Life in the age of Corona

Postet den 24. april 2020 av Synne Cinnamon

Kjære dagbok. Det er nå seks uker siden unntakstilstanden tok til. Her kommer en statusrapport og en beskrivelse av hvordan hverdagen vår arter seg. Denne perioden kommer vi nok alle til å huske og referere til så lenge vi lever, og jeg vil ikke glemme de små, dagligdagse detaljene.

(Er det noen som har lest eller sett Love in the Age of Cholera, forresten? Jeg klarte ikke å dy meg for referansen i overskriften, hoho, men jeg kjenner ikke egentlig denne fortellingen i det hele tatt. Har den på lista mi!)

Det er rart å ikke kunne jobbe. Restauranten er fortsatt stengt, og alle er permittert. Jeg kjenner at jeg savner det trivelige lokalet, de herlige kollegene mine og den gode følelsen av å gi gjestene en positiv opplevelse. Ingen vet når dørene vil åpne igjen. Jeg har søkt om dagpenger, og sender inn meldekort til NAV annenhver uke. Jeg har ikke fått noe foreløpig, men håper at det utbetales noe om ikke så lenge, for snart vil jeg begynne å merke nedgangen i inntekt. Sannsynligvis prioriterer de folk som er permittert fra heltidsstillinger, og det er jo bra. I mitt tilfelle er det «bare» omtrent 60 % av inntektsgrunnlaget som er borte. Jeg kunne søkt om forskudd på dagpengene før påske, men jeg tenkte at det var mange som trengte det mer enn meg, så jeg valgte å ikke gjøre det, for ikke å belaste systemet mer enn nødvendig. Nå lurer jeg på hvor lenge jeg kan utsette det før jeg blir nødt til å søke om forskudd. Jeg vil helst ikke bidra til enda større pågang hos NAV, så det hadde vært godt å slippe. Heldigvis har jeg fortsatt den andre halvparten av inntekten min, fra tekstejobben! Jeg prøver å ta på meg flere oppdrag for å bøte på lønnstapet, og det går sånn passe. Jeg har klart meg helt greit så langt, og krysser fingrene for at det fortsetter slik.

(For øvrig eier jeg jo egen bolig, og bor sammen med en fyr som ikke er permittert, så det er ikke som at jeg havner på gata om det drøyer en stund til, altså.)

Det er kjekt å føle at man utretter noe, at man får noe ut av denne tida, i hvert fall innimellom. Jeg synes ikke man skal stille for store krav til seg selv, for det er helt greit å ha dager der man føler seg nedfor og tiltaksløs – vi står midt oppi en global krise, tross alt. Samtidig er det naturlig for meg å prøve å gjøre det beste ut av enhver situasjon, og Jonasflotte er samme type. Derfor har vi laget ei liste over lure gjøremål som vi kan kikke på når vi har overskudd. For eksempel har vi vasket og gjort klar balkongen for våren, limt en kjøkkenstol, renset lufteventiler, ryddet i skuffer og skap, satt i stand syklene, aviset fryseren, oljet dører og hatt et lite syverksted, der vi lagde servietter av restestoff, lappet bukser og stoppet strømper. Det er snakk om småting, men det kjennes veldig bra likevel, det å kunne krysse av ting på lista. Dessuten går det framover med bryllupsplanleggingen!

Jeg har for øvrig tatt opp igjen Duolingo, etter flere års opphold, og i mellomtida har det dukket opp mye nytt, så det er kjekt. Jeg har også begynt med kveldsgymnastikk igjen, litt sånn i det små, for jeg har tidvis sovet dårlig siden denne perioden begynte, og da føles det bra å svi av litt energi før man sikter mot senga.

Det er rart å aktivt unngå andre. Jeg tenker på det hele tida, at jeg ikke skal gå for nær folk på fortauet. Jeg krysser gata eller tar omveier ved behov, særlig når jeg ser eldre, slik at de ikke skal føle seg utsatt. Det er fortsatt litt uvant å se mennesker med munnbind, men det er blitt tilnærmet vanlig å se sperrebånd, oppstablede møbler og avstandsteip på bakken. Det står flasker med håndsprit ved alle inngangsdører, og i en del butikker sitter det vakter som slipper inn én og én person. I kassene er det satt opp plexiglass, og kontantbetaling er uaktuelt. Alle kan være smittebærere, ingen vet hvem som har eller har hatt viruset, og mange er redde for å få det. Vi gjør en felles innsats for å beskytte risikogruppene og begrense spredningen. Enkelte oppfører seg som om verden er i ferd med å gå under, de hamstrer mat og dopapir, de sprer frykt og usannheter. I den andre enden av skalaen finner vi folk som virker å gi totalt blaffen, som nekter å forlate de dyre hyttene sine eller overholde karantenereglene, som setter andre i fare ved kun å tenke på seg selv. Det finnes så mange former for idioti, og de fleste kommer dessverre tydeligere fram i spesielle omstendigheter. Vi får bare fokusere på det vi kan gjøre noe med, vi får gå foran med et godt eksempel, og vente til det går over. Forresten så tror jeg at den hyppige bruken av ordet «dugnad» er grunnen til at jeg har hatt så veldig lyst på vafler i det siste, hoho!

Det er tungt å være i sentrum for tida, synes jeg. I gater og på torg der det vanligvis er mye folk å se, er det nå nesten ingen. På uteserveringene, der det skulle myldret på solvarme vårdager, er det tomt. Kontorbygg er forlatt, butikker og spisesteder er stengt, det er oppslag på dører og gitter foran vinduer. Jeg blir trist. Det hele minner meg om tida etter 22. juli, tror jeg. Det er noe feil med en by uten folk.

Det er hyggelig at folk står sammen og støtter hverandre. I etasjen vår har naboene jevnlig kontakt. Jeg har sagt til de eldre at vi gjerne kan handle for dem, hvis de helst ikke vil gå ut, og til barnefamilien at de kan komme til oss for å låne bøker, filmer eller spill, ettersom bibliotekene er stengt. På stolen ved heisen legger folk fra seg bøker som kan være til glede for andre. I hjelpegruppene på Facebook er det stor aktivitet. Jeg har gitt bort et stort puslespill til en fremmed, for vi var ferdige med det, og det er mange som har mye tid og lite å gjøre i disse dager. Folk lufter hunder og henter medisiner for dem som sitter i karantene, og stiller med flagg og ballonger i bakgården når gamle har bursdag. Dessuten har alle like slitte tupper, siden frisørene er stengt, og like tørre hender etter ekstra mye vann, såpe og sprit, haha. Vi er i samme båt, alle sammen, og det er så godt å se at medmenneskeligheten blomstrer i motgang.

