On leaving a childhood home

Foreldrene mine skal flytte fra barndomshjemmet mitt. Det har ligget i kortene lenge, og det siste halve året har hele familien gått gjennom en stor prosess. Jeg har vokst opp i en villa. Et gammelt, hvitmalt tømmerhus med mange rom og veldig mye personlighet. I en stor hage, med god plass til å boltre seg og gjemme seg og utfolde seg. Barndomshjemmet mitt har mye sjarm og særpreg og historie. Jeg kommer til å savne alt sammen.

Jeg kommer til å savne luktene og lydene som gjør at det føles så riktig å være der. Alle de små tingene som kjennetegner huset og hagen. Jeg vet hvilke planker som knirker i gulvet i penstua, jeg vet hvordan merkene i taket på soverommet mitt ble til, jeg vet akkurat hvordan det lukter i gangen, jeg vet hvor klistremerkene på innsiden av skapdørene kommer fra. Jeg har skrubbet opp knærne på teppet i loftstua, jeg har gjemt parfymerte kjærlighetsbrev på kottet, jeg har har fått fliser i føttene ute på plattingen, jeg har gravd ned hemmeligheter i hagen. Jeg har hatt en vidunderlig barndom, og huset og hagen har vært rammen rundt den.

Childhood home, Et dryss kanelNå skal foreldrene mine flytte til en flott leilighet i en liten by i nærheten, og dermed skal jeg faktisk aldri «hjem til Løten» mer. Heldigvis skal jeg fortsatt hjem til foreldrene mine – det viktigste er jo hvem man reiser hjem til, ikke hvor de oppholder seg! Mange møbler og andre gjenstander fra huset vårt får selvfølgelig være med til den nye leiligheten, og etterhvert vil jeg sikkert føle meg hjemme der. (Sist jeg var på besøk for å hjelpe til med innflyttingen, tråkket Mor på en planke i stuegulvet og sa «Hør, Synne, det knirker her også!» <3) Det er likevel en forskjell, for den nye leiligheten blir aldri mitt hjem. Den blir hjemmet til foreldrene mine, og jeg kommer fortsatt til å reise hjem på besøk til dem, men jeg kommer ikke til å bo der. Huset på Løten har alltid vært hjemmet mitt, og nå skal det ikke lenger være det, og jeg får ingen erstatning. Det er helt naturlig, så klart, men jeg synes det er sørgelig likevel.

Jeg skal ikke late som at jeg ikke har grått litt i løpet av flytteprosessen, men mengden smil og latter har vært mye større enn antallet tårer. Det er fordi at hele familien har hygget seg med å rydde og mimre, fordi vi har gått gradvis og sakte frem, fordi vi har tatt oss tid til å more oss underveis.

Vi har tatt en siste titt i den overgrodde lekestua. Den får stå som den er, alltid klar for teselskap og Turtles-lek.

Childhood home, Et dryss kanelVi har rotet i hauger med gamle kosedyr, som har mistet ører og øyne og blitt tygget på og gjenglemt og funnet igjen.

Childhood home, Et dryss kanelVi har gått gjennom alskens samlinger. (Som liten samlet jeg på ALT. Glansbilder, viskelær, såper, servietter, steiner og skjell, blyanter, klistremerker…)

Childhood home, Et dryss kanel
Childhood home, Et dryss kanel

(Flink til å skrive, sant? Jeg fikk has på det etterhvert, da. I en periode holdt jeg på med kalligrafi!)

Childhood home, Et dryss kanelVi har montert trampolina, og selvfølgelig hoppet en hel del på den, for å sikre at den fortsatt er i orden. Det er den, så den får bli igjen i hagen når vi drar, og jeg skulle gjerne sett ansiktsuttrykkene til barna som flytter inn når de oppdager den.

Childhood home, Et dryss kanelVi har båret ting opp og ned trappene, fylt søppelsekker med skrot og med klær som kan doneres, tatt bilder ned fra sine vante plasser og sett hvor mye veggen bak har blitt bleket av sola. Vi har jobbet og hjulpet hverandre og hatt det hyggelig. Vi har tatt kaffepauser, og Mor har bakt boller. Hun lager tilfeldigvis de beste på planeten.

Childhood home, Et dryss kanel
Childhood home, Et dryss kanel

Jeg har bladd i minnebøker fra barneskolen, med mer og mindre fullstendige hilsener.
Childhood home, Et dryss kanelVi har gravd frem grelle treningsklær fra åttitallet, og trukket på oss gamle skidresser og arvestykker, og funnet lapper i lommene.

