I dag er jeg støl og trøtt og tom (har sovet for lite, trent for hardt og lest ut boka mi, hihi), så jeg trenger noen ekstra fine ting å tenke på!

Jeg liker å være på vei. Å være i transit. På fly, på tog, på buss, på sykkel, i bil, på beina… Det føles bra å bevege seg mot noe, synes jeg! Jeg kjører ikke så ofte bil, hverken som sjåfør eller passasjer, ettersom kollektivtrafikken i Oslo er alt man trenger. Faktisk er det blitt rent eksotisk for meg å sette meg inn i en bil, og det gjør meg ekstra oppmerksom på omgivelsene.

Denne sommeren har jeg tatt noen turer hjem, både i buss og i bil. Da har jeg sett sånne små ting som har fått meg til å smile. Ikke bare gamle, søte biler, som denne sjarmøren, men sånt som folk sier og gjør. Sånt som varmer.

En bussjåfør har ikke alltid godt humør, trass i den kjente sangen, men det er som oftest slik i områder med færre folk og bedre tid. I Oslo er det en del førere som ikke hilser (men husker dere denne episoden?), så jeg synes alltid det er hyggelig når personen i førersetet ser passasjerene i øynene, er blid og kanskje til og med småprater litt når man går ombord. Det koster så lite, og det er så viktig å holde fast ved det mellommenneskelige.

Noen ganger har bussreisende mye å bære på. Det er skikkelig fint å se en fremmed som sitter i nærheten tilby seg å holde ta med-kaffen for en annen fremmed mens vedkommende setter fra seg.

Kø er ikke særlig morsomt, men det er koselig når man møter blikket til personen i nabobilen og utveksler små smil.

Jeg vet at det er en selvfølge i trafikken, men likevel synes jeg det er godt å se at folk kjører til siden og stanser for å slippe frem utrykningskjøretøy. Denne gesten kommer som en ren refleks når man sitter bak rattet, men den betyr liksom «dere har en jobb å gjøre, og den er livsviktig og gjør samfunnet vårt bedre, så jeg stopper min egen bil og risikerer å komme for sent fordi jeg anerkjenner arbeidet deres». Inderlig fint når man tenker på det.

Det virker som at yrkessjåfører i dette landet har en slags egen klubb eller kodeks. De hilser alltid på hverandre, og jeg blir glad hver gang.

Utbedringen av E6 langs Mjøsa er et enormt prosjekt som har pågått i årevis allerede, og for oss som kjører denne strekningen med jevne mellomrom, er det spennende å følge med på utviklingen. Det kan også være frustrerende til tider, som når man må vente i tjue minutter på grønt lys fordi de sprenger i berget, eller når omkjøringer fulle av skarpe svinger og hull i asfalten fører til at turmaten havner på gulvet. Uansett er det selvfølgelig veiarbeiderne som drar det tyngste lasset. Det kreves så utrolig mye jobb for å lage nye veier og tuneller i dette steinete landskapet. Veiarbeiderne jobber som flittige maur, og heldigvis fikk de en pause i sommer, som oss andre. I begynnelsen av sommerferien hadde de tatt seg tid til å parkere de store anleggsmaskinene på sirlige rekker, og på skuffene hadde de skrevet beskjeder til bilistene.

Jeg ser for meg en eller annen hardbarket fyr med tredagersskjegg og kjeledress som tar frem en boks med markeringsspray og bestemmer seg for å gjøre noens dag litt bedre. Jeg blir varm om hjertet av sånne ting. Små smilegrunner i hverdagen er noe av det fineste som finnes.

God helg, alle sammen!

– – – – –
In other words: Today I feel tired and empty and have awful muscle aches (I’ve slept too little, exercised too hard and finished my book), so I needed something nice to think about! These are little observations I’ve made on the road this summer. I love being on my way somewhere! Not only do I like cute cars, but I like seeing people interacting in friendly ways. Like when the bus drivers are smiling and make small talk (oh, and do your remember this conductor?). When you see a stranger with lots of belongings to keep track of, and another stranger sitting close to him offers to hold his to-go coffee while he gets settled. When you’re stuck in a tailback and you meet the eyes of the person sitting in the car beside you, and you exchange a little smile. When drivers pull over and stop to let the ambulance or the fire truck through – I know this is a reflex when you’re behind the wheel, but it’s still a nice gesture, saying «you have important work to do which can save lives and make our society a better place, and I will stop my own car ans risk being late because I appreciate you». When professional drivers meet on the road and greet eachother by raising their hands in a silent hello – in Norway they all do this, and it makes me happy every single time. When the workers involved in a huge road improving operation finally get to take the summer off, and they line up their machines very neatly, and someone writes «Happy summer!» on the for the car drives to see. I picture some rough guy with beard stubble and a boilersuit who decides to grab a marking spray can and make someone’s day better. I find it heartwarming. Little, everyday joys like these are the best! Happy weekend!