Det går opp og ned her i livet, og selv om jeg som regel fokuserer på de lyse sidene ved tilværelsen, tenkte jeg å vie et innlegg til noen mindre positive ting fra den siste tida.

Her kommer en liten tilstandsrapport, rett og slett, denne gangen i moll i stedet for i dur!

Jeg har sagt opp stillingen min som sommelier. Det er gøy å jobbe med vin, og jeg har trivdes veldig godt på Sorgenfri, men jeg har fått tid til å tenke og kjenne litt etter denne våren. Da jeg ble permittert og begynte å tilbringe mer tid hjemme, sammen med Jonasflotte, innså jeg hvor mye jeg savner det å faktisk kunne ta helg sammen, og så ha fri i to dager. Jeg har hatt lørdagsjobber så lenge jeg kan huske, nesten, men to døgn med fri hver eneste uke er jo helt utrolig behagelig? Dessuten er det veldig godt å ikke begynne på jobb når alle andre er ferdige på jobb, og så gå glipp av hele kvelden, som andre tross alt bruker til å samles og kose seg. I to og et halv år har jeg i praksis jobbet hver torsdag, fredag og lørdag kveld. Jeg har gått glipp av så mange helgeturer, feiringer og sammenkomster. Jeg har hatt dårlig samvittighet hver eneste gang jeg har bedt om fri på fredager eller lørdager, og kun gjort det når noe har føltes tilstrekkelig viktig. Jeg har stått på som bare folk i serveringsbransjen må gjøre. Jeg har kommet sent hjem etter ti timer lange vakter og kollapset på sofaen nærmere midnatt på lørdag, og så brukt hele søndagen på å hente meg inn igjen. Slikt tærer på overskuddet, det er ikke til å komme fra. Da jeg ble tvunget til å ta et steg tilbake, merket jeg at jeg var sliten. Jeg føler meg ferdig med denne arbeidssituasjonen. Jeg vil jobbe når andre jobber, og så ha fri når andre har fri. Det er ikke for mye forlangt, faktisk. Jeg fortjener det. Dessuten er stemningen i bransjen ganske så anspent for tida, og usikkerheten føles stor. Jeg har derfor valgt å trappe opp frilansingen på hjemmekontoret, ta på meg mer tekstejobb og legge opp løpet selv, for det kjennes tryggere og mer riktig nå. På sikt håper jeg kanskje å få meg en relevant deltidsjobb på dagtid, for jeg liker å arbeide med lukt og smak og formidling. Kanskje i en butikk som selger te, kaffe, ost, olivenolje eller andre godsaker? Vi får se. Inntil videre er jeg i hvert fall fornøyd med avgjørelsen jeg har tatt, selv om det alltid er både skummelt og vemodig å si opp en jobb man liker. Jeg var innom Sorgenfri for å ta en siste kaffe, hente sakene mine og ta farvel med kollegene mine i går, og ansettelsen min opphører offisielt i morgen. Det hele er litt trist, men det føles rett.

(Jeg fortsetter med vinbloggen min, da! I tida framover, når ting stabiliserer seg, håper jeg å kunne fokusere mer på kurs og smakinger. Det å dele vinglede og gode smaksopplevelser på den måten, for eksempel på restauranter og hos vinklubber, eller i bursdager og utdrikningslag, er noe av det beste jeg vet! Jeg mistet en del slike oppdrag i vår, da alt ble avlyst, men jeg håper at det tar seg opp igjen til høsten.)

Jeg vet forresten ikke hva som skjer med dagpengene når jeg forteller NAV at jeg har sluttet. Foreløpig har jeg ikke fått noen dagpenger i det hele tatt, selv om det er snart fire måneder siden jeg ble permittert. Heldigvis holder jeg meg flytende! Jeg har klart meg så langt, og nå er det verste over, så jeg klarer meg framover også. Jeg lurer på hvordan det går med dem som mistet hele inntekten sin, om de fortsatt ikke har fått sine dagpenger heller? Jeg krysser fingrene for at det går seg til, både for min egen og andres del, snarest mulig.

Jeg synes fortsatt at det er litt tungt å bevege seg rundt i hovedstaden. Det er fremdeles teip, skilt og formaninger overalt. «Ikke reis hvis du ikke må.» «Vær mest mulig hjemme.» «Kun to personer i lokalet om gangen!» «Hold avstand!» «Vennligst ikke kom inn bare for å titte!» Greit, greit, jeg skal holde meg unna… Samtidig er det stadig flere steder som åpner igjen, og ganske mange nordmenn oppfører seg nå som om ingenting har skjedd, ser det ut som? Vi får vel bare vente på neste smittestigning, for den kommer nok, og håpe at den ikke blir for stor – samt gjøre vårt beste for ikke å bidra til den selv.

Jeg savner klemmer </3

Til slutt tenkte jeg å nevne et par småting som ikke har noe med pandemien å gjøre. Den føles tidvis ganske altoppslukende, men det er tross alt andre ting som foregår i bakgrunnen.

Jeg har fått prøveresultatene fra sykehuset etter dette lille inngrepet, og de er dessverre ikke sikre på at de har fått med seg alt. Det betyr at jeg kanskje må opereres på nytt, men det får jeg ikke vite mer om før jeg skal til oppfølging om flere måneder, så det tar jeg som det kommer. For øvrig skal jeg snart ta andre dose med HPV-vaksine på apoteket, det blir bra.