Det er både rart og hyggelig at Jonasflotte har hjemmekontor. (Han må sannsynligvis belage seg på å jobbe hjemmefra helt fram til sommerferien.) Kaffeforbruket vårt har skutt i været, hoho. Vanligvis tar vi en Nespresso-kapsel hver til frokost, men nå lager vi ei stor presskanne hver morgen. Vi ordner oss som vanlig, for det hjelper på produktiviteten å føle seg presentabel og klar til dyst! (Jeg har aldri vært noe joggebuksemenneske uansett.) Han sitter som regel ved spisestuebordet fram til lunsj, og jeg sitter ved skrivebordet, og så bytter vi om ettermiddagen. Vi er heldige som bor i en leilighet med god plass og mye lys, med flere rom og flere steder man kan sitte og jobbe. Vi kan lukke dører og hverken se eller høre hverandre i flere timer av gangen. Det beste er likevel at vi kan spise lunsj sammen hver dag! Overgangen er naturlig nok størst for hans del, for han er tross alt vant til å jobbe på et kontor, omgitt av kolleger, mens jeg har hjemmekontor til vanlig også. Han sitter ofte i telefonen eller i videomøter, mens jeg oversetter og skriver og holder på med mitt. Jeg merker at jeg havner bakpå med seriene mine, ettersom jeg vanligvis pleier å se en episode i lunsjen når jeg spiser alene, og at jeg ikke kan synge like høyt og mye, haha – og nå som begge to er hjemme hele tida, må vi støvsuge mye oftere enn vanlig!

Noen ganger spiser vi lunsjen vår ute på en benk i hagen.

Vi hører nyheter på radio ved frokosten om morgenen, som alltid, men jeg følger ikke nyhetsbildet noe tettere for tida. Jeg blir bare trist, irritert og motløs av det, jeg har ikke noe behov for å følge spredningen fra døgn til døgn eller land til land. Jeg får med meg det viktigste hver dag, og det holder for meg.

Det er kjekt å kunne støtte små butikker og uavhengige aktører i disse dager. Vi passer på å kjøpe kaffe, blomster, bakverk og andre småting hos våre lokale favoritter – de som fortsatt har åpent, da. Vi bestiller også litt mer take away-mat enn før, fra steder der vi gjerne skulle spist nå, og fortsatt ønsker å ha muligheten til å spise når dette er over. Drikke også, faktisk. Utsalget til Grünerløkka Brygghus er gull verdt!

Det er rart å være så lite sosial, og det er rart å ikke kunne klemme folk. I løpet av de siste seks ukene har jeg klemt på én person, og det er Jonasflotte. Flaks at han er favoritten min, da, og at jeg får så mange klemmer jeg vil! Om jeg hadde bodd alene nå, ville jeg nok vært heeelt sultefôret på selskap og fysisk kontakt. Alt av kaffeavtaler, lunsjtreff, middager, bursdagsfester og øvrige sammenkomster, alt er avlyst og utsatt. Jeg liker å treffe venner jevnlig, jeg er glad i å ha sosiale ting i kalenderen, og jeg er en klemmer. Jeg savner å klemme.

Ved noen få tilfeller har vi truffet andre folk. (Fire ganger, for å være nøyaktig, på seks uker. Det er helt ekstremt.) Da har vi vært utendørs, med god avstand mellom oss. Én gang har vi også støtt på kjente når vi har vært ute på tur, og gleden over et tilfeldig sammentreff har vel aldri vært større. Det er sååå godt å se og høre folk på ordentlig!

Det er merkelig å bo i en by uten alkoholservering. Det har vært forbudt i Oslo kommune siden 21. mars. Verst tenkelige tidspunkt, haha, for vårens første utepils er jo et høydepunkt hvert år – frihetsfølelsen og fryden når man endelig kan ta seg en øl og kjenne sola i ansiktet samtidig, den er stor. I år er det ingen som vet helt når det vil skje. Nå har altså Oslo vært en tørrlagt by i en hel måned. Det kan da vel ikke ha hendt siden forbudstida? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg gleder meg veldig til jeg kan gå ut og bestille en øl igjen, eller ta meg et glass på en vinbar. Det sies at alkoholforbudet vil bli opphevet i begynnelsen av mai? Inntil videre tar vi fredagspilsen på balkongen, eller på en benk i parken, eller i sofaen, med selskap gjennom en skjerm. Det er tross alt veldig kjekt, det også. Det ligger mye glede i godt drikke – og i god mat også, selvfølgelig. Vi lager og spiser masse digg her hjemme; avslappet kosemat og spennende oppskriftsmat om hverandre.

Det er godt å vite at vi en dag kan se kinofilmer igjen, bruke biblioteket igjen, gå på konsert igjen, delta på festivaler igjen, dra på helgeturer igjen, arrangere middagsselskap igjen og invitere til fest igjen. Akkurat nå føles det veldig fjernt, alt sammen, men en vakker dag…

Hverdagsluksusen står sterkt for tida. Perfekt avocado, nytt sengetøy, hjemmebakte scones og kveldssol på soverommet? Ja, takk.

Det å bake gir meg sjelefred. Nå har jeg ikke noen eller noe å bake til, så det er litt kjedelig. Jeg fryser ned det jeg kan, og om jeg ikke har mer plass i fryseren, men vil bake likevel, lager jeg meg sjokoladekake i en kopp. (Oppskrift her!)

Det er fint å kunne omgås venner og familie digitalt, og å få kulturelle impulser gjennom skjermen. Vi rigger oss til foran TV-en, PC-en eller tablet-en. Hittil har vi strømmet tre metallkonserter, det er stas. Vi har også for eksempel tatt noen øl, spilt yatzy, deltatt på quiz, prøvd oss på et escape room og vært med på et mordmysteriespill, hoho. Hva skulle man gjort uten FaceTime, Skype, Teams og Zoom?

