En rusletur her tar deg flere hundre år tilbake i tid, og det tripper høner og geiter (!) rundt i gatene. Faktisk er Gamlebyen den best bevarte festningsbyen i Nord-Europa, og de eldste delene er fra sent 1600-tall. Det var en stor luksus å kunne vandre rundt i så estetiske og inspirerende omgivelser, mens fotografen vår foreviget oss i finstasen. Selv om jeg var kledd i grønt og ikke i hvitt, var det flere fremmede som gratulerte oss med bryllupet da vi passerte dem på gata – altså var giftegleden tydelig på avstand, hihi.)

Det er også en del gamle trehus i denne delen av byen, med fine detaljer, farger og slyngplanter.

Dessuten kjører det et lite tog omkring, som besøkende kan sitte på med!

Det ble ingen togtur på oss denne dagen, men vi tok oss en liten snurr ved en staselig portal.

Til slutt gikk vi opp på selve festningsmuren, og sto der oppe blant de eldgamle asketrærne, og prøvde å ta det hele innover oss.

Jeg er så glad for at vi la opp begynnelsen av dagen på denne måten, for alt ble så bra, og vi kjente oss så heldige!

Da klokka begynte å nærme seg seremoni, så fant vi en benk og fikk i oss noen slurker vann, noen salte kjeks og en ostebit hver, hoho. (Forloveren til brudgommen var behjelpelig hele veien, og passet på veska mi og capen min i perioder, og bar på posen med proviant.) Vi tenkte at vi kunne trenge litt energi, fordi dagen ville bli lang og følelsesadd!

Så gikk vi, hånd i hånd, mot lokalet der vielsen skulle finne sted, der bryllupsgjestene våre ventet på oss.

Selve seremonien tar vi neste gang!

(Hvis du ikke helt klarer å vente på fortsettelsen, så har jeg jo skrevet litt om hele bryllupshelga, «bak kulissene», i dette innlegget.)

Vi var storfornøyde med starten på den store dagen, og det føles veldig fint å kunne dele den med dere!

– – – – –
In other words: Finally! The first part of our wedding day, seen though the lens of our amazing photographer, Inese. The bride and groom got ready at separate hotel rooms in the Old Town in Fredrikstad, and then we met for a first look, and went for a walk in the beautiful surroundings.

Nå er vi mann og kone. Jeg er så sliten og så forkjølet og så inderlig glad, hihi.

Disse bildene er tatt av bryllupsfotografen vår, Inese Photo!
Det er mer der det kommer fra, så klart, men nå trenger jeg noen flere dager på å hente meg inn etter TIDENES BRYLLUPSHELG.

<3

– – – – –
In other words: We are husband and wife! These are from our wedding photographer, Inese Photo! There is more where this came from, but now I need a few more days to recover from the best weekend ever.