Boazn

Postet den 9. april 2026 av Synne Cinnamon

I München bruker de ordet «Boazn«, et bayersk uttrykk, om det vi i Norge kaller brune puber eller buler. De som har fulgt denne bloggen en stund, vet at slike steder står mitt hjerte nært… Jeg arrangerer jo til og med pub-til-pub i Tigerstaden, sammen med Jonasflotte, for å vise fram og støtte disse små aktørene. (Dette prosjektet ligger selvfølgelig brakk nå mens vi bor utenlands, men vi har holdt på i en årrekke og vært innom mer enn femti slike steder i Oslo. Det finnes faktisk såpass mange, også i den relativt lille hovedstaden vår! De to første rundene fikk egne innlegg, her og her.) Dette var noe vi begynte med da vi flyttet tilbake etter året vårt i London, for der står som kjent pubkulturen veldig sterkt, og vi hadde stor glede av å lete fram alskens skjulte perler. Slik er det denne gangen også! Når man besøker den beskjedne, trivelige kroa som ligger utenfor turisttråkket, ser man hvor viktige disse møteplassene faktisk er.

Flotte ølhaller og ærverdige vertshus er vel og bra, og det er det ingen mangel på her i byen, men disse små skjenkestedene har noe som de store ikke har. De har skrangleskjarm, og det er faktisk noe av det beste jeg vet. Jeg vil alltid foretrekke en liten, lett rufsete pub framfor en trendy, blankpolert cocktailbar. Jeg vil ha småprat, ikke wifi. Jeg vil ha nabolagsfølelse, ikke instavennlig interiør. Jeg kommer stadig tilbake til ordet «autentisk» når jeg skal beskrive sånne steder, for i land med skikkelig ølkultur er det jo her vanlige folk treffes, her mye av hverdagen deres utspiller seg.

En ekte Boazn må tilby øl og schnaps, og så kommer eventuelle andre muligheter som en bonus. Noen har bare drikke, noen har også mat. (Den er ofte klassisk og real og overraskende god, i hvert fall her i München!) Noen viser fotball, noen har spilleautomater, noen har ei bedagelig husbikkje liggende i et hjørne. Noen har ikke pusset opp siden søtti- eller åttitallet, og det er selvfølgelig litt av moroa… (Plutselig støter man på askebeger inne i hver eneste bås på toalettet, for eksempel, selv om det har vært røykeforbud på serveringssteder her i Bayern i snart tjue år.) Noen har kortstokker og terninger til utlån, så man ser gjerne at stamgjestene sitter og spiller kort eller terningspill. Noen har radio eller musikk på i bakgrunnen, men mange lar surret av stemmer være den eneste miljølyden, særlig på dagtid. Åpningstidene til en Boazn er gjerne litt som på en engelsk pub, elleve til elleve, men en del av dem åpner faktisk ikke før klokka tre, fire eller fem, når arbeidsdagen er over. Da stikker folk innom for en øl eller to etter jobb, og noen blir til stengetid, for det er hovedsakelig her det sosiale livet deres foregår.

Inntaket av øl blant bayere er mye høyere enn vi nordmenn er vant til, haha, og det gjelder egentlig uansett situasjon. Blant annet er det helt normalt at bartendere drikker på jobb, fullt synlig for kundene, og da går det ikke engang bare i øl. Det er vanlig at de også tar seg en shot eller to, og det ville jo aldri skjedd i Norge – ikke uten at de fikk sparken, i hvert fall. Tankegangen her er nok mer den at personen som tilfeldigvis står bak disken, tilbringer kvelden sammen med vennene sine, og at drikkingen er en naturlig del av det. (Joda, alkoholtoleransen deres er høy, men vi har sett beint ut fulle bartendere, og det er jo ikke bra på noen måte.) Det er også ofte slik at de går ut og tar røykepauser med gjengen sin, og forlater lokalet helt, til tross for at de er alene på jobb. På vårt stamsted i nabolaget kjenner vi nå folka såpass godt at når alle de andre går ut og røyker, så blir bartenderen med, selv når vi sitter ved disken og kunne forsynt oss med hva som helst. Den tilliten setter vi stor pris på, så klart. Vi er nå på fornavn med de fleste som både jobber og henger der, og det er så koselig!

Det er tomt i resten av lokalet, for alle står ute og røyker.