Vi ser også på at min bror spiller VR-spillet Half Life: Alyx! Det er så bra og så fett, og samtidig skikkelig skummelt – jeg er sååå glad for at jeg slipper å spille det selv, haha.

Det er rart å tenke på at 1. mai blir annerledes, og ikke minst at 17. mai blir annerledes. Jeg vil gå i tog på arbeidernes dag, slik jeg pleier, og så vil jeg nyyyyte nasjonaldagen fra morgen til kveld, som alltid – det er nok min absolutte yndlingsdag! (I år må jeg riktignok kanskje jobbe, noe som egentlig fortoner seg som en liten katastrofe for meg, hoho, så slik sett blir den nok annerledes uansett.) Bursdagen min i starten av juni, som jeg vanligvis feirer ved å samle folk, blir kanskje også annerledes? Det er vanskelig å si når alle disse tiltakene vil mykes opp eller oppheves, vanskelig å si når alt går tilbake til det vanlige – og vanskelig å vite hva «det vanlige» egentlig består i når dette er over. Nå er i hvert fall barnehager og småskoler i ferd med å åpne igjen, og det lover godt. Dessuten får frisøren min gjenåpne til uka, og jeg krysser fingrene for at hun har en ledig time før 17. mai.

Vi pleier å gå ut én gang hver dag – iblant to, på de aller fineste dagene. Såpass må man kunne tillate seg; det er jo ikke portforbud, og vi er ikke i karantene/isolasjon eller i risikogruppene, og vi unngår kollektivtransport. Jonasflotte og jeg går eller sykler lange turer, og noen ganger ser vi oss ut et mål og tar ut en kompasskurs, for å få følelsen av å være på ekskursjon, haha. Vi velger områder og gater med lite folk, og vi holder avstand til andre hele tida, overalt. Man blir jo faktisk vant til det, å sky unna. Det er ikke naturlig for meg, men det er normalen akkurat nå. Ute i byen ser man hyggelige hilsener, regnbuer i vinduer og andre tegn på at folk tenker på hverandre – og på at tida ikke står stille, selv om det iblant føles slik.

Om kveldene gjør vi koselige ting, og velger gjerne analoge aktiviteter. Det er fint å kunne lese, fargelegge, spille brettspill og kortspill, se film og høre på podcasts. Jeg leser en lang, klassisk roman, og drømmer meg vekk til overdådige sosietetsball.

Jeg har dessuten sendt noen ekstra postkort i det siste, for man skal ikke glemme den gode, gamle papirkorrespondansen heller, hihi.

Når helga kommer, prøver vi å få den til å skille seg fra hverdagene. Sene, store frokoster, mye tid utendørs, ekstra god mat, ei flaske vin på deling… Hver lørdagkveld pleier vi å pynte oss, bare for vår egen del.

Ute er det vår. Endelig. I starten av unntakstilstanden måtte vi ta på oss våre varmeste klær når vi skulle sitte på balkongen, og vi utepilset på trass med snø i lufta. Nå er det plutselig fjorten grader i skyggen, og på de fineste dagene kan jeg sitte der og lese uten jakke. Trærne blomstrer, utsikten vår blir stadig grønnere, og sola går ikke ned over byen før klokka halv ni om kvelden. For en fryd.

Vi gjør vårt beste for å overholde regler og råd fra styresmaktene, men jeg har brutt retningslinjene én gang. Da jeg spurte min kjære søster om hun ville være forloveren min, og hun sa ja, begynte vi begge å gråte, og vi måtte gi hverandre en stor, tårevåt klem. Ring smittevernsmyndighetene, om dere vil, og gi meg en bot. Det var verdt det.

