Da er det klart for oppsummering av fjoråret her på bloggen! Jeg kjenner faktisk en viss motvilje mot å gå gjennom det hele igjen, haha, men det er på tide å få det overstått! Nå er det bare å sette seg ned med en kaffekopp eller en tekopp, for dette blir et langt innlegg.
2020 har nok vært et av mitt livs tyngste år. Det er jeg ikke alene om, men det er likevel litt trist å innrømme det. I starten av pandemien var det en viss sånn «dette kommer vi til å huske lenge, det er nesten litt kult å få oppleve det»-stemning, men den forsvant ganske fort. Husker dere helt i begynnelsen, da vi nesten ikke kunne tro at restriksjonene skulle vare helt til påske? Det er rart å se tilbake på nå. Tenk at ti av tolv av årets måneder ble farget av pandemien.
(Typisk 2020! Takk til Daniel for denne, hoho.)
Jeg begynner med en real gjennomgang av året. Denne bloggen er jo liksom en slags dagbok, og nå har jeg tenkt å skrive ned alt som dukker opp. Kanskje vil deler av dette innlegget framstå som klaging, men her følger altså min personlige opplevelse av 2020, og den forbeholder jeg meg retten til å legge fram på en ærlig måte, hihi.
Januar og februar, før det braket løs, var helt middels. Midt i januar sto det følgende å lese her inne: «Året mitt begynte med forkjølelse, kink i nakken, mobil på reparasjon og et digert blåmerke (fra nyttårsaften, høhø) som gjorde at jeg ikke kunne ligge som jeg pleier. Jeg har sovet sååå dååårlig siden nyttår. Det kunne bare gå oppover, med andre ord!» Herlighet, dette virker jo som filleting når man vet hva som skulle komme, så i etterpåklokskapens lys er det jo nesten morsomt. Begge var dårlige vintermåneder uten snø, noe som alltid påvirker meg negativt, og jeg hadde for mye å gjøre, så starten på året var hektisk og preget av lite energi. Da mars måned begynte, kunne jeg endelig slappe av litt, og da skulle året begynne for alvor! Jeg skulle bare visst, haha.
I mars ble jeg permittert fra jobben. Første lockdown var plutselig et faktum, og her har jeg en rapport fra den perioden. Jeg søkte om dagpenger og krysset fingrene for at jeg snart ville være tibake på jobb, men permitteringen skulle vise seg å vare i fire måneder.
I april var jeg på Rikshospitalet for første gang, for jeg hadde fått påvist et forstadium til kreft i livmorhalsen, og styggedommen skulle opereres vekk. Inngrepet gikk fint, og jeg har skrevet mer om det her. I måneden etter operasjonen var jeg ganske fysisk nedsatt, men etter omtrent fire uker var alt som normalt igjen. I etterkant har jeg vært til oppfølging, og det virker som at de fikk med seg alt! Jeg har også vaksinert meg for HPV, slik at det ikke skal skje igjen. Nå er det godt å slippe å tenke på det mer.
I mai ble det ikke noe tog den første, og ikke noen folkefest den søttende, men vi feiret nasjonaldagen med familien, utendørs, med god avstand. Jeg har vel i det hele tatt aldri vært så mye utendørs som i år? Juni og juli var håpløse værmåneder her i Oslo, med rekordmye regn og uvanlig lave temperaturer, men vi var ute hele tida likevel, for det var jo bare slik man kunne omgås så smått. Jeg har sittet med underlag og pledd (og god avstand) på alle benker og trappetrinn i hele byen, føles det som!
Rett før sommerferien sa jeg opp jobben, og den avgjørelsen forklarte jeg i dette innlegget. Jeg ville ikke nevne det her da, men en annen grunn til at jeg valgte å si opp, var at jeg skjønte hvor det bar. To måneder senere hadde jeg blitt stående uten jobb uansett, for da slukket nemlig restauranten lysene for godt. Det synes jeg er ordentlig trist, og samtidig er jeg glad for at jeg forlot det synkende skipet i tide.
I juli fikk vi beskjed om at bryllupslokalet vårt måtte legge ned som følge av korona. Det førte til at vi måtte bytte både sted og dato, og medførte seks ukers manisk omorganisering. Det fortalte jeg om her, da støvet hadde lagt seg!
I august, etter fem måneders venting, kom endelig dagpengene. Det var ikke snakk om så mye, men den støtten kom veldig godt med. Så heldige vi er, som bor i et land med et velfungerende – om enn sendrektig – velferdssystem!
I august, september og oktober var jeg på utkikk etter en ny deltidsjobb, midt i pandemien, og det var naturligvis skummelt. Jeg tekstet så mye jeg kunne for å veie opp for inntektstapet, men alle bransjer er blitt påvirket, også tekstebransjen. Produksjonen av nye serier stoppet opp, så det ble lite jobb, og rift om de få oppdragene som kom. Jeg har heller ikke kunnet holde vismakinger som vanlig, og i det hele tatt var dette et år med stor økonomisk usikkerhet. I årets skrinneste måned tjente jeg 3320 kroner. Før skatt. Det sier seg selv at det ikke går rundt da… Enda godt at jeg hadde sparepenger jeg kunne tære på! Heldigvis fikk jeg meg en ny jobb mot slutten av året (hurra!), så jeg tjente litt penger i november og desember, men totalt sett mistet jeg en tredjedel av inntekten min, sammenlignet med året før. Jeg er veldig glad for at jeg har hatt en trygg bosituasjon gjennom denne prosessen (for en luksus å eie en leilighet, sånn i det hele tatt!), og at jeg har levd nøkternt i mange år, slik at jeg har klart å få endene til å møtes likevel. Jeg har sluppet å låne penger, for eksempel, men det var på håret, haha.
