On individualism

Red Loner

Photo: Elvis Pépin

Enkelte ting er det krevende å sette ord på. Visse tanker er det vanskelig å uttrykke uten å virke fryktelig usympatisk. Jeg prøver likevel, for å forklare en av grunnene til at jeg ofte føler meg litt utenfor. Jeg tar sjansen. Jeg er en individualist.

La oss si at jeg skal på kino. Det er en film jeg har lyst til å se, og hvis jeg spør noen venner om de vil være med og ingen har anledning, går jeg like gjerne alene. Selve filmen er det viktigste for meg; den er like bra eller dårlig uansett, enten det sitter en bekjent ved siden av meg eller ikke. (Jeg er ikke en sånn person som snakker under filmen.) Opplevelsen blir gjerne større om man deler den, men for meg blir den ikke mindre om jeg ikke deler den med noen. Hvis jeg har lyst til å gå på kafé eller kino eller konsert, gjør jeg det uansett om jeg får selskap eller ikke. Jeg gjør alt dette jevnlig, både med og uten andre.

Jeg har alltid vært uavhengig. Helt siden jeg var barn; jeg hadde aldri noe imot å være alene hjemme, og jeg kan nesten ikke huske å ha bedt om leksehjelp noen gang. Jeg vil helst klare ting på egenhånd. Det føles ikke naturlig for meg å spørre om hjelp til noe jeg kan gjøre selv, eller å be om selskap i en kjip situasjon. (Jeg blir imidlertid gjerne med når noen andre spør om jeg kan hjelpe dem, for jeg har full forståelse for at andre opplever sånt annerledes!) Jeg setter stor pris på hjelp og selskap, men jeg trenger det stort sett ikke. Å sette pris på noe er ikke det samme som å behøve det. Jeg er i stand til å be om og ta imot hjelp når jeg faktisk har behov for det, og det er selvfølgelig viktig, men ellers vil jeg helst klare meg selv.

Jeg er ikke redd for «å ende opp alene». Dette virker å være mange menneskers største frykt – å ikke finne seg noen å dele livet med, og å eldes og dø for seg selv. Det har jeg aldri vært redd for. Jeg trives utmerket godt i mitt eget selskap. Jeg synes det er veldig stor forskjell på å være alene og å være ensom – jeg er ofte alene, men praktisk talt aldri ensom. (Dessuten er jeg ganske immun mot kjedsomhet. Jeg finner alltid på noe å gjøre!)

Det er absolutt ikke slik at jeg er usosial. Tvert imot er jeg veldig glad i å være sammen med andre mennesker, men det er ingen nødvendighet. Som individualist er det viktig for meg at min personlige lykke ikke avhenger av noen andre. Om jeg ikke har noen livsledsager som gammel, er det helt greit. Jeg vil fortsatt ha muligheten til å være sosial når jeg ønsker det. Jeg vil fortsatt kunne reise og gjøre hva jeg vil, og den friheten er det aller viktigste for meg. Friheten og uavhengigheten min.

Nå vil noen kanskje hevde at jeg er egoistisk. Tro meg, jeg er vant til den reaksjonen, så jeg tillater meg å avklare noe. Når jeg for eksempel flytter til nye byer og andre land, langt unna de jeg er glad i, betyr det ikke at jeg ikke verdsetter mine kjære. Det betyr ikke at jeg tar dem for gitt – tvert imot. Slike eventyr gjør meg ekstra bevisst på hvor heldig jeg er som har en familie, en vennekrets og en kjæreste jeg kan savne. De holder meg ikke igjen; de støtter meg når jeg blir rastløs, når det er riktig og viktig for meg å gjøre noe nytt. De beriker livet mitt og gjør det ekstra godt å komme hjem igjen. Ikke alle jeg treffer forstår meg, men det er helt greit. Vi mennesker er forskjellige.

Selv ser jeg faktisk ikke på denne individualismen som en svakhet ved min personlighet, men som en styrke. Jeg gjør det jeg har lyst til å gjøre, enten jeg er alene om det eller ikke. Når jeg hører folk klage sin nød fordi det er noe de vil gjøre som de ikke får gjort, fordi de ikke finner noen som kan holde dem med selskap, mener jeg at det er et valg de tar. Gjør det, da vel! Jeg tror på deg! Bestill den billetten. Søk på det studiet. Gå på den festen. Det å være alene om noe, trenger ikke være et hinder. Det blir et hinder om du tillater det, og det har jeg aldri gjort.