En annen ting som er vanlig når man vanker på små steder her til lands, og som krevde litt tilvenning for vår del, er at man ofte får schnaps av bartenderen. Gratis, ja. Helt uten videre, ja. Her sitter man og aner fred og ingen fare, og så dukker det plutselig opp shots med sprit som ingen har bestilt, og som man får høre at man heller ikke skal betale for, og så blir det vanskelig å takke nei fordi det er en så hyggelig gest, og så står kanskje bartenderen klar til å telle ned og ta sin egen shot samtidig, og så ender man opp med å smile og skåle og bli med, og så havner man litt utpå. (Dette skjedde oss første gang under en måned etter at vi flyttet hit, og da kunne jeg ikke engang nok tysk til å forklare at shots ikke egentlig er min greie, men det ble heldigvis raskt enklere. Nå kan jeg i det minste si, på en høflig måte, at jeg kanskje bare vil ha en smak, eller at jeg helst tar ting i mitt eget tempo, eller at jeg velger å stå over.) For oss føles dette uvant og eksotisk, og ikke minst inkluderende og sjenerøst, men her er dette en ganske utbredt måte å vise at man setter pris på stamgjestene sine på.

Innredningen på en Boazn gir som regel en viss hyttetur-følelse, hoho, med mye gulnet treverk og slitt møblement, og gjerne ganske tilfeldig dekor og lyssetting. Det pyntes ofte litt gjennom året til ulike høytider, noe som bidrar til stuestemningen, og så liker de å bruke humleplanter, for humle er jo en sentral ingrediens i øl. Glass og krus til ølen er de nøye med, for man tuller ikke med det hellige brygget her i Bayern, men resten av glassene er det ikke så farlig med. Hvis noen bestiller seg en bedre dram, så kan den fint bli servert i et kjøkkenglass. (Er man ordentlig uheldig, så kommer flaska rett fra fryseren i tillegg…) Her er de altså ikke så opptatt av å snuse og slynge, og det gjelder også når man bestiller vin. Vinglassene er ofte så store at det er rent skummelt å håndtere dem, men man får i hvert fall mye for pengene! På noen fronter er det altså fortsatt viktigere med kvantitet enn med kvalitet, men kvaliteten på ølen er det aldri noe å si på. Tvert imot kan de små stedene, fordi de ikke er knyttet til noen stor leverandør, ofte tilby ekstra god øl fra små, spennende bryggerier.

I München er det drøssevis av Boazn, og de eldste har holdt det gående, ofte med minimale endringer i driften og lokalet, i opp mot et århundre. (En av de eldste fylte faktisk hundre år i 2024, og jeg har planer om å gå dit i helga!) Noen av stedene kan man finne ved hjelp av dette geniale kartet, men de beste dukker bare opp når man er ute og går, for man finner dem ikke noe annet sted enn akkurat der de ligger. De har ingen nettside, Instagram-konto eller Facebook-profil, og de er kjent først og fremst blant dem som bor i nærheten. Likevel blir man tatt imot som en gammel venn når man går inn og setter seg.

Bare for å ha nevnt det også, siden det er så fjernt for oss nordmenn i våre dager: Disse stedene tar ikke kort, så det er viktig å ha kontanter. En hel del av dem har heller ikke noe kassaapparat, slik at salget føres og regningen skrives for hånd. Altså, i 2026, hvor sjarmerende er ikke det?

Om du er ute i München, eller en annet sted i Tyskland, eller egentlig hvor som helst i verden, også der du bor: Finn ei lokal kneipe, slå deg ned, veksle noen ord med bartenderen, bestill noe å drikke og kanskje noe mat, kjenn på stemningen, smugkikk på klientellet, kos deg og husk å tipse når du betaler. Prisnivået er jo som regel rimelig, selv om husleia og de andre kostnadene bare stiger, så mange av disse små, uavhengige barene sliter i våre dager. Dessuten fortjener de ansatte både honnør og driks; de jobber hardt hele kvelden, hele uka og hele året for at andre skal ha et sted å gå til. Det betyr ekstra mye for dem som kanskje ikke har det så bra hjemme, eller som er ensomme, eller som sliter med et eller annet, eller som ikke føler seg velkomne på steder der prisene, tempoet og terskelen er høyere. Folk trenger folk. Vanlige mennesker trenger vanlige steder der de kan treffe andre, bli sittende, snakke om livet og være seg selv.

Jeg ser på slike vannhull som viktige institusjoner i lokalsamfunnet, og egentlig i storsamfunnet også. Jeg oppsøker dem aktivt, jeg støtter dem, jeg trekker dem fram, jeg er glad for at de er der, og jeg vil at de skal fortsette å være der. Det var dette jeg hadde lyst til å dele med dere i dag. En liten hyllest til Boazn, til de brune pubene, til bulene, her og der og overalt.

– – – – –
In other words: A little ode to the Boazn, the local watering holes around Munich. These are the Bavarian dive bars, the non-trendy taverns, the authentic, everyday hangouts, and I love them. For an English version, please use the translation widget!

Frohes Fest!

Postet den 22. desember 2025 av Synne Cinnamon

Julekuledrueklaser i gult og rødt! Noe så lurt. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?

