The Witchery

Postet den 22. august 2014 av Synne Cinnamon

I gamlebyen i Edinburgh, helt oppe ved slottet, ligger det en berømt restaurant. Før sommerens reise fikk jeg den anbefalt fra flere hold, og da Jonasflotte og jeg ville spise en finere middag på en fredagskveld, var valget enkelt.

Vi bestilte bord på The Witchery. Bare navnet, dere! Middag hos heksene? Ja, takk. De holder til i en litt bortgjemt og overgrodd bakgård.

Inne i lokalet var det varmt og koselig, og historien sitter i veggene. Bygningen er gammel, fra første halvdel av 1600-tallet!

Det var høyt under taket, som var halvt i tre og halvt i glass, med planter og lykter og gamle, solblekede tepper her og der.

På bordene sto rosa roser og blå tistler. Tistelen er jo et symbol på Skottland, og her er de opptatt av å holde landets tradisjoner i hevd.

Vi fikk sitte ved vinduet og kunne kikke ut på en liten balkong. Det begynte – ikke overraskende – å regne på et tidspunkt, men da er det jo ekstra fint å være innendørs og ha det fint!

Over oss hadde vi et buet vindu som lyste opp den håndmalte dekoren i taket.

Vi bestilte mat og vin. Jeg begynte med suppe, og Jonasflotte valgte en forrett som ble servert med appelsinbåter og rødbetsorbet.

Jeg tok meg tid til å beundre lokalet mellom rettene. Tungt treverk og sarte blomster. Dette er nok den største buketten liljer jeg har sett.

Jeg hadde rød kjole og røde lepper og var veldig glad for å være på tur med favorittfyren min.

Så kom hovedrettene seilende! Min besto av ørret med risotto og fenikkelpuré, og den var nydelig.

Er det bare jeg som synes at maten smaker ekstra godt i spesielle omgivelser? Forgylte våpenskjold setter en spiss på hva som helst.

Etterhvert var det tid for dessert! Jonas valgte seg is med jordbær og var svært fornøyd.

Jeg valgte ost og kjeks. Litt ulikt meg å la søtsakene være, men jeg følte for noe friskt, og disse lokalproduserte ostene var knallgode!

Her spurte vi pent om kelneren kunne forevige oss.

En minneverdig kveld og et stemningsfullt spisested som trygt kan anbefales! Dette var ikke den billigste middagen vi spiste på turen – tvert imot var det den dyreste, men det var verdt pengene. Svært god mat og vin, servert med smil og service, i et ganske magisk lokale!

– – – – –
In other words: In the Old Town of Edinburgh, right by the Castle, there is a famous restaurant. Several people recommended it to me before our trip this summer, and when my boyfriend and I wanted to have a fine meal on a Friday night, we did not hesitate. We booked a table at The Witchery, and we were not sorry. They served delicious food and wine, and the atmosphere was quite magical. You enter the restaurant from an overgrown little close, and the building is from the early 1600s. I loved the dark wood, the delicate lilies, the old tapestries, the ancient crests and the handpainted ceiling, and we were sat a a table by the window, overlooking a little balcony. I wore a red dress and red lipstick and was very happy to be travelling with my favourite fellow! My boyfriend and I enjoyed every part of our meal, and although it wasn’t cheap, it was definitely worth every penny. Recommended!

A tune and a scene: Mental Mire

Postet den 20. august 2014 av Synne Cinnamon

Her følger en ny kombinasjon av ord og toner. Kroppen min har vært fylt av et underlig, kreativt kaos de siste månedene! Håper dere bærer over med meg. Jeg bevarer introduksjonen fra sist gang!

Jeg har små melodier i hodet hele tida. Slik har det alltid vært. I stua står det noen tangenter, og selv om jeg ikke kan spille, klarer jeg noen ganger å slippe melodiene ut.

Jeg må lete meg frem til hver og én av tonene, så det tar lang tid. Jeg kan hverken skrive eller lese noter, så jeg sammenligner lyden fra instrumentet med lyden i hodet mitt til de stemmer overens. (Det blir litt lettere for hver gang!) Jeg vet heller ikke hvordan man bør plassere hendene eller bruke fingrene, så jeg klosser og knoter inntil bevegelsene sitter som noenlunde.