Jeg er intenst glad i katter. Av mange grunner. Én av dem er at de klarer seg på egenhånd, slik som meg. De lufter seg selv og finner sin egen mat om det trengs – man kan reise bort en helg uten at det er noe problem. Jeg misliker følelsen av at noen andre avhenger av meg. (Jeg har aldri likt gruppearbeid på skolen, for å si det slik, haha.) Jeg vil ikke trenge noen andre, og jeg vil heller ikke at noen andre skal trenge meg. Jeg synes selvfølgelig det er hyggelig at andre verdsetter meg, mitt selskap og mine egenskaper, men jeg liker ikke tanken på å være ansvarlig for noen andres ve og vel.

Jeg mener at selv om vi mennesker er sosiale vesener, er det opp til hver enkelt av oss å skape det livet vi vil leve. Vi er individer, og vi har ansvar for vår egen trivsel. Jeg har ikke lyst til å overlate det ansvaret til noen andre. Jeg skjønner at det er naturlig for mange, men slik er det ikke for meg.

La meg understreke at jeg er utadvendt av natur, og at de som kjenner meg trolig ville beskrive meg som en sympatisk person. Denne teksten fører kanskje til noen hevede øyenbryn, så still meg gjerne spørsmål om det er noe dere lurer på, eller kom med innspill og egne erfaringer! (Takk til alle som bærer over med meg og faktisk leser hele greia, hoho.) Jeg virker kanskje selvsentrert og avvisende i dette innlegget, men jeg er en åpen person som smiler til fremmede og gir av meg selv. Saken er bare den at selv om jeg er veldig glad i selskap, er det ikke alltid nødvendig for at jeg skal ha det bra. Jeg liker å klare meg selv. Jeg er min egen lykkes smed. Jeg er en individualist.

– – – – –
In other words: Some things are difficult to put down in writing. Certain thoughts are hard to express without coming across like a terrible person. I’m still going to try, to explain why I tend to feel a little different. I’m going to risk it. I’m an individualist.
Let’s say I’m going to the cinema. There is a film I wish to see, and after asking a few friends if they want to join me, it turns out that no one can go. I go anyway, by myself, because the film is the whole point of going to the cinema. It is just as good or bad, regardless of whether or not there is someone I know in the seat next to me. (I’m not one of those people who talk during films.) Good experiences often become even better when you share them, but for me they’ve never become any less good if I don’t share them. If I want to go to the cinema or to a concert or to a café, I do, company or no company. I do these things regularly, with others and on my own.
I’ve always been independent. Ever since I was a child – I never dreaded being left alone, and I can hardly remember ever having asked for help with my homework. I like doing things myself. It’s not natural for me to ask for help with something I can do without help, or to ask someone to assist me in doing something unpleasant. (I don’t mind helping others out when they ask me, of course, because I know many people experience these situations differently.) I appreciate help and company, but I hardly ever need it. Appreciating something and needing it is not the same. I am capable of asking for help if I actually need it, and I think that’s important, but otherwise I like figuring things out by myself.
I’m not afraid to «end up alone». This seems to be many people’s biggest fear – to not find someone they can share their life with, and to grow old and die by themselves. I have never feared this. I am perfectly happy in my own company. I think there is a tremendous difference between being alone and being lonely – I am often alone, but practically never lonely. (What’s more, I seem to be immune to boredom. I always think of something to do!)
It’s not that I’m an anti-social person. On the contrary, I love spending time with other people, but it’s not a necessity. As an individualist it’s important to me that my happiness not depend on anyone else. If I don’t have a life partner when I grow old, that will be just fine. I will still be able to socialise when I want to. I will still be able to travel and do whatever I want, and that freedom is what’s most important to me. My freedom and my independence.
At this point some people might call me selfish. Believe me, I’m used to that reaction, so allow me to clarify something. When I move to a new city or another country, for instance, far away from my loved ones, that does not mean that I do not appreciate them. It does not mean that I take them for granted – on the contrary. My adventures make me even more aware of how lucky I am to have a family, a circle of friends and a boyfriend to miss when I’m away. They don’t hold me back; they support me when I become restless, when it’s right for me to do something new. They enrich my life and make it even better to come home. Some people don’t understand this, but that is all right. We are all different.
I don’t actually see my individualism as a fault in my personality, but as a strength. I do whatever I want to do, whether I’m alone in it or not. When I hear people complain about something they want to do but can’t do because no one wants to do it with them, my opinion is that they’ve made their choice. Just do it! I believe in you! Buy that ticket. Apply to that university. Go to that party. Being alone in something doesn’t have to be a hindrance. It only will be if you let it. I never let it.
I absolutely love cats. For many reasons, one of them being that they can take care of themselves, like me. They take their own walks and hunt their own food if need be – you can go away for a weekend, no problem. I dislike the feeling of somebody being dependent on me. I’ve never liked group assignments in school, if you know what I mean. I don’t want to need anybody, and I don’t want anybody to need me. Naturally I think it’s nice to know that other people appreciate me, my company and my abilities, but I don’t like the thought of being responsible for somebody else’s well being.
It’s my belief that even though humans are social beings, it is up to each and every of of us to make the life we wish to live. We are all individuals, and our happiness is our own responsibility. I do not wish to give that responsibility to anybody else. I realise that for plenty of others it’s a perfectly natural thing to do, but not for me.
I’d like to stress that I’m outgoing, and that those who know me would probably describe me as a good person. I know this text might cause some raised eyebrows, so don’t hesitate to ask questions or give me your opinion! (Thanks to everyone who bore with me and actually read the whole thing, haha.) I might seem egocentric and standoffish in this post, but I really am an open person who smiles to strangers and invite others in. It’s just that even though I love company, it’s not strictly necessary for me to be content. I like to be self-sufficient and independent. I create my own happiness. I am an individualist.

