One year after

Så var det gått et år. Det er nesten ikke til å tro, og jeg skal være ærlig. De siste ukene har vært ekstra tunge. Kanskje fordi underbevisstheten vet nettopp det, at vi nå har mistet et helt år som vi aldri får igjen. Kanskje fordi vi er inne i enda en unntakstilstand med ekstra strenge restriksjoner, som nettopp ble forlenget. Kanskje fordi jeg rett før den nye nedstengningen faktisk valgte å forlate en situasjon der jeg følte at smittevernet ikke var godt nok ivaretatt, og det viste seg i etterkant at en person til stede var bekreftet smittet. Kanskje fordi en hurtigtest var nødvendig før jeg kunne gå på jobb igjen etter å ha fått den beskjeden, slik at jeg i forrige uke måtte ut med tusen kroner for å få en pinne dyttet opp i hjernen, haha. (Testen var heldigvis negativ, men det var en påkjenning likevel.) Kanskje fordi dette vanligvis ville vært en herlig tid på året med mye sosialisering, om vi hadde fått omgås i det hele tatt. Kanskje fordi det nå er mer enn fire måneder siden skjenkestoppen ble innført igjen, og mange serveringssteder ikke har hatt åpent siden da, og dette ikke lenger bare er en krise for bransjen, men en katastofe. Kanskje fordi jeg begynner å bli sår bak ørene av å bruke munnbind på jobb i mange timer i strekk flere ganger i uka. Kanskje fordi vi egentlig skulle feiret bursdagen til min lille niese på søndag – hun fylte tre år, og resten av familien kunne være sammen-på-avstand, mens vi satt her hjemme og vinket gjennom skjermen. Kanskje fordi jeg kjenner folk som har stått uten jobb i tolv måneder. Kanskje bare fordi absolutt alt er så krevende i hverdagen, og fordi det har vart så lenge, slik at det begynner å gå utover hud og hår og marg og bein og tålmodighet og tiltakslyst og det hele. Jeg kjenner at det knaker i sammenføyningene. Hvor mange ganger har jeg tenkt «dette var det siste vi trengte» i senere tid? Veldig mange.

Jeg kommer ikke til å skrive noen stor oppsummering av pandemi-året. Jeg oppsummerte første del av unntakstilstanden her, og det første halvåret her, og hele 2020 her. De som har lest disse innleggene, og som er innom bloggen jevnlig, vet omtrent hvordan året har forløpt. Jeg vil ikke gjenta meg selv for mye. Dessuten har jeg rett og slett ikke lyst. Jeg er så sliten og lei, jeg er trøtt og trist hele tida. Jeg vil ikke bruke timevis på tilbakeblikk, jeg har nok med nuet. Overskudd er noe man hadde i gamledager.

For øyeblikket, ett år etter den første pressekonferansen, er situasjonen i Oslo verre enn noen gang. Høyere smittetall, strammere restriksjoner og mer oppgitthet enn noensinne. Vi har levd med tiltak hele året, og med lockdown i over et halvt år totalt, nå senest i mer enn fire måneder i strekk. Hver gang vi tror det ikke kan bli strengere, blir det nettopp det. Akkurat nå føles det aller mest frustrerende at vi ikke kan gjøre annet enn å holde ut. Hadde dette vært en jobb, ville jeg sagt opp. Hadde dette vært en fritidsaktivitet, ville jeg holdt opp. Hadde dette vært et forhold, ville jeg slått opp. Jeg har det ikke bra, ville jeg sagt. Dette går ikke lenger. Jeg vil ikke mer. Problemet er at den muligheten ikke finnes. Vi har ikke noe valg, vi må holde ut. For hverandre, for dem som trenger oss. Vi står sammen, men vi står liksom ikke like stødig som før, vi begynner å vakle. Jeg vet at det blir bedre etterhvert, jeg vet at vi er på vei i riktig retning, men det føles ikke slik, det tar aldri slutt. Jeg har stunder der jeg nesten mister håpet av syne, og jeg kjenner at det kommer til å ta lang tid å hente seg inn igjen.

I løpet av de siste 365 dagene har jeg klemt tre personer som ikke er min samboer eller min aller nærmeste familie (når det har vært forsvarlig). Det var sånne spontane klemmer, det bare skjedde, fordi gjensynsgleden var så stor. Jeg vet akkurat hvem, hvor og når. Tre klemmer på et år. Når dette er over, skal jeg teppebombe omgangskretsen min med fysisk kontakt.

Joda, jeg vet selvfølgelig at jeg er skikkelig heldig, tross alt. Det er vi alle, som bor i et land med så mye plass, penger og tillit, når uhellet først er ute. Det kunne vært så mye verre, og mange land og byer og mennesker er langt hardere rammet, men pandemien påvirker faktisk alle aspekter ved tilværelsen her også. Hver bidige dag. Livet har stått på vent siden denne datoen i fjor, og det er lov å kjenne på en viss sorg.

Nå er det heller ikke bare meg selv jeg tenker på, selvfølgelig. Dette handler ikke bare om at det er demotiverende i lengden å ha så begrenset frihet, eller at det er kjedelig å måtte sitte hjemme hele tida, haha – det handler om alle som strever med å betale regningene sine, alle som er blitt permittert eller oppsagt, alle som er ensomme, alle barer og restauranter og hoteller og kulturinstitusjoner og fritidstilbud og kaféer og butikker som ikke får holde åpent, der noen skulle vært og hygget seg og holdt økonomien i gang, og andre skulle vært på jobb. Alt har stoppet opp.

Det er ordentlig nedslående å gå rundt i Oslo for tida. Tigerstaden er en spøkelsesby, med øde gater, strenge skilt, gitter, gråpapir og tomme lokaler overalt. Hvert eneste sted som forsvinner, representerer tapt inntekt og en drøm i knas. Det står folk bak, folk som sliter. Vi sliter alle sammen. Om man ikke selv bor i Oslo sentrum og har gjort det hele veien, tror jeg kanskje ikke det er så lett å forestille seg hvordan hverdagen her er, men det er greit, for jeg unner heller ingen andre å ha det slik. Jeg er glad for at jeg bor her, også nå, men iblant tviler jeg nesten på om byen og innbyggerne kommer til å klare å reise seg igjen, sånn på ordentlig. Det vil ta flere år, tror jeg.

For noen dager siden (før vi fikk mer snø) tok jeg en runde med kameraet. Her kommer en liten stemningsrapport. Slik ser det ut, og slik føles det, i hovedstaden vår akkurat nå.

Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after

Disse bildene er tatt i et begrenset område i løpet av en liten times rusletur, men sånn er det nå overalt og hele tida. Selv ikke sola gjør saken bedre. Byen blør. Det gjør vondt.

Jeg pleier vanligvis å fokusere på det positive, og etter at jeg hadde brukt kameraet aktivt for å dokumentere disse kjipe tingene en stund, sa det faktisk stopp av seg selv. Jeg ble kvalm og skjelven og ustø. Det er for mange tomme lokaler, for mange triste skjebner, for mye å ta inn. Jeg måtte stoppe opp og puste litt for å riste det av meg. Jeg måtte stikke innom et bakeri og gjøre et bildesøk på «cute kittens«. Jeg måtte gi Jonasflotte en ekstra stor klem da jeg kom hjem, og sette meg i sofaen med tekopp og kake. Sånt hjelper alltid, heldigvis.

Ja, for det er jo fortsatt de små tingene som lyser opp i mørket. Hverdagsgledene, hjemmehyggen og påfunnene. Vi gleder oss over stadig lysere morgener og kvelder, vi går turer og spiller kort, vi bruker de digitale mulighetene vi har, vi lager god mat og drikker importøl, vi pynter oss hver eneste lørdagskveld. Nå i helga hadde jeg bedt om fri fra jobb fordi jeg hadde planer, men de ble selvfølgelig utsatt da den nye nedstengningen kom, så nå tar vi et opphold på hotell i stedet. Vi er dødsslitne, vi fortjener et avbrekk. En ørliten staycation oppi det hele. En stor andel av Oslos hoteller er stengt, men vi fant et som er åpent og som ser veldig hyggelig ut. Selv om vi fortsatt ikke kan gå ut og gjøre noe som helst, selv om det egentlig bare er snakk om å bytte ut ett oppholdsrom med et annet, gleder jeg meg til å slafe på hotellrommet og til å skåle i champagne i kveld. Ja, det er faktisk det eneste rette på en slik miserabel merkedag. Det er vel Winston Churchill som er opphavet til følgende sitat: «I could not live without champagne. In victory I deserve it. In defeat I need it.» Dette har jeg hatt som livsfilosofi i årevis allerede, hoho. Denne årsdagen føles definitivt som et nederlag, men vi fortsetter å holde motet oppe og hodet hevet – og vi hever glassene i tillegg. Vi gjør det beste ut av denne krevende og sørgelige situasjonen, fremdeles, for det er det eneste vi kan gjøre. Våren og vaksinene kommer nok til slutt. Dessuten er det faktisk fredag. Skål.

– – – – –
In other words: Today it has been a whole year since the very first restictions hit us here, and that fact – and the state Oslo is in right now – is so depressing. Please use the translation widget for an English version.

2020 in retrospect

Da er det klart for oppsummering av fjoråret her på bloggen! Jeg kjenner faktisk en viss motvilje mot å gå gjennom det hele igjen, haha, men det er på tide å få det overstått! Nå er det bare å sette seg ned med en kaffekopp eller en tekopp, for dette blir et langt innlegg.

2020 har nok vært et av mitt livs tyngste år. Det er jeg ikke alene om, men det er likevel litt trist å innrømme det. I starten av pandemien var det en viss sånn «dette kommer vi til å huske lenge, det er nesten litt kult å få oppleve det»-stemning, men den forsvant ganske fort. Husker dere helt i begynnelsen, da vi nesten ikke kunne tro at restriksjonene skulle vare helt til påske? Det er rart å se tilbake på nå. Tenk at ti av tolv av årets måneder ble farget av pandemien.

(Typisk 2020! Takk til Daniel for denne, hoho.)

