More gold

Iblant må det bli verre før det kan bli bedre. Denne helga hadde vi egentlig planer om å reise til Elverum for å være sammen-på-avstand med foreldrene mine og feire min fars bursdag, men i midten av forrige uke ble det klart at det ikke var så lurt, ettersom smitten i Oslo fortsatt var høy. Vi avlyste besøket allerede før nyheten om mutantviruset kom, men så, på fredag, ble det plutselig helt åpenbart at vi må fortsette å holde oss i ro en stund til. Lørdag morgen lå vi i senga og så på pressekonferansen klokka ni, og fikk vite at alt skulle stenge. I går kom det en ny SMS til alle oss som bor i Tigerstaden.

Gold nuggetsGreit, da får vi grave gull igjen, som forrige gang det ble strammet inn. (Øøøøørlite grann demotiverende at unntakstilstanden vi gikk inn i da, har vart helt til nå, og at det nå faktisk går feil vei, men sånn er livet – i hvert fall pandemilivet!) Her kommer ti ting jeg har gledet meg over den siste tida!

-Det henger et fem etasjer høyt lyshjerte på et bygg som renoveres i nabolaget vårt. Jeg ser det fra vinduet på hjemmekontoret, og måtte ta en nærmere titt da jeg var ute og gikk forleden. Jeg blir altså så glad av tanken på at noen byggearbeidere har brukt tid på å henge opp dette, fordelt seg i stillaset og ropt opp til hverandre og fått det rett, bare for at vi rundt skal få noe hyggelig å se på. Sånt varmer!

Gold nuggets-Nå ser jeg Disney-klassikere på Disney+ i lunsjen på hjemmekontoret. Jeg pleier å fordele dem utover tre dager, en halvtime av gangen. Nå holder jeg på med The Black Cauldron fra 1985! Så mørk og dramatisk, hoho.

-Jeg var tilfeldigvis innom biblioteket i slutten av forrige uke, uten å vite at det ville måtte stenge igjen to dager senere. Sånn flaks! Her er fangsten:

Gold nuggetsLitt Hemingway og litt norsk og amerikansk science fiction. Godsaker.

Den fine, gamle messinglysestaken i bakgrunnen ble kjøpt på Tidstypisk i desember, forresten. Nå kan de jo ikke holde åpent framover, men jeg anbefaler den butikken, og de selger via Instagram også!

-Jeg har kjøpt en vintagekjole på nett for første gang! Når vi først er inne på bruktfunn og det å støtte små butikker, altså… Jeg fant den i nettbutikken til UFF Second Hand, som nå også har måttet stenge. Jeg er vanligvis veldig opptatt av å prøve plagg før jeg kjøper dem, men målene på kjolen så lovende ut. Hvis den ikke passer meg, kan jeg legge den ut på Tise, slik at noen andre får glede av den. Uansett føltes det bra å legge igjen noen kroner i kassa.

-Det er kanskje ikke så lett å se hva dette er, men det er hjemmelaget, rørt tyttebærsyltetøy. Også kjent som det beste som finnes. Da det ble klart at vi hadde ei ekstra tung uke foran oss, tok jeg ut en slik boks fra fryseren. Nå gleeeder jeg meg til frokost når jeg står opp.

Gold nuggetsStardew Valley. Jeg har tibragt litt tid der igjen i det siste, og jeg vil på det varmeste anbefale det spillet til alle, også folk som ikke spiller dataspill til vanlig. Det er så stemningsfullt og så underfundig og så fint å se på, det har så god musikk og så mye humor, det krever lite og gir veldig mye tilbake. Jeg vet at jeg har nevnt det før, men dette spillet er rene terapien.

-På torsdag fikk jeg min siste dose med HPV-vaksine, noe som er topp i seg selv, og se hva de hadde på apoteket! Etter over et halvt år er Mentholatum på tube tilbake, hurra!

Gold nuggets-Vi smaker på mulige bryllupsviner her hjemme for tida. Blindsmaking er alltid morsomt!

-Det kom et nytt melisdryss i helga, og det blir liggende, ettersom det er spådd fine vintertemperaturer her i tida framover.

Gold nuggetsDette betyr lysere og penere omgivelser, frisk og klar luft, knirking under skoene, lukta av snø og vedfyring, roser i kinnene etter en rusletur i nabolaget… Noe så herlig.

-Temperaturer ned mot ti minus (det er Oslo-kaldt) betyr antrekk som er mykest og varmest mulig. Kos og komfort i fokus. Unntatt på lørdagskvelder, for da pynter vi oss. Bare fordi.

-Vi hadde noen litt triste klementiner liggende, så vi lagde GT med klementinsaft! Jeg synes det er veldig godt – og det passer ekstra bra til ei Agatha Christie-bok fra 1925.

January / etdrysskanel.com-I helga kjørte vi skikkelig filmkveld med en DVD, dempet belysning, salt snacks og pledd i sofaen. I våre dager strømmes det jo over en lav sko, men jeg synes faktisk det føles annerledes å sette på noe man har fysisk i bokhylla! Vi plukket fram kultklassikeren Fight Club, og selv om den er over tjue år gammel nå, står den seg godt!

-Jeg pusset vinduene på lørdag. Rene vinduer er en helt egen glede når man har utsikt, skulle det vise seg, men når man bor så værhardt som vi gjør, må man uansett fram med kluten langt oftere. Har pusset vinduer flere ganger siden vi flyttet inn her enn resten av livet til sammen, tror jeg!

January / etdrysskanel.comSE PÅ DET KVELDSLYSET, DA. Noen ganger blir det så rødt at det nesten ikke er til å tro!

-Det ligger manchego-ost på lur i kjøleskapet. Sjansen er stor for at jeg kommer til å maule den.

-Jeg er foreløpig ikke blitt permittert igjen! Spesialforretninger for mat og drikke regnes som matbutikker, og vi kan holde åpent. Om det kommer kunder, gjenstår å se… Vi har i hvert fall en varelevering og en del bestillinger fra nettbutikken å ta oss av, så jeg har litt å fylle vaktene mine med uansett. Vi får krysse fingre og tær for at denne totale nedstengingen ikke blir så langvarig.

Det var femten gleder på rappen! Del gjerne deres egne! Håper dere har det bra etter forholdene, folkens!

– – – – – –
In other words: Right, sometimes things have to get worse before they can get better. Because of the mutant virus, we are now at the strictest level of lockdown ever here in Oslo and the surrounding area – all shops must stay closed for the rest of the month, except gas stations, pharmacies and grocery stores. However, since specialty food and drink shops count as grocery stores, the tea shop where I work can stay open, at least for now. This means that I have not been temporarily laid off again, for the time being. We’ll see how long this lasts and if there will be any costumers at all, but we have deliveries to receive and web ordres to pack and send, so hopefully we’ll be okay. So, apart from this, there are other good things to focus on, more gold nuggets to dig up, just like the last time things became stricter. Here we go: – There is a huge heart on a building under renovation in our neighbourhood. Thinking of the builders spreading out over five floors and working together to put it up, just so we would have something nice to look at, makes me so happy. – I got some home made lingonberry jam out of the freezer, and now I look forward to breakfast every day. – I’m watching Disney classics on Disney+ when I have my home office lunch. I’m half way in The Black Cauldron right now. So dark and dramatic! – I happened to go to the library on Thursday, when they were the only cultural institution still open, not knowing that they would have to close again two days later. Good timing! I got some Hemingway and some science fiction! – Stardew Valley. I recommend it highly to anyone, even people who have never played a computer game in their life. I know I’ve said this before, but that game is like therapy. – I’ve bought a vintage dress online from a shop that now has had to close. I usually always try things on, but in this case I want to support them, and the measurements look promising. Exciting! – Menthulatum is back in stock here, after having been gone for half a year. – We’re tasting possible wedding wines these days. Blind tasting is so much fun! – Lower temperatures means the little snow we have will stay on the ground and on the roofs for at least a week to come, and I love that. – Wintery wetaher also means the softest and warmest outfits. Except on Saturday nights, when we always get dressed up, just because. – GT with clementine juice. Try it! – This weekend we had a proper movie night with a DVD, the lights turned down and salty snacks. We stream stuff all the time these days, and I think there is something special about watching something we have an actual physical copy if! This time we chose a cult classic. Fight Club is now more than twenty years old, can you believe it? – I cleaned the windows the other day, and was rewarded with an amazing sunset. I mean, LOOK AT THAT LIGHT, it’s so red that it almost looks fake! – There is manchego in our fridge, just waiting to be devoured.
There we go, there is always little things to be happy about! What are yours? I hope you’re doing well under the circumstances!

2020 in retrospect

Da er det klart for oppsummering av fjoråret her på bloggen! Jeg kjenner faktisk en viss motvilje mot å gå gjennom det hele igjen, haha, men det er på tide å få det overstått! Nå er det bare å sette seg ned med en kaffekopp eller en tekopp, for dette blir et langt innlegg.

2020 har nok vært et av mitt livs tyngste år. Det er jeg ikke alene om, men det er likevel litt trist å innrømme det. I starten av pandemien var det en viss sånn «dette kommer vi til å huske lenge, det er nesten litt kult å få oppleve det»-stemning, men den forsvant ganske fort. Husker dere helt i begynnelsen, da vi nesten ikke kunne tro at restriksjonene skulle vare helt til påske? Det er rart å se tilbake på nå. Tenk at ti av tolv av årets måneder ble farget av pandemien.

(Typisk 2020! Takk til Daniel for denne, hoho.)