Advertisements

52 tanker på “On individualism

  1. JEG ER GLAD I DEG!
    Og du kjenner meg; jeg føler som deg, og skål for det. Du er så langt ifra egoist som det går, tror jeg. Og, du er absolutt sosial, sympatisk og bra på alle måter. Takk for at du setter ord på ting jeg har hatt problemer med selv; har det som du skriver, og har bestandig hatt det, men aldri klart å sette skikkelig ord på det, føler jeg. Takk!! <3

    Lik

    • …OG JEG ER GLAD I DEG! <3
      Det er så fint å vite at vi har en del slike ting til felles, og det er hyggelig å høre at du kan kjenne deg igjen i teksten. Takk for gode ord og koselig kommentar, snille!

      Lik

  2. Når jeg leser alt det du skriver.. Så tenker jeg; er det slik at du ønsker deg barn? For det virker for meg nokså uforenlig med den livsstilen du ønsker å opprettholde. Hva er dine tanker rundt det? Bare hvis du vil svare da, forstår at det er privat, men du skrev vi kunne stille spm hvis vi lurte på noe.

    Lik

    • Hei! Takk for kommentaren din, jeg setter pris på at du lar høre fra deg, og jeg synes dette er et helt legitimt spørsmål. Nei, jeg ønsker meg ikke barn. Det kan selvfølgelig endre seg med årene, men jeg har aldri sett for meg å bli mor. Jeg tror du har helt rett i at det ikke ville passe særlig godt inn i det livet jeg ønsker å leve. (Samtidig tror jeg som Anaruh under at man sikkert kan finne en måte å gjøre det på hvis man virkelig vil, og så virker det jo som at prioriteringene endrer seg for mange når de blir foreldre.) I utgangspunktet er det altså ikke slik at jeg ønsker meg barn – jeg er nok ikke typen til det!

      Lik

  3. Vet du, jeg er akkurat lik :) Elsker selskap av andre, men stortrives også i mitt eget.

    Og så vil jeg gjerne bare si et par ord til A som har kommentert over – jeg har jo barn, to stk. Og jeg skal ikke si at det har vært uten utfordringer; å ha to små som har vært avhengige av oss voksne i flere år nå har tidvis vært slitsomt og noen ganger også veldig irriterende. Jeg har måttet bruke en del tid på å finne ut hvor grensene mine går. Men når det er sagt så har jeg jo ingen problemer med å tilpasse meg resten av familien. Vi bli enige om hvor vi skal reise, hva vi skal finne på og hvem som til en hver tid trenger å få være litt alene. Barn er veldig tilpasningsdyktige, og våre har alltid vært vant med at alle i familien skal få være med å bestemme. Og alle fire er inneforstått med at noen ganger trenger en eller flere av oss en liten pause. Det kan enten være å ha alenetid hjemme/borte, det kan være at bare et av barna overnatter hos venner eller hos besteforeldre, eller det kan være at alle finner hver sin krok i huset og steller med sitt. Selv om man får barn kan man fremdeles gå på kafé eller reise (med barna, med andre venner, med kjæresten mens man har barnevakt eller helt alene), lese bok i badekaret, gå en tur i parken, blogge (mann og barn er ute en tur nå), eller hva det nå måtte være.Det kan være lit vanskelig i begynnelsen, og man mister litt spontanitet, men når jeg ser tilbake til tiden før vi fikk barn, så var vi ikke så himla spontane da heller :)

    Så Synne – uansett om du ønsker deg barn eller ikke – du kan velge deg det livet som passer best for deg! Og hurra for det!