Jeg begynner med en real gjennomgang av året. Denne bloggen er jo liksom en slags dagbok, og nå har jeg tenkt å skrive ned alt som dukker opp. Kanskje vil deler av dette innlegget framstå som klaging, men her følger altså min personlige opplevelse av 2020, og den forbeholder jeg meg retten til å legge fram på en ærlig måte, hihi.

Januar og februar, før det braket løs, var helt middels. Midt i januar sto det følgende å lese her inne: «Året mitt begynte med forkjølelse, kink i nakken, mobil på reparasjon og et digert blåmerke (fra nyttårsaften, høhø) som gjorde at jeg ikke kunne ligge som jeg pleier. Jeg har sovet sååå dååårlig siden nyttår. Det kunne bare gå oppover, med andre ord!» Herlighet, dette virker jo som filleting når man vet hva som skulle komme, så i etterpåklokskapens lys er det jo nesten morsomt. Begge var dårlige vintermåneder uten snø, noe som alltid påvirker meg negativt, og jeg hadde for mye å gjøre, så starten på året var hektisk og preget av lite energi. Da mars måned begynte, kunne jeg endelig slappe av litt, og da skulle året begynne for alvor! Jeg skulle bare visst, haha.

I mars ble jeg permittert fra jobben. Første lockdown var plutselig et faktum, og her har jeg en rapport fra den perioden. Jeg søkte om dagpenger og krysset fingrene for at jeg snart ville være tibake på jobb, men permitteringen skulle vise seg å vare i fire måneder.

I april var jeg på Rikshospitalet for første gang, for jeg hadde fått påvist et forstadium til kreft i livmorhalsen, og styggedommen skulle opereres vekk. Inngrepet gikk fint, og jeg har skrevet mer om det her. I måneden etter operasjonen var jeg ganske fysisk nedsatt, men etter omtrent fire uker var alt som normalt igjen. I etterkant har jeg vært til oppfølging, og det virker som at de fikk med seg alt! Jeg har også vaksinert meg for HPV, slik at det ikke skal skje igjen. Nå er det godt å slippe å tenke på det mer.

I mai ble det ikke noe tog den første, og ikke noen folkefest den søttende, men vi feiret nasjonaldagen med familien, utendørs, med god avstand. Jeg har vel i det hele tatt aldri vært så mye utendørs som i år? Juni og juli var håpløse værmåneder her i Oslo, med rekordmye regn og uvanlig lave temperaturer, men vi var ute hele tida likevel, for det var jo bare slik man kunne omgås så smått. Jeg har sittet med underlag og pledd (og god avstand) på alle benker og trappetrinn i hele byen, føles det som!

Rett før sommerferien sa jeg opp jobben, og den avgjørelsen forklarte jeg i dette innlegget. Jeg ville ikke nevne det her da, men en annen grunn til at jeg valgte å si opp, var at jeg skjønte hvor det bar. To måneder senere hadde jeg blitt stående uten jobb uansett, for da slukket nemlig restauranten lysene for godt. Det synes jeg er ordentlig trist, og samtidig er jeg glad for at jeg forlot det synkende skipet i tide.

I juli fikk vi beskjed om at bryllupslokalet vårt måtte legge ned som følge av korona. Det førte til at vi måtte bytte både sted og dato, og medførte seks ukers manisk omorganisering. Det fortalte jeg om her, da støvet hadde lagt seg!

I august, etter fem måneders venting, kom endelig dagpengene. Det var ikke snakk om så mye, men den støtten kom veldig godt med. Så heldige vi er, som bor i et land med et velfungerende – om enn sendrektig – velferdssystem!

I august, september og oktober var jeg på utkikk etter en ny deltidsjobb, midt i pandemien, og det var naturligvis skummelt. Jeg tekstet så mye jeg kunne for å veie opp for inntektstapet, men alle bransjer er blitt påvirket, også tekstebransjen. Produksjonen av nye serier stoppet opp, så det ble lite jobb, og rift om de få oppdragene som kom. Jeg har heller ikke kunnet holde vismakinger som vanlig, og i det hele tatt var dette et år med stor økonomisk usikkerhet. I årets skrinneste måned tjente jeg 3320 kroner. Før skatt. Det sier seg selv at det ikke går rundt da… Enda godt at jeg hadde sparepenger jeg kunne tære på! Heldigvis fikk jeg meg en ny jobb mot slutten av året (hurra!), så jeg tjente litt penger i november og desember, men totalt sett mistet jeg en tredjedel av inntekten min, sammenlignet med året før. Jeg er veldig glad for at jeg har hatt en trygg bosituasjon gjennom denne prosessen (for en luksus å eie en leilighet, sånn i det hele tatt!), og at jeg har levd nøkternt i mange år, slik at jeg har klart å få endene til å møtes likevel. Jeg har sluppet å låne penger, for eksempel, men det var på håret, haha.

Jeg oppdaterte etter seks måneder med korona i dette innlegget.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Folketomme gater, men lange køer utenfor polet.

I midten av november begynte jeg ordentlig i den nye jobben! Det er alltid krevende å sette i gang med noe nytt, det tar tid å sette seg inn i ting. Spennende, men slitsomt. Vi gikk også inn i en ny lockdown, og på dette tidspunktet begynte jeg å kjenne på en skikkelig restriction fatigue. Det begynte virkelig å tære på kreftene at vi ikke kan gjøre noen av de tingene vi vanligvis gjør for å kose oss, som å spise middag ute, ta en kaffe med en venn, stikke ut for en øl eller gå på kino. Usikkerheten var blitt en del av hverdagen; vi lever fra pressekonferanse til pressekonferanse, vi vet aldri hvordan situasjonen ser ut mer enn et par uker fram i tid, eller hvilke lokaler som blir de neste med gråpapir i vinduene. Dessuten er det fryktelig strevsomt i lengden at ethvert ærend krever ekstra tid og forberedelse. Man kan ikke gå noe sted uten å gå gjennom følgende sjekkliste i hodet: «Har jeg rene munnbind? Har jeg nok håndsprit? Er det mye folk ute nå? Mange gamle? Bør jeg vente? Kan jeg unngå kollektivtransport? Hvor mye tid vil det ta å gå i stedet for å ta trikken? Bør jeg ta en omvei for å unngå eventuelle folkemengder? Vil det være lang kø? Holder det om jeg beregner et kvarter ekstra?» En evig runddans, for hver eneste gang man har et ærend, hver eneste gang man bare skal innom butikken, apoteket, polet eller postkontoret. Man blir så lei. Jeg må også bruke munnbind på jobb, i opptil åtte timer om dagen. Vi har sånne medisinske engangsmunnbind som vi skifter ut jevnlig. Huden i ansiktet blir tørr og irritert, det blir vanskeligere å kommunisere, man blir tungpustet over tid, man får ikke i seg nok drikke, det dugger på brillene, all spritingen går hardt utover hendene… Ikke noen optimal situasjon, men man gjør det man må, så klart.

Selv om jeg er lei av å bruke munnbind hele tida, er jeg enda mer lei av folk som ikke bruker det. Lei av egoister som ikke følger råd og restriksjoner. (En liten digresjon her: Hvorfor er det alltid hvite folk på 60+ som nekter å ta hensyn? Det er nesten alltid denne gruppa som ikke vil bruke munnbind, for eksempel. Er det fordi de har mistet foreldrene sine og føler at de ikke har noe å tape? Er det fordi de føler at de har gjort seg fortjent til særbehandling etter småbarnsliv og arbeidsliv? Tenker de liksom at de er ferdige med å yte, og at de nå bare skal nyte? Det er ofte den samme gruppa som utgjør miljøverstingene også, pluss de mest krevende gjestene i serveringsbransjen. De oppfører seg som om de mener at omverdenen skylder dem noe. Det er fryktelig irriterende. Dette er selvfølgelig en grov generalisering, men den gjengen må skjerpe seg.) Jeg skulle ønske folk forsto at når de motsetter seg restriksjonene, så fører det bare til at vi må leve med dem lenger. Det virker mot sin hensikt. Dessuten er det frustrerende at folk bare tenker på seg selv når vi andre er opptatt av å tenke på andre. Det er jo ikke som om jeg er redd for å få COVID-19. Jeg er ung og frisk og sterk, og ville kanskje ikke merke noe i det hele tatt. Det er ikke for min egen del at jeg følger regler og restriksjoner og begrenser meg og har det kjipt i månedsvis, det er for risikogruppenes skyld. Vi gjør dette for dem som trenger oss, for hverandre. Kom igjen, folkens. Vi er i samme båt, enten dere vil eller ikke.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Folk som klarer å bruke munnbind, men som ikke klarer å bruke søppelkassa.

Mot slutten av året var all energien oppbrukt, alt overskuddet borte, all lyst forsvunnet. Alt ble et ork. Når jeg ikke var på jobb, ville jeg helst bare slippe å gjøre noe som helst. En uvant og ubehagelig standardinnstilling for meg.

Desember er vanligvis årets koseligste måned, men i fjor var det faktisk en av årets verste. Det regnet hver. Bidige. Dag. Ikke noe dagslys, ingen farger, alt var mørkt og vissent og vått til enhver tid. Jonasflotte jobbet overtid kontinuerlig. Jeg var utslitt og nedstemt. Hadde vi ikke hatt julekosen som lyspunkt, ville jeg nok grått enda mer enn jeg gjorde. Midtveis i måneden fikk vi nemlig også beskjeden om alvorlig sykdom i nær familie. Det ble flere uker med intensivbehandling på sykehus, tvers gjennom julefeiringen. Sånt er alltid ille, og det blir ikke noe bedre når diverse restriksjoner gjør at man ikke kan dra på besøk. Uvisshet og bekymring tar på – alt føles jo meningsløst når man ikke engang vet om de vil klare seg! Denne perioden var fæl. Jeg er veldig glad for at Jonasflotte og jeg til slutt kunne feire jul på samme sted i år, for det var lenge usikkert, og det var godt for oss å være sammen. Rett før nyttår var endelig den akutte faren over, så sykehusbehandling kunne byttes ut med etterbehandling hjemme, og nå går det sakte, men sikkert bedre. Vedkommende slapp å starte det nye året i en sykehusseng, og vi slapp å gå inn i det nye året med den samme graden av engstelse. Det var godt for oss alle.