Nå er vi der snart! Dette blir min fjerde feiring i utlandet, så jeg vet at det blir jul uansett, og at man får den feiringen man lager seg selv. Jeg gleder meg sånn! Årets julemiddag kommer til å bestå av tysk og norsk tradisjonsmat i skjønn forening, for vi fikk tyttebærsyltetøy, lefse og akevitt da vi hadde besøk i slutten av november. Jeg tror det blir kjempegodt i kombinasjon med lokal knödel, sennep, brezn og øl, bare for å nevne det jeg kommer på i farta. En gøyal blanding! Jonasflotte er på butikken i skrivende stund, for vi har satt opp lange lister over sånt vi vil kose oss med. Dessuten har vi diverse filmer og spill på lur til ferien, og i morgen skal jeg på biblioteket for å låne tyske barnebøker jeg (forhåpentlig) kan lese, og vi har planlagt å ta en del digitale kopper og glass med venner og familie. Juleforventingene våre er høye, men skuldrene våre er ganske lave, så det føles skikkelig bra.

Forresten: Tre nøtter til Askepott er en juletradisjon her også! Den skal vi se på julaften, som seg hør og bør – og denne gangen på tysk! All ære til Knut Risan, selvfølgelig, men det blir morsomt å høre den klassiske dubbingen, der stemmene faktisk tilhører mange forskjellige mennesker, ikke bare én mann. Spennende!

München er en skikkelig juleby. Folk reiser hit fra hele Tyskland (og resten av verden) for å oppleve desember-atmosfæren og besøke markedene her. Utvalget av julekuler er det største jeg noensinne har sett, og selv søppelkassene er fine, hoho, og lukta av sukker og krydder ligger som et varmt teppe over torgene. Nå pynter jeg bloggen med massevis av bilder fra den siste måneden, av sånt jeg har gledet meg over rundt omkring, og så tenker jeg at hvis julestemningen ikke er på plass allerede, så kan denne dosen med lys og dekorasjoner kanskje bidra litt?

Til slutt vil jeg bare ønske alle ei strålende julefeiring, samme hvor den foregår og hvor stor eller liten den måtte være. Kos dere, mine venner.

GOD JUL!

– – – – –
In other words: This will be my fourth Christmas abroad, so I know it’s not about where you are, it’s about what you make of it. We’re really excited to celebrate in Germany this year, with a fun mix of Norwegian and local traditions. We’ve made lots of cosy plans for the week ahead, and I feel so ready – this year will be different, but so nice. Now I’m decorating the blog with lots of photos from December, and I want to wish everyone happy holidays!

Bahnwärter Thiel

Postet den 14. oktober 2025 av Synne Cinnamon

De som har fulgt bloggen en stund, vet at jeg liker kontraster og variasjon. Det er så mye man kan sette pris på her i livet, og jeg ser ingen grunn til å begrense meg til én del av skalaen, hoho. Når jeg utforsker nye steder, vil jeg gjerne se flere sider av dem, og München er en mangefasettert by. Den byr på en fin blanding av store parker og travle torg, gamle praktbygg og stram etterkrigsarkitektur, brede avenyer og smale smug, tradisjonell utsmykning og moderne design. Samtidig er det slik at Bayern, den sørlige delen av Tyskland der München er regionshovedstad, stort sett har vært en ressurssterk landsdel. Her er historien preget av handel og adel og overskudd, liksom. Nå generaliserer jeg litt, så klart, men sammenlignet med andre deler av Tyskland, som har hatt sitt å stri med helt opp mot årtusenskiftet, så har dette som regel vært dette et velstående og fredelig område. (Det er også slik at resten av landet ser på München som litt snobbete, hoho.) Bayern var for øvrig et eget kongerike helt fram til 1949, så innbyggerne er liksom bayere først og tyskere etterpå, og her holder man fast ved en del dialektord, skikker og lover som ikke finnes ellers i landet. Vi har dermed funnet ut at hvis man skal sammenligne München med en norsk by, så må det bli Bergen.

Når alt dette er sagt, så finnes det selvfølgelig sider av München som bidrar til å utvide inntrykket! Denne byen er tross alt nesten tre ganger større enn Oslo, så her finner man omtrent alt. Nå tenkte jeg å ta dere med på en liten utflukt til et mer alternativt og sjarmrufsete strøk, som iblant kalles «Münchens Berlin». Velkommen til Bahnwärter Thiel!

Bahnwärter Thiel ligger ved en nedlagt togstasjon og er oppkalt etter en kortroman fra 1888, skrevet av en fyr som het Gerhart Hauptmann. Tittelen betyr noe sånt som «sporvokter Thiel», for teksten handler om en mann som jobber langs jernbaneskinnene. Området oppleves i dag nesten som en liten landsby, en blanding av bofellesskap, kunstinstallasjon og kulturarena, med både scene, butikker og serveringssteder. (Jeg vet ikke hvor «offisielle» brakkeboligene er, men folk har postkasser, i hvert fall!) Her råder en bruk-det-du-har-innstilling og en kom-som-du-er-stemning som jeg liker veldig godt. Sånne steder gjør meg skikkelig nostalgisk, for de får meg til å savne Radio Nova, studentradioen der jeg var fast inventar i mange år!

