On this date

Tenk at det har gått tre år. I dag har jeg roser på kjolen min.

Roses– – – – –

In other words: It’s been three years. Today I’m wearing roses.

Reklame

Under the Oslo sun

Åh, Oslo. Det er alltid godt å komme tilbake, og jeg er ekstra glad i deg om sommeren. Jeg er dessuten ekstra glad i deg på denne datoen, og slik vil det være så lenge jeg lever. Jeg fløy sørover i går, og kom hjem i tide til å minnes den verste dagen vi har delt. Nå skinner sola, og folk smiler, og det er bra. Jeg sender varme tanker til de som trenger det i dag.

Da jeg gikk ombord i det lille flyet i Bardufoss i går, var det åtte grader og regn. Da jeg landet på Gardermoen i stålende sol, var det bare å slå fast at temperaturforskjellen var på nesten tjue grader. Det sies at nordmenn snakker mye om været, men det må være fordi vi ofte har grunn til det! Været i Norge blir aldri kjedelig. Vi vet at vi må nyte solskinnet når vi kan. Oslo ligger svøpt i lys og varme, og jeg tilbringer mest mulig tid i sola.

Oslosommer, altså.

CIMG9252 CIMG8917 CIMG9254

Jeg har vært mye utenbys de siste ukene, men i tida fremover blir jeg mye hjemme. Jeg gleder meg.

Forresten: De tre 22. juli-relaterte innleggene mine fra sommeren 2011, skrevet på den forrige bloggen, finnes her inne under kategorien «Oslove«. Det er uvirkelig å lese dem i dag, og selv om man ikke skal dvele ved det vonde, synes jeg det er viktig å minnes.

Nå skal jeg ut og treffe gamle venner, og på vei hjem i kveld skal jeg kjøpe roser.

– – – – –

In other words: I flew home yesterday, from the northern parts of the country. Summer again! No wonder Norwegiains are said to chatter a lot about the weather – it’s worth talking about! The difference in air temperature was almost twenty degrees, from a rainy and windy 8 degrees Celsius up North to a lovely 27 in the capital. Oh, Oslo – It’s good to be back. My feelings for you are even stronger during the summer, and especially on this date, when we shared an absolutely dreadful experience in 2011. My love goes out to those who need it today. I’ve been out and about so far this summer, but I hope to spend the coming weeks in Oslo. Slow, sunny summer days. Yes, please.

Selvsagt på en dag som denne

Så var den her. Datoen som aldri blir den samme, ett år etter.

Bare én topp og én type blomst duger på denne dagen.

Alt godt til de etterlatte.

Jeg skrev noen innlegg om terroren i fjor, på den forrige bloggen. Om hvordan det var å være i sentrum da bomben sprang, før vi visste hvordan det skulle utvikle seg videre (her). Om tankene og tårene som kom da det gikk opp for oss hva som egentlig hadde skjedd (her). Om hvordan jeg relaterte til ungdommene på Utøya og hvordan den horrible helgen kunne oppsummeres (her). Jeg hadde tenkt å begrense meg til de tre innleggene, men det dukket likevel opp en og annen trist oppdatering utover sommeren 2011 – det skulle bare mangle. Jeg sørget lenge. Det føles uvirkelig å lese mine egne ord på nytt i dag.

Jeg holder meg unna minnesendinger og sånt, for jeg har nok med meg selv på slike dager. Jeg har tatt det rolig og hatt det hyggelig hittil, selv om jeg gråter litt innimellom. Jeg har spist kosefrokost med speilegg og scones, og drukket kaffe fra Mummikopp med et kakestykke til, og klemt mye på Jonasflotte. I kveld skal jeg på minnekonsert på Rådhusplassen – ikke nødvendigvis fordi jeg har veldig lyst til å være der, men fordi jeg ikke har lyst til å ikke være der, om det i det hele tatt gir mening. Vi står sammen nå som vi gjorde da.

Ha en god dag etter forholdene! Ta vare på hverandre!

Siste på søndag

Denne helgen har vært et helvete. For oss alle. Nå har jeg ikke flere tårer igjen, og dette blir mitt tredje og siste innlegg om tragedien. Jeg vil ikke bruke mer tid og flere ord på noe en ekstrem og ussel enkeltperson har utsatt oss for, jeg vil følge oppfordringen fra myndighetene og hedre dem som har jobbet utrettelig siden fredag for å holde landet vårt i gang. I morgen skal jeg selv tidlig opp og ut med posten, for nå begynner sommerjobbingen for min del, og på alle hverdager de neste to ukene er jeg nødt til å tenke på antall brev i en oppgang i stedet for antallet omkomne på Utøya. For postmottakernes skyld og for min egen. Vi må holde fast på håpet og minnene, samtidig som vi beveger oss fremover. Jeg vil derfor gå videre, i alle fall virtuelt, så jeg beslutter at bloggen nå skal fortsette som før, med hverdagsgleder og annet fint i fokus. Jeg håper dere forstår, og jeg tror vi trenger slikt mer enn noensinne.