Årets siste to måneder var altså noe vi kjempet oss gjennom. Det handlet liksom bare om å håpe og holde ut fram til juleferien kom, og da var jeg fullstendig utmattet.

Jeg kjenner jo en del folk i ulike deler av landet, og det virker som at for mange som bor i landlige strøk, har ikke pandemien virket inn på hverdagen i særlig stor grad. I små byer og bygder med liten eller ingen smitte, har folk kunnet handle uten munnbind, bestille øl til maten og gå på kulturarrangement, gjennom hele året. Da forstår jeg at pandemien kan føles fjern, at det oppfattes som noe som angår andre, men ikke en selv. Sånn er det ikke her i Oslo. Pandemien er absolutt noe som har skjedd meg, liksom. Det er noe som påvirker meg hver eneste dag, og som har ført til små og store endringer i livet mitt. Jeg føler meg definitivt rammet – og da har jeg tross alt vært heldig! Jeg har venner, familie og bekjente som har fått enda hardere medfart enn meg, og det er også tungt. Jeg blir så trist ved tanken på dem som har vært permittert i ti måneder i strekk, dem som har mistet jobbene sine helt, folk som ikke har kunne betale husleia, folk som har gått konkurs og måttet stenge dører og oppgi livsverket sitt, folk som ikke har fått den hjelpen de trenger, gamle og syke som ikke har kunnet forlate huset i det hele tatt, unge som har måttet avbryte studiene sine, barn som har sittet altfor mye hjemme i dysfunksjonelle og destruktive familiesituasjoner… Lista er så lang. Ettervirkningene blir enorme.

Det er lov å være skuffet. Selv for oss som ikke har vært redde, for oss som ikke er blitt syke, som har klart oss greit, som bor i land som fungerer godt. Det vil alltid være noen som er blitt hardere rammet enn oss, men det er likevel lov å synes at 2020 var noe dritt, fordi ingenting ble som vi hadde tenkt. Det føles litt som at livet har stått på pause siden mars. Alle håp og planer og ønsker og drømmer er blitt satt på vent. Vi har måttet ofre mye. Det er litt som om vi er blitt frarøvet et helt år, og det er ikke så rart at det gjør vondt.

Jeg gleder meg sånn til å kunne klemme folk igjen. Til å omgås folk jeg ikke fikk sett på hele året. Til å gå på kino og konsert. Til å feire bursdager. Til å kunne bruke leppestift til hverdags igjen. Til å legge planer mer enn noen dager fram i tid. Til å kunne ta en øl etter jobb. Til å kunne hoppe på en trikk uten å måtte tenke. Til helt dagligdagse ting, til sånt vi tildligere tok for gitt.

Jeg gleder meg til å ikke hele tida måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Det er jo noe man gjør når situasjonen ikke er optimal, og noe man som regel slipper å gjøre over lang tid. Det er noe man sier til seg selv når man har glemt solkrem, liksom. 2020 var et helt år preget av å stå på, holde motet oppe, fokusere på det positive. Det er jeg flink til, men jeg håper etterhvert at det positive vil bli større enn det negative, og sånn har det ikke vært på lenge. Jeg kan faktisk ikke komme på én eneste positiv ting som skjedde uten videre i 2020, som ikke var et resultat av at noe negativt – og som oftest korona-relatert – hadde skjedd først. (Eksempel: Jeg fikk meg en ny og spennende jobb, men det var jo fordi jeg ikke kunne fortsette i min opprinnelige jobb, og det var på grunn av pandemien.) Jeg ser fram til den dagen når det mørke bakteppet forsvinner, når vi kan glede oss helhjertet over ting, når utgangspunktet ikke lenger er negativt, når det ikke lenger «går bra etter forholdene», når det faktisk bare går bra. For en befrielse det blir.

Da 2020 gikk mot slutten, følte jeg meg mørbanket. Jeg er glad for å kunne legge dette året bak meg. Restriksjonene fortsetter jo, ingen vet når denne unntakstilstanden tar slutt og vi kan la munnbindene ligge, men jeg fikk i det minste et avbrekk i juleferien. Det var helt nødvendig for meg personlig, for da hadde jeg gått på felgen en godt stund. Hittil i januar har jeg tatt det rolig, og det har jeg tenkt å fortsette med så lenge jeg kjenner et behov for det.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Tøymunnbind og munnbindposer til tørk i dusjen.

Året var altså tungt og tøft, sosialt og økonomisk, for meg og for hele samfunnet. Det var også, rent objektivt sett, et svært dårlig vær-år. Det verste på skummelt lenge, faktisk. Ingen ordentlig vinter hverken i starten eller i slutten. Ingen stabil sommer. Altfor varmt og vått. Det har vært flom i Akerselva hele høsten, og i november begynte det å dukke opp knopper på buskene, fordi de trodde det var vår, og i desember kom det ingen snø, bare regn hver eneste dag. Det er helt feil. Tenk på dem som fikk skredet i Gjerdrum som en siste smell før årsskiftet… Noe så forferdelig. Dette lover ikke godt. Om vi klarer å løfte blikket fra korona-krisen, håper jeg at flere kanskje får øynene opp for klimakrisen. Vi har en jobb å gjøre på den fronten også. Enda godt at vi nordmenn er verdensmestere i dugnad!

Om noen selv ser tilbake på 2020 og føler at de ikke egentlig gjorde noen stor innsats, at de kanskje kunne vært strengere og flinkere, så har man sjansen nå. 2021 ligger foran oss, og nå skal vi ta rotta på dette vederstyggelige viruset, og vi skal gjøre det sammen. Dette er ikke morsomt for noen, men vi som har sluppet relativt billig unna pandemien, kan i det minste sørge for at vi gjør det vi kan for folk rundt oss, med tanke på dem som virkelig sliter. Jo flere som bidrar, jo fortere går det.

Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har klart meg så bra, tross alt, og at jeg er svært privilegert i utgangspunktet. Jeg vet at mange har hatt et dårligere år enn meg, men jeg håper likevel at mange har hatt et bedre år enn meg! Uansett tror jeg de fleste kan enes om at det er godt å vinke farvel til 2020.

– – – –

Da er det på tide å ta fatt på den årlige spørsmålslista til Clara!

Gjorde du något 2020 som du aldrig gjort förut? Ganske mye, faktisk, men det meste hadde med pandemien å gjøre.

Genomdrev du någon stor förändring? Det vil jeg si. Hverdagen min ser annerledes ut nå enn den gjorde for et år siden.

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? Ja, og det virker som at de er blant de få som faktisk har hatt et godt år! De har helt sikkert hatt sine utfordringer, men som nybakte foreldre er man vel uansett mye hjemme, man har nok med seg og sitt og får uansett permisjon fra jobben, så det må ha vært litt fint å sitte inne i den såkalte babybobla og se ut på pandemien og pandemoniet.

Vilket datum från år 2020 kommer du alltid att minnas? Det blir vel 12. mars, da unntakstilstanden tok til. Det var helt surrealistisk å høre statsministeren lansere de inngripende tiltakene. Jeg kommer også til å huske årets 17. mai, fordi den var så annerledes, men likevel så fin. 23. desember ble en litt ekstra dramatisk dag fordi jeg skadet meg og besvimte mens jeg var alene på jobb. (Nå begynner kuttet å gro ordentlig, og hevelsen i fingeren å gå ned!) Det var liksom den siste dråpen, haha, og jeg har vel aldri trengt ferie i større grad enn jeg gjorde da det skiftet var over.

Dog någon som stod dig nära? Nei, heldigvis ikke, men det var nære på. For øvrig valgte en tidligere kollega å avslutte livet sitt, og det var fryktelig trist. Jeg hadde ikke sett henne på mange år, jeg ante ikke hvordan hun hadde det, jeg så bare Facebook-bildene der hun poserte med barna og smilte stort. Det hele er aldeles uvirkelig, og det blir så tydelig at psykisk helse er noe vi må snakke mer om. Det angår liv og død.

Vilka länder besökte du? Ingen, selvfølgelig. Dette er kanskje det eneste året jeg kan huske, foruten år jeg har bodd i utlandet, der jeg ikke har krysset noen landegrenser i det hele tatt. Vi hadde uansett ikke tenkt å ta noen store turer i år, grunnet sparing til byllup, men jeg hadde tenkt å reise hjem til London og Paris i løpet av året. Det ble ikke noe av, så klart. Etter at pandemien ble et faktum, har jeg naturligvis holdt meg i Norge. Det ble noen fine hytteturer i sommer, og vi var i Fredrikstad en tur i juli, men bortsett fra sommerens små utflukter har jeg vel stort sett vært i Oslo hele tida.

Gjorde någonting dig riktigt glad? Familien. Digitale sammenkomster. Vår lyse, luftige, romslige leilighet, med balkong og flott utsikt – skal man først «sitte fast» et sted, er det en luksus å bo bra. Det å treffe kjentfolk tilfeldig, for det føles som å lure systemet! Jonasflotte, som alltid. Vi hadde begge tunge perioder i løpet av året, men som regel ikke samtidig, og da er det fint at den ene kan støtte den andre.

Saknade du något under år 2020 som du vill ha år 2021? Veldig mye, takk som spør.

Vad önskar du att du gjort mer? Foruten alt pandemien har hindret oss i å gjøre, altså? Ringt og sendt meldinger til vennene mine, slik jeg pleier. Jeg har følt meg som en dårlig venn i store deler av dette året, fordi jeg liksom har hatt nok med meg selv. Gleder meg til overskuddet vender tilbake.

Vad önskar du att du gjort mindre? Irritert meg over egoister. (De burde bodd i sitt eget lille, isolerte land, slik at deres selvsentrerte adferd bare gikk utover andre som dem.) Spritet hendene. (De går jo nærmest i oppløsning, haha.)

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Lekre, sunne, fornøyde hender.

Favoritserier från året som gått? Jeg likte The Queen’s Gambit, og har også moret meg med Russian Doll og Living With Yourself, samt de nye sesongene av Dead to Me og The Good Place. Vi har dessuten begynt å se på Schitt’s Creek i år. Her inkluderer jeg film også! Favorittene var Parasitt, Tenet, Onward og Et glass til (Druk). Fire heeelt forskjellige filmer.

