Nå er det dags. Unntakstilstand eller ei. Dette innlegget skulle det ta lang tid å begynne på, lang tid å skrive, lang tid å oversette og lang tid å publisere. Om det kan bidra til litt mer forståelse eller få noen til å føle seg litt mindre alene der ute, så er det verdt det.

Jeg har alltid hatt dårlig selvbilde, men alltid hatt god selvtillit. Disse to tingene henger ikke nødvendigvis sammen, i hvert fall ikke for meg. Inntil i fjor vår, da en dum kommentar fra en fremmed fyr gjorde meg usikker på absolutt alt. Det tok meg to måneder å kare meg opp igjen fra det hullet i bakken han dyttet meg ned i. Tenk at noen få ord kan få slike ringvirkninger. Han skulle bare ha visst. Jeg velger å dele erfaringen her, like mye for min egen del som for noen andres. Jeg forventer ikke egentlig at noen skal lese hele denne teksten, men det har vært viktig for meg å skrive den.

Jeg har vært innom temaet før, i dette innlegget, da jeg besluttet å bli flinkere til å vise fram skjørt og kjoler her inne. Det ble jeg, selv om jeg har motarbeidet meg selv i alle disse årene. Det er tross alt ikke noe nytt for meg, det å føle meg utilstrekkelig på denne fronten. Det er jo greit å sette ting i perspektiv. Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet eller komplimenter (de tar jeg tross alt aldri til meg uansett, hahahuff). Jeg skriver det fordi at jeg kanskje ikke framstår som en person som sliter med en tung, forkrøplet tvil, men jeg er det likevel, og har vært det så lenge jeg kan huske. Alle har sitt å stri med. Jeg smiler som regel på alle bilder, men det er fordi jeg tenker at når man ser ut som jeg gjør, må man gjøre sitt for å veie opp.

Jeg har ikke utseendet med meg. Dette er altid noe jeg alltid har visst, noe jeg forsonte meg med for godt over tjue år siden. Jeg vokste opp med ei nydelig søster, så jeg var «hun andre». Det har som regel vært helt greit, for jeg har mange andre positive egenskaper, som selvfølgelig er mye viktigere. Jeg vet at jeg er et godt menneske, at jeg er oppegående og omtenksom, at jeg har humor og kunnskaper og ferdigheter, så det gjør ikke noe at jeg ikke er noe særlig å se på. I enkelte sammenhenger er det til og med positivt; jeg kan ha rent platoniske vennskap, og andre jenter og damer føler seg ikke truet når de blir kjent med meg. Det rare er at folk rundt meg ikke anerkjenner denne tankegangen, det har vist seg vanskelig å føre en reflektert samtale om temaet, fordi folk automatisk sier en imot når man forsøker å ta det opp. Hvorfor reagerer folk så sterkt når man prøver å snakke om det å være under middels attraktiv?
Det er et kjent faktum at folk man liker, blir penere i ens øyne. Beauty is in the eye of the beholder, som det heter. Våre venner og familiemedlemmer blir ekstra vakre, fordi vi er så glade i dem. Slik sett er det kanskje ikke så rart at folk i min egen omgangskrets protesterer når jeg prøver å diskutere selvbilde og selvtillit. «Nei, hold opp, du ser da bra ut!» I deres øyne gjør jeg kanskje det, og det er selvfølgelig hyggelig, men jeg er i aller beste fall ordinær. Det vet jeg godt, og det er helt greit. Jeg har andre positive sider.

«I win them over with my personality», som Miranda sier i Sex and the City (The Real Me, s4e2, 2001). Jeg kjente meg umiddelbart igjen i den replikken. Jeg har hatt kjærester og sånt opp gjennom årene, og det har vært folk som jeg har hatt mye til felles med, og som har trivdes i selskap med meg. Jeg vet at jeg er verdt å snakke med, verdt å omgås, at jeg vokser på folk om de lærer meg å kjenne.

«Hvis man går fort og ler mye, merkes det ikke at man er stygg.» Dette er et annet sitat jeg liker, hoho. Jeg vet at det er ment som humor, men jeg husker at da jeg leste det, på barneskolen en gang, tenkte jeg: «Ja! Stygg er jeg jo, men jeg gjør begge deler allerede. Sånn flaks!»

Om jeg kommer inn i et rom fullt av fremmede, tenker jeg som regel: «Uff, her var det mange pene folk. Her passer jeg ikke inn. Vi får håpe noen har lyst til å snakke med meg likevel.» Jeg mener jo faktisk at jeg har noe å melde, så jeg krysser fingrene for at de jeg støter på har tid til å bli kjent med personen bak det lite attraktive fjeset.