Det er fint å kunne uttrykke seg slik, selv om det går sakte og er vanskelig. Jeg fjaser og feiler og smiler til jeg er tålelig fornøyd, og iblant finner jeg frem opptakeren min.

Min nølende, klønete klimpring er sikkert fryktelig å høre på for dem som kjenner sin noteteori, for dem som faktisk kan spille piano, for dem som har en metronom, for dem som har studert musikkteori… Det beklager jeg.

Jeg har lyst til å dele noen toner med dere likevel, fordi de hadde meg seg bilder, og bildene ble en kort tekst som dermed hører til. Denne lille melodien dukket opp en torsdagskveld, og jeg ble sittende oppe til sent, for ordene fulgte etter. Denne kombinasjonen er ganske annerledes enn den forrige.

Om spilleren ikke synes, prøv å oppdatere nettsida.

—-

Mental myr

Om denne dagen var et par sko, ville den vært et nytt par som føltes helt fint å gå med når man gikk hjemmefra, og som ikke begynte å gnage før det var for sent å snu og skifte, og som gjorde at man kom hjem med blødende hæler og en følelse av å ha blitt forrådt.

Dagen hadde startet som alle andre, og så utviklet seg i en mørk retning, og nå satt han på en benk og følte apatien skylle over ham. Det var som om små og store ting hadde samarbeidet for å trekke ham ned i melankoliens myrer, og nå var han midt uti. Han ville ikke bevege seg. Han ville ikke synke.

Var det virkelig slik livet skulle være? Han brukte omtrent all tida på jobb, på å gjøre noe som egentlig ikke interesserte ham noe særlig, og så gikk han hjem og gjorde hvasomhelst til dagen var over, og så begynte det hele på nytt. Var dette alt? Han hadde leilighet, arbeid og Facebook-konto, og da virket folk fornøyde. Det var iblant som om alle visste hva han holdt på med, unntatt han selv.

Den velkjente nihilismen meldte seg. Følelsen var som en gammel venn han ikke hadde sett på en stund. Slapp av, ingenting betyr noe uansett. Det finnes ikke noe poeng. Man kan prøve å fylle dagene med mening, men livet er egentlig meningsløst, og til sist dør man. Det er ikke noen vits i å kjempe imot, for man synker bare lenger ned i myra. Han ville ikke bevege seg.

Han gikk hjem likevel. Med slepende skritt og et blikk som ikke fokuserte på noenting. Med en tung tomhet i magen som aldri ble borte. Han spiste brødskiver med leverpostei til middag, for hvembryrseg, og han så fem episoder av en middelmådig serie, og så var det endelig legitimt å legge seg.

Det beste med disse dagene var at de alltid tok slutt.

—-

Photo: Ulf Bodin

Dere må gjerne gi lyd fra dere! Jeg blir så glad for tilbakemeldinger på slike skumle innlegg, hihi!

– – – – –

In other words: I’m so nervous about these things! My mind has been a creative mess these last month, so please bear with me. Here’s the thing: I have melodies popping up in my head all the time. It has always been like that. They just materialise. There happens to be some keys in the living room, and sometimes I can let the melodies out. I don’t play the piano. At all. I just try every key until what I hear in my head matches the sound the instrument makes. I don’t know the first thing about chords, I can’t write or read musical notes, I have no idea how I’m supposed to position my hands or move my fingers… I just fiddle and fail and smile until it sounds about right. Sometimes I take out my recorder, and here is a result. I bet listening to this if you actually play the keys, or if you know anything about notes, or if you’re in possession of a metronome, or if you have studied musical theory, is torture. I’m sorry. I still choose to share this little tune, because a scene came with it, and the images turned into words. This combination is quite different from the last one. Here we go. If the audio player is missing, try reloading the page.

Mental Mire

If this day were a pair of shoes, it would be a new pair which felt fine when you left home, and which didn’t start hurting your feet until it was too late to turn around and change, and which had you return with bleeding blisters and a feeling of betrayal.

This day had started like any other, and then developed in a dark direction, and now he was sitting on a bench feeling the apathy wash over him. It was as if little coincidences and bigger issues has worked together to drag him into the mires of melancholy, and now he was right in the middle. He didn’t want to move. He was afraid of sinking.