Bästa boken du läst i år? Jeg leste 15 romaner i 2020 – deriblant Anna Karenina, som jeg brukte tre måneder på, haha. Jeg leste også andre album i denne tegneserien, som var dødsbra! Ellers var det Philip Pullman-bøkene La Belle Sauvage og The Secret Commonwealth som var aller best. Pullman er en evig yndling.

Största musikaliska upptäckten? Denne låta, haha! (Jeg liker den bedre enn resten av låtene Kvelertak la fram i 2020 – det nye albumet var ingen høydare for min del.) Ellers har det ikke vært noe stort musikkår, egentlig. Jeg rakk å gå på én konsert i februar.

Beste spill? Dette punktet legger jeg til selv, hoho! Årets beste spill var nok Half Life: Alyx. En utrolig heftig VR-opplevelse! (Jeg styrte ikke engang selv, jeg var så heldig å få strømme-spille sammen med broren min. Vi har moret oss med The Room-spillene også.) Jeg syntes det var gøy å returnere til Thimbleweed Park i Delores, og dessuten spilte jeg Gray Matter, som kom for mange år siden, men som jeg likte veldig godt.

Vad var din största framgång på jobbet 2020? At jeg klarte å skaffe meg en ny en, midt oppi det hele! Jeg har byttet beite, og det er spennende! Jeg trives veldig godt i tebutikken, og jeg gleder meg til å lære mer om te og se hvordan jobben utvikler seg videre. (Jeg har fått vite at julehjelp-stillingen min forlenges og blir til en fast deltidsstilling framover, og det er veldig stas.)

Största framgång på det privata planet? Dette var vel ikke akkurat året for framgang, ettersom alt stoppet opp; det har handlet mer om å ta vare på seg selv. På hjemmefronten har jeg prøvd flere nye oppskrifter enn noen gang, så det har vært gøy og godt. Jeg har fortsatt med Duolingo og tatt opp igjen kveldsgymnastikken. Jeg har også begynt å ta trappene i stedet for å ta heisen, selv om vi bor i sjette etasje. (Det er jo greit å unngå å stå tett sammen med folk, og dessuten kjente jeg behov for å forbrenne litt ekstra energi i permitteringsperioden, og så har jeg bare fortsatt siden.) Slike gode vaner kjennes bra. Jonasflotte og jeg har kjøpt oss stormkjøkken, og det føltes veldig voksent, haha. Ellers har vi planlagt bryllup, der går det jo framover!

Största misstaget? Jeg tror jeg har klart å unngå de verste tabbene i år. Jeg har forholdt meg rolig og tenkt nøye gjennom saker og ting, og da slipper man som regel å gjøre ting man angrer på. Jeg har riktignok hatt en del dårlig samvittighet, blant annet fordi jeg ikke har fått oppdatert Vin og vegetar hver uke, og det vil jeg prøve å bli flinkere til å riste av meg. Når omtrent alle vinsmakinger blir avlyst og overskuddsenergien forsvinner helt, da er det jo helt naturlig at det blir vanskeligere å skrive vinblogg. Jeg glemmer iblant at ingen har rett til å forvente noe av meg i det hele tatt. Jeg behøver ikke stille så store krav til meg selv, men det har jeg liksom alltid gjort, så det er litt vanskelig å slå over den bryteren, hehe.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år? I perioder har jeg hatt det veldig bra, tross alt, men i perioder har jeg hatt det alt annet enn bra, og 2020 var jo jevnt over et realt uår.

Vad spenderade du mest pengar på? Jeg har brukt minst mulig penger, så her har jeg ikke så mye spennende å melde. Har klart å holde hodet over vannet, pluss spare til bryllupet, så jeg er egentlig godt fornøyd. Forresten så har jeg brukt noen tusenlapper på HPV-vaksinering, men det ser jeg på som en investering for resten av livet.

Bästa köpet? De nye brillene mine og Griffing-skjerfet mitt!

Något du önskade dig och fick? Noen bøker og noen gode vinflasker, blant annet. Mer trenger jeg nesten ikke.

Något du önskade dig och inte fick? Det var vel egentlig ingen som fikk det de ønsket ut av dette året.

Vad gjorde du på din födelsedag 2020? Jeg hadde det faktisk veldig fint, for i juni var smitten lav og optimismen høy, haha. Det ble ingen stor feiring, så klart, men dagen inneholdt blant annet kake, ballonger og bobler, og forløp slik!

Vad fick dig att må bra? Lys og luft – vi har gått mer enn noensinne. Jonasflotte. Familien. Jevnlig kontakt med andre gjennom diverse skjermer. Avveksling og avkobling gjennom analoge aktiviteter.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Puslespill!

Vem saknade du? ALLE.

De bästa nya människorna du träffade? Jeg har fått nye kolleger, en veldig hyggelig og kunnskapsrik gjeng. Ellers er bryllupsfotografen vår et morsomt nytt bekjentskap, men jeg har ikke truffet henne fysisk, og ellers har jeg vel ikke blitt kjent med noen nye folk i det hele tatt?

Mest stolt över? Dette innlegget om et kronisk dårlig selvbilde, en kjip fyr og en annen tung periode. (Det krevde mye av meg, men jeg er veldig glad for at jeg orket å skrive og publisere det, og jeg fikk sååå mange fine tilbakemeldinger.) Den nye jobben. Sparingen til bryllupet, oppi det hele. Hvordan jeg taklet diverse utfordringer gjennom året, forholdene tatt i betraktning.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? Haha, definitivt. Jeg krysser fingrene for at 2021 blir et år som er langt mindre preget av et visst virus, for oss alle sammen. For min egen del håper jeg også på et år uten celleforandringer, tilbakeslag, stor økonomisk usikkerhet og nøkkelpersoner på sykehus. Det hadde vært fint å slippe, liksom.

Högsta önskan just nu? At vi tar lærdom av 2020, slik at pandemien faktisk får noen positive følger også. At vaksinene kommer for fullt og får en reell effekt. At samfunnet kan gå tilbake til normalen, om så en ny normal, i løpet av årets første halvdel. At vi kan gifte oss til høsten, slik vi har planlagt.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år? Her er det vel bare å fortsette i samme spor og ta ting som de kommer… Jeg er klar for det året måtte bringe. Tror jeg. Vi tar med oss våre dyrekjøpte erfaringer og våre dypere bekymringsrynker (er det bare meg?) inn i 2021.

– – – – –

Hva med selve bloggen, da? Den har vært kjekk å ha gjennom det hele, og samtidig har jeg faktisk kjent på en liten tvil innimellom, for nå virker det som at alle har scrollet og klikket så mye at vi kanskje har nådd et metningspunkt. Er bloggenes tid på hell? Vil folk ha nytt innhold hele tida, raskere oppdateringer, mindre ord, flere bilder, mer lettfordøyelig underholdning? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at de fleste andre har sluttet å blogge, og at jeg føler meg litt ensom her inne iblant. Jeg skriver jo først og fremst for min egen del, men noe er annerledes. Vi får se. Jeg har innsett at jeg kanskje ikke kommer til å blogge til jeg blir gammel, haha, noe jeg liksom har sett for meg tidligere, men jeg fortsetter så lenge jeg har lyst!

I 2020 var innlegget om selvbilde det mest leste, og det er nok ikke så rart. Dette innlegget om Black Lives Matter-tematikk ble også mye lest. Innleggene jeg skrev etter inngrepet og da jeg sa opp jobben likeså. Det er altså ganske alvorlige ting som ligger i toppen av lista, men det er også to oppskrifter fra tidligere år som har vært populære: denne på rabarbrapai og denne på tyttebærkake. Ellers ble innlegget med julegavetips godt likt, samt denne lille stemningsrapporten. Hverdagsgledene har stått sterkt i år, tross alt.

Som en avslutning, her kommer de ni mest populære bildene jeg delte på min Instagram-konto i 2020:

Vintage, vin, bakst, syprosjekter, utsikt og eventyr. Sånt gjør meg glad, uansett årstall og omstendigheter!

Sånn. Da lukker vi boka som det står 2020 på, én gang for alle. Like greit, hoho.

– – – –
In other words: 2020, you were a kick in the face. I don’t have the time or the energy to translate this entire recap word by word, but basically the first two months were bad weather-months (no proper winter, only rain) and very busy work months, and I had trouble sleeping and a broken phone. I was so ready for things to look up in March, haha, and then the pandemic and the restriction hit us. First lockdown. I was temporarily laid off, since the restaurant closed, and that lasted for four months. Then I saw which way the wind was blowing, so I quit my job, and two months later, the doors closed permanently. I did not want to mention that part of my motivation here on the blog, but I knew that soon I would have been out of a job anyway, so I did the right thing. I’ve tried to take on as much freelance work as possible, but the film and TV business has also been affected, so there has been fewer jobs and more competition. Luckily I got a new part-time job after a few months of searching (yay, in the tea shop!), but I lost one third of my income this year, compared to the year before. (In my poorest month I earned less than 300 pounds. Before taxes. Good thing I had some savings I could dip into!) Luckily, I’ve been able to cut back and stay afloat through the year, and also put money aside for our wedding, so I’m quite proud of that. Another thing I’m quite proud of is publishing this post, which had been in the works for a loooong time, and which was my most read this year. It was scary to share, but it was worth it. So, to continue: This spring I underwent a small surgery because it turned out I had a pre-stage to cancer in my cervix. It took four weeks to fully recover, but my last check-up showed that they got it all, and now I’m vaccinated for HPV as well, so it won’t happen again. I’m glad! When summer came, we lost our wedding venue because of the pandemic, so we had to change the place and the date and spend six weeks manically rearranging things, but then things got back on track. This summer and this autumn we’ve had some of the worst weather (meaning unnaturally warm or cold and very wet) ever recorded in this country, but we still spent as much time outdoors as possible. When the second lockdown hit this fall and the restrictions became even more severe, I was really starting to feel the restriction fatigue. I think the difference between living in the country and the city at this point is quite significant. I have friends and family living in small, rural areas with little or no covid, and they have been able to live their lives almost as usual most of the year. In Oslo, however, our life is affected every single day, and it is exhausting over time to always have to wear a mask, not be able to use public transport, avoid crowded spaces and certain hours of the day, always be prepared for long lines and long waits, keep your distance, wash and dry the masks, get more hand sanitiser, and so on and so forth, seemingly forever. We are very lucky to live in a country where everything is as good as it is here, but it’s still allowed to be sick and tired of it all. By the end of the year I was completely exhausted from the new job and the constant rain (no snow! no daylight!) and wearing a mask at work as well for up to eight hours a day (hello, dry and irritated skin, foggy glasses and heavy breathing). December is usually one of the best months of the year, but in 2020 it was one of the worst. Especially because mid-way we were also affected by severe illness in the immediate family, and they had to spend several weeks in the hospital, right through Christmas, and we couldn’t even visit. It was awful, as it always is, and everything feels so meaningless when you don’t even know if they are going to make it. Luckily they were able to be excharged right before New Year’s, and then get after-treatment from home, and now they are slowly getting better. We can breathe a little easier, knowing that they will be okay. I really needed the break when my holidays finally came around, and of course I managed to hurt myself and faint while I was alone at work on the very last day before Christmas, haha. That was the last thing I needed! All in all, I felt like I’d been beaten up when 2020 drew to a close. I’m glad to put this year behind me, and I don’t know that I can think of a single positive thing that happened which wasn’t born from a negative thing, if you know what I mean. (For instance, I got the new job which I’m really excited about, but I wouldn’t have had to go look for a new job if the old one hadn’t disappeared because of the pandemic.) I’m very happy about the positive things that did happen, though, and I’m glad I got out of this year as well as I did, under the circumstances. I’m very privileged, I’m aware. I know there are loads of people who had a much worse year than me, but I do also hope that many people had a better one. Now we have to keep it up a while longer, just stay strong and hang in there, all of us, and we will make it through this pandemic together. Let’s take with us what we’ve learned and make 2021 a much better year!