    Lik

    • Tusen takk for utfyllende og veldig hyggelig kommentar! For det første er det fint å vite at vi er flere som har det slik, og for det andre er det oppløftende å høre at man kan kombinere en individualistisk personlighet med familieforøkelse, hihi. Jeg ønsker meg i utgangspunktet ikke barn, men jeg forstår jo at man kan tilpasse hverdagen slik at alles behov – også individulistens – blir møtt. Det kan virke som at en del jenter og damer som liksom mister seg selv når de blir mødre, men heldigvis finnes det også gode eksempler på mødre som beholder balansen mellom sin egen personlighet og mamma-personligheten. Det er godt å se, og du og din familie later til å ha funnet en fin løsning! Om jeg plutselig skulle våkne opp en dag og ønske meg barn, har jeg tro på at jeg ville klare å finne en balanse, slik det virker som at dere har gjort. Og ja, som du sier står man fritt til å velge det livet som passer en best, og det gjør meg glad!

      Lik

    • Det var veldig godt å lese svaret ditt. Jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir skrevet i bloggen. Det jeg sliter med veldig nå er å finne den balansegangen, for til nå så har ikke de rundt meg forståelse for at jeg er litt anderledes, jeg tenker anderledes og vil gjøre andre valg. Jeg har 2 små barn og en ektemann, men har lyst å reise. Har lyst å hjelpe til i verden, være borte i kanskje en mnd av gangen, men ser ikke at jeg skal få det til. Dette gjør meg trist, og hode kverner veldig på løsninger.
      det hjalp litt å lese det du skrev om ditt familieliv. Kunne ønske du kunne fortelle mer om hvordan dere løser de dagligdagse problemene, og individuelle ønsker dere måtte ha.☺

      Lik

      • Hei, Irene! Så hyggelig at du kjenner deg igjen i innlegget – det er jo godt å vite at man ikke er alene, særlig når man føler seg annerledes iblant, og ikke alltid får den forståelsen man har behov for. Jeg takker for kommentaren din, selv om jeg jeg regner med at den er rettet mer til Anaruh enn til meg, så jeg tenkte å tipse deg om bloggen hennes (listebloggen.blogspot.no), hvis du ikke allerede har besøkt den. Hun skriver fint om familielivet (som her: http://listebloggen.blogspot.co.uk/2016/02/10-punkter-om-hverdag.html), og i tilfelle hun ikke ser denne kommentaren her hos meg, er det kanskje lurt å ta kontakt inne på hennes blogg. Jeg krysser fingrene for at du finner balansen etterhvert – når man er ærlig med seg selv og med dem man er glad i, kan man jo håndtere det meste! Lykke til og gode ønsker herfra!

        Lik

  4. Du er så fab! Kunne ønske jeg var mer som deg, helt ærlig, for det er slitsomt å være avhengig av andre for å føle seg tilfreds. Jeg er livredd for å bli gammel alene, jeg hater når mannen drar på ferie, jeg føler meg som viggo venneløs når jeg sitter på kafé alene (og kan puste ut når kafédaten endelig kommer)…. Så jeg håper vi fortsatt er venner når vi blir gamle slik at du kan inspirere meg til en bedre hverdag, for statistisk sett er det jeg som kommer til å gå i grava sist.

    Lik

    • Ida, du er så herlig. Så sterk og tøff og humoristisk (enda du kanskje ikke alltid føler du sterk og tøff når du sitter alene på kafé, hoho) – det er så interessant at vi er like på noen måter og ulike på andre! Det er én av grunnene til at jeg er glad for at vi er venner, og jeg håper også at vi kan fortsette med å være det til vi blir gamle og grå!

      Lik

  5. Jeg syns ikke det virker egoistisk i det hele tatt, jeg. Og jeg kjenner meg så veldig godt igjen! Det er jo bare kjempepositivt å kunne være én om ting, og å ha friheten til å ta valg uten å ta hensyn til avhengigheten av andre (eller deres avhengighet av deg). Det betyr jo ikke at man setter mindre pris på de man har, eller at man savner dem mindre. Men jeg tror man savner og setter pris på på en sunnere måte, om du forstår meg. Både jeg og kjæresten er helt lik på dette punktet, og da blir forholdet så mye rikere, syns jeg. Vi MÅ ikke være sammen, men vi vil. Kjempefint innlegg!

    Lik

    • Så fint å høre at du kjenner deg igjen, og at vi er flere som tenker slik! Jeg synes også at det gir stor frihet å kunne ta valg uavhengig av andre, og jeg har også en kjæreste av samme type. (Noe annet ville jo aldri fungert, haha, så du og jeg hadde nok flaks da vi fant fine fyrer som forstår oss!) Jeg er helt enig med deg; jeg synes også faktisk at dette gjør det enda mer betydningsfullt å være kjærester, ikke fordi man trenger hverandre, men fordi man har lyst. Takk for kommentaren din!