Was life really supposed to be like this? He spent almost all his time at work, doing something that honestly didn’t interest him very much, and then he went home and did whatever for the rest of the day, and then it all started over. Was this it? He had a job, an apartment and a Facebook account, and so people around him seemed satisfied. It was as if everyone knew what he was doing, except he himself.

The familiar nihilism came knocking. The feeling was like an old friend he hadn’t seen for a while. Relax, nothing matters anyway. There is no point. You can try to give your days meaning, but life actually has no purpose, and ultimately you die. It’s no use fighting it, as you will just sink deeper into the mire. He didn’t want to move.

He walked home anyway. With dragging feet and a gaze that didn’t focus on anything. With a heavy hole in his stomach which never went away. He ate dry sandwiches for dinner, because who cares, and he watched five episodes of a mediocre TV series until finally he felt like he could go to bed.

The best thing about days like these was that they always came to an end.

The summer house

Postet den 18. august 2014 av Synne Cinnamon

Vi har ei hytte. Et sommerhus. Et lite, rødmalt hus med flott utsikt til Mjøsa.

Jonasflotte og jeg lånte en bil og tilbragte noen dager på hytta denne sommeren. Det tar tre timer å kjøre fra Oslo til Nes, og vi hadde boller og god musikk i bilen, som seg hør og bør.

Inne er det innredet med mange farger og mye humor. Koselig!

På kjøkkenet er det åpne skap med fine, gamle bokser i.

I stua finnes bokhyller fulle av barndomsklassikere og gode minner.

Enkelte ekstra gamle blader har ekstra mye sjarm.

Den store bilderørs-TV’en har antenne som må stilles inn riktig. Nostalgi!

Vi valgte oss noen julidager og fikk strålende sommervær! Vi kom opp om ettermiddagen, og etter at vi hadde spist middag – og nesten svidd fisken, fordi vi ble så oppslukt av å lese gamle innlegg i hytteboka – kom skumringen sigende med kjøligere luft og fine pastellfarger.

Da det mørknet litt ute, tente vi opp i den kitschy juksepeisen.

Om kvelden kan man bla i fotoalbum og se hvor mye huset har forandret seg siden foreldrene mine kjøpte det og pusset det opp i 1998. Bare trepeisen står igjen, hihi!

På soverommet bor en gammel og ustø globus med sterke farger. Verdens fineste nattlampe.

Hytta har ikke innlagt vann, så man må gå bort til skuret for å bruke utedoen, men da kan man beundre stjernene over mønet og værhanen.

Om morgenen spiste vi klassisk hyttefrokost! Polarbrød, speilegg og god juce – og krydder som har stått i skapet siden 2006.

Samt kruttsterk pulverkaffe i søte kopper.

Med sommeren utenfor vinduet.

Ut i sola! I hagen finnes epler, kirsebær, rips og bringebær. Samt gule marihøner, skulle det vise seg.

Alt man trenger er solbriller og jordbær og to solstoler på en gressplen.

Jeg tok med meg disse to fra bokhylla. Min barndoms superserier, Hardy og Fem!

Uteaktiviteter hører også med! Badminton og hagegolf.

Man vil jo helst være utendørs når man har utsikt som denne.

Sommerkos! Det er så fint med slike små utflukter!

– – – – –
In other words: We have a summer house. It is a quaint little place with overlooking Norway’s largest lake, three hours from Oslo. The interior is colourful and fun with kitschy elements. This summer my boyfriend and I borrowed a car and drove up there to spend a few days in the sun, reading childhood classics and eating berries in the garden, and enjoying outdoor activities as well as the beautiful view.

Dragon Pearls

Postet den 16. august 2014 av Synne Cinnamon

Plutselig var det helg igjen! Jeg starter den med en kopp helt spesiell te.

Denne fikk jeg av min kjære søster Taran til bursdagen min i sommer. Hun hadde gått til Black Cat og spurt om de hadde noe som passet for en te-nerd, haha! Jeg er ordentlig glad i te, og interessen blomstret særlig etter mitt besøk i Kina i 2010. Da fikk jeg et unikt innblikk i tradisjonene og prosessene som ligger bak god te, og det finnes så mange spennende typer!

Som hvit te med jasmin, i dette tilfellet, i form av løse blader rullet til små kuler med dragenavn. Perfekt for meg.

Små knytter med mye smak!

Vannet bør ha fått kjøle seg ned litt etter oppkoket. Omtrent en teskje drageperler får bli med oppi koppen.

