Kjære dagbok. Det er nå seks uker siden unntakstilstanden tok til. Her kommer en statusrapport og en beskrivelse av hvordan hverdagen vår arter seg. Denne perioden kommer vi nok alle til å huske og referere til så lenge vi lever, og jeg vil ikke glemme de små, dagligdagse detaljene.

(Er det noen som har lest eller sett Love in the Age of Cholera, forresten? Jeg klarte ikke å dy meg for referansen i overskriften, hoho, men jeg kjenner ikke egentlig denne fortellingen i det hele tatt. Har den på lista mi!)

Det er rart å ikke kunne jobbe. Restauranten er fortsatt stengt, og alle er permittert. Jeg kjenner at jeg savner det trivelige lokalet, de herlige kollegene mine og den gode følelsen av å gi gjestene en positiv opplevelse. Ingen vet når dørene vil åpne igjen. Jeg har søkt om dagpenger, og sender inn meldekort til NAV annenhver uke. Jeg har ikke fått noe foreløpig, men håper at det utbetales noe om ikke så lenge, for snart vil jeg begynne å merke nedgangen i inntekt. Sannsynligvis prioriterer de folk som er permittert fra heltidsstillinger, og det er jo bra. I mitt tilfelle er det «bare» omtrent 60 % av inntektsgrunnlaget som er borte. Jeg kunne søkt om forskudd på dagpengene før påske, men jeg tenkte at det var mange som trengte det mer enn meg, så jeg valgte å ikke gjøre det, for ikke å belaste systemet mer enn nødvendig. Nå lurer jeg på hvor lenge jeg kan utsette det før jeg blir nødt til å søke om forskudd. Jeg vil helst ikke bidra til enda større pågang hos NAV, så det hadde vært godt å slippe. Heldigvis har jeg fortsatt den andre halvparten av inntekten min, fra tekstejobben! Jeg prøver å ta på meg flere oppdrag for å bøte på lønnstapet, og det går sånn passe. Jeg har klart meg helt greit så langt, og krysser fingrene for at det fortsetter slik.

(For øvrig eier jeg jo egen bolig, og bor sammen med en fyr som ikke er permittert, så det er ikke som at jeg havner på gata om det drøyer en stund til, altså.)

Det er kjekt å føle at man utretter noe, at man får noe ut av denne tida, i hvert fall innimellom. Jeg synes ikke man skal stille for store krav til seg selv, for det er helt greit å ha dager der man føler seg nedfor og tiltaksløs – vi står midt oppi en global krise, tross alt. Samtidig er det naturlig for meg å prøve å gjøre det beste ut av enhver situasjon, og Jonasflotte er samme type. Derfor har vi laget ei liste over lure gjøremål som vi kan kikke på når vi har overskudd. For eksempel har vi vasket og gjort klar balkongen for våren, limt en kjøkkenstol, renset lufteventiler, ryddet i skuffer og skap, satt i stand syklene, aviset fryseren, oljet dører og hatt et lite syverksted, der vi lagde servietter av restestoff, lappet bukser og stoppet strømper. Det er snakk om småting, men det kjennes veldig bra likevel, det å kunne krysse av ting på lista. Dessuten går det framover med bryllupsplanleggingen!

Jeg har for øvrig tatt opp igjen Duolingo, etter flere års opphold, og i mellomtida har det dukket opp mye nytt, så det er kjekt. Jeg har også begynt med kveldsgymnastikk igjen, litt sånn i det små, for jeg har tidvis sovet dårlig siden denne perioden begynte, og da føles det bra å svi av litt energi før man sikter mot senga.

Det er rart å aktivt unngå andre. Jeg tenker på det hele tida, at jeg ikke skal gå for nær folk på fortauet. Jeg krysser gata eller tar omveier ved behov, særlig når jeg ser eldre, slik at de ikke skal føle seg utsatt. Det er fortsatt litt uvant å se mennesker med munnbind, men det er blitt tilnærmet vanlig å se sperrebånd, oppstablede møbler og avstandsteip på bakken. Det står flasker med håndsprit ved alle inngangsdører, og i en del butikker sitter det vakter som slipper inn én og én person. I kassene er det satt opp plexiglass, og kontantbetaling er uaktuelt. Alle kan være smittebærere, ingen vet hvem som har eller har hatt viruset, og mange er redde for å få det. Vi gjør en felles innsats for å beskytte risikogruppene og begrense spredningen. Enkelte oppfører seg som om verden er i ferd med å gå under, de hamstrer mat og dopapir, de sprer frykt og usannheter. I den andre enden av skalaen finner vi folk som virker å gi totalt blaffen, som nekter å forlate de dyre hyttene sine eller overholde karantenereglene, som setter andre i fare ved kun å tenke på seg selv. Det finnes så mange former for idioti, og de fleste kommer dessverre tydeligere fram i spesielle omstendigheter. Vi får bare fokusere på det vi kan gjøre noe med, vi får gå foran med et godt eksempel, og vente til det går over. Forresten så tror jeg at den hyppige bruken av ordet «dugnad» er grunnen til at jeg har hatt så veldig lyst på vafler i det siste, hoho!