Før det skjer: Dette er noe av det vanskeligste jeg har opplevd. Dette føles personlig. Av mange grunner.

Jeg var i Oslo sentrum da bomben sprang. Jeg kjente eksplosjonen, luktet svovelen, hørte sirenene og så røyken, glasset og de skrekkslagne ansiktene. Noen bombet byen jeg bor i. Hovedstaden vår. Det er ikke til å begripe.

Jeg var selv ungdomspolitisk aktiv i omtrent fem år, som representant både i Barn og unges kommunestyre og i Ungdommens fylkesting. Selv om jeg ikke var medlem i noe parti og aldri var på noen sommerleir på linje med den på Utøya, har jeg vært på møter og ekskursjoner og helgeturer, sammen med en herlig gjeng likesinnede. Jeg vet hvordan det er å være omgitt av andre veslevoksne engasjerte på en slik samling, når man løser verdensproblemer med et smil mens man spiser lunsj i matsalen, og titter litt ekstra på han høye fra nabokommunen, og kanskje drister seg til å leke «jeg har aldri» etter at dagens program er over, selv om klokken har passert elleve og de voksne sier at lyset skal slukkes. Slike samlinger er en viktig del av det ungdomspolitiske Norge, for slike ungdommer er fremtiden vår. At noen får seg til å drepe et høyt antall unge og uskyldige idealister, er mer enn jeg kan fatte.

Jeg var på Stortorget og la ned en blomst i går, med folk og lys på alle kanter. Vi var mange som sto og gråt stille. For de vi har mistet, for de berørte, for byen og for landet. Solen skinte akkurat da, og det var fint og fælt på én gang.

Jeg var en av dem som ruslet rundt med skilt og delte ut klemmer i dag, til tross for regnværet. Free Hugs Norway tok initiativ til en ekstraordinær klemmeaksjon i Oslo sentrum. Mange mennesker tok imot varme klemmer fra vilt fremmede, ofte med tårer i øynene og oppmuntrende ord. Alle trenger en god klem på dager som disse.

Her er de få bildene jeg har fra de siste to døgnene, i kronologisk rekkefølge. Slik har jeg opplevd denne helgen.

Etter smellet på fredag ettermiddag, før vi visste hva det var, tok vi bilder av det første knuste vinduet vi så.

Det viste seg å være veldig, veldig mange flere. Etterhvert gikk det opp for oss at det måtte ha vært en bombe.

Vi passerte Regjeringskvartalet, som stadig røk. Rett etter at dette bildet ble tatt, fikk vi beskjed om å forlate sentrum.

Fredagskvelden ble tilbragt hjemme i sjokk og vantro, med en tung og tom følelse. Det ble klart at det virkelige dramaet foregikk på Utøya. Da jeg gikk ut dagen etter, valgte jeg å ikle meg noe naivt, noe fullt av farger og kjærlighet.

Store deler av det sentrale Oslo var stengt av, og er det fortsatt, og bevæpnede militære vokter sperringene.

Da det lørdag kveld ble erklært trygt å være i sentrum, strømmet folk til for å legge ned blomster. Det var tomt for buketter over alt, så jeg gjorde det enkelt. Det er tanken som teller i en slik situasjon, og tanker har jeg mange av.

Det hersket en sorgtung, men besluttsom stemning. Alle ville vise sin medfølelse og dessuten ta byen tilbake.

I dag, søndag, var en gruppe klemmeglade klare. Vi møttes klokken to og lagde ekstra plakater.

Etterhvert begynte det å regne kraftig, men våte klemmer er også klemmer, og klemmer sprer glede, også nå.

Det var det. Ni bilder fra de siste tre dagene. Jeg fortsetter å håpe på at de savnede skal dukke opp, og fortsetter å sørge over dem som mistet livet. Nå har jeg skiftet ut de klissvåte klærne, og skal drikke kakao med kjæresten min. Håper alle har noen å snakke med. Det er godt med noe varmt å drikke og litt selskap på søndager som denne.

Det føles meningsløst, men jeg tror det er viktig og riktig: Nå går bloggen tilbake til normalen. Alt godt til alle.