In our hearts

Yule / etdrysskanel.com

Et lite julehjerte til dere som leser. Håper det går bra etter forholdene rundt omkring. Denne førjulstida og denne feiringen ble ikke som vi hadde håpet, men sånn er livet, særlig i 2020, og alt i alt er jeg heldig, jeg har helsa i behold, og når man ser stort på det, er det jo bare en dag, og vi har sannsynligvis mange juler foran oss. Nå har jeg nettopp fått ferie, så nå er det i hvert fall roligere dager i vente, og forhåpentlig gode nyheter også, og bedre tider for alle.

GOD JUL, mine fine.

– – – – –
In other words: A little holiday heart from me to you. I hope you are doing well under the circumstances. This month and this celebration isn’t what we had hoped for, but that’s life, especially in 2020, but I’m fortunate, I’m healthy, and it’s just a date, after all, and we probably have many Christmases in our future. I’ve just finished work, so at least I can now relax a bit, and hopefully we have good news coming and better times ahead for everyone. GOD JUL, my dears.

My holiday gift guide for 2020

December
Jul på tun 2014
Christmas

Første søndag i advent; nå er førjulstida offisielt i gang! Jeg venter med alle julegreier til 1. desember, jeg er ganske streng på dette feltet, men på tirsdag braker det løs! En liten ting jeg har tenkt å tillate meg allerede i dag, som jeg alltid ser fram til, det er kanelstang i kaffen. Når jeg skal ta kveldskoppen om noen timer, blir det sesongens første kanelkaffe! Det er smaken av førjulstid for meg.

Jeg har altså gavetips å komme med! Sånne gift guides er populære på diverse blogger, og de består som oftest av en rekke sponsede lenker med ting man kan kjøpe til folk. Her kommer et forsøk på en motvekt, hoho.

Jeg gir ikke egentlig så mange julepresanger lenger, stort sett bare til den nærmeste familien, men det er så hyggelig når det ligger julehemmeligheter og gjemmer seg i skuffer og skap mot slutten av desember, og bare venter på å få gjøre mottakerne glade. Jeg prøver å finne sånt som jeg tror folk vil sette pris på, og det er jo en glede i seg selv, enda det er en klisjé.

Sånn innledningsvis: Jeg er stort sett skeptisk til det å gi (og få!) ting i gave. De aller færreste i forbrukersamfunnet vårt trenger flere ting! Vi har alt vi behøver og mer til, og om vi skal tilføre noe, bør det i det minste være bruksting. Spør om det er noe mottakeren faktisk trenger, i stedet for å kjøpe «en artig dings» som aldri blir brukt, eller en pyntegreie som ikke har noen fuksjon. Det finnes unntak, så klart, men i det store og det hele tror jeg de fleste blir ekstra glade for sånt de faktisk har nytte av, og da kan de også tenke på deg når de bruker det! Man skal virkelig ikke kimse av praktiske presanger.

Om man gir bort bruksgjenstander, er det dessuten en bonus om de allerede er pent brukt (særlig når man kjøper til barn, da er sjansen veldig stor for at de allerede ligger og venter på Finn!), om de kommer fra små, uavhengige butikker eller om de er miljøvennlige, så klart!

Da regner jeg med at ingen forventer tips om nips, hoho – her kommer ti forslag til julegaver man kan gi bort som ikke er ting, og som jeg mener at passer ekstra godt i 2020.

– God te. Det innbyr til rolige stunder med senkede skuldre. Det fortjener vi, alle sammen.

– Personlige puslespill. En analog aktivitet, som dessuten kan tilpasses mottakeren! Vi fikk et unikt puslespill til jul i fjor, med bilder av oss og sånt vi liker! Det var en skikkelig fin og omtenksom gave, som var midt i blinken da vi plutselig ble sittende ekstra mye inne. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan søsteren min gikk fram for å lage det, men det var et Ravensburger-produkt, så da regner jeg med at den som søker, den finner.

– Tøymunnbind. Det er så mye bedre for miljøet enn éngangsmunnbind, og man får dem i så mange kule varianter! Dessuten kan man sy dem selv, slik vi gjorde i sommer – da brukte vi et gratismønster herfra.

– Frokost på døra. Gjennom for eksempel Morgenlevering kan man bestille ferskt brød, god juice og bakervarer og få dem kjørt hjem til dem man er glad i. I fjor ga vi min søster og svoger frokost levert hver søndag i januar, og vi valgte ut litt forskjellige ting til dem hver uke, og det var visst en fin start på året!

– God vin. Særlig fra vinland der produsentene har slitt i år – jeg tipset for eksempel om tre godbiter fra Sør-Afrika på Vin og vegetar i høst!

– Gavekort fra serveringssteder og kulturinstitusjoner. For det første er det veldig hyggelig både å gi og få slike opplevelser som vi savner (en kinotur, en bedre middag, en teaterforestilling, en vin- eller ølsmakekveld, og så videre), og for det andre er det bra for aktørene som strever med restriksjoner og sviktende besøk. De får penger inn nå, og den som mottar gaven, får noe å se fram til når samfunnet åpner opp igjen for alvor!

– God øl. Særlig fra lokale bryggerier. Her i Oslo har for eksempel Grünerløkka brygghus, Schouskjelleren og St. Hallvards bryggeri veldig mye spennende, og en god del er til salgs gjennom Gulating og på polet. Bryggerier og barer i Oslo er blitt nektet å ha åpent og servere kunder i mange måneder i år, så de trenger oss. Gode smaker og en god gjerning i ett!

– Kokebøker. Vi har jo mer tid enn noen gang til å lage mat hjemme. Selv ønsker jeg meg de to bøkene fra Sofia Wood og den nye fra Mia Frogner!

– Gavekort på strømmetjenester. Det er ikke alle som kan ta seg råd til å ha både Netflix, Amazon Prime, Disney+ og HBO samtidig, for eksempel, så hva med å gi bort et halvt år med tilgang til noe nytt?

– Spiselige godsaker. Gjerne sånt man ikke alltid unner seg selv. Eksklusiv sjokolade, dyr olivenolje, vellagret ost. Omnomnom.

– Aktiviteter og kultur. Her er det aller best å velge noe man selv har et forhold til, synes jeg. Ei bok som betyr mye for deg, ei plate du tror mottakeren vil like, en film som fikk deg til å tenke på vedkommende, et brettspill eller dataspill du vet at er morsomt… Det er også hyggelig å gi bort noe man kan gjøre sammen, nå eller når pandemien er over: En billett til en konsert (eventuelt en strømmekonsert), en dag i en klatrepark, et escape room (eventuelt en interaktiv utgave), en skitur med kakao og appelsin, en bakekveld (eventuelt en digital bakekveld), vinsmaking, en ridetur i skogen…

– Til sist har vi så klart den store og diffuse, men veldig koselige kategorien «noe hjemmelaget». Noe spiselig med lang holdbarhet, for eksempel konfekt, granola, krydderblanding, snacks eller knekkebrød. Noe du har strikket, sydd, heklet eller på annet vis tryllet fram ved hjelp av håndarbeid. Et bilde du har malt, noe du har snekret eller laget i keramikk, eller hva med et kryssord du har konstruert selv?

Det er så mange måter vi kan glede andre på, uten nødvendigvis å kaste penger i den kommersielle gryta. Presanger trenger ikke være dyre for å være fine og betydningsfulle – nesten tvert imot. De beste gavene er de som blir til gode opplevelser og fine minner, synes jeg. Denne jula, i uåret 2020, er sånt viktigere enn noen gang.

Jeg ønsker alle ei fin førjulstid! Kos dere med julehemmelighetene deres!

