Studiestart fører med seg et minne: Jeg tenkte på ham igjen i dag. Jeg vet ikke hvor han ble av. Jeg mistet ham.

Vi møttes i klasserommet, to nyinnflyttede førstegangsstudenter, og ble raskt venner. Han var så åpen og morsom og varm. Vi tilbragte masse tid sammen. Spiste middager, spilte spill, så filmer, gikk på fest. Jeg ble på kort tid veldig glad i ham.

Vi klinte i fylla en gang. Jeg hadde litt hullete hukommelse dagen etter, men da minnet sakte kom tilbake til meg, tok jeg lett og lattermildt på det. Haha, så tåpelig. Vi er jo bare venner. Beklager, for noe fjas! Neste gang skal jeg la deg være i fred, stakkar.

Jeg innså ikke da at han kanskje opplevde det annerledes. Jeg forsto ikke at han kanskje ønsket noe annet. Jeg skjønte ikke at det kanskje gjorde vondt. Først en uke senere, da stemningen mellom oss hadde vært rar en stund, fikk jeg høre fra noen andre at han hadde vært svak for meg i lang tid. Jeg hadde aldri sett ham i det lyset, aldri tenkt på ham som noe mer enn en venn.

Jeg skulle ønske jeg hadde visst det. Skulle ønske jeg hadde taklet det annerledes. Vennskapet vårt falmet bort. Jeg savner ham.

– – – – –
In other words: Today he popped up in my mind again. I don’t know where he went. I lost him. We met in the classroom, two fresh students who had just moved to town, and quickly became friends. He was so open and fun and warm-hearted. We spent lots of time together. Had dinners, played games, watched films, went to parties. I became very fond of him. We made out one night when we were both drunk. My memory was patchy the morning after, and when I slowly remembered the scene, I dismissed with an embarrassed laugh. How silly of us, we’re just friends! I’m sorry! Next time I’ll leave you alone, poor thing… I didn’t realise at the time that he maybe had another way of looking at it. I didn’t understand that he might have wanted something else, that it might have hurt. It wasn’t until a week later, when things had become strangely tense between us, that someone else told me he had fancied me for a long time. I had never looked him like that, never seen him as anything but a friend. I wish I had known. I wish I had dealt with it differently. Our friendship faded away. I miss him.

Photo: Elvis Pépin

Enkelte ting er det krevende å sette ord på. Visse tanker er det vanskelig å uttrykke uten å virke fryktelig usympatisk. Jeg prøver likevel, for å forklare en av grunnene til at jeg ofte føler meg litt utenfor. Jeg tar sjansen. Jeg er en individualist.

La oss si at jeg skal på kino. Det er en film jeg har lyst til å se, og hvis jeg spør noen venner om de vil være med og ingen har anledning, går jeg like gjerne alene. Selve filmen er det viktigste for meg; den er like bra eller dårlig uansett, enten det sitter en bekjent ved siden av meg eller ikke. (Jeg er ikke en sånn person som snakker under filmen.) Opplevelsen blir gjerne større om man deler den, men for meg blir den ikke mindre om jeg ikke deler den med noen. Hvis jeg har lyst til å gå på kafé eller kino eller konsert, gjør jeg det uansett om jeg får selskap eller ikke. Jeg gjør alt dette jevnlig, både med og uten andre.

Jeg har alltid vært uavhengig. Helt siden jeg var barn; jeg hadde aldri noe imot å være alene hjemme, og jeg kan nesten ikke huske å ha bedt om leksehjelp noen gang. Jeg vil helst klare ting på egenhånd. Det føles ikke naturlig for meg å spørre om hjelp til noe jeg kan gjøre selv, eller å be om selskap i en kjip situasjon. (Jeg blir imidlertid gjerne med når noen andre spør om jeg kan hjelpe dem, for jeg har full forståelse for at andre opplever sånt annerledes!) Jeg setter stor pris på hjelp og selskap, men jeg trenger det stort sett ikke. Å sette pris på noe er ikke det samme som å behøve det. Jeg er i stand til å be om og ta imot hjelp når jeg faktisk har behov for det, og det er selvfølgelig viktig, men ellers vil jeg helst klare meg selv.

