Se min kjole! Det å vise fram vintage-godbiter er noe jeg synes er veldig kjekt, men det er noen plagg som virkelig ikke liker å bli avbildet, så jeg har noen kjoler som egentlig aldri har fått spalteplass her på bloggen. Helt svarte og helt hvite kjoler er de vanskeligste å fotografere! Her kommer derfor en liten samling med fire kjoler i ett innlegg, og med bilder blant annet fra Instagram, for det er tross alt litt lettere å få fram kontraster der. Dette er altså plagg jeg har hatt en stund, og som jeg lenge har hatt lyst til å dele med dere på en ordentlig måte, og nå er det tid for kjolefest, hoho.
Vi begynner med den jeg kaller «korsettkjolen», og et bilde fra bursdagen min i 2019! Jeg husker at det regnet og var ganske kaldt, så feiringen måtte foregå inne (på Gaasa), men jeg benyttet et lite avbrekk med oppholdsvær til å få foreviget antrekket!
Det ser kanskje ikke slik ut, men denne kjolen er blant de aller mest behagelige jeg har. Jeg husker at da jeg først fikk prøve den, ville jeg helst ikke ta den av meg! «Korsettet» i livet er i et slags tykt, men elastisk materiale, så det former seg etter kroppen, og resten av kjolen er i ren silke. Den er merket med Gianfranco Ferré og Made in Italy, og er trolig fra sent 70- eller tidlig 80-tall. Denne italienske designeren var arkitekt før han begynte å lage klær, og var kjent for sin skulpturelle stil, og den kommer tydelig fram i denne kjolen. Den er noe helt for seg selv! Ferré begynte etterhvert å jobbe for Dior, og jeg må si det er ganske kult å ha en av hans kreasjoner i skapet. Jeg fikk den av datteren til den forrige eieren, og føler meg veldig heldig.
Nå hopper vi i tid, til 31. desember 2021, altså sist nyttårsaften! Man kan pynte seg litt ekstra på en slik kveld, og jeg benyttet anledningen til å ikle meg en cocktailkjole fra 60-tallet!
Denne er merket med «Carnegie of London» og Made in England. Den har stort skjørt i glatt silkestoff, og stiv «krepp» i overdelen, og så et lite stoffbelte som festes med en knapp i ryggen.
Flytt på hendene, Synne, slik at vi ser hele fronten! Sånn, ja.
Denne kjolen kjøpte jeg gjennom appen Tise, midt i en lockdown. Jeg fikk den overlevert i en plastpose utendørs, og gikk deretter hjem og prøvde den. Den satt som et skudd, så gleden var stor! Forrige eier hadde forresten kjøpt den på en vintagebutikk i Reykjavik, og det er jo litt morsomt at kjolen har vært innom minst tre land. Stroppene trengte noen sting, for de var i ferd med å løsne, og skjørtet har et par små skjolder bak, så jeg betalte 300 kroner for den. Ellers er den i ypperlig stand, den ser nesten ikke brukt ut, til tross for at den er over femti år gammel. For et kupp, for en skatt!
Nå kommer det mest kornete bildet, bare så dere er advart. Den neste kjolen har vist seg å være fullstendig umulig å fotografere, uansett lys, så den kommer faktisk best fram i en Instagram-story fra noen år tilbake!
Her er vi på hotell i Elverum i forbindelse med Smaksfestivalen, og som dere ser har jeg vinnålene mine på, for jeg skal holde vinkurs. Jeg har også tykke strømper, for dette er i november, og det er kaldt i Innlandet. Da passer det at det er ull i denne kjolen! Det er så merkelig, for vanligvis orker jeg ikke ha ull på kroppen i det hele tatt, men i dette plagget er materialet foredlet på en måte som gjør at det klør mye mindre enn vanlig – til tross for at fasongen er figurnær. (Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan de har fått det til, haha.) Kjolen har silkefôr, knapper i ryggen, en liten splitt bak og en stripe med fløyel i midjen. Den er svart som kull, som natta, som sjelen… Dette er altså en Guy Laroche, Made in France, noe en fransk bekjent av meg syntes var veldig stas, for Laroche startet sitt eget merke allerede i 1956, og var visstnok blant de mest anerkjente franske designerne på 70- og 80-tallet. Tenk at jeg får ha noen små stykker motehistorie i garderoben! (Denne kjolen tilhørte forresten samme person som korsettkjolen, og hun må ha vært en veldig stilig dame.)
