Noen ganger lurer jeg på om jeg gløder, bare fordi jeg er så glad. Om jeg lyser av lykke, liksom. Om jeg har et felt rundt meg som blir svakt opplyst eller oppvarmet av den gleden jeg bærer på. Innimellom trekker jeg pusten dypt og kjenner ordentlig godt etter: Herlighet, så bra jeg har det. Jeg gjør ting jeg har lyst til å gjøre, jeg bor der jeg vil bo (for øyeblikket), jeg er frisk og sunn. Jeg har ikke fast jobb eller høy inntekt, men det gjør ingenting, for jeg har sjokoladekjeks i skapet og kan kysse på kjæresten min når jeg vil.

For meg er lykken tett knyttet til personlig frihet. Friheten til å gjøre det man ønsker. Jeg kan ikle meg fine vintagekjoler, jeg kan drikke øl og vin når jeg har lyst på det, jeg kan ringe søsknene mine for å fortelle dem om morsomme ting som har skjedd. Jeg kan plukke bær i skogen og kjøpe fransk ost på små spesialforretninger, jeg kan gå på konsert eller løse kryssord, jeg kan høre på metall og se på splatterfilmer eller synge julesanger og skru på Disney Channel. Jeg kan treffe vennene mine over kaffekopper og middagsbord og gi dem store klemmer, jeg kan gå på kino når jeg ønsker og se film på sofaen når jeg heller vil det. Jeg kan utveksle smil og ord med fremmede i kollektivtrafikken, jeg kan beundre blomstene på stuebordet, jeg kan lære noe helt nytt eller bestille en billigbillett til et sted jeg aldri har vært før. Jeg kan høre på radio om morgenen og spille dataspill om kvelden, jeg kan sende tekstmeldinger og brev til folk jeg setter pris på i inn- og utland, jeg kan stikke nesa nedi basilikum’en i vindusposten, jeg kan danse meg støl på fest eller sitte i godstolen med ei bok. Jeg kan spille bowling eller bade eller leke med lego, jeg kan bake eplekake eller drikke te med lakris, jeg kan ta 17-trikken til endestasjonen for å se meg om eller reise hjem til foreldrene mine for å minne dem på hvor glad jeg er i dem. Jeg kan egentlig gjøre hva jeg måtte ønske, når som helst. Jeg kan nesten ikke tro hvor heldig jeg er!

Slik er det faktisk for de fleste av oss, om vi tenker etter. Her i Norge (og i Vesten for øvrig) har vi det så bra, selv på helt vanlige dager fylt med helt hverdagslige sysler… Derfor er det fort gjort å glemme noe viktig: At det er her mye av lykken ligger.

Jeg bryr meg ikke om penger eller prestisje – det handler ikke om å gjøre det bra, men om å ha det bra. Jeg bryr meg om de små tingene. Livet mitt er stappfullt av fine folk, hverdagsluksus og alskens muligheter. Innimellom slår de mange gledene over meg som en bølge, og smilet mitt blir enda bredere enn vanlig. Det finnes alltid en grunn til å smile, og mange ganger smiler jeg bare fordi jeg ikke har noen grunn til ikke å smile. Da føler jeg meg litt sprø, men på best mulige måte. Da lurer jeg på om det synes på utsiden. Da lurer jeg på om jeg gløder.

– – – – –
In other words: Now and them I wonder if I’m glowing or something, just because I’m so happy. If I’m somehow radiating with joy. If maybe there’s a field around me which is slightly lit-up or heated, reflecting my happiness. Now and then I take a deep breath and really feel it: My goodness, I am so fortunate. I’m doing what I want to do, living where I want to live (at the moment), I’m healthy. I don’t have a steady job and a high income, but that doesn’t matter, because I have chocolate chip cookies in the cupboard and can snog my boyfriend whenever I like.
For me, happiness is closely connected with freedom. I can do whatever, really. I can wear pretty vintage dresses, I can drink beer and wine when I want to, I can phone my siblings to tell them about fun things that have happened. I can pick berries in the forest and buy French cheese in little import shops, I can go to concerts or do crosswords, I can listen to metal music and watch splatter films or sing Christmas carols and watch Disney Channel. I can meet my friends over coffee cups and dinner tables and give them huge hugs, I can go to the cinema if I wish or watch something from the sofa if I’d rather stay at home. I can exchange smiles and words with strangers in traffic, I can admire the flowers on the table, I can learn something new or buy a cheap ticket to place I’ve never been. I can listen to the radio in the morning and play computer games at night, I can send text messages and letters to people I care about at home and abroad, I can enjoy the smell of the basil on the window sill, I can dance at parties or stay in and read a book. I can go bowling or take a swim or play with legos, I can bake an apple cake or drink licorice tea, I can take the number 17 tram to the terminal station and have a look around, or I can catch a bus home to my parents to remind them how much I love them. In essence I can do whatever I want, whenever I want to. I’m incredibly lucky!
This goes for most of us in Norway, in the rest of the Western world. We are so blessed and have so many opportunities, even on our most ordinary days, that we forget something important. The fact that happiness hides among the simple things.
I don’t care about money or prestige. I care about the little things. My life is packed with great people, everyday luxuries and all kinds of possibilities. Sometimes the many joys hit me like a tidal wave, and my smile becomes even bigger than normal. There is always a reason to smile, and oftentimes I smile simply because I have no reason not to smile. That makes me feel a bit nutty, but in the best possible way. Then I wonder if it shows. If I’m glowing or something.