Jeg oppdaterte etter seks måneder med korona i dette innlegget.
Typisk 2020: Folketomme gater, men lange køer utenfor polet.
I midten av november begynte jeg ordentlig i den nye jobben! Det er alltid krevende å sette i gang med noe nytt, det tar tid å sette seg inn i ting. Spennende, men slitsomt. Vi gikk også inn i en ny lockdown, og på dette tidspunktet begynte jeg å kjenne på en skikkelig restriction fatigue. Det begynte virkelig å tære på kreftene at vi ikke kan gjøre noen av de tingene vi vanligvis gjør for å kose oss, som å spise middag ute, ta en kaffe med en venn, stikke ut for en øl eller gå på kino. Usikkerheten var blitt en del av hverdagen; vi lever fra pressekonferanse til pressekonferanse, vi vet aldri hvordan situasjonen ser ut mer enn et par uker fram i tid, eller hvilke lokaler som blir de neste med gråpapir i vinduene. Dessuten er det fryktelig strevsomt i lengden at ethvert ærend krever ekstra tid og forberedelse. Man kan ikke gå noe sted uten å gå gjennom følgende sjekkliste i hodet: «Har jeg rene munnbind? Har jeg nok håndsprit? Er det mye folk ute nå? Mange gamle? Bør jeg vente? Kan jeg unngå kollektivtransport? Hvor mye tid vil det ta å gå i stedet for å ta trikken? Bør jeg ta en omvei for å unngå eventuelle folkemengder? Vil det være lang kø? Holder det om jeg beregner et kvarter ekstra?» En evig runddans, for hver eneste gang man har et ærend, hver eneste gang man bare skal innom butikken, apoteket, polet eller postkontoret. Man blir så lei. Jeg må også bruke munnbind på jobb, i opptil åtte timer om dagen. Vi har sånne medisinske engangsmunnbind som vi skifter ut jevnlig. Huden i ansiktet blir tørr og irritert, det blir vanskeligere å kommunisere, man blir tungpustet over tid, man får ikke i seg nok drikke, det dugger på brillene, all spritingen går hardt utover hendene… Ikke noen optimal situasjon, men man gjør det man må, så klart.
Selv om jeg er lei av å bruke munnbind hele tida, er jeg enda mer lei av folk som ikke bruker det. Lei av egoister som ikke følger råd og restriksjoner. (En liten digresjon her: Hvorfor er det alltid hvite folk på 60+ som nekter å ta hensyn? Det er nesten alltid denne gruppa som ikke vil bruke munnbind, for eksempel. Er det fordi de har mistet foreldrene sine og føler at de ikke har noe å tape? Er det fordi de føler at de har gjort seg fortjent til særbehandling etter småbarnsliv og arbeidsliv? Tenker de liksom at de er ferdige med å yte, og at de nå bare skal nyte? Det er ofte den samme gruppa som utgjør miljøverstingene også, pluss de mest krevende gjestene i serveringsbransjen. De oppfører seg som om de mener at omverdenen skylder dem noe. Det er fryktelig irriterende. Dette er selvfølgelig en grov generalisering, men den gjengen må skjerpe seg.) Jeg skulle ønske folk forsto at når de motsetter seg restriksjonene, så fører det bare til at vi må leve med dem lenger. Det virker mot sin hensikt. Dessuten er det frustrerende at folk bare tenker på seg selv når vi andre er opptatt av å tenke på andre. Det er jo ikke som om jeg er redd for å få COVID-19. Jeg er ung og frisk og sterk, og ville kanskje ikke merke noe i det hele tatt. Det er ikke for min egen del at jeg følger regler og restriksjoner og begrenser meg og har det kjipt i månedsvis, det er for risikogruppenes skyld. Vi gjør dette for dem som trenger oss, for hverandre. Kom igjen, folkens. Vi er i samme båt, enten dere vil eller ikke.
Typisk 2020: Folk som klarer å bruke munnbind, men som ikke klarer å bruke søppelkassa.
Mot slutten av året var all energien oppbrukt, alt overskuddet borte, all lyst forsvunnet. Alt ble et ork. Når jeg ikke var på jobb, ville jeg helst bare slippe å gjøre noe som helst. En uvant og ubehagelig standardinnstilling for meg.
Desember er vanligvis årets koseligste måned, men i fjor var det faktisk en av årets verste. Det regnet hver. Bidige. Dag. Ikke noe dagslys, ingen farger, alt var mørkt og vissent og vått til enhver tid. Jonasflotte jobbet overtid kontinuerlig. Jeg var utslitt og nedstemt. Hadde vi ikke hatt julekosen som lyspunkt, ville jeg nok grått enda mer enn jeg gjorde. Midtveis i måneden fikk vi nemlig også beskjeden om alvorlig sykdom i nær familie. Det ble flere uker med intensivbehandling på sykehus, tvers gjennom julefeiringen. Sånt er alltid ille, og det blir ikke noe bedre når diverse restriksjoner gjør at man ikke kan dra på besøk. Uvisshet og bekymring tar på – alt føles jo meningsløst når man ikke engang vet om de vil klare seg! Denne perioden var fæl. Jeg er veldig glad for at Jonasflotte og jeg til slutt kunne feire jul på samme sted i år, for det var lenge usikkert, og det var godt for oss å være sammen. Rett før nyttår var endelig den akutte faren over, så sykehusbehandling kunne byttes ut med etterbehandling hjemme, og nå går det sakte, men sikkert bedre. Vedkommende slapp å starte det nye året i en sykehusseng, og vi slapp å gå inn i det nye året med den samme graden av engstelse. Det var godt for oss alle.