Apropos apoteket: Det virker som at Menthulatum på tube er i ferd med å forsvinne? Det er utsolgt overalt, det er helt umulig å få tak i. Hva i svingende skal man gjøre nå? Dette er selvfølgelig en filleting i det store bildet, haha, men jeg bruker det som universalmiddel, hver eneste dag, og har gjort det hele livet. Familien vår har vært Menthulatum-folk i minst tre generasjoner. Nå virker det som at vi må bli Kløver-folk i stedet, og kjøpe petrolatum på gule bokser i stedet for grønne tuber. Vi får se hvordan det går!

Sånn, da var dere oppdatert på både stort og smått, sånt som ikke nødvendigvis er så stas, som som likefullt er en del av livet. Jeg synes det må være rom for å skrive og snakke om slike ting også. Jeg er riktignok så lite vant med dette fokuset at hele innlegget føles som klaging? Jeg kommer nok til å fortsette å legge mer vekt på det positive enn det negative, slik det faller meg naturlig, men nå vet dere i hvert fall hvordan det står til.

Jeg er jo så heldig, jeg har det jo så bra på alle måter, og jeg har stor tro på sommeren og høsten som ligger foran oss. Om det så blir mye slit og lite penger i tida som kommer, er ikke det noe nytt for meg, hoho. Uansett tar jeg ferie nå! Nå skal jeg gjøre hva jeg vil, sammen med han jeg liker best, i fire uker framover. Fy søren, dette blir herlig!

God sommer, kjære venner!

– – – – –
In other words: Okay, so here’s a little update on things that aren’t great at the moment, but that are a part of life. Although I usually focus on the positive, I want to be able to write and talk about those other things as well, so I just wanted to share some rather big news and some smaller stuff from recent months.
Let’s start with the fact that I’ve quit my job as a sommelier. It was a tough decision, because I really like working with wine, and I’ve been very happy at the restaurant. However, when I became temporarily laid off because of the pandemic, I was forced to take a step back, and I got some time to think, and a new feeling showed up. Relief. For the past two and a half years, since I started working in the service industry, I have basically worked every Thursday, Friday and Saturday night. I’ve missed countless weekend getaways, celebrations and gatherings. I’ve felt guilty every single time I’ve applied for a night off, and my weekends have been one day, Sunday, and often I’ve been so beat after a ten-hour, late-night shift on Satursay that I’ve spent all of that day recovering. This business is brutal, and although I’ve had fun, I’ve also had enough. When I suddenly got to spend more time with by fellow, and we got to start our weekends together, and those weekends lasted two full days, I realised how much I’ve missed this. I no longer want to start work when everyone else gets off work, I want to work during the day and have evenings off, like most people do. It can’t be too much to ask. I deserve it. I’ve decided to ramp up my freelancing, because the way things are in the restaurant business now, it doesn’t feel any less uncertain than staying there. I stopped by the restaurant and had one last coffee and bid my collegues farewell yesterday, and my contract ends tomorrow. It’s scary and sad to leave a job you like, but I know this was the right call, and I have faith in the future.
I’ll keep writing my wine blog, though, and I do hope that when things stabilise, I’ll be able to host tastings and stuff again, like I used to before everything was cancelled. I also hope that I will get a little bit of support from the government at some point, since everyone who’s been laid off is entitled to it, although there is a certain system overload at the moment, and nothing has happened for the almost four months that have passed. At least I’ve been able to stay afloat, and I still will if nothing ever comes.
I still find it strange and unnerving to move about with all the tape and signs and regulations. «Do not travel if you do not have to.» «Stay at home as much as possible.» «Keep your distance!» «Only two people at a time!» «Please do not enter only to have a look!» Fine, I’ll stay away, but it brings me down. We do what we have to, but I don’t have to like it, right? I just want to hug my friends again. Things have gotten a lot better here, places keep reopening, but some people seem to act like nothing’s happened, and we do expect a new rise. When it comes, we’ll just have to hope that it’s not too big, and do our best not to contribute to it ourselves.
Finally there are a few little things that have nothing to do with the pandemic, believe it or not. I got the test results from this little surgery, and it turns out they can’t guarantee that they got it all, so I might have to do the whole thing again. I’ll cross that bridge when and if I come to it, of course, but at least I’m getting my second dose of the vaccine at my local pharmacy soon. While I’m there I also like to pick up some mentholatum, but now it has become impossible to find anywhere, it’s sold out all over, and apparently it is disappearing from the Norwegian market. This is a trifle, of course, when we look at the big bicture, but I use it every day, for all sorts of things, and I have done my whole life. My family have sworn to this stuff for at least three generations. We’ll have to find an alternative and see how it works out!
There we go, things big and small, which aren’t the greatest. I just wanted to keep you in the loop. I’m not used to all this negativity, I feel like I’m complaining, but at least now you know what’s going on. After all, though, I am so fortunate and so happy in pretty much every way, and everything is going to work out. Besides, my holidays start now! I’m going to spend the next four weeks doing whatever I want, side by side with my favourite person. It’s going to be wonderful! Happy summer, my dears!