Når de kommer i kontakt med det varme vannet, begynner de å trekke det til seg og utvide seg.

Til slutt synker alle bladene tunge til bunns, og teen er ferdig.

Dragon Pearls har en utpreget og frisk jasmin-smak, med en rund fylde som er helt nydelig.
Dessuten er teen morsom å lage og drikke – og litt magisk, synes jeg!

– – – – –
In other words: The weekend is here again! Mine began with a very special cup of tea. My sister Taran gave me these Dragon Pearls for my brithday this summer. She had paid a visit to a tea shop in town and asked for something fit for a tea nerd! I do love tea, and after visiting China in 2010, my interest grew further – there is just so much tradition and dedication behind every cuppa! There are also many intriguing types of tea beyond the regular black, «standard British» tea. Like white tea with jasmine, in this case, the leaves delicately rolled into little balls and given the name of the dragon. Perfect for me! These little pearls are full of flavour, and one teaspoon is enough for one cup. When they come in contact with the water, they slowly unfold and sink. When they’re all at the bottom, the tea is ready. It has a fresh, full-bodied taste, and it’s fun to make and drink – and just a tad magical, I think!

Around the clock with food and friends

Postet den 14. august 2014 av Synne Cinnamon

Det er på tide å ta for seg en ny dag, nærmere bestemt en fin og lang sommerdag, med et bilde i timen.
Frem med katteklokke og kamera!

09.00: Jeg står opp to timer senere enn vanlig, ettersom jeg har ferie! Jonasflotte har dratt på jobb, og jeg rer opp senga. Der bor min digre og høyt elskede Totoro, samt et lite monster som min kjære fikk av meg en gang, og som han ga navnet Gluecifer.

10.00: Jeg ordner og kler meg sånn provisorisk etter frokosten, ettersom jeg bare skal pusle hjemme de kommende timene. Bikini og sommerkjole – perfekt.

11.00: Marinadetid! Vi har grillplaner for kvelden, og jeg har kjøpt laksefilet som skal få godgjøre seg i timevis. Jeg slenger sammen en blanding av sånt vi har tilgjengelig; god olivenolje, sitronsaft, pepper, hvitløk og fersk basilikum.

12.00: BBB: Bikini + bok + balkong. Sommerluksus.

13.00: Nå skal det bakes! Jeg åpner en ny pose med mel og finner en søt beskjed innenfor bretten.

Det blir sjokoladekake, forresten.

14.00: Mens kaka står i ovnen, benytter jeg anledningen til å skrive et bursdagskort. Motivet er Hvor er Willy på stranda, og det passer jo bra for en sommerbursdag!

15.00: Kaka er ferdig, og jeg har mest lyst til å kaste meg over den, men i stedet tar jeg en kaffepause med hattifnattene!

16.00: Jonasflotte kommer hjem fra jobb, og vi gjør oss klare til å reise på middagsbesøk. Jeg velger meg denne søte saken.

17.00: Vi tar trikken opp i Ekebergåsen, til et sted med stor veranda og fjordgløtt. Alt man trenger, jo.

18.00: Velkomstdrinker! Mojitos!

19.00: Vi sitter blant trehus og hager og snakker med verten og vertinnen om alt som har skjedd siden vi så hverandre sist.

20.00: Grillmaten er klar! Masse godt!

21.00: Vi spiser og skåler og koser oss. Forresten er vi på besøk hos disse to: Tormod og Stine!

22.00: Det serveres kaffe i fine Figgjo-kopper med en liten avec på kjøpet.

23.00: Sola begynner å trekke seg tilbake.

00.00: Dessert! Bedre sent enn aldri! Grillet ananas smaker fortreffelig også ved midnatt.

00.01: Lyset svinner litegrann, så Stine finner frem noen festlige bordlykter, og vi åpner rosévinen som vi hadde med oss.

Forresten spiser vi sjokoladekake også, men det glemte jeg å dokumentere. Vi fire gjorde kål på hele i løpet av natta!

Omtrent på dette tidspunktet finner vi ut at ingen har lyst til å gå og legge seg, og at ingen har noen viktige planer for morgendagen, som er en fredag – så vi blir bare sittende, uten å være hverken trøtte eller kalde, takket være sommeren. Slik luksus!