Årets siste to måneder var altså noe vi kjempet oss gjennom. Det handlet liksom bare om å håpe og holde ut fram til juleferien kom, og da var jeg fullstendig utmattet.
Jeg kjenner jo en del folk i ulike deler av landet, og det virker som at for mange som bor i landlige strøk, har ikke pandemien virket inn på hverdagen i særlig stor grad. I små byer og bygder med liten eller ingen smitte, har folk kunnet handle uten munnbind, bestille øl til maten og gå på kulturarrangement, gjennom hele året. Da forstår jeg at pandemien kan føles fjern, at det oppfattes som noe som angår andre, men ikke en selv. Sånn er det ikke her i Oslo. Pandemien er absolutt noe som har skjedd meg, liksom. Det er noe som påvirker meg hver eneste dag, og som har ført til små og store endringer i livet mitt. Jeg føler meg definitivt rammet – og da har jeg tross alt vært heldig! Jeg har venner, familie og bekjente som har fått enda hardere medfart enn meg, og det er også tungt. Jeg blir så trist ved tanken på dem som har vært permittert i ti måneder i strekk, dem som har mistet jobbene sine helt, folk som ikke har kunne betale husleia, folk som har gått konkurs og måttet stenge dører og oppgi livsverket sitt, folk som ikke har fått den hjelpen de trenger, gamle og syke som ikke har kunnet forlate huset i det hele tatt, unge som har måttet avbryte studiene sine, barn som har sittet altfor mye hjemme i dysfunksjonelle og destruktive familiesituasjoner… Lista er så lang. Ettervirkningene blir enorme.
Det er lov å være skuffet. Selv for oss som ikke har vært redde, for oss som ikke er blitt syke, som har klart oss greit, som bor i land som fungerer godt. Det vil alltid være noen som er blitt hardere rammet enn oss, men det er likevel lov å synes at 2020 var noe dritt, fordi ingenting ble som vi hadde tenkt. Det føles litt som at livet har stått på pause siden mars. Alle håp og planer og ønsker og drømmer er blitt satt på vent. Vi har måttet ofre mye. Det er litt som om vi er blitt frarøvet et helt år, og det er ikke så rart at det gjør vondt.
Jeg gleder meg sånn til å kunne klemme folk igjen. Til å omgås folk jeg ikke fikk sett på hele året. Til å gå på kino og konsert. Til å feire bursdager. Til å kunne bruke leppestift til hverdags igjen. Til å legge planer mer enn noen dager fram i tid. Til å kunne ta en øl etter jobb. Til å kunne hoppe på en trikk uten å måtte tenke. Til helt dagligdagse ting, til sånt vi tildligere tok for gitt.
Jeg gleder meg til å ikke hele tida måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Det er jo noe man gjør når situasjonen ikke er optimal, og noe man som regel slipper å gjøre over lang tid. Det er noe man sier til seg selv når man har glemt solkrem, liksom. 2020 var et helt år preget av å stå på, holde motet oppe, fokusere på det positive. Det er jeg flink til, men jeg håper etterhvert at det positive vil bli større enn det negative, og sånn har det ikke vært på lenge. Jeg kan faktisk ikke komme på én eneste positiv ting som skjedde uten videre i 2020, som ikke var et resultat av at noe negativt – og som oftest korona-relatert – hadde skjedd først. (Eksempel: Jeg fikk meg en ny og spennende jobb, men det var jo fordi jeg ikke kunne fortsette i min opprinnelige jobb, og det var på grunn av pandemien.) Jeg ser fram til den dagen når det mørke bakteppet forsvinner, når vi kan glede oss helhjertet over ting, når utgangspunktet ikke lenger er negativt, når det ikke lenger «går bra etter forholdene», når det faktisk bare går bra. For en befrielse det blir.
Da 2020 gikk mot slutten, følte jeg meg mørbanket. Jeg er glad for å kunne legge dette året bak meg. Restriksjonene fortsetter jo, ingen vet når denne unntakstilstanden tar slutt og vi kan la munnbindene ligge, men jeg fikk i det minste et avbrekk i juleferien. Det var helt nødvendig for meg personlig, for da hadde jeg gått på felgen en godt stund. Hittil i januar har jeg tatt det rolig, og det har jeg tenkt å fortsette med så lenge jeg kjenner et behov for det.
Typisk 2020: Tøymunnbind og munnbindposer til tørk i dusjen.
Året var altså tungt og tøft, sosialt og økonomisk, for meg og for hele samfunnet. Det var også, rent objektivt sett, et svært dårlig vær-år. Det verste på skummelt lenge, faktisk. Ingen ordentlig vinter hverken i starten eller i slutten. Ingen stabil sommer. Altfor varmt og vått. Det har vært flom i Akerselva hele høsten, og i november begynte det å dukke opp knopper på buskene, fordi de trodde det var vår, og i desember kom det ingen snø, bare regn hver eneste dag. Det er helt feil. Tenk på dem som fikk skredet i Gjerdrum som en siste smell før årsskiftet… Noe så forferdelig. Dette lover ikke godt. Om vi klarer å løfte blikket fra korona-krisen, håper jeg at flere kanskje får øynene opp for klimakrisen. Vi har en jobb å gjøre på den fronten også. Enda godt at vi nordmenn er verdensmestere i dugnad!
Om noen selv ser tilbake på 2020 og føler at de ikke egentlig gjorde noen stor innsats, at de kanskje kunne vært strengere og flinkere, så har man sjansen nå. 2021 ligger foran oss, og nå skal vi ta rotta på dette vederstyggelige viruset, og vi skal gjøre det sammen. Dette er ikke morsomt for noen, men vi som har sluppet relativt billig unna pandemien, kan i det minste sørge for at vi gjør det vi kan for folk rundt oss, med tanke på dem som virkelig sliter. Jo flere som bidrar, jo fortere går det.
Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har klart meg så bra, tross alt, og at jeg er svært privilegert i utgangspunktet. Jeg vet at mange har hatt et dårligere år enn meg, men jeg håper likevel at mange har hatt et bedre år enn meg! Uansett tror jeg de fleste kan enes om at det er godt å vinke farvel til 2020.
– – – –
Da er det på tide å ta fatt på den årlige spørsmålslista til Clara!
Gjorde du något 2020 som du aldrig gjort förut? Ganske mye, faktisk, men det meste hadde med pandemien å gjøre.
Genomdrev du någon stor förändring? Det vil jeg si. Hverdagen min ser annerledes ut nå enn den gjorde for et år siden.
Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? Ja, og det virker som at de er blant de få som faktisk har hatt et godt år! De har helt sikkert hatt sine utfordringer, men som nybakte foreldre er man vel uansett mye hjemme, man har nok med seg og sitt og får uansett permisjon fra jobben, så det må ha vært litt fint å sitte inne i den såkalte babybobla og se ut på pandemien og pandemoniet.
Vilket datum från år 2020 kommer du alltid att minnas? Det blir vel 12. mars, da unntakstilstanden tok til. Det var helt surrealistisk å høre statsministeren lansere de inngripende tiltakene. Jeg kommer også til å huske årets 17. mai, fordi den var så annerledes, men likevel så fin. 23. desember ble en litt ekstra dramatisk dag fordi jeg skadet meg og besvimte mens jeg var alene på jobb. (Nå begynner kuttet å gro ordentlig, og hevelsen i fingeren å gå ned!) Det var liksom den siste dråpen, haha, og jeg har vel aldri trengt ferie i større grad enn jeg gjorde da det skiftet var over.
Dog någon som stod dig nära? Nei, heldigvis ikke, men det var nære på. For øvrig valgte en tidligere kollega å avslutte livet sitt, og det var fryktelig trist. Jeg hadde ikke sett henne på mange år, jeg ante ikke hvordan hun hadde det, jeg så bare Facebook-bildene der hun poserte med barna og smilte stort. Det hele er aldeles uvirkelig, og det blir så tydelig at psykisk helse er noe vi må snakke mer om. Det angår liv og død.
Vilka länder besökte du? Ingen, selvfølgelig. Dette er kanskje det eneste året jeg kan huske, foruten år jeg har bodd i utlandet, der jeg ikke har krysset noen landegrenser i det hele tatt. Vi hadde uansett ikke tenkt å ta noen store turer i år, grunnet sparing til byllup, men jeg hadde tenkt å reise hjem til London og Paris i løpet av året. Det ble ikke noe av, så klart. Etter at pandemien ble et faktum, har jeg naturligvis holdt meg i Norge. Det ble noen fine hytteturer i sommer, og vi var i Fredrikstad en tur i juli, men bortsett fra sommerens små utflukter har jeg vel stort sett vært i Oslo hele tida.
Gjorde någonting dig riktigt glad? Familien. Digitale sammenkomster. Vår lyse, luftige, romslige leilighet, med balkong og flott utsikt – skal man først «sitte fast» et sted, er det en luksus å bo bra. Det å treffe kjentfolk tilfeldig, for det føles som å lure systemet! Jonasflotte, som alltid. Vi hadde begge tunge perioder i løpet av året, men som regel ikke samtidig, og da er det fint at den ene kan støtte den andre.
Saknade du något under år 2020 som du vill ha år 2021? Veldig mye, takk som spør.
Vad önskar du att du gjort mer? Foruten alt pandemien har hindret oss i å gjøre, altså? Ringt og sendt meldinger til vennene mine, slik jeg pleier. Jeg har følt meg som en dårlig venn i store deler av dette året, fordi jeg liksom har hatt nok med meg selv. Gleder meg til overskuddet vender tilbake.
Vad önskar du att du gjort mindre? Irritert meg over egoister. (De burde bodd i sitt eget lille, isolerte land, slik at deres selvsentrerte adferd bare gikk utover andre som dem.) Spritet hendene. (De går jo nærmest i oppløsning, haha.)
Typisk 2020: Lekre, sunne, fornøyde hender.
Favoritserier från året som gått? Jeg likte The Queen’s Gambit, og har også moret meg med Russian Doll og Living With Yourself, samt de nye sesongene av Dead to Me og The Good Place. Vi har dessuten begynt å se på Schitt’s Creek i år. Her inkluderer jeg film også! Favorittene var Parasitt, Tenet, Onward og Et glass til (Druk). Fire heeelt forskjellige filmer.
Bästa boken du läst i år? Jeg leste 15 romaner i 2020 – deriblant Anna Karenina, som jeg brukte tre måneder på, haha. Jeg leste også andre album i denne tegneserien, som var dødsbra! Ellers var det Philip Pullman-bøkene La Belle Sauvage og The Secret Commonwealth som var aller best. Pullman er en evig yndling.
Största musikaliska upptäckten? Denne låta, haha! (Jeg liker den bedre enn resten av låtene Kvelertak la fram i 2020 – det nye albumet var ingen høydare for min del.) Ellers har det ikke vært noe stort musikkår, egentlig. Jeg rakk å gå på én konsert i februar.
Beste spill? Dette punktet legger jeg til selv, hoho! Årets beste spill var nok Half Life: Alyx. En utrolig heftig VR-opplevelse! (Jeg styrte ikke engang selv, jeg var så heldig å få strømme-spille sammen med broren min. Vi har moret oss med The Room-spillene også.) Jeg syntes det var gøy å returnere til Thimbleweed Park i Delores, og dessuten spilte jeg Gray Matter, som kom for mange år siden, men som jeg likte veldig godt.