Childhood home, Et dryss kanelJeg har prøvd gamle kjoler for moro skyld. Denne brukte jeg da jeg var kanskje åtte år!

Childhood home, Et dryss kanelVi har funnet igjen gamle dagbøker. Her var jeg sju år gammel og kortfattet, men entusiastisk.

Childhood home, Et dryss kanelJa, det var det. Nå er hele barndommen min lagt i esker og satt på lager. Det som får være med videre, altså – man kan jo ikke ta med seg absolutt alt! Det morsomste og mest spesielle, det jeg likte best og husker best, det vil jeg ta vare på. Det står og venter tålmodig på meg.

Om noen uker flytter en ny familie inn i hjemmet vårt. Da blir det hjemmet deres. Da skal de fylle rommene med sine egne ting, og etterhvert med sine egne minner, og det føles faktisk ganske fint. Jeg liker tanken på at tre nye barn skal løpe opp og ned trappene og klatre i trærne i Løten, akkurat slik mine to søsken og jeg har gjort. Huset vårt er nemlig over 150 år gammelt, og eldre vil det bli, så min egen tid der er bare en liten del av det store bildet. En liten brikke i puslespillet som utgjør husets historie. Nå skal noen andre få glede seg over alt det fine ved huset og hagen, og jeg gleder meg på deres vegne.

Nå tar vi altså farvel med barndomshjemmet mitt. Det er vemodig, men jeg vet at det er riktig. Dessuten har jeg hatt en så fabelaktig oppvekst og ungdomstid, og jeg unner alle det samme. Nå er det på tide at noen andre får vokse opp og bli glade i det store, gamle, herlige huset. Jeg håper den nye familien blir like lykkelig der som hva vår familie har vært.

– – – – –
In other words: My parents are moving house – they are leaving my childhood home, and over the past six months our family have gone through the process of emptying it. I’ve grown up in an old, huge, white villa. It has such a lot of history and charm and personality, and I’m going to miss everything. I know which floorboards creak, I know where the stickers inside the cupcoards come from, I know every scent and quirk in the house, and I’ve skinned my knees and buried secrets in the garden. I’ve had a wonderfully happy childhood, and the house and the garden have framed it all.
Now my parents are moving from the village I grew up in to an apartment in a nearby town. That means that I’m never going «home to Løten» again. It’s so strange – that little place has been «home» all my life. I know that the important thing is not where you’re going home to, but whom. As long as my parents are there, it will feel right. Also, they are obviously taking lots of furniture and things from our house with them, so I’m sure I’ll feel at home in their apartment in time. There is a difference, though – the apartment will never be my home. It will be my parents’ home, but I will never live there, and so… The big house has always been my home, and now it won’t be any longer, and I’m not getting a replacement. I know it’s perfectly natural, but still it makes me melancholy.
I’m not going to pretend I haven’t cried during this moving process, but our whole family have had a good time digging through old things and old memories, and we’ve taken our time, and I’ve ended up laughing much more than I’ve cried. We have taken one last look inside the overgrown playhouse, we’ve gone through piles of ugly clothes from the eighties and found crumpled notes in pockets, we’ve hugged old, worn-out stuffed animals with missing ears and good stories behind them, I’ve reread old diaries full of spelling mistakes, we’ve assembled and jumped around on the the trampoline, I’ve thrown out all kinds of collections (I collected EVERYTHING as a child) of stamps and stickers and rocks and erasers and napkins and whatnot… My mother has baked her famous sticky buns, and the whole family has spent lots of time together, slowly sorting through everything in the house, and it has been quite lovely. Now I have gathered and kept all the things that mean the most to me. My childhood has been packed up in boxes and put in storage.
Another family is moving into our house in two weeks. Our home is becoming their home. It feel good about it, actually. It is nice to know that there will be three children running up and down the stairs and climbing the trees in the garden, just like my two siblings and I have done. The house is more than 150 years old, and that means that my time there is only a little part of the story. A small piece of the puzzle that is the history of the house. Now it is time for someone else to grow up in and grow fond of the house. I’m sad to be leaving it, but I’m glad we’re leaving it in good hands, and I hope the new family will be as happy there as we have been.

Advertisements

24 tanker på “On leaving a childhood home

  1. Farvel til det som verkar som ein veldig fin heim, og velkomen til nye stader og nye minne.
    Innlegget ditt minna meg om songen «Dear Old House That I Grew Up In» av Amanda Palmer. Kanskje det hjelper å høyre på den?