– – – – –
In other words: When I see gift guides on blogs, they tend to be lists of sponsored links. Here’s my version!
I give few holiday presents now, mainly just to my closest family, but I really enjoy having those secrets; they hide in drawers and closets and look forward to making someone happy. That feeling is great, the feeling that you’ve found something they will aprreciate, that’s a gift in itself! It’s a cliché, but it’s true! Still, I don’t think people need more things, as in objects, since most of us have all the stuff we need and more. If I do give someone a thing, I want it to be something they can actually use, something practical. I also check if I can find something used first (especially kids’ stuff, since they grow out of it so fast, so it’s very easy to find!), and I try to use small, independent shops and choose environmentally friendly alternatives. So, that being said, let’s get to the list! Here’s what I think you should give to your loved ones this year:
– Good tea. Warming, soothing, comforting, perfect. – A personalised jugsaw puzzle. We got one of those last year, which my sister made through Ravensburger, with photos of us and pictures of things we like. Puzzling it’s the perfect at-home analogue acivity, and a unique image so fun! – Fabric face masks. They are so much better than the disposable ones, and you can get them in so many cool designs! – Home deliveries of breakfast every Sunday for a month, or a bouquet of flowers every other week. Something to brighten up their morning or their home! – Good wine, espcially from countries where the wine business is struggling this year, like South Africa. – Gift cards from restaurants, bars and cultural institutions. A nice meal, a cinema ticket, a drink sampling menu, a show, the stuff we miss from the places we love and want to support. They get money now, and the recipient gets something to look forward to when society opens back up! – Good beer, especially from local breweries that are struggling. – Cookbooks. We’ve never had more time to make great meals at home. – Gift cards for streaming services. There are so many, and they all have something the others don’t! – Edible gifts, preferably of the kind that we don’t often buy for ourselves. Exclusive chocolates, fancy olive oil, mature cheese. Omnomnom. – Activities and culture. A book, a record, a film, a game that means something to you or that made you think of the person, or something you can do together, now or when the pandemic is over: Tickets to a (streamed) concert, a day in an amusement park, an (interactive) escape room, a day skiing, a wine tasting, a horsebackride… – Last, but not least: The huge and varied, but very cosy category «something homemade». Something you baked, knitted, sewed, painted, made from wood or clay, or how about a crossword you constructed yourself?
There are so many ways of making others happy, and they don’t have to be expensive. I think the best gifts are the ones that become a nice experience and a good memory. Those things are more important than ever this year. Have fun with your secrets this year!

A bit of bliss

September / etdrysskanel.com

Vi sitter i stua en kveld, med hver vår tekopp og hver vår bok, vi har gått en tur i den friske høstlufta, spist middag og sett en film, vi leser og hører på musikk mens det mørkner ute, og etter en stund merker jeg at han ser på meg, og så ser jeg tilbake, og så sier han at han bare har det så fint akkurat nå, og så sier jeg at det har jeg også, og så fortsetter vi å lese, og jeg får tårer i øynene, for vi er så utrolig heldige, vi bor sammen, vi bor så bra, vi har det så bra, og tenk at man kan kose seg så mye helt uten videre, helt i det små, tenk at man kan være så fornøyde med bare å sitte i samme rom, tenk at vi møttes i det hele tatt, og at vi har vært kjærester så lenge, men at vi ikke tar ting for gitt, at vi fortsatt har slike øyeblikk hvor takknemligheten tar oss, hvor vi blir helt varme og ydmyke, fordi vi er så inderlig glade i hverandre og så tilfredse med tilværelsen vi har bygget opp sammen. Fy søren.

– – – – –
In other words: We’re sitting in our living room one evening, with a book and cuppa each, we’ve been out for a walk in the crisp weather, had our dinner and watched a film, we’re reading and listening to music while the darkness falls outside, and after a while I can feel him looking at me, and I look back, and he says he’s just so happy right now, and I say I am too, and we continue reading, and I feel tears in my eyes, because we’re so fortunate, we live together, we live well, we are well, and to think that we can have such a good time doing almost nothing, just being in the same room, to think that we even met at all, and that we’ve been a couple for such a long time, but that we don’t take things for granted, that we still have moments like these where gratitude suddenly grips us, making us all warm and humble, because we love each other so dearly and we’re so content with the life we’ve built together. Bloody hell.

Six months in

Kjære dagbok. Nå er det seks måneder siden pandemien kom til landet og påvirket alle sider av tilværelsen. Mitt forrige slike innlegg, etter seks uker, ligger her. Tenk at dette skulle vare så lenge!

Jeg var permittert fra sommelierjobben i nesten fire måneder. Så sluttet jeg. (Det kan man lese mer om i denne litt dystre oppdateringen, hihi.) Siden da har det gått drøyt to måneder, og selv om dette kanskje ikke er det beste tidspunktet for å være på jobbjakt, krysser jeg fingrene for at det går seg til før året er omme. Jeg fikk også dagpenger til slutt, i starten av august, og det har vært et fint tilskudd i dette ganske magre halvåret. Jeg nyyyter å ha helgefri, og som jeg var inne på her, fikk vi til slutt orden på ting da dette pokkers viruset forpurret bryllupsplanene våre. Nå føles altså situasjonen mer stabil enn på lenge, og det er godt.

Jonasflotte hadde hjemmekontor i nesten tre måneder. Han jobber for et stort foretak med mange ansatte, som må ta sine forholdsregler. Da en liten andel etterhvert fikk lov til å vende tilbake til kontoret etter sommerferien, var han blant de aller første. Nå drar han på jobb hver dag, på sykkel, og han har alltid sekk på ryggen, slik at han kan ta med seg jobbmaskinen hjem igjen hvis det skulle bli nye restriksjoner.

I vår og sommer har vi gått og syklet mer enn noen gang, og valgt mindre folksomme veier til målet. På den ene siden er det litt slitsomt å hele tiden måtte tenke på hvor og når det er mest folk, men på den andre siden har vi oppdaget nye ting og gjenoppdaget gamle favoritter. Oslo er en by som har vanvittig mye å by på, og som stadig overrasker, selv for oss som bor her og har gjort det i mange år.

August / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com
Six months / etdrysskanel.com

Håndtrykket har forsvunnet. Folk hilser med føttene og albuene, eller ved å vinke. Jeg synes det er rart å møte nye mennesker for tida – det føles merkelig å ikke kunne hilse ordentlig, mer formelt, på en helt ukjent person.

Veldig mange arrangementer blir avlyst eller utsatt, slik er det fremdeles, men en del kulturinntrykk går det an å få digitalt. Vi har fortsatt å «gå på» konserter på nett, og har sett blant andre Kvelertak og Death by Unga Bunga siden sist, og det er i hvert fall kjekt å slippe å stå i kø for å skaffe øl! Årets Summer Games Done Quick ble nesten som vanlig, selv om alle spillerne satt hjemme hos seg selv. I kveld skal jeg se Radioresepsjonens direktesending fra Rockefeller!

August / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com

Jeg har også vært på kino flere ganger siden de gjenåpnet for publikum, og egentlig er det jo bare digg at det er færre folk og bedre plass i salen, hoho.

Vi har fortsatt å spille spill over nett med min storebror, som bor på Hamar. Jeg kan virkelig anbefale The Room-serien til dem som liker mysterier og hjernetrim, og disse spillene egner seg veldig godt hvis man vil spille flere, ved at én styrer og alle tenker høyt sammen. Vi har rundet de tre første spillene i løpet av sommeren.

Jeg har brukt symaskinen en hel del, både til å reparere og sy om kjoler og skjørt, og til å lage nye ting, for eksempel en topp av et gammelt putevar.

Six months / etdrysskanel.com

Vi har sydd tøymunnbind av stoffrester, og bruker dem når det er anbefalt. Skal jeg være heeelt ærlig, synes jeg faktisk at det ser ganske kult ut, litt sånn superhelt-aktig? Jeg har en tøypose med rene munnbind som bor i veska, for de veier jo ingenting. Når jeg må bruke kollektivtransport og ser at det er mye folk ombord, spriter jeg hendene og tar på meg et. Ikke er det vanskelig, ikke er det ubehagelig. Hvis man kjøper eller lager typen som kan brukes igjen og igjen, er det heller ikke dyrt. Når vi vasker dem om kvelden, tørker de til dagen etter, og Jonasflotte og jeg har fire stykker hver, slik at vi alltid har noen som er klare til bruk. Jeg synes med andre ord at hele opplegget er helt uproblematisk, og jeg skulle ønske at flere Osloborgere fulgte anbefalingene. Samtidig er det mange som er flinke, og en del som bruker det ellers også, så folk med munnbind er blitt et helt dagligdags syn. Vi får se hvor lenge anbefalingene blir stående og hvordan situasjonen utvikler seg videre.

August / etdrysskanel.com

Dette halvåret har vi vært mer ute enn noen gang, føler jeg. Det har vært mest legitimt å møte andre folk utendørs, så selv før det egentlig ble varmt nok, har vi sittet ute med puter og pledd og avstand. Vi har nemlig store piknikbord i hagen, der vi kan fordele oss godt utover, og de er gull verdt for tida! (Når man nå spiser sammen, bruker alle eget redskap for å forsyne seg, eller man har separate skåler med mat/snacks til hver person eller hvert par.)

Six months in / etdrysskanel.comDa sommerværet endelig kom, ble parken treffsted nummer én, og det var morsomt å se hvordan folk var plassert!

Six months in / etdrysskanel.comInnad i hver gjeng har vi sittet i store sirkler.

Six months in / etdrysskanel.comDen berømte, beryktede meteren. Jeg ser på sosiale medier at mange ikke lenger bryr seg om å holde på den, og henger rundt halsen på hverandre som før, og det føles rart for en som følger reglene. Nå er det faktisk blitt slik at jeg reagerer på å se folk hilse og klemme i filmer og TV-serier, haha, selv om de er spilt inn lenge før pandemien brøt ut. Folkehelseinstituttet sier at man nå kan omgås sine nærmeste som normalt, så jeg klemmer familien når jeg ser dem. Ellers har jeg ikke klemt noen på et helt halvår, med tre unntak som jeg kan huske. Vanligvis er jeg en sånn som tar initiativ til å klemme, en sånn som liker fysisk kontakt, og jeg savner inderlig å kunne klemme vennene mine. Hadde jeg ikke hatt Jonasflotte å klemme på, ville jeg vært helt utafor, haha.

Jeg er blitt en kløpper på mobilbestilling. Det har vi alle. Det er slutt på å kjøpe i baren, man fikser det ved bordet.

August / etdrysskanel.comSom regel må man sitte ved bordet sitt med mindre man skal hente en bestilling eller bruke toalettet.

Sinx months in / etdrysskanel.comOfte er det bordservice, og i begynnelsen var det litt gøy å se at folk som alltid har stått bak baren, nå faktisk måtte snakke med folk og forholde seg til gjestene sine på en helt ny måte.