Vad var din största framgång på jobbet 2020? At jeg klarte å skaffe meg en ny en, midt oppi det hele! Jeg har byttet beite, og det er spennende! Jeg trives veldig godt i tebutikken, og jeg gleder meg til å lære mer om te og se hvordan jobben utvikler seg videre. (Jeg har fått vite at julehjelp-stillingen min forlenges og blir til en fast deltidsstilling framover, og det er veldig stas.)
Största framgång på det privata planet? Dette var vel ikke akkurat året for framgang, ettersom alt stoppet opp; det har handlet mer om å ta vare på seg selv. På hjemmefronten har jeg prøvd flere nye oppskrifter enn noen gang, så det har vært gøy og godt. Jeg har fortsatt med Duolingo og tatt opp igjen kveldsgymnastikken. Jeg har også begynt å ta trappene i stedet for å ta heisen, selv om vi bor i sjette etasje. (Det er jo greit å unngå å stå tett sammen med folk, og dessuten kjente jeg behov for å forbrenne litt ekstra energi i permitteringsperioden, og så har jeg bare fortsatt siden.) Slike gode vaner kjennes bra. Jonasflotte og jeg har kjøpt oss stormkjøkken, og det føltes veldig voksent, haha. Ellers har vi planlagt bryllup, der går det jo framover!
Största misstaget? Jeg tror jeg har klart å unngå de verste tabbene i år. Jeg har forholdt meg rolig og tenkt nøye gjennom saker og ting, og da slipper man som regel å gjøre ting man angrer på. Jeg har riktignok hatt en del dårlig samvittighet, blant annet fordi jeg ikke har fått oppdatert Vin og vegetar hver uke, og det vil jeg prøve å bli flinkere til å riste av meg. Når omtrent alle vinsmakinger blir avlyst og overskuddsenergien forsvinner helt, da er det jo helt naturlig at det blir vanskeligere å skrive vinblogg. Jeg glemmer iblant at ingen har rett til å forvente noe av meg i det hele tatt. Jeg behøver ikke stille så store krav til meg selv, men det har jeg liksom alltid gjort, så det er litt vanskelig å slå over den bryteren, hehe.
Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år? I perioder har jeg hatt det veldig bra, tross alt, men i perioder har jeg hatt det alt annet enn bra, og 2020 var jo jevnt over et realt uår.
Vad spenderade du mest pengar på? Jeg har brukt minst mulig penger, så her har jeg ikke så mye spennende å melde. Har klart å holde hodet over vannet, pluss spare til bryllupet, så jeg er egentlig godt fornøyd. Forresten så har jeg brukt noen tusenlapper på HPV-vaksinering, men det ser jeg på som en investering for resten av livet.
Bästa köpet? De nye brillene mine og Griffing-skjerfet mitt!
Något du önskade dig och fick? Noen bøker og noen gode vinflasker, blant annet. Mer trenger jeg nesten ikke.
Något du önskade dig och inte fick? Det var vel egentlig ingen som fikk det de ønsket ut av dette året.
Vad gjorde du på din födelsedag 2020? Jeg hadde det faktisk veldig fint, for i juni var smitten lav og optimismen høy, haha. Det ble ingen stor feiring, så klart, men dagen inneholdt blant annet kake, ballonger og bobler, og forløp slik!
Vad fick dig att må bra? Lys og luft – vi har gått mer enn noensinne. Jonasflotte. Familien. Jevnlig kontakt med andre gjennom diverse skjermer. Avveksling og avkobling gjennom analoge aktiviteter.
Vem saknade du? ALLE.
De bästa nya människorna du träffade? Jeg har fått nye kolleger, en veldig hyggelig og kunnskapsrik gjeng. Ellers er bryllupsfotografen vår et morsomt nytt bekjentskap, men jeg har ikke truffet henne fysisk, og ellers har jeg vel ikke blitt kjent med noen nye folk i det hele tatt?
Mest stolt över? Dette innlegget om et kronisk dårlig selvbilde, en kjip fyr og en annen tung periode. (Det krevde mye av meg, men jeg er veldig glad for at jeg orket å skrive og publisere det, og jeg fikk sååå mange fine tilbakemeldinger.) Den nye jobben. Sparingen til bryllupet, oppi det hele. Hvordan jeg taklet diverse utfordringer gjennom året, forholdene tatt i betraktning.
Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? Haha, definitivt. Jeg krysser fingrene for at 2021 blir et år som er langt mindre preget av et visst virus, for oss alle sammen. For min egen del håper jeg også på et år uten celleforandringer, tilbakeslag, stor økonomisk usikkerhet og nøkkelpersoner på sykehus. Det hadde vært fint å slippe, liksom.
Högsta önskan just nu? At vi tar lærdom av 2020, slik at pandemien faktisk får noen positive følger også. At vaksinene kommer for fullt og får en reell effekt. At samfunnet kan gå tilbake til normalen, om så en ny normal, i løpet av årets første halvdel. At vi kan gifte oss til høsten, slik vi har planlagt.
Vad tänker du göra annorlunda nästa år? Her er det vel bare å fortsette i samme spor og ta ting som de kommer… Jeg er klar for det året måtte bringe. Tror jeg. Vi tar med oss våre dyrekjøpte erfaringer og våre dypere bekymringsrynker (er det bare meg?) inn i 2021.