      Lik

  6. We are much alike in that individual way. For all my years, I have lived independently. Rick has been my wonderful partner for almost 19 years and we live in separate houses two blocks away. We spend a lot of time together but we have our own space. Sometimes I will take trips on my own to visit friends; sometimes he will go on bike hikes by himself and camp out for a night (or a few). We respect the things each other does, we acknowledge that our space is important to us. When I was younger people couldn’t understand how I could take off by myself for two weeks to a new city or place where I didn’t know anyone. But it was an adventure and I met wonderful people sometimes and sometimes just hung by myself. Either way was OK. You go with who you are and really, that’s all that matters!

    I never thought about it, but like you, I love cats. I always say I have a cat lifestyle — I can pick up and go and I don’t have to worry about letting the cat out and as long as there is enough food, we’re good. (A lot of the time I take her with me if I can.) Yes, we are much the same!

    Lik

    • Thank you very much for your comment! I think it sound like you and Rick have a marvellous thing together – it is so important to keep one’s independence in a relationship, and to do things without the other now and then, and to give each other space. Travelling solo is also such a great experience, no matter what others might think, and cats are the best! How nice to know that we have this individuality in common!

      Lik

  7. Dette var veldig godt skrevet, Synne! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, for jeg har også behov for tid til meg selv. En av mine favorittaktiviteter er faktisk å vandre rundt i Oslo på egen hånd, ta en kaffe, kikke i butikker, og nyte byen og sola. Jeg har fått høre at jeg er skremmende utadvent, men jeg liker også godt å være alene. Takk for at du setter ord på dette!

    Lik

    • Å, det er så kjekt å rusle rundt alene! Haha, jeg kjenner meg igjen i det du skriver, også – man kan utmerket godt være «skremmende utadvendt» og individualistisk på samme tid. Takk for fin kommentar!

      Lik

  8. Me har mykje til felles. Sjølv er eg innadvendt og eg liker veldig godt at andre føler seg avhengig av meg og vil ha hjelp, men eg kjeder meg aldri, eg kan ha det vedunderleg åleine og synest det kan vere ganske så fantastisk å til dømes gå på kino eller kafé utan nokon andre. Eg trur òg eg kan klare meg fint dersom eg skulle ende opp åleine som gammal, noko som verkar sannsynleg sidan sambuaren min er 13 år eldre enn meg, men eg håper likevel at me kjem til å vere saman så lenge som mogleg, og tanken på å miste han er nesten ikkje til å leve med.

    Lik

    • Det er så praktisk å ikke kjede seg og å trives i sitt eget selskap, hihi. Så hyggelig at vi er like sånn sett! Jeg er helt sikker på at du ville klare deg fint på egenhånd som gammel, men jeg håper selvfølgelig at du og samboeren din får flest mulig lykkelige år sammen! Slik er det med meg og min også – jeg krysser fingrene for oss alle fire, hihi. Tanken på å miste sine kjære er ganske uutholdelig, men heldigvis trenger man ikke tenke så mye på sånt. Man får ta det som det kommer og kose seg mest mulig så lenge man kan! Mange takk for kommentaren!

      Lik

  9. Så fint innlegg, kjære Synne! Du er så bra akkurat som du er. Det er veldig deilig med alenetid, selv om det er like flott å være sosial. Ja takk begge deler funker her også.

    Lik

  10. For et fantastisk innlegg, Synne. Jeg har fulgt bloggen din lenge, og du slår meg som en utrolig positiv, sjenerøs og sympatisk person, enda mer etter å ha lest dette. Selv er jeg ganske innadvendt, trenger mye tid for meg selv og kan ofte føle mer på ensomheten i selskap med andre enn alene.
    Når det gjelder selvstendighet/gjøre ting alene er jeg ikke like sterk/tøff som deg – jeg ville nok ikke reist på ferie alene, for eksempel – men én ting har jeg blitt flink til og det er å slutte å sammenligne meg med andre, og gå egne veier med rak rygg og løftet hode. Mulig jeg sporet litt av her, men dette var virkelig et inspirerende innlegg!!! Du er så flott, og jeg er så glad for at jeg kom over bloggen din :-)

    Lik

    • Tusen takk for en utrolig hyggelig kommentar, Kristine. Nå ble jeg glad! Jeg skjønner hva du mener med å «føle mer på ensomheten i selskap med andre enn alene» – iblant føles det riktigere med litt tid på egenhånd, og det er heldigvis helt greit. Jeg synes også at det er viktig å gå sin egen vei og prøve å unngå sammenligning med andre, selv om det sistnevnte kan være vanskelig. Så bra at du er bevisst på det! Jeg forsøker også å bli flinkere på det punktet! Takk igjen for gode ord. Ha en fin uke!