Litt bortgjemt, litt overgrodd, litt uoversiktlig. Et resultat av gjenbruk, nytenkning, humor og trass, bygget opp av containere, paller, skrapmetall og gamle jernbanevogner. Her er det gøy å utforske kriker og kroker, om så bare for å knipse noen bilder… Her finnes det et eget surdeigsbakeri, og der sitter det barnefamilier og spiser lunsj. Her har de mørkerom, uteserveringer, bikuber, sykkelverksted og smie. I helgene arrangeres det loppermarked på dagtid og raves på kveldstid. Her er det plass til alle.

Skranglesjarm til tusen, spør du meg! Takk for at dere ville være med på besøk!

– – – – –
In other words: I like variation, and I think it’s fun to explore the different sides and subcultures that make up a city. Bahnwärter Thiel is a part of Munich that reminds me of my old student hangout, and I love the alternative, unpolished charm of places like this!
For an English version, please use the translation widget.

Hackerbrücke

Postet den 16. september 2025 av Synne Cinnamon

Sensommer, dere! Det er et herlig konsept, men det er absolutt ikke noe vi nordmenn tar for gitt. Her i München er forholdene noe annerledes enn vi er vant til; august bød jo på flere uker med tropevarme, og i går (15. september) ble det så varmt da jeg satt og leste at jeg måtte flytte meg ut av sola, og førstkommende helg er det spådd 26 grader i skyggen.

Grunnen til at jeg nevner det, er at bildene i dette innlegget er tatt i august, men de kunne altså like gjerne vært tatt for noen dager siden. Det har skjedd så mye den siste måneden at jeg ikke klarer å holde tritt, så det får bli noen hopp i tid her på bloggen. (Noen har kanskje allerede sett noen bilder på Instagram også? Der går ting raskere, og jeg deler mye småtteri i stories, så jeg vet jo at det er en del som følger med der. Veldig hyggelig!) Uansett er det følgende altså ganske representativt for sensommerforholdene i denne byen.

En kveld hintet mannen min om at han hadde lagt en plan for oss, og han sa at jeg ikke trengte å vite hva den gikk ut på, men at jeg skulle være klar til å gå ut på et visst tidspunkt. Da tok han to kalde øl fra kjøleskapet og la dem i et nett, og så ruslet vi i omtrent tjue minutter. Plutselig sto vi på Hackerbrücke, ei diger og fin stålbru som spenner over alle jernbanesporene som går til og fra sentralbanestasjonen. Jonasflotte hadde lest i lokalavisa ( <3 ) at dette var byens beste sted for å se på solnedgangen! Jeg er glad i både små utflukter, tog, bruer og fin utsikt, så jeg ble overrasket og glad!

Vi var langt fra alene. Tvert imot viste det seg at mange lokale har det som sommertradisjon å samles på brua når sola er på vei ned, for de klatrer opp på tverrbjelkene og sitter der med øl, vin eller mat. Det skulle altså vi også gjøre! Vi var heldige som rakk å skaffe oss en god plass, og så kunne vi dingle med beina, ganske høyt over bakken, i tredve varmegrader, blant en masse andre, mens alt og alle ble gullfarget av solnedgangen.

Det er noe eget ved lys som speiler seg i jernbaneskinner og liksom flyter inn i horisonten, synes jeg.

(Dette bildet kunne vært en sånn bakgrunn som dukker opp når man starter Windows, sant?)

I tillegg til å nyte utsikten, kunne vi nyte våre medbragte øl.

Forresten var det litt gøy å klatre opp, og det var faktisk ikke bare enkelt. Jeg har fortsatt et digert blåmerke på leggen, haha! Hundre prosent verdt det, så klart, for å kunne sitte her og slappe av og skue utover i en times tid.

Det ble helt fullt i front, og etterhvert satt det folk på den bakre rekka også, under de stilige stålbjelkene og den lyse himmelen.

Togene gikk i begge retninger på alle sporene, og en del av lokførerne vinket og tutet da de så den store, blide gjengen oppe på brua! Vi vinket tilbake, så klart, og jeg koste meg.

Skål for sensommer! Årets utgave er skikkelig lang og varm og solrik og fin, og jeg er så takknemlig!

– – – – –
In other words: My husband surprised me with a little outing to see the sunset from Hackerbrücke, a bridge which spans all the railroad tracks going into and out of Munich central station. It was so cool!
For an Enlish version, please use the translation widget.