Når jeg ser meg rundt, og ser folk som åpenbart har et avslappet forhold til utseendet sitt, eller til og med er fornøyde med det, kan jeg ikke skjønne hvordan de har det. Det er liksom helt normalt å legge ut bilder av ansiktet sitt på sosiale medier bare fordi man kjeder seg, eller fordi det tilfeldigvis var godt lys et sted, eller fordi man er fornøyd med sminken eller håret sitt den dagen, eller fordi man bare «felt cute«. Altså, dette aner jeg ikke hvordan føles? Jeg kan ikke kjenne meg igjen i det hele tatt. Jeg vil helst ikke at ansiktet mitt skal synes. Det er ikke tilfeldig at mitt første blogginnlegg med antrekk så slik ut, eller at profilbildet på Et dryss kanel-siden ser slik ut. Det er ikke tilfeldig at jeg aldri har laget en video til bloggen, eller at jeg aldri har spilt inn en sang og lagt den ut på Youtube, selv om jeg kunne ha god lyst til begge deler. (Det er heller ikke tilfeldig at jeg valgte radio i stedet for TV som retning innen journalistikken, i et langt større perspektiv.) Det går forsåvidt opp og ned, som alt annet, og iblant kan jeg glimte til og spørre om Jonasflotte kan ta et bilde av meg i en eller annen sammenheng, slik at jeg kan dele det på bloggen. Som regel for å vise fram en kjole, eller et sted, eller en aktivitet. Jeg var der, jeg også. Noen ganger tar jeg dem selv også, fordi jeg vil vise dere noe, eller fordi jeg føler at jeg burde, ettersom jeg selv synes det er hyggelig å se bilder av bloggerne jeg følger. De fleste slike bilder legger jeg aldri ut. Jeg klarer ikke. Dette blogginnlegget illustrerer jeg nå med bilder fra 2019 som jeg aldri publiserte, fordi jeg skammet meg over hvordan jeg så ut.

Tenkte å tipse om at man kan gjøre en stor genser retrofin ved å slå et belte rundt. Det ble ikke noe av, høhø.

Jeg er høy og slank fra naturens side, det er flaks, men der stopper det. Jeg har ikke tykt hår og fyldige lepper, jeg har ikke perfekt hud og store øyne, jeg har ingen søt, liten nese, jeg har ikke noe rundt og symmetrisk fjes. Ansiktet mitt er en samling av annensorteringsdeler, liksom. Det har jeg alltid visst. Jeg kunne selvfølgelig brukt mye tid og penger på å prøve å bli noe jeg ikke er. Jeg kunne fått extentions og brukt en masse sminke, og jeg kunne operert meg for å få alt det jeg ikke har. Det er tross alt ganske vanlig i dag å gjøre puppene større og nesa mindre, leppene mer markerte og rynkene mindre synlige. Det har aldri falt meg inn. Jeg har aldri farget håret, bruker ikke noe annet enn leppestift (fordi jeg synes det er gøy!) og har ikke så mye som plukket et øyenbryn noen gang. Til tross for at jeg aldri har vært fornøyd med hvordan jeg ser ut. Selvtilliten vinner over selvbildet. Dette får være bra nok, tenker jeg, for det betyr jo egentlig ingenting!

Problemene oppstår når denne tanken blir utfordret og veltet. I fjor vår var vi i California. I Los Angeles var det en mann på metroen som kalte meg stygg. Han sa det høyt, så alle hørte det, helt uten videre. Jeg hadde ikke så mye som sett på ham, men han hadde tydeligvis sett meg, for han ropte: «Hey, ugly-ass white girl! I wouldn’t touch you with a stick! You look like a bird!» Jeg var den eneste jenta med hvit hud i vogna, så det var ingen tvil om at det var rettet mot meg. Egentlig er det jo latterlig, men det var faktisk ikke det minste morsomt. Han traff mitt ømmeste punkt, og jeg sank sammen i setet. Annen kritikk kan prelle av, fordi jeg vet bedre. Hadde han kalt meg dum, for eksempel, ville jeg visst at han tok feil. Han sa ikke det, for han hadde jo ikke rukket å få noe inntrykk av meg i det hele tatt. Han sa at jeg var stygg. Det kan jeg ikke forsvare meg mot, det kan jeg ikke benekte eller motbevise. Om han synes det, så er det slik for ham, akkurat som for meg. Som regel slipper man å forholde seg til sånt, til andres negative førsteinntrykk, fordi de aller fleste har folkeskikk nok til å holde slike synspunkter for seg selv. Denne fyren var nok ikke helt edru, men det gjorde ikke situasjonen noe mindre ubehagelig. Jeg var ikke forberedt på at en voksen mann skulle håne meg offentlig på denne måten. Det var uventet, og det gjorde vondt.

Det er ikke første gang jeg er blitt kalt stygg, og jeg kan ikke helt forklare hvorfor det traff meg så hardt. Kanskje fordi jeg var omgitt av folk, av solbrune, smellvakre California-mennesker, og følte meg ekstra utilstrekkelig. Kanskje fordi jeg nylig var blitt forlovet og var ekstra emosjonell. Kanskje nettopp fordi Jonasflotte satt ved siden av meg og hørte det hele. Kanskje fordi det var en av de første dagene på turen, så vi hadde reist mye og sovet lite de siste døgnene. Kanskje bare fordi at jeg var enig i det som ble sagt.

Slik så det ut inni hodet mitt.

