Kategoriarkiv: Texts and thoughts

Last year and this year

Postet den av

Er vi lei av oppsummeringer og tilbakeblikk? Kanskje litt? Håper det er greit at jeg ser meg over skulderen likevel, to uker ut i det nye året.

I 2014 besøkte jeg fire nye land, jeg møtte Tony Hawk og Neil Gaiman, jeg solgte mine første reportasjer til et papirmagasin og fikk dessuten oppfylt en gammel drøm (som jeg kanskje vil dele med dere etterhvert). Dette er sånt jeg kommer til å huske ekstra godt! Hurra!

BrusselsHer kommer en liten månedsoversikt med noen utvalgte blogginnlegg fra året som gikk.

I januar var jeg mest opptatt av det nye kameraet mitt! Jeg kjøpte meg speilreflekskamera for julegavepengene mine, og det ble en uvurderlig følgesvenn i løpet av 2014.

I februar skrev jeg om selvbilde og viste dere litt av hvordan vi har det hjemme.

MalaysiaI mars var jeg i Malaysia, og dermed turte jeg å dele en tekst med melodi, og så skrev jeg litt om feminisme.

I april skrev jeg om å være tigerfadder. Dessuten var det nydelig vårvær, og jeg delte femten smilegrunner.

17. mai 2014I mai var jeg i Trondheim, og dette skjedde, og 17. mai-feiringen ble formidabel, og jeg hadde massevis av geeky godsaker å glede meg over.

I juni kom sommeren for fullt! Jeg fortalte litt om følelsene mine da det var ett år siden jeg forlot Paris, og vi delte sånt vi ikke liker.

The Scottish HighlandsI juli var jeg i Skottland på rundreise i forbindelse med at Jonasflotte og jeg fylte fem år. Dessuten arrangerte jeg en liten skattejakt.

I august skrev jeg en ny tekst med melodi, men aller mest var jeg ute i sola og nøt sommeren med hele meg.

BruxellesI september var jeg i Brussel, og så var jeg euforisk på Teknisk museum, og jeg delte mine beste helgeaktiviteter.

I oktober kom høsten. Vi snakket om små særegenheter (det var ekstra gøy!) og utvekslet lydtips til hjemmejobbing.

I november mistet jeg morfaren min, og mange av dagene føltes mørke og lange. Jeg fant likevel ting å glede meg over, og jeg svarte på ti spørsmål, og dessuten snakket vi litt om det å være en sånn person som gråter. Det er lov, nemlig!

The Christmas fairI desember var jeg i Kraków (og i denne kategorien er det ikke så mange innlegg ennå, men det kommer flere!). Jeg koste meg også med alle de små førjulsgledene her hjemme, og så kom jula og var alt jeg ønsket meg.

Videre har jeg delt noen oppskrifter og et antall antrekk, for bakst og kjoler er blant tingene jeg liker aller best. Og så fester, da! Hoho!

2014 ble et begivenhetsrikt og variert år. Blant store opplevelser og mange små gleder lå noen sorger, enkelte dyrekjøpte erfaringer og en del ny lærdom. Livet overrasker stadig, og vi kan ikke gjøre annet enn å henge med så godt vi kan.

I 2015 har jeg lyst til å gi enda mer av meg selv. Jeg har stort sett blogget annenhver dag gjennom hele 2014, og det er noe jeg trives veldig godt med. Jeg liker å gi dere små innblikk i hverdagen min, og å dele gledene mine med dere, og å diskutere viktige ting. Det sistnevnte vil jeg prøve å bli enda flinkere til! Jeg vil bli modigere, for jeg setter så stor pris på dere som leser og alt dere bidrar med inne, hvert eneste besøk og hver eneste kommentar. Det vil jeg at dere skal vite. Tusen takk for følget i 2014!

Jeg har stor tro på 2015. Jeg akter fylle det med alt jeg liker, og jeg gleder meg.