A new neighbourhood

Postet den 28. august 2025 av Synne Cinnamon

Det er intenst fint å kunne meddele, etter tre uker med aktiv utforskning, at vi har skutt gullfuglen på nabolagsfronten. Boligmarkedet i München er beryktet, og det var skikkelig vanskelig å finne et sted å bo. Derfor var jeg lenge redd for at vi ville måtte ta til takke med en leilighet langt utenfor bykjernen, og nærmest pendle inn fra en liten forstad hver dag, men så endte vi liksom opp på Grünerløkka? Vi har byen rett utenfor døra, det er varierte tilbud og mye aktivitet overalt, og samtidig er gata vår litt tilbaketrukket, slik at vi kan ha vinduene åpne om natta. Jeg føler meg så heldig, for det var akkurat dette vi ønsket oss. Vi flyttet jo til München fordi vi ville bo her, og nå har vi drøssevis med muligheter innen gangavstand, pluss at vi har gode kollektivforbindelser rett i nærheten. Full klaff, rett og slett.

Leiligheten vår ligger i Maxvorstadt, litt nordvest for sentrum, og her kommer det et lite lass med bilder! De er alle tatt i løpet av disse første tre ukene, i ulikt vær og til forskjellige tider på døgnet, så lyset i bildene varierer en del. Det får bare være, tenker jeg, for sånn er det jo i virkeligheten også!

Ekstra fint lys var det her en kveld, over ei fargerik gate med ei fin kirke i enden.

Vi tok en nærmere titt på kirkebygget og fant ei fin dør også!

Vi har en park like rundt hjørnet, og det er alltid kjekt.

Is på en benk slår aldri feil – hvis man klarer å vente med å spise opp alt til man får satt seg ned, da.

Det er mange små butikker og bedrifter som holder til i denne bydelen. Sånt passer meg bra, for jeg har mer lyst til å støtte uavhengige aktører enn store kjeder. Man skulle jo absolutt ønske at man trengte noe i porselen når man har et porselensmakeri i nærområdet!

Ser man inn i bakgårdene der det pågår produksjon av noe slag, så er det ofte utstyr og verksteder der, i tillegg til uteplasser med planter og utemøbler.

(Legg merke til at noen har sittet her og tatt seg et par øl, hoho!)

På snakk om øl: Ti minutters gange fra oss ligger det et lite bryggeri, bare, med et lite tårn og litt pynt på, bare.

Altså, jeg får helt dånedimpen. München har mange slike praktbygg som er knyttet til ølbransjen, for de er så stolte av bryggetradisjonene sine her. (Det har de all grunn til, ettersom Tyskland – og Bayern, mer spesifikt – har vært helt avgjørende for utviklingen av europeisk øl, og er verdensledende på ølfronten den dag i dag.) Flere av de kjente ølmerkene har både bryggerier, restauranter og biergartens i vår del av byen, og det er ikke meg imot!

Ser dere trikkeskinnene nederst i bildet over? Det er gjerne sådd gress i trikketraséen, og det liker jeg. Generelt sett er det ofte mye grønt langs gatene, noe jeg bestandig setter pris på.

Vi får se hvor mange av buskene og trærne som beholder bladene sine når høsten og vinteren kommer.

Når man står midt oppi både flytting og studiestart, og man dessuten trenger litt tid på å bygge opp basislageret på kjøkkenet sitt, så er det kjekt å ha mange middagsmuligheter innen rekkevidde. Vi har spist ute en hel del siden vi kom hit, og det er mye å velge i. Den vietnamesiske restauranten nede på hjørnet er veldig bra.

Den er tilfeldigvis vegansk også – vi bor liksom på Grünerløkka, som sagt!

Vil man ha noe mer tradisjonelt, så trenger man ikke lete lenge. Fire minutter fra leiligheten vår ligger det tyskeste stedet man kan tenke seg, haha!

Her serverer de klassisk husmannkskost som schnitzel, kartoffelsuppe, weißwurst og knödel, og man kan runde av med en apfelstrudel, selvfølgelig. Vi har foreløpig bare spist her én gang, men maten var ordentlig god, så vi går sikkert tilbake etterhvert. Foreløpig prøver vi å sjekke ut flest mulig forskjellige steder; vi er tross alt i den modusen!

Vi har også besøkt en del av de lokale kneipene som ikke har mat, for brune buler er jo noe av det beste jeg vet, hoho. Da vi oppdaget en metallbar i nærheten, så ble det naturligvis en tur dit også. Der spiller de god musikk og serverer ølen i sånne tradisjonelle krus, med litt gratis snacks ved siden av.

Dessuten fikk vi smake på et bayersk brennevin som var mer gøyalt enn det var godt, men det er jo litt av moroa?

Den kontinentale sjarmen, som jeg alltid har vært så svak for, gjør seg stadig gjeldende – blant annet i form av murdekor, blomsterkasser, keramikkrukker, treskodder og klatreplanter. Jeg blir alltid glad av fine fasader!