    Har forresten samlargenet eg òg. Har frimerkesamling og glansbiletesamling heime hjå foreldra mine ein stad, men såpene trur eg har vorte kasta.

    Lik

    • Nettopp, nå er én epoke over, og flere nye er på vei. Takk for tipset, sangtittelen høres jo svært lovende ut!
      Hihi, jeg tror vi er mange som hadde moro av å samle som små. Glansbildene fikk være med videre, men såpene ble kastet her også!

      Lik

  2. Så fint skrevet, Synne! Jeg vet akkurat hvordan det er. Husker det var veldig vemodig da mamma og pappa flyttet fra Prestegården. Og rart at det ikke skulle være «hjemme» mer. Må alltid se litt ekstra på huset når vi kjører forbi. Det føles fortsatt litt som «vårt» hus! Men som du skriver – det er hvem man reiser til, ikke hvor de oppholder seg, som er viktig. Det er likevel noe spesielt med barndomshjemmet, og jeg tenker det er lov til å synes det er litt sørgelig ikke å kunne reise «hjem» dit lenger. <3

    (Tror forøvrig jeg satte ny rekord i antall anførselstegn på ett avsnitt nå, hehe.)

    Lik

    • Takk, kjære Ine! Ja, jeg husker at vi snakket litt om dette da foreldrene dine flyttet til Hamar. Jeg synes også at det må være lov å ta slikt litt innover seg – det betyr vel egentlig bare at man har hatt en fin oppvekst. Forresten så vil Prestegården i Løten alltid være deres hus for meg også, hihi! Klem til deg! <3

      Lik

  3. Tusen takk for at du delte dette Syne (ja, det var med én n, sant?)!! Jeg har vært så spent på å se bilder av dette barndomshjemmet, og jeg skjønner deg så innmari godt. Det er veldig trist, rart og vemodig å se foreldre flytte fra barndomshjemmet. Det positive i prosessen er det du deler her; alle minnene som dukker opp fra glemselen! Jeg ELSKER diktet far din venn, som ikke en gang er fullført (var du ikke søt som druer, kanskje?!), og alle kosedyrene (jeg samlet også på kosedyr, servietter, glansbilder, klistremerker.. You name it!). TAKK, dette var veldig hyggelig å ta del i, og du skildrer så fint!

    Lik

    • Haha, én N holder, i hvert fall i minnebøkene! Takk for veldig koselig kommentar, Ina. Det er så fint å vite at vi er flere som har gått gjennom denne prosessen og tenkt og følt mye av det samme! Ja, er det ikke rart at man samlet på alt mulig som liten? Gøy å se igjen samlingene i dag… Hjertelig takk for fine ord, min gode venn!

      (Det ble forresten ikke så mange bilder av selve huset i dette innlegget, det ble mer av slike små inntrykk fra prosessen. Hvis du vil se litt av huset, ligger prospektet fra salget her: http://m.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=57460649&fks=57460649
      Der finnes bilder av noen av rommene, i hvert fall – det er et stort hus med 30 rom, så de kunne ikke ta med så mange i annonsen. Man får i det minste et inntrykk, hihi!)

      Lik

    • Takk skal du ha! Jeg håper det kanskje fikk deg til å smile litt også, at du ikke bare ble trist – det er i hvert fall en ganske god blanding av glede, gode minner og vemod som preger meg. Og ja, minnene skal jeg alltid hygge meg med! <3

      Lik

  4. Så fint og rørende innlegg! Barndomshjemmet ditt ser veldig vakkert ut. Ganske høy gjenkjenningsfaktor – barndomshjemmet mitt skal også selges i år, og selv om det er veldig vemodig tenker jeg som deg at minnene har man alltid, og at jeg uansett er takknemlig for oppveksten jeg har hatt der <3

    PS: Har helt like glansbildealbum som deg!