«Jeg vet da at jeg er stygg, men du trenger vel ikke fortelle det til meg? Tenk hva du vil, men det der var dårlig gjort. Du behøver vel ikke si det høyt, slik at alle hører det? Du kjenner meg ikke, vi har aldri snakket sammen, vi har ikke engang hatt øyekontakt. Hva har jeg gjort deg? Er jeg så ubehagelig å se på? Hvor stygg må man være for at noen skal ha behov for å si det, helt ut av det blå? Uff, tenk på alle de andre i vogna. De sier ingenting, men de tenker nok det samme. De skulle sikkert ønske at jeg ikke var her, de er bare høfllige, de lider i stillhet. Hvordan er det ordtaket lyder? «Fra barn og fulle folk får man høre sannheten.» Det stemmer på en prikk. Han sa bare det som alle de andre tenker. Jeg burde slutte å utsette folk rundt seg for utseendet mitt, jeg burde holde meg inne.»

På dette tidspunket kjente jeg at noe hadde gått i stykker. Noe bak ribbeina mine hadde gått i knas. Denne fremmede mannen hadde revet ned noe jeg hadde brukt mange år på å bygge opp, nemlig troen på at det indre betyr mer enn det ytre. Jeg har gått rundt i tredve år og tenkt at så lenge jeg er snill og blid og meg selv, er jeg god nok. Det stemte visst ikke.

Det burde vel ikke overraske meg at noe sånt skjer i en by som Los Angeles. Den er kjent for å være overfladisk, og den innfridde, for i LA reklameres det for klær som er «insta-worthy«, og botox markedsføres som medisin, og man ser haugevis av opererte, feilfrie folk rundt seg hele tida. Selbruning, store pupper, blekede tenner, blondt hår, stram hud. Alle plakater er retursjerte, alle på TV ser ut som dokker, alle knipser selfies hele tida. Utseendet ditt er merkevaren din. Sånn sett var det kanskje et sjokk for denne fyren å se et under middels pent, usminket fjes.

Metro-turen var over, og vi gikk ut av vogna og ut av stasjonen. Jonasflotte fulgte med på kartet, og ante ikke hvordan jeg hadde det – det hadde han selvfølgelig ingen forutsetning for å vite.

Inni hodet mitt var det fortsatt fullt kaos.

«Tenk at jeg går rundt med fargerike klær og leppestift? Jeg må være helt idiot. Tenk å ta plass i offentligheten på den måten når man er så stygg. Sånne som meg burde kle seg utelukkende i brunt, og i hvert fall ikke bruke leppestift som trekker folks oppmerksomhet mot ansiktet. Lipstick on a pig, sier man på engelsk. Det uttrykket handler om deg, Synne. Det er ingen vits i å prøve å forbedre sånt som åpenbart er defekt, alle ser jo hva som er greia. Uskyldige mennesker. Disse stakkars folka burde få slippe. Ikke se dem i øynene. Ikke utsett dem for det. Se i bakken, krøk deg sammen, gjør deg minst mulig. La dem slippe å se på deg. Det er ille nok at familien din og vennene dine må forholde seg til deg hele tida, om du ikke skal drive og plage fremmede i tillegg. Se ned. Ikke snakk med noen. Gjem deg.»

Her gikk vi på gata i Downtown Los Angeles midt på dagen. Det var folk overalt, og jeg ville bare forsvinne.

«Herlighet, at folk orker å henge med deg i det hele tatt? Vennene dine er nok bare vennene dine fordi de synes synd på deg. Dessuten får du dem til å se bedre ut på bilder, det er jo positivt. The ugly friend, det er en kjent rolle, en jobb som noen må gjøre, og det er naturligvis deg. Du får bare være glad for at noen orker å omgås deg i det hele tatt, og prøve å gjøre det hyggelig for dem. The ugly girlfriend, derimot, det er ikke en greie. Herlighet, du må bare gi slipp på ham, du må sette ham fri, dette har pågått lenge nok. Det begynte sannsynligvis som et veldedighetsprosjekt fra hans side, og nå har det gått altfor langt. Han får sannsynligvis betalt? Om han ikke er hypnotisert, da? Uansett er det bare et spørsmål om tid før han skjønner at han har kastet bort ti år av livet sitt, eller før han får pengene han ble lovet for å forbarme seg over deg. Enten det, eller så ser han det faktisk ikke, og i så fall er det jo bare synd på ham. Uansett må dette ta slutt, og alle bildene må slettes. Lurer på hva folk tenker når de ser dere avbildet sammen? Skjønnheten og udyret. Jeg tipper at alle snakker om det, de skjønner ikke at han holder ut, de ler bak ryggen deres. Herlighet, tenk på eventuelle bryllupsbilder? De ville bli spredd på alskens nettsider, til spott og spe, folk ville henge ham ut. Så pinlig! Tenk at du faktisk har tenkt at det kommer til å hende, at det blir bryllup! Om dere gifter dere, blir han fanget. Det kan ikke skje. Han må være hjernevasket, han vet ikke sitt eget beste. Bryt forlovelsen, få slutt på det, gi ham friheten sin tilbake.»