– – – – – –
In other words: It has now been six week since this lockdown begun. I don’t keep a diary, so I wanted to write a post about what our everyday lives are like these days. (By the way, has anyone actually read or seen Love in the Age of Cholera? I couldn’t help myself, I had to nod to the title here, but I don’t actually know the story at all. It’s on my list!)
I am still temporarily laid off from my job as a sommelier, because the restaurant is closed, and nobody knows when it will reopen. I’ve applied for unemployment benefits, but nothing has happened yet, and I will soon start to notice that half of my income is gone. Luckily I have the other half, my freelance work, to fall back on. I try to take on more, and it could have gone better, but it also could have gone worse. I’m going to be okay in any case, since I own my home and share it with a person whose job is unaffected, and that’s a very good feeling. Well, my fellow does work from home now, and he will probably have to for at least another two months. It is both strange and nice to spend every work day at home together. We are very fortunate to have a flat with several rooms, doors we can close between us, windows that give lots of light and several places we can sit and work, and switch between. We can also have lunch together every day, that’s a nice bonus! We both get ready in the morning, just like we would normally. I’m not a sweatpants person, never have been, I like to feel presentable even when I’m just at home on my own.
We listen to the news on the radio with breakfast in the morning, as usual, but I don’t spend any more time following the developments – that just makes me feel sad, angry and helpless. I have no need to follow the spread from hour to hour and from country to country. I get the most important updates every day, and that’s good enough for me.
It’s so strange to be outside in the city now. It is almost deserted. Everything is closed, there are notices on doors and shutters on windows, and the streets, squares and patios which should be full of people on sunny days, are empty. It makes me sad to see. There is something quite wrong about a city with no people in it. The places that are still open have tape everywhere, telling you to keep your distance, and bottles of disinfectant by the door, and no cash payment, and glass panes to protect the cashiers, and sometimes even guards at the entrance, making sure that only one person enters at a time. We do our best to comply with everything, we avoid other people, but it still feels unnatural to me.
I don’t think people should put too much pressure on themselves during this time, but I’m the kind of person who likes to look on the bright side and try to make the most of every situation, as is my fiancé. We’ve made a list of little things we can do when we have the energy for it – small chores like tidying up in kitchen cabinets and drawers, fixing a wobbly chair, cleaning a vent, oiling some door hinges and so on. One day we had a little sewing workshop, patching clothes and making cloth napkins out of leftover fabric. It’s nothing huge, but it feels good to accomplish something. What’s more, we’re making wedding planning progress!
We try to support local shops, the few that are still open. After all, flowers and coffee and baked goods and local beers make us feel better, too! We also have take-out slightly more often than usual, also in an attempt to ensure that the places we miss now will still be there, and not just as take-out places, when this blows over. It is almost impossible to find an eatery where you can sit down these days, but there would be no costumers anyway. What’s more, there is no serving of alcohol in the city of Oslo, and there hasn’t been for a month. I don’t think this has happened since the prohibition years, one hundred years ago? It feels so strange to live in a place where you can’t go out for a beer anywhere. We do have beers at home, on our balcony or in the park, though. We’re Norwegians, after all. Having beer outdoors after a long, cold winter is huge for us, haha. I also miss going to the cinema, to concerts, to the library… I wonder when society will start to come back alive. All kindergartens and schools have been closed for these six weeks, but some are now slowly reopening. We’ll see how that goes, we’re all hopeful.
It is really nice to see people coming together now, helping each other. We’re all in this together. (We all have split ends, too, since all the hairdressers are closed, and dry hands from all the washing and sanitising, haha.)
Everyday luxuries are even more important than usual these days. A perfect avocado, fresh bedding, home baked scones and evening sun in our bedroom? Yes, please. Also, when I feel like baking but have no people or event to bake for and no more room in the freezer, I make myself a micro mug cake. (Recipe here!)
I miss being social, I miss my friends and family. We are not supposed to be more than five people together, and even then we’re supposed to keep one metre apart outdoors and two metres apart indoors. Over the past six week we have seen other people four times. Outdoors, apart, no hugs. Once we also met a couple of friends by chance when we were out, and it was such a treat! Seeing and hearing people in real life is such a treat nowadays. However, we’ve got digital hangouts down to an art. We’ve had beers with friends, played yatzy and had a quiz night with my family, we’ve even played an escape room game and a murder mystery game. It really helps. What would we do without FaceTime, Skype, Teams and Zoom? I’m a hugger, by the way, so if I didn’t have a fellow I can hug as often as I want to, I would probably be hugging random objects compulsively right about now.
We usually leave the house once every day. We can go out, since we are healthy and not in quarantine/isolation, and not in any of the at-risk groups, and we avoid public transport. We take long walks or go for bike rides, and we choose parts of town with less people. Sometimes we set a course and bring a compass with us when we go out, to get the feeling of an excursion, haha.
In the evenings we do stuff at home, indoors, and it’s cosy. We read, watch films, listen to podcasts, play board games or card games, and so on. I’ve now read a third of my long, classic novel. I’ve also sent more post cards lately, since there is something special about correspondence on paper.
We try to make the weekends feel different from the weekdays. Long, lazy breakfasts, more time outdoors, no laundry. We also dress up every Saturday night, just for ourselves.
In the meantime, spring has arrived for real. When we had our first after work beers on the balcony, six weeks ago, there was snow in the air. Now the whole world has come alive, there are flowers and blooming trees and new, almost impossibly green leaves everywhere, and the sun doesn’t set until eight thirty in the evening. Nature doesn’t know what’s going on, and nature doesn’t care, and spring brings me such joy.
We do our best to follow all the new rules and regulations, but I’ve broken them once. It was when I asked if my dear sister would be my maid of honour, and she said yes, and we both started crying, and we had to give each other a huge hug. Call the authorities and hand me a fine. It was worth it.

Pink cloud

Postet den 17. april 2020 av Synne Cinnamon

Jeg vet ikke med dere, men jeg syntes det var liiiitt tungt å returnere til permitteringen, hjemmekontoret og nyhetsbildet etter ferien, haha.

Heldigvis er ikke naturen klar over at det er krisetid og unntakstilstand, naturen bare går sin gang, og her i hovedstaden er våren på sitt kanskje aller fineste akkurat nå. Man må bare se og snuse og smile, og senke skuldrene som best man kan.

Her kommer derfor ei rosa sky og et ønske om ei fin helg!

– – – – –
In other words: I don’t know about you guys, but I found it slightly tough to return to reality after the holidays, since reality right now is a state of emergency. Luckily, nature does not know that we’re in crisis, nature just does its thing, and here in Oslo spring is at its most beautiful right now. I just want to share this pink cloud with you and wish you a good weekend!

…and present

Postet den 14. april 2020 av Synne Cinnamon

Så var det årets påske! Dette har jeg gjort i ferien!

Jeg har gått lange promenader i vårværet, hånd i hånd med min yndlingsperson. Vi har valgt områder og gater med mye sjarm og lite folk. Jeg pyntet ganske lite, som vanlig, men satte fram noen liljer og noen egg, og skaffet appelsiner og påskesjokolade. Vi tok vårens første sykkeltur, på årets hittil fineste dag! For en herlig følelse å suse gjennom byen!

Da vi kom hjem, hang det en påskehilsen på døra, fra den eldre damen tvers over oppgangen. Den besto av et pent kort og en blomst laget av palmeblader, som hun visstnok kjøpte til oss i Spania i vinter og har oppbevart i kjøleskapet sitt siden. Altså, folk er så fine.

Vi har spist sene, lange frokoster med ristet brød og kokt egg og annet ekstra godt. Pluss Påskelabyrinten på radioen. Årets vinner imponerte stort!

En kveld var vi på stuekonsert med Kvelertak. Det veide litt opp for den avlyste turnéen som vi egentlig hadde billetter til! I forkant var vi seks stykker som vorset digitalt, via Zoom. Veldig hyggelig! Det er blitt drukket kakao og svart på quiz-spørsmål etter beste evne. Vi har lekt hyttetur! Alt man trenger er ekstra myke og varme klær, Kvikk-Lunsj, gamle tegneserier, gryterett til middag, CD-er og DVD-er i stedet for strømmetjenester, potetgull, kortspill og gode samtaler. Denne dagen fikk vi virkelig feriefølelse, hoho! Vi tok faktisk en liten tur ut av byen, for første gang på en måned, vi besøkte min søster i Asker for å feire bursdagen hennes. Vi var utendørs hele dagen, og holdt behørig avstand. Selv om vi ikke kunne klemme hverandre, var det utrolig godt å se ansiktene og høre stemmene deres igjen! Mat stekt på bålet og en akevitt i solveggen var heller ikke å forakte.