Det var også litt morsomt å se de store begrensningene føre til ørsmå uteserveringer.
Six months in / etdrysskanel.comFire bord på et område der det vanligvis står femti… Sånn var det i starten. Nå er det mindre strengt, men utestedene skal fortsatt ha én meter mellom bordene, med mindre det er fysiske skiller der, og én meter mellom alle gjester som ikke bor sammen, også når de sitter ved samme bord. Mange steder, både serveringssteder og butikker, har også et maksantall for antall besøkende som får være inne samtidig. For øvrig er det forbudt å servere alkohol etter midnatt, og det er fremdeles ikke lov å samle mer enn 20, 50 eller 200 mennesker, avhengig av typen arrangement. Lurer på hvor lenge det vil fortsette å være slik?

Jonasflotte og jeg har brukt Oslomarka mer enn noensinne dette halvåret. For en vanvittig luksus å ha så mye skog lett tilgjengelig, selv om man bor midt i byen.

Six months in / etdrysskanel.comVi prøver å støtte uavhengige aktører i tøffe tider. Et brød her, en blomsterbukett der, en kaffe her, en pizza der – det er kjekt å legge igjen litt penger for å vise at vi bryr oss, og prøve å bidra til at favorittene våre overlever. Gleden var veldig stor da barene kunne gjenåpne 6. mai, så vi har gått aktivt inn for å bruke alle dem vi liker best, særlig de små, fordi de måtte ha stengt så lenge og fortsatt har begrensede åpningstider. Dessuten har det jo vært utepilssesong, hoho!

Six months in / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com

Det er også hyggelig å kunne støtte vinland som sliter, så jeg har kjøpt noen ekstra flasker fra for eksempel Italia, Spania, Frankrike og Sør-Afrika. Vi har blant annet drukket bobler med et passende navn. (Les mer om vinen her!)

Six months in / etdrysskanel.comDet er ikke til å komme fra at mange serveringssteder har måttet flytte, stramme inn eller legge ned i løpet av pandemi-perioden. Jeg blir trist av å se de mange tomme lokalene i byen. Samtidig blir det spennende å se hva som dukker opp når dette er over.

Oppslag og påminnelser om smittevern er blitt en selvfølge i det offentlige rom.

Sinx months in / etdrysskanel.com
Sinx months in / etdrysskanel.com
Six months / etdrysskanel.com

Det er fortsatt håndsprit overalt, og man vasker eller spriter seg som det første man gjør når man går inn et sted. Det virker som at mange har fått seg en vekker når det gjelder håndhygiene! (Personlig har jeg alltid antibac i veska – ikke bare nå, men ellers også. Det har jeg hatt i mer enn ti år, siden de første småflaskene dukket opp for reisebruk. Velkommen etter, alle sammen! Jeg er en sånn person som ikke kan spise noe med hendene uten å vite at de er rene, så dette er ikke nytt for meg, hoho. Kanskje det er en medvirkende årsak til at jeg er sjeldent syk?)

Hjemme har jeg øvd på klassiske kjøkkenferdigheter, som panering.Six months in / etdrysskanel.comJonasflotte har begynt å bake brød! Hvem skulle trodd det? Flaks for meg, da!

Six months / etdrysskanel.comVi har brukt balkongen mye. Det gjør vi uansett i sommerhalvåret, men i vår, da alle ble bedt om å holde seg hjemme, var det ekstra godt å kunne være ute uten å faktisk gå ut, haha.

Sinx months in / etdrysskanel.comHverdagsgledene blir ekstra viktige i turbulente tider. For eksempel har jeg hatt hellet med meg på avocado-fronten en stund nå; de kanskje fem eller seks siste har vært helt perfekte!

Sinx months in / etdrysskanel.comJeg har fortsatt med Duolingo etter at jeg begynte igjen i mars, og jeg har også beholdt kveldsgymnastikken. Jeg har brukt mindre penger enn vanlig dette halvåret, og det er jo egentlig veldig praktisk, med tanke på at jeg har tjent mindre enn vanlig. 2020 ser ut til å bli et år uten en eneste utenlandsreise, og det er utypisk meg, men dette er jo likt for alle. Vi hadde egentlig tenkt å besøke venner i England og Irland denne høsten, men det må vente. Om ikke annet, er det jo fint om folk får et mer bevisst forhold til det å fly, og at den lave flytrafikken virker positivt inn på miljøet. Er vi heldige, veier det kanskje opp for den uhorvelige mengden plast som ble brukt til å pakke inn individuelle rundstykker ved hotellfrokostene under buffetforbudet?

Vi får bare krysse fingrene for at det kommer en vaksine om ikke så altfor lenge. Det virker som at mange begynner å gå lei av restriksjonene, og det skjønner jeg godt, for det gjør jeg jo selv også, men vi kan ikke slutte å overholde dem av den grunn. Vi som strengt tatt ikke trenger å være redde for å bli syke, må likevel vise hensyn, fokusere på det store bildet og tenke på andre enn oss selv. Det samholdet som rådet i starten, det savner jeg nå, etterhvert som folk glemmer eller går lei og slutter å bidra. Samtidig er det mange som er flinke, og jeg vil være blant dem. Vi er jo så heldige i utgangspunktet, vi som bor i et velfungerende land som ikke er særlig hardt rammet. Dugnaden fortsetter! Dette klarer vi! En vakker dag er krisen over! Jeg håper at når vi ser tilbake på denne tida, vil vi være fornøyde med hvordan vi taklet den, tross alt. Politikere og privatpersoner, unge og gamle, gjør så godt de kan i en helt ny og ukjent situasjon. Jeg gjør i hvert fall mitt beste, og denne rare perioden kommer jeg til å huske resten av livet.

– – – – –
In other words: Dear diary… Here’s another summary of our life during the pandemic, six months in – here’s my former one, from six weeks in.
I was temporarily laid off from my job for four months, and then I quit, as I wrote about in this slightly sombre post. The last two months I’ve been looking for something new, and I hope and believe I’ll be able to find a new part-time job before the end of the year. I do love having the weekends off, and as mentioned here, we’ve been able to get our wedding planning back on track after the virus messed it up. Things feel relatively stable now, all things considered. My fellow worked from home for three months, and then got to return to the office, but he has a bag for his work computer at the ready, in case the situation changes and he has to bring it home again.
We mainly use our feet and our bikes to get around now, and we try to avoid crowded places or busy times. It’s a bit of a hassle to always have to think about it, but we’ve discovered new streets and statues and parks this way, and rediscovered old favourites. I love Oslo.
The handshake has disappeared. We say hi with our feet or our elbows, or just by waving. I always feel a bit awkward now when I meet someone for the first time, because we don’t have an official greeting anymore.
Most big events are still cancelled or postponed, but many have become digital, and we keep «going to» concerts and watching streams from home. I do like not having to queue for drinks! We’ve also continued playing games online with my brother, who lives a couple of hours away. I can really recommend the series of The Room games for those who like mysteries and puzzles and want to do something together apart. One person plays and streams the game, and everyone talks and solves it together. We’ve finished all three games over the summer.
I’ve used my sewing machine quite a bit this spring and summer, to mend skirts and dresses and make a few new garments, like this top out of an old pillowcase. We’ve also used leftover fabric to sew face masks, and we wear them when it’s recommended, which is on public transport during rush hour. I do try to avoid public transport these days, but I always keep some clean masks in a little sack in my bag, just in case. It’s no trouble at all, really. People in masks have become something you see every day. To be honest, I think it looks pretty cool, in a superhero kind of way?
We’ve spent more time outdoors than ever, I feel, in the forests here in Oslo, in parks, in our garden. If we’ve been social, we’ve been outside. We try to keep one metre between us and others at all times. At this point it’s even strange to see people close to each other in films and TV series, haha. I haven’t hugged anyone for six months, apart from my closest family members, when I see them, and my fellow. I sorely miss hugging my friends!
If you go to a bar or a restaurant, you order on your phone, and you’re not supposed to leave your table and move around unless you have to. The number of tables has been greatly reduced to keep the distance. There are also still strict rules for how many people that can be gathered in one place. It is sad to see that many places have had to cut back, move or close down. The empty shop fronts are a sad sight.
We’ve tried to support local businesses as much as possible. When things started to reopen, it became important to us to use our favourite bars regularly (especially the small ones), since they had to be closed for almost two months, and opening hours and alcohol serving is still limited. We’ve enjoyed lots of utepils, beer outdoors, which is a fleeting and very sought after thing in this cold country! I’ve also made sure to buy wine from some other countries where that industry has been struggling.
There are still dispensers of hand sanitiser everywhere, and signs and posters telling people to keep their distance and wash their hands. It seems like quite a few have gotten a wake-up call when it comes to hygiene? Personally I’ve always carried a bottle of hand sanitiser in my bag, for more than ten years, since I’m the kind of person who can’t eat something with my hands without knowing they are clean. I did it before it was cool, haha.
At home I have perfected my crumbing skills, and my fellow has started baking bread. Who would have thought? We’ve used our balcony more than ever, and enjoyed little things, like perfect avocados, to the max.
I’ve kept using Duolingo since I restarted in March, and I’ve also continued with my evening exercises. I’ve spent less money than usual during these six months – that’s convenient, considering that I’ve earned less. It now looks like 2020 without a single trip abroad, which is very rare for me, but at least we’re all in the same boat. We really wanted to visit friends in England and Ireland this autumn, but that will have to wait. On the plus side, I think this might have made some people more conscious of their air travel (those short business trips have got to go, guys), and when we fly less, it’s so much better for the planet. Maybe the dip in emissions can make up for a little bit of all the disposable plastic stuff people have had to use during the pandemic?
I really hope a vaccine will be developed and made available soon. Until then, we just have to keep working together to follow the recommendations and restrictions, even though we are growing tired of them. I have to say that I miss the camaraderie from the first couple of months, because a lot of people seem to be slacking off, but we need to keep the measures up until this is over. Let’s all contribute! We can do this! One day the crisis will be over! When we look back at this time, I hope we’ll be able to say that we did well under the circumstances, that we tackled something we’d never experienced before in a good way. I’m doing my best, and I know this is something I’ll always remember.

A little life update, in D minor, before the summer holidays

Cortado / etdrysskanel.com

Det går opp og ned her i livet, og selv om jeg som regel fokuserer på de lyse sidene ved tilværelsen, tenkte jeg å vie et innlegg til noen mindre positive ting fra den siste tida.

