Oi. Plutselig var det unntakstilstand. God fredag den 13. til alle, jeg håper dere har det bra etter forholdene. Jeg har katteører på, dagen til ære, men jeg er usikker på hva kvelden, helga og de neste ukene bringer. Det føltes ganske fjernt å høre statsministeren og helseministeren legge fram de nye reglene og forbudene i går, sant? Det ble en ganske merkelig arbeidsdag på restauranten der jeg jobber som sommelier, for vi måtte legge om helt – og plutselig kom NRK innom, og før jeg visste ordet av det, sto jeg på direktesendt TV og snakket om grep vi hadde gjort. Man vet aldri hvor man ender opp, altså… På vei hjem var jeg det eneste mennesket som ventet på bussen på Nationaltheatret, og det har aldri skjedd før. Bussens fremre dører var stengt, og det var sperrebånd ved de første seteradene, for å unngå nærkontakt mellom sjåføren og de få passasjerene. I dag er det rart å se utover byen, for gatene ligger nesten øde. Når folk først møtes, snakker alle om viruset, om smittefare og karantene og tomme butikkhyller. Det føles litt som å være midt i en zombie-film, haha! For ei tid vi lever i, dere.
Jeg er ikke redd for å bli smittet, for det er det jo ingen grunn til å være, med mindre man tilhører en risikogruppe. For meg personlig får situasjonen og de nye retningslinjene først og fremst økonomiske følger, ettersom restauranten nå holder stengt. For oss i serveringsbransjen, som gjerne har deltidsansettelser og timelønn, er det så enkelt som at når vi ikke jobber, får vi ingen penger. Omtrent 60 % av inntektsgrunnlaget mitt forsvant over natta. Skummelt! Likevel er jeg blant de heldige, for jeg har tross alt to bein å stå på, så jeg tar på meg mer tekstejobb og håper å kunne veie opp mest mulig på den måten. Flaks! Dessuten bor jeg i en leilighet som er stor nok til at to personer kan ha hjemmekontor samtidig (Jonasflotte må også være hjemme nå), og vi har jo ingen små barn å passe på, for eksempel, så det er tross alt ganske ordnede forhold her hos oss. Jeg sender noen varme tanker til dem som plutselig står fullstendig uten inntekt, og til dem som har to ukers intens huskestue à la «hele familien er hjemme hele tida» foran seg.
For øvrig er det selvfølgelig en stor sosial og kulturell innskrenkning. Dette aspektet gjør meg faktisk ganske trist. Konserten vi hadde gledet oss til så lenge? Avlyst. Åpningsfesten på nye Deichman Bjørvika? Avlyst. Jubileumsfestivalen jeg skulle på? Avlyst. Dessuten kan vi jo ikke gå på kino, vi kan ikke ta en øl på stampuben vår, vi kan ikke gå på biblioteket. Så rart det føles! Det er selvfølgelig småtteri i den store sammenhengen, men det er utrolig uvant. Her må jeg også skjenke en tanke til dem som har det slik hele tida, rundt omkring i verden, av ulike grunner. Når ens frihet blir begrenset fra offentlig hold, medfører det et visst ubehag. Dette er jo bare midlertidig, men det er virkelig ikke noe stas. Heldigvis har de fleste av oss bøker i bokhylla, brettspill i skapet og mengder av filmer og serier tilgjengelig på Netflix. Vi får bare gjøre det beste ut av det, og forholde oss til det hele på en saklig og sindig måte, og vente til det normaliserer seg.
Jeg vil også sende en tanke til dem som faktisk er i risikogruppene, så klart. Jeg forstår at dette føles skremmende når viruset utgjør en fare. Nå gjør vi alle vårt for å verne om de som er sårbare, og jeg håper tiltakene virker. Jeg får lyst til å legge lapper på dørmatta til naboene mine, de som faktisk er utsatt, og høre om det er noe jeg kan gjøre for dem. Ville det vært rart? Jeg vet ikke. Det er jo ingen av oss som har vært i en slik situasjon før. Det føles i hvert fall godt å stå sammen i slike tider – selv om vi også skal stå en meter fra hverandre, haha.