Jeg er ikke redd for «å ende opp alene». Dette virker å være mange menneskers største frykt – å ikke finne seg noen å dele livet med, og å eldes og dø for seg selv. Det har jeg aldri vært redd for. Jeg trives utmerket godt i mitt eget selskap. Jeg synes det er veldig stor forskjell på å være alene og å være ensom – jeg er ofte alene, men praktisk talt aldri ensom. (Dessuten er jeg ganske immun mot kjedsomhet. Jeg finner alltid på noe å gjøre!)

Det er absolutt ikke slik at jeg er usosial. Tvert imot er jeg veldig glad i å være sammen med andre mennesker, men det er ingen nødvendighet. Som individualist er det viktig for meg at min personlige lykke ikke avhenger av noen andre. Om jeg ikke har noen livsledsager som gammel, er det helt greit. Jeg vil fortsatt ha muligheten til å være sosial når jeg ønsker det. Jeg vil fortsatt kunne reise og gjøre hva jeg vil, og den friheten er det aller viktigste for meg. Friheten og uavhengigheten min.

Nå vil noen kanskje hevde at jeg er egoistisk. Tro meg, jeg er vant til den reaksjonen, så jeg tillater meg å avklare noe. Når jeg for eksempel flytter til nye byer og andre land, langt unna de jeg er glad i, betyr det ikke at jeg ikke verdsetter mine kjære. Det betyr ikke at jeg tar dem for gitt – tvert imot. Slike eventyr gjør meg ekstra bevisst på hvor heldig jeg er som har en familie, en vennekrets og en kjæreste jeg kan savne. De holder meg ikke igjen; de støtter meg når jeg blir rastløs, når det er riktig og viktig for meg å gjøre noe nytt. De beriker livet mitt og gjør det ekstra godt å komme hjem igjen. Ikke alle jeg treffer forstår meg, men det er helt greit. Vi mennesker er forskjellige.

Selv ser jeg faktisk ikke på denne individualismen som en svakhet ved min personlighet, men som en styrke. Jeg gjør det jeg har lyst til å gjøre, enten jeg er alene om det eller ikke. Når jeg hører folk klage sin nød fordi det er noe de vil gjøre som de ikke får gjort, fordi de ikke finner noen som kan holde dem med selskap, mener jeg at det er et valg de tar. Gjør det, da vel! Jeg tror på deg! Bestill den billetten. Søk på det studiet. Gå på den festen. Det å være alene om noe, trenger ikke være et hinder. Det blir et hinder om du tillater det, og det har jeg aldri gjort.

Jeg er intenst glad i katter. Av mange grunner. Én av dem er at de klarer seg på egenhånd, slik som meg. De lufter seg selv og finner sin egen mat om det trengs – man kan reise bort en helg uten at det er noe problem. Jeg misliker følelsen av at noen andre avhenger av meg. (Jeg har aldri likt gruppearbeid på skolen, for å si det slik, haha.) Jeg vil ikke trenge noen andre, og jeg vil heller ikke at noen andre skal trenge meg. Jeg synes selvfølgelig det er hyggelig at andre verdsetter meg, mitt selskap og mine egenskaper, men jeg liker ikke tanken på å være ansvarlig for noen andres ve og vel.

Jeg mener at selv om vi mennesker er sosiale vesener, er det opp til hver enkelt av oss å skape det livet vi vil leve. Vi er individer, og vi har ansvar for vår egen trivsel. Jeg har ikke lyst til å overlate det ansvaret til noen andre. Jeg skjønner at det er naturlig for mange, men slik er det ikke for meg.

