A sudden trip to Toronto!

Postet den 5. september 2016 av Synne Cinnamon

Jeg har aldri vært i Canada, så da jeg plutselig fikk sjansen til å reise dit på fem dagers varsel, kunne jeg ikke annet enn gripe den. Hurra for frilanslivet, dere!

I morgen tidlig flyr jeg over Atlanteren sammen med en kamerat, og jeg skal være i Toronto-området i ei uke, og jeg håper å kunne se og oppleve mye spennende på den tida. Jeg vil veldig gjerne ha tips og anbefalinger, ettersom jeg har vært opptatt hele helga og ikke har rukket å gjøre noe særlig research… Jeg visste ikke før torsdag kveld at jeg skulle ut på tur i det hele tatt, og foreløpig vet jeg ikke engang hvor jeg skal sove! Iblant må man bare være litt spontan. Visumet er heldigvis i boks, og kofferten begynner å fylles opp, så det hele begynner å synke inn, men hele situasjonen er ganske uvirkelig. Herlighet, jeg er så spent.

Noen ganger føles livet litt som en film, og det eneste man kan gjøre er å prøve å henge med på handlingen og spille rollen sin som best man kan. Her kommer jeg, Canada!

– – – – –
In other words: I have never been to Canada, so when I suddenly got the chance to go on five days’ notice, I had to take it. I’m so happy I’m a freelancer! Tomorrow morning I’m crossing the Atlantic with a friend of mine, and I will be staying in the Toronto-area for one week. Since I just learned I’m going and have been busy all weekend, I’ve not been able to do much research. If anyone has recommendations, please throw them at me! I don’t even know where I’m going to sleep! You’ve got to be spontaneous now and then… At least I’ve got my visa, and I’ve started packing. My goodness, I’m so excited. This whole situation is quite unreal – sometimes your life feels like a film, and all you can do is try to keep up with the twists in the story, and play your part to the best of your ability. Canada, here I come!

Freelance Thursday: Coffee, good company, sunshine and stout

Postet den 10. april 2016 av Synne Cinnamon

Iblant lurer jeg på om jeg noen gang kommer til å få meg en «ordentlig» jobb. Man blir jo så bortskjemt som frilanser! Det er slik en luksus å kunne jobbe når og hvor man vil!

Tidligere i vår tok jeg en frilansdag sammen med fine og festlige Frøydis, som var i London noen uker. Vi er i samme bransje, og møttes faktisk første gang ansikt til ansikt på introduksjonskurs for tekstere! (Vi var liksom blogg-bekjente fra før, hihi. Synes sånt er så utrolig koselig.)

Her i byen kryr det av kaféer med gode kontorkvaliteter. Frøydis og jeg møttes i Fitzrovia, en veldig sjarmerende bydel.

(Har forresten konkrete planer om å besøke dette lille muséet!)

Nå gikk vi i stedet til The Riding House Café, som jeg hadde lest mye positivt om. De hadde god plass, store vinduer og friske blomster, så vi fikk et godt inntrykk med én gang.

Vi slo oss ned ved langbordet og bestilte kaffe.

Jeg var iført vintagekjole og rød leppestift, slik jeg gjerne er.

Da kaffekoppene var tomme og vi hadde fått snakket fra oss litt, fant vi fram datamaskinene våre og skred til verket.

Jeg oversatte en episode av humorprogrammet 8 Out of 10 Cats for BBC. (De som er nysgjerrige på teksterjobben, kan jo lese dette innlegget!)

Tenk å få dele kontor med denne luringen!

Ved lunsjtider bestilte vi litt mat, som brød med olje og hummus. (Herlighet, jeg er i ferd med å bli hummus-avhengig.)

Samt mer kaffe, så klart.

Så fortsatte arbeidet i noen timer til.

Frøydis hadde forresten både RR-klistremerke og dino-deksel, helt etter mitt hjerte.

Vi jobbet fram til vi var ferdige med det vi hadde planlagt å gjøre den dagen, og da var klokka nesten fire. Perfekt!

Jeg tok meg en liten runde i lokalet, og ettersom stedet pleide å være en stall, gledet jeg meg spesielt over detaljene som passet inn i ridehus-konseptet.

Så pakket vi sammen og takket for oss. Ute var det blå himmel og sol!

Vi ble enige om at det var tid før øl, og gikk til første og beste pub. (Det er jo aldri langt mellom dem her i London, hihi.)

Guinness i godt selskap klokka fire på en torsdag ligger høyt oppe på lista over det beste som finnes.

Vi skålte og smilte og snakket og hygget oss en god stund. På et tidspunkt ble vi spurt av to fyrer ved nabobordet om å være vitner til en kontraktinngåelse og underskrive noen papirer. Morsomt og hyggelig! Selvfølgelig inngår man viktige kontrakter over en øl i dette landet.

Da vi hadde drukket opp, gikk vi ut igjen. Nå begynte kveldsmørket å senke seg over gatene.

Frøydis og jeg skilte lag, og var veldig fornøyde med dagens forløp!

Jeg tok tube hjemover, og leste i denne boka på veien.

Vel hjemme spiste jeg pastarester til middag, ettersom Jonasflotte hadde sen forelesning…

…og til dessert tok jeg en kakebit til kaffen. Lille My passet på at jeg brukte den riktige kaffekoppen – det er så kjekt med sånne markører når man har mange like krus og glass! Oppskriften på kaka, som er blitt en av mine klassikere, finner dere her.

Det var den fine frilans-torsdagen!