Det er tungt å være i sentrum for tida, synes jeg. I gater og på torg der det vanligvis er mye folk å se, er det nå nesten ingen. På uteserveringene, der det skulle myldret på solvarme vårdager, er det tomt. Kontorbygg er forlatt, butikker og spisesteder er stengt, det er oppslag på dører og gitter foran vinduer. Jeg blir trist. Det hele minner meg om tida etter 22. juli, tror jeg. Det er noe feil med en by uten folk.

Det er hyggelig at folk står sammen og støtter hverandre. I etasjen vår har naboene jevnlig kontakt. Jeg har sagt til de eldre at vi gjerne kan handle for dem, hvis de helst ikke vil gå ut, og til barnefamilien at de kan komme til oss for å låne bøker, filmer eller spill, ettersom bibliotekene er stengt. På stolen ved heisen legger folk fra seg bøker som kan være til glede for andre. I hjelpegruppene på Facebook er det stor aktivitet. Jeg har gitt bort et stort puslespill til en fremmed, for vi var ferdige med det, og det er mange som har mye tid og lite å gjøre i disse dager. Folk lufter hunder og henter medisiner for dem som sitter i karantene, og stiller med flagg og ballonger i bakgården når gamle har bursdag. Dessuten har alle like slitte tupper, siden frisørene er stengt, og like tørre hender etter ekstra mye vann, såpe og sprit, haha. Vi er i samme båt, alle sammen, og det er så godt å se at medmenneskeligheten blomstrer i motgang.

Det er både rart og hyggelig at Jonasflotte har hjemmekontor. (Han må sannsynligvis belage seg på å jobbe hjemmefra helt fram til sommerferien.) Kaffeforbruket vårt har skutt i været, hoho. Vanligvis tar vi en Nespresso-kapsel hver til frokost, men nå lager vi ei stor presskanne hver morgen. Vi ordner oss som vanlig, for det hjelper på produktiviteten å føle seg presentabel og klar til dyst! (Jeg har aldri vært noe joggebuksemenneske uansett.) Han sitter som regel ved spisestuebordet fram til lunsj, og jeg sitter ved skrivebordet, og så bytter vi om ettermiddagen. Vi er heldige som bor i en leilighet med god plass og mye lys, med flere rom og flere steder man kan sitte og jobbe. Vi kan lukke dører og hverken se eller høre hverandre i flere timer av gangen. Det beste er likevel at vi kan spise lunsj sammen hver dag! Overgangen er naturlig nok størst for hans del, for han er tross alt vant til å jobbe på et kontor, omgitt av kolleger, mens jeg har hjemmekontor til vanlig også. Han sitter ofte i telefonen eller i videomøter, mens jeg oversetter og skriver og holder på med mitt. Jeg merker at jeg havner bakpå med seriene mine, ettersom jeg vanligvis pleier å se en episode i lunsjen når jeg spiser alene, og at jeg ikke kan synge like høyt og mye, haha – og nå som begge to er hjemme hele tida, må vi støvsuge mye oftere enn vanlig!

Noen ganger spiser vi lunsjen vår ute på en benk i hagen.

Vi hører nyheter på radio ved frokosten om morgenen, som alltid, men jeg følger ikke nyhetsbildet noe tettere for tida. Jeg blir bare trist, irritert og motløs av det, jeg har ikke noe behov for å følge spredningen fra døgn til døgn eller land til land. Jeg får med meg det viktigste hver dag, og det holder for meg.