Etterskjelv og apati

Det bøtter ned i Oslo nå. Det føles ganske riktig. For en grå og grusom dag. Å våkne i morges og se at antallet omkomne var nesten tidoblet siden jeg la meg i går kveld, var et kvalmende sjokk. Så mange liv er over, men det vanskelige har bare såvidt begynt.

Jeg kjenner flere som har mistet venner på Utøya, og jeg tenker på dem og på alle de andre der ute som er involverte eller etterlatte. Maktesløsheten og medfølelsen går hånd i hånd som følge av slike dødstall, og som for å legge spott til skade, er de materielle ødeleggelsene i Oslo enorme.

Hva kan man gjøre i en slik situasjon, foruten å gråte og håpe? Vi blir oppfordret til å gjøre dagligdagse ting og tilbringe tid med våre kjære. Jeg var ute og drakk kaffe med Tine tidligere i dag. Det var få mennesker i gatene, og mange så triste eller sinte ut, men det virker som at folk er forberedt på å stå sammen og å fortsette som før.

Jeg er alene i helga, for Taran jobber utenbys, så hun var heldigvis langt unna da bomben sprang i går ettermiddag. Jeg var jo i sentrum, og vil takke for alle gode tanker – jeg har fått masser av bekymret og oppmuntrende oppmerksomhet fra fjern og nær, og det er veldig, veldig hyggelig. Jeg håper at de som virkelig trenger det, får all den trøsten og hjelpen de ønsker seg, for jeg er tross alt uskadd og relativt uberørt.

I begynnelsen hadde jeg TV’en på hele tiden, og Facebook og Twitter ble oppdatert kontinuerlig. Jeg forsto etterhvert at jeg ville bli gal om det skulle fortsette slik; jeg klarer ikke å bearbeide alt det fryktelige, og jeg kan ikke ta alt innover meg uten å bli nesten hysterisk. For å få tankene over på noe annet, har jeg prøvd å gjøre hyggelig ting som å lage og spise god mat og høre på fin musikk.

Alt føles meningsløst og totalt uviktig, men man kan ikke ha dårlig samvittighet for å spise og dusje og kanskje til og med smile iblant, selv om alt man gjør blir bittelite og betydningsløst i sammenligning med hva de hardest rammede går igjennom. Vi må ta vare på hverandre og leve livene våre. Prøv å kose deg, du fortjener det helt sikkert, selv om det ikke føles slik akkurat nå. For øyeblikket kan vi ikke gjøre stort annet enn å avvente og holde på håpet. Vi skal ikke la dette knekke oss, vi skal gjøre som vi vanligvis gjør, og med tiden skal vi bli sterkere og stoltere enn noen gang. La oss sørge for at noe godt kommer ut av alt som er vondt. Jeg ønsker alle en best mulig helg.

Elskede Oslo

Jeg vet ikke hva jeg skal si, og jeg burde kanskje ikke blogge om det, men det føles godt å skrive. Trygt. Jeg er trygg, jeg har det bra, men vi fikk oss en støkk i dag. Jonasflotte og jeg var på handletur, og klokka halv fire satt vi og spiste sen lunsj i Kirkegata, omtrent 200 meter unna Regjeringskvartalet. Plutselig hørte og kjente vi det vi trodde var et jordskjelv, ettersom det gikk et lite skjelv i Hedmark i går natt. Det bråkte veldig, og alt ristet, og det klirret i vinduer og dører, og folk så på hverandre i usikkerhet. Vi så at folk utenfor ble opptatt av noe i retning Regjeringskvartalet, og gikk ut på gaten for å se hva som hadde skjedd. Da kom en masse mennesker stormende nedover fra Stortorget, mange gråt, og vi begynte å skjønne at det var alvorlig. Det var knuste ruter over alt, så vi tråkket på glasskår hvorenn vi gikk, og i luften lå svidd papir, støv og svovellukt. Vi forsto etterhvert at det var snakk om en eksplosjon, og snart begynte utrykningskjøretøy å strømme til, og det veltet røyk ut av deler av regjeringsbyggene, og alle var usikre. Noen hadde blodflekker på klærne sine, og alarmer og sirener blandet seg med skremte stemmer, og barn skrek hysterisk, og ingen visste noenting. Vi fant en buss og kom oss vekk, og så knuste ruter nesten hele veien hjem. Jeg følger nyhetene og leser Twitter-oppdateringer fra sentrum og fra Utøya, og det blir bare verre og verre, og jeg synes det er uvirkelig og forferdelig, og jeg ville bare si at jeg er i god behold. Jeg er så glad i Oslo, og i dere som leser, og dette skal vi klare å komme oss gjennom. Jeg blir hjemme i kveld.