Om ikke annet, er dette en interessant opplevelse og erfaring. Dette kommer vi til å huske. Jeg håper vi kan se tilbake på denne perioden og disse grepene som noe vi lærte av, og som noe som samlet oss, og som noe som faktisk fungerte.
La oss ikke hamstre mat, for det er ikke nødvendig. La oss fortsette å vaske hendene ofte og ordentlig – alle oppegående mennesker gjør da det uansett? La oss ikke bruke helsevesenets tid og ressurser med mindre vi faktisk må. La oss forholde oss til myndighetene, ikke tabloidene. La oss ikke spre frykt eller gjøre situasjonen verre enn den er. La oss ta det med ro, og se hvordan dette utvikler seg videre.
Alt godt til alle!
– – – –
In other words: Oh my, we’re suddenly in crisis mode. The Norwegian government has recently taken some drastic measures to prevent further spreading of the virus. Al the schools and kindergardens in the country have closed, as well as all nightclubs, public pools, gyms and other places where people are close together and the risk of contamination is high. Shops are still open, but some people are hoarding food, and the streets are almost deserted, and it feels like we’re living a zombie film. For me, the main problem is going to be an economical one. The restaurant where I work as a sommelier is now closed until further notice, and 60 % of my income is gone. Luckily, I have another leg to stand on, so I’m taking on more freelance subtitling work for the time to come, and I hope it won’t be too bad. Also, fortunately our flat is big enough for my fellow and I to work from home at the same time, since he’s not allowed to go to his office anymore. This whole situation in tense and intense, but other people are much more severely affected than us, and my heart goes out to them. Then we have the social and cultural limitations. We had concert tickets for later this month. Cancelled. I was going to a festival. Cancelled. I had looked forward to a launch party. Cancelled. The cinemas are closed, the libraries are closed. People are urged to stay at home. Good thing that most of us have books and boardgames in our shelves, and thank goodness for Netflix! We’ll just have to make the most of the situation and ride it out. After all, we are doing this for the parts of the population who are vulnerable. I myself am not afraid of cathing this virus, as there is no reason to be, since it is not dangerous for those who are not already at risk, but of course I do not want to put others in danger. We just have to do our part at the moment, all of us, so as not to make matters worse. Hopefully these measures will have positive effects, and we can look back at this period as something that we did together, something that worked. Let’s take it easy, let’s get our info from reliable sources, let’s not exaggerate or spread more fear, let’s keep washing our hands and using our heads. Let’s keep calm and see how the situation progresses. All the best to everyone!
Et dryss kanel 
Kloke ord! Det er veldig spesielt, og jeg ser det rammer hardt de som jobber innenfor kultur og andre bransjer som ikke har fastlønn. I fjor hadde jeg selv vært i den situasjonen, men i år har jeg fast jobb i kommunen og føler meg veldig takknemlig for det. Jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, vi skal flytte om et par uker og det er egentlig luksus oppi alt akkurat nå å ha god tid til å pakke.
LikerLiker
Ja, jeg er glad på vegne av dem med fastlønn, det må jo være godt å slippe å tenke på akkurat det aspektet, når det er så mye annet som foregår.
Håper dere får masse ut av dagene, sånn på pakkefronten! Litt ekstra tid og litt ekstra ro kommer som regel veldig godt med i en slik prosess. Lykke til med alt som må ordnes! Kos dere mellom slagene!