Det er kjekt å kunne støtte små butikker og uavhengige aktører i disse dager. Vi passer på å kjøpe kaffe, blomster, bakverk og andre småting hos våre lokale favoritter – de som fortsatt har åpent, da. Vi bestiller også litt mer take away-mat enn før, fra steder der vi gjerne skulle spist nå, og fortsatt ønsker å ha muligheten til å spise når dette er over. Drikke også, faktisk. Utsalget til Grünerløkka Brygghus er gull verdt!

Det er rart å være så lite sosial, og det er rart å ikke kunne klemme folk. I løpet av de siste seks ukene har jeg klemt på én person, og det er Jonasflotte. Flaks at han er favoritten min, da, og at jeg får så mange klemmer jeg vil! Om jeg hadde bodd alene nå, ville jeg nok vært heeelt sultefôret på selskap og fysisk kontakt. Alt av kaffeavtaler, lunsjtreff, middager, bursdagsfester og øvrige sammenkomster, alt er avlyst og utsatt. Jeg liker å treffe venner jevnlig, jeg er glad i å ha sosiale ting i kalenderen, og jeg er en klemmer. Jeg savner å klemme.

Ved noen få tilfeller har vi truffet andre folk. (Fire ganger, for å være nøyaktig, på seks uker. Det er helt ekstremt.) Da har vi vært utendørs, med god avstand mellom oss. Én gang har vi også støtt på kjente når vi har vært ute på tur, og gleden over et tilfeldig sammentreff har vel aldri vært større. Det er sååå godt å se og høre folk på ordentlig!

Det er merkelig å bo i en by uten alkoholservering. Det har vært forbudt i Oslo kommune siden 21. mars. Verst tenkelige tidspunkt, haha, for vårens første utepils er jo et høydepunkt hvert år – frihetsfølelsen og fryden når man endelig kan ta seg en øl og kjenne sola i ansiktet samtidig, den er stor. I år er det ingen som vet helt når det vil skje. Nå har altså Oslo vært en tørrlagt by i en hel måned. Det kan da vel ikke ha hendt siden forbudstida? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg gleder meg veldig til jeg kan gå ut og bestille en øl igjen, eller ta meg et glass på en vinbar. Det sies at alkoholforbudet vil bli opphevet i begynnelsen av mai? Inntil videre tar vi fredagspilsen på balkongen, eller på en benk i parken, eller i sofaen, med selskap gjennom en skjerm. Det er tross alt veldig kjekt, det også. Det ligger mye glede i godt drikke – og i god mat også, selvfølgelig. Vi lager og spiser masse digg her hjemme; avslappet kosemat og spennende oppskriftsmat om hverandre.

Det er godt å vite at vi en dag kan se kinofilmer igjen, bruke biblioteket igjen, gå på konsert igjen, delta på festivaler igjen, dra på helgeturer igjen, arrangere middagsselskap igjen og invitere til fest igjen. Akkurat nå føles det veldig fjernt, alt sammen, men en vakker dag…

Hverdagsluksusen står sterkt for tida. Perfekt avocado, nytt sengetøy, hjemmebakte scones og kveldssol på soverommet? Ja, takk.

Det å bake gir meg sjelefred. Nå har jeg ikke noen eller noe å bake til, så det er litt kjedelig. Jeg fryser ned det jeg kan, og om jeg ikke har mer plass i fryseren, men vil bake likevel, lager jeg meg sjokoladekake i en kopp. (Oppskrift her!)

Det er fint å kunne omgås venner og familie digitalt, og å få kulturelle impulser gjennom skjermen. Vi rigger oss til foran TV-en, PC-en eller tablet-en. Hittil har vi strømmet tre metallkonserter, det er stas. Vi har også for eksempel tatt noen øl, spilt yatzy, deltatt på quiz, prøvd oss på et escape room og vært med på et mordmysteriespill, hoho. Hva skulle man gjort uten FaceTime, Skype, Teams og Zoom?

Vi ser også på at min bror spiller VR-spillet Half Life: Alyx! Det er så bra og så fett, og samtidig skikkelig skummelt – jeg er sååå glad for at jeg slipper å spille det selv, haha.