– – – – –
In other words: A Thursday with my friend Frøydis, who was in town for a few weeks, and who is a subtitler like me. We spent the day at The Riding House Café in Fitzrovia, drinking coffee and translating and enjoying each other’s company. When we finished our work, we went out for a beer. (In the evening I had leftover pasta and this cake.) Oh, the freelance life!

Life lately

Postet den 18. april 2015 av Synne Cinnamon

I dag kjente jeg våren i lufta for alvor. Vinden tok tak i håret mitt, og den var varm. Stadig stigende temperaturer og stadig lysere kvelder gir meg ekstra energi og overskudd. Jeg ser at flere smiler og snakker sammen på gata, og det er godt å bare være utendørs.

Jeg vanner fem grønne planter med jevne mellomrom og har aldri klart å holde så mange i live så lenge. De trives med lyset, og den ene av dem er til og med en avstikker, som jeg liker å kalle dem – min første. Sist jeg kom hjem fra reise, var jeg oppriktig spent på om alle plantene hadde klart seg. Kanskje det finnes håp for de grå fingrene mine likevel, kanskje de kan bli grønne med tida?

Kaffen blir kald før jeg rekker å drikke den opp, bare fordi jeg går meg bort i en ny Instagram-profil full av fine kjoler. Får aldri nok av fine kjoler. Jeg drikker opp den kalde kaffen, det gjør meg ikke stort, det er godt uansett. Så setter jeg på tevann i stedet og lurer på hvilken pen boks eller pakke jeg vil åpne i dag. Kanskje blir det den grønne med mandel?

Jeg får tørre hender av væromslaget, ettersom hendene mine har vært beskyttet av vanter og votter i et halvt år. Prøver å ta vare på meg selv, prøver å huske håndkrem hver kveld før jeg legger meg. Trener i stua, velger nye programmer med ukjente øvelser. Gjør fremmede bevegelser og blir støl i muskler jeg ikke visste jeg hadde. Står lenge i dusjen og lurer på én av to ting, stort sett: Hva jeg skal ha på meg etterpå – altså hvilke av mine egne kjoler som skal få svinge seg i dag – og hvordan framtida kommer til å se ut. Jeg blir lett filosofisk i dusjen. Glemmer å synge fordi jeg funderer over livet.

Iblant føler jeg meg litt mislykket der jeg står. Jeg noterer meg at vi trenger mer dusjsåpe og at jeg kanskje burde få meg en ordentlig jobb. Mange på min alder har velfylte BSU-kontoer og er medlemmer av fagforeninger og sånt. De har riktignok ikke den samme friheten, da. De har gjerne et begrenset antall ferieuker, og de svarer ofte til noen andre enn seg selv. De kan ikke gjøre akkurat som de vil hele tida. De har faste jobber fordi de har søkt på dem, og det har jeg aldri gjort, for noen fast jobb har jeg aldri hatt lyst på. Så enkelt er det faktisk, og nå begynner dusjvannet å gi meg rosinhud på fingrene.

Etterhvert kommer jeg stort sett fram til samme konklusjon: Egentlig er jeg en skikkelig heldiggris. Selv om frilanslivet er uforutsigbart og jeg ikke alltid har så mye å rutte med. Jeg håper på videre studier til høsten, for jeg akter ikke å slå meg til ro før det føles riktig.

Om ikke annet har jeg fine kjoler, grønne planter og grønn te.

– – – – –
In other words: I felt spring in the air today. Properly. No doubt. The wind lifted my hair, and it was warm. The rising temperatures and the brighter evenings give me so much energy! I see more people smiling and chatting in the streets, and it feels great to be outdoors.
I water five green plants regularly, and I’ve never managed to keep this many alive for this long. They love the spring light, and one of them is a cutting – my very first. The last time I came home from a travel, I was honestly worried about whether or not the plants were still alive. Maybe there is still hope for my grey fingers, maybe they will turn green someday. My coffee goes cold before I finish it, just because I get tangled up in a new Instagram profile with lots of pretty dresses. I never get enough of pretty dresses. I drink the cold coffee, I don’t mind, it’s still good. Then I put the kettle on and wonder which tea I’ll have today. Maybe the green one with almond?
My hands are becoming dry, having been protected by gloves and mittens for six months. Now I don’t have to cover them up when I go out, but I try to remember to take good care of them by using hand cream every night before I go to sleep. I want to take care of myself. I work out in the living room, I choose new routines with strange exercises, I make unfamiliar movements and become sore in places I didn’t even know I had muscles. Afterwards I take my time in the shower and ponder one of two things, normally: What I’m going to wear later – meaning which one of my own dresses gets to twirl today – or what my future is going to look like. I tend to become quite philosophical in the shower. I forget to sing because I’m thinking about life.
Sometimes I feel like a failure. I make a mental note – get more body scrub and get a proper job. Many people my age have savings to buy a house and are organised in workers’ unions and stuff. They don’t have the same freedom, though. They tend to have a set number of weeks of vacation, and they often answer to someone other than themselves. They can’t do whatever they want all the time. They have permanent jobs because they have applied to them, and that’s something I’ve never done because I’ve never wanted to. It’s really that simple, and now my fingers are getting all wrinkly from the water.
After a while I reach the same conclusion every time: I’m actually very, very privileged. Even though living the freelance life is unpredictable and I don’t always have a lot of money to spare. I hope to continue studying this autumn, because I don’t intend to settle down until it feels right.
If nothing else I have pretty dresses, green plants and green tea.