      Lik

  11. veldig god Innlegg ! , som skremte meg først. på spørsmålet om individualism , deg selv så sterkt og godt knyttet til hans familie. og deretter , på min personlige fungering , jeg er nærmere : bekymring for den andre permanent (falsk moralsk: siden religiøs lim full av skyld og en kvelende generøsitet). ellers er jeg som de andre, med enslig valg, og jeg er selvstendig, og jeg er tålmodig. Jeg oftest praktisert, den såkalte personlige sportslighet. Jeg ser livet mitt som nært forbundet med min kone for alltid. og de lange år, er jeg velsignet med barn (på grunn av livet). Jeg husker en diskusjon som vi hadde om fremtiden og livet; i en kafé i front av den franske komedien; Jeg var meget overrasket , tatt med dine svar ..så det var ikke bare til individ, men mest moderne på separasjon , men også om paret spørsmålet ; ikke bli avhengig av selv ; ikke bli tatt av den andren . Selvfølgelig , du har spørsmål; fra skandinavisk selskap .i dagens samfunn, har vi en tendens til å verdsette en viss feminisering av mannen; og noen masculinization av kvinner. det ikke forekomme, avhengig av graden av avhengighet av hverandre. det tar autonomi og avhengighet forbindelse med en grad av invasjon fra en annen. og også med og fra hverandre, skal skje en maturative evolusjon. det i alle; og for alle to psyken og to psykosomatiske organisasjoner som leve sammen og kommuniserer med hverandre som kommuniserer : verbalt og i fantasy . det er representasjoner bevisste eller ubevisste ;det er pulsionels investering, narsissistisk, eller til og med aggressive; bevegelser, fra , til projektive kanaler. disse representasjoner bevisst , bevisstløs gå med fantasien om en imaginær felles organ; en union av mor, eller til oss fullstendig, narsissistisk. de går også om de «Imago» defensive forestillinger og relasjonssystemer kalt «objekt». man kan ikke snakke om idividualisme: ikke å nevne par relasjoner, eller mer større grupper som ville også samfunns par.. vi kunne snakke som legitimt, interne confictualités at du forstår bekymringene oss alle på samme måte . som er å dra saken og bringe debatten om identitet og annerledeshet; på: «I» som en synsk forekomst og objectality; eller mer i forsyninger (forsterket i det moderne samfunn) om narsissisme. som går tilbake til bare å snakke om individuell interesse, motsatt av interesse for andre. Bildet katter og sin legendariske uavhengighet, er svært vennlige; men fra vår mytologi (fantasy, og gjorte tabu reversert) kan vi også finne noen andre . men jo Da , jeg elsker katter !!! men jeg er litt tørr du forstår det : var altfor lenge i min kommentar. kanskje er jeg for : en individualist ….

    Lik

    • Jeg husker også den samtalen, hehe. Jeg fikk følelsen av at vi ikke forsto hverandre og tenkte ganske ulikt, men det er jeg vant til når det er snakk om dette temaet. Jeg vet jo at du har forpliktelser overfor familien og religionen din, og det gjør oss forskjellige, men det er likevel interessant å vite hvordan andre tenker. Jeg forstår dessverre ikke hele kommentaren din, men ettersom du nevner narsissisme tre ganger, vil jeg understreke at jeg ikke synes narsissisme og individualisme er det samme i det hele tatt. Ja, jeg vet jo at du også er glad i katter! De er så herlige!

      Lik

  12. Likte innlegget ditt jeg, syns det var interessant å bli litt bedre kjent med deg på et dypere plan, litt sånn «en titt inni hodet» :-) Jeg syns ikke du er egoistisk, men beundrer at du gjør hva du har lyst til, nettopp fordi du har lyst! Det er jo slik det skal være? Selv er jeg ikke en katteperson, nettopp fordi de klarer seg selv. Jeg liker å føle meg nyttig og viktig, så å ha hund passer meg midt i blinken ;-) Jeg føler også jeg har mye kjærlighet å gi, og trenger noen å gi den til, selv når jeg ikke har energi til så mye. Jeg trives også veldig godt i eget selskap, og er faktisk avhengig av litt alenetid for å bare kunne gjøre hva enn som faller meg inn, uten å ta hensyn til noen andre. Jeg føler jeg er introvert, men igjen ikke, så jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere meg selv i disse kategoriene. Det er vel kanskje det som er litt fint og, og ikke passe inn i noen spesiell boks? Jeg er utadvent, og liker å bli kjent med nye mennesker, men trenger også ro og alenetid for å kunne gjøre dette. Med min sykdom føler jeg at jeg kanskje blir litt dratt imellom sosial og usosial, men jeg tror jeg begynner å finne en balanse som funker for meg. Jeg er enig i det du sier med at når man er borte fra de man er glade i, er det ikke fordi de ikke betyr noe, men man får faktisk øynene opp for hvor heldig man er som har de som venter der «hjemme» :-)