    Lik

    • Håhå, alle de kule kidsa hadde slike album!
      Takk for fine ord, Åshild! Da vet jeg hvordan du har det når ditt barndomshjem legges ut for salg… Ja, jeg velger å tro at vemodet vårt betyr at vi har hatt en god oppvekst, og det har vi all grunn til å være takknemlige for, og minnene tar vi med oss <3

      Lik

  5. oj, oh my ; det er få ganger jeg er med denne sterke følelser som du har gjort gjennom oss her på denne Innlegg. Jeg ble tatt på dette brevet lille barnets skrifter og tegninger. du har gjort så godt vi forstår dette intime verden før (den romslige, lukter minner, lyder). der det med, sier vi at: å (være med, sier dette er noe å videresende). så lenge det er med flere objekter før, som betyr det ting som vil avslutte med å savne deg dem … og til å presentere dem igjen, virkelig tar det mye mye styrke og raushet også. og da jeg sier til meg selv at denne følelsen er som en følelse kastet i front, som er plassert i den store fortellingen. Heldigvis har jeg ikke å leve på denne tingene (jeg er så materialistisk); men jeg vet at jeg må selge den i fem eller seks år. og for en veldig flott hus som du levde! det er nesten ufattelig å tenke på at hjemmet er eldre enn 20 år siden fødselen av mine oldeforeldre. og som det var søt å se deg ta bildet som en suvenir liten mus ser på hans barns kjole .og så vakker Syringa som er absolutt unikt i sine dufter i minnet! (Ok, jeg skal bremse eller jeg strikket til min følelser tårer også.) . Synne, jeg ønsker deg i fremtiden (du også), så vakker som hva foreldrene dine ga deg i barndom og ungdom.

    Lik

    • Mange takk, Bruno! Ja, det er et fint hus, og det er rart å tenke på hvor gammelt det er, og hvor mange som har bodd i det! Jeg er helt sikker på at det ligger like mange gleder i fremtiden som i fortiden – enda flere, faktisk. De gode minnene tar man jo dessuten med seg, hihi.

      Lik

  6. For et utrolig flott innlegg, Synne. Jeg synes dette er veldig spennende å lese om fordi jeg aldri har hatt den følelsen av «hjem» som du beskriver her. Mamma er oberst og vi har flyttet veldig mye under oppveksten min. Det siste huset jeg bodde med foreldrene mine i flyttet de fra da jeg flyttet til Oslo for å studere. En får jo ganske ofte spørsmål om hvor en kommer fra og da vet jeg aldri hva jeg skal svare. Ofte ender jeg med å si at pappa er fra Kautokeino og mamma fra Oslo. Nå er snart Oslo det stedet jeg har bodd lengst og jeg føler meg veldig hjemme her. Jeg er veldig glad for det. Jeg føler likevel ikke at jeg har rett til å kalle Oslo hjembyen min fordi jeg ikke har vokst opp her. Morfar sier ofte at han synes det er så trist at jeg og lillesøster ikke har noe «hjem» fordi han har så mange flotte minner knyttet til sitt eget hjemsted, Trondheim. Jeg er ikke trist fordi jeg ikke kjenner til noe annet. Flere av mine næreste venner hadde jeg ikke hatt hadde det ikke vært for flyttingen. Jeg ville aldri vært dem foruten. Jeg er ikke trist, men det føles iblant litt rart.

    Lik

    • Tusen takk for fin kommentar, Inga! Så spennende å lese om din barndom. Det må være spesielt å ha flyttet såpass mye, og jeg skjønner godt at man kan ende opp med å føle seg litt rotløs – samtidig som jeg tror at man får veldig mye igjen for å bevege på seg, og det må være fint å ha venner og minner som er fordelt på mange steder! Det er jeg sikker på at morfaren din er enig i, selv om jeg også er veldig glad i mine minner fra barndomshjemmet mitt. Jeg har selv flyttet litt rundt etterhvert, men første gang jeg bodde hjemmefra var andre året på videregående, da jeg var 17 år, så det kommer nok til å ta lang tid før jeg blir boende på noe annet sted like lenge som det. Jeg håper faktisk å kunne flytte en del rundt som voksen, og liker å tenke at hver periode jeg bor et sted tilsvarer en prosentdel av meg. Om jeg lever i hundre år, vil jeg for eksempel være én prosent ire, én prosent moldenser, én prosent pariser (ettersom jeg har bodd ett år i Irland, ett i Molde og ett i Paris)… Du har sikkert en fin prosentfordeling, hoho! Jeg føler meg også hjemme her i Oslo, for i likhet med deg har jeg bodd nest lengst her. Det er fint at man kan trives og finne seg til rette på ulike steder – vi mennesker har jo en super evne til å tilpasse oss nye omgivelser. Det var fint å lese dine tanker rundt dette!

      Lik

  7. Tilbaketråkk: Patchwork: June | Et dryss kanel

  8. Tilbaketråkk: 2015 in 22 questions | Et dryss kanel

Thanks for your thoughts - I love hearing from you!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s