Jeg begynner med en real gjennomgang av året. Denne bloggen er jo liksom en slags dagbok, og nå har jeg tenkt å skrive ned alt som dukker opp. Kanskje vil deler av dette innlegget framstå som klaging, men her følger altså min personlige opplevelse av 2020, og den forbeholder jeg meg retten til å legge fram på en ærlig måte, hihi.

Januar og februar, før det braket løs, var helt middels. Midt i januar sto det følgende å lese her inne: «Året mitt begynte med forkjølelse, kink i nakken, mobil på reparasjon og et digert blåmerke (fra nyttårsaften, høhø) som gjorde at jeg ikke kunne ligge som jeg pleier. Jeg har sovet sååå dååårlig siden nyttår. Det kunne bare gå oppover, med andre ord!» Herlighet, dette virker jo som filleting når man vet hva som skulle komme, så i etterpåklokskapens lys er det jo nesten morsomt. Begge var dårlige vintermåneder uten snø, noe som alltid påvirker meg negativt, og jeg hadde for mye å gjøre, så starten på året var hektisk og preget av lite energi. Da mars måned begynte, kunne jeg endelig slappe av litt, og da skulle året begynne for alvor! Jeg skulle bare visst, haha.

I mars ble jeg permittert fra jobben. Første lockdown var plutselig et faktum, og her har jeg en rapport fra den perioden. Jeg søkte om dagpenger og krysset fingrene for at jeg snart ville være tibake på jobb, men permitteringen skulle vise seg å vare i fire måneder.

I april var jeg på Rikshospitalet for første gang, for jeg hadde fått påvist et forstadium til kreft i livmorhalsen, og styggedommen skulle opereres vekk. Inngrepet gikk fint, og jeg har skrevet mer om det her. I måneden etter operasjonen var jeg ganske fysisk nedsatt, men etter omtrent fire uker var alt som normalt igjen. I etterkant har jeg vært til oppfølging, og det virker som at de fikk med seg alt! Jeg har også vaksinert meg for HPV, slik at det ikke skal skje igjen. Nå er det godt å slippe å tenke på det mer.

I mai ble det ikke noe tog den første, og ikke noen folkefest den søttende, men vi feiret nasjonaldagen med familien, utendørs, med god avstand. Jeg har vel i det hele tatt aldri vært så mye utendørs som i år? Juni og juli var håpløse værmåneder her i Oslo, med rekordmye regn og uvanlig lave temperaturer, men vi var ute hele tida likevel, for det var jo bare slik man kunne omgås så smått. Jeg har sittet med underlag og pledd (og god avstand) på alle benker og trappetrinn i hele byen, føles det som!

Rett før sommerferien sa jeg opp jobben, og den avgjørelsen forklarte jeg i dette innlegget. Jeg ville ikke nevne det her da, men en annen grunn til at jeg valgte å si opp, var at jeg skjønte hvor det bar. To måneder senere hadde jeg blitt stående uten jobb uansett, for da slukket nemlig restauranten lysene for godt. Det synes jeg er ordentlig trist, og samtidig er jeg glad for at jeg forlot det synkende skipet i tide.

I juli fikk vi beskjed om at bryllupslokalet vårt måtte legge ned som følge av korona. Det førte til at vi måtte bytte både sted og dato, og medførte seks ukers manisk omorganisering. Det fortalte jeg om her, da støvet hadde lagt seg!

I august, etter fem måneders venting, kom endelig dagpengene. Det var ikke snakk om så mye, men den støtten kom veldig godt med. Så heldige vi er, som bor i et land med et velfungerende – om enn sendrektig – velferdssystem!

I august, september og oktober var jeg på utkikk etter en ny deltidsjobb, midt i pandemien, og det var naturligvis skummelt. Jeg tekstet så mye jeg kunne for å veie opp for inntektstapet, men alle bransjer er blitt påvirket, også tekstebransjen. Produksjonen av nye serier stoppet opp, så det ble lite jobb, og rift om de få oppdragene som kom. Jeg har heller ikke kunnet holde vismakinger som vanlig, og i det hele tatt var dette et år med stor økonomisk usikkerhet. I årets skrinneste måned tjente jeg 3320 kroner. Før skatt. Det sier seg selv at det ikke går rundt da… Enda godt at jeg hadde sparepenger jeg kunne tære på! Heldigvis fikk jeg meg en ny jobb mot slutten av året (hurra!), så jeg tjente litt penger i november og desember, men totalt sett mistet jeg en tredjedel av inntekten min, sammenlignet med året før. Jeg er veldig glad for at jeg har hatt en trygg bosituasjon gjennom denne prosessen (for en luksus å eie en leilighet, sånn i det hele tatt!), og at jeg har levd nøkternt i mange år, slik at jeg har klart å få endene til å møtes likevel. Jeg har sluppet å låne penger, for eksempel, men det var på håret, haha.

Jeg oppdaterte etter seks måneder med korona i dette innlegget.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Folketomme gater, men lange køer utenfor polet.

I midten av november begynte jeg ordentlig i den nye jobben! Det er alltid krevende å sette i gang med noe nytt, det tar tid å sette seg inn i ting. Spennende, men slitsomt. Vi gikk også inn i en ny lockdown, og på dette tidspunktet begynte jeg å kjenne på en skikkelig restriction fatigue. Det begynte virkelig å tære på kreftene at vi ikke kan gjøre noen av de tingene vi vanligvis gjør for å kose oss, som å spise middag ute, ta en kaffe med en venn, stikke ut for en øl eller gå på kino. Usikkerheten var blitt en del av hverdagen; vi lever fra pressekonferanse til pressekonferanse, vi vet aldri hvordan situasjonen ser ut mer enn et par uker fram i tid, eller hvilke lokaler som blir de neste med gråpapir i vinduene. Dessuten er det fryktelig strevsomt i lengden at ethvert ærend krever ekstra tid og forberedelse. Man kan ikke gå noe sted uten å gå gjennom følgende sjekkliste i hodet: «Har jeg rene munnbind? Har jeg nok håndsprit? Er det mye folk ute nå? Mange gamle? Bør jeg vente? Kan jeg unngå kollektivtransport? Hvor mye tid vil det ta å gå i stedet for å ta trikken? Bør jeg ta en omvei for å unngå eventuelle folkemengder? Vil det være lang kø? Holder det om jeg beregner et kvarter ekstra?» En evig runddans, for hver eneste gang man har et ærend, hver eneste gang man bare skal innom butikken, apoteket, polet eller postkontoret. Man blir så lei. Jeg må også bruke munnbind på jobb, i opptil åtte timer om dagen. Vi har sånne medisinske engangsmunnbind som vi skifter ut jevnlig. Huden i ansiktet blir tørr og irritert, det blir vanskeligere å kommunisere, man blir tungpustet over tid, man får ikke i seg nok drikke, det dugger på brillene, all spritingen går hardt utover hendene… Ikke noen optimal situasjon, men man gjør det man må, så klart.

Selv om jeg er lei av å bruke munnbind hele tida, er jeg enda mer lei av folk som ikke bruker det. Lei av egoister som ikke følger råd og restriksjoner. (En liten digresjon her: Hvorfor er det alltid hvite folk på 60+ som nekter å ta hensyn? Det er nesten alltid denne gruppa som ikke vil bruke munnbind, for eksempel. Er det fordi de har mistet foreldrene sine og føler at de ikke har noe å tape? Er det fordi de føler at de har gjort seg fortjent til særbehandling etter småbarnsliv og arbeidsliv? Tenker de liksom at de er ferdige med å yte, og at de nå bare skal nyte? Det er ofte den samme gruppa som utgjør miljøverstingene også, pluss de mest krevende gjestene i serveringsbransjen. De oppfører seg som om de mener at omverdenen skylder dem noe. Det er fryktelig irriterende. Dette er selvfølgelig en grov generalisering, men den gjengen må skjerpe seg.) Jeg skulle ønske folk forsto at når de motsetter seg restriksjonene, så fører det bare til at vi må leve med dem lenger. Det virker mot sin hensikt. Dessuten er det frustrerende at folk bare tenker på seg selv når vi andre er opptatt av å tenke på andre. Det er jo ikke som om jeg er redd for å få COVID-19. Jeg er ung og frisk og sterk, og ville kanskje ikke merke noe i det hele tatt. Det er ikke for min egen del at jeg følger regler og restriksjoner og begrenser meg og har det kjipt i månedsvis, det er for risikogruppenes skyld. Vi gjør dette for dem som trenger oss, for hverandre. Kom igjen, folkens. Vi er i samme båt, enten dere vil eller ikke.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Folk som klarer å bruke munnbind, men som ikke klarer å bruke søppelkassa.

Mot slutten av året var all energien oppbrukt, alt overskuddet borte, all lyst forsvunnet. Alt ble et ork. Når jeg ikke var på jobb, ville jeg helst bare slippe å gjøre noe som helst. En uvant og ubehagelig standardinnstilling for meg.

Desember er vanligvis årets koseligste måned, men i fjor var det faktisk en av årets verste. Det regnet hver. Bidige. Dag. Ikke noe dagslys, ingen farger, alt var mørkt og vissent og vått til enhver tid. Jonasflotte jobbet overtid kontinuerlig. Jeg var utslitt og nedstemt. Hadde vi ikke hatt julekosen som lyspunkt, ville jeg nok grått enda mer enn jeg gjorde. Midtveis i måneden fikk vi nemlig også beskjeden om alvorlig sykdom i nær familie. Det ble flere uker med intensivbehandling på sykehus, tvers gjennom julefeiringen. Sånt er alltid ille, og det blir ikke noe bedre når diverse restriksjoner gjør at man ikke kan dra på besøk. Uvisshet og bekymring tar på – alt føles jo meningsløst når man ikke engang vet om de vil klare seg! Denne perioden var fæl. Jeg er veldig glad for at Jonasflotte og jeg til slutt kunne feire jul på samme sted i år, for det var lenge usikkert, og det var godt for oss å være sammen. Rett før nyttår var endelig den akutte faren over, så sykehusbehandling kunne byttes ut med etterbehandling hjemme, og nå går det sakte, men sikkert bedre. Vedkommende slapp å starte det nye året i en sykehusseng, og vi slapp å gå inn i det nye året med den samme graden av engstelse. Det var godt for oss alle.

