Herlighet, dere. Tusen takk.
Jeg har fått så mange gode ord den siste uka. Her på bloggen, på Facebook, på Instagram, på telefon, på SMS. Fra inn- og utland, på norsk og engelsk. Fra nære venner, fra familiemedlemmer, fra folk jeg gikk på skole med for ti og tjue år siden, fra trofaste lesere, fra fremmede. Fra folk som bryr seg, folk som kjenner seg igjen, folk som har tatt seg tid til å uttrykke støtte, som sier fine ting om teksten og om hun som står bak den. Det betyr enormt mye for meg, jeg er helt overveldet. Det tar meg lang tid å svare alle sammen, jeg har måttet ta pauser og legge det vekk litt, jeg har sittet med tårer i øynene og lest hvert eneste ord. Tusen, tusen takk.

Det var skikkelig skummelt å publisere dette innlegget om selvbilde, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Som regel er man aldri alene om det som er vondt og vanskelig – både heldigvis og beklageligvis. Mange har valgt å dele sine egne erfaringer, sine egne tunge tanker, med meg. Det gjør meg ydmyk og nesten beæret. Takk for tilliten. På den ene siden er det fint å vite at man ikke er ensom om noe, og på den andre skulle jeg ønske at ingen av oss trengte å gå rundt og føle at vi ikke er bra nok. Egentlig er vi jo det, alle som én, selv når det ikke føles slik. Dessuten er vi altså sammen om dette.

Jeg har også fått mange interessante tilbakemeldinger fra folk som tolker situasjonen på ulike måter, fått en del tankevekkende og inspirerende innspill, og til og med noen velmente smekk på lanken. Tenk å ha så reflekterte og omtenksomme lesere? Som både støtter og utfordrer meg? For et enormt privilegium. Jeg setter så stor pris på det, dere aner ikke. Jeg skal samle alle de fine tingene jeg har fått høre den siste uka, og lese dem på dager når jeg har mest lyst til å gjemme meg, hihi. Jeg tipper at det vil komme flere slike dager, men jeg håper og tror at jeg er blitt sterkere av den verste perioden der, og at jeg aldri vil havne så langt nede igjen. (Om det skulle skje, vet jeg nå at jeg kan snakke med noen om det.) Tvert imot skal jeg jobbe videre med dette, og prøve å klatre stadig høyere. Jeg vet at jeg har dere i ryggen, og den tanken gjør meg helt varm av glede.

Mange skriver at jeg er modig som deler. Det er snilt sagt av dere. Jeg har faktisk fått høre det ganske jevnlig helt siden jeg var liten. Jeg har jo som regel gjort alltid det jeg har hatt lyst til, gjort min egen greie og gått min egen vei, selv om det har vært skummelt – samme om det har vært snakk om å stå på scener, flytte til nye byer og land alene, gå mot strømmen som frilanser eller skrive om tunge temaer. Det er jo verdt det, nesten helt uten unntak, å utfordre seg selv litt. Det er kanskje ikke tilfeldig at jeg er en griffing, hoho.

Jeg har kjøpt en presang til meg selv, noe jeg har ønsket meg i… tja, femten år? Det er en geeky gave, selvfølgelig. Det begynner å bli lenge siden sist jeg kjøpte noe nytt, men jeg har ikke klart å finne det brukt, hverken i bruktbutikker eller på nett, selv om jeg har vært på utkikk i månedsvis. Akkurat i disse dager er det uansett ekstra fint å kunne støtte lokale forretninger. Derfor gikk jeg til Outland og kjøpte meg et offisielt Harry Potter-skjerf, en kopi av de man ser i filmene, som viser hvilket Galtvort-hus jeg tilhører. (Ifølge Rowlings egen Valghatten-test, så klart, fra tida da det fortsatt het Pottermore.) Jeg tok det flotteste og dyreste de hadde, the deluxe edition, fordi jeg fortjener det, muaha.

Griffing-skjerfet gir meg mye glede. Vi går turer – i god avstand fra andre – i den varmende vårsola. Jeg føler meg altså så fin i det!

Til meg, fra meg, fordi jeg er modig.

Forresten: Om dere ser meg ute i byen, kom gjerne bort og si hei! Det er faktisk en del folk som har skrevet at de har hatt lyst til å hilse på, men ikke har turt. Jeg blir alltid veldig glad! Det er så fint å vite at dere finnes der ute, og jeg har alltid klemmer til dem som vil ha!

Jeg føler meg så heldig, dere. Jeg har åpenbart verdens beste lesere og støttespillere, og jeg er så takknemlig.

——
In other words: Oh my goodness, you guys. The support I have received this past week, since publishing this post, has been overwhelming. Here on the blog, on Facebook, on Instagram, by phone, by text. From friends and family, from old acquantances, from loyal readers, from strangers. It has been heartwarming, and it means so much to me. Many people have also shared their own stories, and I feel humbled and honoured by that. We are not alone, and that’s good to know, although I wish none of us had to walk around with these feelings of inadequacy. Insecurities are a part of human nature, I guess, and we’re in this together. I am going to take all your kind words with me going forward, I’m going to continue working on myself, continue climbing. I know there will be lots of more tough days, but I hope it will never get as bad as it was, and if that should happen, I now know that I can talk to people about it. I have also gotten many interesting comments from people who see the situation in a different light, offering new perspectives, and I’ve even received a few friendly, but stern words. I’m so fortunate to have people who care, people who support me and people who challenge me. I appreciate it more than I’m able to express. A lot of people say I’m brave. I’ve actually heard that quite a bit throughout my life, since I’ve always done my own thing, moved around and found my own path. Maybe it’s no coincidence that I’m a Gryffindor! After publishing the post I bought myself a present. A geeky gift, of course. I went to a local shop (they need us in these strange times) and purchased an official Harry Potter scarf that represents my Hogwarts house, a replica of the ones they wear in the films. I have wanted one for what, fifteen years? I even sprung for the deluxe edition, because I deserve it, muaha. Now we take walks – in a good distance from other people – in the spring sunshine, and it makes me so happy. To me, from me, for being brave.
I feel so fortunate, my friends. I clearly have the best readers and social circles in the world, and I’m so grateful.