Summer
April

– – – – –
In other words: Are we tired of resumés and flashbacks? I hope it’s okay that I look over my shoulder a little. In 2014 I visited four new countries, and I met Tony Hawk and Neil Gaiman, and I sold my first proper pieces to a paper magazine, and an old dream (which I might tell you more about) came true. Those are things I’ll remember, for sure!
Here is a little look at what happened each month, as well as some of my favourite posts from the past year. January was all about my new camera. I bought my DSLR with my Christmas money, and it has become an invaluable companion. In February I wrote about body image and showed you little pieces of our home. In March I visited Malaysia, and that gave me courage to publish a tune and a scene, and I wrote a wee bit about feminism (the main article is in Norwegian, I’m afraid). April brought the spring, and I talked about tigers and shared fifteen smiles. May was lovely, not only because this happened, but also because our Constitution Day celebration was brilliant and I enjoyed lots of geeky goodies. June was full on summer! I wrote about my feelings one year after moving home from Paris, and we shared things we don’t like. In July I went to Scotland, to celebrate five years with my boyfriend, and that was also why I arranged a little scavenger hunt. In August I shared another scene and tune, but mainly I was outside enjoying the sun with my whole being. September brought me to Brussels, and I was euphoric one nerdy night, and I shared my favourite weekend activities. October was the first proper month of autumn, and we were honest about our quirks (so fun!) and exchanged audio tips for the home office. In November I lost my grandfather, so many days felt long and dark, but luckily I could still find things that made me smile. Also I answered ten questions, and we talked about crying. I’m a crier, and there is no shame in that! In December I visited Kraków (and there aren’t many post in this category yet, but they’re on the way!). I shared my favourite things about Advent and, when Christmas came around, it was everything I had hoped for. I have also shared some recipes and a number of outfits, as baked goods and dresses are among the things I love most – and parties, of course!
The past year has been eventful and varied. Among big happenings and little joys were some sorrows, some harrowing experiences and some new wisdom. Life is full of surprises, and all we can do is try to keep up! In 2015 I’d like to open up even more. I have blogged pretty much every other day throughout 2014, and I really enjoy it. I like showing you what my life is like, I like sharing what makes me happy and I like discussing important issues. The latter is something Id’ like to do more of! I wish to be braver, because I really value our exchange. Your visits and comments on this blog are important to me – every single one. I want you to know that. Thank you so much for the company this past year!
I really believe in 2015. I intend to fill it with all the things I like, and I’m looking forward to it.

Ten questions, ten answers and four random photos

Postet den av

Det går litt opp og ned og rundt omkring i hodet mitt for tida, men da er det fint å ha konkrete ting å forholde seg til! For eksempel ei liste med ti spørsmål som fine Vicky utfordret meg til å svare på. Jeg er i utgangspunktet ikke så flink til å følge opp slike hyggelige oppfordringer fra andre bloggere, men akkurat i dag er det godt å kunne fokusere på noe annet enn mitt eget ustyrlige tanketog.

Her kommer ti svenske spørsmål og ti norske svar!

1. Vem skulle du vilja bli inlåst med i ett rum i en vecka?
Det måtte blitt kjæresten min. Jeg går merkelig nok aldri lei av selskapet hans, hihi. Vi kunne gjort det til en liten ferie, med mange ulike aktiviteter og masse god proviant!

Spring deluxe2. Vilken var den senaste filmen du såg?
For tre dager siden så jeg Indie Game: The Movie, en dokumentar om uavhengige spillutviklere. Den var vellaget og skikkelig engasjerende, og det var sterke saker – jeg gråt en hel del!

3. Har du några syskon?
Jeg har to stykker, en storebror og ei lillesøster! De besøker meg når jeg bor utenlands og kommer til byen for å bli med på fest, og vi sender hverandre fjasete meldinger og snakker lenge sammen på telefonen om alt som faller oss inn. Vi har alltid hatt gode forhold til hverandre, og jeg er så glad i dem.

4. Vilket är ditt absoluta drömresemål?
Det endrer seg hele tida, og noen ganger lengter jeg voldsomt tilbake til steder jeg allerede har besøkt, men jeg blir nok nødt til å trekke frem Tokyo. Det virker på meg som en helt spesiell by, og jeg har utrolig lyst til å reise dit om våren. Da kan jeg spise sushi på en benk under blomstrende kirsebærtrær, og rusle rundt blant arkadespill og roboter i Akihabara, og så kjøpe med meg masse god te og en kawaii-kjole hjem. For en drøm!

Gate5. Vad anser vara din största framgång hittills i livet?
Vanskelig spørsmål! Hva har jeg oppnådd, egentlig? Noen ganger føler jeg meg faktisk ganske mislykket, ettersom mange rundt meg har faste jobber og høye lønninger og egne hus og slikt på min alder, men det er tross alt ikke sånt jeg synes er viktig. Jeg er fornøyd med utenlandsoppholdene mine, for det er ikke alle som kan flytte langt vekk helt alene og stable en hverdag på beina fra bunnen. Jeg er fornøyd med bachelorgraden min. Jeg er fornøyd med å ha intervjuet John Cleese på telefonen (!) og med å få ord og bilder på trykk rundt omkring. Sist, men ikke minst er jeg fornøyd med å ha fått og beholdt så mange gode venner gjennom livet, og med å ha hatt det supert sammen med Jonasflotte i over fem år. Det er faktisk også en prestasjon, synes jeg.