På dette tidspunktet var jeg helt overbevist om at livet mitt, slik jeg kjenner det, var over. Vi måtte åpenbart gå hvert til vårt, vi måtte flytte fra hverandre og selge leiligheten, hele hverdagen måtte brytes opp, hele tilværelsen var ødelagt. Det fylte meg med en stor sorg. Jeg kjente at den bygget seg opp i brystet, jeg kjente tårene i øynene, og til slutt måtte jeg bare si til Jonasflotte at jeg trengte et sted å gråte. Vi gikk til en slags mathall der vi skulle spise lunsj, og vi avtalte å møtes igjen om ti minutter, og så gikk jeg ned på toalettet, inn i en bås, og hulket hjelpeløst.

Jeg fortrengte det hele som best jeg kunne på resten av turen. Jeg sov dårlig, felte mange tårer i dusjen og la ut flere bilder der ansiktet mitt ikke syntes, men jeg sa ikke noe om hvordan jeg hadde det, for jeg ville ikke legge en demper på stemningen, jeg ville ikke at tungsinnet mitt skulle gå utover Jonasflotte. Så kom vi hjem til Norge, og det slo meg i bakken.

Ville vise at vi var på Grefsenkollen. Det ble heller ikke noe av, høhø.

I nesten to måneder gikk jeg rundt med disse tankene. Hver eneste dag, hver eneste time. De virvlet rundt i hodet konstant og overalt. Hjemme, på jobb, ute i byen. Morgen og kveld og i drømme. Det var utmattende. Jeg var så sliten og lei, så trist og nedkjørt, så sint og frustrert. Jeg ville helst ikke omgås folk, helst ikke treffe venner, helst ikke jobbe, helst ikke få øyekontakt med noen. Det hemmet meg sosialt og tappet meg for tiltakslyst og energi. Jeg gjorde mitt beste for å skjule det når jeg hadde folk rundt meg, men jeg gråt og hyperventilerte i enerom, og lå våken om nettene. Det føltes utrolig håpløst å ikke kunne gjøre noe; jeg er jo født slik, jeg kan ikke noe for det!

I denne perioden var jeg bombesikker på at vennene mine egentlig ikke orket synet av meg, og at familien min tilbragte tid med meg kun fordi de følte at de måtte. At alle kolleger gremmet seg over meg, og at alle gjester på jobb helst ville snu i døra så snart de så fjeset mitt. At kjæresteforholdet, samboerskapet og forlovelsen var bygget på et veddemål. At alle så på meg med avsky eller medynk. At jeg var et veldedig formål som folk donerte tiden sin til, utelukkende fordi de følte seg forpliktet. At jeg var til bry og til skam for alle. Dette virker ikke ekstremt, usannsynlig eller absurd, det var åpenbart, soleklart, selvfølgelig. Jeg sa de frykteligste ting til meg selv i speilet, og jeg mente dem. Det var bare et spørsmål om tid før folk satte foten ned og konfronterte meg, før korthuset ville falle sammen, og alt tok slutt. Jeg var avslørt. Jeg gikk rundt og ventet, i sorg og frykt, på at livet mitt skulle rakne.

Det skjedde ikke. Merkelig nok. Etterhvert virket faren litt mindre, og jeg ble vel lei av å vente. Jeg begynte å si nye ting til speilbildet mitt, for å gjøre det beste ut av situasjonen i mellomtida, for sånn er jeg skrudd sammen. Det startet beskjedent, med ørsmå oppmuntringer av typen «når du har en avtale, og skal treffe noen som egentlig ikke vil ha noe med deg å gjøre, kommer du i det minste tidsnok». Det var da noe. Det var godt å kjenne en liten gnist av positivitet, midt oppi all håpløsheten. Egentlig er det jo naturlig for meg å tenke positivt, det føltes kjent. Gnisten lyste opp i mørket, og vokste seg gradvis større over tid. «Du er i hvert fall i stand til å gi gjestene en god vinopplevelse. Du fikk i det minste venninnene dine til å le, selv om de sikkert helst ville vært et annet sted. Du klarer i hvert fall lage god mat. Du kan i det minste synge, selv om du ikke ser ut i måneskinn.» Gradvis, dag for dag, fikk jeg tilbake opplevelsen av at jeg var verdt noe likevel.

Jeg har prøvd å jobbe systematisk med disse følelsene. Det har vært en krevende prosess. Til slutt klarte jeg altså å klatre opp fra det mørket jeg hadde havnet nedi. Sakte, men sikkert. Jeg greide å overtale meg selv om at det ikke var så farlig. Jeg fant tilbake til den forsonelsen jeg alltid har gått rundt med, til tanken om at jeg ikke ser bra ut, men at det får være greit. Til tanken om at om noen ikke liker hvordan jeg ser ut, er det ikke mitt problem, men deres. Da jeg endelig kjente at tåken begynte å lette, at knuten i brystet omsider løste seg opp, var lettelsen helt enorm. Jeg er stolt av at jeg lyktes med å holde den indre stemmen i sjakk, at jeg ikke gjorde noe dumt og støtte mine nærmeste fra meg, at jeg holdt ut til jeg fikk ryddet opp i hodet mitt. Jeg klarte det på egenhånd, for de gangene jeg prøvde å snakke med noen om disse tingene, ble jeg som nevnt avfeid. «Nå får du gi deg», liksom. Det var ikke vondt ment fra dem jeg forsøkte å forklare det til, for de visste jo ikke hvordan jeg hadde det og hvor dypt det stakk, men det gjorde det ikke noe lettere å måtte takle de tunge tankene alene. Når noen sier at de sliter med noe, er det viktig at vi prøver å møte dem med forståelse, samme hvor rart og tåpelig det måtte låte.

