Historiens roligste søndag, med masse Netflix og indisk middag levert på døra.

Lørdagen var en virvelvind, for i går kveld var vi i 30-årslag, og vi kjente nesten ingen, men det gjorde ingenting, for noen spanderte shots, og baren hadde en arkade i annen etasje, hvor vi kjørte radiobiler. Vi ble til stedet stengte, og så ville noen kjøpe vin på hjørnet, og andre ville ha nattmat, og den siste banen hadde gått uansett. Vi var en gjeng som ble med hjem til bursdagsbarnet, hvor vi endte opp med å spise pizza, spille Cards Against Humanity og pynte juletreet klokka fire om natta, mens jubilanten sov på gulvet med øynene åpne. Til slutt løp vi etter nattbussen og rakk den akkurat, og så snublet vi i seng klokka halv sju i morges.

Livet, altså. Man vet aldri hvor man ender opp, og det er noe av det beste ved det.

– – – – –
In other words: This Sunday is the slowest one in history, after an amazing Saturday evening and night in the fast lane, which began with a 30th birthday celebration at a bar and ended with us going to bed at six thirty this morning. Life, you guys. I love how you never know where you’ll end up.