Our first look at our new flat

Postet den 8. juni 2018 av Synne Cinnamon

I bursdagsgave fikk jeg en kraftig forkjølelse med betente bihuler. Det passer jo aldri å bli syk, men det føles kanskje ekstra kjipt den uka man fyller år, får overnattingsbesøk og har mye jobb, og det dessuten er sol og 30 grader. Vel, jeg prøver å gjøre det beste ut av det, og tar nå ei pause fra snufs, snyt og tekstejobbing for å vise dere hvordan det gikk for seg da vi overtok den nye leiligheten vår! Det er nemlig en måned siden nå, og i går fikk vi endelig navnene våre opp på ringeklokketavla ved inngangsdøra, så nå føles det ekstra offisielt at vi bor her!

Her kommer altså en liten titt på utgangspunktet, for jeg synes selv at sånt er gøy å se når folk har flyttet, hihi. Vi mennesker er jo nysgjerrige vesen!

Den formiddagen vi overtok, i starten av mai, sto kirsebærtrærne på Carl Berners plass i full flor, som for å ønske oss velkommen.

I nærheten har noen skrevet «dette er et fint sted», og jeg kunne ikke annet enn si meg enig.

Det var godt å komme inn i leiligheten igjen etter visningene, og slå fast at den var like fin som vi husket den. Den er nyoppusset, men bygget er fra 50-tallet, og den kombinasjonen gir en god atmosfære. Heldigvis synes vi at de forrige eierne tok gode valg da de pusset opp! Jeg liker gulvflisene i gangen.

Mønsteret minner om det som finnes på de doble glassdørene inn til stua. De er originale, fra 1955, og jeg er så glad for at de er blitt bevart helt fram til i dag!

Her er stua, og døra ut til balkongen. På gulvet er det lys parkett, og tak og vegger er hvitmalte. Alt vi sa og gjorde ga gjenlyd i de tomme rommene…

…men det varte ikke så lenge, haha! Herlighet, så mange ting man har, når man først begynner å flytte rundt på dem.

Heldigvis har vi donert alskens saker, flyttet klær og utstyr inn i skap og boder og tømt maaaange esker de siste ukene.

(Vinkartonger har vist seg å være ypperlige som flytteesker! De er laget av tykk papp, for å tåle tung vekt, og har hendig størrelse. Ingen fare, forresten, vi har ikke drukket all denne vinen selv – man får eskene gratis om man spør pent på polet!)

Jeg synes dette med toroms og treroms er så forvirrende. Jeg tror det er uttrykket «to rom og kjøkken» som gjør meg ekstra usikker. Om man har kjøkken og stue hver for seg, teller ingen av dem som egne rom likevel? Er det kun soverom som gjelder? Jeg ser at også meglere opererer med ulike begrep og tellemåter, så det er ikke godt å vite hva som er fasiten, men vi har i hvert fall til sammen fem rom i vårt nye hjem: Stue, kjøkken, bad og to soverom. (Kall det hva dere vil, hoho!) Leiligheten måler 75 kvadratmeter.

På kjøkkenet er det, som tidligere nevnt, grå skap uten håndtak. Nå har jeg lært meg hvor de fleste trykkpunktene er! Det er god skapplass, og vi – selv jeg – trenger en liten gardintrapp for å nå opp i høyden.

(Vinduskarmen ser jo slik ut, som dere allerede vet.)

På badet er det grå og beige fliser, og en sånn derre regndusj som jeg tidligere bare har prøvd på hotell.

Badet er litt mindre enn det vi hadde, men det gjør oss ingenting, for ingen av oss bruker mer tid der enn nødvendig uansett, hoho. Vi kunne kjøpe vaskemaskinen etter de forrige eierne, noe som var svært praktisk, og så er det et digert og velutstyrt fellesvaskeri i kjelleren her, der vi for eksempel kan vaske og tromle store mengder med håndklær og sengetøy. Veldig kjekt!

Jeg har dessverre ingen bilder av soverommene sånn fra starten, men de har hvitmalte vegger og parkettgulv som i stua, og det er et vindu med fin utsikt på hvert rom. Begge soverommene har god størrelse, og det var viktig for oss, for det ene skulle bli gjesterom og kontor. Der sitter jeg akkurat nå, ved en stor pult som er plassert under vinduet, og det fungerer utmerket! Vi har også hatt to overnattingsgjester allerede, og det er så hyggelig å kunne tilby folk ei ordenlig seng og et eget rom når de skal sove. Da vi kjøpte sofa til stua, valgte vi for øvrig en som er både lang nok og bred nok til at et voksent menneske kan ligge der også. Det kan være greit å ha en ekstra overnattingsplass, for eksempel etter fest! I stua har jeg dessuten fått oppfylt en livslang drøm, i form av en hel vegg med bokhyller. Faren min, snill og nevenyttig som han er, kom kjørende og monterte alt sammen på én dag!