Jeg har løst kryssord og drukket rødvin, for det demper irritasjonen når stikkordene er «by» og løsningsordene er for eksempel EEKLO eller BRNO. Dumme Morgenbladet. Vi har lett etter påskeegg, selvfølgelig! I år var det riktignok gjemmingen som var mest stas – jeg hadde klart å finne et skjulested som det tok Jonasflotte en time å lete seg fram til. (Egget hans var festet oppi viftehetta på kjøkkenet.) Det pleier alltid å være jeg som sliter, men denne gangen kunne jeg kaste meg over sjokoladen ganske fort, og legge beina høyt mens han fortsatte letingen, hoho.

Senere spilte vi Scrabble, og vant hver vår gang. Perfekt.

Ellers har vi hygget oss med god mat og drikke, sett flere gamle filmer, ringt folk vi ellers ville sett ansikt til ansikt, lest hver vår bok i hver vår gode stol, holdt på hatten i den sterke vinden og prøvd å få ferien til å føles annerledes enn hverdagen, nå som det uansett er så lite som skjer. Jeg synes vi har lykkes, og faktisk har det vært en veldig fin påske!

Tenk, så fint å kunne si det, alt tatt i betraktning… Etter forholdene håper jeg at det står bra til med de fleste der ute.

Enn du, hva har du gjort i påskeferien i år?

– – – – –
In other words: Okay, let’s take a look at this year’s Easter! I spent it with my fellow, of course, and mainly at home, of course. We’ve gone for long walks in the mellow spring air, in parts of town which have lots of charm and few people. I didn’t decorate much, because I usually don’t, but I got some narcissus flowers and some Easter sweets. We’ve had late, long breakfasts with eggs and toast. We streamed a digital concert with a favourite band of ours, and we had digital warm-up beers with some friends beforehand, and it felt a liiiittle bit like it would have done if the concert we had tickets to hadn’t been cancelled. We took the first bike ride of the year, on the warmest sunny day so far. What a feeling. When we returned to our flat, our neighbour, an elderly lady, had left a card and a flower on our door. People, though! We’ve had hot cocoa and answered quiz questions to the best of our knowledge. One day we pretended we went to a cabin in the mountains, which is what Norwegians typically do for Easter, but right now it is forbidden to use them. We created the right feel by wearing extra warm, soft clothes, reading old comics, playing CDs and DVDs instead of streaming, eating a hearty casserole for dinner, playing cards and talking until late in the night. It felt surprisingly realistic, haha. We did actually leave town once, we went to my sister’s for a visit to celebrate her birthday, but we spent the whole day outdoors in her garden and kept our distance to eachother. It was quite strange not to hug and be close, but it still felt great to see some faces and hear some voices not through a screen! We cooked food on the fire and had a dram in the sun, classic stuff. I’ve solved an annoyingly difficult crossword puzzle – fortunately I had red wine on hand. There was also an Easter egg hunt, as always! I found mine quickly this year, but he spent an hour looking for his, because I’d found a really good hiding place this time. So fun! Later that day we played Scrabble and won once each. Perfect. We’ve also enjoyed good food and drink, watched several old films, read our books in our comfy chairs and tried to make this little holiday feel like a holiday, now that we have to spend so much time at home anyway, and I think we did a good job. All in all it has been a nice Easter here, and I feel so lucky to get to say that, under the circumstances. How was yours?

Ghosts of Easters past

Postet den 8. april 2020 av Synne Cinnamon

Nå tar jeg ferie, dere! Skap og skuffer er fulle av marsipan og sjokolade, og jeg har tatt på meg et antrekk som er ekstra mykt og varmt og behagelig, slik at jeg får en viss hyttefølelse, hoho. I skrivende stund hører jeg på Radioresepsjonens påskespesial, og jeg sitter ved kjøkkenbordet og ser utover byen, gjennom vinduer som er skinnende rene – jeg har nettopp pusset dem. Det var det siste punktet på lista over gjøremål, for jeg fikk all tekstejobben unna i går, så nå senker jeg skuldrene og ser fram til noen dager med ren kos.

Ettersom denne påsken blir litt annerledes, tenkte jeg at vi kunne se på tidligere påskefeiringer her på bloggen!

I fjor, altså i 2019, ble det avslappet bypåske. Vi hadde nettopp kommet hjem fra den store California-turen vår, så det var veldig godt å være mest mulig i ro og gjøre minst mulig, hihi.

Året før, i 2018, tilbragte jeg feriedagene hjemme hos foreldrene mine i Elverum. På dette tidspunktet bodde vi midlertidig på liten plass blant mange flytteesker og lette febrilsk etter ny leilighet, så jeg var sliten, og glad for å få et avbrekk.

I 2017 var jeg litt her og litt der, blant annet i fjæra i Slemmestad. Kaldt og koselig!

Året før, altså i 2016, bodde vi i London! Vi fikk besøk hjemmefra i påsken, og koste oss veldig med tidlig vår og masse liv i byen.

I 2015 var jeg hjemme på Løten, for da bodde foreldrene mine fortsatt i huset der jeg vokste opp. Jeg inviterte gamle venner på boller, for på dette tidspunktet var det fortsatt slik at «alle» dro hjem i påskeferien – vi var studenter, vi hadde små hybler i stedet for ordentlige, egne hjem… Tida går så fort!

Jeg var hjemme i Løten i 2014 også, men da var det noen andre som inviterte til påskesamling hos seg. Dette var den første påsken med speilreflekskamera, så herfra går bildekvaliteten et hakk ned, haha.

I 2013 bodde jeg i Paris! Jeg fikk besøk av Jonasflotte i påsken, og vi stappet ei langhelg full av utforskning, nerding og snop – her er del én, og her er del to. Bildestørrelsen varierer litt i disse innleggene, for nå skal vi tross alt ganske langt tilbake… Det var tider, det!

De to siste årene får jeg dessverre ikke tak i bilder fra, for jeg sitter på Jonasflotte sin maskin, men vi tar en titt på innleggene likevel! De er importert fra den forrige bloggen, så de ser litt rare ut.

I 2012 gikk jeg med påskepost (er det noen som husker at jeg var lørdagsbud?) og besøkte Stockholm sammen med Jonasflotte. (Den turen ble oppsummert i to innlegg til, ett om mat og drikke og ett fra Gamla Stan.)

Nå begynner bildene å bli veeldig små, men i 2011 var jeg litt i byen, litt på Rena og litt på Løten. Da dette innlegget ble skrevet, hadde jeg bare blogget i et par måneder.