02.00 – 03.00: Mørket faller for en stakket stund, så vi tenner flere lykter…

…og lager flere drinker.

Vi snakker om absolutt alt man kan komme på, og bare nyter å være i hverandres selskap.

04.00: Sola kommer tilbake!

Nå har vi spist og drukket alt vi orker, og ettersom det begynner å bli morgen, er det på tide å ta kvelden.

05.00: Jonasflotte og jeg tar tidligbussen hjem og snubler smilende i seng, og det kunne vært midt på dagen, selv om det er midt på natta.

Hurra for god mat, god selskap og lyse sommerdager som (nesten) aldri tar slutt!

– – – – –
In other words: It’s time to take you along for another day, a long and lovely summer day, hour by hour! I got up at nine, two hours later than normal, as I had the day off. My boyfriend Jonas had left for work, and I made the bed, where my beloved, huge Totoro lives with a little monster I gave to Jonas once. I had breakfast and put on some temporary at-home clothes; bikini and sundress. Perfect. As we had barbeque dinner plans this evening, I prepared a marinade for the salmon we were going to eat. I combined some classic ingredients; quality olive oil, lemon juice, garlic, pepper and fresh basil. Afterward it was time for BBB: Bikini, book, balcony! Then I baked a chocolate cake, also for that evening, with a new bag of flour that said «Hi, thanks for picking me!». While the cake baked I wrote a birthday card. It featured Waldo on the beach – well hidden, of course. When the cake was done I wanted to pounce on it, but instead I had a cup of coffee and some biscuits with the hattifnatteners. My boyfriend came home from work, and we got ready for our little dinner date; I put on a cute summer dress. Then we took the tram to a very charming part of Oslo where there are lots of wooden houses overlooking the water, and mojitos were served, and we talked with our hosts about everything that had happened since the last time we were all together. Those two beautiful people are called Tormod and Stine, by the way! The four of us ate lots of grilled goodies, and afterward we had coffee and a little dram on the side, and then dessert. At that time, around eleven in the evening, the sun began to set – but it never stays away for long during summer in Norway. We were neither tired nor cold, and we just stayed outside until it came back up around four. In the meantime we opened a bottle of rosé which we had brought, and we ate cake (I forgot to document it, though!). There were little lanterns on the table, and we made more drinks, and we talked about every possible subject and just enjoyed each others’ company. My boyfriend and I took an early bus home at around five in the morning, and the light outside made it look like five in the afternoon. These bright and almost everlasting summer days are the best!

Good book: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children

Postet den 12. august 2014 av Synne Cinnamon

Jeg ble spurt om jeg ikke kunne skrive litt mer om bøker, og det vil jeg gjerne! Jeg tenkte at vi kunne ta en titt i bokhylla en dag, men først vil jeg tipse dere om en bok som jeg leste ut for noen dager siden. Det er jo så fint å dele gode leseropplevelser!

Jeg valgte å lese Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children uten å ha hørt om den i det hele tatt, utelukkende på grunn av omslaget. Noen ganger er det gøy å bare velge noe på måfå og se om innholdet lever opp til forventningene som forsiden skaper! Jeg syntes dette virket som en mørk og merkelig bok. Det var det.

Ettersom bokomtaler som avslører for mye er noe av det verste jeg vet, skal jeg ikke røpe stort. Boka handler om en sekstenårig gutt som er misfornøyd med det kjedelige livet sitt, men som etter en dramatisk opplevelse oppdager at det ligger noe under overflaten – noe som er langt fra kjedelig, og som kan være farlig. Det får holde!

Denne romanen er ordentlig godt skrevet, og for meg er det veldig viktig. Skildringene er stemningsfulle og språket er levende, og det er mye humor i tillegg.

Boka er dessuten illustrert med underlige bilder.

Fotografiene er ekte og gamle, alle sammen, og forfatteren har bygget opp fortellingen rundt dem. For en god og original idé!
Idéen har blitt til en like god og original historie, som er gjennomtenkt og uforutsigbar og spennende. Jeg koste meg med den.

Denne boka er vanskelig å kategorisere. Jeg vil si det er en blanding av moderne fantasy og klassisk gotikk. Litt som Neil Gaiman, og perfekt for meg! Jeg er begeistret for fantastisk litteratur, og dessuten er jeg svært glad i det gamle og dystre, så jeg hadde flaks da blikket mitt falt på denne.

