Vi sitter i stua en kveld, med hver vår tekopp og hver vår bok, vi har gått en tur i den friske høstlufta, spist middag og sett en film, vi leser og hører på musikk mens det mørkner ute, og etter en stund merker jeg at han ser på meg, og så ser jeg tilbake, og så sier han at han bare har det så fint akkurat nå, og så sier jeg at det har jeg også, og så fortsetter vi å lese, og jeg får tårer i øynene, for vi er så utrolig heldige, vi bor sammen, vi bor så bra, vi har det så bra, og tenk at man kan kose seg så mye helt uten videre, helt i det små, tenk at man kan være så fornøyde med bare å sitte i samme rom, tenk at vi møttes i det hele tatt, og at vi har vært kjærester så lenge, men at vi ikke tar ting for gitt, at vi fortsatt har slike øyeblikk hvor takknemligheten tar oss, hvor vi blir helt varme og ydmyke, fordi vi er så inderlig glade i hverandre og så tilfredse med tilværelsen vi har bygget opp sammen. Fy søren.

– – – – –
In other words: We’re sitting in our living room one evening, with a book and cuppa each, we’ve been out for a walk in the crisp weather, had our dinner and watched a film, we’re reading and listening to music while the darkness falls outside, and after a while I can feel him looking at me, and I look back, and he says he’s just so happy right now, and I say I am too, and we continue reading, and I feel tears in my eyes, because we’re so fortunate, we live together, we live well, we are well, and to think that we can have such a good time doing almost nothing, just being in the same room, to think that we even met at all, and that we’ve been a couple for such a long time, but that we don’t take things for granted, that we still have moments like these where gratitude suddenly grips us, making us all warm and humble, because we love each other so dearly and we’re so content with the life we’ve built together. Bloody hell.