Det var ni tilbakeblikk! Håper dere synes det var hyggelig med en liten tidsreise – det synes jeg, hoho!

Vi kommer nok til å huske årets påske, for den vil skille seg ut, men jeg håper alle får en fin ferie etter forholdene.

Riktig god påske, mine venner!

– – – – –
In other words: I don’t have time to write you a proper translation, because I’m headed out, since my Easter holidays have just begun! We have the rest of the week off, plus the following Monday, here in Norway. This Easter will be unusual for obvious reasons, so I figured we could take a look at some earlier versions. I have been blogging since 2011, so I have quite a few years documented. The oldest ones, the ones at the very bottom, are posts that have been imported from my old blog, so please excuse their messy appearance. Oh well, let’s call it charm. Enjoy this little journey back in time, I sure did! Happy Easter, friends!

My April

Postet den 1. april 2020 av Synne Cinnamon

Ny måned, nye muligheter – innenfor disse rare rammene. Nå har jeg laget slike månedsinnlegg i fem år (!), men denne gangen føles det litt merkelig å skulle skrive om planene mine, for konsertene er avlyst, kinoene er stengt og festene er utsatt. Samtidig er det jo mye å finne på, innendørs og på egenhånd, men det er liksom ikke like spennende å lese om, ser jeg for meg? Det får stå sin prøve, hoho.

Blant annet har jeg tenkt å…

– Fortsette å forholde meg rolig, prøve å ikke bekymre meg mer enn nødvendig, og ikke sjekke nyhetene oftere enn ellers. Denne situasjonen blir ikke bedre, i hvert fall ikke for meg, om jeg skal ta inn over meg hele utviklingen hele tida. Så lenge jeg får med meg det viktigste, er jeg fornøyd.

– Glede meg over vårtegnene som dukker opp overalt. Blomster i veikanten, fuglekvitter, blader på trærne. Det er så godt å gå en liten tur hver dag (i god avstand fra andre, ja) for å få litt luft og se at våren er i full gang.

– Hente noen vinflasker jeg bestilte i dag, blant annet en fra dette innlegget på Vin og vegetar. Kjekt å kunne gjøre noen gode kjøp!

– Se ferdig tredje sesong av Dear White People på Netflix. Jeg synes kanskje ikke at den er like skarp som de to første, i hvert fall ikke foreløpig, men det kan fortsatt ta seg opp, og det er stadig underholdende og tankevekkende.

– Prøve nye oppskrifter. Nå har vi mer tid til å eksperimentere!

– Ta årets første sykkeltur på Humla! Min kjære har vært så snill å gi den en liten overhaling, så nå er vi klare for utflukter, så snart det blir liiiiitt varmere i lufta.

– Markere St. George’s Day, Englands uoffisielle nasjonaldag, den 23. april. Ale, please!

– Sette balkongen i stand for våren. Vi har allerede vasket over den, slik at vi kan legge puter på helårsbenken og ta oss en kopp eller et glass, men det er nok ikke lenge til vi henter de øvrige møblene i boden! Etterhvert kan vi spise lunsj der ute, for eksempel. Gleder meg!

– Feire min søsters bursdag, på avstand.

– Fortsette å støtte lokale butikker, de som fortsatt holder åpent. Kaffesjappa, bakeren og floristen i nabolaget trenger oss nå – og ettersom koffein, bakverk og blomster uansett gjør unntakstilstanden litt hyggeligere, så er det definitivt snakk om en vinn-vinn-situasjon!

– Muligens arrangere en ny pub-til-pub-runde i slutten av måneden, dersom ting går tilbake til normalen, påleggene oppheves og det er forsvarlig. Det er nok lite trolig, men man må jo tenke positivt! Vi får bare vente og se.

– Smake på den nye sjokoladen fra Nidar, med tre varianter i én. Hva er dette for slags kuriositet?

– Fortsette med bryllupsplanleggingen. Jeg har også tenkt å skrive en liten oppdatering til dere, ettersom flere har gitt uttrykk for at de er nysgjerrige, hihi.

– Se på at broren min spiller Half-Life: Alyx. Fy søren, så fett.

– Tilbringe påsken på hytta på Golsfjellet.

– Aprilsnarr! Var det noen som gikk på? Vi har ikke engang noen slik hytte, jeg er bare så uhorvelig morsom. Nei, mine planer er å ta meg litt frilans-fri i påskeuka, og prøve å lage litt feriestemning – selv om det automatisk gir en følelse av ferie når både Jonasflotte og jeg er hjemme hele tida, til tross for at vi jobber. Det hele er så forvirrende! I påsken håper jeg uansett at vi kan spise ekstra god mat, se filmer midt på dagen, spille mange brettspill, løse kryssord, drikke kakao og spise marsipan. Dessuten skal vi lete etter påskeegg, selvfølgelig. Det blir nok rart å ikke skulle reise noe sted og ikke tilbringe mer tid med familien, men dette blir bra likevel!

– Strømme noen flere metallkonserter på nett, og fortsette å heve glasset med venner gjennom skjermen. Man tilpasser seg.

– Nyyyyte lyyyyset. Nå har vi måttet ta i bruk blendegardina på kjøkkenet igjen!

– Lese i Anna Karenina, som jeg nylig har begynt på. En klassiker på nesten tusen sider føltes passende nå, hoho.

– Være veldig glad og takknemlig for at jeg ikke er hardere rammet av denne krisen, og prøve å hjelpe andre som er det.

Dette ser jo ikke verst ut, tross alt! Hva er deres planer for april?