La meg understreke at jeg er utadvendt av natur, og at de som kjenner meg trolig ville beskrive meg som en sympatisk person. Denne teksten fører kanskje til noen hevede øyenbryn, så still meg gjerne spørsmål om det er noe dere lurer på, eller kom med innspill og egne erfaringer! (Takk til alle som bærer over med meg og faktisk leser hele greia, hoho.) Jeg virker kanskje selvsentrert og avvisende i dette innlegget, men jeg er en åpen person som smiler til fremmede og gir av meg selv. Saken er bare den at selv om jeg er veldig glad i selskap, er det ikke alltid nødvendig for at jeg skal ha det bra. Jeg liker å klare meg selv. Jeg er min egen lykkes smed. Jeg er en individualist.

– – – – –
In other words: Some things are difficult to put down in writing. Certain thoughts are hard to express without coming across like a terrible person. I’m still going to try, to explain why I tend to feel a little different. I’m going to risk it. I’m an individualist.
Let’s say I’m going to the cinema. There is a film I wish to see, and after asking a few friends if they want to join me, it turns out that no one can go. I go anyway, by myself, because the film is the whole point of going to the cinema. It is just as good or bad, regardless of whether or not there is someone I know in the seat next to me. (I’m not one of those people who talk during films.) Good experiences often become even better when you share them, but for me they’ve never become any less good if I don’t share them. If I want to go to the cinema or to a concert or to a café, I do, company or no company. I do these things regularly, with others and on my own.
I’ve always been independent. Ever since I was a child – I never dreaded being left alone, and I can hardly remember ever having asked for help with my homework. I like doing things myself. It’s not natural for me to ask for help with something I can do without help, or to ask someone to assist me in doing something unpleasant. (I don’t mind helping others out when they ask me, of course, because I know many people experience these situations differently.) I appreciate help and company, but I hardly ever need it. Appreciating something and needing it is not the same. I am capable of asking for help if I actually need it, and I think that’s important, but otherwise I like figuring things out by myself.
I’m not afraid to «end up alone». This seems to be many people’s biggest fear – to not find someone they can share their life with, and to grow old and die by themselves. I have never feared this. I am perfectly happy in my own company. I think there is a tremendous difference between being alone and being lonely – I am often alone, but practically never lonely. (What’s more, I seem to be immune to boredom. I always think of something to do!)
It’s not that I’m an anti-social person. On the contrary, I love spending time with other people, but it’s not a necessity. As an individualist it’s important to me that my happiness not depend on anyone else. If I don’t have a life partner when I grow old, that will be just fine. I will still be able to socialise when I want to. I will still be able to travel and do whatever I want, and that freedom is what’s most important to me. My freedom and my independence.
At this point some people might call me selfish. Believe me, I’m used to that reaction, so allow me to clarify something. When I move to a new city or another country, for instance, far away from my loved ones, that does not mean that I do not appreciate them. It does not mean that I take them for granted – on the contrary. My adventures make me even more aware of how lucky I am to have a family, a circle of friends and a boyfriend to miss when I’m away. They don’t hold me back; they support me when I become restless, when it’s right for me to do something new. They enrich my life and make it even better to come home. Some people don’t understand this, but that is all right. We are all different.
I don’t actually see my individualism as a fault in my personality, but as a strength. I do whatever I want to do, whether I’m alone in it or not. When I hear people complain about something they want to do but can’t do because no one wants to do it with them, my opinion is that they’ve made their choice. Just do it! I believe in you! Buy that ticket. Apply to that university. Go to that party. Being alone in something doesn’t have to be a hindrance. It only will be if you let it. I never let it.
I absolutely love cats. For many reasons, one of them being that they can take care of themselves, like me. They take their own walks and hunt their own food if need be – you can go away for a weekend, no problem. I dislike the feeling of somebody being dependent on me. I’ve never liked group assignments in school, if you know what I mean. I don’t want to need anybody, and I don’t want anybody to need me. Naturally I think it’s nice to know that other people appreciate me, my company and my abilities, but I don’t like the thought of being responsible for somebody else’s well being.
It’s my belief that even though humans are social beings, it is up to each and every of of us to make the life we wish to live. We are all individuals, and our happiness is our own responsibility. I do not wish to give that responsibility to anybody else. I realise that for plenty of others it’s a perfectly natural thing to do, but not for me.
I’d like to stress that I’m outgoing, and that those who know me would probably describe me as a good person. I know this text might cause some raised eyebrows, so don’t hesitate to ask questions or give me your opinion! (Thanks to everyone who bore with me and actually read the whole thing, haha.) I might seem egocentric and standoffish in this post, but I really am an open person who smiles to strangers and invite others in. It’s just that even though I love company, it’s not strictly necessary for me to be content. I like to be self-sufficient and independent. I create my own happiness. I am an individualist.

