Det banker på døra, og et minutt senere klirrer det i mynt. Innsamlingsaksjonen er i gang, og jeg er hjemme med flokete hår, men jeg glemte å stikke innom minibanken i går. Jeg bruker nesten ikke kontanter lenger. Jeg gir det lille jeg har liggende i lommeboka – 28 kroner. De treffer bunnen i bøssa med hule, triste klunk. Alt er bedre enn ingenting, så klart, og bøssebæreren og jeg deler et varmt smil, men den dårlige samvittigheten tar meg.
Jeg skulle gjerne gitt mer. Gjort mer. Slik er det egentlig alltid, og i alle saker.
Hadde jeg hatt mer penger å avse, skulle jeg kjøpt hver eneste utgave av =Oslo, og ikke bare julebøkene. Da skulle jeg gitt en fast sum til verdens matvareprogram hver måned, i stedet for å bidra kun ved katastrofer. Da skulle jeg blitt Amnesty-fadder igjen.
Hadde jeg ikke fått frilansjobb å gjøre denne søndagen, skulle jeg vært bøssebærer, slik jeg har vært tidligere. Hadde jeg hatt mer tid generelt, skulle jeg gått i tog mot hogst av regnskog, i stedet for bare å skru av alle lysene i forbindelse med Earth Hour. Da skulle jeg tatt opp tråden der jeg slapp som flyktningeguide hos Røde kors.
Det skjer så mye hele tida, det er så mange som trenger og fortjener hjelp og støtte, og jeg skulle så gjerne hatt langt flere timer og kroner å bidra med.
Jeg blir lei av å høre mine egne unnskyldninger inni hodet, men jeg vet at akkurat for øyeblikket, slik livet mitt ser ut nå, er det ikke så mye mer jeg kan gjøre. Min uforutsigbare hverdag og lite imponerende økonomi gir lite rom for øvrig innsats. Jeg har skyldfølelse likevel.
En skal yte etter evne, heter det. Slik mener jeg at det bør være. Jeg prøver så godt jeg kan, og jeg vet at slikt jevner seg ut over tid. En vakker dag, når livet mitt stabiliserer seg og inntekten blir større, skal jeg yte mer. Det er aldri for sent, og jeg ser frem til å bidra i større grad. Jeg gleder meg.
Inntil videre får jeg bare gi hva jeg har og trøste meg med at alle monner drar.
– – – – –
In other words: On feeling guilty because I can’t give more of my time and my money to charity. This weekend the annual national charity collection took place here in Norway, and volunteers knocked on every door in the country collecting money for a good cause. I had forgotten to withdraw money, but I gave them what I had, which was about four euros. They made a sad sound as they hit the bottom of the collection box, and I felt bad, but the girl who held it shared a warm smile with me. I know everything is better than nothing, I just wish I could do and give more. In most cases, to most causes. There are so many people and organisations who need and deserve our support. I’m really looking forward to the day when my life is more stable and my income is bigger. Then my contribution is going to grow. I believe that people should contribute according to their capacity, and I try to do just that. I know these things even themselves out over time, even though right now I have a guilty conscience for not being able to donate more money or volunteer more often. If I had more time, I would protest against rainforest, not just turn off the lights during Earth Hour. If I had more money, I would donate a certain sum to the World Food Programme each month, not just give when a disaster hits. Right now my freelance days are unpredictable, and my economy is not great, but things will change, and I’m looking forward to doing my part. Until then I take comfort in the notion that every little helps.















































