Good book: Slaughterhouse Five

Postet den 8. april 2016 av Synne Cinnamon

Som jeg nevnte i park-podcasten: Denne boka gjorde inntrykk på meg. Da jeg var ferdig med å lese den, måtte den få ligge på nattbordet en stund før jeg kunne levere den tilbake til biblioteket.

Slaughterhouse Five (or The Childrens’ Crusade: The Duty-Dance with Death) er en roman fra 1969 om tilsynelatende vanlige mennesker, vonde minner, tidsreiser og romvesener. Mest av alt er det ei bok om krig og hvilke tragiske følger den har. En satrisk fortelling om menneskeskjebner. Hovedpersonen heter Billy Pilgrim og blir sendt til Tyskland under andre verdenskrig. Mye av det han gjennomgår er selvopplevd, ettersom Kurt Vonnegut kjempet i krigen som ung. Dette ble forfatterens mest berømte og anerkjente roman, og det er en meta-historie full av uventede innfall.

Kurt Vonnegut har en egen evne til å beskrive de mest absurde og grusomme ting på en hverdagslig og humoristisk måte. Språket hans er enkelt, og iblant føles det brutalt, men tidvis er det nesten poetisk. Både hjertevarmt og hjerteskjærende. Jeg ler og gråter om hverandre.

Levende beskrivelser og presise observasjoner. Kurt Vonnegut var en menneskekjenner, en filosof og en fornøyelig kyniker.

Boka inneholder forresten et par grafiske overraskelser! En av dem er en gravstein som er like deler trist og fin, og som traff meg som en knyttneve i magen da jeg bladde om.

Denne vil jeg finne i stort format og ha på veggen så lenge jeg lever.

Dette var forresten min tredje Kurt Vonnegut-bok. Jeg har også lest God Bless You, Mister Rosewater og Galápagos. De er begge å anbefale, men den siste var aldeles strålende, synes jeg. Jeg tør riktignok ikke omtale den, for man kan ikke si noe særlig om den uten å avsløre for mye! Jeg nøyer meg med følgende oppfordring: Hvis du kommer over Galápagos, så angrip den. Ikke les beskrivelsen på baksida, engang, bare begynn å lese.

Kurt Vonnegut maler et dystopisk, men veldig underholdende verdensbilde. Han bruker masse galgenhumor og lar figurer og fenomener gå igjen i flere bøker – så gøy! Han er nå trygt plassert blant favorittforfatterne mine, og jeg gleder meg til å lese flere av bøkene hans i framtida.

– – – – –
In other words: Slaughterhouse Five (or The Children’s Crusade: A Duty-Dance with Death) is a novel from 1969 which really made an impression on me. Such a poetic and well-written story about war and time travel and aliens. Kurt Vonnegut had an amazing ability to write about the most absurd and awful things in a matter-of-factually and humorous way. I love his precise observations, his satirical tone, his black humour and his cynical, yet caring way of describing human nature. I laugh, and then I shed a tear or two. Heartwarming and heartbreaking at once. This particular novel is based on Vonnegut’s own experiences during World War Two II, and it’s a powerful anti-war work. It has a few graphic surprises, like the tomb stone you see above. It hit me like a fist when I turned a page, and I want it as a big poster on my wall for ever. I really recommend this book, and the other ones by Vonnegut I’ve read so far: God Bless You, Mister Rosewater and Galápagos. He creates his own world, with characters and things that show up in several books, and I think they are so good and fun. Vonnegut is now officially one of my favourite authors!

Rooftop reading

Postet den 13. juni 2015 av Synne Cinnamon

Kveldene blir ikke så mye finere enn de er om sommeren. Spesielt ikke hvis himmelen er høy og lufta er mild, og man sitter på takterrassen i solnedgangen, og med seg har man ei god bok og den man liker aller, aller best.

– – – – –
In other words: Summer evenings are the best. Especially when you can spend your time on the roof, reading in the balmy air under the clear skies, as the sun sets over the city, with your very favourite person by your side.

Good book: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children

Postet den 12. august 2014 av Synne Cinnamon

Jeg ble spurt om jeg ikke kunne skrive litt mer om bøker, og det vil jeg gjerne! Jeg tenkte at vi kunne ta en titt i bokhylla en dag, men først vil jeg tipse dere om en bok som jeg leste ut for noen dager siden. Det er jo så fint å dele gode leseropplevelser!

Jeg valgte å lese Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children uten å ha hørt om den i det hele tatt, utelukkende på grunn av omslaget. Noen ganger er det gøy å bare velge noe på måfå og se om innholdet lever opp til forventningene som forsiden skaper! Jeg syntes dette virket som en mørk og merkelig bok. Det var det.

Ettersom bokomtaler som avslører for mye er noe av det verste jeg vet, skal jeg ikke røpe stort. Boka handler om en sekstenårig gutt som er misfornøyd med det kjedelige livet sitt, men som etter en dramatisk opplevelse oppdager at det ligger noe under overflaten – noe som er langt fra kjedelig, og som kan være farlig. Det får holde!

Denne romanen er ordentlig godt skrevet, og for meg er det veldig viktig. Skildringene er stemningsfulle og språket er levende, og det er mye humor i tillegg.

Boka er dessuten illustrert med underlige bilder.

Fotografiene er ekte og gamle, alle sammen, og forfatteren har bygget opp fortellingen rundt dem. For en god og original idé!
Idéen har blitt til en like god og original historie, som er gjennomtenkt og uforutsigbar og spennende. Jeg koste meg med den.

Denne boka er vanskelig å kategorisere. Jeg vil si det er en blanding av moderne fantasy og klassisk gotikk. Litt som Neil Gaiman, og perfekt for meg! Jeg er begeistret for fantastisk litteratur, og dessuten er jeg svært glad i det gamle og dystre, så jeg hadde flaks da blikket mitt falt på denne.

Etter å ha lest ut Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children lurte jeg på to ting:

-Er Ransom Riggs forfatterens egentlige navn?
-Kommer det flere bøker?

Et kjapt besøk på forfatterens hjemmeside besvarte de to spørsmålene.

-Han heter virkelig Ransom Riggs. Kanskje tidenes kuleste fornavn. Amerikanere finner det jo for godt å gi barna sine alskens rare navn, gjerne klissete fenomener som Faith og Grace, eller helt konkrete gjenstander Apple og Blanket. Her har noen altså valgt å kalle sønnen sin for løsepenger. Fett.
-Det har kommet en bok nummer to, og han holder på med den tredje. Herlig.

Dessuten fulgte det med en bonus: Selveste Tim Burton skal filmatisere boka. Noe så supert!

Nå har jeg altså to ekstra bøker og en favoritt-regissør-film å glede meg til, bare fordi jeg tenkte «Hvorfor ikke?» da jeg så denne mørke, merkelige boka på biblioteket. Hurra! Jeg vil bli enda flinkere til å velge bøker spontant, og mye flinkere til å dele godbitene med dere.

Til alle som liker mystisk og magisk litteratur: Anbefales!

– – – – –
In other words: Someone asked me if I could write more about literature. I would love to! I thought we could have a look at my bookshelf some day, but for now I’d like to tell you about a book I finished a few days ago. I liked it so much, and it’s always nice to share good reads! I chose this book without knowing anything about it, uniquely because of the cover. Sometimes it’s fun to just pick a title at random and see if what’s inside matches the outside! I expected something dark and strange. That’s what I got. I’m not going to give too much away – I hate it when people do that – so I’ll just tell you that the main character is a sixteen-year-old boy who is tired of his boring life. Then something dramatic happens which makes him realise that there is something under the surface – something far from boring and possibly dangerous. That will have to do! This book is very well written, and that’s really important for me. The language is full of life, and there is also plenty of humour. What’s more, there are strange, black and white pictures throughout the book. All the images are real vintage photographs, and the author spun the story around them. What a good and original idea! The idea became a good and original book, too. It is well thought-out, unpredictable and exciting. I really enjoyed it. The novel is slightly difficult to categorise, but I would say it’s a mix of modern fantasy and classic gothic literature. Kind of like Neil Gaiman’s works. That combination is perfect for me! I love fantastic literature and the old, dark stuff. I was lucky my gaze fell upon this book by chance. After finishing Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children there were two questions burning in my mind: Is Ransom Riggs a real name? Will there be another book? A quick visit to the author’s website answered them both. Yes, his name is really Ransom. Quite possibly the coolest name ever. You know how Americans tend to give their children nouns for names, often mushy things like Grace and Faith or ordinary objects like Apple or Blanket? Well, in this case someone chose Ransom. That’s more like it. Yes, there is a second book out already, and Riggs is working on a third. Score. Now, as an added bonus I learned one more thing: The one and only Tim Burton is turning this book into a film! How great! I can look forward to two more books and a film from one of my favourites directors. All because I thought «Why not?» when I saw this book at to the library. Yay! I want to read more random books, and I also want to be better at sharing the goodies here with you. To everyone who likes mystical and magical literature: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children is highly recommended!