På dette siste bildet ser man at det står noen ting ute på fortauet, og det er ikke søppel, det er sånt som gis bort! Det har vist seg å være en skikkelig fin greie her, at folk kvitter seg med sånt de ikke trenger ved å sende det videre. Helt etter mitt hjerte, faktisk!

Tyskland er et av disse landene som driver med dubbing av film for voksne. Jeg synes den tradisjonen der er så dum at jeg knapt har ord for det, men så driver jeg tross alt med rivalen teksting, da… Uansett: Det er ofte en utfordring å gå på kino i slike land, fordi de som regel bare viser disse dusteversjonene sine. Derfor ble vi veldig glade da vi snublet over en kino som viser originalversjoner! Enda gladere ble vi da vi fant ut at de hadde plassreservasjon også, for det er heller ikke vanlig i alle land, og det er også skikkelig irriterende for oss nordmenn. Altså har vi tatt en kinotur allerede, og stedet er helt nyoppusset og tilbyr god beinplass, og de selger popkorn med sjokoladetrekk, noe jeg aldri hadde sett før. Ti av ti poeng.

Det var en regnværskveld vi gikk på kino, men ellers har vi hatt veldig mye sol og fine temperaturer hittil, så det har vært skikkelig høysommerstemning i nabolaget.

På de varmeste dagene har vi måttet oppsøke skyggen og kjøle oss ned. Lyst øl og salte edamamebønner, det passer ypperlig.

Foreløpig har vi utforsket mye til fots, men det er kjempemange sykler i omløp her, pluss motoriserte tohjulinger av alle slag. De står parkert overalt, mer eller mindre i veien… Det er også mange sånne stativer og automater for papiraviser rundt omkring, noe som føles litt nostalgisk i 2025.

En liten skål til kvelds ute i parken, det er hyggelig – og her er det helt legitimt, for de har ingen regler mot alkohol på offentlig sted, og man kan kjekse med seg en kald øl fra en hvilken som helst kiosk. Det er helt dagligdags at folk går med ei flaske i hånda på gata, for eksempel. (Den må ikke nødvendigvis inneholde alkohol, da, for utvalget av alkoholdritt drikke, både øl, vin og cocktails, er mye bedre her enn i Oslo. I akkurat dette tilfellet ble det én med og én uten alkohol for vår del, for vi prøver å smake på mest mulig forskjellig.) Ofte har de skikkelig fine etiketter!

Når vi har tilbragt enda en fin aften ute på oppdagelsesferd, og sola til slutt går ned over hustakene, så kan det se sånn ut fra stuevinduet vårt.

Som sagt: Jeg føler meg så heldig. Jeg er sliten og språkforvirret til enhver tid, men jeg er så glad for å være her, rett og slett.

Takk for at dere vile være med på en rundtur i våre nye kvarter! Det vil nok ta litt tid før det mentale kartet mitt kommer helt på plass, men det er en glede å gjøre seg kjent i disse omgivelsene!

– – – – –
In other words: A look at our new surroundings, which I’m really enjoying getting to know. For an English version, please use the translation widget!

Big news!

Postet den 10. juni 2025 av Synne Cinnamon

Dette har jeg gledet meg til, dere. Endelig kan jeg dele noe som jeg har hatt lyst til å fortelle lenge. Som jeg har nevnt her inne tidligere, så har dette vært en spesielt stressende vår, og det er det flere grunner til, men det finnes én hovedårsak. Jonasflotte og jeg har nemlig jobbet med noe bak kulissene i mer enn seks måneder, noe som vi har tenkt på i flere år. Endelig kan vi sette en stor, ny og spennende plan ut i livet!

Her skal dere få noen hint:

Nå er vi klare for vårt neste krumspring, et nytt årsopphold i utlandet. Nå skal vi ut på eventyr igjen, og i august flytter vi til München!

Jeg er så spent og så klar. For kontinental sjarm, for fargerike vindusskodder og bugnende blomsterkasser, for vaiende flagg og vimpler i Bayerns blått og hvitt, for et skikkelig miljøskifte.

Hvorfor flytter vi, spør du? Hvorfor ikke, sier jeg! Vi har snakket lenge om et nytt år utenlands, og vi stortrivdes i München da vi var der på besøk for noen år siden. Nå har vi funnet en leilighet der, og så har vi funnet leietagere som skal bo her mens vi er borte. Selv kan jeg jo frilanse hvor som helst, og Jonasflotte har skaffet seg studiepermisjon fra jobben sin, så han tar et år med nettstudier, og så håper vi begge å kunne lære en del tysk. Resten av tida skal brukes på utforskning og livsnyteri, hoho!

