Da det hvite teppet la seg over hovedstaden, etter månedsvis med mørke og underkjølt regn, var det en brikke som falt på plass i brystet mitt. Lufta ble lettere å puste i. Vinteren hadde kommet på ordentlig. Omgivelsene ble lysere, lunere og penere.

Endelig. Jeg er så glad i snø.

Finnes det noe finere enn dette på en sen januarkveld når gradestokken viser fire minus?

Svaret, i hvert fall for min del, er «nei».

Jeg ble overlykkelig da jeg sto opp for en uke siden og snøen hadde falt i løpet av natta. I bakgården dannet brosteinene et fint mønster, og lyset lekte med skyggene på en overflate som nå reflekterer lyset i stedet for å sluke det.

Jeg gikk ut for å se meg om og trekke inn den friske lukta da dagslyset bredte seg over Grünerløkka. Svarte trær tegner seg tydelig mot det hvite når Schous plass er kledd i snø.

Rusleturer om vinteren er magiske, synes jeg.

Himmelen er hvit og høy, og bakken glitrer. Jeg lager spor i florlett, uberørt pudder. Det knirker under skoene mine når jeg går. Snøen danser rundt meg, og krystaller fester seg i håret. Ett og annet overmodig flak smelter når de legger seg på kinnene mine, som får roser og forteller folk jeg klemmer at jeg har vært ute.

Litt av snøen blir med meg hjem. Et beskjedent lag blåser inn på balkongen vår i fjerde etasje.

Kanskje er det ekstra godt med ordentlig vinter fordi jeg tilbragte den forrige i Paris, hvor snø hører til sjeldenhetene, og hvor folk syter og alt stopper opp så fort det faller litt slaps.

Folk her er flinke til å sparke snøen av skoene sine når de går inn på trikken eller bussen. Jeg smiler hver gang jeg ser det. I butikkene ligger matter og venter på at kundene skal komme trampende, og folk etterlater seg hvite avtrykk som sakte forsvinner. Folk her har vinterdekk på bilen og isskrape liggende på en fast plass. Folk her vet å pakke seg inn, sko seg godt og henge en børste utenfor inngangsdøra. Folk her sitter på t-banen med skisko på føttene eller snøbrett i armkroken, eller trekker barna sine i pulk og og på kjelker gjennom smale gater. Folk her gjør meg glad.

Himmelen går nesten i ett med bakken, og fargeglade trehus blir enda finere med hvite tak.

Jeg feirer snøen ved å pynte min franske kåpe med min peneste nål.

Jeg er klar over at alle ikke er like glade i vinteren, men jeg ELSKER snø.

– – – – –

In other words: I love snow. This has been such a bad winter, because the cold and the snow didn’t arrive until the second week of January. How I had been longing for it! When the white blanket finally covered the capital, a piece fell into place in my chest. It became easier to breathe. Everything feels lighter, brighter and more sheltered when there’s snow – not to mention how pretty it is! Nothing is better than seeing the air full of dancing snow on cool, clear evenings. When I go for a walk in the winter, I love how the ground glitters, the snow squeaks beneath my boots and the little crystals cling to my hair. I also like how it brings out something in us Norwegians – we know how to dress and to act and to make the best of it. (A big change from the Parisians, among whom I spent last winter! Because snow is very rare in Paris, no one really knows how to handle it, and so an inch of white interrupts the infrastructure and makes people start whining.) People here stamp their feet when entering shops or vehicles, and they keep ice scrapers ready in their cars, and they take the metro wearing skiing shoes, and they pull their children around on sleighs in the street. It just makes me so happy to see how the people and the surroundings change when winter finally arrives. In honour of the snow I’ve adorned my French winter coat with my most beautiful broche. I know full well that many people don’t care much for winter – but oh, how I love snow.