Jeg skriver på en tekst om tid i disse dager, og derfor ble jeg inspirert til å lage ei liste.
Tida omgir oss og påvirker atferden vår kontinuerlig, og folk forholder seg til den på så mange ulike måter!

Her kommer det 20 spørsmål om tid.

Hva er ditt forhold til tid?
Iblant skulle jeg gjerne hatt mer av den, men jeg har ikke noe imot å bli eldre, så stort sett har tida og jeg et avslappet og fint forhold. Jeg liker å tenke at den kommer i stedet for at den går. Livet er langt, og jeg har så mange gleder foran meg!

Hvilken tid på døgnet liker du best?
Morgenen, tror jeg! Jeg liker å stå opp tidlig og få mye ut av dagen, og jeg begynner med å spise en god frokost og høre på radio.

Hvilken årstid foretrekker du?
Jeg synes de alle har sin sjarm, og er veldig glad for å bo i et land med fire definerte årstider. Favorittene er nok sommeren (sol og park og bringebær og fine kjoler!) og vinteren (snøøøøøøøøø!).

Hvilken ukedag er den beste?
Fredagen! Jeg synes faktisk den er enda bedre enn lørdagen og søndagen, for når man er ferdig på jobb på fredag ettermiddag, ligger hele helga foran en som et hvitt lerret man kan fylle med hva man vil… Jeg elsker å feste på fredag kveld, forresten, for da blir lørdagen litt slik som søndagen ofte er, og så blir søndagen som en ekstra helgedag!

Når går tida fortest?
Når jeg skriver på noe, når jeg leser, ser film, spiller dataspill eller gjør noe annet oppslukende, rett før polet stenger og (av en eller annen grunn) etter klokka elleve om kvelden, når jeg egentlig burde ha lagt meg.

Når går tida saktest?
Når jeg venter på svar fra pressekontakter og andre kilder på jobb som journalist, når det gjenstår to minutter før vaskemaskinen er ferdig og man må få hengt opp klærne før man kan gå ut, når noe står i ovnen og lukter utroooolig godt og skal steke i førti minutter før man får spise det.

Hvor lang tid bruker du på å sminke deg?
Jeg bruker ikke noe annet enn leppestift, så det er unnagjort på et lite minutt.

Hvilken tidsepoke skulle du gjerne levd i, foruten denne?
Tidlig på sekstitallet, kanskje? I hvert fall om jeg kunne leve ut Den amerikanske drømmen, hoho. (Jeg er glad for å leve i dag, men det virker som at livet på mange måter var mye enklere før all teknikken kom og gjorde folk stresset og asosiale.) Da var moten på sitt aller fineste, synes jeg, så jeg ville gått med store kjoler, kjørt lekker bil, snurret plater og drukket milkshakes dagen lang.

Spiser du fort eller sakte?
I sneglefart. Jeg er alltid den som sitter igjen til slutt, mens de andre rundt bordet prøver å late som at de ikke lengter etter kaffe og dessert.