– – – –
In other words: New month, new possibilities, within these strange confines. I’ve written these monthly posts about my plans for five years now (wow, time flies!), but this time it feels a bit strange, since the concerts are cancelled, the cinemas are closed and the parties a postponed. I’m worried that my mostly-staying-at-home plans might not be much fun to read about, but I guess we’ll find out, haha. I do want to…
– Keep up my good work of staying calm, trying not to worry too much and not checking the news more than usual. This situation will not get any better (at least not for me) if I stay constantly updated on all the depressing developments. I’ll catch up on the most important stuff every day, and that’s good enough for me. – Enjoy all the signs of spring that are popping up everywhere. It’s lovely to go for a wee walk (keeping our distance to others, yes) and look at the flowers and the leaves and listen to the birds singing. – Finish the third season of Dear White People on Netflix. It’s not as sharp as the two first ones, if you ask me, but it’s still a really entertaining and thought-provoking show. – Drink English ale on St. George’s Day. Yay! – Get our balcony ready for the season. I’m so looking forward to having lunch out there! – Possibly host a pubcrawl at the end of the month, if everything is back to normal by then, if it’s possible and safe. I doubt it, but let’s stay positive! – Try new recipes. We have more time to experiment these days. – Go for this year’s first bike ride! My fellow has given my bike, the Bumblebee, her spring overhaul, so we’re ready to roll (literally) when the temperature rises a bit. – Pick up some bottles of wine I recently ordered. – Celebrate my sister’s birthday at a distance. – Keep supporting local shops. They need us. – Try to make Easter feel like Easter, even though it’s going to be very different this year, since we’re not supposed to travel unless we have to and not supposed to be together in groups – so no trips to be with family, which is usually what this time of year is about for me. Still, I hope we can eat good food, watch films in the middle of the day, play board games, solve crossword puzzles, drink hot chocolate and eat marzipan, all the stuff that Easter is about for a happy heathen like me, so I think it’s still going to be nice. – Continue planning our wedding, and give you guys a little update, since several people have expressed an interest. – Watch my brother play Half-Life: Alyx. Oh my, it’s so awesome. – Enjoy the daylight! It hath returned! – Stream some more metal concerts online, and have more drinks with friends through a screen. We adapt. – Continue reading Anna Karenina. A proper classic with almost a thousand pages felt like the right move right now. – Be happy and thankful that I haven’t been hit harder by this crisis, and try to help those who are.
Okay, there we go! Certainly this could have been worse? What are your plans for the month of April?

Made me smile: Lockdown edition

Postet den 17. mars 2020 av Synne Cinnamon

Happy Saint Patrick’s Day! Jeg har hentet det irske flagget i boden, og jeg har en irrgrønn kjole på, og i kveld skal jeg drikke Guinness med venner – gjennom skjermen. Først var planen å gå ut på pub, men så ble den stengt, og så var planen å samles hjemme hos oss, men så ble det vanskelig, og nå har vi besluttet å gjøre det digitalt i stedet for fysisk. Uansett vil jeg feire! Jeg har også planer om å ringe vertsfamilien i Irland for å gratulere med dagen, og for å høre hvordan det står til med dem for tida. Jeg tror situasjonen der borte er omtrent som her hos oss.

Enn dere som leser, hvordan går det? Er det hjemmekontor som gjelder? Er dere i karantene, kanskje? Er vi flere som er blitt permittert? Jeg fikk den beskjeden i helga, og sitter nå og stooorkoser meg med NAV-skjemaer for å kunne søke om dagpenger etterhvert. For ei røre, haha. Jeg forholder meg fortsatt til hele situasjonen med stor ro, og prøver å få mest mulig ut av all tida vi nå tilbringer hjemme i stedet for ute. Nå passer det å begynne på ei skikkelig tjukk bok, lime den kjøkkenstolen som knirker og sortere gamle bilder! Dessuten har vi jo et bryllup å planlegge her i huset, så jeg håper at vi kan få gjort en hel del på den fronten i ukene som kommer. Det føles som at vi ligger godt an allerede, altså, og det er topp, men nå kan vi virkelig ta i et tak, hoho. Håper dere alle har muligheten til å aktivisere dere og føle at dere får noe ut av dagene, samme hvilken situasjon dere er i akkurat nå. Dessuten håper jeg at de fleste har anledning til å trekke litt frisk luft en gang iblant, om så bare i hagen eller på balkongen, for det gjør alltid godt. Jeg håper ganske enkelt at dere har det bra, både fysisk og psykisk, i denne merkelige unntakstilstanden. Ta vare på dere selv og hverandre!

Her kommer noen fine greier fra den siste tida, som jeg vil dele med dere!

Sider som Oslo hjelper Oslo, og diverse andre lokale hjelpesider, er virkelig rørende. Det er så mange som ønsker å bidra, og så mange som får assistanse. Vi er alle folk, og vi er sammen om dette!

For oss som synes det er kjedelig at alle kulturarrangement er avlyst, kan konseptet Brakkesyke hjelpe på abstinensene! Her arrangeres det små konserter i stuer og studio rundt omkring, slik at man kan høre musikken på nett og støtte artistene med Vipps. Så lurt!

Denne tweeten, og så denne tweeten.

Emma skriver godt, som vanlig, om klimaet og koronasituasjonen og hvordan vi kan tenke i disse tider.

Pressekonferansen for barn som regjeringen holdt i samarbeid med NRK. Så fint og inkluderende.

And now for something completely different, som Monty Python ville sagt. Vi må jo ha et par lenker som handler om andre ting også!

A Beautiful Mess har pusset opp et utleiehus med inspirasjon fra Harry Potter! Herlighet, for en drøm. Her finner man det siste innlegget i serien, og så kan man klikke seg tilbake derfra og titte på alle rommene. Veldig gøy å se, synes jeg – samtidig som jeg hadde tatt det enda lenger om jeg skulle gjort det samme, muaha!

En Buzzfeed-klassiker: De 100 viktigste kattebildene på nettet. Kattebilder er tross alt hovedgrunnen til at nettet finnes i det hele tatt, det vet vi jo.

Jeg slenger også med et gammelt innlegg jeg har skrevet om ting man kan finne på til hverdags. Noen punkter må sløyfes i disse unntakstider, naturligvis, men mange funker fortsatt!

Det ble visst ikke noe bilde i dette innlegget, for nå er middagen klar, og vi må få i oss en matbit før vi skal heve glassene snart. Kos dere som best dere kan for tida, alle sammen!

– – – – –
In other words: Just a little update from this strange lockdown situation, and some links, which are mainly local, I’m afraid. I don’t have time to translate this post at the moment, but please use the translation tool on the right, and have a happy St. Patrick’s Day!