Her kommer en liten tilstandsrapport, rett og slett, denne gangen i moll i stedet for i dur!

Jeg har sagt opp stillingen min som sommelier. Det er gøy å jobbe med vin, og jeg har trivdes veldig godt på Sorgenfri, men jeg har fått tid til å tenke og kjenne litt etter denne våren. Da jeg ble permittert og begynte å tilbringe mer tid hjemme, sammen med Jonasflotte, innså jeg hvor mye jeg savner det å faktisk kunne ta helg sammen, og så ha fri i to dager. Jeg har hatt lørdagsjobber så lenge jeg kan huske, nesten, men to døgn med fri hver eneste uke er jo helt utrolig behagelig? Dessuten er det veldig godt å ikke begynne på jobb når alle andre er ferdige på jobb, og så gå glipp av hele kvelden, som andre tross alt bruker til å samles og kose seg. I to og et halv år har jeg i praksis jobbet hver torsdag, fredag og lørdag kveld. Jeg har gått glipp av så mange helgeturer, feiringer og sammenkomster. Jeg har hatt dårlig samvittighet hver eneste gang jeg har bedt om fri på fredager eller lørdager, og kun gjort det når noe har føltes tilstrekkelig viktig. Jeg har stått på som bare folk i serveringsbransjen må gjøre. Jeg har kommet sent hjem etter ti timer lange vakter og kollapset på sofaen nærmere midnatt på lørdag, og så brukt hele søndagen på å hente meg inn igjen. Slikt tærer på overskuddet, det er ikke til å komme fra. Da jeg ble tvunget til å ta et steg tilbake, merket jeg at jeg var sliten. Jeg føler meg ferdig med denne arbeidssituasjonen. Jeg vil jobbe når andre jobber, og så ha fri når andre har fri. Det er ikke for mye forlangt, faktisk. Jeg fortjener det. Dessuten er stemningen i bransjen ganske så anspent for tida, og usikkerheten føles stor. Jeg har derfor valgt å trappe opp frilansingen på hjemmekontoret, ta på meg mer tekstejobb og legge opp løpet selv, for det kjennes tryggere og mer riktig nå. På sikt håper jeg kanskje å få meg en relevant deltidsjobb på dagtid, for jeg liker å arbeide med lukt og smak og formidling. Kanskje i en butikk som selger te, kaffe, ost, olivenolje eller andre godsaker? Vi får se. Inntil videre er jeg i hvert fall fornøyd med avgjørelsen jeg har tatt, selv om det alltid er både skummelt og vemodig å si opp en jobb man liker. Jeg var innom Sorgenfri for å ta en siste kaffe, hente sakene mine og ta farvel med kollegene mine i går, og ansettelsen min opphører offisielt i morgen. Det hele er litt trist, men det føles rett.

(Jeg fortsetter med vinbloggen min, da! I tida framover, når ting stabiliserer seg, håper jeg å kunne fokusere mer på kurs og smakinger. Det å dele vinglede og gode smaksopplevelser på den måten, for eksempel på restauranter og hos vinklubber, eller i bursdager og utdrikningslag, er noe av det beste jeg vet! Jeg mistet en del slike oppdrag i vår, da alt ble avlyst, men jeg håper at det tar seg opp igjen til høsten.)

Jeg vet forresten ikke hva som skjer med dagpengene når jeg forteller NAV at jeg har sluttet. Foreløpig har jeg ikke fått noen dagpenger i det hele tatt, selv om det er snart fire måneder siden jeg ble permittert. Heldigvis holder jeg meg flytende! Jeg har klart meg så langt, og nå er det verste over, så jeg klarer meg framover også. Jeg lurer på hvordan det går med dem som mistet hele inntekten sin, om de fortsatt ikke har fått sine dagpenger heller? Jeg krysser fingrene for at det går seg til, både for min egen og andres del, snarest mulig.

Jeg synes fortsatt at det er litt tungt å bevege seg rundt i hovedstaden. Det er fremdeles teip, skilt og formaninger overalt. «Ikke reis hvis du ikke må.» «Vær mest mulig hjemme.» «Kun to personer i lokalet om gangen!» «Hold avstand!» «Vennligst ikke kom inn bare for å titte!» Greit, greit, jeg skal holde meg unna… Samtidig er det stadig flere steder som åpner igjen, og ganske mange nordmenn oppfører seg nå som om ingenting har skjedd, ser det ut som? Vi får vel bare vente på neste smittestigning, for den kommer nok, og håpe at den ikke blir for stor – samt gjøre vårt beste for ikke å bidra til den selv.

Jeg savner klemmer </3

Til slutt tenkte jeg å nevne et par småting som ikke har noe med pandemien å gjøre. Den føles tidvis ganske altoppslukende, men det er tross alt andre ting som foregår i bakgrunnen.

Jeg har fått prøveresultatene fra sykehuset etter dette lille inngrepet, og de er dessverre ikke sikre på at de har fått med seg alt. Det betyr at jeg kanskje må opereres på nytt, men det får jeg ikke vite mer om før jeg skal til oppfølging om flere måneder, så det tar jeg som det kommer. For øvrig skal jeg snart ta andre dose med HPV-vaksine på apoteket, det blir bra.

Apropos apoteket: Det virker som at Menthulatum på tube er i ferd med å forsvinne? Det er utsolgt overalt, det er helt umulig å få tak i. Hva i svingende skal man gjøre nå? Dette er selvfølgelig en filleting i det store bildet, haha, men jeg bruker det som universalmiddel, hver eneste dag, og har gjort det hele livet. Familien vår har vært Menthulatum-folk i minst tre generasjoner. Nå virker det som at vi må bli Kløver-folk i stedet, og kjøpe petrolatum på gule bokser i stedet for grønne tuber. Vi får se hvordan det går!

Sånn, da var dere oppdatert på både stort og smått, sånt som ikke nødvendigvis er så stas, som som likefullt er en del av livet. Jeg synes det må være rom for å skrive og snakke om slike ting også. Jeg er riktignok så lite vant med dette fokuset at hele innlegget føles som klaging? Jeg kommer nok til å fortsette å legge mer vekt på det positive enn det negative, slik det faller meg naturlig, men nå vet dere i hvert fall hvordan det står til.

Jeg er jo så heldig, jeg har det jo så bra på alle måter, og jeg har stor tro på sommeren og høsten som ligger foran oss. Om det så blir mye slit og lite penger i tida som kommer, er ikke det noe nytt for meg, hoho. Uansett tar jeg ferie nå! Nå skal jeg gjøre hva jeg vil, sammen med han jeg liker best, i fire uker framover. Fy søren, dette blir herlig!

God sommer, kjære venner!

– – – – –
In other words: Okay, so here’s a little update on things that aren’t great at the moment, but that are a part of life. Although I usually focus on the positive, I want to be able to write and talk about those other things as well, so I just wanted to share some rather big news and some smaller stuff from recent months.
Let’s start with the fact that I’ve quit my job as a sommelier. It was a tough decision, because I really like working with wine, and I’ve been very happy at the restaurant. However, when I became temporarily laid off because of the pandemic, I was forced to take a step back, and I got some time to think, and a new feeling showed up. Relief. For the past two and a half years, since I started working in the service industry, I have basically worked every Thursday, Friday and Saturday night. I’ve missed countless weekend getaways, celebrations and gatherings. I’ve felt guilty every single time I’ve applied for a night off, and my weekends have been one day, Sunday, and often I’ve been so beat after a ten-hour, late-night shift on Satursay that I’ve spent all of that day recovering. This business is brutal, and although I’ve had fun, I’ve also had enough. When I suddenly got to spend more time with by fellow, and we got to start our weekends together, and those weekends lasted two full days, I realised how much I’ve missed this. I no longer want to start work when everyone else gets off work, I want to work during the day and have evenings off, like most people do. It can’t be too much to ask. I deserve it. I’ve decided to ramp up my freelancing, because the way things are in the restaurant business now, it doesn’t feel any less uncertain than staying there. I stopped by the restaurant and had one last coffee and bid my collegues farewell yesterday, and my contract ends tomorrow. It’s scary and sad to leave a job you like, but I know this was the right call, and I have faith in the future.
I’ll keep writing my wine blog, though, and I do hope that when things stabilise, I’ll be able to host tastings and stuff again, like I used to before everything was cancelled. I also hope that I will get a little bit of support from the government at some point, since everyone who’s been laid off is entitled to it, although there is a certain system overload at the moment, and nothing has happened for the almost four months that have passed. At least I’ve been able to stay afloat, and I still will if nothing ever comes.
I still find it strange and unnerving to move about with all the tape and signs and regulations. «Do not travel if you do not have to.» «Stay at home as much as possible.» «Keep your distance!» «Only two people at a time!» «Please do not enter only to have a look!» Fine, I’ll stay away, but it brings me down. We do what we have to, but I don’t have to like it, right? I just want to hug my friends again. Things have gotten a lot better here, places keep reopening, but some people seem to act like nothing’s happened, and we do expect a new rise. When it comes, we’ll just have to hope that it’s not too big, and do our best not to contribute to it ourselves.
Finally there are a few little things that have nothing to do with the pandemic, believe it or not. I got the test results from this little surgery, and it turns out they can’t guarantee that they got it all, so I might have to do the whole thing again. I’ll cross that bridge when and if I come to it, of course, but at least I’m getting my second dose of the vaccine at my local pharmacy soon. While I’m there I also like to pick up some mentholatum, but now it has become impossible to find anywhere, it’s sold out all over, and apparently it is disappearing from the Norwegian market. This is a trifle, of course, when we look at the big bicture, but I use it every day, for all sorts of things, and I have done my whole life. My family have sworn to this stuff for at least three generations. We’ll have to find an alternative and see how it works out!
There we go, things big and small, which aren’t the greatest. I just wanted to keep you in the loop. I’m not used to all this negativity, I feel like I’m complaining, but at least now you know what’s going on. After all, though, I am so fortunate and so happy in pretty much every way, and everything is going to work out. Besides, my holidays start now! I’m going to spend the next four weeks doing whatever I want, side by side with my favourite person. It’s going to be wonderful! Happy summer, my dears!