Tåpelig, tufsete, flaut. Ja, det er pinlig å være over 30 år og fortsatt være så usikker på utseendet sitt at det blir et problem. Jeg trodde dette var noe man vokste av seg, men det er visst ikke det. Heldigvis er det nå snart et år siden dette skjedde, og over et halvår siden det var ordentlig ille, men usikkerheten blusset opp igjen med jevne mellomrom gjennom hele 2019, og gjør det fortsatt iblant. Det gjør meg forlegen og trist, og så får jeg dårlig samvittighet, for egentlig er dette bare en filleting, egentlig er jeg jo så privilegert og heldig, og så føler jeg meg enda mer utilstrekkelig, og så blir jeg enda mer trist. Det er en ond sirkel som jeg håper at det blir lettere å bryte etterhvert.

Det er rart for min egen del også, å lese det jeg skrev da det sto på som verst. Man tenker jo ikke klart, man blir rent paranoid. Jeg husker at jeg fikk en ny følger på Instagram i vår, noen uker etter at vi kom hjem fra USA, som gikk langt tilbake på profilen min og likte omtrent alle bilder der jeg viste antrekk og ansikt. Jeg ble faktisk lei meg, jeg tenkte: «Greit, jeg skjønner at du synes det er morsomt å se på bilder av meg, at du sitter og ler der hjemme, men du trenger vel ikke like dem, du behøver da ikke spotte meg på den måten!» Det sier jo litt om hva slags mental tilstand jeg var i. Nå har jeg det bedre. Alle positive ord preller av, bevares, men det er sånn det pleier å være for min del, hoho. Neste gang et voksent menneske kaller meg stygg, ute blant folk, høyt og tydelig, helt uprovosert og uten videre, regner jeg med å takle det bedre. Det beste hadde jo riktignok vært om jeg slapp. Det aller beste hadde vært om folk bare sluttet å si kjipe ting om andres utseende, men det er vel for mye forlangt i vår overfladiske verden.

Jenter og damer forventes å være fine å se på. Det har jeg aldri vært. Det vil si, jeg er ofte pent kledd, og jeg kan føle meg fin i et skjørt eller en kjole. Det var sikkert en medvirkende årsak til at jeg sluttet med bukser for over ti år siden. Det er jo kjekt å være pen i tøyet når man ikke er pen i fjeset.

Jeg forsøker å tenke at utseendet mitt vitner om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Det er tross alt helt utrolig, det at jeg eksisterer i det hele tatt, og at jeg er et resultat av så mange tilfeldigheter og genetiske særpreg. Når jeg kommer over bilder av foreldrene mine som unge, eller når det knipses bilder av oss sammen i dag, er det hyggelig å se likheten. Jeg skulle bare ønske at trekkene som er så kledelige hos dem, og som jeg har arvet, kunne kollidert i trynet mitt på en litt mer vellykket måte.

Dette er, som dere skjønner, noe jeg har hatt med meg hele livet. Så sent som i år fant jeg et annet sitat jeg kjente meg igjen i. I Agatha Christie-boka A Pocket Full of Rye (1953) står følgende presentasjon: «She was a tall, long-legged girl, not beautiful but with a charm that was made up of vitality and a warm-hearted personality.» Det er jo meg, hoho! Christie byr alltid på svært treffende beskrivelser, og hun er ikke redd for å skrive at folk ikke er pene, hun forholder seg til folks utseende på en helt nøytral måte. Sånn skulle jeg ønske at det var i større grad, og jeg synes uansett at sjarm er viktigere enn skjønnhet. Hvem gjør vel ikke det, egentlig? Hvem er det egentlig som mener at utsiden betyr mer enn innsiden? Når folk dør, står ikke andre i begravelsen og sier «det er trist at han/hun er borte, for han/hun var så fin å se på». Da snakker vi selvfølgelig om vedkommendes personlighet. Personlighet har jeg, det vet jeg jo.