Det er rart å tenke på at 1. mai blir annerledes, og ikke minst at 17. mai blir annerledes. Jeg vil gå i tog på arbeidernes dag, slik jeg pleier, og så vil jeg nyyyyte nasjonaldagen fra morgen til kveld, som alltid – det er nok min absolutte yndlingsdag! (I år må jeg riktignok kanskje jobbe, noe som egentlig fortoner seg som en liten katastrofe for meg, hoho, så slik sett blir den nok annerledes uansett.) Bursdagen min i starten av juni, som jeg vanligvis feirer ved å samle folk, blir kanskje også annerledes? Det er vanskelig å si når alle disse tiltakene vil mykes opp eller oppheves, vanskelig å si når alt går tilbake til det vanlige – og vanskelig å vite hva «det vanlige» egentlig består i når dette er over. Nå er i hvert fall barnehager og småskoler i ferd med å åpne igjen, og det lover godt. Dessuten får frisøren min gjenåpne til uka, og jeg krysser fingrene for at hun har en ledig time før 17. mai.

Vi pleier å gå ut én gang hver dag – iblant to, på de aller fineste dagene. Såpass må man kunne tillate seg; det er jo ikke portforbud, og vi er ikke i karantene/isolasjon eller i risikogruppene, og vi unngår kollektivtransport. Jonasflotte og jeg går eller sykler lange turer, og noen ganger ser vi oss ut et mål og tar ut en kompasskurs, for å få følelsen av å være på ekskursjon, haha. Vi velger områder og gater med lite folk, og vi holder avstand til andre hele tida, overalt. Man blir jo faktisk vant til det, å sky unna. Det er ikke naturlig for meg, men det er normalen akkurat nå. Ute i byen ser man hyggelige hilsener, regnbuer i vinduer og andre tegn på at folk tenker på hverandre – og på at tida ikke står stille, selv om det iblant føles slik.

Om kveldene gjør vi koselige ting, og velger gjerne analoge aktiviteter. Det er fint å kunne lese, fargelegge, spille brettspill og kortspill, se film og høre på podcasts. Jeg leser en lang, klassisk roman, og drømmer meg vekk til overdådige sosietetsball.

Jeg har dessuten sendt noen ekstra postkort i det siste, for man skal ikke glemme den gode, gamle papirkorrespondansen heller, hihi.

Når helga kommer, prøver vi å få den til å skille seg fra hverdagene. Sene, store frokoster, mye tid utendørs, ekstra god mat, ei flaske vin på deling… Hver lørdagkveld pleier vi å pynte oss, bare for vår egen del.

Ute er det vår. Endelig. I starten av unntakstilstanden måtte vi ta på oss våre varmeste klær når vi skulle sitte på balkongen, og vi utepilset på trass med snø i lufta. Nå er det plutselig fjorten grader i skyggen, og på de fineste dagene kan jeg sitte der og lese uten jakke. Trærne blomstrer, utsikten vår blir stadig grønnere, og sola går ikke ned over byen før klokka halv ni om kvelden. For en fryd.

Vi gjør vårt beste for å overholde regler og råd fra styresmaktene, men jeg har brutt retningslinjene én gang. Da jeg spurte min kjære søster om hun ville være forloveren min, og hun sa ja, begynte vi begge å gråte, og vi måtte gi hverandre en stor, tårevåt klem. Ring smittevernsmyndighetene, om dere vil, og gi meg en bot. Det var verdt det.

