Living, fast and slow

Sunday

Historiens roligste søndag, med masse Netflix og indisk middag levert på døra.

Lørdagen var en virvelvind, for i går kveld var vi i 30-årslag, og vi kjente nesten ingen, men det gjorde ingenting, for noen spanderte shots, og baren hadde en arkade i annen etasje, hvor vi kjørte radiobiler. Vi ble til stedet stengte, og så ville noen kjøpe vin på hjørnet, og andre ville ha nattmat, og den siste banen hadde gått uansett. Vi var en gjeng som ble med hjem til bursdagsbarnet, hvor vi endte opp med å spise pizza, spille Cards Against Humanity og pynte juletreet klokka fire om natta, mens jubilanten sov på gulvet med øynene åpne. Til slutt løp vi etter nattbussen og rakk den akkurat, og så snublet vi i seng klokka halv sju i morges.

Livet, altså. Man vet aldri hvor man ender opp, og det er noe av det beste ved det.

– – – – –
In other words: This Sunday is the slowest one in history, after an amazing Saturday evening and night in the fast lane, which began with a 30th birthday celebration at a bar and ended with us going to bed at six thirty this morning. Life, you guys. I love how you never know where you’ll end up.

Life lately

April, Et dryss kanel

I dag kjente jeg våren i lufta for alvor. Vinden tok tak i håret mitt, og den var varm. Stadig stigende temperaturer og stadig lysere kvelder gir meg ekstra energi og overskudd. Jeg ser at flere smiler og snakker sammen på gata, og det er godt å bare være utendørs.

Jeg vanner fem grønne planter med jevne mellomrom og har aldri klart å holde så mange i live så lenge. De trives med lyset, og den ene av dem er til og med en avstikker, som jeg liker å kalle dem – min første. Sist jeg kom hjem fra reise, var jeg oppriktig spent på om alle plantene hadde klart seg. Kanskje det finnes håp for de grå fingrene mine likevel, kanskje de kan bli grønne med tida?

Kaffen blir kald før jeg rekker å drikke den opp, bare fordi jeg går meg bort i en ny Instagram-profil full av fine kjoler. Får aldri nok av fine kjoler. Jeg drikker opp den kalde kaffen, det gjør meg ikke stort, det er godt uansett. Så setter jeg på tevann i stedet og lurer på hvilken pen boks eller pakke jeg vil åpne i dag. Kanskje blir det den grønne med mandel?

Jeg får tørre hender av væromslaget, ettersom hendene mine har vært beskyttet av vanter og votter i et halvt år. Prøver å ta vare på meg selv, prøver å huske håndkrem hver kveld før jeg legger meg. Trener i stua, velger nye programmer med ukjente øvelser. Gjør fremmede bevegelser og blir støl i muskler jeg ikke visste jeg hadde. Står lenge i dusjen og lurer på én av to ting, stort sett: Hva jeg skal ha på meg etterpå – altså hvilke av mine egne kjoler som skal få svinge seg i dag – og hvordan framtida kommer til å se ut. Jeg blir lett filosofisk i dusjen. Glemmer å synge fordi jeg funderer over livet.

Iblant føler jeg meg litt mislykket der jeg står. Jeg noterer meg at vi trenger mer dusjsåpe og at jeg kanskje burde få meg en ordentlig jobb. Mange på min alder har velfylte BSU-kontoer og er medlemmer av fagforeninger og sånt. De har riktignok ikke den samme friheten, da. De har gjerne et begrenset antall ferieuker, og de svarer ofte til noen andre enn seg selv. De kan ikke gjøre akkurat som de vil hele tida. De har faste jobber fordi de har søkt på dem, og det har jeg aldri gjort, for noen fast jobb har jeg aldri hatt lyst på. Så enkelt er det faktisk, og nå begynner dusjvannet å gi meg rosinhud på fingrene.

Etterhvert kommer jeg stort sett fram til samme konklusjon: Egentlig er jeg en skikkelig heldiggris. Selv om frilanslivet er uforutsigbart og jeg ikke alltid har så mye å rutte med. Jeg håper på videre studier til høsten, for jeg akter ikke å slå meg til ro før det føles riktig.

Om ikke annet har jeg fine kjoler, grønne planter og grønn te.

– – – – –
In other words: I felt spring in the air today. Properly. No doubt. The wind lifted my hair, and it was warm. The rising temperatures and the brighter evenings give me so much energy! I see more people smiling and chatting in the streets, and it feels great to be outdoors.
I water five green plants regularly, and I’ve never managed to keep this many alive for this long. They love the spring light, and one of them is a cutting – my very first. The last time I came home from a travel, I was honestly worried about whether or not the plants were still alive. Maybe there is still hope for my grey fingers, maybe they will turn green someday. My coffee goes cold before I finish it, just because I get tangled up in a new Instagram profile with lots of pretty dresses. I never get enough of pretty dresses. I drink the cold coffee, I don’t mind, it’s still good. Then I put the kettle on and wonder which tea I’ll have today. Maybe the green one with almond?
My hands are becoming dry, having been protected by gloves and mittens for six months. Now I don’t have to cover them up when I go out, but I try to remember to take good care of them by using hand cream every night before I go to sleep. I want to take care of myself. I work out in the living room, I choose new routines with strange exercises, I make unfamiliar movements and become sore in places I didn’t even know I had muscles. Afterwards I take my time in the shower and ponder one of two things, normally: What I’m going to wear later – meaning which one of my own dresses gets to twirl today – or what my future is going to look like. I tend to become quite philosophical in the shower. I forget to sing because I’m thinking about life.
Sometimes I feel like a failure. I make a mental note – get more body scrub and get a proper job. Many people my age have savings to buy a house and are organised in workers’ unions and stuff. They don’t have the same freedom, though. They tend to have a set number of weeks of vacation, and they often answer to someone other than themselves. They can’t do whatever they want all the time. They have permanent jobs because they have applied to them, and that’s something I’ve never done because I’ve never wanted to. It’s really that simple, and now my fingers are getting all wrinkly from the water.
After a while I reach the same conclusion every time: I’m actually very, very privileged. Even though living the freelance life is unpredictable and I don’t always have a lot of money to spare. I hope to continue studying this autumn, because I don’t intend to settle down until it feels right.

If nothing else I have pretty dresses, green plants and green tea.