These strange days

Postet den 13. mars 2020 av Synne Cinnamon

Oi. Plutselig var det unntakstilstand. God fredag den 13. til alle, jeg håper dere har det bra etter forholdene. Jeg har katteører på, dagen til ære, men jeg er usikker på hva kvelden, helga og de neste ukene bringer. Det føltes ganske fjernt å høre statsministeren og helseministeren legge fram de nye reglene og forbudene i går, sant? Det ble en ganske merkelig arbeidsdag på restauranten der jeg jobber som sommelier, for vi måtte legge om helt – og plutselig kom NRK innom, og før jeg visste ordet av det, sto jeg på direktesendt TV og snakket om grep vi hadde gjort. Man vet aldri hvor man ender opp, altså… På vei hjem var jeg det eneste mennesket som ventet på bussen på Nationaltheatret, og det har aldri skjedd før. Bussens fremre dører var stengt, og det var sperrebånd ved de første seteradene, for å unngå nærkontakt mellom sjåføren og de få passasjerene. I dag er det rart å se utover byen, for gatene ligger nesten øde. Når folk først møtes, snakker alle om viruset, om smittefare og karantene og tomme butikkhyller. Det føles litt som å være midt i en zombie-film, haha! For ei tid vi lever i, dere.

Jeg er ikke redd for å bli smittet, for det er det jo ingen grunn til å være, med mindre man tilhører en risikogruppe. For meg personlig får situasjonen og de nye retningslinjene først og fremst økonomiske følger, ettersom restauranten nå holder stengt. For oss i serveringsbransjen, som gjerne har deltidsansettelser og timelønn, er det så enkelt som at når vi ikke jobber, får vi ingen penger. Omtrent 60 % av inntektsgrunnlaget mitt forsvant over natta. Skummelt! Likevel er jeg blant de heldige, for jeg har tross alt to bein å stå på, så jeg tar på meg mer tekstejobb og håper å kunne veie opp mest mulig på den måten. Flaks! Dessuten bor jeg i en leilighet som er stor nok til at to personer kan ha hjemmekontor samtidig (Jonasflotte må også være hjemme nå), og vi har jo ingen små barn å passe på, for eksempel, så det er tross alt ganske ordnede forhold her hos oss. Jeg sender noen varme tanker til dem som plutselig står fullstendig uten inntekt, og til dem som har to ukers intens huskestue à la «hele familien er hjemme hele tida» foran seg.

For øvrig er det selvfølgelig en stor sosial og kulturell innskrenkning. Dette aspektet gjør meg faktisk ganske trist. Konserten vi hadde gledet oss til så lenge? Avlyst. Åpningsfesten på nye Deichman Bjørvika? Avlyst. Jubileumsfestivalen jeg skulle på? Avlyst. Dessuten kan vi jo ikke gå på kino, vi kan ikke ta en øl på stampuben vår, vi kan ikke gå på biblioteket. Så rart det føles! Det er selvfølgelig småtteri i den store sammenhengen, men det er utrolig uvant. Her må jeg også skjenke en tanke til dem som har det slik hele tida, rundt omkring i verden, av ulike grunner. Når ens frihet blir begrenset fra offentlig hold, medfører det et visst ubehag. Dette er jo bare midlertidig, men det er virkelig ikke noe stas. Heldigvis har de fleste av oss bøker i bokhylla, brettspill i skapet og mengder av filmer og serier tilgjengelig på Netflix. Vi får bare gjøre det beste ut av det, og forholde oss til det hele på en saklig og sindig måte, og vente til det normaliserer seg.

Jeg vil også sende en tanke til dem som faktisk er i risikogruppene, så klart. Jeg forstår at dette føles skremmende når viruset utgjør en fare. Nå gjør vi alle vårt for å verne om de som er sårbare, og jeg håper tiltakene virker. Jeg får lyst til å legge lapper på dørmatta til naboene mine, de som faktisk er utsatt, og høre om det er noe jeg kan gjøre for dem. Ville det vært rart? Jeg vet ikke. Det er jo ingen av oss som har vært i en slik situasjon før. Det føles i hvert fall godt å stå sammen i slike tider – selv om vi også skal stå en meter fra hverandre, haha.

Om ikke annet, er dette en interessant opplevelse og erfaring. Dette kommer vi til å huske. Jeg håper vi kan se tilbake på denne perioden og disse grepene som noe vi lærte av, og som noe som samlet oss, og som noe som faktisk fungerte.

La oss ikke hamstre mat, for det er ikke nødvendig. La oss fortsette å vaske hendene ofte og ordentlig – alle oppegående mennesker gjør da det uansett? La oss ikke bruke helsevesenets tid og ressurser med mindre vi faktisk må. La oss forholde oss til myndighetene, ikke tabloidene. La oss ikke spre frykt eller gjøre situasjonen verre enn den er. La oss ta det med ro, og se hvordan dette utvikler seg videre.

Alt godt til alle!

– – – –
In other words: Oh my, we’re suddenly in crisis mode. The Norwegian government has recently taken some drastic measures to prevent further spreading of the virus. Al the schools and kindergardens in the country have closed, as well as all nightclubs, public pools, gyms and other places where people are close together and the risk of contamination is high. Shops are still open, but some people are hoarding food, and the streets are almost deserted, and it feels like we’re living a zombie film. For me, the main problem is going to be an economical one. The restaurant where I work as a sommelier is now closed until further notice, and 60 % of my income is gone. Luckily, I have another leg to stand on, so I’m taking on more freelance subtitling work for the time to come, and I hope it won’t be too bad. Also, fortunately our flat is big enough for my fellow and I to work from home at the same time, since he’s not allowed to go to his office anymore. This whole situation in tense and intense, but other people are much more severely affected than us, and my heart goes out to them. Then we have the social and cultural limitations. We had concert tickets for later this month. Cancelled. I was going to a festival. Cancelled. I had looked forward to a launch party. Cancelled. The cinemas are closed, the libraries are closed. People are urged to stay at home. Good thing that most of us have books and boardgames in our shelves, and thank goodness for Netflix! We’ll just have to make the most of the situation and ride it out. After all, we are doing this for the parts of the population who are vulnerable. I myself am not afraid of cathing this virus, as there is no reason to be, since it is not dangerous for those who are not already at risk, but of course I do not want to put others in danger. We just have to do our part at the moment, all of us, so as not to make matters worse. Hopefully these measures will have positive effects, and we can look back at this period as something that we did together, something that worked. Let’s take it easy, let’s get our info from reliable sources, let’s not exaggerate or spread more fear, let’s keep washing our hands and using our heads. Let’s keep calm and see how the situation progresses. All the best to everyone!

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon

Kategoriarkiv: Current