– – – – –
Hva med selve bloggen, da? Den har vært kjekk å ha gjennom det hele, og samtidig har jeg faktisk kjent på en liten tvil innimellom, for nå virker det som at alle har scrollet og klikket så mye at vi kanskje har nådd et metningspunkt. Er bloggenes tid på hell? Vil folk ha nytt innhold hele tida, raskere oppdateringer, mindre ord, flere bilder, mer lettfordøyelig underholdning? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at de fleste andre har sluttet å blogge, og at jeg føler meg litt ensom her inne iblant. Jeg skriver jo først og fremst for min egen del, men noe er annerledes. Vi får se. Jeg har innsett at jeg kanskje ikke kommer til å blogge til jeg blir gammel, haha, noe jeg liksom har sett for meg tidligere, men jeg fortsetter så lenge jeg har lyst!
I 2020 var innlegget om selvbilde det mest leste, og det er nok ikke så rart. Dette innlegget om Black Lives Matter-tematikk ble også mye lest. Innleggene jeg skrev etter inngrepet og da jeg sa opp jobben likeså. Det er altså ganske alvorlige ting som ligger i toppen av lista, men det er også to oppskrifter fra tidligere år som har vært populære: denne på rabarbrapai og denne på tyttebærkake. Ellers ble innlegget med julegavetips godt likt, samt denne lille stemningsrapporten. Hverdagsgledene har stått sterkt i år, tross alt.
Som en avslutning, her kommer de ni mest populære bildene jeg delte på min Instagram-konto i 2020:
Vintage, vin, bakst, syprosjekter, utsikt og eventyr. Sånt gjør meg glad, uansett årstall og omstendigheter!
Sånn. Da lukker vi boka som det står 2020 på, én gang for alle. Like greit, hoho.
– – – –
In other words: 2020, you were a kick in the face. I don’t have the time or the energy to translate this entire recap word by word, but basically the first two months were bad weather-months (no proper winter, only rain) and very busy work months, and I had trouble sleeping and a broken phone. I was so ready for things to look up in March, haha, and then the pandemic and the restriction hit us. First lockdown. I was temporarily laid off, since the restaurant closed, and that lasted for four months. Then I saw which way the wind was blowing, so I quit my job, and two months later, the doors closed permanently. I did not want to mention that part of my motivation here on the blog, but I knew that soon I would have been out of a job anyway, so I did the right thing. I’ve tried to take on as much freelance work as possible, but the film and TV business has also been affected, so there has been fewer jobs and more competition. Luckily I got a new part-time job after a few months of searching (yay, in the tea shop!), but I lost one third of my income this year, compared to the year before. (In my poorest month I earned less than 300 pounds. Before taxes. Good thing I had some savings I could dip into!) Luckily, I’ve been able to cut back and stay afloat through the year, and also put money aside for our wedding, so I’m quite proud of that. Another thing I’m quite proud of is publishing this post, which had been in the works for a loooong time, and which was my most read this year. It was scary to share, but it was worth it. So, to continue: This spring I underwent a small surgery because it turned out I had a pre-stage to cancer in my cervix. It took four weeks to fully recover, but my last check-up showed that they got it all, and now I’m vaccinated for HPV as well, so it won’t happen again. I’m glad! When summer came, we lost our wedding venue because of the pandemic, so we had to change the place and the date and spend six weeks manically rearranging things, but then things got back on track. This summer and this autumn we’ve had some of the worst weather (meaning unnaturally warm or cold and very wet) ever recorded in this country, but we still spent as much time outdoors as possible. When the second lockdown hit this fall and the restrictions became even more severe, I was really starting to feel the restriction fatigue. I think the difference between living in the country and the city at this point is quite significant. I have friends and family living in small, rural areas with little or no covid, and they have been able to live their lives almost as usual most of the year. In Oslo, however, our life is affected every single day, and it is exhausting over time to always have to wear a mask, not be able to use public transport, avoid crowded spaces and certain hours of the day, always be prepared for long lines and long waits, keep your distance, wash and dry the masks, get more hand sanitiser, and so on and so forth, seemingly forever. We are very lucky to live in a country where everything is as good as it is here, but it’s still allowed to be sick and tired of it all. By the end of the year I was completely exhausted from the new job and the constant rain (no snow! no daylight!) and wearing a mask at work as well for up to eight hours a day (hello, dry and irritated skin, foggy glasses and heavy breathing). December is usually one of the best months of the year, but in 2020 it was one of the worst. Especially because mid-way we were also affected by severe illness in the immediate family, and they had to spend several weeks in the hospital, right through Christmas, and we couldn’t even visit. It was awful, as it always is, and everything feels so meaningless when you don’t even know if they are going to make it. Luckily they were able to be excharged right before New Year’s, and then get after-treatment from home, and now they are slowly getting better. We can breathe a little easier, knowing that they will be okay. I really needed the break when my holidays finally came around, and of course I managed to hurt myself and faint while I was alone at work on the very last day before Christmas, haha. That was the last thing I needed! All in all, I felt like I’d been beaten up when 2020 drew to a close. I’m glad to put this year behind me, and I don’t know that I can think of a single positive thing that happened which wasn’t born from a negative thing, if you know what I mean. (For instance, I got the new job which I’m really excited about, but I wouldn’t have had to go look for a new job if the old one hadn’t disappeared because of the pandemic.) I’m very happy about the positive things that did happen, though, and I’m glad I got out of this year as well as I did, under the circumstances. I’m very privileged, I’m aware. I know there are loads of people who had a much worse year than me, but I do also hope that many people had a better one. Now we have to keep it up a while longer, just stay strong and hang in there, all of us, and we will make it through this pandemic together. Let’s take with us what we’ve learned and make 2021 a much better year!