Årets siste to måneder var altså noe vi kjempet oss gjennom. Det handlet liksom bare om å håpe og holde ut fram til juleferien kom, og da var jeg fullstendig utmattet.

Jeg kjenner jo en del folk i ulike deler av landet, og det virker som at for mange som bor i landlige strøk, har ikke pandemien virket inn på hverdagen i særlig stor grad. I små byer og bygder med liten eller ingen smitte, har folk kunnet handle uten munnbind, bestille øl til maten og gå på kulturarrangement, gjennom hele året. Da forstår jeg at pandemien kan føles fjern, at det oppfattes som noe som angår andre, men ikke en selv. Sånn er det ikke her i Oslo. Pandemien er absolutt noe som har skjedd meg, liksom. Det er noe som påvirker meg hver eneste dag, og som har ført til små og store endringer i livet mitt. Jeg føler meg definitivt rammet – og da har jeg tross alt vært heldig! Jeg har venner, familie og bekjente som har fått enda hardere medfart enn meg, og det er også tungt. Jeg blir så trist ved tanken på dem som har vært permittert i ti måneder i strekk, dem som har mistet jobbene sine helt, folk som ikke har kunne betale husleia, folk som har gått konkurs og måttet stenge dører og oppgi livsverket sitt, folk som ikke har fått den hjelpen de trenger, gamle og syke som ikke har kunnet forlate huset i det hele tatt, unge som har måttet avbryte studiene sine, barn som har sittet altfor mye hjemme i dysfunksjonelle og destruktive familiesituasjoner… Lista er så lang. Ettervirkningene blir enorme.

Det er lov å være skuffet. Selv for oss som ikke har vært redde, for oss som ikke er blitt syke, som har klart oss greit, som bor i land som fungerer godt. Det vil alltid være noen som er blitt hardere rammet enn oss, men det er likevel lov å synes at 2020 var noe dritt, fordi ingenting ble som vi hadde tenkt. Det føles litt som at livet har stått på pause siden mars. Alle håp og planer og ønsker og drømmer er blitt satt på vent. Vi har måttet ofre mye. Det er litt som om vi er blitt frarøvet et helt år, og det er ikke så rart at det gjør vondt.

Jeg gleder meg sånn til å kunne klemme folk igjen. Til å omgås folk jeg ikke fikk sett på hele året. Til å gå på kino og konsert. Til å feire bursdager. Til å kunne bruke leppestift til hverdags igjen. Til å legge planer mer enn noen dager fram i tid. Til å kunne ta en øl etter jobb. Til å kunne hoppe på en trikk uten å måtte tenke. Til helt dagligdagse ting, til sånt vi tildligere tok for gitt.

Jeg gleder meg til å ikke hele tida måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Det er jo noe man gjør når situasjonen ikke er optimal, og noe man som regel slipper å gjøre over lang tid. Det er noe man sier til seg selv når man har glemt solkrem, liksom. 2020 var et helt år preget av å stå på, holde motet oppe, fokusere på det positive. Det er jeg flink til, men jeg håper etterhvert at det positive vil bli større enn det negative, og sånn har det ikke vært på lenge. Jeg kan faktisk ikke komme på én eneste positiv ting som skjedde uten videre i 2020, som ikke var et resultat av at noe negativt – og som oftest korona-relatert – hadde skjedd først. (Eksempel: Jeg fikk meg en ny og spennende jobb, men det var jo fordi jeg ikke kunne fortsette i min opprinnelige jobb, og det var på grunn av pandemien.) Jeg ser fram til den dagen når det mørke bakteppet forsvinner, når vi kan glede oss helhjertet over ting, når utgangspunktet ikke lenger er negativt, når det ikke lenger «går bra etter forholdene», når det faktisk bare går bra. For en befrielse det blir.

Da 2020 gikk mot slutten, følte jeg meg mørbanket. Jeg er glad for å kunne legge dette året bak meg. Restriksjonene fortsetter jo, ingen vet når denne unntakstilstanden tar slutt og vi kan la munnbindene ligge, men jeg fikk i det minste et avbrekk i juleferien. Det var helt nødvendig for meg personlig, for da hadde jeg gått på felgen en godt stund. Hittil i januar har jeg tatt det rolig, og det har jeg tenkt å fortsette med så lenge jeg kjenner et behov for det.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Tøymunnbind og munnbindposer til tørk i dusjen.

Året var altså tungt og tøft, sosialt og økonomisk, for meg og for hele samfunnet. Det var også, rent objektivt sett, et svært dårlig vær-år. Det verste på skummelt lenge, faktisk. Ingen ordentlig vinter hverken i starten eller i slutten. Ingen stabil sommer. Altfor varmt og vått. Det har vært flom i Akerselva hele høsten, og i november begynte det å dukke opp knopper på buskene, fordi de trodde det var vår, og i desember kom det ingen snø, bare regn hver eneste dag. Det er helt feil. Tenk på dem som fikk skredet i Gjerdrum som en siste smell før årsskiftet… Noe så forferdelig. Dette lover ikke godt. Om vi klarer å løfte blikket fra korona-krisen, håper jeg at flere kanskje får øynene opp for klimakrisen. Vi har en jobb å gjøre på den fronten også. Enda godt at vi nordmenn er verdensmestere i dugnad!

Om noen selv ser tilbake på 2020 og føler at de ikke egentlig gjorde noen stor innsats, at de kanskje kunne vært strengere og flinkere, så har man sjansen nå. 2021 ligger foran oss, og nå skal vi ta rotta på dette vederstyggelige viruset, og vi skal gjøre det sammen. Dette er ikke morsomt for noen, men vi som har sluppet relativt billig unna pandemien, kan i det minste sørge for at vi gjør det vi kan for folk rundt oss, med tanke på dem som virkelig sliter. Jo flere som bidrar, jo fortere går det.

Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har klart meg så bra, tross alt, og at jeg er svært privilegert i utgangspunktet. Jeg vet at mange har hatt et dårligere år enn meg, men jeg håper likevel at mange har hatt et bedre år enn meg! Uansett tror jeg de fleste kan enes om at det er godt å vinke farvel til 2020.

– – – –

Da er det på tide å ta fatt på den årlige spørsmålslista til Clara!

Gjorde du något 2020 som du aldrig gjort förut? Ganske mye, faktisk, men det meste hadde med pandemien å gjøre.

Genomdrev du någon stor förändring? Det vil jeg si. Hverdagen min ser annerledes ut nå enn den gjorde for et år siden.

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? Ja, og det virker som at de er blant de få som faktisk har hatt et godt år! De har helt sikkert hatt sine utfordringer, men som nybakte foreldre er man vel uansett mye hjemme, man har nok med seg og sitt og får uansett permisjon fra jobben, så det må ha vært litt fint å sitte inne i den såkalte babybobla og se ut på pandemien og pandemoniet.

Vilket datum från år 2020 kommer du alltid att minnas? Det blir vel 12. mars, da unntakstilstanden tok til. Det var helt surrealistisk å høre statsministeren lansere de inngripende tiltakene. Jeg kommer også til å huske årets 17. mai, fordi den var så annerledes, men likevel så fin. 23. desember ble en litt ekstra dramatisk dag fordi jeg skadet meg og besvimte mens jeg var alene på jobb. (Nå begynner kuttet å gro ordentlig, og hevelsen i fingeren å gå ned!) Det var liksom den siste dråpen, haha, og jeg har vel aldri trengt ferie i større grad enn jeg gjorde da det skiftet var over.

Dog någon som stod dig nära? Nei, heldigvis ikke, men det var nære på. For øvrig valgte en tidligere kollega å avslutte livet sitt, og det var fryktelig trist. Jeg hadde ikke sett henne på mange år, jeg ante ikke hvordan hun hadde det, jeg så bare Facebook-bildene der hun poserte med barna og smilte stort. Det hele er aldeles uvirkelig, og det blir så tydelig at psykisk helse er noe vi må snakke mer om. Det angår liv og død.

Vilka länder besökte du? Ingen, selvfølgelig. Dette er kanskje det eneste året jeg kan huske, foruten år jeg har bodd i utlandet, der jeg ikke har krysset noen landegrenser i det hele tatt. Vi hadde uansett ikke tenkt å ta noen store turer i år, grunnet sparing til byllup, men jeg hadde tenkt å reise hjem til London og Paris i løpet av året. Det ble ikke noe av, så klart. Etter at pandemien ble et faktum, har jeg naturligvis holdt meg i Norge. Det ble noen fine hytteturer i sommer, og vi var i Fredrikstad en tur i juli, men bortsett fra sommerens små utflukter har jeg vel stort sett vært i Oslo hele tida.

Gjorde någonting dig riktigt glad? Familien. Digitale sammenkomster. Vår lyse, luftige, romslige leilighet, med balkong og flott utsikt – skal man først «sitte fast» et sted, er det en luksus å bo bra. Det å treffe kjentfolk tilfeldig, for det føles som å lure systemet! Jonasflotte, som alltid. Vi hadde begge tunge perioder i løpet av året, men som regel ikke samtidig, og da er det fint at den ene kan støtte den andre.