Hvilke perioder i livet ditt ser du tilbake på med et smil?
Mange! Særlig utenlandsoppholdene mine; året i Irland, året i Paris og de tre månedene jeg bodde i Florida og lagde bachelor-reportasjen min. Jeg synes det er så gøy å oppleve hverdagen på andre steder! Vanlige reiser er jeg også veldig glad i å se tilbake på – gode turminner er gull verdt. Dessuten må jeg faktisk svare russetida, høhø. Jeg drakk ikke så voldsomt mye, for jeg var mer opptatt av russekravene og knutene! Jeg tok 50 knuter og ble sølvruss, og dermed gjorde jeg mye absurd på de ukene som jeg (forhåpentlig) aldri kommer til å gjøre igjen!

Hvilke perioder er du glad for at er over?
Jeg bruker lang tid på å reise meg etter brudd, så da mine to forrige ordentlige forhold tok slutt, hadde jeg det ille. Det er alltid utrolig godt når man kjenner denslags slippe taket. Journalisthøgskolen var på mange måter ganske tøff, for jeg gikk den før den ble lagt om og gjort mer menneskelig, så de årene ble det lite søvn! Den første tida i Paris var også veldig krevende, fordi byen er stor og bråkete og jeg ikke kunne språket særlig godt. Hele den første måneden var jeg så sliten at jeg alltid våknet om morgenen med nattbordslampen på, fordi jeg var så utmattet hver eneste kveld at jeg ikke rakk å skru den av før jeg sovnet!

Hva liker du best å bruke tid på?
Venner og reise og fritidsinteresser. Samt på meg selv, en sjelden gang, når jeg kjenner at jeg trenger å senke skuldrene litt.

Hva liker du dårligst å bruke tid på?
Å pakke meg inn i masse klær før jeg går ut om vinteren (man må liksom beregne fem minutter bare til påkledning!), å vaske opp, å dusje (!), å se på sko i butikker (er veldig lite typisk jente når det gjelder fottøy, hoho).

Når pleier du å stå opp om morgenen og legge deg om kvelden på hverdager?
Vekkerklokka ringer klokka sju, og jeg prøver å legge meg klokka elleve. Åtte timer søvn er optimalt for meg.

Hvor langt er/var ditt lengste forhold?
Mitt aktuelle forhold er mitt lengste hittil. Fem og et halvt år – herlighet! Jeg hadde aldri trodd at jeg ville treffe noen jeg kunne ha det fint sammen med så lenge.

Hva er den lengste tidsperioden du har vært singel?
Mange år! Jeg har aldri hatt noe i mot å være singel, og lengter ikke etter kjæreste når jeg ikke har noen.

Hva skulle du gjerne hatt mer tid til?
Å lære nye ting, å jobbe frivillig for gode formål, å besøke venner i andre byer, å reise (alltid, hihi).

Hva gjorde du for tre timer siden?
Da jobbet jeg litt. Jonasflotte er på hyttetur og jeg har leiligheten for meg selv, så jeg slo meg ned med en tekopp og litt teksting. For øyeblikket oversetter jeg et naturprogram for National Geographic, og det er gøy, for da lærer jeg noe nytt mens jeg jobber!

Hva gjør du om tre timer?
Da sitter jeg på bussen på vei hjem til foreldrene mine! Skal være der i noen dager fremover, og det blir koselig.

Hvor ser du deg selv om ti år?
Om ti år er nok livet mitt litt mer økonomisk stabilt, og jeg har enda flere stempler i passet og vintagekjoler i skapet, og så bor jeg kanskje i et hus med Jonasflotte, og vi har vinkjeller, bibliotek og tre katter.

Om noen andre har lyst til å låne denne lista, er det fritt fram! Link tilbake hit, så kan jeg se hva dere svarer. Gleder meg!