Oi, nå har jeg ombestemt meg. Vi tar med en kjole til, som jeg faktisk har vist fram her på bloggen allerede, fordi jeg er så glad for at jeg fikk en anledning til å bruke den etter forrige gjenåpning. Nå hopper vi til oktober i fjor, da vi var på galla på DNS! (Noen husker det kanskje fra dette innlegget?) Da hadde jeg på meg denne svarte godsaken!
Denne kjolen er laget i tungt, glatt stoff som ligger i flere lag og faller veldig fint, og så har den et belte som knytes rundt livet. Den asymmetriske fasongen gjør den litt gøyal, selv om den er elegant. På merkelappen står det Josh Charles og Made in England. Kjolen er trolig produsert sent på 70-tallet, og dette familiedrevne merket finnes fortsatt! Jeg vet faktisk også at den opprinnelige eieren av denne kjolen (som var så snill å gi den, og flere andre flotte plagg, videre til meg), brukte den i Leif Justers 70-årslag i 1980! Altså, maken til stas!
Er dere klare for den hvite kjolen, helt til slutt? Den er den eldste, og den kommer i en egen eske!
Dette er en brudekjole, som jeg var så intenst heldig å få av datteren til den opprinnelige eieren, og hennes mor sto brud i 1956!
Så herlig femtitallsstil! Kjolen er kremhvit og enkel, med rund hals, trekvarm arm og stort skjørt. Egentlig er den litt for stor for meg, men når jeg tar på meg mitt aller største underskjørt, får den ganske så fin fasong likevel!
(Disse bildene er tatt i februar, i forbindelse med årets digitale utgave av Galentine’s Day! Det var lite naturlig lys tilgjengelig, og det var for kaldt – også innendørs – til at jeg kunne gå uten strømpebukser, selv om det selvfølgelig hadde vært finest. Jeg skulle uansett treffe venninner gjennom skjermen, så jeg visste at de ikke ville se føttene mine likevel, hoho.)
Enn baksiden, da? Jo, den kommer her, med pen skjæring i nakken og sløyfe i korsryggen!
Kjolen er sydd i middels tykt brokadestoff med blomstermønster, og skjørtet har masse vidde som man kan svisje med.
Her kommer fargen best fram – kjolen er litt mindre gul enn på de øvrige bildene, og så har den et fint skimmer. Det er noen flekker og skjolder her og der, men ellers er den i veldig fin stand. Man tar jo godt vare på en brudekjole!
Denne kjolen ble sydd hos sydame her i Oslo, og merkelappen ser slik ut <3
Jeg er rent beæret over å få forvalte en slik del av noens familiehistorie. Egentlig er det jo en liten bit av den norske kulturarven også, med tanke på hvor viktig klesproduksjon har vært opp gjennom historien, og hvordan motebildet har endret seg med samfunnsutviklingen.
Som dere allerede vet, har ikke jeg tenkt å stå hvit brud, så selv om jeg definitivt skal gifte meg i vintage, blir det ikke i noen typisk brudekjole. Samtidig er jeg jo litt i bryllupsmodus for tida, og det er skikkelig fint å tenke på at noen faktisk har giftet seg i denne kjolen, for snart 60 år siden!
Da ble det fem kjoler i stedet for fire, og så ble det mange bilder av meg i ett innlegg, men det får vi bare tåle, haha. Takk for at jeg fikk dele vintage-gleden med dere!
– – – – –
In other words: Some dresses just don’t want to be photgraphed – black ones are the worst! – so here is a roundup of some vintage gowns and frocks I haven’t shared properly on the blog yet! (Oh, wait, I changed my mind, I’m including one I’ve actually shown you earlier, just because I’m so thrilled I got to wear it last fall. It’s the last black one.) I’m so happy to have these little pieces of fashion history in my closet!
For an English version, please use the translation widget.
Et dryss kanel 