– – – – – –
In other words: It has now been six week since this lockdown begun. I don’t keep a diary, so I wanted to write a post about what our everyday lives are like these days. (By the way, has anyone actually read or seen Love in the Age of Cholera? I couldn’t help myself, I had to nod to the title here, but I don’t actually know the story at all. It’s on my list!)
I am still temporarily laid off from my job as a sommelier, because the restaurant is closed, and nobody knows when it will reopen. I’ve applied for unemployment benefits, but nothing has happened yet, and I will soon start to notice that half of my income is gone. Luckily I have the other half, my freelance work, to fall back on. I try to take on more, and it could have gone better, but it also could have gone worse. I’m going to be okay in any case, since I own my home and share it with a person whose job is unaffected, and that’s a very good feeling. Well, my fellow does work from home now, and he will probably have to for at least another two months. It is both strange and nice to spend every work day at home together. We are very fortunate to have a flat with several rooms, doors we can close between us, windows that give lots of light and several places we can sit and work, and switch between. We can also have lunch together every day, that’s a nice bonus! We both get ready in the morning, just like we would normally. I’m not a sweatpants person, never have been, I like to feel presentable even when I’m just at home on my own.
We listen to the news on the radio with breakfast in the morning, as usual, but I don’t spend any more time following the developments – that just makes me feel sad, angry and helpless. I have no need to follow the spread from hour to hour and from country to country. I get the most important updates every day, and that’s good enough for me.
It’s so strange to be outside in the city now. It is almost deserted. Everything is closed, there are notices on doors and shutters on windows, and the streets, squares and patios which should be full of people on sunny days, are empty. It makes me sad to see. There is something quite wrong about a city with no people in it. The places that are still open have tape everywhere, telling you to keep your distance, and bottles of disinfectant by the door, and no cash payment, and glass panes to protect the cashiers, and sometimes even guards at the entrance, making sure that only one person enters at a time. We do our best to comply with everything, we avoid other people, but it still feels unnatural to me.
I don’t think people should put too much pressure on themselves during this time, but I’m the kind of person who likes to look on the bright side and try to make the most of every situation, as is my fiancé. We’ve made a list of little things we can do when we have the energy for it – small chores like tidying up in kitchen cabinets and drawers, fixing a wobbly chair, cleaning a vent, oiling some door hinges and so on. One day we had a little sewing workshop, patching clothes and making cloth napkins out of leftover fabric. It’s nothing huge, but it feels good to accomplish something. What’s more, we’re making wedding planning progress!
We try to support local shops, the few that are still open. After all, flowers and coffee and baked goods and local beers make us feel better, too! We also have take-out slightly more often than usual, also in an attempt to ensure that the places we miss now will still be there, and not just as take-out places, when this blows over. It is almost impossible to find an eatery where you can sit down these days, but there would be no costumers anyway. What’s more, there is no serving of alcohol in the city of Oslo, and there hasn’t been for a month. I don’t think this has happened since the prohibition years, one hundred years ago? It feels so strange to live in a place where you can’t go out for a beer anywhere. We do have beers at home, on our balcony or in the park, though. We’re Norwegians, after all. Having beer outdoors after a long, cold winter is huge for us, haha. I also miss going to the cinema, to concerts, to the library… I wonder when society will start to come back alive. All kindergartens and schools have been closed for these six weeks, but some are now slowly reopening. We’ll see how that goes, we’re all hopeful.
It is really nice to see people coming together now, helping each other. We’re all in this together. (We all have split ends, too, since all the hairdressers are closed, and dry hands from all the washing and sanitising, haha.)
Everyday luxuries are even more important than usual these days. A perfect avocado, fresh bedding, home baked scones and evening sun in our bedroom? Yes, please. Also, when I feel like baking but have no people or event to bake for and no more room in the freezer, I make myself a micro mug cake. (Recipe here!)
I miss being social, I miss my friends and family. We are not supposed to be more than five people together, and even then we’re supposed to keep one metre apart outdoors and two metres apart indoors. Over the past six week we have seen other people four times. Outdoors, apart, no hugs. Once we also met a couple of friends by chance when we were out, and it was such a treat! Seeing and hearing people in real life is such a treat nowadays. However, we’ve got digital hangouts down to an art. We’ve had beers with friends, played yatzy and had a quiz night with my family, we’ve even played an escape room game and a murder mystery game. It really helps. What would we do without FaceTime, Skype, Teams and Zoom? I’m a hugger, by the way, so if I didn’t have a fellow I can hug as often as I want to, I would probably be hugging random objects compulsively right about now.
We usually leave the house once every day. We can go out, since we are healthy and not in quarantine/isolation, and not in any of the at-risk groups, and we avoid public transport. We take long walks or go for bike rides, and we choose parts of town with less people. Sometimes we set a course and bring a compass with us when we go out, to get the feeling of an excursion, haha.
In the evenings we do stuff at home, indoors, and it’s cosy. We read, watch films, listen to podcasts, play board games or card games, and so on. I’ve now read a third of my long, classic novel. I’ve also sent more post cards lately, since there is something special about correspondence on paper.
We try to make the weekends feel different from the weekdays. Long, lazy breakfasts, more time outdoors, no laundry. We also dress up every Saturday night, just for ourselves.
In the meantime, spring has arrived for real. When we had our first after work beers on the balcony, six weeks ago, there was snow in the air. Now the whole world has come alive, there are flowers and blooming trees and new, almost impossibly green leaves everywhere, and the sun doesn’t set until eight thirty in the evening. Nature doesn’t know what’s going on, and nature doesn’t care, and spring brings me such joy.
We do our best to follow all the new rules and regulations, but I’ve broken them once. It was when I asked if my dear sister would be my maid of honour, and she said yes, and we both started crying, and we had to give each other a huge hug. Call the authorities and hand me a fine. It was worth it.