Saknade du något under år 2020 som du vill ha år 2021? Veldig mye, takk som spør.

Vad önskar du att du gjort mer? Foruten alt pandemien har hindret oss i å gjøre, altså? Ringt og sendt meldinger til vennene mine, slik jeg pleier. Jeg har følt meg som en dårlig venn i store deler av dette året, fordi jeg liksom har hatt nok med meg selv. Gleder meg til overskuddet vender tilbake.

Vad önskar du att du gjort mindre? Irritert meg over egoister. (De burde bodd i sitt eget lille, isolerte land, slik at deres selvsentrerte adferd bare gikk utover andre som dem.) Spritet hendene. (De går jo nærmest i oppløsning, haha.)

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Lekre, sunne, fornøyde hender.

Favoritserier från året som gått? Jeg likte The Queen’s Gambit, og har også moret meg med Russian Doll og Living With Yourself, samt de nye sesongene av Dead to Me og The Good Place. Vi har dessuten begynt å se på Schitt’s Creek i år. Her inkluderer jeg film også! Favorittene var Parasitt, Tenet, Onward og Et glass til (Druk). Fire heeelt forskjellige filmer.

Bästa boken du läst i år? Jeg leste 15 romaner i 2020 – deriblant Anna Karenina, som jeg brukte tre måneder på, haha. Jeg leste også andre album i denne tegneserien, som var dødsbra! Ellers var det Philip Pullman-bøkene La Belle Sauvage og The Secret Commonwealth som var aller best. Pullman er en evig yndling.

Största musikaliska upptäckten? Denne låta, haha! (Jeg liker den bedre enn resten av låtene Kvelertak la fram i 2020 – det nye albumet var ingen høydare for min del.) Ellers har det ikke vært noe stort musikkår, egentlig. Jeg rakk å gå på én konsert i februar.

Beste spill? Dette punktet legger jeg til selv, hoho! Årets beste spill var nok Half Life: Alyx. En utrolig heftig VR-opplevelse! (Jeg styrte ikke engang selv, jeg var så heldig å få strømme-spille sammen med broren min. Vi har moret oss med The Room-spillene også.) Jeg syntes det var gøy å returnere til Thimbleweed Park i Delores, og dessuten spilte jeg Gray Matter, som kom for mange år siden, men som jeg likte veldig godt.

Vad var din största framgång på jobbet 2020? At jeg klarte å skaffe meg en ny en, midt oppi det hele! Jeg har byttet beite, og det er spennende! Jeg trives veldig godt i tebutikken, og jeg gleder meg til å lære mer om te og se hvordan jobben utvikler seg videre. (Jeg har fått vite at julehjelp-stillingen min forlenges og blir til en fast deltidsstilling framover, og det er veldig stas.)

Största framgång på det privata planet? Dette var vel ikke akkurat året for framgang, ettersom alt stoppet opp; det har handlet mer om å ta vare på seg selv. På hjemmefronten har jeg prøvd flere nye oppskrifter enn noen gang, så det har vært gøy og godt. Jeg har fortsatt med Duolingo og tatt opp igjen kveldsgymnastikken. Jeg har også begynt å ta trappene i stedet for å ta heisen, selv om vi bor i sjette etasje. (Det er jo greit å unngå å stå tett sammen med folk, og dessuten kjente jeg behov for å forbrenne litt ekstra energi i permitteringsperioden, og så har jeg bare fortsatt siden.) Slike gode vaner kjennes bra. Jonasflotte og jeg har kjøpt oss stormkjøkken, og det føltes veldig voksent, haha. Ellers har vi planlagt bryllup, der går det jo framover!

Största misstaget? Jeg tror jeg har klart å unngå de verste tabbene i år. Jeg har forholdt meg rolig og tenkt nøye gjennom saker og ting, og da slipper man som regel å gjøre ting man angrer på. Jeg har riktignok hatt en del dårlig samvittighet, blant annet fordi jeg ikke har fått oppdatert Vin og vegetar hver uke, og det vil jeg prøve å bli flinkere til å riste av meg. Når omtrent alle vinsmakinger blir avlyst og overskuddsenergien forsvinner helt, da er det jo helt naturlig at det blir vanskeligere å skrive vinblogg. Jeg glemmer iblant at ingen har rett til å forvente noe av meg i det hele tatt. Jeg behøver ikke stille så store krav til meg selv, men det har jeg liksom alltid gjort, så det er litt vanskelig å slå over den bryteren, hehe.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år? I perioder har jeg hatt det veldig bra, tross alt, men i perioder har jeg hatt det alt annet enn bra, og 2020 var jo jevnt over et realt uår.

Vad spenderade du mest pengar på? Jeg har brukt minst mulig penger, så her har jeg ikke så mye spennende å melde. Har klart å holde hodet over vannet, pluss spare til bryllupet, så jeg er egentlig godt fornøyd. Forresten så har jeg brukt noen tusenlapper på HPV-vaksinering, men det ser jeg på som en investering for resten av livet.

Bästa köpet? De nye brillene mine og Griffing-skjerfet mitt!

Något du önskade dig och fick? Noen bøker og noen gode vinflasker, blant annet. Mer trenger jeg nesten ikke.

Något du önskade dig och inte fick? Det var vel egentlig ingen som fikk det de ønsket ut av dette året.

Vad gjorde du på din födelsedag 2020? Jeg hadde det faktisk veldig fint, for i juni var smitten lav og optimismen høy, haha. Det ble ingen stor feiring, så klart, men dagen inneholdt blant annet kake, ballonger og bobler, og forløp slik!

Vad fick dig att må bra? Lys og luft – vi har gått mer enn noensinne. Jonasflotte. Familien. Jevnlig kontakt med andre gjennom diverse skjermer. Avveksling og avkobling gjennom analoge aktiviteter.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Puslespill!

Vem saknade du? ALLE.

De bästa nya människorna du träffade? Jeg har fått nye kolleger, en veldig hyggelig og kunnskapsrik gjeng. Ellers er bryllupsfotografen vår et morsomt nytt bekjentskap, men jeg har ikke truffet henne fysisk, og ellers har jeg vel ikke blitt kjent med noen nye folk i det hele tatt?

Mest stolt över? Dette innlegget om et kronisk dårlig selvbilde, en kjip fyr og en annen tung periode. (Det krevde mye av meg, men jeg er veldig glad for at jeg orket å skrive og publisere det, og jeg fikk sååå mange fine tilbakemeldinger.) Den nye jobben. Sparingen til bryllupet, oppi det hele. Hvordan jeg taklet diverse utfordringer gjennom året, forholdene tatt i betraktning.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? Haha, definitivt. Jeg krysser fingrene for at 2021 blir et år som er langt mindre preget av et visst virus, for oss alle sammen. For min egen del håper jeg også på et år uten celleforandringer, tilbakeslag, stor økonomisk usikkerhet og nøkkelpersoner på sykehus. Det hadde vært fint å slippe, liksom.

Högsta önskan just nu? At vi tar lærdom av 2020, slik at pandemien faktisk får noen positive følger også. At vaksinene kommer for fullt og får en reell effekt. At samfunnet kan gå tilbake til normalen, om så en ny normal, i løpet av årets første halvdel. At vi kan gifte oss til høsten, slik vi har planlagt.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år? Her er det vel bare å fortsette i samme spor og ta ting som de kommer… Jeg er klar for det året måtte bringe. Tror jeg. Vi tar med oss våre dyrekjøpte erfaringer og våre dypere bekymringsrynker (er det bare meg?) inn i 2021.

– – – – –

Hva med selve bloggen, da? Den har vært kjekk å ha gjennom det hele, og samtidig har jeg faktisk kjent på en liten tvil innimellom, for nå virker det som at alle har scrollet og klikket så mye at vi kanskje har nådd et metningspunkt. Er bloggenes tid på hell? Vil folk ha nytt innhold hele tida, raskere oppdateringer, mindre ord, flere bilder, mer lettfordøyelig underholdning? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at de fleste andre har sluttet å blogge, og at jeg føler meg litt ensom her inne iblant. Jeg skriver jo først og fremst for min egen del, men noe er annerledes. Vi får se. Jeg har innsett at jeg kanskje ikke kommer til å blogge til jeg blir gammel, haha, noe jeg liksom har sett for meg tidligere, men jeg fortsetter så lenge jeg har lyst!

I 2020 var innlegget om selvbilde det mest leste, og det er nok ikke så rart. Dette innlegget om Black Lives Matter-tematikk ble også mye lest. Innleggene jeg skrev etter inngrepet og da jeg sa opp jobben likeså. Det er altså ganske alvorlige ting som ligger i toppen av lista, men det er også to oppskrifter fra tidligere år som har vært populære: denne på rabarbrapai og denne på tyttebærkake. Ellers ble innlegget med julegavetips godt likt, samt denne lille stemningsrapporten. Hverdagsgledene har stått sterkt i år, tross alt.

Som en avslutning, her kommer de ni mest populære bildene jeg delte på min Instagram-konto i 2020:

Vintage, vin, bakst, syprosjekter, utsikt og eventyr. Sånt gjør meg glad, uansett årstall og omstendigheter!

Sånn. Da lukker vi boka som det står 2020 på, én gang for alle. Like greit, hoho.