Takk for at du deler så åpent og ærlig! Tror det er mange som har hatt lignende opplevelser i år med permittering og lignende, og det hjelper kanskje litt å være flere i samme båten. Selv er jeg veldig veldig heldig med fast jobb i staen, og har egentlig bare fått bedre råd fordi renta på boliglånet har gått en del ned. Sprøtt at man skal ha det så forskjellig!
For min del har jeg vært svært urolig over flere rundt meg og deres psykiske helse. Har mange venner som bor alene, og det har vært veldig tøft å ikke kunne treffes. Akkurat nå er jeg sinna på vaksineringen, og hvorfor ikke Oslo kan prioriteres høyere. Som du sier – jeg har inntrykk av at mange mindre steder i landet har de levd nesten som normalt store deler av året. Og i Oslo hvor nesten halvparten bor alene, jeg syns det er rett og slett gambling med folks psykiske helse å ikke prioritere vaksineringen mer her. I tillegg til at flere bransjer går fullstendig under. Jeg mener at risikogruppene skal gå først, men at man kanskje kunne prioritert resten av Oslo før steder som ikke har smitte.
LikerLiker
Selv takk, Kari, for kommentaren! Så fint å høre at du har hatt et litt mer stabilt år, det låter bra!
Jeg er helt enig med deg, for det er nok mange som sliter med ensomhet og psykiske påkjenninger grunnet pandemien. Jeg skulle så gjerne tilbragt mer tid med venner som bor alene, og med venner generelt. Vi mennesker er jo sosiale dyr, vi trenger hverandre, og jeg frykter at tallene (og mørketallene) på dette feltet vil bli stadig høyere. Jeg synes definitivt også at man burde vaksinere først der smitten er størst! Det må da være logisk å gå fram på den måten, når risikogruppene og helsevesenet har fått sine vaksiner? Vi får se hvordan det utvikler seg, og krysse fingrene for at det går raskt framover!
Ønsker deg en fortsatt fin januar etter forholdene!
LikerLiker
Jeg er veldig glad for at du fortsatt blogger!
Jeg er en av dem som har fått barn i år, og det er jo helt riktig at dét er en hyggelig ting, men for meg har det IKKE vært naturlig å være mye hjemme med den lille, altså. Vi har vært litt på kafé, men har hatet at babysvømming, babykino og babydans har vært avlyst! Sorry for å spre enda mer dårlig stemning…
LikerLiker
Det er hyggelig å høre, Lea! Takk!
Ja, det forstår jeg veldig godt. Ingen fare, jeg synes bare det er bra at vi kan være ærlige, hehe. Det er ganske drøyt at restriksjonene rammer alle – også dem som bare er noen måneder gamle! Her tror jeg også at det er forskjell på by og bygd, og hvilke tilbud man er vant til å ha. De jeg kjenner som bor på mindre steder og som er blitt foreldre nå, virker mer tilfredse, men for det første er jo smitten mindre og tilværelsen friere der, og for det andre kunne de ikke nødvendigvis gått på babykino uansett. (Det forutsetter jo at det faktisk finnes en kino der man bor.) Jeg håper dere får muligheten til å sette i gang med svømmingen om ikke så lenge, for akkurat bassenget er jo ikke så lett å gjenskape i stua, og så krysser jeg fingrene for at dere kan kose dere med masse film og dans på hjemmefronten inntil videre. Det er jo veldig stor forskjell på folk også – noen venninner av meg har forsvunnet helt inn i sin egen verden etter å ha blitt mødre, mens andre har vært omtrent like aktive og sosiale som før, og du er vel mer i den siste kategorien, hehe. Jeg er glad det ble muligheter for å hilse på i august, i hvert fall, og så er det fint å ha masse til gode. Gleder meg sånn til det blir enklere å omgås og gjøre ting igjen! Hils mann og barn, hoho!
LikerLiker
Ville bare si at jeg setter stor pris på bloggen og alltid titter innom her. Du er en av de som inspirerer til å gjøre litt ekstra ut av hverdagen, og er det et år vi virkelig har trengt det, var det vel i fjor. Nå får vi bare håpe på det beste for 2021. Godt nytt år!
LikerLiker
Så veldig hyggelig å høre, Ada! Hjertelig takk!
Ja, vi får bare krysse fingrene og brette opp ermene. Riktig godt nytt år til deg også!
LikerLiker
For ett år! Jeg får bare lyst å krype gjennom internettet og gi deg en klem! Her i Bergen har det vært likt som i Oslo, men jeg er heldig og har jobbet på hjemmekontor. Roligere dager og mer tid med ungene har vært fint, og er faktisk en ny normal nå.
Jeg er glad du fortsetter å blogge! Jeg snublet over deg i 2020 og har virkelig koset meg med tekstene og bildene dine! Når jeg en gang kanskje får ta nye jobbreiser til Oslo kommer jeg innom deg på jobben for å handle god te og hilse på! :)
Ha en riktig god dag – varme klemmer fra vestlandet!
LikerLiker
Tusen takk for hyggelig kommentar, Ann!
Så fint å høre at dere har funnet fram til en hverdag som fungerer godt, det låter lovende.
Ja, tenk at vi en vakker dag kan reise igjen, både innenlands og utenlands. Du er hjertelig velkommen i tebutikken, hoho!
Jeg håper du får en fortsatt fin januarmåned, og sender en stor klem tilbake til deg!