– – – – –
In other words: I’m working on a text about time these days, and I was inspired to make this list. Time surrounds us and influeces our behaviour, and people have very different ways of looking at time. Here are twenty questions!
How, generally, do you feel about time? Now and then I wish I had more of it, but I don’t mind getting older, so time and I have a good relationship. I like to think that time comes to us and that we get to make the best of it – life is long, and I have so many happy things in front of me!
What time of day do you like the most? The morning, I think. I like getting up early to make the most of the day, and I begin by having a good breakfast and listening to the radio.
Which day of the week is your favourite? Friday! I love how the weekend streches out in front of you, to be filled with whatever you wish, after work or school on Friday afternoon. I also love partying on Friday, because it makes Saturday feel like Sunday and Sunday feel like a big bonus!
Which is your favourite season? I like them all, and I’m so happy I’m from a country where the four seasons are very different. I think I prefer summer (sunshine and raspberries and pretty dresses) and winter (snow, snow, snow!).
When does time pass quickly? When I’m writing, when I’m reading or watching a film, playing computer games or doing something else that’s really engaging, and (for some strange reason) after eleven in the evening when I’m supposed to be in bad.
When does it move slowly? When I work as a journalist and have to wait for press contacts and other sources to come back to me, when the display on the washing machine says «two minutes left» and you must hang the clothes to dry before you go out, when something in the oven smells lovely and it’s supposed to stay in there for another forty minutes.
How long does it take you to put your make-up on in the morning? I only wear lipstick, so I only need a minute.
During which time period would you like to live, apart from this one? In the early sixties, maybe? If I got to live the American dream? (I’m happy to be living in our time, but life seems to have been a little easier before all this technology made many people stressed and antisocial) I think fashion peaked at the point, too, and I would love to wear poofy dresses, ride a beautiful car, play records and drink milkshakes all day.
Do you eat quickly or slowly? At a snail’s pace. I always finish last.
What times in your life do you look back on with a smile? Plenty of them! My stays abroad, for example – my year in Ireland, my year in Paris and my three months in Florida when I worked on my bachelor’s report. I love living the everyday life somewhere else! My regular travels are also great to look back on – good memories are golden.
What times are you happy to have put behind you? It takes me quite long to get back on my feet after break-ups, so when my two previous, real relationships ended, I was very low. It is such an amazing feeling when the fog lifts in those cases. Also, the first part of my stay in Paris was very demanding, as it’s a big, noisy city and I did not speak the language properly. I remember that for the first month I woke up every day with my nightlight still on, because I was so exhausted when I lay down every evening that I fell asleep before I could turn the lamp off.
How do you most like spending your time? With my friends and out travelling and on my hobbies. On rare occasions I also like taking the time to treat myself, when I can feel that I need to wind down.
How do you least like spending your time? Wrapping myself in lots of clothing before leaving the house in winter, doing dishes, showering (!), shopping for shoes (in that way I’m no typical girl!).
At what time do you get up in the morning and go to bed at night, on weekdays? My alarm clock is set for seven o’clock and I try to be in bed by eleven. I need my eight hours of sleep!
How long was/is your longest relationship? It is my current one of five and a half years. My goodness, I never thought I would meet someone with whom I could be so happy for so long.
What’s the longest time you’ve been single? Years and years! I’ve never minded being single, and I don’t miss having a boyfriend when I am.
What would you like to have more time to do? Learning new things, volunteering for good causes, visiting friends in other cities, travelling (always).
What were you doing do three hours ago? I worked a bit. I have the apartment to myself this weekend, so I got some subtitling done. I’m currently translating a nature programme for National Geographic, and it’s very interesting!
What are you doing three hours from now? I’ll be aboard a bus on my way back to my parents’ house. I’m spending a few days there, and I’m looking forward to it.
Where do you see yourself in ten years? I hope that my life is a bit more financially stable at that point, and I wish to have even more stamps in my passport and vintage dresses in my closet, and I might be living in a house with my boyfriend, and we would have a wine cellar, a library and three cats.
Feel free to borrow this list, if you like! Do link back to me, so I get to read your answers!