– – – –
In other words: 2020, you were a kick in the face. I don’t have the time or the energy to translate this entire recap word by word, but basically the first two months were bad weather-months (no proper winter, only rain) and very busy work months, and I had trouble sleeping and a broken phone. I was so ready for things to look up in March, haha, and then the pandemic and the restriction hit us. First lockdown. I was temporarily laid off, since the restaurant closed, and that lasted for four months. Then I saw which way the wind was blowing, so I quit my job, and two months later, the doors closed permanently. I did not want to mention that part of my motivation here on the blog, but I knew that soon I would have been out of a job anyway, so I did the right thing. I’ve tried to take on as much freelance work as possible, but the film and TV business has also been affected, so there has been fewer jobs and more competition. Luckily I got a new part-time job after a few months of searching (yay, in the tea shop!), but I lost one third of my income this year, compared to the year before. (In my poorest month I earned less than 300 pounds. Before taxes. Good thing I had some savings I could dip into!) Luckily, I’ve been able to cut back and stay afloat through the year, and also put money aside for our wedding, so I’m quite proud of that. Another thing I’m quite proud of is publishing this post, which had been in the works for a loooong time, and which was my most read this year. It was scary to share, but it was worth it. So, to continue: This spring I underwent a small surgery because it turned out I had a pre-stage to cancer in my cervix. It took four weeks to fully recover, but my last check-up showed that they got it all, and now I’m vaccinated for HPV as well, so it won’t happen again. I’m glad! When summer came, we lost our wedding venue because of the pandemic, so we had to change the place and the date and spend six weeks manically rearranging things, but then things got back on track. This summer and this autumn we’ve had some of the worst weather (meaning unnaturally warm or cold and very wet) ever recorded in this country, but we still spent as much time outdoors as possible. When the second lockdown hit this fall and the restrictions became even more severe, I was really starting to feel the restriction fatigue. I think the difference between living in the country and the city at this point is quite significant. I have friends and family living in small, rural areas with little or no covid, and they have been able to live their lives almost as usual most of the year. In Oslo, however, our life is affected every single day, and it is exhausting over time to always have to wear a mask, not be able to use public transport, avoid crowded spaces and certain hours of the day, always be prepared for long lines and long waits, keep your distance, wash and dry the masks, get more hand sanitiser, and so on and so forth, seemingly forever. We are very lucky to live in a country where everything is as good as it is here, but it’s still allowed to be sick and tired of it all. By the end of the year I was completely exhausted from the new job and the constant rain (no snow! no daylight!) and wearing a mask at work as well for up to eight hours a day (hello, dry and irritated skin, foggy glasses and heavy breathing). December is usually one of the best months of the year, but in 2020 it was one of the worst. Especially because mid-way we were also affected by severe illness in the immediate family, and they had to spend several weeks in the hospital, right through Christmas, and we couldn’t even visit. It was awful, as it always is, and everything feels so meaningless when you don’t even know if they are going to make it. Luckily they were able to be excharged right before New Year’s, and then get after-treatment from home, and now they are slowly getting better. We can breathe a little easier, knowing that they will be okay. I really needed the break when my holidays finally came around, and of course I managed to hurt myself and faint while I was alone at work on the very last day before Christmas, haha. That was the last thing I needed! All in all, I felt like I’d been beaten up when 2020 drew to a close. I’m glad to put this year behind me, and I don’t know that I can think of a single positive thing that happened which wasn’t born from a negative thing, if you know what I mean. (For instance, I got the new job which I’m really excited about, but I wouldn’t have had to go look for a new job if the old one hadn’t disappeared because of the pandemic.) I’m very happy about the positive things that did happen, though, and I’m glad I got out of this year as well as I did, under the circumstances. I’m very privileged, I’m aware. I know there are loads of people who had a much worse year than me, but I do also hope that many people had a better one. Now we have to keep it up a while longer, just stay strong and hang in there, all of us, and we will make it through this pandemic together. Let’s take with us what we’ve learned and make 2021 a much better year!

My January

January / etdrysskanel.com
Café / etdrysskanel.com
Snow

2021! Det mest etterlengtede nye året siden milleniumsskiftet, kanskje? En hel verden setter sin lit til 2021; vi håper at dette året skal befri oss fra den globale pandemien, og at vi skal kunne gå tilbake til et normalt liv. Vi må bare krysse fingrene og smøre oss med tålmodighet, og holde motet oppe. Jeg har tro på dette året, og på oss mennesker. Det er tross alt vi som må ordne opp, det skjer ikke av seg selv. Hvis vi jobber sammen, vil vi lykkes – og jo flere som bidrar, jo flere som tenker på andre heller enn på seg selv, jo raskere går det. Dette klarer vi!

Årets første mandag, nå setter vi i gang. Med de gjeldende restriksjonene er det jo litt begrenset hva man kan og bør finne på framover, men det er tross alt ikke noe nytt. En tom kalender er blitt normen, dessverre. Likevel ser jeg for meg en fin måned, for det er alltid noe forfriskende ved januar, og vi er jo blitt vant til å gjøre det beste ut av situasjonen.

Blant annet har jeg planer om å…

– Bevare juleferiefølelsen i noen dager til. Juletreet vårt holder seg utrolig godt i år, og det sprer så mye glede, så det får stå fram til 13. dag jul, altså onsdag, og da pakker vi vel ned resten av pynten også. I mellomtida ser jeg for meg å bruke opp restene av kongerøkelsen, beholde de varme sokkene på og forbarme meg over det som er igjen av julemarsipan. Høy kosefaktor, det er godt når man gradvis trapper opp hverdagen igjen etter ferien.

– Følge opp pekefingeren min, som fortsatt er hoven og rar, men som for det meste har sluttet å gjøre vondt. Kuttet ser ut til å gro fint, heldigvis!

– Se Soul på Disney+. Gleder meg!

– Ta en tur ut hver dag, for å få litt luft og – om jeg har flaks – litt lys.

– Oppsummere fjoråret her på bloggen, slik jeg pleier å gjøre. Det blir nok ingen spesielt lystig affære denne gangen, haha.

– Støtte lokale kaféer og spisesteder gjennom denne rare tida. Kanskje det blir thaimat til middag?

– Spille Stardew Valley, for der hadde det skjedd mye siden sist da jeg logget på i ferien! Stas med nye utfordringer og mysterier!

– Krysse fingrene for at våre tre syke blir helt bra igjen, og helst snart. (Jeg krysser fingrene for alle andres syke også, for øvrig.)

– Kose meg med flytende og spiselige gaver jeg fikk til jul.

– Lese videre i The Dead Under Their Vaulted Arches, sjette bok om Flavia de Luce, som akkurat nå er veeeldig spennende.

– Begynne på jobb igjen i tebutikken, og krysse fingrene for at vi ikke må stenge som følge av innstrammingene. Jeg er ikke særlig lysten på å bli permittert på nytt, kjenner jeg.

– Kose meg med Awesome Games Done Quick hele denne uka. Perfekt timing, som vanlig!

– Ta siste dose av HPV-vaksinen. Det er visst denne dosen som sikrer varig beskyttelse, så det blir bra!

– Åpne ei god flaske cava på fredag, når årets første arbeidsuke er overstått.

– Forsøke å lage denne retten. Dette må være comfort food på sitt beste, eller? Det er mulig jeg sløyfer gurkemeien, faktisk, for jeg er ikke så begeistret for den smaken. Ja, jeg vet at det er blitt veldig trendy og greier, jeg ser det jo på sosiale medier, men om jeg skal drikke «turmeric latte«, må du betale meg.

– Forsøke å bruke denne langvarige unntakstilstanden til noe konstruktivt, blant annet bryllupsplanlegging. Dette er året vi gifter oss! Fy søren, for en drøy tanke!

– Krysse fingrene for mer snø i Oslo. Jeg vil ha vinteeeeeeeer, og nå har vi i det minste noen minusgrader her, hurra!

-Gi meg selv litt tid på å finne tilbake til hverdagens rutiner og tempo etter ferien. Det er lov, det er sunt.

Slett ikke verst, spør du meg!

Hva er dine planer for årets første måned?

– – – – –
In other words: 2021! This is the most anticipated new year since the turn of the millenium, probably? I believe in this year, and I believe in us all. We’ll work together and turn this around, right? So, here we are, the very first Monday of the year. When looking forward I see a long-lasting lockdown and an empty calendar, but I think this is going to be a good month. Among other thing, I plan to…
– Keep the holiday feeling for a few more days. Our tree is keeping remarkably well this year, so it gets to stay up until the 13th day of Christmas, which is traditionally when it is taken down, but usually they don’t last that long! – Keep taking care of the cut in my finger, which is still swollen and painful, but luckily seems to be healing well. – Watch Soul on Disney+. I’m excited! – Take a walk every day, for some air and (if I’m lucky) some light. – Sum up last year on the blog, as I usually do. This isn’t going to be pretty, haha. – Play Stardew Valley, because a lot had happened there since last time when I logged on during my break! New mysteries and challenges, yay! – Enjoy the edible and drinkable (is that a word?) presents I got for Christmas. – Start work again at the tea shop, and hope we can stay open with these even stricter restrictions which were introduced yesterday. – Keep reading The Dead Under Their Vaulted Arches, the sixth book about Flavia de Luce, which is thrilling at the moment. – Take the last dose of my HPV vaccine. Apparently this dose is the one that makes the protection last, so that’s very promising. – Cross my fingers for the three who are ill, hoping that they will fully recover, and soon. – Try to make this dish. This has got to be comfort food at its finest, right? I might skip the turmeric, though, because I’m no fan of that flavour. Yes, I know it’s super trendy, I’ve seen it all over social media, but if I were to drink a turmeric latte, you’d have to pay me. – Watch Awesome Games Done Quick this entire week. Perfect timing, as always. – Open a good bottle of cava this Friday, when the first work week of the year is over and done with. – Attempt to use this neverending lockdown for something constructive, like wedding planning. This is the year we get married! What a strange thought! – Support local cafés and restaurants. Maybe Iwant thai food for dinner? – Keep my fingers crossed for more snow. – Give myself some time to get back into the routines and the tempo of everyday life after the break. That’s healthy.
Not bad, if i do say so myself. What are your plans for the first month of the year?