Det går altså greit for tida. Nå er det som vanlig i hodet mitt, slik det har pleid å være. Jeg ser meg minst mulig i speilet, liksom, men slik har det alltid vært. (Da vi flyttet til London i 2015, for eksempel, hang det et digert speil på den ene veggen i stua i leiligheten vår. Jeg vil helst slippe påminnelser om hvordan jeg ser ut, så det var plagsomt den første måneden – jeg merket at det gjorde meg nedtrykt, men det var ikke aktuelt å fjerne speilet, for det fikk rommet til å virke større og lysere, og jeg ville ikke behøve å si noe til kjæresten min. Til slutt ble jeg heldigvis vant til det, vant til å ikke se ditover når jeg oppholdt meg i stua. Det meste går seg jo til.) Jeg prøver å være bevisst på hvordan jeg tenker. Jeg vil jo være glad, jeg vil beholde tilværelsen slik den er, jeg vil gifte meg med favorittfyren min, og jeg vil helst ikke føle meg stygg i mitt eget bryllup. Jeg vet at jeg trolig kommer til å gjøre det likevel, for det er jo liksom standard-innstillingen min, men jeg jobber med det.

Jeg tvinger meg selv til å legge ut noen bilder av meg på bloggen og på Instagram likevel. Hver eneste gang jeg får det til, er det en seier. Jeg prøver å gjøre det med jevne mellomrom, i forsøk på en slags normalisering og bevisstgjøring. Det må faktisk være lov å ta plass på sosiale medier, som i hverdagen for øvrig, selv om man ser under middels bra ut. (Jeg mister for øvrig Instagram-følgere hver eneste gang jeg legger ut et bilde av meg. Hver eneste, bidige gang, helt uten unntak. I rest my case, haha.) Jeg har ikke orket å publisere noen skikkelige se-min-kjole-innlegg her på bloggen siden den kjipe hendelsen i fjor vår, men det kommer nok. Jeg har godt av å gjøre det, og andre har godt av å se slike bilder. Som en påminnelse om at det går en masse helt ordinære mennesker rundt her på jorda, selv om vi ikke alltid gjør så mye ut av oss. Vi er her, og vi er like mye verdt som de vakre folka. Kanskje mer, fordi vi må jobbe hardere for alt. Vi får ingenting gratis. Ingen har hjulpet meg opp og fram bare fordi de likte synet av meg. Alt jeg har oppnådd og utrettet i livet, har jeg klart på egenhånd. Det føles bra.

Jeg stoler på mine egne evner og egenskaper, jeg holder fast ved selvtilliten når selvbildet falmer. Alle har sine lodd i livet. Dette er et av mine. Ser man stort på det, er det jo bare lommerusk å være misfornøyd med utseendet sitt. Mitt dårlige selvbilde har fulgt meg hele veien, og nå har jeg gjenvunnet balansen, fått igjen fotfestet, funnet tilbake til forsonelsen. Jeg trenger ikke være pen, jeg er bra nok som jeg er. Hører du, drittfyr fra metroen i Los Angeles? Jeg har kanskje ikke utseendet med meg, men jeg er et godt menneske, i motsetning til deg. Det er og blir viktigere, samme hva du måtte mene, samme hva du måtte finne på å si. Jeg gir faen i hva du synes, faktisk.