Jeg ser sånn fram til det bayerske dagliglivet. Til å kjøpe fersk brezel hos bakeren. Til å oppleve stemningen under oktoberfest. Til å se alpene i høstfarger. Til å besøke de verdenskjente tyske julemarkedene – det finnes tjue stykker bare i München! Til å drikke glüwein og spise stollen, og til å skåle i sekt for det nye året. Til å sitte ved peisen på ei kneipe på kalde vinterdager. Til alskens oppdagelsesferder, både i vår egen by og i andre deler av Tyskland. Til å finne de beste uteserveringene når sola så smått begynner å varme igjen i februar. Til å fråtse i hvit spargel når den sesongen starter. Til å glede meg over vårblomster som ikke vokser her til lands. Til å bade i Isar-elva når sommeren kommer tilbake. Til et år med hverdager der det ordinære føles ekstraordinært.

Det blir riktignok ikke bare sus og dus, det blir også hardt arbeid og språkforvirring og savn. Det blir frustrasjon over manglende ordforråd og sviktende forståelse, over forvirrende regler og tungrodd byråkrati, over ugunstige valutakurser, over ting man går glipp av her og ting man ikke får tak i der, over at det tar tid å bli kjent med folk på et nytt sted, over at man har valgt å utsette seg selv for dette igjen, helt frivillig. Det blir en utfordring, en læringsprosess, noe vi vokser på. Samtidig kommer det til å være så veldig verdt det. Store omveltninger og tilpasninger gir stor mestringsfølelse. Slikt er ordentlig sunt, mener jeg.

Jeg gleder meg sånn. Til å gjøre nok en drøm til virkelighet. Til den aldeles unike, rent berusende følelsen man får av å bygge opp en tilværelse fra bunnen av, på et helt annet sted, og så plutselig en dag kjenne at man hører til der, at man er hjemme. Til å tilegne meg en ny, stor, eventyrlig erfaring sammen med ektemannen min.

Så heldige vi er som kan gjøre dette, og så modige vi er som tør å gjøre det, og så flinke vi er som får det til å skje, og så glad jeg er for å kunne dele denne store nyheten med dere.

Om to måneder bor jeg i et annet land igjen, sammen med han jeg liker aller best! Hurra for alt sammen!

– – – – –
In other words: We are ready for a change, for a challenge, for a new year abroad. In August my husband and I are moving to Munich, and I am so excited!
For an English version, please use the translation widget.

The geek trip to Germany, day four: Frühschoppen, vintage and a (real) medieval castle

Postet den 9. april 2019 av Synne Cinnamon

Fjerde dag i Tyskland begynte med fint høstlys og sporvogner midt i München. (Her kan du lese om dag én, to og tre!)

Det var forresten ingen hvilken som helst dag, det var bursdagen til Jonasflotte! Vi hadde bestemt oss for å feire på tradisjonelt tysk vis, med øl til frokost!

Tyskerne kaller det Früschoppen, det er liksom en egen greie. Herlig.

Bursdagsbarnet bestilte hvite pølser, for det blir nevnt i dataspillet Gabriel Knight 2. Jeg syntes egentlig at de var ganske ekle, haha, men det syntes heldigvis han også, så da var det greit.

Jeg bestilte en bondeomelett, og med brezel og brygg ble det en veldig vellykket måltid!

Etterpå gikk vi ut i byen.

Ved markedet skiltes våre veier for en stund, for vi skulle handle litt! Han var på utkikk etter sko, og jeg var på utkikk etter et suvenir-plagg. Jeg kjøper jo som regel en vintagekjole i hver nye by jeg besøker, det er så fint å kunne tenke på turene hver gang jeg bruker dem!

Det var selvfølgelig rut-o-rama i bruktbutikkene. Ikke meg imot.

Jeg var innom fire ulike steder, men den beste vintagebutikken jeg fant var Alexas!

Her gravde jeg litt i en haug med nyankomne plagg, og plutselig kjente jeg tykk, tung bomull mellom fingrene, og så trakk jeg fram en gammel dirndl fra femtitallet, en drøm av en kjole! Innehaveren hadde ikke rukket å sette prislapp på den ennå, så vi snakket litt, og ble enige om en pris på 50 euro. Jeg var storfornøyd med kjøpet, og det er jeg fortsatt!

Kjolen fikk være med tilbake til Marienplatz, det kjente torget, for der skulle bursdagsbarnet og jeg møtes igjen etter handleturen. Nå var det tid for å spise kake, for det er obligatorisk når noen fyller år!

Han hadde forresten funnet seg sko, så handleturen var en suksess for begge parter, og det er jo verdt en feiring i seg selv. Omgivelsene kunne vært verre.

Etterpå satte vi kursen mot hotellet, men gikk innom et matbutikk for å kjøpe sennep på tube, for det har de i Tyskland.

Vi hentet bagasjen vår og var klare for neste togreise, men hadde så god tid at vi kunne ta en øl på en bierstube ved stasjonen.