Made me smile: Second lockdown edition

God fredag den trettende, mine venner! Håper den blir best mulig, og at alle har det bra etter forholdene.

Her kommer ti ting jeg har moret meg med i det siste! God helg!

Geeky goodies

Kanskje det er nå man skulle prøvd seg på origami?

Jeg hadde aldri trodd jeg ville bruke nesten en halvtime på en video der en fyr løser en skikkelig vanskelig sudoku, men da jeg fikk den tilsendt fra min bror, gjorde jeg det likevel. Overraskende underholdende!

Hvordan ville Frasier, Liz Lemon eller Jack Bauer taklet coronasituasjonen? Her har Vulture en samling fiktive corona-episoder fra diverse TV-favoritter!

Var det flere enn meg som spilte det første Harry Potter-dataspillet da det kom i 2001? Jeg syntes musikken var så bra, og kan fortsatt nynne på den iblant, og her har noen samlet alle melodiene. For et hyggelig gjenhør!

Bats hanging upside down looks like a goth nightclub. Takk til Nicolai, som delte denne for en liten evighet siden.

Hvem brukte Winamp som musikkavspiller i stedet for Windows whatever? Vi var de kule kidsa, hoho. (Når sant skal sies har jeg faktisk fortsatt Winamp på denne PC-en, og jeg foretrekker det fremdeles framfor det innebygde programmet, så sånn sett er jeg vel fortsatt kul, samtidig som jeg er gammeldags!) Uansett kan jeg tipse om The Winamp Skin Museum for høy nostalgifaktor.

Nå passer det bra å sende noen et postkort! Om du ikke gidder å gjøre det selv, så kan du få PunkPost til å gjøre det for deg! De tilpasser og sender til hele verden. Gøy!

I år er det 30 år siden dataspillet The Secret of Monkey Island kom og revolusjonerte eventyrsjangeren! I den forbindelse kan man jo se denne sjarmerende Youtube-dokumentaren, om man vil. Hele serien med Monkey Island-spill er blant mine absolutte favoritter!

Vi sitter kanskje midt oppi en pandemi, men de som smittes, blir i hvert fall ikke til zombier. Jeg snublet over denne gamle Quartz-artikkelen der de vurderer sannsynligheten i zombie-kulturen, og det er jo litt morsom lesning med dagens briller.

Spanjolene og de mislykkede renoveringene deres, altså. Her, her og her – det finnes drøssevis med eksempler. Kjipt for dem som får gamle, uerstattelige kunstskatter ødelagt, morsomt for meg.

Helt til slutt: Jeg tipset om dette innlegget med 50 ting man kan finne på i forrige lockdown-liste også, men det er verdt å gjøre det igjen. Noen ting utgår nå som vi må være mest mulig hjemme, men mange funker likevel!

Kos dere, folkens!

– – – – –
In other words: Links I love at the moment! They are all in English except the next to last one, which is about botched restaurations of religious art – google it, it’s cheap fun, haha. I’m about to start the weekend, so that’s all the translation you get today, please just click away and see what you find. Happy Friday!

Gold nuggets

Hoi, den siste uka har vært ei berg-og-dalbane! Jeg kjenner at jeg trenger litt tid på å ta inn både det ene og det andre.

Da jeg var barn og familien besøkte fornøyelsesparker, ville jeg alltid grave gull. Du vet, sitte på huk ved en bekk og sikte vann og jord og stein i en slags kurv, til det dukker opp små, glitrende gullkorn i bunnen! Sånn føles denne mandagen, som ei økt ved bekken. Ute er det stadig færre farger igjen, det er kjølig og fuktig og grått, og sola forsvinner klokka fire. I dag startet en ny unntakstilstand her i Oslo, hvor alt blir stengt igjen, ut måneden. Det var vel ingen som hadde behov for en runde til, og jeg kjenner en viss bekymring for at stadig flere serveringssteder, kulturinstutusjoner og helt vanlige folk skal få problemer, men så må det visst bli slik likevel. Det kjennes urettferdig, og november kommer til å føles enda lengre og enda mørkere enn vanlig, når vi alle helst skal sitte hjemme. Da er det på tide å sikte bort jorda og fokusere på gullet! Her kommer ti ting som har gjort meg glad i det siste!

(Forresten så er datamaskinen min litt kranglete for tida, så jeg får ikke lastet opp bilder fra kameraet mitt, og derfor bruker jeg nå mobilbilder i stedet. De er kanskje litt kornete, men vi får tenke at det passer i et innlegg om nettopp gullkorn, høhø.)

Min kjære har satt en brøddeig som står og godgjør seg på kjøkkenbenken, så jeg har ferskt, hjemmebakt brød i vente. Gleder meg til lukta kommer svevende fra kjøkkenet!

Bjørketrærne lyser opp når sola treffer de siste, knallgule bladene som klamrer seg fast.

I forrige uke skaffet jeg meg et eget te-termometer, slik at jeg kan holde øye med temperaturen på vannet, og tilpasse den til ulike typer te. Jeg har ikke hatt et slikt på mange år, så dette føles bra!

Jeg fikk ei siste helg med familien før de nye restriksjonene slo inn. Det gjorde godt å være sammen i noen dager, vi kunne snakke og le og kose oss, og nå går det nok en stund før vi kan samles igjen.

Det spirer og gror her hjemme. Det kommer en masse nye blomster på orkidéen i soveromsvinduet…

…og coleusen på kontoret har vokst og blitt rød…

…og gullranken i stuevinduet har fått flere blader…

…og den nye, heftige kaktusen på badet virker å trives. Den stakk hull gjennom to lag med avispapir på vei hjem, og jeg har muligens også stukket meg en gang eller to, men seee, så tøff den er!

Jeg har fått hentemelding fra polet, så vinene jeg kjøpte før helga står og venter på meg. Blant annet har jeg kjøpt ei ny flaske av denne, nå som det er på’n igjen.

Trumpen skal ut av Det hvite hus, og en demokrat og faktisk politiker skal inn, og det samme skal historiens første dame! Hipp hurra!

Solnedgangene er nydelige for tida, og danner et flott bakteppe for kråkene som trekker over blokka vår hver morgen og kveld.

Vi har kjøpt ostehøvel med riller! Jeg har vokst opp med riller i osten, så jeg har egentlig ønsket meg en slik høvel helt siden jeg flyttet hjemmefra. Da vi trengte ny her forleden, så jeg mitt snitt til å heve nivået. Liten sak, stor glede, hoho.

Jeg har vært til oppfølging i forbindelse med dette inngrepet, og selv om de opprinnelig ikke trodde de hadde fått med alt, viste ikke prøvene høyrisiko for livmorhalskreft lenger! Det betyr at de fikk fjernet alle celleforandringene i april, og at jeg slipper en ekstra operasjon. Jeg skal til ny sjekk om et halvt år, men det virker altså som at dette er overstått. Det var gode, lettende nyheter å få.

Det var mine punkter! Enn du, har du noen gullfunn du vil dele?

– – – – –
In other words: Boy, this past week has been an emotional roller coaster, and this is very much a Monday for me. Oslo has gone back into lockdown from today, for the rest of November, and everyone is frustrated. I am worried about the impact on the restaurant business, cultural institutions and ordinary people, as are we all. It just feels unfair, I guess, and this month is always the darkest and dullest even when life goes on as usual, so it’s not great timing, haha. In these situations we have to work like gold miners panning for gold by a stream, we have to sift through the dirt to find the gold nuggets! Here are mine, ten things that have made me happy lately.
(Oh, by the way, my computer is acting up, so these are mobile phone photos. If they look grainy, you know why.)
My fellow is baking bread. I can’t wait for the scent of a freshly baked, home-made loaf to spread through the flat. ¤ The birch trees light up like torches when the evening sun hits the few yellow leaves that are still clinging to the branches. ¤ Last week I bought a tea thermometer, so that I can brew different teas at different temperatures. I haven’t had one for years, so I’m excited! ¤ I got one last weekend with my family before the new lockdown began. It was great to spend a few days and laugh a lot with them, and it might be a while until we can gather again. ¤ My plants are having a good time. New flowers, new leaves, new colours – and a new little cactus that’s brutal! ¤ The wines I ordered are ready for pick-up. ¤ Trump is headed out of the White House, and a democrat, an actual politician, is headed in, as is the first woman in history! Hooray! ¤ Sunsets are beautiful these days, and they are the perfect backdrop for the murder of crows that pass over over building every evening. ¤ We’ve bought a new cheese slicer, and it has grooves. It’s a Norwegian thing, haha. ¤ I had a check-up after this little surgery, and although they originally thought they hadn’t been able to remove all the cell changes, this test showed that the high cancer risk was gone! That means I won’t need another operation. I’m going to one more check-up in half a year, but this seems to be over and done with, and I’m relieved.
That’s me! Do you have any gold nuggets to report?