– – – – –
In other words: Here we are. Lockdown or no lockdown, it’s time. It has taken me very long to start this post, to write this post, to translate this post and to publish this post. If it can create a little more understanding or make someone make a bit less alone, it’s worth it.
I’ve always had a positive self-esteem, but a negative self-image, if that makes sense. It does to me. I’ve always trusted my abilities, but disliked my appearance. Those two things have nothing to do with each other, right? I mean, what a person looks like and what their personality is like, what kind of qualities they have, those are different things. I think we should all be considered good enough as-is. I’ve never coloured my hair, plucked my eye brows or worn any make-up apart from lipstick. I don’t care about those things, and I figure most other people don’t either. I’ve gone through life thinking that as long as I’m a good person who does her best, it doesn’t matter what I look like, because people will judge me based on what I do, not how I look. That’s not always the case, of course, and last spring I got a reminder, and it made me question everything. It took me months to find my footing after an uncomfortable incident on the metro in Los Angeles.
First, let me say that that the way I look is something I came to terms with early in life. I’m not writing this to get sympathy, I don’t need it, and I’m writing as much for my own sake as for anyone else’s. I know I’m not a looker, I never have been, and that’s okay. I grew up with a beautiful sister, I was always the other one, but I’ve known all along that if people just get to know me, they’ll find I’m worth talking to. «I win them over with my personality», just like Miranda says in Sex and the City (The Real Me, s4e2, 2001). I remember instantly relating to that line when I first heard it. I know I have things to offer, I have empathy, humour, skills and talents, people just have to look past my lackluster appearance. In today’s society, though, where selfies is the new currency, I feel very out of place. I see people everywhere who are clearly okay with, or even happy with, the way they look. People who take and share pictures of themselves all the time, because they like what they see in the mirror. I mean, I have absolutely no idea how that feels? I do post pictures of myself now and then, I make myself do it, for several reasons. For instance, I myself like it when people whose blogs I follow show their faces now and then. For the most part, though, I just want to share something I’ve done or something I’ve worn. (I actually wrote another post about this a few years ago, when I wanted to start sharing vintage finds more often.) I’d always prefer to do it without actually showing my face, though. My very first outfit post on my old blog – which has since been imported here – looked like this, and that’s no coincidence. I sometimes take pictures of myself that I can’t bring myself to share, because I’m so ashamed of how I look. I usually always smile in photos, though, because I feel like when I look the way I do, I should smile to try and make up for it. I guess I don’t look like someone battling a crippling self-doubt at all times, but I am. Whenever I actually do publish a photo of myself, here on the blog or on Instagram, it’s a huge personal victory for me. It’s always uncomfortable, but I think it’s good for me, and it’s also good for normalisation of less-than-average appearances on social media. (I lose Instagram followers every time, you know. Every single time, without exception. I rest my case, haha.) I’m using photos from 2019 that I could never publish to illustrate this post.
Okay, so we went to California last spring, and we were on the metro in Los Angeles. A man suddenly said, out of the blue, loud and clear so that everyone in the carriage heard it: «Hey, ugly-ass white girl! I wouldn’t touch you with a stick! You look like a bird!» I was the only female with white skin in the carriage, so he was definitely talking to me. It took me a moment to realise it, because I hadn’t even seen the man, much less had eye contact with him, interacted with him or spoken to him in any way, but he had certainly seen me! Everyone fell silent. It was such an uncomfortable situation. I said nothing, I didn’t look at the guy. I just felt everyone’s eyes on me, pitying me, studying the face of the girl who was ugly enough to provoke that kind of reaction. It’s not the first time I’ve been called ugly, but I guess it was the first time in my adult life, being called out by another adult. Usually grown-ups have sufficient social skills to keep thoughts like this to themselves. I don’t think this guys was entirely sober, but that didn’t make it any less uncomfortable. I can’t really explain why it hit me so hard, though – I guess maybe because we were surrounded by tan, fit, picture perfect Californians and I already felt inadequate, or because it was so totally out of the blue, or because I’d recently become engaged and was a bit emotional to begin with, or because my fellow was sitting right next to me and heard it, or because we had travelled far and slept little in the previous days – or quite simply because I agreed with what the man said.
Inside my head it looked like this: «Okay, I know I’m ugly, but did you have to say it out loud in front of all these people? How bad does it have to be for someone to feel the need to urgently express it? Synne, you need to hide. You need to stop exposing others to your appearance. These are innocent people. Everyone else is probably thinking the same thing, they wish you weren’t here, and that guy just had the guts to let you know. Others are suffering in silence. This has to stop.» At this point I could feel something breaking inside of me, something falling apart in my chest. That guy tore down something I had spent so many years building up, the belief that how you look doesn’t matter as long as you’re a good person. Well, that obviously wasn’t true. Especially not in Los Angeles, the most superficial place on the planet. Maybe he had never seen a less-than-average person without a full face of make-up on? It must have been a shock. Now we were off the metro and on the street in Downtown LA, there were people everywhere, and I was spiralling. «Oh my goodness, I’m wearing colourful clothes and bright lipstick. I must be an idiot. Synne, people like you should wear only brown clothing and definitely no make-up. You know the expression «lipstick on a pig»? That’s about you. There is no point in decorating a defective face. It’s obvious, people immediately see what your deal is, and they wish they didn’t have to. Don’t do this to them. Don’t make them have to look at you. Make yourself as small as you can. Hide.» I just wanted to disappear, and I couldn’t focus on anything, I could only hear the voice inside my head. «How do people even manage to spend time with you? Your friends probably see it as a kind of charity work. You make them look better in photos, thought, that’s something. The ugly friend, that’s a known role that someone has to play, and obviously it’s you. The ugly girlfriend, however, is not a thing. My gosh, this has been going on for too long. Your relationship probably started as a dare or a bet from his side, and now he’s stuck. Everyone is laughing behind your backs. It is just a matter of time before he dumps you and gets the money someone promised him. You actually thought there would be a wedding, didn’t you? What a ridiculous notion. Maybe he is brainwashed? He doesn’t know what’s best for him, and you can’t take advantage. You need to stop this. Break it off. Give him his freedom.» At this point I was convinced that my life as I knew it was over. We’d have to cancel the wedding, split up, move apart, sell our flat and never talk again, and I’d have to rebuild my existence. It filled me with sorrow. I could feel it building up in me, my eyes filled with tears, and I told my boyfriend that I needed a place to cry. We were now arriving at the food hall where we were getting lunch, so we agreed to meet in ten minutes, and I went to the toilets and wept helplessly. For the rest of our trip I compartmentalised the issue as best I could. I lay awake at night, I cried in the shower, but I tried not to let anything show, because I didn’t want to ruin our holiday, I didn’t want my fellow to be affected by my sadness. When we arrived home, it struck me down.