    Lik

    • Så hyggelig at du synes det! Jeg mener også at det er viktig å finne en balanse som fungerer for en selv, nettopp fordi det kan være vanskelig å finne seg til rette i én kategori eller beskrivelse… Det er så kjekt å både kunne være sosial og å være for seg selv, alt ettersom hva man føler for! Du gir inntrykk av å være et virkelig omsorgsmenneske, og da passer det jo perfekt å være hundemenneske i tillegg, hihi. Så fint å høre at du er i ferd med å finne en balanse som fungerer – det unner jeg deg. Jeg er helt enig, det er hyggelig å bli litt «bedre kjent» med hverandre gjennom slike utvekslinger! Mange takk for kommentaren din!

      Lik

  13. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver her. Jeg er glad i å være sosial, men jeg oppsøker alenetid også. Jeg reiser gjerne på hytta alene, jeg sitter på kafe alene, og jeg kan godt spise ute alene. Sålenge jeg har noe å lese på eller kanskje gjør lekser så har jeg det godt. Den fineste tiden på dagen er når jeg sitter hjemme med egenstudie og «drukner» i ting jeg liker å gjøre. Jeg har bodd i Oslo og Tønsberg uten å kjenne noen og endt opp med to store, fine nettverk med venner jeg skal ta med meg videre i livet. Jeg er ikke redd for å ta sjanser eller den uortodokse veien for å bli kjent med folk. Jeg synes det er fint. Og det er viktig å være egoistisk av og til. Selv om jeg synes det er et svært så negativt ladet ord. Jeg velger å bruke ordet «selvbevisst», jeg! Hvordan skal man ellers ha energi til overs for de man er glad i? Grenser er viktige å kjenne på :)

    Lik

    • Å, selvbevisst er et utmerket ord! Takk for et nytt begrept jeg kan bruke og en veldig fin kommentar. Så hyggelig at du kjenner deg igjen og at vi er flere som ikke har noe imot å gjøre ting på egenhånd! Jeg har også fått mange nye venner etter å ha flyttet til nye steder uten å kjenne noen, både i inn- og utland, og det er verdifullt for meg. Du har så rett – det er viktig å ta vare på seg selv for å kunne ha overskudd til sine kjære!

      Lik

  14. Tilbaketråkk: Patchwork: February | Et dryss kanel

  15. Hei Synne!

    Jeg har lest bloggen din i flere år, men tror ikke jeg har lagt igjen en kommentar før. Jeg vil bare si at du virker som et herlig menneske! Jeg har det likt som deg, bare at jeg ønsker barn. Akkurat nå er det litt vanskelig, jeg må nok finne en mann først – hehe. Det er heldigvis ikke noe jeg stresser med. Jeg er bare 22 enda. Jeg har vokst opp i en familie med sterke individer. Mine foreldre hadde en avtale med et vennepar om at de byttet på å ha oss barna så de fikk en voksenferie hver, hvert år. De hadde også et «voksenrom» som vi barna respekterte. (i tillegg til soverommet sitt) Der var det bare lov å banke på om det var innmari viktig. Og det var helt greit. Det betydde også at hvis vi vår på vårt eget rom, så kom ikke de inn – med mindre det var innmari viktig, eller de var invitert. Fin ordning synes jeg :-)

    Hilsen Henrikke

    Lik

    • Hei, Henrikke! Velkommen til kommentarfeltet, og hjertelig takk for fine ord! Det er alltid veldig hyggelig å høre fra de som leser, og det er skikkelig fint å vite at man ikke er alene om å tenke og ha det slik som dette.
      Det høres ut som at foreldrene dine hadde flere gode ordninger for at alle i familien skulle kunne være litt for seg selv, og jeg synes det er veldig viktig. Vi la også vekt på privatliv og alenetid i min familie, og det er jeg selvfølgelig veldig glad for.
      Jeg er sikker på at når du finner en fin fyr og får barn, vil dere klare å finne lignende løsninger som gir rom for alle!
      Ha en fortsatt fin uke!