Autumnal

Oslo in October / etdrysskanel.com
Oslo in October / etdrysskanel.com
Oslo in October / etdrysskanel.com
Oslo in October / etdrysskanel.com
Oslo in October / etdrysskanel.com
Oslo in October / etdrysskanel.com
Oslo in October / etdrysskanel.com

Kjære Oslo. Du har vært så fin i det siste at jeg blir helt sliten.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har tenkt en del på andre byer i løpet av det siste halvåret, for egentlig hadde jeg planer om å reise hjem til både London og Paris i 2020. Likevel er det tross alt slik at om jeg måtte velge én by å tilbringe hele dette merkelige året i, ville jeg valgt deg. Så trygg og stødig på den ene siden, og så variert og full av overraskelser på den andre. Ikke så stor, men heller ikke for liten. Stadig i endring, men likevel alltid til å kjenne igjen. Full av alt vi trenger for å ha det bra, selv når hele verden står på hodet. Elver og sjø, parker og skog, brostein og treverk, store torg og stille gater. God plass, grønne lunger, frisk luft. Det ordner seg, det går snart over, og i mellomtida gjør vi det beste ut av situasjonen her.

Selv når jeg savner andre byer jeg har bodd i, selv når jeg lengter hjem til dem, så er jeg allerede hjemme. For en luksus. Det føles jo ikke som at man sitter fast når man stortrives et sted. Nye år og nye muligheter kommer, men inntil videre skal jeg fortsette å beundre høsten her i hovedstaden.

Tenk at du pynter deg for oss, Oslo, når vi trenger lys og farger og noe fint å se på. Takk.

– – – – –
In other words: Dear Oslo. You’ve been so beautiful lately, it’s almost exhausting.
If I’m being honest, I’ve thought about other cities quite a bit during the past six months, because I had plans to go home to both London and Paris in 2020. Still, if I had to choose one city where I had to spend this entire strange year, I’d choose you. So safe and sturdy on the one side, and so varied and full of surprises on the other. Not very large, but big enough. Always changing, yet always recognisable. Full of everything we need to be happy, even when the whole world has been turned upside down. Rivers and the sea, parks and the forest, cobblestones and woodwork, wide squares and calm streets. Lots of space, green lungs and fresh air. It’s going to be okay, it will blow over, and in the meantime we’re making the best of it here.
Even when I miss other cities I’ve lived in, even when I long to go home to them, I’m already home. What a luxury. You don’t feel as stuck somewhere when you’re happy. New years and new possibilities will come to us, but for now I’ll keep admiring autumn right here.
Right when we needed some light and some colours, Oslo, you dressed up and gave it to us. Thank you.

Six months in

Kjære dagbok. Nå er det seks måneder siden pandemien kom til landet og påvirket alle sider av tilværelsen. Mitt forrige slike innlegg, etter seks uker, ligger her. Tenk at dette skulle vare så lenge!

Jeg var permittert fra sommelierjobben i nesten fire måneder. Så sluttet jeg. (Det kan man lese mer om i denne litt dystre oppdateringen, hihi.) Siden da har det gått drøyt to måneder, og selv om dette kanskje ikke er det beste tidspunktet for å være på jobbjakt, krysser jeg fingrene for at det går seg til før året er omme. Jeg fikk også dagpenger til slutt, i starten av august, og det har vært et fint tilskudd i dette ganske magre halvåret. Jeg nyyyter å ha helgefri, og som jeg var inne på her, fikk vi til slutt orden på ting da dette pokkers viruset forpurret bryllupsplanene våre. Nå føles altså situasjonen mer stabil enn på lenge, og det er godt.

Jonasflotte hadde hjemmekontor i nesten tre måneder. Han jobber for et stort foretak med mange ansatte, som må ta sine forholdsregler. Da en liten andel etterhvert fikk lov til å vende tilbake til kontoret etter sommerferien, var han blant de aller første. Nå drar han på jobb hver dag, på sykkel, og han har alltid sekk på ryggen, slik at han kan ta med seg jobbmaskinen hjem igjen hvis det skulle bli nye restriksjoner.

I vår og sommer har vi gått og syklet mer enn noen gang, og valgt mindre folksomme veier til målet. På den ene siden er det litt slitsomt å hele tiden måtte tenke på hvor og når det er mest folk, men på den andre siden har vi oppdaget nye ting og gjenoppdaget gamle favoritter. Oslo er en by som har vanvittig mye å by på, og som stadig overrasker, selv for oss som bor her og har gjort det i mange år.

August / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com
Six months / etdrysskanel.com

Håndtrykket har forsvunnet. Folk hilser med føttene og albuene, eller ved å vinke. Jeg synes det er rart å møte nye mennesker for tida – det føles merkelig å ikke kunne hilse ordentlig, mer formelt, på en helt ukjent person.

Veldig mange arrangementer blir avlyst eller utsatt, slik er det fremdeles, men en del kulturinntrykk går det an å få digitalt. Vi har fortsatt å «gå på» konserter på nett, og har sett blant andre Kvelertak og Death by Unga Bunga siden sist, og det er i hvert fall kjekt å slippe å stå i kø for å skaffe øl! Årets Summer Games Done Quick ble nesten som vanlig, selv om alle spillerne satt hjemme hos seg selv. I kveld skal jeg se Radioresepsjonens direktesending fra Rockefeller!

August / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com

Jeg har også vært på kino flere ganger siden de gjenåpnet for publikum, og egentlig er det jo bare digg at det er færre folk og bedre plass i salen, hoho.

Vi har fortsatt å spille spill over nett med min storebror, som bor på Hamar. Jeg kan virkelig anbefale The Room-serien til dem som liker mysterier og hjernetrim, og disse spillene egner seg veldig godt hvis man vil spille flere, ved at én styrer og alle tenker høyt sammen. Vi har rundet de tre første spillene i løpet av sommeren.

Jeg har brukt symaskinen en hel del, både til å reparere og sy om kjoler og skjørt, og til å lage nye ting, for eksempel en topp av et gammelt putevar.

Six months / etdrysskanel.com

Vi har sydd tøymunnbind av stoffrester, og bruker dem når det er anbefalt. Skal jeg være heeelt ærlig, synes jeg faktisk at det ser ganske kult ut, litt sånn superhelt-aktig? Jeg har en tøypose med rene munnbind som bor i veska, for de veier jo ingenting. Når jeg må bruke kollektivtransport og ser at det er mye folk ombord, spriter jeg hendene og tar på meg et. Ikke er det vanskelig, ikke er det ubehagelig. Hvis man kjøper eller lager typen som kan brukes igjen og igjen, er det heller ikke dyrt. Når vi vasker dem om kvelden, tørker de til dagen etter, og Jonasflotte og jeg har fire stykker hver, slik at vi alltid har noen som er klare til bruk. Jeg synes med andre ord at hele opplegget er helt uproblematisk, og jeg skulle ønske at flere Osloborgere fulgte anbefalingene. Samtidig er det mange som er flinke, og en del som bruker det ellers også, så folk med munnbind er blitt et helt dagligdags syn. Vi får se hvor lenge anbefalingene blir stående og hvordan situasjonen utvikler seg videre.

August / etdrysskanel.com

Dette halvåret har vi vært mer ute enn noen gang, føler jeg. Det har vært mest legitimt å møte andre folk utendørs, så selv før det egentlig ble varmt nok, har vi sittet ute med puter og pledd og avstand. Vi har nemlig store piknikbord i hagen, der vi kan fordele oss godt utover, og de er gull verdt for tida! (Når man nå spiser sammen, bruker alle eget redskap for å forsyne seg, eller man har separate skåler med mat/snacks til hver person eller hvert par.)

Six months in / etdrysskanel.comDa sommerværet endelig kom, ble parken treffsted nummer én, og det var morsomt å se hvordan folk var plassert!

Six months in / etdrysskanel.comInnad i hver gjeng har vi sittet i store sirkler.

Six months in / etdrysskanel.comDen berømte, beryktede meteren. Jeg ser på sosiale medier at mange ikke lenger bryr seg om å holde på den, og henger rundt halsen på hverandre som før, og det føles rart for en som følger reglene. Nå er det faktisk blitt slik at jeg reagerer på å se folk hilse og klemme i filmer og TV-serier, haha, selv om de er spilt inn lenge før pandemien brøt ut. Folkehelseinstituttet sier at man nå kan omgås sine nærmeste som normalt, så jeg klemmer familien når jeg ser dem. Ellers har jeg ikke klemt noen på et helt halvår, med tre unntak som jeg kan huske. Vanligvis er jeg en sånn som tar initiativ til å klemme, en sånn som liker fysisk kontakt, og jeg savner inderlig å kunne klemme vennene mine. Hadde jeg ikke hatt Jonasflotte å klemme på, ville jeg vært helt utafor, haha.

Jeg er blitt en kløpper på mobilbestilling. Det har vi alle. Det er slutt på å kjøpe i baren, man fikser det ved bordet.

August / etdrysskanel.comSom regel må man sitte ved bordet sitt med mindre man skal hente en bestilling eller bruke toalettet.

Sinx months in / etdrysskanel.comOfte er det bordservice, og i begynnelsen var det litt gøy å se at folk som alltid har stått bak baren, nå faktisk måtte snakke med folk og forholde seg til gjestene sine på en helt ny måte.

Det var også litt morsomt å se de store begrensningene føre til ørsmå uteserveringer.
Six months in / etdrysskanel.comFire bord på et område der det vanligvis står femti… Sånn var det i starten. Nå er det mindre strengt, men utestedene skal fortsatt ha én meter mellom bordene, med mindre det er fysiske skiller der, og én meter mellom alle gjester som ikke bor sammen, også når de sitter ved samme bord. Mange steder, både serveringssteder og butikker, har også et maksantall for antall besøkende som får være inne samtidig. For øvrig er det forbudt å servere alkohol etter midnatt, og det er fremdeles ikke lov å samle mer enn 20, 50 eller 200 mennesker, avhengig av typen arrangement. Lurer på hvor lenge det vil fortsette å være slik?