These spiralling thoughts was my reality for two months. This was going on in my mind every day, every hour, all the time. It was exhausting. It was crippling. I didn’t want to spend time with friends, didn’t want to see my family, didn’t want to work, didn’t want to go outside at all. I was so sure that it was for the best. I wanted to shelter people from my appearance. These thoughts did not seem extreme to me, they seemed perfectly logical and warranted. I was so low, so frustrated, and it felt really hopeless, because it’s not my fault that I look like this, and what was I supposed to do? I didn’t want to tell anyone how I was feeling, I didn’t want to be a bother (to an even greater extent), and in any case I figured that everyone around me were on the brink of giving up on me and pushing me away, so I was afraid. I felt like I’d been living a lie that had now been exposed. I was simply something appalling that people endured. I said the most awful things to myself in the mirror, and I meant them. I really thought that any moment someone would put their foot down and put a stop to the charade that was my life. I was just walking around waiting for everything to unravel.
It didn’t. Time passed. After a while I guess I got tired of waiting, and since that’s the way I’m wired, I wanted to make the best of a bad situation. I started saying some new things to my reflection. Little things like «when you have a coffee date with a friend, who actually wishes he or she didn’t have to spend time with you, at least you’re on time». It was something, a little spark of positivity. That felt nice, and since I’m usually a positive person, it felt familiar. The spark lit up the darkness a bit, and it grew stronger and brighter over time. «At least you’re able to give the costumers at work a good wine pairing, even though they probably lose their appetite looking at you. At least you made your family laugh, although they are all probably ashamed of you. At least you can cook a good dinner for you and your fellow, who is counting the days until he can leave you. At least you can sing, even though you’re hideous.» Gradually, day by day, I regained the feeling that I was still worth something. I slowly managed to make my way back to the place where I used to be, where I know that what I do is more important than how I look, and that if someone doesn’t like looking at me, that is not my problem, it’s theirs. When the tide began to turn, when I could feel the dark waters receding, the relief was immense. It was like I hadn’t breathed properly for months. I have since tried to work systematically with these feelings and thoughts and patterns, and I’ve slowly been digging my way back up from the dark hole I was in. I’m quite proud of having made it, to be honest. I’m happy I didn’t do anything stupid while I was down there, I’m glad I didn’t uproot my life and push everyone away. I managed to hang in there until I could regain control of my mind. I made it through. It still comes back to haunt me regularly, but I’m able to shake it off after a while. It always makes me feel awful, though, because I know I’m actually such a fortunate and privileged person, and it’s shameful to get so caught up in my own insecurities. And at my age, I’ve passed 30! I thought this was something people grew out of, but I guess not, at least not everyone. I feel like a self-centered loser for letting this affect me so much, and then I feel terribly guilty, because really it’s just a stupid little thing, and I have so much to be happy about, and then I feel even more inadequate, and I get even more down. It’s a viscous circle that I hope will become easier to break with time.
I feel better these days, I’m doing okay. I can’t take a compliment for the life of me, haha, but I’ve always been like that. I know I’m not much to look at, but I also know that’s not what defines me. The next time a grown man calls me ugly, out of the blue, in public, I hope I’ll deal with it in a better way. The best thing, though, would be if it just didn’t happen again. The best thing would be if we stopped commenting on each other’s appearance and stopped caring so much about looks. No luck there, I think, in today’s superficial, selfie-driven society. Girls and women especially are expected to be pretty, and when we’re not, it makes us feel out of place. It’s so unfair. I try to think of my face as a testament to where I come from, it is after all a mix of my family’s genes through the generations. That’s nice, but I still wish there features could have collided in my face in a more pleasing way, haha. As you understand, the self-image issue is something I’ve carried with me all my life, and something I’ve come to terms with. I found another quote lately, earlier this year, which I also related to right away. I came across this description in the Agatha Christie novel A Pocket Full of Rye (1953): «She was a tall, long-legged girl, not beautiful but with a charm that was made up of vitality and a warm-hearted personality.» That’s me! I really don’t mind being that person. I just wish appearance wasn’t such a big deal. It really isn’t, when we look at the big picture. When push comes to shove, most people will agree that it’s more important to be good than to be good-looking. I mean, when people die, it’s not like we go to their funerals and say «it’s such a pity she’s gone, because she was so pleasant to look at». We remember people for their personality. That I have, that I know.
So, these days my head is more or less where it used to be. I try to be conscious of my thoughts. I want to be happy, I want to be social, I want to keep my life the way it is, I want to marry my favourite, I don’t want to feel ugly in my own wedding. (I probably will, since that’s kinda my default setting, but I’m working on it.) I still force myself to publish pictures of myself now and then, on the blog and on Instagram. For my own sake, and for others’, as a reminder that there are less-than-average-looking people out there, although we’re less visible in the selfie stream. We’re here, and we’re worth just as much as the beautiful people, maybe more, since we have to work harder for everything, we don’t get anything for free. No one lifts us up and helps us forward simply because they like looking at us. All the things I have accomplished in my life, I’ve done on my own. That feels good. I trust my own abilities, I hold on to my self-esteem when my self-image falters. It’s just a minor issue, after all. I have regained my balance and found my footing once more, I’ve returned to where I was, in the knowledge that I don’t have to be pretty, I’m good enough as I am. Do you hear me, mean guy from the metro in Los Angeles? I’m not a looker, but I’m a good person, as opposed to you. That’s more important, no matter what you think, no matter what you might say. I actually don’t give a fuck about your opinion.