Her oppdaget jeg det som skulle bli min favorittsjanger innen øl på turen: Dunkelweizen, altså mørkt hveteøl! Dødsgodt!

Etterpå var alt klart til avgang…

…og vi toget nordover i to timer, mot den lille byen Bayreuth. På veien passerte vi hyggelige landsbyer i kveldssol.

Vi drakk iskaffen vi hadde kjøpt med oss, som viste seg å ha en kjeks skjult i lokket! Jeg ble uforholdsmessig glad, hoho.

Til slutt gikk sola ned utenfor vinduet.

Vel framme i byen haddevi fortsatt en etappe igjen før vi kunne legge inn årene for kvelden. Vi praiet en drosje og ba sjåføren kjøre i en halvtime rett ut i skogen, og han spurte opp igjen, og vi bekreftet hvor vi skulle, og han sukket. Heldigvis gikk han med på å kjøre oss! Vi satt lenge i stummende mørke på svingete veier og lurte på om vi noen gang skulle komme fram, og til slutt gjorde vi det.

Sola var blitt erstattet av månen, og vi var på et sted som både er fantasi og virkelighet på samme tid, og et sted der vi skulle tilbringe natta. Burg Rabenstein, et vaskeekte middelalderslott, kjent fra spillet som Schloss Ritter!

Dette er liksom familiegården til hovedpersonen, og stedet er veldig nøyaktig gjengitt i spillet. Vi føltes oss som en del av den corny introen da vi gikk over brua og banket på døra!

«Guten Abend, Herr Knight.»

Slottet heter altså egentlig Burg Rabenstein, og de eldste delene stammer fra 1100-tallet. Det er blitt angrepet, revet, gjenreist og renovert i mange etapper opp gjennom århundrene, og i dag drives det som et hotell. Her skulle vi bo!

Vi motsto fristelsen til å dytte på alle dører, slik man gjør når man spiller eventyrspill, for utforskingen måtte vente til dagen etter. Vi stakk opp på rommet for å skifte til middag.

Bursdagsmiddag! Da må det bobler til!

Vi fikk nydelig, klassisk mat laget av lokale råvarer. Bursdagsbarnet spiste villsvin (!) og jeg spiste fisk.

Omgivelsene i spisesalen var som man kan forvente på et middelalderslott; rustikke og staselige.

Etter middag trakk vi inn i peisestua, som kanskje ble favorittrommet.

Dype stoler, knitring i peisen og hvert vårt krus med øl var den perfekte avslutningen på vår fjerde dag i Tyskland!

– – – – –
In other words: Our fourth day in Germany was no ordinary day, it was y fellow’s birthday! We decided to start it with ny ordinary breakfast, but a traditional Bavarian breakfast, which includes beer! The concept is called Früshoppen, and we wholeheartedly embraced it. (He chose to eat white sausages, because they are mentioned in the Gabriel Knight 2 game, but he didn’t really care for them. I had a lovely omelette.) Then we went shopping, separately, to save time before leaving the city. He was looking for shoes, and I was looking for a vintage souvenir. I love buying a garment – preferably a dress – every time I visit a new place! I’m reminded of my travels when I wear them! My favourite among the vintage shops I visited was Alexas, where I found my dress in a pile of new arrivals. It is a beautiful light purple dirndl from the fifties! It is a work of art, and I was so happy I found it! After the shopping my fellow and I rejoined forces at the famous Marienplatz square and had cake, because that’s mandatory on somebody’s birthday. Then we headed back to the hotel to get our luggage, since we had a new train to catch, but on the way we dropped by a grocery store to buy mustard on tubes, because they have that in Germany. We also had time to grab a lunchtime beer at a bierstube by the train station, and I discovered a new category of beer that I love: Dunkelweizen, dark wheat beer! Best of both worlds, people! After a two-hour train ride north, looking at cute villages and finding hidden biscuits in our iced coffees underway, we arrived in the town of Bayreuth. The sun had set and we could only see one taxi. We asked the driver if he could take us half an hour into the forest, and he clearly did not want to, but he did. After a pitch black drive on winding roads we came to a highlight of our trip, where we were going to spend the night: The medieval castle Burg Rabenstein, known from the game as Schloss Ritter! This is the old family home of the main character, and it looked exactly like we’d seen it on our screens, so we felt like part of the corny intro as we crossed the bridge and knocked on the door! The oldest parts of this castle are from the 1100s, but it has been attacked, knocked down, rebuilt and renovated many times over the centuries. Today it is a hotel, and we were so excited to be able to stay there! We had a lovely evening meal in the restaurant, with bubbly, since it was a birthday dinner and all. Then we retired to the lounge with the huge fireplace. A stein of local beer in a deep chair in front of a crackling fire was the perfect end to a truly great day!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Stikkordarkiv: munich