6. Är du allergisk mot något?
Jeg reagerer på nikkel i billige smykker, og jeg synes ull klør noe infernalsk, men ellers kan jeg spise, ha på meg og gjøre hva jeg vil. Heldiggrisen!

7. Vad ska du göra i jul?
Jeg skal hjem og feire sammen med familien min, i den hvite villaen jeg har vokst opp i. Faktisk blir dette den siste jula i barndomshjemmet mitt, for foreldrene mine har kjøpt seg leilighet og planlegger flytting til våren. Det blir vemodig, men først og fremst blir det vidunderlig. Som jeg elsker jula, og som jeg gleder meg!

8. Ångrar du något?
Nei, ikke egentlig. Jeg står for den jeg er og det jeg gjør i de aller, aller fleste situasjoner. Om jeg er misfornøyd med et eller annet, eller usikker på om jeg bør gjøre noe eller la være, tenker jeg ofte: «Hvis jeg ikke gjør noe, vil jeg angre?». Moren min pleier å si at det er bedre å angre på det man har gjort enn på det man ikke har gjort, og det er jeg veldig enig i, men jeg angrer sjelden på noe som helst. Det er jo forsåvidt unødvendig å bruke energi på sånt man ikke får gjort noe med – har man gått på en smell, får man bare gå videre!

June9. Har du några guilty pleasures?
Så klart! Jeg er egentlig ingen reality-TV-titter, men jeg liker Say Yes to the Dress. Hallo, det er jo kjoleporno! Jeg synes den amerikanske bryllupskulturen er fryktelig overfladisk, og jeg kommer aldri til å stå hvit brud, men jeg kan ikke motstå utvalget av fortryllende kjoler!

10. Hur ser en perfekt dag ut om du fick bestämma?
Det er en fredag, og den utspiller seg i London, min definitive favorittby (ikke si det til pariserne, høhø). Den innebærer kosefrokost med kokte egg og ferskt brød fra bakeren på hjørnet, en grønn vintagekjole med perfekt volum i skjørtet, rebusløp og skattejakt og overraskelser om formiddagen, lunsj med venner og piknikkurv i parken, etterfulgt av aking og snøballkrig (ja, årstidene og terrenget endrer seg litt etterhvert, greit?), og så en uovertruffen middag på det bortgjemte indiske stedet i Soho, og så en skikkelig fest med masse sprudlevin til kvelds. For eksempel. Hadde ikke vært meg imot.

Nå er høsten snart over, for desember ligger på lur og alle bladene er snart borte, og jeg håper alle får en fin avslutning på måneden!

Botanical Garden– – – – –
In other words: I was challenged by Vicky to answer these ten questions. Normally I’m not very good at following up things like these, but today my mind is racing, and I can’t keep up with my own train of thoughts, so it’s nice to have something specific to focus on. Here we go! If you had to spend a week locked up in a room with someone, who would it be? I would have to say my boyfriend. I never seem to tire of his company, and we could make it into a little vacation with lots of different activities and lots of yummy treats! What was the last film you watched? Three days ago I watched Indie Game: The Movie, a documentary about indie video game developers. It was really good and really engaging – I cried lots. Do you have any siblings? Yes, I do – an older brother and a younger sister. We are very close. What is the travel destination of your dreams: It changes all the time, but I think I will have to say Tokyo. I long to walk around under blooming cherry trees and among the robots and arcade machines of Akihabara, and I want to buy tea and a kawaii dress to take home! What do you consider your greatest success so far in life? Tough question! I sometimes feel like a failure, as many people my age have grown-up, full-time jobs and high salaries and their own houses by now, but I don’t really care about those things. I’m proud of the times I’ve lived abroad, because not everyone can move far away all alone and build a life for themselves from scratch. I’m happy about my bachelor’s degree. I’m proud of having interviewed John Cleese over the phone (!) and having seen my words and photos published here and there. I’m also very content with the many friends I’ve made and kept over the years, and last but not least, with more than five happy years with my boyfriend – that’s an achievement too, the way I see it! Are you allergic to anything? I don’t wear wool or cheap nickel jewellery, because they make me itch, but otherwise I can wear and eat and do whatever I want. Spoiled brat. What are you doing for Christmas? I’m going home to be with my whole family in the white villa where I grew up. This is actually going to be out last Christmas in my childhood home, as my parents are planning to move to an apartment next summer. It will be slightly sad but mostly wonderful. Do you have any regrets? Not really, no. I usually stand for who I am and what I do at all times, and although I generally would rather regret something I did that something I didn’t do, I can’t really think of any big regrets. I try not to fret over things that can’t be changed. Do you have any guilty pleasures? Indeed I do: Say yes to the dress! We’re talking dress porn, you know. I don’t usually like reality TV, and I think the American wedding culture is rather superficial, and I’m never going to be a bride in white – and yet I can’t resist all the beautiful gowns! What does your perfect day look like? It is a Friday and takes place in London, my absolute favourite city, and it includes a breakfast with hard boiled eggs and fresh break from the baker’s, a green vintage dress with perfect skirt volume, a treasure hunts with lots of puzzles and surprises in the forenoon, a picnic lunch with friends in a pretty park, going sledding and having a snowball fight (yes, the seasons and the terrain change, okay?), followed by a delicious dinner at that hidden little Indian place in Soho, and then a party with lots of bubbly when the evening comes. For example. I definitely wouldn’t mind.

A little quiet

Postet den av

Livet er så uforutsigbart. På fredagen er man kanskje et eneste stort smil, og på søndagen kan man få en trist telefon.

Morfaren min spilte trekkspill. Han visste alt om biler og klokker og fuglene på fuglebrettet. Han pleide å stikke til oss en hundrelapp og si at vi skulle gå på kino. Han kom inn fra verkstedet sitt og måtte bare høre Lotto-rekka før middag, og han spiste kokte poteter til alt. Han hadde visstnok på seg verdens styggeste slips den dagen han traff Mormor. Han lærte meg å rense jordbær med kniv uten å kutte vekk for mye, og å dampe konvolutter for å få frimerkene til å løsne. Nå har vi mistet ham.

Det blir kanskje litt stille her inne en stund.

– – – – –

In other words: Life is unpredictable. One day you might be all smiles, and then the telephone rings. My grandfather played the accordion. He knew everything about cars and clocks and the birds outside the window. He used to give us a note and tell us to spend it at the cinema. He came in from his workshop and just had to hear the lottery numbers before dinner, and he ate boiled potatoes with everything. He allegedly wore the world’s ugliest tie on the day he met my grandmother. He taught me how to hull strawberries with a knife without cutting away too much, and how to steam envelopes to make the stamps come off. Now we have lost him. This place will probably be quiet for a little while.

On tears

Postet den av

lot-of-feelings source

Dette innlegget er jeg litt nervøs for å legge ut, hihi. Heldigvis får jeg inntrykk av at jeg ikke er alene om dette, så vi lar det stå til!

Jeg er en emosjonell person. Jeg er stort sett alltid blid, og jeg gleder meg over små og store ting hele tida, men jeg gråter lett. (Litt som Lena Dunham eller Kirsten Bell!) Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg har et tidlig minne fra et opphold hos mormor og morfar, da jeg mistet en melketann som femåring eller noe sånt. Jeg lå lenge på senga og gråt, enda det ikke gjorde vondt i det hele tatt – jeg syntes bare det var vemodig og rart, og jeg reagerte med tårer.

Jeg gråter når jeg er lei meg. Det er ganske utbredt, selvfølgelig, men det skal ikke mye til før jeg feller triste tårer. Foruten sørgelige hendelser som tap av kjente og kjære, sykdom, avskjeder og andre lignende situasjoner, triller tårene ved vemodige vendinger i filmer, bøker, dataspill og serier, eller kanskje bare hvis jeg hører svært melankolsk musikk… Jeg lever meg veldig – VELDIG – inn i alt!
Jeg gråter når jeg blir glad eller rørt, og det er også ganske vanlig. I likhet med de triste tårene har gledestårene mange utspring. Omtenksomme gaver, en god latter, hyggelige gjensyn, bevegende bilder, flash mobs (!), historier med lykkelig slutt… Lettrørt burde vært mellomnavnet mitt.
Jeg har dessuten lett for å felle noen tårer når jeg blir veldig sint eller veldig sliten. Det er ikke noen praktisk reaksjon, så det kan være litt frustrerende, men heldigvis blir jeg sjelden så opprørt eller utslitt.

Det rareste er kanskje at jeg noen ganger gråter på andres vegne. Jeg vil så gjerne at alle skal ha det bra, og når jeg vet at folk har det vondt, smitter det liksom over på meg. Det gjelder både folk jeg er glad i, som når venner går gjennom vanskelige brudd, og mennesker jeg ikke kjenner. For eksempel hørte jeg på nyhetene for en stund siden at et helt brudefølge var blitt tatt av en flodbølge i Pakistan. Brudgommen var blant de omkomne. Han døde fra sin elskede på bryllupsdagen deres, og det er så tragisk at det nesten ikke er til å fatte. Sånne ting treffer meg som et slag i magen. Det er hjerteskjærende. Jeg vet at det ikke hjelper noen, men i slike tilfeller gråter jeg litt. For dem som har det vondt, og for dem som ikke lenger føler noe som helst.

Heldigvis er det slik at selv om følelsene tar overhånd iblant, kommer fornuften på banen igjen ganske fort. Jeg tørker tårene og får tankene over på noe annet, og det er ikke så dramatisk som det kanskje høres ut. Det er ikke som om jeg pleier å sette meg ned på gata og begynne å hulke. Det er ikke slik at jeg går rundt som en tikkende tåre-bombe. Hvis jeg merker at noe bygger seg opp når jeg er ute, kan jeg stort sett vente til jeg kommer hjem, og så gråte litt i enerom. Man kan for øvrig felle noen tårer i offentligheten uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Bak solbriller, i et hjørne, vendt vekk… Det går så fint, så.

Jeg har grått jevnlig hele livet. Jeg synes ikke det er pinlig eller ubehagelig – for meg er det tross alt helt naturlig! Jeg har grått på flyplasser i inn- og utland, jeg har grått på alle kinoer i hele Oslo, jeg har grått på kaféer og muséer og bibliotek og benker verden rundt. Alle vennene mine har sett meg gråte, gjerne mange ganger. Jonasflotte vet at hvis jeg sitter i sofaen med tårevåte kinn når han kommer hjem om kvelden, har jeg lest, sett eller hørt noe trist, og det hjelper med en klem. Når jeg blir kjent med nye folk, finner de fort ut at de må regne med noen tårer i mitt selskap. Jeg forsikrer dem om at det går helt greit, jeg har det bra, jeg er bare slik.

Det kan være litt slitsomt å ha hyperaktive tårekanaler, men det er så mange grunner til at jeg gråter, og stort sett tror jeg det er sunt. Egentlig er jeg glad for å ha evnen til å leve meg inn i ting, for det gjør livet mitt rikere. Empati er dessuten en viktig egenskap, mener jeg, særlig med tanke på vårt stadig mer blaserte mediebilde. Når man har vanskelig for å distansere seg fra andres følelser, blir man godt kjent med sine egne. I det minste er jeg flink til å verdsette små gleder og til å være takknemlig for at jeg har det så bra. Jeg gråter langt mer for andre enn for meg selv, og det gjør meg tross alt ekstremt privilegert.

– – – – –
In other words: I’m feeling nervous about publishing this post, but I think I’m not alone in this, so here we go! I’m an emotional person. I’m almost always happy, and little things make me smile all the time, but I cry easily. (Kind of like Lena Dunham or Kirsten Bell, hehe.) It has been this way for as long as I can remember. I have an early memory from a stay with my grandparents, when I was maybe five years old. I lost one of my milk teeth, and I lay on the bed and cried for a long time. Not because it hurt – it did not hurt at all – but because I found it strange, and I reacted with tears.

I cry when I’m sad. This is quite normal, of course, but it doesn’t take much to make me start. Apart from unhappy occasions like the loss of a loved one, serious illness, goodbyes and other situations like those, I cry when sad things happen in books, films, TV series and computer games, or sometimes even just listening to melancholy music… It’s like I go all in every time. I just invest a whole lot of emotion in whatever I’m doing.
I cry when I’m moved or happy. This is also fairly normal, and like with sad tears, happy tears can be caused by many different things. A good laugh, thoughtful presents, loving reunions, beautiful art, flash mobs (!), stories with happy endings… Happy tears could be my middle name.
I also tend to tear up when I’m extremely tired or extremely angry. This is not a practical reaction, and it can be quite frustrating, but luckily I am very rarely furious or exhausted to this extent.

The strange thing is that I sometimes cry for others, on their behalf. I just want everyone to be happy, and when I know that people are hurting, it’s like their pain rubs off on me. It happens when my friends are going through something, like bad breakups, or when I’m faced with the misery of complete strangers. For instance, a while back I heard about an entire bridal party which was hit by a flood in Pakistan. The groom lost his life. He died and left his wife on their wedding day, and that is tragic to such an extent that I almost can’t deal. Stories like that hit me like a fist in the stomach. It’s heartbreaking. I know it doesn’t help anybody, but in those situations I shed some tears. For those in pain and for those who are gone.

Luckily, although my emotions get the best of me now and then, my rationality comes back into play fairly quickly. I dab at my cheeks and think about something else, and it’s not as dramatic as it might sound. It’s not like I just sit down in the middle of the street and start bawling uncontrollably. It’s not like I’m a ticking tear bomb. If I sense that something’s brewing in me when I’m out and about, I can usually just wait until I get home and then weep a little in private. Then again, shedding a few tears in public is no problem for me. Behind sunglasses, in a corner, facing away… It’s fine.

I have cried regularly my whole life. I don’t think it’s embarrassing or uncomfortable – after all it’s only natural, especially for me! I have cried at airports around the world, I have cried in every single cinema venue I’ve been to, I’ve cried at cafés and museums and libraries at on park benches absolutely everywhere. All my friends have seen me cry, and my boyfriend knows that if I’m sobbing in the sofa when he comes home from work, then I’ve seen, heard or read something upsetting, and it helps to give me a hug. When I get to know new people, they soon realise that with my company comes a few tears. I assure them that it’s okay, I’m all right, it’s just the way things are.

Having hyper active tear ducts can be strenuous, but I cry for so many different reasons, and for the most part I believe it’s healthy. I’m actually glad that I am emotionally invested in things, because it enriches my life. What’s more, empathy is an important ability, especially with our increasingly extreme media coverage. If you can’t quite distance yourself from other people’s emotions, you become closely acquainted with your own. At least I’m good at appreciating little joys and being thankful for my happy life. I cry far more for others than I cry for myself, and that makes me extremely privileged.

Quirks

Postet den av

SethCohenSeth Cohen, a quirky favourite

Vi har alle våre små særegenheter. Jeg er egentlig en ganske snodig person, så jeg har mange! En del ting vet trofaste lesere fra før, som at jeg sluttet med bukser for over fem år siden og at jeg utelukkende bruker grønne tannbørster, haha. Nå tenkte jeg at vi kunne bli enda litt bedre kjent, for sånt er alltid gøy!

Jeg kan begynne, og så må dere gjerne dele egne quirks i kommentarfeltet. Her er en liten liste over sånt som gjør meg til meg!

– Sterkt lys får meg til å nyse. Jeg bruker solbriller året rundt når jeg er utendørs – og da jeg hadde regulering i tenårene, pleide jeg å sitte med solbriller under de sterke lampene ved tannlegestolen!

– Jeg er ikke lett å gjøre flau, for jeg har aldri brydd meg nevneverdig om hva andre synes om meg, men jeg blir veldig forlegen av sengereferanser. Jeg rødmer ikke nødvendigvis om jeg snubler på gata eller tar trikken utkledd som flodhest, men hvis noen for eksempel bruker seksuelle metaforer i en samtale, da blir jeg pinlig berørt.

– Jeg klapper alltid med når jeg hører kjenningsmelodien til Friends.

– Om noe er veldig populært, vil jeg gjerne vente litt med å gjøre meg opp min egen mening. Om en bok eller en serie omtales overalt, for eksempel, foretrekker jeg å vente til oppstusset har lagt seg før jeg blir kjent med den i mitt eget tempo. For eksempel har jeg ikke sett eller lest Game of Thrones ennå, selv om jeg er ganske sikker på at jeg vil like det!

– Det samme gjelder for klær og gjenstander. Om jeg ser at alle andre har etellerannet, får jeg mindre lyst på det, ikke mer. For eksempel har jeg aldri eid et par Converse-sko.

– Når jeg er i butikken og kjøper bananer, pleier jeg å velge de enkeltbananene som andre har brukket av og lagt igjen. For det første vil jeg gjerne bidra til mindre svinn, for jeg vet at mange andre kunder vil ikke ha dem, og for det andre får jeg vondt av dem fordi de er blitt forlatt, hihi!

– Jeg uttaler alltid «Sørlandsis» med skarre-r og kystaksent. Det blir bare slik!

– Jeg har lett for å besvime. (Det er en av grunnene til at jeg ikke får bli blodgiver, noe jeg synes er veldig frustrerende.) Jeg går i gulvet hvis jeg blir utmattet, og noen ganger tilsynelatende uten grunn (alltid like festlig), og iblant som en slags forsvarsmekanisme. Da jeg falt av en hest i barndommen, for eksempel, besvimte jeg før jeg traff bakken.

– Når folk og foretak bruker «i forhold til» feil, særlig skriftlig, klarer jeg ikke helt å ta dem seriøst.

– Jeg elsker lyn og torden og annet ruskevær, men jeg ble nok litt traumatisert av filmen Twister på nittitallet, og er ikke særlig glad i lyden av vind når jeg skal sove. At tordenen ruller og regnet hamrer mot ruta er bare stemningsfullt, men hvis vinden uler, er jeg i all hemmelighet litt urolig for at det skal komme ei ku inn gjennom vinduet.

– Jeg kan begynne å gråte av alt og ingenting. (Faktisk tror jeg at tårene mine får sitt eget innlegg etterhvert.)

– Jeg synes lim, maling, bensin og andre farlige ting lukter nyyyyydelig. Egentlig er jo vi mennesker skrudd sammen slik at vi ikke liker lukten av kjemikalier og sånt som er farlig for oss, men slik er det visst ikke for meg. Om et stoff er potensielt dødelig, er sjansen stor for at jeg helst vil snuse meg svimmel.

– Jeg lever meg veeeeldig inn i film og TV. Når jeg ser folk kysse på skjermen, lager jeg kyssemunn uten å tenke over det, haha!

Din tur! Hva er dine snodige særegenheter?

– – – – –
In other words: We all have’em. Little quirks. I’m quite a peculiar person, so I have lots! Some are known to those who frequent this blog, like the fact that I haven’t worn pants in more than five years or that I always use green toothbrushes. Not let’s share some more! This is fun! I’ll go first. – I sneeze in bright light. I wear sunglasses outdoor all year, and when I had braces and had to see the dentist regularly, I even had to wear sunglasses under the bright lamps. – I’m not easily embarrassed, because I’ve never really cared about what others think of me, but I find sexual innuendos very awkward. I can ride the tram in a hippo costume or trip and fall in the street without blushing, but if someone uses a bed metaphor in a conversation, I’m mortified. – If something is very popular, I like to wait a while before forming an opinion. Let’s say a book or a TV programme is on everyone’s lips; then I like to let the hype die down before I give it a go. For example I haven’t read the Game of Thrones books yet, although I’m pretty sure I’ll like them! – The same thing goes for clothes and objects. If I see that everyone has something, that makes me want it less, not more. I’ve never owned a pair of Converse shoes, for example. – When grocery shopping I always pick the single bananas that others have left behind, not only because I know I can prevent the shop from having to throw them away in the end, but also I because I feel for them, as they’ve been rejected! – I faint easily. It happens when I’m exhausted, and sometimes for no apparent reason (always great fun), and now and then it is like a defense mechanism. When I fell of a horse as a child, for instance, I fainted before I hit the ground. – I must have been slightly traumatised by the film Twister in the nineties, so although I really like rough weather like thunderstorms, I don’t care for the sound of wind blowing when I go to bed. I delight in the sound of rolling thunder or drumming rain outside my bedroom window, but if the wind is howling, I think a small part of me fears that a cow is going to come crashing through the glass. – Pretty much anything can make me cry. I actually think I’ll have to give my tears their own blog post soon! – I always clap my hands to the music when I hear the Friends song. – I love the smell of glue, paint, gasoline and other dangerous substances. I think our bodies are supposed to dislike the smell of poisonous things, but if I smell something potentially deadly, I just want to sniff it until the sun goes down. – When I see people kissing on TV, I pout my lips without noticing. Your turn! What are your quirks?

A tune and a scene: Mental Mire

Postet den av

Her følger en ny kombinasjon av ord og toner. Kroppen min har vært fylt av et underlig, kreativt kaos de siste månedene! Håper dere bærer over med meg. Jeg bevarer introduksjonen fra sist gang!

Jeg har små melodier i hodet hele tida. Slik har det alltid vært. I stua står det noen tangenter, og selv om jeg ikke kan spille, klarer jeg noen ganger å slippe melodiene ut.

Jeg må lete meg frem til hver og én av tonene, så det tar lang tid. Jeg kan hverken skrive eller lese noter, så jeg sammenligner lyden fra instrumentet med lyden i hodet mitt til de stemmer overens. (Det blir litt lettere for hver gang!) Jeg vet heller ikke hvordan man bør plassere hendene eller bruke fingrene, så jeg klosser og knoter inntil bevegelsene sitter som noenlunde.

Det er fint å kunne uttrykke seg slik, selv om det går sakte og er vanskelig. Jeg fjaser og feiler og smiler til jeg er tålelig fornøyd, og iblant finner jeg frem opptakeren min.

Min nølende, klønete klimpring er sikkert fryktelig å høre på for dem som kjenner sin noteteori, for dem som faktisk kan spille piano, for dem som har en metronom, for dem som har studert musikkteori… Det beklager jeg.

Jeg har lyst til å dele noen toner med dere likevel, fordi de hadde meg seg bilder, og bildene ble en kort tekst som dermed hører til. Denne lille melodien dukket opp en torsdagskveld, og jeg ble sittende oppe til sent, for ordene fulgte etter. Denne kombinasjonen er ganske annerledes enn den forrige.

Om spilleren ikke synes, prøv å oppdatere nettsida.

—-

Mental myr

Om denne dagen var et par sko, ville den vært et nytt par som føltes helt fint å gå med når man gikk hjemmefra, og som ikke begynte å gnage før det var for sent å snu og skifte, og som gjorde at man kom hjem med blødende hæler og en følelse av å ha blitt forrådt.

Dagen hadde startet som alle andre, og så utviklet seg i en mørk retning, og nå satt han på en benk og følte apatien skylle over ham. Det var som om små og store ting hadde samarbeidet for å trekke ham ned i melankoliens myrer, og nå var han midt uti. Han ville ikke bevege seg. Han ville ikke synke.

Var det virkelig slik livet skulle være? Han brukte omtrent all tida på jobb, på å gjøre noe som egentlig ikke interesserte ham noe særlig, og så gikk han hjem og gjorde hvasomhelst til dagen var over, og så begynte det hele på nytt. Var dette alt? Han hadde leilighet, arbeid og Facebook-konto, og da virket folk fornøyde. Det var iblant som om alle visste hva han holdt på med, unntatt han selv.

Den velkjente nihilismen meldte seg. Følelsen var som en gammel venn han ikke hadde sett på en stund. Slapp av, ingenting betyr noe uansett. Det finnes ikke noe poeng. Man kan prøve å fylle dagene med mening, men livet er egentlig meningsløst, og til sist dør man. Det er ikke noen vits i å kjempe imot, for man synker bare lenger ned i myra. Han ville ikke bevege seg.

Han gikk hjem likevel. Med slepende skritt og et blikk som ikke fokuserte på noenting. Med en tung tomhet i magen som aldri ble borte. Han spiste brødskiver med leverpostei til middag, for hvembryrseg, og han så fem episoder av en middelmådig serie, og så var det endelig legitimt å legge seg.

Det beste med disse dagene var at de alltid tok slutt.

—-

BenchPhoto: Ulf Bodin

Dere må gjerne gi lyd fra dere! Jeg blir så glad for tilbakemeldinger på slike skumle innlegg, hihi!

– – – – –

In other words: I’m so nervous about these things! My mind has been a creative mess these last month, so please bear with me. Here’s the thing: I have melodies popping up in my head all the time. It has always been like that. They just materialise. There happens to be some keys in the living room, and sometimes I can let the melodies out. I don’t play the piano. At all. I just try every key until what I hear in my head matches the sound the instrument makes. I don’t know the first thing about chords, I can’t write or read musical notes, I have no idea how I’m supposed to position my hands or move my fingers… I just fiddle and fail and smile until it sounds about right. Sometimes I take out my recorder, and here is a result. I bet listening to this if you actually play the keys, or if you know anything about notes, or if you’re in possession of a metronome, or if you have studied musical theory, is torture. I’m sorry. I still choose to share this little tune, because a scene came with it, and the images turned into words. This combination is quite different from the last one. Here we go. If the audio player is missing, try reloading the page.

Mental Mire

If this day were a pair of shoes, it would be a new pair which felt fine when you left home, and which didn’t start hurting your feet until it was too late to turn around and change, and which had you return with bleeding blisters and a feeling of betrayal.

This day had started like any other, and then developed in a dark direction, and now he was sitting on a bench feeling the apathy wash over him. It was as if little coincidences and bigger issues has worked together to drag him into the mires of melancholy, and now he was right in the middle. He didn’t want to move. He was afraid of sinking.

Was life really supposed to be like this? He spent almost all his time at work, doing something that honestly didn’t interest him very much, and then he went home and did whatever for the rest of the day, and then it all started over. Was this it? He had a job, an apartment and a Facebook account, and so people around him seemed satisfied. It was as if everyone knew what he was doing, except he himself.

The familiar nihilism came knocking. The feeling was like an old friend he hadn’t seen for a while. Relax, nothing matters anyway. There is no point. You can try to give your days meaning, but life actually has no purpose, and ultimately you die. It’s no use fighting it, as you will just sink deeper into the mire. He didn’t want to move.

He walked home anyway. With dragging feet and a gaze that didn’t focus on anything. With a heavy hole in his stomach which never went away. He ate dry sandwiches for dinner, because who cares, and he watched five episodes of a mediocre TV series until finally he felt like he could go to bed.

The best thing about days like these was that they always came to an end.