«Det burde egentlig være ulovlig,» sa jeg, «å ha med seg noe som lukter så godt inn på en trikk full av folk.»
En fremmed fyr på min alder hadde nettopp satt seg ved siden av meg, og han hadde en brun papirpose i den ene hånda, og lukta av sukker og kanel var nesten ikke til å holde ut.
«Haha, beklager, du har helt rett,» sa han. «Vil du ha en?»
Han snudde posen mot meg, og den var full av churros, sånne smultringstenger, som åpenbart var rykende ferske.
«Oi, mener du det?»
«Ja, jeg kan uansett ikke spise alle selv. Du må bare ta en!»

Det gjorde jeg, og så snakket vi sammen hele veien fra Stortorget til Sofienberg, hvor han skulle av. Vi pratet om andre ting som burde vært ulovlig, om slike små belønninger på travle dager, om snøen som lavet ned, om julegaver, om løst og fast, og det var så koselig. Vi smilte og lo, og ønsket hverandre ei riktig god jul til slutt, og jeg tipper at passasjerene rundt oss trodde at vi var venner, ikke tilfeldige folk som nettopp hadde møtt hverandre for første gang. De fleste rundt oss hadde mobil i hånda og plugger i ørene, eller begge deler. Det hadde ikke vi, og dermed ble det ingen hvilken som helst trikketur, men et lite møte, og et trivelig minne. Det er jo noe av det fineste ved å bo i byen, at man når som helst kan støte på noen man kan ha det hyggelig sammen med, hvis man er åpen for det.
Folk trenger folk, og folk midt i julestria trenger churros.

– – – – –
In other words: Just a little exchange from the other day, when I got to talking with a stranger on my way home. For an English version, please use the translation widget!