LikerLiker
For et befriende ærlig innlegg! Jeg har lest bloggen din en god stund, og alltid oppfattet deg som en veldig positiv person som jeg ikke kan kjenne meg igjen i i det hele tatt (haha, hilsen nedstemt, flat og pessimistisk hele året rundt selv uten pandemi)(det var en kompliment). Synes vi alle har godt av å bare blåse ut all dritt og hate 2020, haha. Jeg begynte nesten å grine da jeg leste det du skreiv om Oslo. Jeg.er.så.lei. og bitter over vennene mine andre steder i landet som klager over at skjenken ble stengt i to uker eller at de må gå med munnbind for første gang. Skjønner de ikke hvordan vi i Oslo har det?! Tror ikke det. Det er her vi er hardest rammet, det skulle da bare mangle at vi fikk flest vaksiner. Jeg er så utålmodig og redd for min egen og andres psyke og økonomi. Tror mange ellers «stødige» mennesker har fått seg en knekk i år. Jeg håper så sjukt det blir bedre med våren, og om jeg kan ta en øl på uteservering eller på øyafestivalen tror jeg at jeg kommer til å grine av lykke.
LikerLiker
Haha, takk for det! Du har helt rett i at jeg vanligvis fokuserer på det positive, men her kjente jeg at jeg bare måtte sette med ned og ut skrive ut litt skuffelse og frustrasjon!
Ja, det er virkelig tøffe tider her i hovedstaden. Jeg merker også at mine venner i andre deler av landet rett og slett ikke klarer å sette seg inn i hvordan dette er. Det har de jo ingen forutsetninger for å kunne gjøre, men det er litt tungt likevel. Dette går på helsa løs i lengden, både fysisk og psykisk. Jeg er rett og slett en anelse misunnelig på dem som først og fremst har lest og hørt om pandemien på nyhetene, mens de har kunnet fortsette å leve livene sine som før… Håper de skjønner hvor heldige de er. Samtidig er jeg jo glad for at jeg bor i Oslo, og jeg synes samholdet innad i byen er veldig fint å være vitne til og ta del i. Jeg håper og tror at det går mot bedre tider. Med våren kommer vaksinene! Vi må bare holde ut en stund til, og så håper jeg å kunne bo på uteserveringer hele sommeren, hoho!
Takk for kommentaren, jeg setter pris på det. Alt godt til deg!
LikerLiker
Du skriver så bra, og ærlig! Alltid elsket språket og innstillingen din her på bloggen, som jeg har fulgt siden du bodde i Paris (tror jeg? Det er det første jeg husker i hvert fall!) Så jeg håper så klart du fortsetter å dele små og store tanker og hverdagsøyeblikk, men kun så lenge du vil og orker selv. Som du skriver er bloggen først og fremst for din egen del, og hvis det blir et ork tror jeg det etterhvert gjenspeiles i innleggene 😊
For en deilig og real utblåsning over 2020! Det har vært rart og tøft og annerledes på alle måter og det er lov å være skikkelig drittlei! Selv har jeg ikke merka så mye til det på det personlige plan, jeg jobber i helsevesenet og der blir vi i hvert fall aldri arbeidsledige. Og som småbarnsforelder er ikke tur på byen og et veldig sosialt liv lett å få til i utgangspunktet for tiden, så hverdagen har ikke blitt så inngripende forandret for min del som den har blitt for mange andre. Veldig heldig i så måte! Arbeidshverdagen er dog helt forandret, fra å aldri ha jobbet med infeksjonspasienter til å bare bli kasta ut i det og måtte gjøre det beste ut av det, det har vært en stor omveltning. Skremmende og spennende på samme tid, men glad for at jeg kan bidra. Læringskurven har vært bratt!😅
Håper og tror 2021 blir bedre, om enn litt nedi veien. Jeg setter i hvert fall veldig pris på innleggene dine her og bildene dine på Instagram! Selv om vi er svært ulike personer er det liksom noe fint og familiært med deg etter alle disse årene – går det an å si uten å høres creepy ut?😅
Godt nytt år! Alt blir bra! 🌈
(PS. Så deg forresten i Fredrikstad i sommer da du plutselig kom inn i matsalen på hotellet! Ble faktisk starstruck, og har angra i ettertid på at jeg ikke gikk bort og sa hei! Du virker som en så fin person, både utenpå og inni!)
LikerLiker
Hjertelig takk for fin kommentar, Cathrine! Så hyggelig å høre at du har fulgt bloggen såpass lenge! Det setter jeg veldig stor pris på, og jeg kjenner meg igjen i det du sier – jeg har også noen bloggere som jeg nesten føler at er gamle bekjente, selv om jeg aldri har møtt dem i virkeligheten, haha!
Oi, det må være heftig å jobbe i helsevesenet i disse dager. Godt å høre at den øvrige hverdagen din ikke er blitt så hardt rammet, liksom, for da håper jeg at du kan slappe av, kose deg og lade batteriene når du ikke er på jobb. Skjønner veldig godt at det er utfordrende, men også spennende og givende. Stå på! Takk for innsatsen dere legger ned!
Ja, vi får bare smøre oss med tålmodighet framover, og krysse fingrene for at det går seg til og at 2021 blir et bedre år.
Å, så morsomt at du kjente meg igjen! Om det tilfeldigvis skulle skje på nytt (jeg er ikke ferdig med flotte Fredrikstad), så må du gjerne komme bort og hilse på, det hadde vært veldig hyggelig.
Takk igjen for gode ord! Jeg ønsker deg og dine en fortsatt best mulig start på året!
LikerLiker
Ville bare si at jeg også føler meg litt aleine som blogger fortsatt, men jeg tror ikke bloggens tid er forbi – jeg elsker å lese blogger fortsatt, og er glad du holder stand!
LikerLiker
Hihi, takk for det, og jeg kan si det samme om deg!
LikerLiker
Dejlig artikel. Tak fordi du delte det med os.
LikerLiker
Tilbaketråkk: One year after | Et dryss kanel
Tilbaketråkk: A look at 2021 | Et dryss kanel