On body image and bravery

Iblant går jeg meg litt vill i mine egne følelser, og da hjelper det å skrive for å finne veien!

For noen uker siden sto jeg foran et helfigursspeil i godt lys, og hadde lyst til å ta noen bilder for å vise frem skjørtet jeg hadde på meg. Det er et stort, nydelig, lyslilla vintageskjørt som faller i bølger og gjør meg glad. Ved siden av speilet var det en døråpning, og i rommet innenfor satt det noen fremmede og snakket sammen. «En av dem kan stikke hodet ut», tenkte jeg, «og det ønsker jeg ikke».
Selv om jeg ble stående en stund og ingen der inne gjorde mine til å gå, var jeg redd for at noen skulle se meg. Redd for at de skulle tenke at jeg var forfengelig eller egosentrisk. Kameraet ble i veska. Dere vet fortsatt ikke hvor fint skjørtet er.

Det er ofte slik at selv om jeg vil vise dere et antrekk, så tør jeg ikke. Fordi jeg ikke vil at noen skal se meg ta bilder av meg selv, eller fordi jeg ikke vil at noen skal tro at jeg er selvgod fordi jeg legger dem ut på nettet, eller fordi at jeg ganske enkelt ikke føler meg pen nok. Det er synd.

Innbilsk, overlegen, overfladisk. Vi har mange ondsinnede ord å bruke om dem som stikker seg frem. Janteloven ligger i bakhodet og sier at ingen skal tro at de er noe. Hver eneste gang jeg deler bilder av meg selv her inne, er jeg nervøs. Selv om jeg vil vise frem klærne, ikke meg selv, synes jeg det er ubehagelig å tenke på at de som ser bildene, kanskje mener at jeg virker selvopptatt.

Så tar jeg meg i det. Hvorfor bryr jeg meg?

Det er som om vi mennesker har en innebygget frykt for å bli oppfattet som jålete og selvsentrerte. En grunntanke som går ut på at man ikke skal være tilfreds med det man ser i speilet, for da er man innbilsk og usympatisk. Denne tanken får oss til å avstå fra ting vi gjerne skulle gjort. Den får oss til å vifte vekk komplimenter med en brydd, avvisende kommentar. Den får oss til å sammenligne oss med andre i enhver sammenheng, og ikke minst til å etterstrebe et kapitalistisk, konstruert og uoppnåelig skjønnhetsideal, slik at våre egne attributter og egenskaper alltid kommer til kort.

Vi føler oss aldri fine nok. Det er så synd.

Jeg velger å tro at det ikke er meg det er noe galt med, men denne absurde forestillingen om at man ikke skal være fornøyd med seg selv. Dyktige damer som Marianne, Elsa og Haleigh har også skrevet om disse tingene, og viser at jeg ikke er alene.

Derfor vil jeg prøve å tenke annerledes. Jeg vil prøve å tenke som følger.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt helt ordinær. Det bør ikke være slik at man må være ekstraordinært pen for å kunne legge ut bilder av seg selv, og skjønnhet er dessuten en subjektiv oppfatning.

Jeg er fin nok. Jeg har tross alt både smilerynker og grå hår, som jeg har gjort meg fortjent til gjennom mange år med gleder og utfordringer, og som jeg omfavner.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt sunn og blid, og det er mye viktigere enn å være billedskjønn.

Jeg er fin nok. Jeg er tross alt den jeg er, og det er jeg helt alene om. Ingen ser ut akkurat som meg, og det er ingen svakhet, men en styrke.

Dette er tanker som burde være selvfølgelige, for hver og én av oss, men jeg tror at mange kan trenge en påminnelse innimellom. Slik er det for meg, i hvert fall.

Jeg skal vise dere skjørtet om ikke så lenge. Om jeg så må ta bildene i offentligheten. Jeg skal prøve å gi blaffen i hva folk måtte tenke. Jeg lover. For jeg er fin nok, og jeg vil være modigere.

Jeg er fin nok, for søren, og det er du også.

– – – – –

In other words:

Now and then I get kind of lost in my own emotions, and writing helps me find my way! A few weeks ago I was standing in front of a full length mirror, and I wanted to take some photos to show ye the skirt I was wearing. It’s this big, flowy, light purple vintage beauty which makes me really happy! However, next to the mirror there was a doorway, and in the next room there were some people I did not know. One of them might step out, I though, and I don’t want to be seen. I stood there for a while, and no one seemed like they were going to leave the room, but still I was afraid they’d see me. I was afraid they’d think I was vain and selfish. My camera stayed in my bag, and ye still don’t know how lovely the skirt is.

Oftentimes when I wish to show ye an outfit, I dare not do it. Because I don’t want people to see me taking pictures of myself, or because others might think I’m arrogant if I share the pictures online, or because I quite simply don’t feel pretty enough. I think that’s a shame. No one wants to seem superficial and self-centered. Every time I share a picture of myself here, I’m nervous. Even when I want to show ye a new piece of clothing, I fear that someone will think I’m narcissistic.

Why do I even care? It’s like we humans have an inner fear of being concieved as vain and egocentric. There’s this idea that we should not be happy about what we see in the mirror, because that means we are selv-loving and unsympathetic. This idea keeps us from doing things we want to do. It makes us dismiss compliments. It makes us constantly compare ourselves to others, and to today’s capitalistic, constructed and completely unattainable beauty ideal, so that we always feel inadequate. We never get to feel like we look good enough. It’s such a shame.

I choose to believe that I’m not the problem – the problem is this absurd impression we have that we are not supposed to be content with how we look. Talented women like Marianne and Haleigh show that I’m not alone. That’s why I want to change the way I think about how I look. I want to think like this.

I look good enough. After all, I’m absolutely ordinary. It should not be necessary to be extraordinarily beautiful in order to share photos, and furthermore, beauty is subjective. I look good enough. After all, I have smile lines and grey hair, which I’ve earned through many years of challenges and joys, and which I embrace. I look good enough. After all, I am happy and healthy, and that’s much more important than being pretty. I look good enough. After all, I look like myself, and I’m the only one. No one looks exactly like this, and that’s a strength, not a weakness.

These thoughts should be obvious for each and every one of us, but I still think we might need a reminder now and then. I know I do. I’ll show ye the skirt soon. Even if I have to photograph it publicly. I’ll try not to care about what people might think. I promise. Because I look good enough, and I want to be brave.  I look good enough, blast it, and so do you.

Reklamer