Jeg måtte felle noen gledestårer da denne veggen sto ferdig, og føler på meg at det blir flere når jeg får hentet resten av bøkene mine, slik at alle er samlet for første gang på femten år. Gleder meg som en tulling.

La oss til slutt ta en tur ut på balkongen! Den har vist seg å være perfekt for meg, som ikke er noen soltilbeder – den ligger nemlig i skyggen på dagtid, slik at det er svalt og godt å sitte der. Vi trodde egentlig at vi ikke ville få noe sol på balkongen vår i det hele tatt, men nå viser det seg at vi har masse kveldssol! For en bonus!

Vi innviet både leiligheten og balkongen med champagne og oliven, som er supergodt sammen.

Da vi flyttet inn, kom sola smygende litt etter klokka sju. Nå dukker den opp allerede klokka halv seks, og ettersom det ikke er noen hus i veien, blir den værende helt til den går ned bak Tryvann. Da tenner vi lys og lanterner.

Jeg har ikke fått skaffet så mange balkongplanter ennå, nettopp fordi at lysforholdene viste seg å være litt annerledes enn jeg trodde, men foreløpig trives lavendelen godt! Det gjelder også hortensiaen, som jeg fikk i presang, og som drikker en halv liter vann om dagen nå i varmen… Den har dessuten skiftet farge fra grønnhvit til rosa!

Rosa blir også himmelen om kvelden. Jeg kan ikke helt fatte at dette er vår balkongutsikt fra nå av.

Etter alt strevet føles det utrolig fint å føle seg så hjemme her. Jeg er så glad og så heldig! (Pluss så tett og tung i hodet, men det er jo en annen historie, hoho). God helg, mine venner!

– – – – –
In other words: I got a massive cold and a sinus infection as a birthday present. Hooray! These things never happen at a good time, but this week couldn’t have been much more inconvenient, with the celebration and the sleepover guest and all the work and the sunny 30 degree weather. However I’m trying to make the most of it, and now I’m taking a break from subtitling and blowing my nose to show you some glimpses of our new home! (I always like a closer look when people move, so I guess you guys might be curious as well?) We took over one month ago, and yesterday our names finally came up on the doorbell board by the front door. It’s official!
The day of the handover, in the beginning of May, the cherry trees were in bloom right around the corner, as if to welcome us. Someone has written» this is a nice place» on a wall nearby, and I could only agree. We entered for the first time since the open houses, and we’re happy to find that the place was just as we remembered it! The building is from 1955, but the flat was renovated two years ago. Great combination! Luckily we think that the former owners made good choices when they renovated – I like the tiles in the hallway, and I love that they have kep the original double doors that lead into the living room! The walls are painted white and there are bright hardwood floors. Our voices bounced around in the empty rooms at first, but that didn’t last long, haha! Gosh, all the stuff. Since the cramped photo above we’ve donated lots, moved into cupboards and wardrobes and storage, and emptied sooo manyyyy boxeeeees. Now you can move about everywhere! There is a separate kitchen with grey cabinets and no handles (I have now learned how to open most of them, haha), and the kitchen window looks like this, as your already know. The bathroom has grey and beige tiles. It is small, but it has one of those fancy rainfall showers that I’d only tried at hotels… We could also buy the former owners’ washing machine, which was great, because moving those is such a bother. Our new home is 75 square metres, and has two bedrooms. I forgot to photgraph those at the beginning, but of course we sleep in one, and the other is becoming a guest room slash home office. That’s where I am right now, at the desk underneath the window! We’ve also had two people stay with us so far, and it seems to work really well. I love having a proper bed to offer people! We also made sure that when we bought a sofa for the living room, it was wide and long enough for an adult to be able to spend the night there as well. The living room is quickly becoming my favourite space, since my childhood dream of a wall covered in bookshelves has come true! My kind and handy father came and assembled the whole thing in one day. I can’t wait to fill them properly! Then lastly there is the balcony, another favourite. We made sure to inaugurate the balcony and the rest of the flat with champagne! We thought there would be no sun out there at all, since it faces north, but actually the sun comes around in the evening, and stays with us right until it goes down, behind a hill beyond the city! We’ve got some lanterns and some plants out there so far, and the sky turns all pink in the evening, and I just can’t believe this is our new view.
After all this work it’s great to feel really at home in our new flat. I am so happy and so fortunate! (And so heavy headed, but that’s a different story, haha). Enjoy your weekend, friends!