Etter å ha lest ut Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children lurte jeg på to ting:

-Er Ransom Riggs forfatterens egentlige navn?
-Kommer det flere bøker?

Et kjapt besøk på forfatterens hjemmeside besvarte de to spørsmålene.

-Han heter virkelig Ransom Riggs. Kanskje tidenes kuleste fornavn. Amerikanere finner det jo for godt å gi barna sine alskens rare navn, gjerne klissete fenomener som Faith og Grace, eller helt konkrete gjenstander Apple og Blanket. Her har noen altså valgt å kalle sønnen sin for løsepenger. Fett.
-Det har kommet en bok nummer to, og han holder på med den tredje. Herlig.

Dessuten fulgte det med en bonus: Selveste Tim Burton skal filmatisere boka. Noe så supert!

Nå har jeg altså to ekstra bøker og en favoritt-regissør-film å glede meg til, bare fordi jeg tenkte «Hvorfor ikke?» da jeg så denne mørke, merkelige boka på biblioteket. Hurra! Jeg vil bli enda flinkere til å velge bøker spontant, og mye flinkere til å dele godbitene med dere.

Til alle som liker mystisk og magisk litteratur: Anbefales!

– – – – –
In other words: Someone asked me if I could write more about literature. I would love to! I thought we could have a look at my bookshelf some day, but for now I’d like to tell you about a book I finished a few days ago. I liked it so much, and it’s always nice to share good reads! I chose this book without knowing anything about it, uniquely because of the cover. Sometimes it’s fun to just pick a title at random and see if what’s inside matches the outside! I expected something dark and strange. That’s what I got. I’m not going to give too much away – I hate it when people do that – so I’ll just tell you that the main character is a sixteen-year-old boy who is tired of his boring life. Then something dramatic happens which makes him realise that there is something under the surface – something far from boring and possibly dangerous. That will have to do! This book is very well written, and that’s really important for me. The language is full of life, and there is also plenty of humour. What’s more, there are strange, black and white pictures throughout the book. All the images are real vintage photographs, and the author spun the story around them. What a good and original idea! The idea became a good and original book, too. It is well thought-out, unpredictable and exciting. I really enjoyed it. The novel is slightly difficult to categorise, but I would say it’s a mix of modern fantasy and classic gothic literature. Kind of like Neil Gaiman’s works. That combination is perfect for me! I love fantastic literature and the old, dark stuff. I was lucky my gaze fell upon this book by chance. After finishing Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children there were two questions burning in my mind: Is Ransom Riggs a real name? Will there be another book? A quick visit to the author’s website answered them both. Yes, his name is really Ransom. Quite possibly the coolest name ever. You know how Americans tend to give their children nouns for names, often mushy things like Grace and Faith or ordinary objects like Apple or Blanket? Well, in this case someone chose Ransom. That’s more like it. Yes, there is a second book out already, and Riggs is working on a third. Score. Now, as an added bonus I learned one more thing: The one and only Tim Burton is turning this book into a film! How great! I can look forward to two more books and a film from one of my favourites directors. All because I thought «Why not?» when I saw this book at to the library. Yay! I want to read more random books, and I also want to be better at sharing the goodies here with you. To everyone who likes mystical and magical literature: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children is highly recommended!

Around Edinburgh, part two

Postet den 10. august 2014 av Synne Cinnamon

Vi tar en ny rusletur i Edinburgh, dere! (Her er første del!)

Her finnes pub etter pub med fine blomster og andre sjarmerende detaljer.

Klassisk fish&chips smaker best i autentiske pub-omgivelser! Jeg pleier alltid å spise denne spesialiteten på De britiske øyer.

Dette stedet er visst oppkalt etter en heroisk hund som bodde i området. Vi kjente ikke historien, men fasaden er fin uansett!

Andre dyr: En pen pus i et vindu…

…en drage ved inngangen til en bakgård…

…og ei ku på et hjørne. Hoho!

Rett utenfor sentrum ligger Arthur’s Seat, en flott og forblåst høyde med mange mystiske fortellinger knyttet til seg.

På snakk om mystiske fortellinger: Edinburgh har massevis av dem! De er gjerne knyttet til the closes, smugene som sniker seg gjennom byen på kryss og tvers, for de er gamle og dype. (Jonasflotte måtte slite for å se himmelen i bunnen av en bratt blindvei.)