      Lik

  16. Så fint innlegg! Godt at vi ikke trenger å definere oss som introverte eller ekstroverte, litt av alt er nok best. Uavengighet er viktigst av alt for meg, vil helst klare alt på egenhånd, misliker tanken på at andre kan være avhengige av meg, og jeg vil nok aldri bli avhengig av noen andre.
    For meg er det ingen sammenheng mellom hvor glad jeg er i noen og hvor ofte jeg trenger ser dem. Et vennskap endrer seg ikke selv om jeg ikke har sett vedkommende på fem år, f.eks.
    Jeg synes nesten alt er best å gjøre alene, har det litt med sosiale sammenkomster som jeg har det med trening; har nesten aldri lyst men vet jeg har veldig godt av det, litt slitsomt når det står på, men veldig godt etterpå. Også har man en unnskydning til å være litt eremitt etterpå. :)

    Lik

    • Mange takk for fin kommentar, Julie! Det virker som at vier ganske like i måten vi forholder oss til andre på, og det er kjekt å vite at flere tenker slik som en selv!
      Jeg har også gode, gamle venner som det går lang tid mellom hver gang jeg treffer – men jeg er like glad i dem uansett.
      Haha, det er alltid lov å veie opp med litt alenetid etter mye sosialisering!

      Lik

  17. For et bra innlegg! Å være individualistisk på den måten du beskriver her synes jeg er kjempepositivt. Kjenner meg igjen i det å ville klare meg selv og ikke være avhengig av andre, det er jeg veldig opptatt av. :)

    Lik

  18. Hei Synne! Fant innlegget som blei linka til på ein anna blogg. Så fint skrevet!! Synst alt virker positivt i min meining. Kjenner meg veldig igjen på nokon punkt, mens andre har eg ikkje heilt klart enda – har dei heller som mål eg vil oppnå! Som for eksempel å bli enda meir uavhengig, våge å gå på kafe åleine osv. Reiste to måneder i USA på backpacking åleine og det er virkelig noko eg anbefaler alle å gjere – kor som helst i verda, ikkje berre USA! Men som ein litt meir innadvent person, jobbar eg og kvar dag med å ikkje tenkja på åleina som eit hinder i visse situasjonar. Så då er det fantastisk å lese sånne innlegg som dette, som gir veldig meining :-D

    Lik

    • Mange takk for fin kommentar, Ingvill! Jeg er helt enig i at det er veldig givende og lærerikt å reise på egenhånd! Det er interessant at det kan føles skumlere for noen å gå på kafé alene enn å dra på backpacking alene – vi mennesker er så sammensatte vesener. Kanskje kan det være lettere å gjøre ting alene når man er langt hjemmefra og ikke kjenner noen? (Mange har i hvert fall en viss frykt for hva folk rundt dem skal tenke, og sånt er kanskje verst når man risikerer å treffe på kjente.) Sånt prøver jeg å gi blaffen i, hihi, og det kan trenes opp. Jeg ønsker deg mange fine stunder i ditt eget selskap, når og hvor du måtte ønske. Jeg er sikker på at du har det i deg!

      Lik

  19. Så bra innlegg! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Folk blir alltid så skeptiske hvis jeg sier at jeg har vært på kino, museum eller liknende alene. Fint å høre om at andre har det litt som meg :)

    Lik

    • Takk skal du ha! Jeg får også veldig mange reaksjoner av den typen, og har aldri helt skjønt hvorfor folk får behov for å kommentere det at man har gjort noe alene? (Kanskje nettopp fordi at de ikke ville vært komfortable med det selv?) Ja, det er skikkelig fint å vite at vi er flere!

      Lik

  20. Shit, så sykt, det er som om jeg kunne ha skrevet dette selv! Så godt at vi er flere :D Jeg også trives godt alene og MÅ ha alenetid, men jeg setter også stor pris på å være sosial. Jeg går gjerne alene på kino, på kafé eller i operaen, men jeg blir også gjerne med når andre spør om jeg vil bli med på noe. Og jeg er så sykt glad for at jeg er sånn! Har venner som er übersosiale, som ikke klarer seg alene, og innerst inne synes jeg syns på de. Men de syns sikkert synd på meg også, som er så mye alene, haha ;) Anyways, dette var forfriskende å lese! Takk for tips om dette innlegget! Nå skal jeg nyte en kopp te. Alene.

    Lik

    • Selv takk for veldig fin kommentar, så hyggelig at du likte det! Ja, det er fint å vite at det er flere av oss som tenker og har det slik. I likhet med deg er jeg glad for å være en sånn type, og samtidig er det er jo bra at folk er forskjellige – jeg har også venner som synes dette er veldig rart, men det er jo fint å være sosiale sammen uansett. Morsomt å vite at vi har en del til felles, Julianne!

      Likt av 1 person

  21. Tilbaketråkk: Three weddings (and no funeral) | Et dryss kanel

  22. Tilbaketråkk: A happy, humble Christmas | Et dryss kanel

  23. Tilbaketråkk: My Christmas on my own | Et dryss kanel

  24. Tilbaketråkk: 10 things not to say to someone who doesn’t want kids | Et dryss kanel

Thanks for your thoughts - I love hearing from you!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s