AFK

Postet den 7. august 2016 av Synne Cinnamon

Et lite livstegn fra kaosland! Oppussing og innflytting tar jo gjerne litt lenger tid enn planlagt. Vi står på hodet i kofferter, gulvlister, kjøkkeninnredning, maling og bøtter med vaskevann. For den som trenger en liten oppdatering på vår nye bosituasjon, kan jeg jo minne om dette innlegget!

Vi er inne i en slik periode som man vokser på (jeg har lært å montere skap, lakke benkeplater og feste dørhåndtak!), og som man vet at man trolig vil minnes med et smil (vi spiser på gulvet fordi vi ikke har møbler), men som er veldig slitsom når den pågår. Jeg går rundt i en slags døs av lite søvn, store overganger og mange ting å tenke på, og gleder meg til ting roer seg litt.

Jeg kommer sterkere tilbake når brikkene har falt på plass! Kanskje noen flere vil delta i konkurransen så lenge?

Håper alle har en fin start på august!

– – – –
In other words: We’re in the middle of renovating and moving, so I’ll be back soon!

On leaving a childhood home

Postet den 16. juni 2015 av Synne Cinnamon

Foreldrene mine skal flytte fra barndomshjemmet mitt. Det har ligget i kortene lenge, og det siste halve året har hele familien gått gjennom en stor prosess. Jeg har vokst opp i en villa. Et gammelt, hvitmalt tømmerhus med mange rom og veldig mye personlighet. I en stor hage, med god plass til å boltre seg og gjemme seg og utfolde seg. Barndomshjemmet mitt har mye sjarm og særpreg og historie. Jeg kommer til å savne alt sammen.

Jeg kommer til å savne luktene og lydene som gjør at det føles så riktig å være der. Alle de små tingene som kjennetegner huset og hagen. Jeg vet hvilke planker som knirker i gulvet i penstua, jeg vet hvordan merkene i taket på soverommet mitt ble til, jeg vet akkurat hvordan det lukter i gangen, jeg vet hvor klistremerkene på innsiden av skapdørene kommer fra. Jeg har skrubbet opp knærne på teppet i loftstua, jeg har gjemt parfymerte kjærlighetsbrev på kottet, jeg har har fått fliser i føttene ute på plattingen, jeg har gravd ned hemmeligheter i hagen. Jeg har hatt en vidunderlig barndom, og huset og hagen har vært rammen rundt den.

Nå skal foreldrene mine flytte til en flott leilighet i en liten by i nærheten, og dermed skal jeg faktisk aldri «hjem til Løten» mer. Heldigvis skal jeg fortsatt hjem til foreldrene mine – det viktigste er jo hvem man reiser hjem til, ikke hvor de oppholder seg! Mange møbler og andre gjenstander fra huset vårt får selvfølgelig være med til den nye leiligheten, og etterhvert vil jeg sikkert føle meg hjemme der. (Sist jeg var på besøk for å hjelpe til med innflyttingen, tråkket Mor på en planke i stuegulvet og sa «Hør, Synne, det knirker her også!» <3) Det er likevel en forskjell, for den nye leiligheten blir aldri mitt hjem. Den blir hjemmet til foreldrene mine, og jeg kommer fortsatt til å reise hjem på besøk til dem, men jeg kommer ikke til å bo der. Huset på Løten har alltid vært hjemmet mitt, og nå skal det ikke lenger være det, og jeg får ingen erstatning. Det er helt naturlig, så klart, men jeg synes det er sørgelig likevel.

Jeg skal ikke late som at jeg ikke har grått litt i løpet av flytteprosessen, men mengden smil og latter har vært mye større enn antallet tårer. Det er fordi at hele familien har hygget seg med å rydde og mimre, fordi vi har gått gradvis og sakte frem, fordi vi har tatt oss tid til å more oss underveis.

Vi har tatt en siste titt i den overgrodde lekestua. Den får stå som den er, alltid klar for teselskap og Turtles-lek.

Vi har rotet i hauger med gamle kosedyr, som har mistet ører og øyne og blitt tygget på og gjenglemt og funnet igjen.

Vi har gått gjennom alskens samlinger. (Som liten samlet jeg på ALT. Glansbilder, viskelær, såper, servietter, steiner og skjell, blyanter, klistremerker…)

(Flink til å skrive, sant? Jeg fikk has på det etterhvert, da. I en periode holdt jeg på med kalligrafi!)

Vi har montert trampolina, og selvfølgelig hoppet en hel del på den, for å sikre at den fortsatt er i orden. Det er den, så den får bli igjen i hagen når vi drar, og jeg skulle gjerne sett ansiktsuttrykkene til barna som flytter inn når de oppdager den.