Noen slike closes befinner seg i dag under bakkeplan, fordi de ble bygget over sent på 1800-tallet eller tidlig på 1900-tallet. Det sies at mye ulovlig og uforklarlig hendte i disse områdene før de ble avstengt, for her levde folk i nød i århundrer. For eksempel sies det at ei lita jente går igjen etter å ha blitt forlatt av foreldrene sine, og den dag i dag tar folk med seg leker og kosedyr til henne. Videre skal visstnok noen deler av de labyrintiske gatene ha blitt stengt allerede på 1640-tallet, da pesten brøt ut blant de fattige, og ofrene ble murt inne for å dø. Herlighet, for noen historier! Jonasflotte og jeg er begge glade i sånt som er mørkt og morbid, så en av kveldene i Edinburgh ble vi med på en underjordisk omvisning i et berømt og beryktet område som ble avstengt for lenge siden: The Real Mary King’s Close. Det var dessverre ikke lov til å ta bilder under omvisningen, men det var så interessant og stemningsfullt (les: skummelt)! Anbefales!

Da vi var ferdige under bakken, var sola i ferd med å gå ned over byen. Jeg var skjelven og glad for å se himmelen igjen, hoho.

Dagen etter var vi på museum, og dit skal dere få bli med etterhvert!

Jeg får aldri nok av slike smale gater med brostein og blomster.

Som tidligere postbud er jeg dessuten litt svak for gamle postkasser…

…og for øvrig skulle jeg gjerne sett flere ur og klokketårn rundt omkring i Oslo!

En morsom tilfeldighet: Vi hørte rykter om at selveste Dronning Elizabeth var på besøk i byen da vi var der. Folk snakket om det på butikken og ved bardisken. På et tidspunkt samlet det seg en stor folkemengde langs veien, og flere svarte motorsykler og biler ledet an, og plutselig kom det kongelige overhodet kjørende forbi i egen person. Skulle du ha sett!

Folk ropte og klappet og vinket, og flere syntes helt tydelig at det var en stor opplevelse. Vi var glade på deres vegne. En festlig bonus!

Jeg håper vi sees igjen, Edinburgh!

– – – – –
In other words: Let’s go for another stroll in Edinburgh! (Here’s the first part!) I love how this city is bursting with pubs, and they are decorated with flowers and other nice details. I always take the opportunity to eat classic fish&chips when I’m on the British Isles! It tastes even better in proper pub surroundings, I think. One place, Greyfriar’s Bobby, was named after a local, legendary dog. We did not know the story, but the facade was lovely all the same! Other animal sightings: A cute cat in a window, a dragon by the entrance to a court and a cow on a corner! Right outside the city centre is a hill called Arthur’s Seat, which is mentioned in many mystical stories. Oh, and on the subject of mystical stories, Edinburgh is brimming with them! Many are connected to the closes, the little passages sneaking across the town, which are old and full of history. Some are now underground, because they were covered and built over in the 1800s and 1900s. In those closed-off, dark areas lots of illegal and unexplainable things are said to have happened over the centuries. For example a little girl was supposedly left behind my her parents, and people still bring toys and dolls to her lingering ghost. What’s more, when the plague hit in the poor population in the 1640s, some parts of the labyrinthine streets are said to have been barricaded, so that the victims were locked in and left there to die. Such chilling stories! My boyfriend and I like dark and morbid stuff, so we took an underground tour of one of the most famous areas, The Real Mary King’s Close. Recommended! Sadly, photographs weren’t allowed, but the tour was so interesting and atmospheric (read: scary)! When we came back up to ground level, the sun was setting, and I was shivering and happy to see the sky again, haha! The day after we visited a museum, which we’ll get back to, and we walked more to take it all in. I just can’t get enough of narrow, cobbled streets, and as a former postal worker I like old post boxes, and I wouldn’t mind seeing more clocks around. One interesting coincidence: We heard rumours that Queen Elizabeth was in town when we were there. People talked about it in pubs and shops, and suddenly there was a lot of commotion on the street, and several black cars slid by, and finally her Majesty drove past. The crowd clapped and waved and cheered, and for some people this was clearly a great experience, so we tried to share their enthusiasm. A fun bonus! I hope to see you again, Edinburgh!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon