A header and three good deeds

Postet den 28. februar 2014 av Synne Cinnamon

Aller først:
Forandring fryder, og jeg fikk lyst til å prøve meg på en beskjeden header. Noe helt enkelt, en fane som ønsker besøkende velkommen, med noen kanelstenger og en liten snurr…
Jeg har planer om å ta en ordentlig virtuell vårrengjøring etterhvert, men inntil videre nøyer jeg meg med ny header. Håper dere liker den!

Ettersom jeg har vært forkjølet denne uka, kom jeg til å tenke på dette med smitte. Et veldig todelt konsept – om det er sykdommer som smitter, er det jo noe herk, men smittende latter har jeg absolutt ingenting imot!

Kall meg naiv eller gammeldags, men jeg mener at smil og gode gjerninger avler flere smil og gode gjerninger. Det er den fineste formen for smitte, når glede og engasjement virker inn på andre.

Denne uka har jeg vært mye innendørs, med pledd og papirservietter innen rekkevidde, men jeg har selvfølgelig også vært ute noen ganger. Da har jeg prøvd å være ekstra oppmerksom på hvordan positiv utstråling kan påvirke dem rundt meg.

Gode gjerninger denne uka

Å gi et kompliment til ei fremmed jente på trikken. (Hun hadde så fin veske at jeg ikke kunne dy meg, og hun lyste opp!)

Å ta med tre ekstra småsjokolader til min venn da vi skulle på kino på onsdag. (Alt som er godt smaker enda bedre når man deler!)

Å kjøpe en brus til en stakkar som sto utenfor butikken og ba om penger. (Jeg hadde ingen kontanter på meg, så jeg spurte i stedet om det var noe jeg kunne kjøpe med til ham. Han ble overrasket og ba pent om en cola, og det var jo det minste jeg kunne gjøre!)

Så enkelt kan det være, liksom.
Sånne småting kan skape stor glede både for den som gir og den som får, mener jeg.

Jeg synes slikt er så viktig. I et samfunn som blir stadig mer basert på teknikk og usynlig kommunikasjon, må vi ikke glemme å være tilstede i øyeblikket og å være gode mot hverandre. Å vise omtanke. Å si noe fint. Å gjøre noe snilt.

Om det så bare er å holde døra for noen man ikke kjenner, eller å lage middag til den man bor sammen med, eller sende et kort bare fordi man kom til å tenke på noen. (Det er ikke lenge siden sist jeg gjorde noen av disse tingene heller, for øvrig, for sånt er jo så hyggelig!)

Jeg mener ikke å låte som en moraliserende barnehagetante, altså, men jeg vil være et godt menneske. For min egen del og for dem rundt meg. Hver dag. Verden er full av fine folk, og vi kan påvirke hverandres tilværelse på en positiv måte om vi vil. Jeg tror at jo flere som gleder andre med gode ord og handlinger, jo flere gode ord og handlinger og mennesker vil det føre til.

Nå skal jeg ta helga til hjelp og få dette viruset helt ut av kroppen. (For mine beste forkjølelsestips, ta en titt på dette innlegget.) Håper alle får noen fine dager med mange smittende smil!

Har du gjort noen gode gjerninger i det siste?

– – – – –

In other words: I felt like a little change, and so I made a header, welcoming visitors with some cinnamon sticks and a swirl. It’s just a simple thing, and although I’m planning a proper renovation this spring, I’m just trying out this header for now. I hope you like it!
I believe in good deeds. Call me naive or old fashioned, but I really think that if we do and say good things to eachother, that those words and actions will create more positivity. It’s contagious. I love it when joy and excitement rubs off! I have spent most of this week inside with a cold, and that got me thinking about the whole contagious concept – and so when I’ve been out, I’ve tried to be extra mindful of how a positive attitude and a kind work can affect those around me. Three examples: I gave a compliment to a stranger on the tram. (Her handbag was so cute I couldn’t help myself!) I brought three extra chocolates to the cinema to give to the friend I was going with. (Goodies taste even better when shared!) I bought a soda for a poor lad asking for money outside my local grocery shop. (I had no cash, so I asked if I could by him something instead. He seemed very surprised and asked humbly for a cola, which of course was the least I could do.) I think little things like these are increasingly important in today’s society, with so much technology and so much invisible communication. We mustn’t forget to be good to eachother. To be comassionate, to be kind. Holding the door open for a stranger, cooking dinner for a loved one, sending someone a card just because you thought of them. (Those are also things I’ve done lately, if not this week – almost nothing feels as good as doing something nice for someone else!) I don’t want to sound like a moralist kindergarten teacher, but I want to be a good person. Every day. There are so many lovely people in the world, and I think we all have possibilities to affect someone else in positive way. The more people who do that, through kind words and thoughtful actions, the more kind words, thoughtful actions and good people we’ll end up with. I wish everyone a wonderful weekend with many contagious smiles and laughs! Have you done any good deeds lately?

At home

Postet den 26. februar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg jobber hjemmefra i dag, med regn på utsiden av vinduet og forkjølelse på innsiden. Ganske så greit, egentlig! Jeg har pakket meg godt inn, jeg drikker te med ingefær og vann med sitron, jeg tar serie- og snufsepauser og jeg spiser kiwi og tranebær med stor iver.

(Nå har feberen sluppet taket, og det føles så bra. Da jeg lå rett ut på sofaen for noen dager siden, kom Jonasflotte med juice og sjokoladekjeks og ballonger til meg. Det hjalp, hihi.)

Jeg er så heldig å få bo sammen med den jeg liker aller best. Det har jeg gjort siden jeg flyttet hjem fra Paris i sommer. Jeg synes egentlig at sånne store forholdsgreier er ganske skumle, men det er først og fremst intenst koselig, og jeg føler meg veldig privilegert som kan dele dagene mine med ham. Dessuten har vi gjort leiligheten til vår egen, ved å sette frem og henge opp sånt vi liker, sånt som gjenspeiler oss to og de mange geeky greiene vi har til felles.

Her er fem små bilder fra leiligheten vi bor i.

Litt slik ser det altså ut hos oss. En salig blanding av dinosaurer, Disney, gotikk, te, tegneserier, lego, Nintendo, vin, postkort, bøker, brettspill, blomster og alt annet han og jeg liker.

Det er viktig for meg å kunne omgi meg med slike ting i det daglige! De gjør meg glad!

Jeg trives veldig godt her, og jeg begynner å bli vant til å si «vi bor sammen».

– – – – –

In other words: I’m working from home today. I’ve caught a cold, which I keep in check by eating and drinking lots of vitamin c and wearing many layers of warm clothing. It’s raining outside, so I really don’t mind staying in. (The fever is now gone, but when I was quite out of it other day, my boyfriend provided me with juice and cookies and balloons. That really helped, haha.) I’m so lucky that I get to live with one of my favourite people. When I moved home from Paris last summer, I moved in with him. I honestly think that these big relationship moves are quite scary, but living together is lovely, and I feel so privileged to share my daily life with him. Also, we’ve decorated the apartment with geeky things that we like. These five little photos will give you an idea. Dinosaurs, Disney, gothics, tea, comics, lego, Nintendo, wine, boardgames, flowers and other details make this apartment reflect who we are and what we like. It’s actually very important to me to surround myself with these things in my everyday life. I feel very at home here, and I’m slowly getting used to saying «we live together».

At the King’s table

Postet den 24. februar 2014 av Synne Cinnamon

Oslo er ikke verdens største by, men det åpner stadig nye steder jeg kan utforske. Sist sammen med min flotte venninne Ina! Hun fikk nyss om at det hadde dukket opp en kafé som het Kanskje kommer Kongen øverst på Grünerløkka. Vi måtte undersøke, og det viste seg å stemme.

De hadde dekket på perrongen før vi kom, og vi slo oss ned ved et bord som vi følte at passet for oss.

Kanskje kommer Kongen åpnet i oktober i fjor, og dette er en litt annerledes møteplass. Stedet ligger nemlig inne på Paulus sykehjem! I en stor, lys kantine sitter uniformerte ansatte og spiser lunsjen sin, og hjemmets beboere rusler omkring med rullatorene sine. Hit kan hvem som helst komme og kjenne freden senke seg, så ved noen av bordene sitter unge med smarttelefoner og kaffekopper, og på gulvet krabber smårollinger på barseltreff. Driverne (som eier Liebling fra før) kaller stedet for en generasjonskafé, og det er det virkelig!

Ina og jeg skulle spise lunsj, og det ble pastasalat på oss begge. Den var usedvanlig god, og vi fikk ferskt brød og kaffe til, og kjøpte en kanelsnurr på deling til dessert. Nam!

Som dere ser hang de kongelige rundt bordet og fulgte med, og jeg tok plass blant dem et øyeblikk.

Ina hadde glitrende negler og en telefon forkledd som en gul kassett…

…og hun var også svært fornøyd med plasseringen vår.

Vi spiste og drakk og snakket og lo riktig lenge. Ved bordet bortenfor satt to eldre herremenn og utvekslet erfaringer med skjørbuk i marinen, og på gulvet rundt oss kravlet det småbarn. Det føltes litt som å være i familieselskap, bortsett fra at vi ikke kjente noen andre enn hverandre. Sært og hyggelig!

Vi så oss litt om i lokalet før vi gikk. Det er innredet og pyntet med sånt som kan vekke gode minner hos de eldre, både gammelt og nytt, og ved siden av kassen finnes dessuten en liten butikk hvor det selges nostalgiske leker. Gøy!

Etter å ha tittet litt og takket for oss gikk vi ut igjen, gjennom sykehjemmet, og forbi skiltet som ønsker alle velkommen inn. Her finnes både husrom, hjerterom og humor.

Anbefales for en annerledes og ordentlig koselig kaféopplevelse!

– – – – – –

In other words: Oslo is not a big city, but new places still open regularly, and I recently explored one of them with my friend Ina. It is named after a popular song for children, which is called Kanskje kommer Kongen, and this means «the King might come». The tables had little signs that said «reserved for the King», and old photos of royalty decorated the walls. The most interesting thing about this place is that it is situated inside a retirement home. Yes, it’s in the old canteen, where uniformed nurses still have their lunch and old inhabitants roll around with their walking aids, and mingled with them there are young people with coffee cups and smartphones, and babies on play dates fiddling on the floor. The owners call this place a cross generation café, and it certainly is! We had such a lovely time, enjoying a delicious pasta salad each and a cinnamon bun to share, and listening to two elderly chaps swapping stories about scurvy on the next table. Then we looked around a bit, at the nostalgic decor and in the little shop which sells retro toys. A very charming place, open to everyone, with a friendly atmosphere and really tasty food. Recommended when you’re in the mood for a slightly different café experience!

Monkey Island

Postet den 22. februar 2014 av Synne Cinnamon

Jeg la ned et lite veto da vi var på øyhopping i Thailand. Da vi satt på bussen fra Bangok og bladde i reisebøker og planla neste trekk, så jeg nemlig at det lå en resort som het Monkey Island på en av øyene. Dit ville jeg. Dit måtte jeg. Jeg sa til de andre at så lenge vi dro dit og bodde der en natt, ville jeg være fornøyd. Da vi kom frem, etter først å ha overnattet på en annen øy og kjørt båt i flere etapper, viste det seg å være et så supert sted at vi ble der lenge med glede.

For de som ikke helt ser appellen: La meg forklare. Jeg spiller jo en del dataspill, som den glade geeketten jeg er. Monkey Island-spillene er en legendarisk spillserie som regnes for å være noe av det aller beste innen min favorittsjanger, og som har satt standarden for intelligente, morsomme, engasjerende eventyrspill i all ettertid. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har tilbragt i Monkey Island-universet, og disse spillene har gitt meg så mye glede, og jeg har intromusikken som ringetone på mobilen min! Derfor var det helt nødvendig for meg å oppsøke stedet med dette navnet, om det så skulle vise seg å være en kjip erfaring. Jeg var forberdt på å ta skylden for eventuelle negative opplevelser… De uteble!

Monkey Island Resort ligger på den lille øya Koh Mak, som jeg har vist frem litt av her. Ettersom denne øya er såpass lite besøkt av turister, og dermed har beholdt mye av den ville jungelen og det sjarmerende særpreget sitt, var det ekstra hyggelig å gå i land her. Anlegget ligger langs den hvite stranden ved det turkisblåhavet, og her kan man leie stråhytter og leve det glade slaraffenlivet!

Det var et så fint, forseggjort område. Innimellom hyttene gikk det svingete stier, og det sto palmer overalt som forsynte oss med ferske kokosnøtter, og noen bygg hadde festlige apeillustrasjoner.

I hovedhuset lå resepsjonen og restauranten, og her var det alltid svalt og godt.

Restauranten tilbød god mat hele dagen. Khao phad, altså stekt ris, ble gjerne servert i fine former.

Vi leide to hytter ved siden av hverandre som hadde små terrasser og tak av bananblader.

For å låse oss inn i hyttene brukte vi banannøkler!

Inne fantes en behagelig seng, et lite bad og viktigst av alt: Vifte og myggnetting. Alt man trenger!

Da vi hadde funnet oss til rettem var det bare å begynne å kose seg.

Jeg var ærlig talt litt redd for at dagene skulle føles lange i en solstol på stranden. Jeg vil helst oppleve mest mulig når jeg er på reise, og jeg liker ikke egentlig å sole meg, så jeg blir lett rastløs i en slik situasjon. Her ble jeg likevel overrasket over hvor naturlig det føltes å ta det helt, helt rolig. Det hadde jeg godt av! Jeg fant rytmen. Jeg fulgte sola og kroppen. Jeg brukte ikke klokke, jeg hadde strøm bare deler av døgnet, jeg så meg ikke i speilet. Vi gjorde akkurat det vi helst ville til enhver tid, sammen eller på egenhånd, i et bedagelig tempo. Det gjorde godt. Jeg kan nok bli flinkere til å slappe helt, helt av, og Monkey Island innbød til nettopp det.

Når det er sagt: Vi måtte fordele noen aktiviteter utover dagene for at jeg ikke skulle føle at jeg visnet vekk. Vi snorklet, vi gikk turer, vi badet, vi spilte kort, vi drakk øl i ettermiddagssola.

Vi dro på padletur i solnedgangen.

Vi fikk thai-massasje, på en platting i skyggen noen skritt fra vannkanten. Så herlig!

Vi drakk mye iskaffe, for den ble laget på espresso fra bønner som ble kvernet for hånd. Åh.

Vi leste masse! Hurra for strandlektyre! Gode pocketbøker er jo uunnværlig på reise.

Her leser jeg Good Omens, skrevet av Neil Gaiman og Terry Prachett. En helsprø, humoristisk historie om det gode, det onde og apokalypsen. Jeg satt i sola og lo høyt for meg selv!

Eventuelt lå jeg i hengeløya, da. Man må jo veksle på litt.

De tre andre er også glade i å lese, så vi kunne utveksle anbefalinger og inntrykk. Alltid en bonus!

Vi tok en kveld i hotellets bar, som hadde dansegulv på stranda og serverte selvlysende drinker.

Dessuten fant vi det som satte en ekstra nerdete spiss på oppholdet: En gummikylling! En rubber chicken! Jeg holdt på å klikke. De som har spilt Monkey Island-spillene vil kjenne igjen dette elementet. Dette kan ikke ha vært en tilfeldighet! Noen må ha kjøpt den, tatt den med seg og krevd at den skulle få bo i baren og glede besøkende spillere. Som meg. Jeg ble overlykkelig da jeg oppdaget denne raringen.

Jeg er så glad for at vi bodde på Monkey Island. Både fordi det var et optimalt sted å tilbringe noen solfylte dager midt i desember, og fordi ….det het Monkey Island! Et av mine personlige nerdereferanse-høydepunkter, hoho!

Gode ferieminner er gull verdt!

– – – – –

In other words: I vetoed when we were on vacation in Thailand. On one of the tropical islands there was a resort called Monkey Island! My geeky goodness, how great! I absolutely love the series of legendary adventure games, and I absolutely loved this oasis. I saw the name in a guide book and begged my travel companions to join me in staying there one night, just because the games have meant so much to me, but we ended up staying for several days. The Monkey Island Resort was such a friendly place, so well kept and fun, with monkey illustrations and banana keys. We lived in bungalows right by the beach, and the environment encouraged us to relax and enjoy ourselves. I am actually quite a restless person, and when travelling I always want to explore and experience as much as I can, but here we were able to wind down and take things slow, following the rhythm of the sun and our bodies. I didn’t wear a watch,there were no mirrors, there was no electricity during parts of the day. It was such a laid-back and lovely life! Nevertheless we had to do activities now and then so I didn’t feel like I was wasting away. We spent the days lounging in the sun, bathing in the sea, snorkelling, drinking local beer and iced coffees, taking walks and renting canoes, playing cards, getting Thai massages, eating heart shaped fried rice, reading fun books and enjoying eachother’s company. We also went to the resort bar one night, and they did not only have a dance floor on the beach and fluorescent drinks, they had a rubber chicken! This could not be a coincidence. Someone must have brought it here and demanded it stay in the bar to bring joy to visiting geeks. Like me – I was so happy when I discovered it, and I am so happy to have stayed at Monkey Island. A personal gamer highlight and great holiday memories!

Summer in winter

Postet den 19. februar 2014 av Synne Cinnamon

Snøen kom tilbake!
Himmelen var hvit da jeg gikk til jobb i dag. Da jeg gikk hjem var bakken blitt hvit, den også.

Personlig er jeg ikke hverken overrasket eller forarget – jeg er jo intenst glad i snø, og jeg hadde ikke forventet at våren skulle komme midt i februar. Likevel var det fint med et vårlig avbrekk; det var herlig å høre fuglesang igjen, og det var godt å kunne gå uten lue, og det var kjekt å slippe smeltevann på gulvet i gangen. Nå er vinteren kommet igjen. Det var gøy så lenge det varte, og jeg er like glad.

Jeg ser slik på det: Uansett hvor i landet man bor, og uansett hvilke midlertidige avvik som oppstår på værkartet, må man før eller siden forsone seg med vinteren. Dette er Norge. Vinteren vår er lang og mørk og kald, og det er helt naturlig, og det gjør at vi setter ekstra stor pris på sommeren når den kommer tilbake. Hvis man omfaver alle årstidene og fokuserer på de positive sidene ved hver av dem, kan man være fornøyd året rundt.

Dessuten kan man jukse litt, ved å overføre noen typiske sommerting til den kalde årstida!

Iblant vil man bare ha sol og varme, selv om det fortsatt er vinter. Her er sånt som hjelper.

– Smoothie til frokost

– Friske, fargerike blomster på bordet

– Daglige rusleturer (frisk luft og dagslys gjør så godt hvis man er litt vinterdaff!)

– Grønn te

– Sommerkjole, bare med en varm cardigan over og tykke strømper under

– Lette middagsretter som pastasalat og laksepai

– Iskrem til dessert

– Å bla i bilder fra sommeren i fjor

Jardin des plantes, Paris, juni 2013

– Å skru på alle lysene i leiligheten når man står opp om morgenen, for å lure kroppen til å våkne

– Picnic på stuegulvet

– Sosiale planer etter klokka seks om kvelden (det er ikke for sent å gjøre noe selv om det er mørkt!)

– Iskaffe

– Pastellfargede klær

– Musikk man har hørt på om sommeren og forbinder med sol i øynene og smaken av jordbær

– Rosévin

– Tanken på at vi om noen måneder kan gå ut kun iført bomullskjole, sandaler og et stort smil

Åh, deilig! Hva om alle deler sine beste triks?

Hva gjør du for å skape sommerstemning om vinteren?

– – – – –

In other words: Winter in Norway is long and cold and dark. I really love this time of year, and I embrace all the different seasons, but sometimes you get a sense of spring and you just want to speed nature up. Here’s a list of things that can help us feel better when we long for summer in the middle of winter. Smoothies for breakfast. Fresh flowers on the table. Daily walks (fresh air and daylight is so good for us!). Green tea. Summer dresses, worn with warm cardigans and tights. Looking at photos from last summer. Light dinners like pasta salad and salmon pie. Ice cream for dessert. Turning on all the lights in the apartment in the morning, to make it easier for the body to realise that the day has started even though it’s dark outside. Picnic on the living room floor. Social plans after six in the afternoon (it’s not too late to meet up just because it’s dark out!). Ice coffee. Paste coloured clothes. Music your usually listen to during the summer, that you associate with the taste of strawberries and being blinded by the sun. Rosé wine. The thought of being to able to leave the house in nothing but a sundress, some sandals and a big smile in just a matter of months. What are your best tricks for creating a bit of summer during the winter?

Graphic USA

Postet den 17. februar 2014 av Synne Cinnamon

Aller først må jeg takke så mye for de mange fine tilbakemeldingene på det forrige innlegget.
Her i kommentarfeltet, Facebook, på Twitter… Takk! Jeg setter så stor pris på dere som leser.

Nå skal dere få et lite boktips! (Mammutsalget begynner jo passende nok i dag!)

Graphic USA : An Alternative Guide to 25 US Cities er den fineste reisehåndboka jeg har sett.

Cicada har samlet et kreativt kollektiv bestående av kunstnere og designere, og de har fått presentere og illustrere hver sin by. Resultatet er personlig, fargerikt, variert og veldig inspirerende.

Graphic USA har alt man forventer av en reisehåndbok – lokalkunnskap og tips om overnatting, restauranter, kaféer, markeder, muséer, parker og annet interessant, pakket inn på en helt spesiell måte. Jeg har alltid likt reiselitteratur, og denne boka gir meg ekstra lyst til å dra på eventyr!

Jeg ga denne boka til kjæresten min. Vi har allerede reist ganske mye sammen, blant annet til New York, og jeg gleder meg allerede til neste gang vi utforsker Amerika.

Anbefales for de som liker å reise, de som liker å drømme seg vekk og de som liker visuelt godteri.

– – – – –
In other words: I’d like to start by saying my sincere thanks for all the kind feedback on this post. Here’s a tip in return! This beautiful book is called Graphic USA : An Alternative Guide to 25 US Cities and was published by Cicada. It is the prettiest travel handbook I have ever seen! A creative collective of artists and designers were given a city each to present and illustrate, and the result is personal, colourful, varied and truly inspiring. I love daydreaming about my next adventure by reading travel literature, and this book is such a boost. I gave it to my boyfriend, as we have already travelled together quite a lot and visited New York once, and I wrote on the first page that I hope to explore more of the US with him. This guide is highly recommended for everyone who likes travelling and visual treats.

On body image and bravery

Postet den 14. februar 2014 av Synne Cinnamon

Iblant går jeg meg litt vill i mine egne følelser, og da hjelper det å skrive for å finne veien!

For noen uker siden sto jeg foran et helfigursspeil i godt lys, og hadde lyst til å ta noen bilder for å vise frem skjørtet jeg hadde på meg. Det er et stort, nydelig, lyslilla vintageskjørt som faller i bølger og gjør meg glad. Ved siden av speilet var det en døråpning, og i rommet innenfor satt det noen fremmede og snakket sammen. «En av dem kan stikke hodet ut», tenkte jeg, «og det ønsker jeg ikke».
Selv om jeg ble stående en stund og ingen der inne gjorde mine til å gå, var jeg redd for at noen skulle se meg. Redd for at de skulle tenke at jeg var forfengelig eller egosentrisk. Kameraet ble i veska. Dere vet fortsatt ikke hvor fint skjørtet er.

Det er ofte slik at selv om jeg vil vise dere et antrekk, så tør jeg ikke. Fordi jeg ikke vil at noen skal se meg ta bilder av meg selv, eller fordi jeg ikke vil at noen skal tro at jeg er selvgod fordi jeg legger dem ut på nettet, eller fordi at jeg ganske enkelt ikke føler meg pen nok. Det er synd.

Innbilsk, overlegen, overfladisk. Vi har mange ondsinnede ord å bruke om dem som stikker seg frem. Janteloven ligger i bakhodet og sier at ingen skal tro at de er noe. Hver eneste gang jeg deler bilder av meg selv her inne, er jeg nervøs. Selv om jeg vil vise frem klærne, ikke meg selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på at de som ser bildene, kanskje mener at jeg virker selvopptatt.

Så tar jeg meg i det. Hvorfor bryr jeg meg?

Det er som om vi mennesker har en innebygget frykt for å bli oppfattet som jålete og selvsentrerte. En grunntanke som går ut på at man ikke skal være tilfreds med det man ser i speilet, for da er man innbilsk og usympatisk. Denne tanken får oss til å avstå fra ting vi gjerne skulle gjort. Den får oss til å vifte vekk komplimenter med en brydd, avvisende kommentar. Den får oss til å sammenligne oss med andre i enhver sammenheng, og ikke minst til å etterstrebe et kapitalistisk, konstruert og uoppnåelig skjønnhetsideal, slik at våre egne attributter og egenskaper alltid kommer til kort.

Vi føler oss aldri fine nok. Det er så synd.

Jeg velger å tro at det ikke er meg det er noe galt med, men denne absurde forestillingen om at man ikke skal være fornøyd med seg selv. Dyktige damer som Marianne, Elsa og Haleigh har også skrevet om disse tingene, og viser at jeg ikke er alene.

Derfor vil jeg prøve å tenke annerledes. Jeg vil prøve å tenke som følger.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt helt ordinær. Det bør ikke være slik at man må være ekstraordinært pen for å kunne legge ut bilder av seg selv, og skjønnhet er dessuten en subjektiv oppfatning.

Jeg er fin nok. Jeg har tross alt både smilerynker og grå hår, som jeg har gjort meg fortjent til gjennom mange år med gleder og utfordringer, og som jeg omfavner.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt sunn og blid, og det er mye viktigere enn å være billedskjønn.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt den jeg er, og det er jeg helt alene om. Ingen ser ut akkurat som meg, og det er ingen svakhet, men en styrke.

Dette er tanker som burde være selvfølgelige, for hver og én av oss, men jeg tror at mange kan trenge en påminnelse innimellom. Slik er det for meg, i hvert fall.

Jeg skal vise dere skjørtet om ikke så lenge. Om jeg så må ta bildene i offentligheten. Jeg skal prøve å gi blaffen i hva folk måtte tenke. Jeg lover. For jeg er fin nok, og jeg vil være modigere.

Jeg er fin nok, for søren, og det er du også.

– – – – –

In other words:

Now and then I get kind of lost in my own emotions, and writing helps me find my way! A few weeks ago I was standing in front of a full length mirror, and I wanted to take some photos to show ye the skirt I was wearing. It’s this big, flowy, light purple vintage beauty which makes me really happy! However, next to the mirror there was a doorway, and in the next room there were some people I did not know. One of them might step out, I though, and I don’t want to be seen. I stood there for a while, and no one seemed like they were going to leave the room, but still I was afraid they’d see me. I was afraid they’d think I was vain and selfish. My camera stayed in my bag, and ye still don’t know how lovely the skirt is.

Oftentimes when I wish to show ye an outfit, I dare not do it. Because I don’t want people to see me taking pictures of myself, or because others might think I’m arrogant if I share the pictures online, or because I quite simply don’t feel pretty enough. I think that’s a shame. No one wants to seem superficial and self-centered. Every time I share a picture of myself here, I’m nervous. Even when I want to show ye a new piece of clothing, I fear that someone will think I’m narcissistic.

Why do I even care? It’s like we humans have an inner fear of being concieved as vain and egocentric. There’s this idea that we should not be happy about what we see in the mirror, because that means we are selv-loving and unsympathetic. This idea keeps us from doing things we want to do. It makes us dismiss compliments. It makes us constantly compare ourselves to others, and to today’s capitalistic, constructed and completely unattainable beauty ideal, so that we always feel inadequate. We never get to feel like we look good enough. It’s such a shame.

I choose to believe that I’m not the problem – the problem is this absurd impression we have that we are not supposed to be content with how we look. Talented women like Marianne and Haleigh show that I’m not alone. That’s why I want to change the way I think about how I look. I want to think like this.

I look good enough. After all, I’m absolutely ordinary. It should not be necessary to be extraordinarily beautiful in order to share photos, and furthermore, beauty is subjective. I look good enough. After all, I have smile lines and grey hair, which I’ve earned through many years of challenges and joys, and which I embrace. I look good enough. After all, I am happy and healthy, and that’s much more important than being pretty. I look good enough. After all, I look like myself, and I’m the only one. No one looks exactly like this, and that’s a strength, not a weakness.

These thoughts should be obvious for each and every one of us, but I still think we might need a reminder now and then. I know I do. I’ll show ye the skirt soon. Even if I have to photograph it publicly. I’ll try not to care about what people might think. I promise. Because I look good enough, and I want to be brave. I look good enough, blast it, and so do you.

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

A header and three good deeds

At home

At the King’s table

Monkey Island

Summer in winter

Graphic USA

On body image and bravery