Jonasflotte og jeg har brukt Oslomarka mer enn noensinne dette halvåret. For en vanvittig luksus å ha så mye skog lett tilgjengelig, selv om man bor midt i byen.

Six months in / etdrysskanel.comVi prøver å støtte uavhengige aktører i tøffe tider. Et brød her, en blomsterbukett der, en kaffe her, en pizza der – det er kjekt å legge igjen litt penger for å vise at vi bryr oss, og prøve å bidra til at favorittene våre overlever. Gleden var veldig stor da barene kunne gjenåpne 6. mai, så vi har gått aktivt inn for å bruke alle dem vi liker best, særlig de små, fordi de måtte ha stengt så lenge og fortsatt har begrensede åpningstider. Dessuten har det jo vært utepilssesong, hoho!

Six months in / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com
Six months in / etdrysskanel.com

Det er også hyggelig å kunne støtte vinland som sliter, så jeg har kjøpt noen ekstra flasker fra for eksempel Italia, Spania, Frankrike og Sør-Afrika. Vi har blant annet drukket bobler med et passende navn. (Les mer om vinen her!)

Six months in / etdrysskanel.comDet er ikke til å komme fra at mange serveringssteder har måttet flytte, stramme inn eller legge ned i løpet av pandemi-perioden. Jeg blir trist av å se de mange tomme lokalene i byen. Samtidig blir det spennende å se hva som dukker opp når dette er over.

Oppslag og påminnelser om smittevern er blitt en selvfølge i det offentlige rom.

Sinx months in / etdrysskanel.com
Sinx months in / etdrysskanel.com
Six months / etdrysskanel.com

Det er fortsatt håndsprit overalt, og man vasker eller spriter seg som det første man gjør når man går inn et sted. Det virker som at mange har fått seg en vekker når det gjelder håndhygiene! (Personlig har jeg alltid antibac i veska – ikke bare nå, men ellers også. Det har jeg hatt i mer enn ti år, siden de første småflaskene dukket opp for reisebruk. Velkommen etter, alle sammen! Jeg er en sånn person som ikke kan spise noe med hendene uten å vite at de er rene, så dette er ikke nytt for meg, hoho. Kanskje det er en medvirkende årsak til at jeg er sjeldent syk?)

Hjemme har jeg øvd på klassiske kjøkkenferdigheter, som panering.Six months in / etdrysskanel.comJonasflotte har begynt å bake brød! Hvem skulle trodd det? Flaks for meg, da!

Six months / etdrysskanel.comVi har brukt balkongen mye. Det gjør vi uansett i sommerhalvåret, men i vår, da alle ble bedt om å holde seg hjemme, var det ekstra godt å kunne være ute uten å faktisk gå ut, haha.

Sinx months in / etdrysskanel.comHverdagsgledene blir ekstra viktige i turbulente tider. For eksempel har jeg hatt hellet med meg på avocado-fronten en stund nå; de kanskje fem eller seks siste har vært helt perfekte!

Sinx months in / etdrysskanel.comJeg har fortsatt med Duolingo etter at jeg begynte igjen i mars, og jeg har også beholdt kveldsgymnastikken. Jeg har brukt mindre penger enn vanlig dette halvåret, og det er jo egentlig veldig praktisk, med tanke på at jeg har tjent mindre enn vanlig. 2020 ser ut til å bli et år uten en eneste utenlandsreise, og det er utypisk meg, men dette er jo likt for alle. Vi hadde egentlig tenkt å besøke venner i England og Irland denne høsten, men det må vente. Om ikke annet, er det jo fint om folk får et mer bevisst forhold til det å fly, og at den lave flytrafikken virker positivt inn på miljøet. Er vi heldige, veier det kanskje opp for den uhorvelige mengden plast som ble brukt til å pakke inn individuelle rundstykker ved hotellfrokostene under buffetforbudet?

Vi får bare krysse fingrene for at det kommer en vaksine om ikke så altfor lenge. Det virker som at mange begynner å gå lei av restriksjonene, og det skjønner jeg godt, for det gjør jeg jo selv også, men vi kan ikke slutte å overholde dem av den grunn. Vi som strengt tatt ikke trenger å være redde for å bli syke, må likevel vise hensyn, fokusere på det store bildet og tenke på andre enn oss selv. Det samholdet som rådet i starten, det savner jeg nå, etterhvert som folk glemmer eller går lei og slutter å bidra. Samtidig er det mange som er flinke, og jeg vil være blant dem. Vi er jo så heldige i utgangspunktet, vi som bor i et velfungerende land som ikke er særlig hardt rammet. Dugnaden fortsetter! Dette klarer vi! En vakker dag er krisen over! Jeg håper at når vi ser tilbake på denne tida, vil vi være fornøyde med hvordan vi taklet den, tross alt. Politikere og privatpersoner, unge og gamle, gjør så godt de kan i en helt ny og ukjent situasjon. Jeg gjør i hvert fall mitt beste, og denne rare perioden kommer jeg til å huske resten av livet.

– – – – –
In other words: Dear diary… Here’s another summary of our life during the pandemic, six months in – here’s my former one, from six weeks in.
I was temporarily laid off from my job for four months, and then I quit, as I wrote about in this slightly sombre post. The last two months I’ve been looking for something new, and I hope and believe I’ll be able to find a new part-time job before the end of the year. I do love having the weekends off, and as mentioned here, we’ve been able to get our wedding planning back on track after the virus messed it up. Things feel relatively stable now, all things considered. My fellow worked from home for three months, and then got to return to the office, but he has a bag for his work computer at the ready, in case the situation changes and he has to bring it home again.
We mainly use our feet and our bikes to get around now, and we try to avoid crowded places or busy times. It’s a bit of a hassle to always have to think about it, but we’ve discovered new streets and statues and parks this way, and rediscovered old favourites. I love Oslo.
The handshake has disappeared. We say hi with our feet or our elbows, or just by waving. I always feel a bit awkward now when I meet someone for the first time, because we don’t have an official greeting anymore.
Most big events are still cancelled or postponed, but many have become digital, and we keep «going to» concerts and watching streams from home. I do like not having to queue for drinks! We’ve also continued playing games online with my brother, who lives a couple of hours away. I can really recommend the series of The Room games for those who like mysteries and puzzles and want to do something together apart. One person plays and streams the game, and everyone talks and solves it together. We’ve finished all three games over the summer.
I’ve used my sewing machine quite a bit this spring and summer, to mend skirts and dresses and make a few new garments, like this top out of an old pillowcase. We’ve also used leftover fabric to sew face masks, and we wear them when it’s recommended, which is on public transport during rush hour. I do try to avoid public transport these days, but I always keep some clean masks in a little sack in my bag, just in case. It’s no trouble at all, really. People in masks have become something you see every day. To be honest, I think it looks pretty cool, in a superhero kind of way?
We’ve spent more time outdoors than ever, I feel, in the forests here in Oslo, in parks, in our garden. If we’ve been social, we’ve been outside. We try to keep one metre between us and others at all times. At this point it’s even strange to see people close to each other in films and TV series, haha. I haven’t hugged anyone for six months, apart from my closest family members, when I see them, and my fellow. I sorely miss hugging my friends!
If you go to a bar or a restaurant, you order on your phone, and you’re not supposed to leave your table and move around unless you have to. The number of tables has been greatly reduced to keep the distance. There are also still strict rules for how many people that can be gathered in one place. It is sad to see that many places have had to cut back, move or close down. The empty shop fronts are a sad sight.
We’ve tried to support local businesses as much as possible. When things started to reopen, it became important to us to use our favourite bars regularly (especially the small ones), since they had to be closed for almost two months, and opening hours and alcohol serving is still limited. We’ve enjoyed lots of utepils, beer outdoors, which is a fleeting and very sought after thing in this cold country! I’ve also made sure to buy wine from some other countries where that industry has been struggling.
There are still dispensers of hand sanitiser everywhere, and signs and posters telling people to keep their distance and wash their hands. It seems like quite a few have gotten a wake-up call when it comes to hygiene? Personally I’ve always carried a bottle of hand sanitiser in my bag, for more than ten years, since I’m the kind of person who can’t eat something with my hands without knowing they are clean. I did it before it was cool, haha.
At home I have perfected my crumbing skills, and my fellow has started baking bread. Who would have thought? We’ve used our balcony more than ever, and enjoyed little things, like perfect avocados, to the max.
I’ve kept using Duolingo since I restarted in March, and I’ve also continued with my evening exercises. I’ve spent less money than usual during these six months – that’s convenient, considering that I’ve earned less. It now looks like 2020 without a single trip abroad, which is very rare for me, but at least we’re all in the same boat. We really wanted to visit friends in England and Ireland this autumn, but that will have to wait. On the plus side, I think this might have made some people more conscious of their air travel (those short business trips have got to go, guys), and when we fly less, it’s so much better for the planet. Maybe the dip in emissions can make up for a little bit of all the disposable plastic stuff people have had to use during the pandemic?
I really hope a vaccine will be developed and made available soon. Until then, we just have to keep working together to follow the recommendations and restrictions, even though we are growing tired of them. I have to say that I miss the camaraderie from the first couple of months, because a lot of people seem to be slacking off, but we need to keep the measures up until this is over. Let’s all contribute! We can do this! One day the crisis will be over! When we look back at this time, I hope we’ll be able to say that we did well under the circumstances, that we tackled something we’d never experienced before in a good way. I’m doing my best, and I know this is something I’ll always remember.