Vi har båret ting opp og ned trappene, fylt søppelsekker med skrot og med klær som kan doneres, tatt bilder ned fra sine vante plasser og sett hvor mye veggen bak har blitt bleket av sola. Vi har jobbet og hjulpet hverandre og hatt det hyggelig. Vi har tatt kaffepauser, og Mor har bakt boller. Hun lager tilfeldigvis de beste på planeten.

Jeg har bladd i minnebøker fra barneskolen, med mer og mindre fullstendige hilsener.
Vi har gravd frem grelle treningsklær fra åttitallet, og trukket på oss gamle skidresser og arvestykker, og funnet lapper i lommene.

Jeg har prøvd gamle kjoler for moro skyld. Denne brukte jeg da jeg var kanskje åtte år!

Vi har funnet igjen gamle dagbøker. Her var jeg sju år gammel og kortfattet, men entusiastisk.

Ja, det var det. Nå er hele barndommen min lagt i esker og satt på lager. Det som får være med videre, altså – man kan jo ikke ta med seg absolutt alt! Det morsomste og mest spesielle, det jeg likte best og husker best, det vil jeg ta vare på. Det står og venter tålmodig på meg.

Om noen uker flytter en ny familie inn i hjemmet vårt. Da blir det hjemmet deres. Da skal de fylle rommene med sine egne ting, og etterhvert med sine egne minner, og det føles faktisk ganske fint. Jeg liker tanken på at tre nye barn skal løpe opp og ned trappene og klatre i trærne i Løten, akkurat slik mine to søsken og jeg har gjort. Huset vårt er nemlig over 150 år gammelt, og eldre vil det bli, så min egen tid der er bare en liten del av det store bildet. En liten brikke i puslespillet som utgjør husets historie. Nå skal noen andre få glede seg over alt det fine ved huset og hagen, og jeg gleder meg på deres vegne.

Nå tar vi altså farvel med barndomshjemmet mitt. Det er vemodig, men jeg vet at det er riktig. Dessuten har jeg hatt en så fabelaktig oppvekst og ungdomstid, og jeg unner alle det samme. Nå er det på tide at noen andre får vokse opp og bli glade i det store, gamle, herlige huset. Jeg håper den nye familien blir like lykkelig der som hva vår familie har vært.

– – – – –
In other words: My parents are moving house – they are leaving my childhood home, and over the past six months our family have gone through the process of emptying it. I’ve grown up in an old, huge, white villa. It has such a lot of history and charm and personality, and I’m going to miss everything. I know which floorboards creak, I know where the stickers inside the cupcoards come from, I know every scent and quirk in the house, and I’ve skinned my knees and buried secrets in the garden. I’ve had a wonderfully happy childhood, and the house and the garden have framed it all.
Now my parents are moving from the village I grew up in to an apartment in a nearby town. That means that I’m never going «home to Løten» again. It’s so strange – that little place has been «home» all my life. I know that the important thing is not where you’re going home to, but whom. As long as my parents are there, it will feel right. Also, they are obviously taking lots of furniture and things from our house with them, so I’m sure I’ll feel at home in their apartment in time. There is a difference, though – the apartment will never be my home. It will be my parents’ home, but I will never live there, and so… The big house has always been my home, and now it won’t be any longer, and I’m not getting a replacement. I know it’s perfectly natural, but still it makes me melancholy.
I’m not going to pretend I haven’t cried during this moving process, but our whole family have had a good time digging through old things and old memories, and we’ve taken our time, and I’ve ended up laughing much more than I’ve cried. We have taken one last look inside the overgrown playhouse, we’ve gone through piles of ugly clothes from the eighties and found crumpled notes in pockets, we’ve hugged old, worn-out stuffed animals with missing ears and good stories behind them, I’ve reread old diaries full of spelling mistakes, we’ve assembled and jumped around on the the trampoline, I’ve thrown out all kinds of collections (I collected EVERYTHING as a child) of stamps and stickers and rocks and erasers and napkins and whatnot… My mother has baked her famous sticky buns, and the whole family has spent lots of time together, slowly sorting through everything in the house, and it has been quite lovely. Now I have gathered and kept all the things that mean the most to me. My childhood has been packed up in boxes and put in storage.
Another family is moving into our house in two weeks. Our home is becoming their home. It feel good about it, actually. It is nice to know that there will be three children running up and down the stairs and climbing the trees in the garden, just like my two siblings and I have done. The house is more than 150 years old, and that means that my time there is only a little part of the story. A small piece of the puzzle that is the history of the house. Now it is time for someone else to grow up in and grow fond of the house. I’m sad to be leaving it, but I’m glad we’re leaving it in good hands, and I hope the new family will be as happy there as we have been.