LikerLiker
Ja dette er virkelig rare dager. Selv jeg som er kronisk syk og derfor ufrivillig mye hjemme allerede, syns dette er veldig merkelig. Jeg har jo virkelig verdsatt de få dagene i uka jeg har kommet meg ut. Og i de to siste ukene før vi fikk lock down klarte jeg ikke å treffe noen fordi formen var så dårlig. Så nå savner jeg den ene venninna mi veldig, syns det er kipt at vi enda en gang må utsette spillekvelden med nabovennene våre, og er ekstra skuffet over at vinterferien vår til Henningsvær (til pappa som jeg ikke har sett siden sommeren) ble avlyst. Og jeg føler VIRKELIG med alle som blir rammet av dette økonomisk. Jeg har hatt utallige år med NAV og frykt for å ikke få penger til livets opphold, og kan si med hånda på hjertet at det unner jeg absolutt ingen! Jeg er også kronisk redd for forandringer, og dette er sannelig en tid med overflod av det. Dette vil heldigvis gå over, men vi blir nok å stå igjen med et nokså annet liv. Og klart det føles ubehagelig, jeg vil jo ikke miste ting i livet jeg er blitt vant med (kaféer, muligheten til å reise, blomsterbutikker, favoritt-teene eller sjampoen min). Men på en måte tror jeg vi har godt av å endre fokus i livet. Vi har vært så heldige så lenge, ja faktisk litt bortskjemte, at det kanskje er greit at vi nå må endre fokus. Vi ser jo allerede at fellesskapsfølelse, frivillighet, det å gjøre noe godt for noen andre har vokst. Iallefall i den største delen av samfunnet (de som ikke skjønner alvoret og driver med smittespredning på grunn av ens egen egoisme utelater jeg fra dette). Men sånn som du snakker om Synne, å ønske å hjelpe naboene. Det er bare SÅ fint ♥ Kanskje det er mer av sånne ting vi sitter igjen med når dette er over. Fokus på det nære, både folk og miljø. For dette er iallefall bra for kloden vår. Og kanskje det er litt lettere for en som allerede sitter mye inne, som allerede har hatt lite penger pga NAV, og som allerede er litt begrenset i livet, å se det positive i dette. Ja, det er en klisjé, men å bli syk endret meg som person. Plutselig ble de små tingene veldig viktig. Og tenk hvor glad vi blir den dagen vi kan møte alle igjen. Hvor mye den nærheten og de klemmene da vil bety. Jeg gleder meg allerede. I mellomtiden koser jeg meg med vår nye lille pus ♥ Varm klem til deg Synne ;) (og sorry for at kommentaren nesten ble som et lite blogginnlegg i seg selv).
LikerLiker
Tusen takk for kommentaren, Ida! Så hyggelig at dere har en ny pus i hus, det er fint å tenke på! <3
Jeg tror du har rett i det du skriver, jeg tror også at denne situasjonen vil få store og langvarige ringvirkninger, og jeg synes bare det er fint at noen har evnen til å se det positive. Mange har nok litt godt av å tenke litt over hva som egentlig er viktig, ja, og hva de strengt tatt trenger til daglig, og hva de kan gi avkall på for «the greater good». Veldig mange i den vestlige verden får seg kanskje en vekker nå. Om vi går videre etter dette med litt mer ydmykhet og litt mer solidaritet, kan det potensielt gi oss et mer sammensveiset, bærekraftig samfunn på sikt, der mellommenneskelige verdier kanskje står litt sterkere enn materielle verdier. La oss krysse fingrene for det!
Jeg endte forresten opp med å ta kontakt med naboene, hihi, selv om jeg var litt usikker. Ingen av oss har vært i denne situasjonen før, så vi må liksom bare gjøre det som føles rett, tenker jeg! Det er jo greit å ha nevnt for de gamle i etasjen vår at om de ikke kan eller vil gå på butikken, så kan vi gjerne kjøpe med noe for dem når vi skal handle, og for familien med tre barn at de gjerne må komme hit og låne bøker, filmer og spill om de har lyst. Det skulle liksom bare mangle, og det føles bra å kunne stille opp for hverandre i disse dager, selv sånn i det små.
Nå håper jeg at det står bra til hjemme hos dere, og at det ikke blir så aaaltfor lenge til du får truffet vennene dine og faren din, og at dere i hvert fall kan sees jevnlig gjennom skjermen i mellomtida! Vi er utrolig heldige som har den muligheten, i hvert fall. (I går kunne vi feire St. Patrick’s Day sammen med seks venner av oss, uten at noen forlot sin egen stue. Etter at videotreffet var over, føltes det faktisk som at vi hadde hatt dem på besøk, hoho! Kjempekoselig!) Jeg gleder meg også allerede til den dagen vi kan tilbringe tid sammen som vanlig igjen – da kommer vi til å sette ekstra stor pris på det.
Takk igjen for at du tok deg tid til å dele tankene dine med meg! Klem tilbake herfra!
LikerLiker
Tilbaketråkk: 2020 in retrospect | Et dryss kanel